Godt nytt år

2019. Jeg husker det var voldsomt å passere 2000, det er 20 år siden. Vi har på mange punkt langs veien følt oss hypermoderne, nå er det 2019. Det er liksom som om fremtiden er over oss.

Og så fortsetter livet på det vanlige vis. Vi i vår lille familie på 3 har vært for oss selv i dag. Nyttårsfeiringen i går ble spesiell, selv til oss å være. Til langt over elleve var vår kjære Olia mest opptatt av å få opp juletreet og annen pynt, ikke å sette i gang festen. Verken hun eller Irine var kledd. Jeg var også trøtt, og skulle gjerne ha sovet, om det ikke var nyttårsfest.

Men jeg satte på noe lystig dansemusikk, sånn man gjør det nå om dagen, med YouTube på bluetooth til stereoanlegget. Musikken var dog 70-talls og 80-talls, i all vår modernitet går vi ennå tilbake for å finne kremmusikken, i alle fall gjør de i min generasjon det. Og det var ikke noe forsøk på å være fancy, det gikk i Abba, Baccara, Boney M, akkurat den musikken jeg syntes var festlig, da jeg var 4-5 år. Yes, sir, I can boogie, var noe av det første jeg sang med på. Nå var det Irina som danset, og sang meg. – Money, money, money, også.

Så nærmet klokken seg midnatt, og det var frem med den russiske sjampanskojen. Jeg skriver det sånn de sier det, det blir mest riktig. Ute på terrassen vår som Olia har laget, har vi god utsikt til mange raketter. Det blir god stemning. Jeg vet ikke, det er litt sånn som at alle disse rakettene låser fast tiden for et øyeblikk, det er å gå inn i det nye året med feiring. Alt er veldig regulert her i Norge, så vi ser de samme rakettene, fargene og mønstrene på alle kanter, men det er sånn det er blitt. Vi nøyer oss med å sprette en sjampanjekork.

Jeg tar rikelig med bilder. Vi kysser og gratulerer hverandre med det nye året, på norsk og russisk. Olia tar en slurk av sin sjampanskoje, jeg drikker mitt glass, og hennes. Mange av de vanlige tingene nyttårsaften, gjør vi ikke denne gangen, som å spise en papirlapp med ønske for det nye året. Vi går snart til sengs. Det har vært en rolig og fin nyttårsfeiring, mye bedre enn tiden da det for alt i verden gjaldt å finne seg en fest, og det sjelden var mulig å leve opp til forventningene. Nå har vi hverandre, legger oss trygt.

I dag morges våknet jeg først som vanlig, 45 år gammel, og holdt på med mine ting. Så kom Olia, og pakket inn de siste gavene til Irina. Det hører med til russisk nyttår, det er gaver i vente første nyttårsdag, brakt av Fader Frost, som han har blitt hetende på norsk, selv om det på russisk er Bestefar Frost de sier. I den russiske juleutvekslingen får ikke barna vite hvem gaven er fra. For min kone og hennes familie, er dette viktig.

Vi gir Irina altfor mye. Det er vanskelig å holde igjen, når hun blir så glad. Det er dobbelt jul for henne, først en norsk jul på julaften, så en russisk på nyttårsaften. Det er samme mengde og kvalitet på gavene, begge dager. Vi må passe oss så hun ikke blir bortskjemt, men jeg tror det motsatte kan bli et verre problem når hun vokser opp, at venninner og venner alltid får mer enn henne. Det er vanskelig å si hvordan fremtiden vil bli. Jeg er overrasket over meg selv, som så lett har gitt etter for julens kjøpelyst. Når man har nok penger, er det uhyre fristende å bruke det på barnet som betyr mest for deg.

Til frokost var det nybakt brød, bakt av meg. Så var det å få ferdig juleferiens arbeid, jeg hadde en oppgave jeg måtte få gjort, og det la beslag på mye tid. Men i dag gikk det ganske greit. Så har det bare vært å slappe av, og å ha det fint. Som nyttårsaften og selve årskiftet midnatt er som en pause i tiden, er også første nyttårsdag som om den ikke teller. Selv om hverdagen begynner i morgen, føles den langt unna.

Godt nytt år, kjære lesere. Jeg tror også 2019 blir godt.

1. Januar og 40 år i Ukraina

Overskriften er litt misvisende. Jeg har ikke vært her i 40 år. Jeg blir 40 år i dag. Gratulerer med dagen til meg!

Første januar 1974 ble jeg født. Den gang var det bare folk som visste mye, som visste at det var noe som het Ukraina. Det var en sovjetrepublikk, en av 15 i superstormakten Sovjetunionen, vår fiende i den kalde krigen. Som nyfødt visste jeg naturlig nok ingenting om det. Men som barn på 80-tallet interesserte jeg meg ikke så verst om dette som var verdens største land, og som var så enorme i sport. Utover 90-tallet interesserte jeg meg mye mer enn normalt for alt som er russisk, da særlig russisk kultur og historie, med en helt egen kjørlighet for russisk litteratur. Det tok av fra 2000-tallet, og utover, da jeg også lærte språket og begynte å reise hit. På en av reisene mine traff jeg Olia fra Kiev. Hun er jeg gift med nå, og derfor sitter jeg her i dag, og har tilbrakt min 40-års dag i landet som ikke eksisterte som seg selv da jeg ble født.

Det har vært en helt rolig dag. Olia og jeg våknet lenge. Det var en markant feiring av nyttåret natten i forveien, så det var ingen vits i å forhaste seg med noe i dag. Til frokost var rester fra gårsdagens mat, like overdådig som vi forlot den.

I dag fikk jeg også tatt en løpetur ut til treningsanlegget, og hørt ferdig foredragsserien om ekteparet Schumann. Det er ekteparet sitt. Det er mye interessant i det ekteskapet der. Og med Schumann er det slik at kan man litt om livet hans, så blir musikken vakrere. Det er i hvert fall sånn for meg.

Til treningsanlegget kom jeg så sent at det var blitt mørkt før jeg forlot det igjen. For første gang fikk jeg se lyktene som er satt ut, bli slått på. Mange av dem virket ikke. Men de som virket, lyste godt opp, og gjorde det helt lett å trene, selv om det var mørkt.

Så løp jeg hjem, og fikk kraftig suppe til lunsj. Eller middag. Selv til standarden her i huset var denne kraftig. Fylt til randen i en stor bolle, som alltid, og med oksekjøtt i haug på toppen. I tillegg fikk jeg en god del av Olias kjøtt, så da gikk det ikke. Jeg greide ikke å spise opp. Heller ikke greide jeg å spise mer resten av dagen, som nå er slutt.

Og med det går også juleferien min mot slutten. Det er fem dager før julen begynner her nede. 6 januar er den ortodokse julaften. De ligger 13 dager etter oss. Men om jeg ikke har opplevd jul, har jeg opplevd mye annet. Olia og jeg har vært litt reserveforeldre for lille Tais. En slags tørrtrening, til vi selv en gang forhåpentligvis får barn. Med det har jeg ikke fått så mye tid til mine egne ting, som jeg liker, men sånn er det jo å bli eldre. Nå er jeg blitt 40 år. I morgen kveld reiser jeg hjem til Norge. En uke senere kommer Olia. Det er mye som tyder på at det vil bli et veldig bra år for oss. Alle andre år har hatt større bekymringer og vanskeligheter da det begynte. Og alle årene hittil med Olia har vært gode.

Godt nytt år til henne, og til alle andre! For meg som har det litt spesielt med tall, er også 2014 et mye finere år enn 2013 noen gang kunne bli. Det er liksom noe feil med 2013. Med 2014 har årstallet kommet i orden igjen. Måtte det bli et godt år for alle!