Med far og Irina på sommertur i Kiev

Finnes det en større lykke enn å sitte på stranden med en kald øl, og se sin egen, velskapt datter leke lykkelig i sanden en varm sommerkveld? Jeg tenkte på det, der jeg satt, med en kald øl, og mens jeg kikket på denne datteren min som jeg er så glad i, og som betyr så mye for meg. Det måtte være om stranden var ved en sjø, ut mot havet, og ikke en elv, som strendene i Kiev er. Til gjengjeld har Kiev tusen år historie, mange har seilt opp og ned denne elven, og kirkene på andre er så gamle, og har sett så mye. Det er et godt liv, tenkte jeg. Det er ikke så viktig om det finnes noe bedre eller ikke.

Olia ble hjemme denne dagen. Hun skulle egentlig vært med, men eksamensnervene tok overhånd (selv om det ennå er måneder til eksamen, det er sommerferie, folkens), og hun ville se noen forelesninger fysikk i stedet. For Olia er det eksamenstid hele året, hun stresser seg lett opp. Og som hun sa, i Norge vil jeg ha husbygging og barnepass. Det første var sant i året som gikk, det andre i året som kommer.

Alene litt lille Irina og jeg nedover på baksiden av husene langs Lesu Ukrainku, oppkalt etter poeten, og derfor vanskelig for meg å få inn i hodet hvordan skrives. Det ser ut som det betyr «Den ukrainske skogen», men det er altså ikke det som er saken. På beina hadde jeg endelig, endelig de blå sandalene vi kjøpte på Krim tilbake i 2009, de er kanskje det fottøyet som har tjent meg best av alle jeg har hatt. Hittil i ferien har de ligget låst i en koffert med kodelås vi ikke fikk opp, men i går klarte Olia å åpne den. Ikke på servicesenteret, som vi hadde planlagt, men med rå makt og en baufil. Knekk var den åpen.

Målet for spaserturen vår var al Forno, den italienske restauranten nær det nye fotballstadionet i sentrum, det bygget til EM-finalen i 2012. Der har vi spist før, Irina og jeg. Der har de god mat og leker for henne. For 150 hryvnaer får du forrett og hovedrett, og et lite glass vin i tillegg til en limonade. Prisen i kroner finner du ved å dele på 3, og kanskje plusse på litt. En litt treig kelner gjorde at dette måltidet ikke ble fantastisk, og at jeg nøyde meg med en cappuccino etterpå. Ellers har jeg tidligere plusset godt på grunnbeløpet med ekstra drikke og god dessert, tiramisu. 

Til stranden på venstre bredd

Fra Klovskaja går buss nr 55 hele veien over Patonabroen til Dnjeprs venstre bredd, den med strendene. Om sommeren er det en svett fornemmelse, særlig når man tar bussen på ettermiddagen når folk skal hjem fra jobb. Den fyltes raskt opp med folk, bussen, på alle stoppestedene de hadde plottet inn langs ruten, og det gikk seint mellom stoppestedene også. I Kiev er det mye trafikk. Irina var heldig, og sovnet. Jeg stod og led.

Ren besluttsomhet fikk meg ut av bussen da det endelig var vår stopp på andre siden av broen. Det var så fullt i bussen at vi kjente skuldrene til hverandre, men jeg skulle ut med meg selv og vognen, med en sovende Irina i. Jeg bråkte og ropte og sørget for at bussjåføren hadde døren åpen lenge nok, og at folk gav den plassen vi trengte.

Så var det å håpe at lille Irina ikke våknet der i vognen, mens vi gikk bort til promenaden, og jeg kanskje kunne få kjøpt meg en øl å få drikke i fred? Vognen er så liten at håndtakene rekker meg til hoften, slett ikke spesielt behagelig å sitte i, ei mindre sove i. Særlig ikke langs Kievs ujevne og hullete gater og fortau. Jeg gjorde meg flid, trakk vognen bak meg, slik at lille Ira fikk en slags liggestilling, og løftet vognen varsomt over og ned alle høye kanter og hindringer. Slik kom vi oss til promenaden. Men der fikk jeg ikke kjøpt øl, siden det nå ikke er mulig lenger, som jeg nå vet her jeg sitter og skriver med en flaske øl foran meg på en strandcafe i Hydropark, men den gang ikke visste, der jeg betuttet stod med Irina i vognen og 20-seddelen i hånden ved teltkiosken jeg har kjøpt så mange ganger før, og med slik en stor glede, før.

Jeg skal ikke gjøre en lei situasjon verre enn den var. Det var bare å bære vognen med Irina i ned en trapp, og en til, så var det en kafé, der jeg fikk ølet mitt, og ikke bare en gang, men to. Jeg skal heller ikke gjøre den bedre, det trengs ikke.

Vi havnet midt i et lass koner som skulle et eller annet, den sovende Irina, og jeg, på jakt etter ølet mitt, jeg allerede har skrevet jeg fikk, så den spenningen skal ikke være poenget med å lese videre. Det var mye styr, der på restauranten, eller kafeen, ingen som kunne servere meg, alle så ut til å være opptatt med noe, og da jeg endelig, endelig ble servert, gav hun meg feil tilbake på 200-seddelen jeg betalte med, hun jeg betalte til. De hamret og styrte, bygde og styrte, det er et under lille Ira ikke våknet, men det gjorde hun altså ikke, ikke på en god stund ennå. Jeg hadde lent vognen varsomt bak mot en stol, slik at hun fikk en slags liggestilling, og jeg drepte en flue som forstyrret henne mellom hendene mine. Bare slik fikk jeg roen og freden jeg trengte, til å drikke ølet mitt, og etterpå kjøpe en til. Der, for de som er svært interesserte, skrev jeg ferdig blogginnlegget om opplevelsene våre på flyplassen i Frankfurt, og begynte på posten om hvordan alt var hjemme hos oss dagen før vi reiste ned hit, alt med den samme mobiltelefonen jeg sitter og skriver på nå, men en helt annen dag og et helt annet sted, lørdag 2. Juli, Hydropark i Kiev.

Mot kveld med bading og is

Så våknet lille Irina, der på stranden, torsdag for nesten en uke siden, men her jeg sitter og skriver morgenen onsdag 6. Juli, sover hun. Nå – eller da – var det tid for bading. Det er en tid for alt, nå er tiden for å skrive om det.

Med bare far med er det ingen grenser. Da kan hun bade så lenge hun vil, da er hun fri. Og det utnyttet hun og gjengjelde hun med alt et hjerte kan be om. Hun hylte av glede da jeg snurret henne rundt, i og over vannet. Hun brølte av glede da hun selv løp frem og tilbake, så lenge hun ville, opp og ned i vannet. På strandkanten satte hun seg ned og silte våt sand mellom hendene, før hun kastet ny sand i vannet med et brøl. Så løp hun selv uti, med det samme brølet.

Hun er uvirkelig når hun bader, Irina. Det finnes ingen grenser for henne. Hun er med på alt, gråter aldri, bremser aldri. Når hun får hodet under er jeg selvfølgelig rask med å løfte henne opp igjen, det er viktig hun ikke får frykt i seg, hun ramler under flere ganger, hoster og nyser, blir helt rød i fjeset, men vil bare fortsette, i samme tempo. De små armene og bena går i turbo. Hun vrir seg og kaver, løper og setter seg, ruller og ligger, kryper og tramper, alt, og mye av det.

Hadde jeg ikke sittet her og skrevet om det, en morgen jeg hører Olia er i gang med frokosten, hadde jeg trodd det aldri endte. Men det gjorde det jo. Jeg tar aldri Irina opp med tvang, jeg forsøker å lirke henne ut av vannet. Etter et par forsøk, gikk det. Da var leppene blå.

Og da var det tid for is. Den fikk hun spise helt selv, og det endte helt galt. Hele henne ble bare is. Det samme ble klærne og vognen. Jeg hadde selvfølgelig ikke ned noe tørkepapir, eller noe sånt. Det ble å være kreativ. Jeg sier ikke hvordan.

Et sted her var det vi endte opp i situasjonen denne posten begynner med. Jeg sitter med en øl, på stranden i Kiev, og ser på mitt skjønne barn som leker lykkelig i sanden, og tenker om det går an å ha det bedre. Jeg lurer på å fiske opp mobiltelefonen fra lommen og skrive om det straks, mens inntrykkene er sterkest og så det ikke blir glemt. Men jeg tenker nei, skrive gjør jeg senere.

Nydelig dag i botanisk hage i Kiev

Det er kontraster i Kiev og Ukraina om dagen. Våren springer ut på sitt aller vakreste. Trærne er på ny fylt av grønne blader, kastanjene har allerede gitt fra seg frøene, de ligger strødd på bakken, og flere av frukttrærne har blomstret ut. Denne uken kom også magnoliaen, en turistattraksjon her i Kiev, særlig alle dem som er samlet i botanisk hage. Folk kommer langveis fra for å se på dem. Strengt tatt gjør vi også det, helt fra Norge, men vi har nær familie like ved, i Petsjersk, hvorfra det bare er minutter i hyppige busser til hagen. Torsdag reiste vi dit.

Jeg tror også det var torsdag det ble klarhet hvem som skulle bli den nye statsministeren i Ukraina. Det var sist søndag den forrige, Jatseniuk, annonserte sin avgang, jeg tror det kan være på sin plass med en lenke til YouTube-klippet med en lekket telefonsamtale mellom USAs viseutenriksminister, Victoria Nuland, og hennes ambassadør i Kiev, Geoffrey Pyatt. Jeg gråter ingen tårer over at han er vekk, i motsetning til de fleste har jeg vært mot ham fra første stund, den ukrainske befolkning trengte et par år, mens i den vestlige verden og i USA har han vel ennå ikke helt tapt sin merkelige stjerne. Jeg sier som professor Richard Sakwa, det er uforståelig at Europa kan støtte en sånn regelrett (outright) nasjonalist.

I stedet for Jatseniuk har det kommet en som heter Vladimir Groisman. Det mest omdiskuterte ved ham har vel hittil vært hvordan navnet hans staves, med ukrainsk omskrivning blir det noe helt annet, Volodymir Hroysman, om jeg nå fikk det riktig. Han er president Porosjenkos lakei, en nikkedukke, men i følge konstitusjonen trenger han også støtte i parlamentet, og den støtten har simpelthen ikke Porosjenko. Normale spilleregler skulle tilsi at presidenten da skrev ut nyvalg, men det kan han ikke, for han vil da tape store deler av sin maktbase, upopulær som han og hans støttespillere nå er blitt.

Ukraina går adundas. At Groisman ikke vil vare perioden ut er en forsiktig spådom, at Ukraina som land ikke vil vare så lenge er det litt mer kraft i, men det er vanskelig å se hvordan landet kan klare å henge sammen med alle problemer som rir det. Jeg håper bare Ukrainas langsomme død ikke også resulterer i væpnet konflikt mellom atommaktene USA og Russland. Jeg ser de gjør sitt beste for å få det til, med amerikanske krigsskip like opp til russiske havner (Kaliningrad), og åpne trusler om å skyte ned russiske kampfly som forsøker å fortelle dette krigsskipet at dette er farvann der det ikke hører hjemme. Amerikanerne har tradisjoner for å sende sine krigsskip hvor det måtte passe dem, og i farvann det ikke ville være snakk om at de selv ville akseptere tilsvarende nær deres havner, noe denne artikkelen sier mye mer om. Den er skrevet av tidligere ambassadør Chas W. Freeman Jr., og inneholder svært mye stoff om amerikansk utenrikspolitikk opp gjennom historien, og i dag. Få i Norge er så kunnskapsrike at de ikke kan lære noe av den, jeg anbefaler den på det varmeste.

Torsdag morgen hadde jeg som vanlig en løpetur til Hydropark og treningsanlegget, et lite bad i elven, og hjem igjen til en god, lang frokost. Frokosten i Ukraina er som en middag, alltid noe varmt, aldri brød og pålegg som vi er vant til hos oss. Etter den er det godt med en hvil, og denne dagen falt det sammen med at også vesla vår sovnet, slik at hun og jeg fikk slappet av ved siden av hverandre en liten time. Klokken var dermed omtrent tolv da vi omsider kom oss av gårde til hagen.

Olia var også med. Hun hadde så koselig, så koselig smurt matpakke og laget kaffe latte på termos mens lille Ira og jeg sov. Kaffenavnene er forresten artige her hos oss, min kone Olia har ingen respekt for dem, og kaller de ulike betegnelsene i hytt og vær. Hun bryter reglene, kan man trygt si, men kaffen på termosen smakte godt, og det er nå en gang det viktigste.

Første stopp i den botaniske hagen er lekeparken like til høyre for inngangen. For interesserte som planlegger reise i Kiev og vil besøke hagen, så er det buss nummer 14 eller nummer 62. Nummer 62 er veldig praktisk, og går hele veien nede fra Kontraktovaja plosjad, mens nummer 14 starter ved jernbanestasjonen, og går oppover boulevard Lesu Ukrainka, der vi bor.

Tradisjonen er at jeg får kjøpe meg en øl, mens vi sitter på lekeplassen. Olia kjøpte også is til oss, det var slik en varm solskinnsdag. Jeg satt i bar overkropp. Lille Irina koste seg enormt på plassen, sprang rundt og lekte på sitt vis med de andre barna, eller krøp rundt i apparatet satt opp for barn under 3-4 år. Passe høyde, passe utfordringer. Det er et rør man kan krype gjennom, noe lille Irina gjør mens hun hyler av glede. Oppgaven til oss som foreldre er å sitte på en benk og smile og se på, kose oss med matpakken og kaffen, og knipse noen blinkskudd når de byr seg.

Militærfly lavt over himmelen ødelegger idyllen. Det må jeg få lov til å si. Det var transportfly, det så ut som de gikk inn for landing et sted her i Kiev, hva de fraktet kan ikke vi vite, det blir bare spekulasjoner. De får våpen fra forskjellige NATO-land, noe vi er sterkt, sterkt i mot, og tankene trenger seg på, det er en provokasjon å se militærfly på himmelen, særlig når det ikke er i fredstid, og når det er slik en maktdemonstrasjon som det er nå. Vi er hjelpeløse mot dette, kan ikke gjøre annet enn å se på dem. Siden har jeg fått vite gjennom John Batchelors podcast at det nå foregår trening av ukrainske piloter, det er engelskmenn og amerikanere som står for treningen, om jeg nå husker riktig. Kanskje var det dette vi så, kanskje var det noe annet. Vi skulle gjerne vært synet foruten.

Det er så mye annet fint å se på i hagen. Tullipanene blomstrer nå. De har sånne små tullipaner her, jeg kan ikke huske å ha lagt merke til slike i Norge, bare noen centimeter eller en knapp diameter høye, plantet i midten av den brede veien ned fra plassen ved inngangsporten. Olia er full i planer om hvordan hun skal pynte det til hjemme hos oss på Ganddal, og på datsjaen vår i Hrovlika, om jeg nå greide å stave navnet på plassen den ligger. Vi går av veien for å se på forskjellige planter vi kanskje også kan plante. Olia vil fotografere meg stående i en sti av maur, ikke på grunn av maurene, men fordi akkurat der blir det et fint motiv. I kortbukse og bar overkropp kjenner jeg maurene kravle omkring, særlig når hun vil ha meg til å ligge ned, men såpass må man ofre for en vakker kone og et fint foto.

Lille Irisjka vår har det herlig der hun kan løpe rundt på grønt gress, god plass, og ingen biler. Hun finner seg interessante ting å pusle med, alltid noe nytt å se på og å prøve ut. Olia har insitert på at vi skulle ta med en sånn sparkesykkel, som det kaltes før, en slik man kan stå på og sparke, og så beveger den seg fremover. 1 år og 7 måneder som Ira er, er hun håpløst for liten til denne sykkelen, så hun kan kun bruke den når vi holder henne helt fast, og står for alle bevegelsene. Disse syklene er populære her nede, og Ira har alltid vært interessert i å ta på dem og se på dem, når andre barn har hatt dem. Denne dagen fant babusjka frem en gammel slik sykkel, tilhørende niesen vår, Tasja.

Hovedattraksjonen i hagen på denne tiden av året er uten tvil magnoliaen. Vi har en magnolia utenfor huset vårt på Ganddal også, arvet etter mine foreldre jeg kjøpte huset av, det er kanskje den planten jeg setter aller størst pris på. Den vinteren det var så mye frost ble magnoliaen sterkt plaget, det året blomstret den ikke. Men den har heldigvis livnet til etterpå, og blomstrer nå som vanlig. Om vinteren er greinene ideelle å henge fuglemat på. Det lille treet står like utenfor kjøkkenvinduet vårt, hvorfra vi kan se på det hver gang vi spiser.

Men det er noe eget med den overfloden det er av magnolia her i den botaniske hagen. De er i alle størrelser og fasonger, flere forskjellige farger, på ulike stadier i blomstringstiden. Vi er rikelig utstyrt med fotomuligheter, to gode mobiltelefoner, og et speilreflekskamera. De blir brukt alle sammen, nærbilder og fjernbilder, av trærne, blomstene, og av oss sammen med dem.

Den største samlingen ble plantet i 1966, står det på et skilt, det er i Sovjettiden. Jeg tror området blir kalt «magnoliahagen», men husker det ikke helt, det står alt sammen på skiltet. Her er det tettpakket med folk, de aller fleste opptatt av å fotografere. Ukrainske jenter er mer feminine enn norske, mer opptatt av å være jenter og å utstråle sin feminitet, og her blant blomstertrærne får dette utløp i utallige foto der de stiller seg opp, vrikker på kroppen, og lukter på blomstene, veldig, veldig karakteristisk. Norske jenter legger mer humor i bildene, så vidt jeg har oppfattet, det skal være litt morsomt, man skal gjøre seg litt til, og i hvert fall ha smilet på lur om man forsøker å gjøre seg fin. Her i Ukraina er det ingen ironisk distanse, noe som også kan være litt befriende.

Det er spørsmålet om mat som gjør at Olia omsider vil hjem. Jeg har det kongelig, og vil ikke hjem før kvelden, maten kan utsettes. Vi begynner likevel å bevege oss, sakte, i mitt tempo, og mitt opplegg og håp slår til for fullt i det vi støter på en som arbeider i hagen. Olia er full av spørsmål om hva de ulike typene magnolia heter, hvilke hun kan kjøpe, og hvor mye de vil koste. De to snakker sammen nesten en time, jeg så ikke på klokken. De gjorde avtaler, og Olia fikk telefonnummeret. Han blir gartneren vår på datsjaen vår, han vil hjelpe til. Slik knyttes kontakter her i landet, det er viktig for å klare det her, og Olia mestrer det til fulle. Det er ikke like lett for henne i Norge.

Jeg benytter ventetiden til å få kjøpt meg en øl. Kioskene i parken er ikke åpne i vintersesongen, sist vi var her for noen uker siden var det ikke spor av dem. De settes opp og åpner akkurat nå, direkte talt. Teltene var satt opp, kjøleskap og frysebokser satt opp, og arbeidfolk fra lastebiler lesset vannflasker og styret og ordnet. Det var ledninger og kontakter, noen vasket kjøleskapene innvending (et pussig syn, en skitten ukrainsk arbeidskar, tøffing, bokstavlig talt inni kjøleskapet, med såpeflaske og vaskeklut, vaske i vei), alle så ut til å være opptatt med noe. Kioskdamen var også på plass, enda varene ikke var det. Det eneste som stod som det skulle i kjøleskap, klar for salg, var øl. Det viktigste. Jeg kjøpte en flaske for 20 hryvna, kioskdamen hadde armen i fatle, og måtte ha hjelp på min anmodning om å åpne flasken opp. Hjelpen fikk hun fra en skitten gamp, en skikkelig kraftkar, han fant et skrujern, og åpnet omhyggelig så hans skitne hender ikke skulle besudle tuten jeg skulle drikke fra.

Da var det lett å vente på Olia. Lille Irina løp selvfølgelig rundt omkring, kikket på de forskjellige plantene og trærne, var lett å se til og passe på. Et lite bleieuhell skjedde kort etter, da også Olia var på plass, men vi hadde heldigvis helt sett med rent tøy, og det var et toalett like ved, med god plass og vann, og rent å skifte. Så kunne vi være enda et par timer.

Nå var det begynt å kveldes. Irina var denne siste tiden enda mer selvstendig enn hun ellers pleier å være, puslet for seg selv, langt unna oss. Olia og jeg kunne gå omkring på små stier, og se på de forskjellige nåletrærne, blomstene og plantene de har satt opp i hagen. Alt var også en inspirasjon for hvordan vi kan gjøre det selv. Lille Irina satt seg på grusveien og puslet med steiner, fant noen andre barn å henge rundt, løp rundt på en plen og viftet med hendene, lykkelig i egen verden.

 

Så fant Olia enda en samtalepartner, mens Irina fant noen trapper hun ville opp. Der oppe var det barn med noen forunderlige leker, lille Ira vår fikk låne, og dermed seilte enda noen kvarter av sted. Da vi endelig forlot hagen var det kveldslyst, skyet og kjølig. Hjemme ventet babusjka med rikelig med mat.

 

 

Friske igjen

I går kunne jeg endelig ta en morgentur ned til treningsparken Katsjalka igjen. Det er en ennå litt rusk igjen i kroppen, så jeg løp bare kvarteret frem og tilbake til metroen Arsenalnaja, og kjørte de to stoppene derfra. I tillegg hadde jeg på tykk treningsbukse, og genser. Temperaturen på mobilen viste da også en kuldegrad, og «føles som» -8. Halvannen uke uten trening gjør at jeg har litt gangsperr i dag, og dropper treningen for en morgenpost i stedet.

Det var en dramatisk dag i kandidatturneringen i sjakk i Moskva i går. Russeren Sergej Karjakin – som en gang var ukrainsk statsborger -, slo tilbake etter tapet mot inderen Anand dagen før, og vant tilsynelatende enkelt mot bulgareren Topalov. Topalov har selv uttalt at han ikke er topp motivert til denne turneringen, og lenge var usikker på om han i det hele tatt ville stille. Han spiller på gøy, tar store sjanser, og er ikke så nøye som de andre på om det blir seier eller tap. Denne dagen var det en stor fordel for Karjakin. Bulgareren prøvde siciliansk forsvar mot Karjakins e4. Det leder gjerne til friskt angrepsspill med kongeangrep på hver sin fløy, midt i blinken for Karjakin. Han virket også godt forberedt, motivert og fokusert, han utspilte Topalov, og stod til seier etter få trekk.

Godt for Karjakin var det også at inderen Anand nokså uventet tapte stort mot amerikaneren Nakamura, som til det har hatt en elendig turnering. Men Nakamura har tradisjonelt hatt et godt tak på Anand, er nokså alene i sjakkverdenen om det, og spillet for inderen gikk skeis med en gang. Det var nesten pinlig så han ble utspilt allerede i åpningen, og fikk en stillig som kan minne om sånne amatører får når de spiller mot mestere. Brikkene stående i hytt og vær, og helt åpen kongestilling. Veldig merkelig etter det svært gode partiet mot Karjakin dagen før, for Anand.

Resultatene gjør at Karjakin ligger meget godt an nå som det er to runder igjen. Han leder over rivalen Caruana på kvalitet, som det heter, eller tiebreaks, på engelsk. Hadde Anand klart remis i går, var det Caruana som ville ledet på kvaliteten. Så jevnt er det. Men selv om det er nesten helt likt, er det Karjakin som er lite grann foran, og siden han skal ha hvit mot Caruana i siste runde, står han frem som klar favoritt. Før lå det an til at Karjakin måtte vinne med hvitt mot Caruana. Nå er det Caruana som kanskje må vinne med svart mot Karjakin. Siden det er hvit som begynner, er det Karjakin som har fordelen, og på aller høyeste nivå har dette en god del å si. Det er imidlertid en runde igjen før sisterunden, der Caruana har hvit mot russeren Svidler, og Karjakin svart mot armeneren Aronian. Den runden er klart vanskeligst for Karjakin. Så det er kanskje her Caruan må håpe det blir avgjort. Han må vinne over Svidler, eller så må Karjakin tape mot Aronian. Siden tittelkampen mot Magnus Carlsen i november er i New York, er det viktig for amerikanerne å få en av sine egne, det vil gi mer oppmerksomhet, og det er gøy med hjemmebane. Jeg holder imidlertid med Karjakin, og var veldig glad for sånn det gikk i går.

Med oss gikk det også ganske godt i det som forhåpentligvis var den siste, kalde dagen. Konemor Olia fikk flyt i eksamenslesingen i statistikk, endelig forstod hun dette med normalfordelingen og binomisk fordeling, hun tegnte grafer i geogebra og skjønte formler og symboler, hun ville være hjemme og lese, mens lille Ira og jeg gikk ut. Godt kledd. I fire lag gensre og to-tre lag bukser så hun ut som en klump i den store kunstpelsen hun har ytterst. Skoene er også altfor store, arvet etter søskenbarnet, slik at hun kan ha tykke sokker i dem, uten at de blir for små. Dette holder henne varm, men minsker bevegeligheten hennes.

Den opprinnelige planen var å ta bussen et sted, gjerne høydene langs elvebredden, men i stedet tuslet vi bare de par hundre meterne opp mot sentrum av Petsjersk, krysset med metrostasjonen. Jeg brukte tiden også til å gå gjennom russiske gloser på Anki, og som vanlig fotografere flittig. Lille Irina er veldig søt i den pelsen, og ser ikke ut til å la seg sjenere av at hun knapt kan bevege seg. Hun vagger omkring, peker på biler og busser, og prøver å klatre over gjerder og opp på benker likevel. Når hun blir sliten, vil hun bæres litt. Og det er slik vi kommer oss fremover.

Noen ganger når det er trygt for biler og andre ting går jeg foran, og hun kommer etter. I andre tanker som jeg så ofte er, kan jeg glemme vesle Irisjka for en stund. På plassen foran administrasjonsbygningen i byen – den ligner forresten litt på den i Sandnes, en skikkelig murblokk, ingenting for estetikken her -, så kom jeg kanskje 40-50 meter foran henne, før jeg snudde meg for å se hvor hun var blitt av. Da hadde hun satt seg ned, og i de gigantiske klærne var det ikke helt enkelt å komme seg opp igjen. De første middelaldrende kievianere var allerede begynt å flokke seg om henne. Hva var dette? Et godt kledd, vakkert barn, alene her? De så seg om etter foreldrene, men i feil retning, opp mot selve plassen, der det var flest folk. Jeg kom fra andre siden, den som går vekk fra sentrum, og sa på russisk «hun er med meg», «hun er med meg», alt er under kontroll. Det ble en morsom liten episode, jeg reiste henne opp, de spurte hva hun het, og alle smilte.

Utenfor en liten lekepark bak den første boligblokken sørøst for plassen traff vi en mor og to små barn som rant på en lang sklie, eller rutsjebane, som det også heter på norsk. Irina stoppet opp og så på den. Hun blir veldig initiativrik, slike øyeblikk. Det må være morens gener, hun kaster seg inn i det, ivrig etter kontakt med andre, mens jeg er norsk og mer forsiktig i starten. Til gjengjeld er jeg god på å bli godt kjent og nær venn med mange ulike mennesker, når kontakten først er oppnådd. Der er kona annerledes, hun er rask på den første kontakten, men lar det så gjerne bli med det. Hennes sosiale nettverk er lite, og det virker på meg og hun sier selv det er slik hun vil ha det. Det gjenstår å se hvordan vår lille Irina blir.

Her, med disse to små barna, vant hun ikke helt frem med smilene og gledeshylene hun prøvde med først. Hun stod ved rutsjebanen, og så på når de rant. Da de var nede, og satt på en benk, gikk hun mot dem. Siden hun ikke kan snakke, og ikke har kommet så langt i tenkingen ennå, så er det ikke så mye mer hun kan gjøre enn å stå der. De to barna, særlig hun eldste, er interesserte, men de vet jo ikke helt hva de skal gjøre. De kan ikke akkurat ta henne med og leke.

Snart skal de gå, og moren tar de to barna i hver hånd, og tusler av gårde mot boligblokkene som nå kommer på rekke og rad. Da de har kommet et stykke unna, smiler lille Irina for full kraft, løfter den lille hånda, og roper fornøyd på klingende norsk «hade». De to barna er for langt unna til å høre hva hun roper, men de ser at hun vinker, og de vinker ivrig tilbake. Jeg vinker også, det samme gjør moren. Kontakt er oppnådd. «Hade», «hade», gjentar Irina, jeg forsøker å rette til russiske «poka», men til ingen nytte. Det norske «hade» og det norske «toge'» har limt seg fast. Det er de to ordene hun bruker.

Et delmål for turen var at vi skulle til en liten sjappe jeg vet om, og kjøpe øl. Jeg har kommet til at jeg vil støtte disse små butikkene, som ikke er med i noen kjede, og som ikke kan være så effektivt drevet. Derfor er det også en tanke dyrere. De kronene har jeg råd til. I den lille butikken, som var enda mindre enn jeg trodde, det var mer som to kott, enn en butikk. I det ene lille rommet stod kjøleskapene med øl og kald drikke, i det andre enda flere kjøleskap, og et bitte lite utvalg bakst, melkeprodukter, kjøttpålegg og godteri. I denne lille butikken var de to barna, og moren. Nå var de de som kom bort til oss, og nå snakket de. De spurte hva vi het, hvor gammel Irina var, og de sa de selv var to og fire, og de sa hva de het, og moren. Jeg ble nesten litt flau for å kjøpe øl, jeg skulle jo ha i halvannenliters flasker, og jeg skulle ikka ha noe annet. Jeg ville ikka ødelegge det koselige inntrykket med faren som var ute på tur med barnet. Så jeg ventet til de hadde gått, og vi på ny hadde vinket og satt «poka, poka», før jeg kjøpte flaskene mine.

Med dem og Irina i armene haltet vi oss hjem i tide til å få med oss runden i kandidatturneringen i sjakk. Mama Irina var også klar med suppen, kjøttfull og kraftig, står seg godt til ølet jeg hadde kjøpt. Sjakk er slik at man trenger ikke følge så intenst, man har tid til å mate barnet eller leke litt med henne om det trengs, og man kan også gjøre andre ting. Konemor Olia fortsatte å lese, mens lille Irina og søskenbarnet Tasja tuslet rundt og fant på moro, eller fordypet seg i filmer på YouTube.

Jeg tenkte også å ta med litt om mordet på han advokaten som forsvarte de to russerne arrestert i Donbass, her nede. Det gjorde litt inntrykk på oss, han ble jo drept i Kiev, mens vi var her. Det virker åpenbart at han ble drept nettopp fordi han forsvarte disse russerne. Han ble utsatt for vold, og så skutt. Dette var for å skremme. Og det klarer de.

Jeg har fått med meg at det var masse oppmerksomhet rundt den ukrainske piloten som nylig ble dømt i Russland for en eller annen forbytelse i Donbass, om hun hadde ledet artilleriild mot to russiske journalister, slik at de ble drept, eller hva det var. Hun ble i hvert fall dømt, og det er blitt fordømt, av en samlet vestlig verden. Jeg kjenner ikke saken godt, hadde ikke tenkt å skrive om den, men kjenne den godt gjør i anstendighetens navn heller ikke de journalistene og kommentatorene som ser seg i stand til å skrive side opp og ned om hva dette var for noe. På et øyeblikk er de i stand til å se at dette er justismord, hun må sendes tilbake til Ukraina. USAs utsending til FN, Samantha Power, har også engasjert seg, og uttalt at sånn er det som skjer i «oppnedlandet» Russland.

De to russerne den drepte advokaten skulle forsvare er slik jeg har forstått det de som ble fanget skadet, og som før de fikk behandling til stor ståhei uttalte at de var russiske soldater i det russiske systemet, og at det var russere sendt av Russland i Donbass, det var ikke bare frivillige, som det ellers blir uttalt fra offisielt hold i Russland. Nå har de gått tilbake på denne uttalelsen. Jeg er ikke helt sikker på hva de nå egentlig er siktet for, men det er forståelig og fair at de nå skal i rettsak for å ha oppholdt seg i Donbass og deltatt i krigen. De kan også godt bli dømt for min del, noe de utvilsomt vil bli, siden det ukrainske rettsystemet ikke er det grann bedre enn det russiske. Var det opp til meg å gjette, var det heller verre.

Det er imidlertid ikke opp til meg å gjette. Derimot har jeg rett til å være bekymret og irritert over at ukrainske nasjonalister fritt kan drepe journalister, advokater og politikere som ikke deler deres syn på hvordan tingene skal være her nede. Det er ikke et ord til fordømmelse fra den vestlige verden, selv om dette temmelig åpenbart er et stort problem i dagens Ukraina. Man blir skutt og drept for meningene sine her, for å utføre jobben sin. Ingen av de tidligere mordene er oppklart, heller ikke volden og truslene. Nasjonalistene går alltid fri for den bøllete, truende og skremmende oppførselen sin. Det skal ikke mye til å gjette at de går fri denne gangen også. Til øredøvende taushet fra den vestlige verden.

Botanisk hage og Pravyj sektor

Kanskje er det på tide å kalle tingene med sitt rette navn. Jeg har hittil unngått å bruke navnet nynazister om de ukrainske høyreekstreme ultranasjonalistene, og jeg har også vært varsom med å kalle dem fascister. Men i dag så jeg dem marsjere i gatene, og jeg opplevd dem merkelig som en personlig trussel. Det samme gjorde kanskje en del i bussen vi satt i, for det ble en sær og anspent stemning der inne. Nynazister marsjerer i gatene i en europeisk hovedstad, hvis det er slik, skulle man ikke pynte på sannheten og gjøre det finere enn det er. Min kone tok hardere i, og kalte dem satanister – ren ondskap.

Hele dagen var ikke så fæl som den endte. Vi skulle skille lag i dag. Olias søster, Tanja, hennes barn, Tais, og mama Irina skulle på stranden i Hydropark. Olia, vår lille Irina og jeg skulle til den botaniske hagen. Det er noe hun lenge, lenge har snakket om, lenge, lenge drømt om, hvordan hun og jeg og barnet vårt skulle gå i den botaniske hagen, slik hun og søsteren Tanja hadde vært der da de var små.

Vi startet som alltid med en solid frokost, koteletter og potetstappe, kraftige saker, og mye av det. Alltid godt å duppe av litt etter et sånt måltid. Det går jo alltid litt tid også med alle ting som skal gjøres, stor familie som vi er.

Jeg sørget for at vår tur fikk en uheldig start. Vi pakket og pakket, og sa jeg skulle inn på rommet og hente noen siste ting, fikk jeg øye på noen fristende plommetreet og moreller, og tok med meg en håndfull. De la jeg foran Irina i vognen, altså, jeg la en plomme i vognen før jeg la Irina der, et sted måtte jeg legge den. Jeg la Irina i vognen etterpå, hun grep plommen, og jeg spurte Olia om det var greit, noe hun sa det var.

Det var det ikke. Det ble straks et veldig søl, selvsagt, ut over den fine sommerkjolen, og på syner og tepper, og på Irina selv, helt idiotisk – og så måtte vi få dem til å kaste ned en t-skjorte fra balkongen. Veldig dumt, hun var så fin, så fin i den kjolen, og det er ikke å ofte hun har fått gått i det. T-skjorte og bleie er heller ikke så elegant som en kjole som dekker bleien. Olia var sur på meg noen minutter for dette.

De fleste med normal skolegang klarer å plassere merkelappen nazister på tyskere og fascister på italienere i mellomkrigstiden. Den er grei. Det er også greit å kalle tyskere som dyrker denne tiden og symbolene og Hitler for nynazister, det er det som virkelig er nynazister og det er så vist jeg vet forbudt å være det. Men spør man hva det å være fascist og nazist egentlig går ut på, og hvordan det går an å være nynazist og fascist uten å være tysker eller italiener, så er det ikke helt enkelt å svare så veldig klokt og utfyllende.

For meg er det slik at nazister og fascister er sterke nasjonalister. De mener deres nasjon er bedre enn andres, deres folk er bedre, sunnere og sterkere, og – viktig – de har blitt sterkt urettferdig behandlet av andre nasjoner, og at denne urettferdigheten må rettes opp. Dette kan kun gjøres med makt. Videre trenger man en fører, en leder, og denne lederen står langt over alle demokratiske spilleregler. Man marsjerer i takt, heller enn å diskutere. Man har flagg og symboler, og man dyrker en fortid der man som nasjon eller som folk har stått sterkt, eller vært spesielt heroiske.

Det passer uhyggelig for bevegelsen som kaller seg Pravyj sektor i Ukraina. De dreper til og med sine fiender, annerledes tenkende, journalister og opposisjonspolitikere, og de skremmer med vold, uhyggelig likt det de tyske nazistene gjorde i mellomkrigstiden. Amerikanerne har dette smarte uttrykket at hvis det ser ut som en and, oppfører seg som en and, og kvekker som en and, ja, så er det en and.

På veien opp til Botanisk hage reiser vi innom Olias gamle skole, den eneste gjenværende russiske i Kiev, så vidt jeg har forstått. I alle andre skoler snakker de ukrainsk, i dette vanvittige landet der Kiev i likhet med 9 av de andre 10 største byene er russiskspråklige. Det vil si at barna snakker ukrainsk på skolen, og russisk hjemme og i gaten. Den russiske skolen er forfallent som det meste annet her, men Olia har nostalgiske, gode minner. Irina sover mens vi er der.

Fra skolen til den botaniske hagen er det kort vei. Olia og jeg har vært her mange ganger, og har mange minner. Her gikk vi på rulleskøyter den korte tiden vi bare var kjærester, her var vi den første tiden vi hadde helt for oss selv etter vi var gift. Det er mange minner, alle sammen gode.

Jeg får alltid øl i den botaniske hagen. Olia er snill sånn. Hun tipser meg om at halvliterne vi kjøper fra tapping er svindel, det er ikke en full halvliter. Hun anbefaler meg å kjøpe to flaskeøl i stedet, eller bokser. Jeg kjøper en halvliter, og en halvliters boks for å kontrollere. Sannelig var det riktig. De selger halvlitere i glass på 0,4. For et land.

Billettene inn kostet nå 30 hryvnaer, 60 for to, altså, da vi først begynte å gå her kostet det en femmer eller en tier. Nå er det så mye at folk må tenke om de har råd. Det er merkbart færre folk der, sommersesongen til å være.

Vi finner oss en kiosk med trebord, og sitter der lenge, lenge. Jeg har mine øl, Olia kjøper kaffe, bolle og is, og mer kaffe og is. Irina får litt hun også. Det er gode tider, alt er vel.

Et lite opptrinnet er bemerkelsesverdig uavhengig av krisen Ukraina er i, og som det ikke er lett å se noen vei ut av. En gammel mann triller et lite barn i en gammel vogn fra Sovjettiden. Den er så gammel at den for min del kunne vært fra 1920-tallet, helt andre materialer og tekniske løsninger enn vi bruker i dag. Han triller vognen så lystig, og setter den fra seg, akkurat der en lang og bratt bakke begynner. Han har tenk å fange en sommerfugl.

Olia får nervene i helspenn i sånne situasjoner. Og det ser jo virkelig skummelt ut, begynner vognen å trille, og får fart, vil ingen klare å ta den igjen. Den står der bakken har begynt, og den står klar til å trille. Den gamle mannen har all oppmerksomheten rettet mot som,erfuglen, en hvit en, han følger den fra blomst til blomst, og da den setter seg, gjør han også det, og slår til med en en hånd, og får fanget den. På vei tilbake begynner vognen å trille.

Olia hyler «NJE-ET», spretter opp så bord og der flagrer, og løper av gårde, hun har 30 meter til vognen, eller noe slikt. Den gamle mannen løper også, han har bare noen meter, og får stanset den. Den triller jo sakte i begynnelsen. Olia får likevel ikke roet seg, og går bort til mannen og ber ham være mer forsiktig i fremtiden, sette vognen på tvers, ikke slik at den kan begynne å trille og det kan være farlig for barnet. Man skal ikke stole på låsemekanismene.

Den botaniske hagen er full av ekorn. Jeg løper opp mer Irina i armene hver gang det er et i nærheten, men Irina ser ennå ikke ut til å skjønne hvor spennende det er. Hun skjønner ikke engang at det er ekornet jeg vil hun skal se på, og ser i vei på busker og trær, og alle mulige andre ting. Vi fotograferer hverandre grundig med mobilkamera og speilreflekskameraet. Og er en harmonisk, lykkelig familie. Det gjør godt for sjelen å være i slike rolige omgivelser, om enn Irina gjør sitt til at det ikke er like rolig alltid, til stor påkjenning for Olias nerver.

Høydepunktet er kanskje Rosariet, eller hva det skal kalles, et inngjerdet område i det inngjerdete området, og som inneholder roser og ekstra fine blomster. Området er stengt denne dagen, men Olia finner en åpen port, og vi går inn likevel. Her er Olia i sin himmel, hun er blitt svært glad i roser de siste få årene, og her hadde vi dem helt for oss selv. Jeg fotograferte enormt.

Til slutt ble vi tatt. Det var jo ikke lov å være der, det var hengt opp skilt og greier, og den åpne porten var åpenbart ikke ment for gjester å gå inn i. – Kan dere ikke lese? spurte damen som arbeidet der, på russisk, selvfølgelig. Jeg kunne jo svart jeg var norsk, og ikke skjønner et ord ukrainsk. Det ukrainske ordet for «forbudt» ligner ikke i det hele tatt på det russiske. – Men vi sa ingenting, tidde klokelig stille. Vi hadde fått sett på rosene vi ville, og var uansett på vei ut. – Er dere Europeere? spurte hun, foraktelig.

Buss nummer 14 som går hjem til oss kjørte akkurat inn på holdeplassen ved den botaniske hagen, da vi gikk ut av den. Men vi rakk ikke ned trappen med vognen, så vi fikk satt oss på. I stedet reiste vi med nummer 62 som går ned til Konteaktova Plosjad, og bestemte oss for å spise businesslunsj, enda klokken var snart fem, og etter det er det ingen restauranter som har businesslunsj.

På ny fikk vi se hvor grellt det står til om dagen. Kafeen vi tenkte å gå til, eksisterte ikke lenger, og ærverdige Kievskij restaurant, den enorme, var folketom, både av personell og gjester. Til slutt kom det en som kunne fortelle businesslunsjen sluttet klokken fire. Olia prøvde seg et par steder i nærheten, og fant til slutt en plass der de riktignok hadde businesslunsj til et par og tredve griven, men de var i ferd med å stenge. Vi fikk bestilt likevel – og så viste det seg at jeg ikke hadde tilstrekkelig kontanter igjen.

Det var ut å løpe for å lete etter minibank. Det ble ganske pinlig, for hun stakkars kafedamen hadde tenkt å gå for dagen, så kom disse gjestene og skulle ha det billigste måltid, og så hadde de ikke engang penger. Ikke ble det bedre av at jeg ikke fant noen minibank heller, jeg måtte løpe langt, og den første jeg fant, virket ikke.

Det ble ikke all verdens koselig måltid dette, men all right, vi fikk spist.

Så var det bussen hjem, og det var her vi fikk se dette naziopptoget. De svare og røde flaggene, rekker med folk, og ukrainske flagg blant dem. – Gospodi! Brast det ut av meg, det betyr «herre!», og er mer brukt og mer uskyldig enn tilsvarende norske. Jeg ble skremt, og jeg ble satt ut, jeg må si det. – Fotografer dem, sa Olia, – fotografer gjennom vinduet.

– Slava Ukraina, sa en eldre kvinne i bussen, kanskje sarkastisk, kanskje for ikke å komme opp i trøbbel. – Slava Ukraina, sa en annen kvinne, noe mer entusiastisk. Det klikket for en eldre mann: har du vært i krigen, bjeffet han. Reis ut i krigen og se hva det er, så kan du rope sånt.

Jeg syntes det var svært godt sant. Det ukrainske nasjonalromantiske, eller hva man skal kalle det, – Slava Ukraina, Slava geroem, eller ære til Ukraina, ære til heltene, ble brukt av Stepan Bandera og hans menn under andre verdenskrig. Disse folkene var massemordere, titusenvis av polakker, jøder og russere ble slaktet, gamle, kvinner og barn. Det er så stygt at det er grotesk at set ikke er lov å kritisere disse folkene i dagens Ukraina. De kjempet for ukrainsk «frigjøring», noe som per definisjon er en god sak. Da kan man heller ikke kritisere metodene.

Lite blir sagt om at landet disse «frigjøringsheltene» kjempet i, slett ikke bare var Sovjetunionen, men også Polen, der ukrainerne var i klart, klart mindretall. At Ukraina i dag har Galicia skyldes den sovjetiske hæren og Stalin, slett ingen «frigjøring» her. Det er også spesielt at de så tanketomt dyrker egen «frigjøring», men ikke anerkjenner tilsvarende «frigjøring» i Donbass og på Krim.

For hva er forskjellen?

Det er nazistene i Tyskland og fascistene i Italia som synes grensene ikke ble tegnet riktig etter første verdenskrig. Folk som ikke vil eller ikke kan tilhøre den store nasjon, får finne seg et annet sted å bo eller finne seg i å bli utryddet. Ukrainerne kan si at Donbass og Krim er i gjeldende grenser med Ukraina, akkurat som Ukraina selv var i gjeldende og fullt anerkjente grenser med Sovietunionen. Galicia hørte til Polen. De væpnede ukrainske styrkene under Bandera og hans like samarbeidet med de tyske nazistene mye verre enn de væpnede styrkene i Donbass samarbeider med russerne.

Og nå er det disse uhyrlige høyreekstreme, ultranasjonalistiske kreftene som ødelegger Ukraina, mye verre enn russerne gjør det. På vei hjem ser vi at min gamle lille stampub, Zjankel drinker, er nedlagt. Det er ikke lett å drive business i Ukraina, når folk ikke har penger. Det er elementær økonomisk teori. Man trenger en viss kjøpekraft i befolkningen for at hjulene skal gå rundt. «Revolusjonen» i Ukraina har effektivt tatt knekken på den lille kjøpekraften som var.

Kvelden i forveien da vi la oss sa Olia at «vi hadde det så fint før revolusjonen, vi var venner med russerne, vi hadde litt penger, vi hadde Donbass, det var ingen krig», – og så hadde dere Krim, sa jeg. Det er en spektakulær fiasko, denne «revolusjonen», en monumental tragedie. Guvernør Saakashvili i Odessa – den tidligere presidenten i Georgia, han som kalte en gate i hovedstaden Tiblisi opp etter George Bush, George Bush boblebad  – skal ha sagt at med 4 % årlig vekst i økonomien vil det ta 15 år før Ukraina på ny er på nivå med sånn det var under den avsatte presidenten, Janukovitsj.

Nynazister som marsjerer i gatene er et symptom. Problemene som er stikker mye dypere enn det. De greske problemene er finansielle, og kan føre til en nedgang i verdensøkonomien, så dype at det kan kalles en krise. Men det er økonomisk. I Ukraina kan det ende opp med storkonflikt. Det er et Balkan verden og Europa ikke har vært helt klar over, 

To karer i Hydropark (og litt annet)

Dagene går sin bedagelige gang her nede, for Olia og meg, og for Olias lille familie. Vi følger med på nyheter, i går meldte ukrainsk TV at hovedgaten Kresjtsjatik er «ryddet» etter de store demonstrasjonene der i desember til februar, men bildene viste ikke annet enn at opprevet brostein ble kjørt bort med bulldoser. Jeg fikk ikke stukket ned til gaten i dag, men da jeg var der i helgen var i alle fall teltene og barrikadene der, så helt ryddet er nok gaten ikke, om enn tingene ellers her i Kiev og i sentrum vender tilbake mot noe som kan kalles det normale.

Jeg lar meg irritere litt av at USA og EU kjører sånn på, her borte. Valutaen til ukrainerne er halvert siden jeg begynte å reise hit i 2007, da var kroner og hryvna omtrent likt, sist jeg sjekket var en hryvna verd under halvparten. Det tjener USA på, og det tjener EU på. Dollaren styrker seg, og euroen styrker seg. Også rubelen er sterkt svekket som følge av krisen, også det til stor glede for amerikanerne. Jeg sa til Olia i dag, halvt for spøk, og halvt for sant, at amerikanerne vil ha Russland tilbake til sånn det var på 90-tallet, da man kunne gi u-hjelp til dem. Pengene gitt i u-hjelp, er selvsagt på langt nær nok til å veie opp det amerikanerne tjener på sin dollardominans og på handel med land med svekkede økonomier. Dette er blant de mange ting som provoserer ved krisen som nå utspiller seg i Ukraina.

En av de som tjente gode penger i den ville russiske økonomien på 90-tallet var amerikaneren Bill Bowder. Han var den rikeste, utenlandske investoren i Russland. Med alle russere som ble rike på 90-tallet, så vet man at de ble det med kriminelle metoder og at de skulle vært straffet. I en så skitten økonomi som Russland var den gang, skal det godt gjøres å tjene seg rik rent. Jeg stoler ikke et øyeblikk på denne Bill Bowder, og skulle gjerne sett at et vestlig medium med litt ressurser, gikk ham litt etter i sømmene, og så hva han egentlig foretok seg, og hvordan han ble den rikeste utlending i Russland.

I dag er Bill Bowder en av dem som har ivret mest for tøffere sanksjoner mot Russland. Han har gjort det i flere år. Årsaken er den såkalte Magnitskij-saken, om jeg nå skrev det rett, om stjerneadvokaten som ble funnet død i fengselet, hjertesvikt, i følge russiske kilder, banket opp, torturert og drept, med hendene bak i håndjern, i følge amerikanske. Magnitskij var advokat for Bill Bowder, og forsøkte å vinne frem med et eller annet det er vanskelig å få full innsikt i. Antakelig kan det se ut som om Putin kom inn som president på begynnelsen av 2000-tallet, og gjorde slutt på moroa for vill vest-investorer som Bowder. Bowder har kjempet i mot et eller annet, så har han åpenbart tapt, og advokaten hans er død eller drept, og Bowder er meget bitter.

Dere kan sjekke opp twitterkontoen hans. Der kommer det frem, meget tydelig. Bill Bowder er en av dem amerikanske myndigheter forfører seg med, når de skal bestemme hvilke sanksjoner de skal iverksette og hvem de skal ramme. Men for Bill Bowder dreier det seg ikke om Ukraina. Han har mast om sanksjoner mot Russland i årevis. Det er ikke lett å forestille seg hva som skal til for at sanksjonene oppheves igjen, annet enn at Russland går i oppløsning, og ender som Libya, Irak – eller Ukraina.

Det er alvorlige saker. I dag melder BBC at nye 9 sivile er drept i Lugansk-regionen, etter et bombetok fra regjeringsstyrkene. Ukrainske myndigheter nekter for at det var dem, og hevder det var opprørsstyrkene, eller «separatistene», som de kaller dem. Ingen vet, og folk dør. Det er ikke lett å se for seg hvordan dette skal stoppe, så lenge ingen vil gå inn på noen ordentlige kompromiss, og USA og EU har havnet for tjukt i det til å kunne trekke seg unna nå. De skal liksom klare det bedre her, enn i Abkasia og Sør-Ossetia, utbryterrepublikkene i Georgia. Der brukte Russland rå militærmakt, mens det internasjonale samfunnet satt og så på. Men krigen der varte bare noen dager. I Øst-Ukraina kan den dra ut i månedsvis. Jeg vet ikke om det alternativet er så mye bedre.

Men livet går nå sin gang, og stemningen er nå mer optimistisk her i Kiev enn den har vært på lenge når vi har vært her, om det skyldes sommeren eller andre ting. Jeg følger også nokså nøye med på VM i fotball, en begivenhet som ikke ser ut til å bry ukrainerne noe særlig. Når jeg setter meg på pub for å se kamp, er det sjelden flere gjester enn at de kan telles på fingrene på ene hånden. Utenfor vinduet går livet som normalt. Ingen stresser for å se kamp, ingen snakker om det, og Olia og hennes familie kan neppe nevne hvilke lag som spiller.

Dagsrytmen kommer imidlertid litt i utakt. Jeg bruker morgenen til å lese alt om gårsdagens matcher, så er det en kraftig frokost, mer lesning, og jeg har problemer med å komme meg ut før vi blir overfalt med lunsj. Overfalt er rette ordet. Mama Irina serverer virkelig mye mat, i dag til frokost var det paprikasj, en blanding av tomater, paprika og egg i en slags omelett, sikkert 10-12 egg i min porsjon, og helt på grensen av hva jeg kan klare, egentlig. Når det til lunsj så kommer kraftig suppe, som på norsk nok bedre skulle oversettes til lapskaus, tatt i betraktning all maten som er i den, og det på toppen av suppen er kyllingvinger, og brød til. Da gikk det ikke. Jeg greide ikke å spise.

Slaraffenlivet hjelper ikke på appetitten. Jeg må ut, ta min daglige, lange rusletur, og min runde i treningsapparatene i Katsjalka, Hydropark. I dag ville Olia bli hjemme, så hun var ikke med.

Og det var der, i Hydropark, jeg traff de to karene bloggposten egentlig skulle handle om. Det kan man kalle lang innledning. Dagens dose trening er 300 repetisjoner av forskjellige ting. I midten legger jeg inn en pause, som oftest for å bade, men denne gangen tenkte jeg også å sjekke inn til en liten hjørnekafe i Hydropark, og se opptak av USA-Belgia. Den sa rapportene skulle være bra, og jeg pleier ikke se nattkampene live. De begynner kl 2300 her i Ukraina, tiden pubene i nærheten stenger. Når kvartfinalene kommer, må jeg nok finne meg en pub i sentrum, selv om også kvartfinalene har de mest interessante kampene klokken 1900, som heldigvis åttendedelsfinalene hadde det.

Så var det altså de to karene. Jeg så dem stå der, i en livlig diskusjon. Jeg var i badebukse etter å ha badet, slik gjør man det her, kortbuksen og t-skjorten la jeg greit på bordet mitt, så gikk jeg og kjøpte øl. Jeg fotograferte meg selv, og gjorde meg klar til kamp, Belgia – USA, i opptak, uten lyd, i badebukse, i en utendørskafe som har like mye til felles med en kiosk, i Hydropark, Kiev. Så kom disse to karene og spurte meg om noe, om jeg hadde WiFi, var det visst, på mobilen, eller noe, om jeg hadde Internett. Det var åpenbart de diskuterte noe om VM. Så selv om jeg ikke hadde nett, kunne jeg meget sannsynlig svare på det de lurte på, jeg er svært oppdatert. Men de skjønte jeg var utlending, og gav straks opp at jeg kunne hjelpe dem med noe. De slo også over i gebrokkent engelsk, klart verre enn min russisk. De lurte på hvor jeg var fra, og ble virkelig ivrige da de forsto jeg var fra Norge. Det nyttet ikke at jeg gjentok at jeg godt forsto russisk, her skulle det gå i engelsk.

Og så gikk jeg med på det. Det er en erfaring. Jeg er turist, og vil gjerne snakke språket på stedet, og få praktisert russisken med andre enn Olia og hennes familie. Disse vil gjerne få praktisert sin engelsk, som de også sjelden har nytte av, så få turister som finnes på stedet. Det sa de gjentatte ganger til meg. Men ettersom engelsken ikke strakk til, ble det til russisk allikevel, etter en stund.

Ukrainerne og russerne er virkelig åpne og inviterende mennesker. Det er straks bort til bordet, ikke den kjølige distansen vi liker å ha. Fremdeles er det vel sjelden at to nordmenn ber en ukjent turist bort til bordet sitt, en kort samtale er greit, men inn i intimsonen går ikke. Russerne tenker ikke slik. Når kontakt først er opprettet, blir den gjerne full med en gang. Her hjalp det nok litt at særlig den ene hadde drukket litt. Eller kanskje man skulle omformulere med at den ene hadde drukket mye.

Uansett var det ikke bare den kjølige nordmannen i meg, som gjorde meg litt skeptisk, samtidig som jeg synes det er kjempekjekt å komme i snakk med folk. Jeg har trivdes godt med å bevege meg inkognito i det store Hydropark-området, at ingen vet hvem jeg er, og ingen kan begynne å lure på om jeg som nordmann har mer verdisaker enn andre, og om de kanskje er lettere å lure til seg. Det har sine fordeler å være ubemerket.

Men jeg gikk selvfølgelig bort. Og fikk meg en riktig hyggelig samtale. Han ene var sjømann, og hadde vært i nordmann, og skrøt veldig over hvor fint det var der. Det var denne som mente seg best i engelsk, og han rettet stadig på han andre, når også denne prøvde seg. Han håndhilste, og het Vladimir, denne sjømannen, og han tiltalte meg konsekvent med navn Eivind, etterpå, så han husket navnet. Den andre var litt mer tilbakeholden med personlig informasjon. Noe motvillig fikk han sagt han hadde vært tegner, og pleide å tegne portrett av mennesker på Krim, en typisk turistgeskjeft. Ellers hadde han vært ingeniør. Nå var han pensjonist.

Mye mer interessert enn å snakke om seg selv, var han i å snakke om norsk kultur, hva han visste om Norge (Han nevnte Hamsun og Munch, og Krasnaja komnata, det røde rommet – Strindberg), og særlig om russisk kultur og historie, der han hadde mange anbefalinger. Han kunne også fortelle om russisk historie, og gikk tilbake til Rurik, som hadde grunnlagt Russland her i Kiev, men så kom Romanov slekten, og der var det mye dårlig. Han var nok ikke helt stødig, for han mente Ivan den grusomme hørte til dem, men det vet jeg godt, at etter Ivan den grusomme drepte sin sønn, så hadde ikke den russiske tsaren lenger noen arvinger, og årene med trøbbel (Smutnye vremeni) fulgte. I 1607 kom den første Romanov, det årstallet mener jeg å ha i hodet.

Han var imidlertid ikke særlig interessert i det, og ville heller fortelle videre. At vårt bekjentskap hadde begynt med at han insisterte på at kvartfinalene i VM skulle spilles samtidig, enda både jeg og Vladmir sjømann visste at det skulle de ikke, det er klokken 1900 og 2300, ukrainsk tid, det visste vi. Ingenøren mente begge begynte klokken 2100. Tross det, er det underholdende å snakke. Han lurte på om jeg hadde vært i Leningrad, og sa Lenin var et geni. Om det siste visste jeg ikke om han spøkte, mente alvor, eller testet meg. Så jeg svarte at Lenin var en meget spesiell person.

Slik fløt samtalen av gårde. De syntes det var meget morsomt med informasjonen fra Norge, at vi hadde så få revolusjoner, for eksempel, – vi har ingen, sa jeg, og man skal presse på litt for å få det til å bli uriktig. Heller ikke har vi tradisjon for at folk tar til gatene og demonstrerer, og det blir voldelig. Vi ble angrepet av Hitler-Tyskland, det lurte vi på, men de 10 000 vi mistet, det var lite, syntes de. Og det er jo ikke urimelig, tatt i betraktning at dette var tallet på daglige døde i kampen om Stalingrad. For oss er 10 000 helt fryktelig, sa jeg, og da lo de godt. Det vil si, det var ingeniøren som lo. Vladimir sjømann var på dette tidspunkt for å kjøpe seg mat.

De lurte også på hvorfor våre politikere ikke stjeler fra budsjettet. Det spurte de om med et smil og en latter. De har det fælt, ukrainerne, men de er i stand til å le av det, og ha galgenhumor. Jeg våget ikke å pense samtalen inn på dagens situasjon, og høre hva de mente om det som skjer nå. Det holdt med noen små hint, at Norge og Sverige er som Russland og Ukraina, eller, ikke helt, vi kriger ikke og krangler med hverandre hele tiden, sånn som dere. Også det lo de av. Jeg vil gjette på at de begge to er i mot hele bunten, at de ikke har tillit til noen av sine egne politikere, og at de har sin helt egen oppfatning av hva som egentlig nå foregår i landet, og i forholdet mellom Russland og Ukraina. Ingeniøren ville for eksempel fortelle litt om Lenin, og hans bror, Aleksander, som ble drept, og med det gjorde Lenin revolusjonær. Det visste jeg, men hva han videre kunne fortelle, visste jeg ikke, og forstod heller ikke så mye av. Det virket imidlertid rimelig utspekulert, rimelig fantastisk. Og sånn er det med russerne, og med Ukrainerne. De foretrekker gjerne den mest spektakulære versjonen, de elsker rykter og konspirasjoner, og forklaringer som gir sjokk og a-ha! De elsker også å være skråsikre, og ikke bøye seg for fornuft og argument. Ingeniøren er sikkert fortsatt irritert over kvarfinalene som skal spilles samtidig, selv om han nok kanskje ikke kommer til å se på dem. Som de fleste ukrainere er han vel bare sånn passe interessert.

Jeg har i alle fall fått to nye venner. Vi hilste med «poka», vi sees igjen. Jeg fikk også hilse på konen til Vladimir sjømann, hun het Olga (om enn hun ble presentert som Helga, men den gjennomskuet jeg), som min. Jeg er jo i Hydropark så godt som hver dag. Og er de der også, er sjansene gode for å dumpe oppi hverandre, enda Kiev er en stor by med mange folk. Da jeg sa Norge hadde fem millioner innbyggere, lo de godt. Som de lo av det meste jeg sa, og hvordan vi har det hos oss. – Det er veldig vakkert der, sa Vladimir sjømann, som hadde vært der, på tokt, i nord. – Det er vakre fjorder, sa han på engelsk, – forstår du fjord? spurte han ingeniøren, som han stadig følte han måtte hjelpe med engelsken.

 

Bevilgninger til sjakk-OL i Tromsø

La meg skrive litt om sjakk-OL og offentlige bevilgninger til idrettsarrangement. Jeg er selv en habil sjakkspiller på hobbynivå, og følger nøye med på alle store turneringer internasjonalt. Det er veldig flott at sjakk har fått større oppmerksomhet i Norge, etter suksessen til Magnus Carlsen, og i skyggen av ham, Jon Ludvig Hammer. Det er mye gøy som foregår, og sjakken gir stor glede til dem som er involvert. Men det ikke riktig av regjeringen å øke bevilgingen til sjakk-OL i Tromsø med 15 millioner kroner. Det er tvet i mot på tide at idretten slutter å løpe til det offentlige for sitt eget overforbruk.

Arrangøren av sjakk-OL gikk veldig hardt ut i dag, da det ble klart at de ekstra pengene ikke vil komme. De truet med å avlyse hele arrangementet. 15 millioner utgjør omtrent 10 % av hele budsjettet, og i sjakkverdenen er ikke millioner noe som er enkelt å trylle frem. Norges sjakkforbund (NSF) har langt fra slike beløp å hoste opp. De representerer ingen redning. Det bør heller ikke det offentlige gjøre.

Det er en enkelt regel her i verden at man ikke skal budsjettere med penger man ikke har. Tromsø OL begrunner behovet for ekstra menger med at de «måtte» arrangere World cup i 2012. Det var slett ikke noe de måtte. Det var noe de valgte. At de ikke hadde penger til det, er ikke det offentlige Norge sitt problem. Det er riktig at det offentlige sier nei, når idretten vil ha dekket sine underskudd.

La oss også se litt på hva sjakk-OL er for noe. Nå har de vanlige olympiske leker, og den olympiske komite, fått sin dose velfortjent kritikk. Det er en mastodont, det er gigantomani i system, det er forvokst inntil det uhåndterlige for normale land med normale budsjetter. Balansen mellom inntekter og utgifter går ikke opp, ikke i det hele tatt. Det er blitt en måte å skryte på for tvilsomme land, en slags vår tids palass, slik de gamle konger og keisere bygde praktbygg på statens regning for å vise egen storhet.

Sjakk-OL er noe lignende. Det er jo ikke så mange som følger så nøye med på FIDE, den internasjonale sjakkføderasjonen, som den kalles. Den består for en stor del av tvilsomme og korrupte delegater fra de tidligere Sovjetrepublikkene. Presidenten, Kirsian Illiumzanov, er så skandaløs at det bikker over i det komiske, med sine uttalelser om den gang han ble bortført av vesener fra det ytre rom, hans altfor nære bånd til diktatorer i araberlandene, særlig Ghaddafi i Libya, som han besøkte og spilte et parti sjakk med, «for fred», midt under krigen som førte til Ghaddafis fall og død.

I sjakk OL deltar lag fra 181 land. Man kan se på dette som gledelig, som at hele verden er en stor sjakkfamilie. Men mange av lagene er så håpløse og elendige at det er umulig å ta dem på alvor. De får nok heller være med på grunn av sjakkregelen om at hvert land har en stemme i valget om ny FIDE-president, og Illimzhanov får sin støtte av land i Afrika, Karibien, Stillehavsøyer og andre, der det knapt finnes sjakkspillere, mens alle de store sjakknasjonene ønsker en annen president. Det hadde ikke akurat gjort noe om sjakk-OL, i likhet med en god del andre idrettsarrangement, ble nedskalert slik at det gikk an å arrangere dem.

Sjakk-OL i Tromsø blir selvfølgelig ikke avlyst. Det er en tom trussel. Kanskje vil den gå på sparebluss, og det så mye at det merkes, og arrangøren – og Norge – får kritikk. Det er til å leve med. Den riktige adressen for kritikken er det internasjonale sjakkforbundet selv, som krever for mye av arrangøren. Arrangementskomiteen i Tromsø skal ha heder for at de stiller opp, mye av deres arbed foregår på dugnad, men  det fratar dem ikke for ansvaret med å få budsjettene i mål. Verken de eller andre kan budsjettere med at den norske stat skal spytte inn mer penger, når de selv går tom.

Arrangementskomiteen skal også ha kritikk for å gå så hardt ut. På de førende, internasjonale sjakksidene står det nå at OL er i fare, at arrangøren mangler penger, og at problemet er reelt. Sånt er jo ikke noe gøy, for de seriøse sjakkspillerne, som forbereder seg. Sjakkverdenen er også plaget av arrangement som blir planlagt, men avlyst, eller betydelig endret. Arrangøren har påtatt seg en forpliktelse til å få arrangementet gjennom, og må gjøre det med de budsjettene de har. De må ikke late som noe annet.

Den blanke avvisningen fra regjeringen til ropet om mer penger, støtter jeg helt og fullt. Sjakk-OL er som andre idrettsarrangement ikke et offentlig ansvar.

Avslutningen av Sotsji-OL

Det er mye å si om dette. Etter alt som har skjedd i Ukraina i det siste, og all den velfortjente kritikken som er rettet mot OL i Sotsji, så er det klart det blir spesielt å sitte og se den overdådige avslutningsseremonien. Min ukrainske kone fra Kiev gjorde dette. Og det var mange følelser for henne, mange tanker for meg.

Jeg tenkte jeg skulle boikotte dette OL. Jeg mener det har gått for langt, både OL og det meste av idretten er forvokst, det er kommersielle interesser og tull som styrer. Jeg liker det ikke. Og det tok selvfølgelig fullstendig av når landet som er så disponert for ekstravaganse, Russland, skal arrangere de mest ekstravagante av alle leker, de olympiske. Jeg har skrevet en bloggpost, Fakta om OL i Sotsji. Jeg mener det som står der.

Samtidig klarer jeg ikke mene det fullstendig heller. Jeg er jo glad i og reiser gjerne til alle berømte kirker og palass rundt om i Europa, enda disse er bygget under langt verre betingelser enn OL i Sotsji. Den russiske opposisjonspolitikeren og bloggeren, Aleksej Navalnij, har rett når han kaller OL i Sotsji Putins moderne monument. Det er hans minnesmerke, som Peter den store bygde St. Petersburg, og enhver skikkelig tsar bygde seg et ordentlig palass. Det var overdådig luksus mens det meste av befolkningen var lutfattig, slik situasjonen på mange måter fremdeles er i Russland og med Sotsji-OL.

Likevel fulgte jeg altså ganske nøye med på ishockey-turneringen, og var så vidt innom noen av de andre øvelsene. I dag ble datamaskinen stående på etter ishockeyfinalen, og det gikk over i avslutningsseremonien. Min kone, Olia, var der også. Hun hadde nettopp snakket med sin mor i Kiev. De er svært usikre på hvordan dette her kommer til å gå, og deler langt fra optimismen og gleden som ser ut til å råde overalt ellers. Mange av de som deltar i demonstrasjonene og uttaler seg er vest-Ukrainere. Deler av Olias familie har også røtter i vest, men hun identifiserer seg med Russland, og bryr seg ikke om man kaller henne russer eller ukrainer. – Hva er forskjellen? spør hennes familie. Mange har militante meninger i dette spørsmålet, og nå er motsetningene skjerpet enormt. Vest-Ukrainerne har overtaket, de ser ut til å ha en samlet vestlig verden bak seg, og det er ingen som ser ut til å bry seg om at de har fått dette overtaket gjennom protester mot en avtale mange russer-ukrainere er for. De har tatt seg til rette, kan man si, og har fått veldig sympati, siden protestene er møtt så vanvittig av Janukovitsj. Det er vanskelige tider for de som synes Russland er ok, som er glad i og stolt av Russland, som føler at Russland og Ukraina har felles historie, og hører sammen.

Kanskje jeg kan si bent ut at jeg er blant dem. Min russofile legning har tatt overhånd. Jeg har kanskje mistet min dømmekraft når det gjelder Russland. Jeg elsker dem, og skjønner ikke selv hva jeg er villig til å tilgi dem. Det er ekte lidenskap, ekte kjærlighet, man ser ikke den elskedes feil.

Så sånn er det. Derfor syntes jeg for første gang i mitt liv at en avslutningsseremoni i en olympiade var flott. Jeg pleier ikke engang se slike seremonier. I dag så vi hele, fra start til mål, og trykket på pause og fant tilbake til plassen vi stoppet, om det var noe vi gikk glipp av, eller hadde et ærende, og ikke fikk sett. Og jeg tenkte tanken at dette var verdt 300 milliarder. Det bygger en stolthet som Russland trenger. Jeg holdt med Russland i femmilen i dag, og på stafetten i går, og var så glad når de vant. Det var kjempekjekt å se fornøyde russere nede i OL-byen, så fornøyde med alt, og stolte av landet sitt og av Putin. Det pleier jo gå så dårlig for dem hele tiden, de har så sjarmerende dårlig selvtillit, er så herlige pessimistiske, men likevel så glade og humoristiske. Endelig klarte de noe som verden fikk se.

Olia tenkte ikke så mye, hun gråt. De er jo følelsesmennesker, og det ble rent for mye, med førstesats av pianokonsert av Rachmaninov, ballett fra Scheherazade, og den fabelaktige seansen med alle forfatterne. Det er virkelig et utrolig land som har gitt verden mye, og nå skal liksom vi lære dem å tenke, de som har gitt oss så mye, og hatt bruk for så lite tilbake. Første gang Olia gråt var når alle barna sang nasjonalsangen, da ble det allerede litt mye. Og rent alt for mye ble det da Misjka kom, bamsen, sammen med kaninen og leoparden, men det var Misjka, som også var med i 1980, da fløy han vekk, og det måtte han gjøre nå også, sa Olia, og så viste de klippet, fra den lille bamsen som fløy med alle ballongene den gang i Moskva i 1980, og Olia gråt sine tapre tårer over alt som er vondt og fælt og stolt og fantastisk.

Det var en maktdemonstrasjon av russisk kultur. Ydmykt og humoristisk, og storslått og vakkert, og bare helt skikkelig gjort. Dette her kan russerne. Sånn feiring og oppvisning kan russerne. 300 milliarder er brukt verre i det landet der.

Og så er det en annen dag på jobben for Putin og hans menn i morgen. Ukraina står på programmet. De har en vestlig del, der mange ikke føler seg som en del av programmet som ble vist under avslutningsseremonien (sånn rett fra hukommelsen er i hvert fall Bulgakov og Gogol ukrainske, men blir kalt russiske, og hva er forskjellen?), og en østlig del der mange likte bedre hva Russland fikk til under OL, enn hva demonstrantene fikk til på uavhengighetsplassen i Kiev. Disse håper at Russland kommer inn enda en gang og redder situasjonen, slik de har gjort så mange ganger før, i deres øyne. Mens ukrainere i vest mener Russland aldri har gjort noe godt for Ukraina, bare unyttet det som en mann som forgriper seg på en dame igjen og igjen.

Så det er mange tanker og følelser i sving. Det er virkelig utrolige tider. Og urolige tider. OL i Sotsji endte i hvert fall godt, og enda så kritisk jeg var til arrangementet og til OL generelt, så er jeg glad for det. Hvordan det ender i Ukraina, vet ingen.

Hockeyfeber

I 1971 trykket det sovjetiske satiremagasinet Krokodillen (Крокодил) en karikaturtegning de kalte «Natt i kunstmuseet» (Ночь в картинной галлерее). Tegneren er Ivan Semenov, ideen er førsteklasses både i tanke og utførelse. Han tar for seg de mest berømte maleriene i russisk kunsthistorie, særlig realistiske 1800-talls malerier, og setter dem sammen slik at alle personene i bildet har oppmerksomheten rettet mot et meget bestemt punkt: En ishockeykamp.

Det blir meget morsomt, når Ivan den grusomme som omfavner sin sønn i det berømte bildet av Repin, nå helst er opptatt av hvordan det går i kampen, i likhet med sin sønn, forresten. Her er også pramdragerne ved Volga og kosakkene som skriver til sultanen, pramdragerne står med et tomt blikk og ser på kampen, mens kosakkene lystig diskuterer, slik de også gjør i bildet alle russere og mange andre kjenner veldig godt. Andre bilder av Repin de har fått inn i tegningen er «De ventet ham ikke» (Не ждали), med faren som uventet kommer hjem fra eksil (eller fangenskap). De usikre og prøvende blikkene til barna og familien som ser på ham, er nå like prøvende og usikre, men ser nå på hockeykamp. «Religiøs prosesjon i provinsen Kursk» og «Tsar Sofia Alekseeva i jenteklosteret i 1698» er også med, i tillegg til flere som ikke er malt av Repin. Favoritt av meg er Valentin Serovs «Peter den første», der vi i originalen fra 1907 ser Peter den store strene frem, høyt oppreist, med fast blikk fremover, og med en gruppe menn halsende etter, på øde og ubygde marker, i det som klart skal bli St. Petersburg. I tegningen til Semenov kommer Peter inn fra siden, og må gå fort for ikke å gå glipp av noe i kampen.

Vi har ikke noe tilsvarende i norsk kulturhistorie. Det ville jo uansett blitt en kopi, men vi måtte ha laget noe i tråd med Bryllupsferden i Hardanger, der alle ombord i båten er på telefon og nettbrett for å sjekke siste oppdatering på Facebook, eller Munchs skrik over at det gikk så dårlig på kvinnestafetten. Det er noe med hvor samlende ishockeyen og annen populær sport har vært i et sammensatt land som Sovjetunionen. Det er klart det er en symboleffekt, hva som skjer i bildene Semenov har satt sammen er høyst dramatiske øyeblikk i hovedpersonenes liv, men vi ser jo også at ishockey egentlig er viktigst. Sånn er sport, og i dette fører den noe godt med seg. Landene kriger i hvert fall ikke lenger med hverandre nå. Kappestriden foregår i strukturerte former og med faste former på idrettsarenaen. For folk som har det vanskelig er det også et godt avbrekk fra hverdagen.

På begynnelsen av 1970-tallet hadde Sovjetunionen et legendarisk lag med løperekken Mikhailov, Petrov og den største av dem alle – Kharlamov. Fenomenet som var sykelig og liten som barn, men raskere og mer teknisk enn alle på isen, og som døde i en trafikkulykke straks karrieren var slutt. Sjekk ut på Youtube, hvordan han går rundt to NHL-backer og lager mål, stikk i strid med alt som skulle være fysisk mulig, i en kamp i den også legendariske Summit series, mellom Sovjetunionen og et drømmelag fra NHL. I olympiadene den gang var jo Sovjetunionen for overlegne, siden proffer ikke var tillatt, og de sovjetiske spillerne i likhet med spillerne fra alle de kommunistiske var profesjonelle i alt utenom definisjonen. De vant alt, utenom syke Miracle on ice, fra 1980 i Lake Placid, 9 år etter satiretegningen, og 8 år siden de første Summit series. Summit series var en sjanse til å la de beste møte hverandre. De uovervinnelige maskinene i Sovjetunionen, og de barske proffene i NHL. Det var spektakulært lagt opp, og resultatet ble også spektakulært, nesten for utrolig til å være virkelighet. Det var også to ulike systemer som møttes, det var kald krig, kapitalisme mot kommunisme, mennesker mot maskiner, individuell frihet mot disiplinert system.

Heller ikke når Sovjetunionen spilte mot sine egne var det vennlig stemning. Alle hatet sovjetrusserne. De andre kommunistlandene var utsatt for overgrep, og visste det godt, tross all propagandaen. Særlig var det gjeldende etter den sovjetiske invasjonen av Praha i 1968. Formelt var det soldater og tanks fra Warszawapakten som gikk inn i tsjekkernes hovedstad etter forsøket på tøvær med den såkalte Prahavåren, men det var Sovjetunionen som var makten og hjernen bak, noe som ble følt veldig tydelig i kampene mellom Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen i VM i Stockholm i 1969. Det var lillebror slår tilbake. De sovjetrussiske spillerne hadde det heller ikke noe godt i systemet, men både vestlige og kommunistiske land gav sitt aller, aller ytterste når den forhatte røde maskin stilte opp på motsatt banehalvdel.

Likevel vant de. Igjen og igjen og igjen.

Jeg er ikke noen hockeymann. Men jeg så på olympiadene på 1980-tallet da jeg var barn, på den nye angrepsrekken, Krutov, Larionov og Makarov, og Sovjetunionen fremsto som uovervinnelige. Svensk TV har laget en flott dokumentar om dette laget og sovjetisk ishockey, jeg mener den er mulig å finne på Youtube.

Så ble Sovjetunionen oppløst, og Russland har ikke helt klart å ta opp arven. Det har ikke bare å gjøre med at Sovjetunionen besto av 14 flere republikker og omtrent 100 millioner flere mennesker, det er nok mer at kadaverdisiplinen og forsakelsene forsvant, og det ble heller ikke pøst inn så mye penger i idretten. For Sovjetmennesket var idretten muligheten for et bedre liv, tross alle forsakelsene, mens det for russeren av i dag også kan være andre ting som frister.

Likevel kjente jeg i går når Russland spilte mot USA at lidenskapen boblet på ny. Jeg skulle gjerne skrevet mer om det, og skal gjøre det, men om 7 minutter er det kamp – Russland – Slovakia. Det må naturligvis bli etter den. Nå er det andakt og hockey.

*

Det ble jo ikke noe stort resultat. 0 – 0 mot Slovakia, og seier på straffeslag må regnes som noe av et antiklimaks, etter fyrverkeriet mot USA dagen før. Så var det heller ikke noen viktig kamp. I ishockey er det artig nok slik at alle lag går videre fra det innledende gruppespillet, og de dårligste lagene møter hverandre i en slags ekstra kvalifisering til kvartfinalen. Her ser det ut til at Russland skal møte Norge. Norge er sisterangert som nummer 12, Russland som nummer 5, og det skal mye til i kampen mellom Finland og Canada om noen av dem skal bli sendt ned fra fjerde til femterangeringen. Så det blir Norge – Russland. Og det er ingen tvil om hvor mitt hjerte ligger. Jeg håper Russland banker Norge 5 – 0, jeg håper Russland tar hjem hele OL, jeg håper de gjenvinner tronen som verdens hockeystormakt.

I hvert fall håper jeg at de nordamerikanske lagene, USA og Canada, får som fortjent, og taper det meste. Vi fikk ikke revansjen vår i kampen i går. I en kamp som var så blodig urettferdig som det alltid er for Russland. USA hadde et mål med skøyten, godkjent, Russland hadde et flott mål annullert, fordi buret var ute av stilling, noe USAs keeper selv hadde sørget for. Og så de famøse straffene. Russerne holder jo aldri hodet kaldt, det er aldri de som vinner i det avgjørende øyeblikk, aldri de som får inn det nødvendige målet i sluttsekundene. De har sin egen pessimisme etter århundrer med nederlag å kjempe mot i tillegg til motstanderen. De vinner kun når de er helt overlegne, som de var det i Sovjettiden. Det er derfor vi elsker dem, jeg elsker dem.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle engasjere meg noe særlig i dette OL. Men dette er noe annet. Dette er hockey. Litt viktigere.

En helside i Aftenbladet mot OL i Sotsji

I dagens Stavanger Aftenblad er det en som underskriver seg med «Lærer, kåsør og skribent» som har fått en helside til kritikk av Russland, og de olympiske leker i Sotsji. Det er mange grunner til å kritisere, kanskje enda flere til å kritisere, men denne skribenten styrer unna de fleste. Som en første grunnregel for den som skal kritisere noe, burde man kanskje ha at man skulle sette seg lite grann inn i det man vil kritisere.

Aftenbladet har fremhevet dette leserbrevet, eller hva man skal kalle det. De har satt et bilde, med teksten:

Under Putins OL-show får deltakarar og tv-sjåarar sjå glansbiletet – uten demonstrasjonar frå de som blir undertrykte i Russland, og slett ikkje dagliglivet som er blitt stadig forverra i skuggen av OL-anlegga i Sotsji.

Det er kort og godt ikke sant. Dagliglivet i Russland er blitt bedre under Putin, også i årene fra OL ble vedtatt lagt til Sotsji, og de årene OL-anleggene er blitt bygget.

Videre har Aftenbladet plukket ut et av poengene til kåsøren:

Korleis ville vi ha reagert om «homofil» var bytta ut med «jøde» i den russiske homolova?

Dette er et velkjent triks. Man tar en svak eller diskriminert gruppe, og skifter ut med en annen, og spør hvordan vi ville reagert. Pussig er det ofte jøder som det blir erstattet med. Her kommer læreren imidlertid veldig skjeivt ut. For det første er ikke ordet «homofil» nevnt i det hele tatt i loven han omtaler. Den russiske ordlyden er slik:

пропаганде нетрадиционных сексуальных отношений

og det betyr direkte oversatt «propaganda for utradisjonelle seksuelle forhold».

Tidligere hadde riktignok Russland en lov som forbød å informere om homoseksualitet til mindreårige, men i denne loven er altså ordet homoseksualitet tatt ut, og erstattet med «utradisjonelle seksuelle forhold». Homoloven er vårt vestlige navn på den, ikke russernes.

Vi kan jo ta med at læreren mener at loven har fått «dramatiske konsekvensar for Russlands homofile», noe som er temmelig vanskelig å tro, for det var neppe enklere for dem før denne loven kom. Det var ikke sosialt akseptert, og er det fremdeles ikke. Videre er det blank løgn når skribenten skriver at russiske homofile «ganske enkelt er rettslause». De er slett ikke rettsløse, og det er ingen unntak i russisk voldslovgivning som gir fritak for vold mot homofile. Det er ikke «fritt frem å gå valdeleg til verks», det er like straffbart å gjøre vold på homofile som å gjøre vold på andre.

Når skribenten vil ha inn ordet jøde i det han kaller homoloven, så trår han ut i et minefelt han ikke ser ut til å være klar over. Russerne er mot homoer, åpent og ærlig og redelig, man kan stole på dem i dette. Men de er vitterlig mot jøder også. Så når den glade skribent mot slutten av innlegget sitt skriver at «jødar vil bli bøtelagde eller kasta i fengsel om dei driv skadeleg propaganda mot barn under 18 år» og «Kva hadde skjedd om jødar hadde litt fråtekne borna sine fordi dei ville bli øydelagde om jødar skulle oppdra dei» og «Kva om dei hadde mista jobben fordi dei er jødar» og «Kva om politi hadde samarbeidd med lokale høgreekstreme om å reinske bydelar for jødar» så er det en tjukk mengde russere som ville mene at det var helt herlig.

Det kommer ikke slike lover. Det er fordi jødene har makten, sier russerne. Når Telenor har problemer med Mikal Fridman, og Alfagruppen, sier russerne at det er jo slett ikke rart, sånn går det når man driver business med jøder. På spørsmål om hva man skal mene om Armenere, kan svaret fort være at i Armenia er det så mange jøder, at armenere kan man generelt ikke stole på. Konflikten mellom Israel og Palestina er lett match, israelerne er jo jøder.

Vi i Norge og vesten kan jo bli sjokkerte over dette. Men av og til er det fristende å si velkommen til verden. Når man tjener 30 000 i måneden er det lett å synes at alle er greie, og man generelt skal være snille med hverandre. Før man går så moralsk høyt ut på banen, burde man prøve seg med 5000 i måneden noen år, eller hele livet. Det er gjennomsnittslønnen i Russland. Og den er mye bedre nå, enn den var før.

Med 5000 i måneden kan vi ikke holde på huset, sier man kanskje. Selvsagt ikke. Man må selge huset, og kjøpe et sted å bo der man ikke trenger lån. Faste utgifter tåler man dårlig, det meste må gå til mat og strøm, og klær, sånn nå og da. I Ukraina er gjennomsnittslønnen betraktelig mindre enn dette. Det er jo noe å tenke på, når man belærer dem om hvor fint og flott demokratiet er, og når vi fordømmer dem for deres manglende toleranse.

Nå kommer et olympisk mesterskap i ekstravaganza – med z. Russerne spiller dette bra, men vi er sannelig ikke stort dårligere vi, som sender ned det meste av journalister og betaler latterlige beløp i senderettigheter – og selv vil ha OL så snart som mulig. Mange vil følge med på OL, seerandelen vil ventelig være større i Norge enn i andre land. Vi nøyer oss med å si at Erna Solberg burde holde seg hjemme. Vi har både pengene og moralen.

Forresten, da Sovjetunionen ble oppløst og kommunismen erstattet av det som senere har fått navnet sjokkapitalisme, ble de aller fleste av de gamle statsselskapene solgt til private. Folket i Russland, Ukraina og alle de andre Sovjetrepublikkene opplevde sin vanskeligste periode, det var sult og nød, i ordets retteste forstand, samtidig som noen tjente seg avsindig rike. De kalles oligarker. Sjekk dem opp, og se hvor mange av dem som er jøder. Og så håper jeg du vil vakle litt, i den skråsikre følelsen av moralsk overlegenhet, når du kritiserer russerne og de andre flotte menneskene som levde i Sovjetunionen, for å være rasistiske og intolerante. Verden er mye enklere når du er født på solsiden, har noen hundretusen i årslønn og noen gode millioner i verdier og eiendom, og ikke har følelsen av at noen har stjålet til seg det som skulle være ditt.

Fakta om Sotsji-OL

Jeg tenkte å ta en pause fra utviklingen i Ukraina og fortelle litt om hva som foregår hos storebror i øst: Russland.

Til hjelp har jeg fått Aleksej Navalnij, en frenetisk twitrer og blogger, som nå har blitt Putins farligste opposisjonelle. Regimet prøvde å knekke ham i sommer, med en merkelig anklage og rettssak om at Navalnij skal ha svindlet til seg 500 000 dollar. Det er slik det foregår i det moderne Russland, man kjører en rettssak mot plagsomme og truende rivaler, og får dem i fengsel eller sendt vekk. I det minste er det en fremgang fra tidligere, da man kvittet seg med motstandere ved å henrette dem.

Navalnij og hans menn har laget en fantastisk nettside på denne lenken: http://sochi.fbk.info/en/award/.

Det er et interaktivt kart, der man klikke seg inn på ulike anlegg og arbeider i forbindelse med OL i Sotsji, og få rikelig informasjon om hvordan oppdragene er blitt tildelt Putins menn, hvordan de er statlig finansiert – også de som liksom skulle være private, de er finansiert av statseide selskap, eller privat investert med lån fra staten, der det ser ut til å kunne bli tvilsomt med tilbakebetalingen -, hvordan budsjettene er overskredet, og i det hele tatt hvordan dette har vært et gigantisk sløseri, der på russisk vis en liten klikk gode venner har tatt til seg det enorme overskuddet.

Norske medier og politikere er opptatt av om statsminister Erna Solberg kommer til å reise på åpningsseremonien. Vi er særlig opptatt av de såkalte homolovene, loven om at det skal være forbudt å lage propaganda for utradisjonell kjærlighet. I Norge er vi opptatt av alt som er fint, og vi synes selvsagt det er grusomt at sympatisører for homosaken ikke kan vise frem sitt syn også i Russland. Jeg synes det er skivebom. I Russland er det ikke problem å være homofil, det er problem å være menneske.

Disse lovene har også lite med olympiaden å gjøre.

Norske medier og politikere og meningshylere på sosiale medier skulle nok være mer opptatt av at Russland er et land med kolossale ressurser, og at en veldig liten gruppe nære venner på toppen forsyner seg veldig grovt av disse ressursene, slik at det meste av det russiske folket lever i fattigdom. De skulle være opptatt av at OL i Sotsji setter dette i system. Fordi OL i seg selv har blitt en gigantomani, det inviterer til sløsing og smøring og kameradi i russisk skala, å være kritisk til pengebruken er å være kritisk til festen. «Og det blir jo så mange glade…»

Når idretten kommer i gang pleier det politiske komme i bakgrunnen. Slik er det hver gang, og både Russland og IOC håper nok at det samme skal skje denne gangen. Jeg tror dessverre det går slik denne gangen også, for det er så vondt å være den som maser om regningen når festen er så gøy og alle er så glade.

Men regningen er sinnssyk. Og den kommer i et land der folket er fattig, i en verden der folk flest fortsatt er fattige. Russland skinner opp sitt Sotsji, som allerede er og var og har vært en prestisjeby for eliten. Nå får de det enda litt finere, når de skal reise på sine ekstravagante ferier, sommer som vinter, der nede på den solfylte Svartehavskysten.

Norske medier skulle være veldig forsiktige med å mase på Solberg for at hun vil reise til åpningsseremonien. De sender selv rikelig med journalister, som bidrar til hypen og gigantomanien, mye viktigere enn om en skarve statsminister deltar på en skarve åpningsseremoni. Og rundt omkring i de tusen hjem vil det norske folk følge nøye med på hvordan det går, mange av de samme som synes det er så fælt at Erna Solberg skal reise ned, og passer på å melde på Facebook at det er fryktelig at homofile ikke kan demonstrere for sine rettigheter der borte.

Og det norske idrettsforbund er forberedt på å bruke 12 millioner kroner – i Russland – på bevertning av IOC, for at vi selv skal få OL i 2022. Det er en skam. Dette er smøring og korrupsjon og alt som lukter vondt, satt inn i et system der en gutteklubb på topp kan sitte og nyte godt av rikdommer og luksus, og strø om seg med fine ord om «den olympiske ånd» og «den olympiske idé» og «fredelig kappestrid». Vi skulle ikke gå med på dette lenger. Det har gått for langt.

Bruk litt tid på siden til Navalnij, og se selv (lenken er til bloggen hans, den er på russisk, men det går lenker videre til engelske sider med informasjon om OL). Søk også på Navalny på nettet, så får dere dekning i internasjonale medier og høydepunkter i internasjonale blogger. Så kan dere også begynne å kritisere Russland for hva det er verdt å kritisere landet for. Og hvis dere virkelig er så glad i sport at dere kommer til å se på OL, kan dere i det minste holde dere for nesen mens dere gjør det.