Godt nytt år, god jul og Olia med permanent oppholdstillatelse!

I går var det stor fest i Gaupeveien 5. Deltakere var Olia og meg på stedet, Olias mor og søster i Kiev via Skype. Det er den første festen her i Norge Olia har hatt fullt og helt kontrollen over selv, og den ble vel så bra som andre fester vi har hatt her. Den overgikk i alle fall tidligere nyttårsfeiringer, der jeg har forsøkt å ta styringen.

Den første overraskelsen fra Olias side var å slå til med middag allerede i fem-tiden. Jeg satt nede og hadde tent opp i peisen, og følte jeg nettopp hadde spist, litt brødmat, sånn midt på dagen. Det var på tide å spise igjen.

Olia hadde laget pinnekjøtt med en naturlig vri, som en følge av at hun aldri har vært oppdratt til å lage pinnekjøtt. Blant annet var kjøttet stekt i ovnen, hun hadde laget en salat vi nordmenn aldri har tenkt på når det gjelder pinnekjøtt, og hun hadde laget en ekstra, tykk saus.

Selv på nyttårsaften, leeenge før en eventuell eksamen, leser Olia på ingeniørstudiet.

Selv på nyttårsaften, leeenge før en eventuell eksamen, leser Olia på ingeniørstudiet.

Kjempegodt. Jeg ble mer og mer sulten etter hvert som jeg åt. Det ble 5-6 store poteter, godt gjort når man på forhånd er mett, og det ble en god flaske juleøl.

Deretter gikk Olia og tuslet med sitt, mens jeg fyrte opp kopp etter kopp med Espresso, som vi smart har fått installert her nede i kjelleren.

Akkurat da jeg var ferdig med å drikke espresso, kom Olia med forslag om en flaske vin. Eller kanskje var det litt tidligere forslaget kom. Det passet i alle fall veldig godt: Jeg sluttet å drikke Espresso, og begynte å drikke vin.

Omtrent på dette tidspunktet gikk vi også opp. Det er veldig kjekt å sitte i peisestuen, der vi har peis. Men på nyttårsaften er det også kjekt å være oppe, så vi kan se på rakettene.

Nyttårsaften

Vi kan ha det gøy også før vi har fått pyntet oss.

Det passer også så godt at nyttår i Ukraina er en time tidligere enn her i Norge. Så vi får markert det ordentlig to ganger. Klokken 2230 (ukrainsk tid: 2330) ringte Olia sin søster og mor på Skype, gjennom min fancy iPad-mini.

Der var det stor stas, siden jul og nyttår er ett og det samme for dem, de feirer begge deler samtidig. Det vil si, de er ikke så nøye med julen, men de gir hverandre gaver på nyttår. Og de kaller det nyttår, novij god.  Gratulasjonen er S novim godom.

Nyttår, Nyttår2012

Olia snakker med sin mor på Skype, og har fornuftig satt nettbrettet opp mot vinflasken sånn at alt er innen rekkevidde.

Oppglødd av dette og av vinen kom jeg på at jeg hadde gave til Olia. Jeg løp for å hente den med en gang, nå var det ingenting lenger å utsette, skjønt, vanligvis utsettes nok gavene til neste morgen. I hvert fall var det slik da Olia var liten. Men nå tilbød jeg å gi henne gaven med en gang, og hun ble nesten gråtende av lykke, enda jeg hadde sagt på forhånd at jeg kom til å gi gave og til og med hadde spurt om det var greit om jeg gav akkurat denne tingen.

Nyttårspresang

Olia pakket opp denne gaven i opp mot ti minutter. Det er en lang billedsekvens som følger med, men jeg har ikke plass til å legge dem ut på bloggen.

Om Olia husket dette eller ikke, vet jeg ikke. Ingen gavegiver kunne i alle fall bedt om mer oppmerksomhet rundt gaven som ble gitt bort. Hun hadde også bare denne ene, alle andre gaver ble gitt oss på vår julaften. Nå pakket hun forsiktig opp, forsiktig så forsiktig, fordi hun etterpå tenkte å pakke inn gaven til meg i det samme papiret.

Nyttårspresang, Nyttår2012

Nå nærmer det seg at presangen blir åpnet.

Underveis her hadde vi også fått tid til å skifte fra hverdagsantrekk til festanrekk. Det må også med.

Plutselig var det nyttår i Ukraina snart. Vi måtte få med oss talen til Janukovitsj, det er tradisjon. Om presidentene og statslederne er aldri så udugelige og kriminelle, så sitter det dypt i sjelen at tsaren er nasjonens far og naturlige leder, hans myndige ord kan få nasjonen inn på den riktige vei. Dette er min hobbyanalyse, jeg vet ikke om det virkelig er slik. For oss nordmenn er jo kongens og statsministerens tale på nyttår smått ironisk, jeg har aldri tenkt på dette som noe jeg må få med meg.

Nå fikk jeg altså med meg den ukrainske presidentens tale i det klokken slo tolv i Ukraina. Olie og jeg var lynraske i å skåle i rødvin, dette klokkeslettet kom brått på. Det kom så brått at hele vinglasset veltet, og ipaden med skypesendingen falt på gulvet. Det var et veldig uheldig tegn, i følge Olia, men i følge meg gjorde det ingenting, vårt nyttår skulle jo komme først om en time. Da skulle vi skåle i champagne.

Nyttår2012

Her sitter jeg i gaven min. Som alltid når jeg får klær av Olia,må jeg ta dem på med en gang.

I mellomtiden en eller annen gang var det plass til gave til meg også. Olia rotet litt om det skulle være nyttårsgave eller bursdagsgave. Det var sikkert i november hun kom med en diger bærepose med klær som skulle være gaver til jul og bursdag i årevis fremover, men hun klarte ikke å holde seg så mye som en time, og gav meg alt straks. Til jul gav hun meg en ny skjorte, og nå en ny genser. Alt sammen fint.

Og så var det nyttår også for oss i Norge. Vi begynte å tusle ut på terrassen og rundt omkring. Det ble sånn kaos som det gjerne blir på en fest, selv om vi bare var to stykker på den. Jeg måtte tenne fakkel, alle skikkelige folk har fakkel på trappen når det er fest. Og Olia snakket stadig med familien i Kiev. Og så hadde vi fotograferingen. Og vi hadde nå både champagne og rødvin vi måtte ta oss av.

Det er tradisjon i Olias familie, og sikkert rundt omkring i Ukraina og Russland, at man skriver ned et lite ønske på en serviettbit, og sluker denne med nyttårsskålen. Så blir ønsket oppfylt. Jeg har ønsket det samme hvert eneste år, det har aldri blitt oppfylt. Så denne overtroen er jeg skeptisk til. Men jeg ønsket det samme enda en gang, og tror det denne gangen vil gå.

Jeg ble etter hvert nå travelt opptatt med å drikke vin. Olie er en finfin festpartner, full av humør og innfall, men hun mangler stayerevne. Tidlig slutter hun å drikke vin. Og tidlig vil hun bare droppe alt i hop og legge seg. Klokken var sikkert rundt ett da det siste inntraff. Jeg er altfor gammel til å gå rundt og feste på egen hånd, jeg er tross alt 39 år, så jeg la meg jeg også.

Første nyttårsdag, og Olia er straks i gang med lesingen til eksamen laangt frem i tid.

Første nyttårsdag, og Olia er straks i gang med lesingen til eksamen laangt frem i tid.

I dag våknet vi til en praktfull dag på alle mulige måter. Jeg stod opp to ganger. Først altfor tidlig, for jeg uansett ikke vil klare å sove i sånn oppglødd stemning, så en gang til, for det er alltid kjekt å våkne med Olia. Vi spiste en herlig frokost. Olia kastet seg over ingeniørstudiene, og jeg kastet meg over henne, fikk jeg lyst til å si.

Rettere sagt er at jeg hadde en utedag i finværet. Jeg ryddet i garasjen, noe jeg aldri ville tro jeg ville skrive som et hyggelig gjøremål, og jeg plukket vodkaflasker fra hagen. Alltid et bevis på en solid fest. Jeg fikk også satt ut terrassemøblene, i hvert fall en stol. Solen har snudd, det vil våres, det er ingen ting å utsette. Jeg hadde på årets første dag årets første sjakkparti utendørs – på iPhonen.

Det begynner å bli en fast juletradisjon at min venn kaster vodkaflasken ut vinduet når den er tømt.

Det begynner å bli en fast juletradisjon at min venn kaster vodkaflasken ut vinduet når den er tømt.

Og Olia fikk i dag meldingen om at hun er innvilget permanent oppholdstillatelse i Norge. Hun er på vei til å bli norsk statsborger, og vi kan reise til Ukraina når bare vi vil. Middagen var i dag på ny pinnekjøtt, på ny med Olias vri, nå bare litt bedre, siden jeg begynner å bli vant til den. Og så var det kaffe, og så var det bra alt i hop.

Det har vært en nydelig nyttårsfeiring, jul og bursdag, nydelig alt. Om bare 2013 kunne fortsette som det har begynt. Det var ingen snubling i starten dette året her.

 

Advent i nytt hjem

I dag er det første søndag i advent. For første gang på mange, mange år tilbringer jeg den i Gaupeveien 5, på Ganddal. De siste 17 årene har jeg vært i Bergen og markert dagen helt for meg selv. Med en gammel og avdanket adventslysestake i messing, pyntet med sløyfer og julebånd så gammelt at ingen ville ha det. En fornærmelse mot den pene, pyntede og velstelte julen har det vært. I kaffekoppen kaffe, på tallerkenen vestlandslefse – som alle andre søndager.

Å, jeg husker min barndoms advent. Jeg husker dem særlig da det ble introdusert adventskrans i en runding. Lysene stod ikke etter hverandre, men i hvert sitt hjørne i en avrundet firkant. Og mellom der var det pyntet med snop. Dette var før den tiden barn kunne spise så mye snop at det knapt er noe spesielt, den gangen var en sjokoladebit noe som var verdt å vente på. Det var disse søndagene i advent vi hadde sjanse til det, og så lørdagskveldene, da. Jeg rakk aldri å vokse fra denne snopeadventskransen før jeg flyttet hjemmefra.

Nå er jeg tilbake på Ganddal med min egen familie. Det vil si Olia. Hun har ingen juletradisjoner i det hele tatt, i hvert fall ingen norske, og hun ser ikke ut til å ha noen planer om  å kaste seg på sirkuset. For henne skal julen feires på nyttårsaften, som de gjorde det i den gode, gamle kommunisttiden, da alle kristne høytider ble avskaffet ved vedtak.

Men hun slipper nok ikke unna, hun har jo flyttet til dette landet, og jeg er en svært tradisjonsbunden fyr. I adventstiden – og særlig fra og med det blir desember – skal alt sammen ta seg opp. Til og med i studenttiden, da jeg lekte jeg var fattig, spiste jeg ordentlig pålegg selv midt i ukedagene når det var desember. Da kjøpte jeg ikke lenger bare kneip. Da var det ikke lenger nødvendig med suppe på mandagen. Alt ble litt bedre.

Denne julen har vi kjøpt inn som om vi var en ekte familie, som om det var akkurat det alvoret det er. Vi har fenalår. Vi har det meste. Det skal alt sammen åpnes og spises med tiden, og tiden har vi her snart.

I dag var det til overmål fridag for oss begge. Det er ikke mange hele dager vi har sammen. Enten jobber Olia, eller så jobber jeg. I dag jobbet ingen av oss. Vi stod opp så langsomt vi kunne. Det var søndagsfrokost med bløtkokt egg, te. Jeg stakk ned i kjelleren og tente opp i peisen etterpå, vi har nå peis her i huset, det er ikke noe tøysehus. Men det ble likevel litt tøysete med denne peisen denne gangen, for i et forsøk på å spare penger på ved, har jeg tatt vare på så godt som alt av rusk og rask fra hagearbeidet mitt i sommer. Akkurat nå var det kvister og blader fra epletreet, vil jeg mene, fuktig og råttent, det gav mer lukt enn varme. Jeg pakket det inn i gamle aviser, og forårsaket vel egentlig mer rot enn peiskos.

Så vi gav det opp. Det vil si, jeg gav det opp. Olia har egentlig aldri vært helt ivrig på dette med peis. Og siden vi aldri oppholder oss i peisestuen, er dette rommet like rotete som det var da vi flyttet ned dit i sommer. Det er ikke noe sted å være. Selv for nonchelante og trivelige mennesker som oss må det være et minstemål av orden for at vi skal kunne være et sted, om vi skal være der frivillig.

Tja, det blir alltid litt lange disse postene mine. Så har det også vært en lang og fin dag. Olia er mrs. piano, i den italienske betydningen av ordet, hun skal ha eksamen i morgen, men har blitt revet med av rydding og ordning, og har siden vi fant glasset med skruer og greier til hyllene vår, tilbrakt dagen med å sette opp og montere og ordne bøker og bokhyller. Det kommer til å bli veldig bra når det er ferdig, snart vil det være levelig i alle husets rom.

Advent kom som man ser litt i skyggen. Det ble ikke satt ut julepynt, det har vi ikke, og Olia bryr seg ikke. Så lenge vi ikke har barn er det ikke kritisk nødvendig med det som har med forventninger til julen å gjøre. Til middag hadde vi fiskegrateng, til kaffen litt sjokolade. Nå fortsetter Olia ordningen, ryddingen, styringen. Jeg har satt meg med dataen. Det er en herlig fordeling på en herlig dag. Første søndag i advent. For første gang i mitt eget hjem på Ganddal.

En travel, travel januar

Et to ukers opphold uten blogging kan fort vise seg å være rekord for denne bloggen. Det kan imidlertid fort vise seg å bli en vane, for nå er det viktigere ting som er på gang for Olia og meg. Selv om det meste som skjer er utenfor bloggsfæren, i hvert fall foreløpig, vil jeg si litt  som en oppsummering om hvordan det har vært.

Vi har vært gift nå halvannet år, og bodd sammen i Norge i ett. Men vi kan på ingen måte kalles etablerte ennå. Til det er leiligheten vi bor i for liten. Det er en ungkarsleilighet, og en ungkar i full jobb er den knapt nok det. Det er klart vi må ha noe nytt, og tiden er jo her da dette ikke bare er noe abstrakt for fremtiden, men noe vi må sørge for å få ordnet akkurat nå. Her er mye frem og tilbake, planer, og alternative planer.

Noe av problemet vårt er at Olia ikke har fast jobb med stabil inntekt. Det vil si, hun er ringevikar for et bemanningsbyrå i Bergen, og tar alle de oppdrag hun kan få fra dem. I tillegg søker hun noe fast, og også ekstrajobber. Hun har fått noen napp, men ingenting konkret. Og dermed vet vi heller ikke nøyaktig hvor mange penger vi har å rutte med når vi skal kjøpe noe nytt. Det slår veldig ut på hvor stort lån vi kan få, hvor mye Olia tjener.

Dette er bare en av mange ting vi snakker om og tenker på for tiden. Det tar mye tid, og mye energi. Men ikke verre enn at det blir tid til en del sideprosjekt. Det er bare det at opprettholdelsen av denne bloggen ikke hører til hovedprioriteringene, selvfølgelig. Den er et overskuddsprosjekt. Og starten på 2011 vil for oss være kjennetegnet av mye, men overskudd av tid vil ikke være blant det.

Det er imidlertid mange nyheter på vei. Og alt trenger ikke en gang gå vår ei, for at det skal bli et riktig så begivenhetsrikt år.