Ukrainsk nyttårsfeiring

Jeg poster innlegget tilbake til nyttårsaften klokken fem på tolv, jeg jukser litt der. Det er allerede kveld første nyttårsdag, så mye har skjedd som ennå ikke hadde det, på det tidspunktet innlegget er postet. Det som hadde skjedd i minuttene før fem på tolv, den siste dagen i 2013, var at vi fire som deltok på festen, forlot middagsbordet, og gikk inn på rommet til Tanja og skrudde på TV. Der rotet vi rundt på de forskjellige kanalene, redd for å miste det vi var kommet for å se. Så, klokken fem på tolv, tropper han inn, selveste Viktor Janukovitsj, og holder en tale til det ukrainske folk. Olia, mama Irina og søster Tanja, og jeg, satt der og så på.

Før det hadde allerede skjedd mye, selvsagt. Jeg var forberedt på feiring fra morgenen av, og hadde kjøpt rikelig inn av alle sorter godt å drikke. Men det er jo noe godt å drikke, og noe godt å spise, til alle måltider her, så det er ikke noe uvanlig. I anledning dagen droppet jeg løpeturen til treningsanlegget i Hydropark, det tar jo en del tid av dagen med skilting og dusjing, og det blir jo sent lyst og for mørkt på denne tiden av året. Så Olia og jeg tok ut i dagligklær, bukse og jakke. Jeg hadde et ærende hos fotografen, av alle ting, og så skulle vi handle inn enda flere matvarer, og drikkevarer.

Det ble en liten katastrofe. Jeg utholder ikke kjøpesentre. Og denne dagen. Da store deler av Kiev var sent ute for den store nyttårshandelen, med støy og mye folk og altfor lyst, og Olia som mister følelsen av tid i butikker. Det ble en påkjenning. Det må jeg si. Det var den verste halvannen time og vel så det, så langt i ferien.

Jeg trodde også vi ville komme på etterskudd i feiringen. Det var blitt helt mørkt da vi tok en marsjrutka (russisk drosjebuss) hjem, vi hadde reist til et kjøpesenter langt unna, fordi det var billigere der. Da vi kom hjem, var det disket inn med flere salater og kylling, og suppe også, viste det seg. Jeg hev inn med stor appetitt, også av godt, nyinnkjøpt øl. Men det vi holdt på med her, hadde ingenting med selve festen å gjøre. Dette var lunsj. Obed, som det heter på russisk.

Og etterpå skjedde absolutt ingenting som skilte dette fra en helt vanlig dag. Jeg tok med meg et glass russisk cognac, et glass øl, satt der på rommet, holdt på med mitt. Tais var det også, så tegnefilm. Og Olia var der, og så russiske TV-serier på nettet? Skulle dette være nyttårsfeiringen?

Klokken ti var det på tide for Tais å legge seg. Da hadde jeg blitt en sånn som jeg ikke har lyst til å bli, en av de, som bruker festene til å legge ut ting på sosiale medier, og litt for ofte sjekke oppdateringer. Ingen i huset viste tegn til utålmodighet. For nye lesere, må jeg her ha med at lille Tais har en litt uvanlig døgnrytme til lite barn å være, fordi de gjerne vil at hun skal være våken når moren kommer hjem fra jobb, sent på kvelden, så kan de heller alle sammen sove litt lenger.

Først klokken elleve ble det kalt inn til middag. Det var det som var startskuddet til den virkelige festen. Det var ingen seremoni, alle gikk i hverdagsklær, utenom jeg, som gikk i klærne jeg hadde blitt fotografert i. Til gjengjeld var det veldig mye mat, og veldig mye drikke. Og øyeblikkelig veldig god stemning.

For første gang i sitt liv hadde mor til Olia kjøpt inn reker, kongereker. Olia og til dels jeg hadde snakket i vei om hvordan reker skulle tilberedes og danderes, men utpå kvelden, da alle var fulle, lo vi godt av det. – Dette er Ukraina, lo moren, – og så skal vi liksom kutte opp ett enkelt salatblad, og egg og sitron… Hahaha! Nei, her var det fire kraftige salater, og rekkene på bordet, rykende varme og ferdig kokt. Ellers var det laks og kylling å velge mellom.

Lesere på jakt etter hvordan ukrainere og russere feirer nyttår, finner her absolutt ikke representativ mat. De tradisjonelle rettene tar lang tid å lage. Og moren ville gjøre det enkelt, med reker, og med kylling og laks som allerede var laget og servert en gang. Slik fikk vi den overfloden som alltid hører hjemme, uten at noen trengte å slite seg helt ut allerede før festen begynner.

En litt koselig ting som var satt frem var en kornkvast. – Den skal ta vekk all det negative fra fjoråret, sa moren, i en slags tale, som innledet den første skålen, – alt som har skjed og vært dumt her i huset, skal legges igjen i 2013, mens alt som har vært godt tar vi med videre til det nye året. Man trenger kanskje ikke en kornkvast som symbol for disse vakre ordene, men det er jo fint når det står noe konkret som representerer disse ordene, om man tror kvasten er i stand til å oppfylle den store oppgaven den er tillagt eller ikke.

Vi spiste og drakk i god fart, alltid med et blikk på klokken. Ikke så at vi ikke skulle gå glipp av selve nyttåret, men at vi skulle gå glipp av talen til Janukovitsj. Olia er jo seg selv lik, hun setter i gang å spise, lykkelig og usystematisk. Bare reker. Kokte og varme. Og i veldig godt humør. Altså ikke rekene, men Olia. Jeg åpnet med laks, i en skjult finte å få ventet til rekene hadde kjøpt seg litt.

Jeg vet ikke om det er en russisk tradisjon, akkurat, men her i familien til Olia bruker vi ikke kniv når vi spiser. Det er gaffel eller skje, eller – for tullinger – begge deler på en gang. Jeg strevde jo litt med å spise laksekotelett uten kniv å skjære vekk bein og skinn med, og forsøkte diskret å skjule hvor klønete jeg egentlig er i disse tingene. Man skal bruke fingrene, Nåt det trengs, det et sånn det er. Og jeg bruker flittig fingrene, jeg får bort hele remsen med skinn, og lagt det i avfallsskålen. Jeg er optimistisk med tanke på resten. Det er ikke jeg som mister tålmodigheten, det et moren. – Kom skal jeg hjelpe deg med avfallet, sier hun, får tallerkenen min, og kaster bare alt sammen i søpla, salat og det hele.

På tide å begynne med rekene. Dem kommer jeg ikke langt med. For nå er det talen til Janukovitsj! Vi løper inn til Tanjas rom. Blant alt det andre vi har rukket å få gjort, er å skrive et ønske for året som kommer på en serviettbit. Den skal vi sluke når det nye året er der. Og så sitter vi da og venter, på denne merkelige Janukovitsj, som har ord på seg for å være en banditt og mindre begavet, og som nå leder et land der demonstranter har tatt kontroll over hovedgaten i hovedstaden.

Men han er presidenten, landets leder, og i russerne er det nok en sterkere tradisjon i å lytte til landets leder enn det er hos oss. Det er den gamle, opphøyde tsar, som taler til folket, og har som hovedoppgave å si at alt kommer til å bli bra. Så kommer han, skrittende inn på en åpen plass, men innenfor vegger. Det er grus og rød løper, og et juletre i bakgrunnen. – Hvor kan det være? Hvor kan det være? spør Tanja, og de tre i familien diskuterer hvor mon nå i Kiev han er.

Talen er på ukrainsk, så den skjønner jeg svært lite av. «Det er som når italienerne skal snakke latin», sier Olia. Her tar hun kanskje hardt i, men russisk og ukrainsk er absolutt ikke samme språk, sånn det kunne vært mulig å hevde norsk og svensk og dansk er det. Våre skandinaviske språk ligner sånn på hverandre at de kunne kalles varianter av det samme, eller dialekter, om det ikke var for statsgrensene og at vi nå en gang er blitt vant med å kalle norsk norsk, og svensk svensk. Olia sa det var en fin tale, han har fått profesjonell hjelp til å skrive den, og de hadde visst fått et godt resultat i en vanskelig situasjon.

«Godt nytt år!» slutter talen. S novom godom, som det heter på russisk. Og når Janukovitsj sier det, så er det nytt år, 2014 er allerede her! Det haster å få skålt, og slukt lappene med ønskene. Vi reiser oss opp, skåler, ønsker godt nytt år, og svelger lappene.

Så er det inn å spise mer. Men nå er det ikke mye tid. Nå er det også gaver. Først til meg, som i tillegg til å være her på den russiske gaveutvekslingsdagen, de har lagt også julefeiringen og de verdslige tradisjonene derfra til nyttårsaften, etter at Stalinkommunismen forbød sånne kristne høytider, også blir 40 år. Det ble en lang setning. Hang alle med? Jeg fyller år første januar, og skal ha bursdagsgaver denne dagen. I tillegg gir alle gaver til hverandre denne dagen, slik vi gjør det i vår julefeiring.

Det ble jo veldig koselig. Jeg fikk lastet opp med gaver i fanget. De skålte også, og sang Happy birthday to you, på russisk. Fra moren fikk jeg en sportsgenser og en toalettveske med innhold, fra søsteren fikk jeg etterbarberingsvann og fra Olia fikk jeg en tykk genser av typen hun liker så godt. Det skal være «toplinka», som hun sier – varmt.

Og så var det gavene til alle de andre. Olia og jeg hadde kjøpt en veske til moren. Det var ikke måte på hvor mye oppmerksomhet denne gaven. Vi var ikke så mange, så det ble ikke så mange gaver. Desto mer oppmerksomhet ble det mot hver enkelt. Det tok sikkert et kvarter med denne vesken. Til søster Tanja gav vi en pengesum. Stor glede der også, så kan hun selv velge hva hun vil kjøpe for dem.

Deretter løp Olia og hentet gaver hun har fått tidligere. Tanja har strikket. Og så tok de tre, ukrainske damene helt av. Det var frem med klær og sminke. Pynte seg og gjøre seg fine, langt på natt var det blitt, men det er helt typisk. For en gangs skyld stilte de også opp til fotografering. De er jo ellers så fulle av komplekser, som de sier det. Men her var det å jålete seg til, og komme på både film og foto, fra skikkelig kamera og fra mobil, og til hvin og latter og kommentarer.

Hele tiden måtte vi spise og drikke også. Vi hadde to flasker sjampanskoje til nyttår og rekene, så var det fritt frem. Tanja mente jeg måtte drikke vodka, og ikke kaste bort tiden på annet. Har var festen på sitt maksimum der de fysiske lover opphører, menneskelige begrensninger gjelder ikke lenger. Tiden finnes ikke, annet enn at den har brakt oss til et nytt år. Vi kan bare feste og drikke og spise i det uendelige, uten å ta skade av det.

Det er festens maksimum. Flasker åpnes. Akkurat i det man begynner å kjenne at man er visst litt trøtt allikevel. Det er langt utpå natten. Olia er minstejenta, alltid den som blir trøttest først. Det er på tide du legger deg, sier moren. Og Olia er enig. Hun vil gjerne rydde litt av bordet, sette bort mat så den ikke blir dårlig. Jeg får ikke dette med meg. Får bare vite det i dag, når vi ser at det er ikke satt bort noen ting, og brødene er knallharde. Jeg har klokelig lagt et shotglass oppned over en åpnet flaske øl, så ikke kullsyren skal gå ut.

Sånn er det på maksimum. Det man ikke får til å drikke i dag, har man helt sikkert lyst til å drikke i morgen.

Dette var min første nyttårsfeiring i Ukraina. Det ligger i kortene at det vil bli mange, mange flere. 40 år er jeg også blitt. Det ser ut som alt går min vei nå for tiden. 2014 kommer til å bli et år jeg virkelig vil være i. Kanskje vil det både starte og ende i det som nå langt på vei er blitt mitt andre hjemland, Ukraina. Jeg hilser også til alle hjemme!Sjampanskoje

Bilder fra festen finnes på min engelske blogg. Det begynner å bli problemer med plassen på min norske.

Samtale på kjøkkenet

I dag hadde vi en samtale på kjøkkenet igjen. Det har vi hatt tidligere, om sovjettiden, perestrojka og nåtiden. I dag var samtalen mer om nåtiden. Og jeg satt der og tenkte, hvor lite vi i Norge skjønner av hvordan verden er. Det har gått umåtelig fort for oss å glemme hvordan det er å være fattig. Vi er dypt engasjert i rettigheter, ytringsfrihet og klima, vi er svært bekymret for verdens nød og fattigdom, vi strør om oss med honnørord om toleranse, mangfold og demokrati. Men vi skjønner ingenting av hvordan det er å se på lønnsslippen og matprisene, og se at dette ikke går rundt.

Mor til Olia hadde sett på TV i går, der de hadde satt opp hvor mye man kan få for en ukrainsk gjennomsnittslønn på litt over 1300 hryvnaer, eller griven, som vi sier. En hryvna er tre fjerdedels krone (0,759), så i norske kroner blir det litt mindre. Matvareprisene ligger omtrent på det samme, og klær er generelt dyrere her, enn hjemme i Norge. Så denne gjennomsnittslønnen ville rekke til 60 gram kjøtt, to poteter og en grønnsak, for eksempel en gulrot. Et par skiver brød ville man også ha råd til, 100 gram, hun husket ikke helt. I løpet av fem år, kunne en kvinne kjøpe seg en kjole for penger hun har spart opp.

Det er ganske utrolig. Og det er virkeligheten. Da blir det sikkert litt provoserende når vi kommer og snakker om mangfold og toleranse, og om hvor viktig det er med demokrati og ytringsfrihet. De kunne jo snakke til oss om hvor viktig det er å kunne spise seg mett. Men vi ville nok ikke skjønne noe uansett. Vi snakker jo om hvor priviligerte vi er, og vi sier vi er takknemlige, men dette er ikke noe vi føler dypt. Det er vel heller slik at vi sier de tingene som er riktige å si.

I går kom Olias søster, Tanja, hjem fra jobb etter at alle hadde lagt seg i huset. Jeg la meg vel omtrent halv tolv, nesten midnatt. Det var en tolv timers arbeidsdag. Hun ser bare sitt lille barn om formiddagen, og litt på kvelden, før barnet legger seg. Barnet har døgnrytme som gjør at hun er våken når moren kommer hjen, som regel i ti-tiden. Vanligvis har Tanja fri søndager, men nå før den store nyttårsfeiringen er det travelt, så hun jobber søndagene også. Hun har ikke hatt noen ordentlig ferie siden Olia og jeg traff hverandre, for snart fem år siden. Den offisielle lønnen hennes er under 1000 hryvnaer i måneden.

Dette skjønnet ikke vi. Vi skjønner at det er veldig bra, når det nå er protester på majdan-plassen, for da kan Ukraina komme til oss og få demokrati og rettigheter, sånn som vi har. Vi blir ufattelig provosert når Putin lager lover som forbyr homofil propaganda, og de ivrigste vil boikotte OL i Sotsji på grunn av dette. Vi skulle nok kutte lønningene våre til en tidel (vi ville fremdeles tjene det dobbelte av ukrainere flest) før vi uttalte oss så vakkert. Det er enkelt å være prinsippiell og idealistisk når man er god og mett, og har mer penger enn man har bruk for. Det er når man jobber 10-12 timer daglig, og likevel ikke har nok til å forsørge seg og familien at man skulle ha uttalerett om hva som er vakkert og viktig her i verden.

Sommeren i Kiev, 2013

(Jeg forsøkte denne gangen å dele noen av bildene med lenker til opplastede bilder på GooglePics, men det ser ikke ut til å fungere)

https://plus.google.com/photos?pid=5900362432099741522&oid=111326240268699784451

Det er kveld. Siste kvelden i Kiev, denne sommeren. Jeg sitter på balkongen. Det er allerede mørkt. Lille Tais er inne på rommet og ser tegnefilm på YouTube. Olia er et annet sted i leiligheten, med moren og søsteren (de ser TV, hun kom inn og sjekket med meg nå). Jeg er nydusjet og mett. Det er siste kvelden. Siste kvelden i en fantastisk ferie.

https://plus.google.com/photos?pid=5906116603174230050&oid=111326240268699784451

Alle somrene med Olia har vært gode. Første gangen var vi på Krim, alt var så nytt med oss. Det var spennende bare det. Året etter var vi også på Krim. Men da fikk jeg feber, og lå flat noen dager. Det var også sykdom i familien som gjorde ferien alvorlig. Så var det året vi kjøpte huset på Ganddal, og ikke hadde råd å reise på ferie. Kjekt nok for meg med en sommer i barndomshjemmet, men det kan jo ikke måle seg. I fjor var vi på Krim igjen, også en fantastisk ferie. For første gang hadde de WiFi der nede. Vi kunne sitte på kafé og drikke øl og være på nettet.

https://plus.google.com/photos?pid=5907103042136086050&oid=111326240268699784451

Årets ferie har vært noe helt eget. Det har vært en rytme som har passet meg utmerket. Jeg våkner tidlig, i god tid før Olia, og går ut på balkongen og leser et stykke Tsjekhov før solen blir for sterk, og Olia våkner. Så går jeg igjen igjen til Olia, og våkner sammen med henne.

20130801-230312.jpg

På et eller annet tidspunkt her, kommer frokosten fra moren. Alltid overdådig. Alltid varm. Alltid med en god, kald øl. Den blir fortært på balkongen, som regel sammen med Olia.

20130801-230111.jpg

Så har vi vanligvis litt dødtid. Noen ganger venter jeg til tolv med å gå ut, så jeg får med meg en businesslunsj, noen ganger går jeg tidligere. Noen ganger vil Olia være med, noen ganger går jeg alene. Om det er nødvendig å vente, leser jeg litt, eller skriver litt, eller lar tiden gå av seg selv.

20130801-230332.jpg

Dagens mest faste punkt er Hydropark. Dit går jeg nesten hver dag, utenom når jeg har gangsperr i armene, eller Olia og jeg går ut sammen, og det blir for sent. Det er selvsagt kjekkest når Olia er med. Da har vi romantiske turer, også Olia har ingenting i mot å gå langt til fots, selv om hun også har et nostalgisk forhold til Kievs transportsystem, og benytter seg av det, der det er praktisk.

https://plus.google.com/photos?pid=5902388294168381410&oid=111326240268699784451

De gangene jeg går alene, eller når Olia og jeg skiller lag, setter jeg på et foredrag, og får litt intellektuell føde mens jeg går. Så er jeg timevis i treningsanlegget, Katsjalka, som jeg nå har funnet ut at det heter, og veksler det med litt bading. Om jeg har lyst på en øl, koster det 10 kr for en halvliter. Det er gode dager.

Hjem igjen kommer jeg om ettermiddagen, eller kvelden, alt etter når jeg har kommet meg ut, og hvilken løype jeg har valgt å ta. Noen ganger tar jeg store omveier, for å få sett mer av byen, være steder jeg ikke er så ofte, variere litt, og høre mer foredrag.

Uansett er det en rask dusj når jeg kommer hjem. Middagen er alltid klar, og består alltid av suppe, og så godt som alltid av en rett til. Mange ganger klarer jeg ikke spise begge, bare suppen krever sin mann, selv etter en nesten full dag med forskjellig mosjon, og jeg noen ganger ikke har spist siden frokost. Suppen er så kraftig og blir servert i en slik mengde at det kan være vanskelig å tro det er meningen man skal spise hele. Og så er det rett nummer to, mektig og rikelig den også. Det blir gjerne til at jeg spiser mer av den senere på kvelden.

20130801-230408.jpg

Olia er også med og spiser. Men hun har betydelig mindre porsjoner, og blir mye raskere ferdig. Så er hun trøtt, og vil hvile. Det pleier å bli til at jeg må sitte alene med suppen. Men da finner jeg frem nettbrettet med digital avis, og får fulgt med på nyhetene i Norge.

Etterpå er det lang kveld. Jeg kan lese Dostojevskij, sjekke nettet, skrive litt, være med Olia, eller alt sammen i en fin blanding. Klokken elleve pleier vi være trøtte, Olia før meg, og så går lyset av. Det passer godt, så vil jeg våkne uthvilt til morgengry og en ny, fin dag.

Dette er hverdagen. Sånn har vi hatt det i fem uker. Det er rom for utflukter, variasjoner, Olia og jeg går og leker oss hele dagen. Noen dager er det russisk prazdnik. Det meste er dekket på bloggen.

Vi har også spart mange penger ved å tilbringe ferien på denne måten. Så fin ferie, og ikke dyrere enn å være hjemme i Norge. Vi føler vi kan Skeie ut, være råflotte, men når Olia og jeg er råflotte, er det ikke i nærheten av hva som regnes å være råflott i Norge. Men vi har ikke manglet noen ting, ikke i det hele tatt.

For meg har det vært veldig fint denne vekslingen mellom å få være med meg selv, og å være med Olia. Jeg liker de stundene der jeg sitter på balkongen i mine egne tanker, fordypet i mine egne prosjekt. Jeg liker å gå og lytte til foredragene jeg har fått lastet ned. Jeg liker treningen i Hydropark, der jeg også får god tid til å tenke og å legge planer. Og så liker jeg å komme hjem til all maten som er der. Det er en for meg veldig fin balanse mellom rikelig med mosjon og rikelig med mat og drikke.

Så er jo Olia der på toppen. Skjønn og uforklarlig, sprudlende og herlig, et eventyr som kler det livet jeg ønsker å leve. Dette har vært en av de aller beste sommerne jeg har hatt. Og så er det ingenting spesielt med den, ingenting som ikke lett kan gjentas. Jeg har bare vært med min kjære kone og besøkt familien hennes.

Ikke til Krim ennå

I dag, temmelig nøyaktig om 45 minutter, var planen at Olia og jeg skulle reise til Krim. Men vi har byttet bort billettene. Turen til Krim blir senere, om den overhodet blir noe av. Foreløpig har vi det veldig godt i Kiev.

Å bytte togbillett er lett her i Ukraina. Det er en egen luke eller et eget kontor på togstasjonene (de mindre har nok ikke noe sånt kontor, men få som leser blogg på norsk, vil finne på å prøve å bytte togbilletter på en mindre stasjon i Ukraina, det er for øvrig bare å gjøre det i billettluken, da, eventuelt). I Kiev har de et eget bygg som en slags reservestasjon, i nærheten av hovedstasjonen, for å avlaste køene der. Innfødte og kjennere går alltid dit.

Olia og jeg gikk dit. Først kjøpte Olia billettene der. Så gikk hun og byttet bort sin billett. Deretter gikk jeg og byttet bort min. Jeg kan da ikke reise til Krim uten henne, som det en stund var forslag om.

På denne reservestasjonen var det å stå i riktig kø til det var min tur, stikke billettene inn i luken, si jeg kommer ikke til å reise, og få penger igjen etter en viss prosentsats. Jeg tror vi tapte til sammen en hundrelapp, på dette stuntet som ikke ble noe av.

Olia har vært litt dårlig, men er nå i sin fineste form, travelt opptatt med å sy gardiner og planlegge fremtiden vår. Hun er bare litt forkjølet. Denne forkjølelsen gjør at moren ikke vil ha Olia reisende til Krim. Det er også høysesong med dyre togbilletter. Om dyre togbilletter her ikke er egnet til å skremme en nordmann, vi bør alltid tie stille når det er snakk om dyr kollektivtrafikk, så har vi det så fint i Kiev, at det er ikke noe å stresse til Krim etter. Det vil jo bare bli en gjentakelse av siste års ferier uansett. En hyggelig gjentakelse av en hyggelig ferie, riktignok, men det er ikke sånn at vi føler vi har noe uopplevd på Krim.

I dag hadde vi en skikkelig slaraffensøndag. Jeg leser tappert Tsjekhov, eller skriver på et eller annet, som oftest sittende på balkongen, når Olia ikke krever min oppmerksomhet. Hun har sydd gardiner, sittet og pratet, og gjort ting som for henne er avslappende og kjekt. Frokost, lunsj og middag har vi fått servert av moren. Alltid overdådig, og alltid med øl eller vin eller hundre gram vodka, som de kaller det.

Det var også noe å feire. Det skal ikke så mye til. Tanya har hatt noen dager fri fra jobb, i forbindelse med at Dennis var her. Det var ferien hennes. I morgen begynner arbeidet igjen. Da var det nødvendig med sjampanskoje i dag. Så det drakk vi til middag. Og skålte for hverandre og for gode dager i Kiev.

Dennis og familien har reist

Det er rart med det. Når man er for seg selv, og dagene er som vanlig, blir det snart monotont og kjedelig, man savner besøk og at det skal skje noe. Når besøket kommer og avvekslingen skjer, er det kjekt og trivelig, men det kan fort bli stress og travelt også. Når man er for seg selv, bestemmer man selv hva som skal skje. I samvær med andre kommer ønsker i veien for hverandre, og det blir alltid noen som ikke får det helt på sin måte.

Det var kjekt å se Dennis igjen. Det er fetteren til Olia, på morsiden, vi har ikke sett ham siden bryllupet for fire år siden. Han og konen har to flotte barn, virkelig flotte, så flotte at de tjener penger som modell. Til tross for at de er 3 og 6 år gamle.

Tais, barnet til Olias søster, er 4. Det blir 3 barn, og 6 voksne i huset. Selv om russiske barn vanligvis er godt oppdratt, blir det alltid en del bråk. Og barna vil være aktive om morgenen, der de voksne gjerne vil være aktive om kvelden.
image

Og så er de vanlige spørsmålene om hvem som skal lage maten og hvem som skal vaske. Det er urimelig at Mama Irina skal gjøre alt, men det er hun som gjør det, om ingen andre gjør det. I ukrainske hjem er det også et spørsmål om hvem som skal betale. Et spørsmål vi i Norge ikke lenger kan forestille oss. Vi er blitt for rike til det.

Jeg står jo litt utenfor. Jeg klarer meg selv. Blir jeg servert mat, spiser jeg den gjerne. Om ikke, finner jeg meg en restaurant, eller klarer meg på andre måter. Jeg forsøker å få kjøpt inn litt mat til meg selv og til fellesskapet, og sier det jeg kjøper til meg selv, er til fellesskapet det også. Jeg vet jo ikke så mye om ingrediensene i ukrainsk mat, så det er helst drikke jeg kjøper. Der kjøper jeg til gjengjeld rikelig.

Uansett, poenget er at jeg ikke blir sliten av besøket. Jeg kan trekke meg tilbake. Jeg kan gjøre som jeg vil. For meg var det bare artig å ha en ekstra familie her.

Men for mor til Olia ble det synlig slitsomt mot slutten. Det var kjekt når de kom, men det var også en lettelse da de dro. Vi bestemte oss for å feire, som alltid med sjampanskoje. Den sitter løst her borte. Er det en anledning, sier vi den ikke fra oss.

For sikkerhets skyld ble det en liten feiring både til lunsj og til kvelds. Olia og jeg ville komme oss ut, spise businesslunsj, før moren rakk å slite enda mer med å lage mat til oss. Men det gikk ikke. Toretters lunsj, rikelig av begge, som alltid rikelig av begge. Til å drikke vodka og øl. Det er akkurat som om Olia og jeg ikke er gjester lenger, som om det nå ikke lenger er noe stress.

Ikke lenger er noe stress. Et par timer etter denne lunsjen – bokstavlig talt, det gikk to timer – kom det mer mat, til meg som satt på balkongen. Det var en mellomrett. Da jeg en knapp time etter det igjen skulle ut for å gå til Hydropark, så kom Olia med enda en, men nå fikk det være grenser også for meg. Nå måtte jeg gå.

På kvelden, derimot, ble det mer mat, og mer drikke. Nå gikk det i sjampanskoje. Maten bestod av potetmos, eller kartosjki pure, som det heter her, og forskjellige tradisjonelle retter, helst salo, som er rent fett. Søster Tanja var også med.

Men vi var nok alle bedagelig slitne, for festlighetene døde snart ut. Allerede klokken elleve var vi hvert på vårt rom, og klare til å legge oss.

Neste gang vi ser Dennis og familien hans igjen, kan fort være i Norge eller New York. Vil vi til New York, har de hus på Brooklyn. Vil de til Norge, har vi hus på Ganddal. Like kult begge deler.

Fjerde juli med russisk-amerikanere

Dennis og konen Ela har levd i USA, New York, så lenge, at de nesten er som amerikanere å regne. Det var derfor med forventninger om enda en fest jeg startet denne dagen, fjerde juli.

Tredje juli var jo festlig nok. Det var ankomstdagen. Etter den hadde jeg nok behov for å sove litt utpå morgenen.

Men så var det ut på rusletur. Jeg ville denne dagen ta treningen i Hydropark før businesslunsj, det har jeg aldri greid før.

Jeg greide det ikke denne dagen heller. Det var ikke bare min feil. Klokken var 1545 da jeg troppet inn på Patrick pub i Lavraskaja Ulitsa, der skulle de ha businesslunsj til 1600. Men jeg ble ikke servert. Kanskje var det på grunn av at jeg var svett og nybadet fra skitne Dnjepr, og gikk i kortbukse og singlet, sannsynligvis hadde det ingenting å si. Det er et fritt land i så måte, man kler seg som man vil, og jeg har aldri vært i denne puben annet enn i singlet.

Uansett, jeg forlot stedet. Jeg hadde håp om mat hjemme i Petsjersk. Og det fikk jeg, mama Irina holder sin hånd over meg, borsjtsj og vodka. Herlig med en ettermiddagshvil etterpå.

Jeg hadde ikke stort våknet fra den før det var mer mat. Pizza og øl. Og dette er pizza fra mama Irinas kjøkken, dette er ikke flatpresset bunn med litt tomatsaus og forsiktig kjøtt oppå. Dette er kraftig. Tømmerhoggerpizza. Jeg greide bare spise halvparten, det sier sitt.

image

Olia hadde sine ting. Hun ville kjøpe symaskin, for lettere å sy gardinene hun – og jeg, forsåvidt, – kjøpte i går. Akkurat da var ikke jeg så ivrig på å kjøpe symaskin, det var kveld, jeg var nydusjet, mett, og mente denne symaskinen godt kunne kjøpes i morgen. Det mente ikke Olia. Hun forsvant.

Jeg satt på balkongen med Tsjaikovskijs opera, Jevgenij Onegin, på øret. Jeg leste elektroniske aviser, fulgte med på Internett, BBC og sjakknyheter, hadde roen.

I Russland – og Ukraina, som jo må regnes som en del av det russiske kulturområdet, nasjonalistiske ukrainere får ha meg unnskyldt, det er godt ment – er det ingen tid på døgnet som ikke passer for et par drinker. Halv elleve ble jeg invitert inn på kjøkkenet. Moxito (jeg tror jeg holder meg til den russiske stavemåten, den passer her, mojito, skal det visst være på norsk).

Der på kjøkkenet satt Mama Irina, Dennis og kone Ella, i veldig godt humør. Det var Moxito og øl, og veldig godt med mat. Som vanlig.

Etter et par drinker antydet jeg at dette kunne være feiringen av USAs nasjonaldag, frigjøringsdagen, men det ville ikke Dennis høre snakk om. Dette var en helt normal dag, med litt Moxito og øl til slutt.

Tanja kom også etter hver, som vanlig slutter hun jobb sent på kvelden. Hun tok også del i markeringen, hva det nå var vi markerte. Drakk gjorde hun, gladelig. Det er sikkert kjærkomment for henne med litt avveksling fra hverdagen. Passende ville hun da hun kom skåle med alle, men moren tok det ikke så nøye å klinke i glasset, «jeg ser deg jo hver dag».

Alle var litt bekymret for Olia. Klokken nærmet seg midnatt. Det var helt mørkt ute. Jeg hadde ikke tatt så nøye hva hun hadde sagt, hun skulle ut etter symaskin, hva klokken nøyaktig var da hun gikk, visste jeg heller ikke. Nå ble det litt dumt. Moren hadde prøvd å ringe henne, men hun svarte ikke, hadde ikke telefonen med seg.

Allikevel var det vanskelig å bli ordentlig bekymret. Det vil jo helst gå godt. Og det var så hyggelig å sitte der og drikke Moxito og være glade. Dennis ville først være høflig og snakke engelsk med meg, men det gjorde det vanskelig for meg å innlede samtale med ham og konen. Jeg ville snakke russisk. Begynte jeg å snakke engelsk, ville det bli etablert som språk. Skulle jeg snakke russisk, måtte første setning være korrekt grammatisk. Men jeg kan russisk mye bedre nå, enn for fire år siden, da han var i bryllupet vårt. Og når jeg med par moxitoes hjelp kom over startkneika, gikk russisken flytende. Helt flytende.

Så kom endelig Olia hjem. Hun var rasende. Symaskinen veide flerfoldige kilo, det var en gammel, ærverdig, av merke Verias, og det var klart for tungt for henne å bære denne helt alene. Men hvem kunne vite at det var så nødvendig å kjøpe den akkurat denne kvelden? Hun er et unikum. Nå vil det ta noen dager å bli venner med henne igjen.

Ute på kjøkkenet var alle veldig gode venner. Vi hadde kjøpt inn en ny flaske rom, i fall den første helt urealistisk skulle gå tom. Og som det alltid er på gode fester, blir drinkene sterkere og sterkere utover kvelden. Den siste var så sterk, at det var fristende å påpeke det. Likevel ble den forsterket av ytterligere rom, da jeg var i ferd med å drikke den opp. Blandevann var allerede bortkastet tid. Vi snakket om det meste. Russisk var ingen hindring, det var en glede. At det var fjerde juli ble ikke mer nevnt, ingenting om USA, annet enn at Olia og jeg ville være hjertelig velkommen, om vi skulle til New York en gang. Det garanterte jeg. Og inviterte dem også til Ganddal, som de også var interessert i, etter først å få sett Oslo, noe jeg frarådet, med begrunnelse av at dette var østlandet.

Klokken 0130 la vi oss. Det vil si jeg gjorde det. De andre satt oppe om mulig enda litt lenger.

Besøk fra New York

I dag kom Dennis med familie fra New York. Dennis er søskenbarnet til Olia, han har vi ikke sett siden bryllupet vårt. Den gang var han et veldig hyggelig bekjentskap. Nå har han fått sitt andre barn, det har rukket å bli 3 år, det første er 6, og konen heter Ella og kommer fra St. Petersburg. De kom alle fire, og skal være her i 14 dager.

Forberedelsene var upåklagelige alt var vasket og rent. Det var kjøpt inn enorme mengder mat. Og etter å ha spist frokost, skulle Olia og jeg ut og kjøpe tilsvarende mengder drikke.

Det var pøsregn. Det var også den kaldeste dagen, 19 grader sier Yr, og jeg har jo selvsagt ingenting annet enn kortbukse og kortarmet. – Ta på deg noe langt, sier Olia. Det går jo ikke.

Dette og andre ting gjorde at vi kom litt sent ut. Jeg fulgte ikke med på klokken i det hele tatt, hadde all ro i verden, men Olia skulle være i bilen til Andrej og på vei til flyplassen halv ett. 1226 var klokken da vi kom tilbake.

På denne tiden var det moren til Olia bestemte det var på tide å fore meg. De har et skjønt ord, russerne, «kormit», det betyr å mate, og de bruker det hele tiden.

Flyet skulle lande 1315, det tar minst en time og vel så det å komme seg inn til sentrum etterpå, så det ville bli to og en halv time til vi alle kunne spise samlet. For lenge, i følge mama Irina. Og det er klart, når frokosten var for et par timer siden, og besto av stusselige fire speilegg, en tung salat, tre massive kjøttklumper jeg ikke vet hva er, og to skikkelig grove skiver, så kan det jo være på tide å bli matet på ny.

Jeg var ikke sulten i det hele tatt, jeg var mett, det er det riktige å si. Men jeg stilte villig opp. Moren serverte også vodka, sånn på forhånd, typisk medisin mot stress. Jeg var jo ikke stresset i det hele tatt, for meg var alt under kontroll, men jeg drikker gjerne vodka når det blir tilbudt. Jeg er ikke vanskelig når noen vil servere meg noe.

Og så skjedde det pussige, at mens jeg spiste, så ble jeg liksom mer sulten. Det var som om suppen ikke talt, at den ikke var å regne med. Det nærmet seg fire timer siden frokost, og alt jeg hadde spist i mellomtiden var mellommåltid, sånn som må holdes utenom. Jeg har hørt noen snakke om at akevitt har en slik virkning, at den liksom åpner en ny mage, man kan spise litt til. Jeg hadde håpet på samme virkning fra vodka. Og jammen kom den.

Det samme gjorde gjestene. Jeg hadde drukket vodka som en russer, det var ingenting å si på stayerevnen her, men nå måtte jeg ut og bære koffert. Det var veldig trivelig å treffe Dennis igjen, og hilse på familien hans. Dennis har vi ikke sett siden bryllupet, familien har jeg aldri sett.

Jeg hadde bare vært forsøkskanin for all maten. Nå ble det servert alt i hop. Suppe, kjøtt (gratinert, må det vel kalles, egg og mel), salat, potetmos og snacks. Snacks var ikke noe tull, det var skikkelig mat det også. Kjøttkuler, tomat, agurk, det meste. Til min store glede så jeg at jeg uten sammenligning spiste mest av alle, etter rett og slett å ha spist (og drukket) kontinuerlig i halvannen time. En tilfredsstillelse som fullt ut kan sammenlignes med å løpe fra alle på 3000 meter, etter først å ha løpt en halvmaraton på bra tid. De andre ba stort sett om å la være, jeg ba stort sett om påfyll.

Plutselig skulle vi ut. Sånn er det her nede, man er aldri i tvil, det er aldri å prøve seg frem, som vi er så fulle av i Norge. Å være i tvil, vise usiklerhet, det er svakhet, det gjør man ikke. Vi skulle ut.

Det var først og fremst for ungene. Tais er 4, Evan og Dmitrij til Dennis og Ella 3 og 6. De var naturligvis fulle av energi, det var gjemmeleken og å hinke, det var alle triks man kan. Nå skulle vi ut. Like utenfor er en lekeplass. Ungene løp bort. Det var å disse og å vippe og å klatre, alt som går an.

Uventet for meg skulle Olia og jeg kjøpe gardiner. Det var nok helst slik at Olia skulle kjøpe, jeg bli med. Butikken var like ved. Jeg kan jo ikke gardiner så godt, jeg vil alltid ha mest mulig like de som allerede er der, eller mest mulig ubemerkede. Olia har spissere smak, og gir seg ikke før hun har funnet nøyaktig det hun vil ha. Ekspeditrisene anbefalte en rekke forskjellige gardiner, jeg var enig i de fleste av dem, men Olia endte opp med et sett jeg aldri ville tenkt på. Og som helt klart var finest.

Nå var det på tide for meg å gå hjem og hvile. Dette var jo nesten som en ungdomsfest, bare at dagtidene hadde overtatt for nattidene. Klokken nærmet seg fem, det var på høy tid med litt søvn. Jeg fikk nøkkelen, og løp hjem.

Dennis og familien skal bo i samme leilighet som alle oss andre. Det er tre familier, tre rom. Samlingsstedet vil bli kjøkkenet. Det kommer til å gå helt fint. De reiser tilbake til New York 14. Juli, samme søndag Olia og jeg reiser videre til Krim.