Liten rundtur med Olia, to restaurantbesøk og en misset russisk prazdnik

Som jeg sa da de skjenket i vodka til meg: for to dager siden var det bryllupsdagen vår, i går var det grunnlovsdagen deres, i dag er det lørdag, kom igjen!

Det over skrev jeg inn da festen var ferdig. Her er det som ledet frem til den.
image
Olia likte godt dette vinduet, der det både var en rolig anmodning om å forlate Ukraina, og et langt fra rolig skrik fra Munch.

I dag ville endelig Olia bli med meg på den lille rundturen jeg pleier å gjøre. Nå for tiden går den til Hydropark, hvor jeg trener i det fantastiske treningsanlegget, og så hjem igjen, som regel med noen avstikkere og omveier til eller fra. Det blir kjedelig å gå samme vei hver gang. Hittil har Olia vært opptatt med noen dataprogram hun ville kjøpe, en telefon hun ville fikse, en datsja å reparere, matematikk å lese, en mor å lese, listen stopper ikke, heller ikke Olia.

Men i dag ville hun bli med meg. Det var jo veldig kjekt. Vi er litt romantiske, særlig i Kiev, hvor alle gater og steder vi har vært liksom blir «våre». – Husker du da vi var her sist, spør vi, der vi går hånd i hånd. Denne dagen gikk vi nedover en av sidegatene til Moskovskaja ulitsa (som er den store tverrgaten som krysser Lesu Ukrainka ved Petsjersk metrostopp, Lesu Ukrainka er gaten vi bor i, Petsjersk er navnet på området). Gaten er ikke mye brukt, bortsett fra av bilene, for det er ikke butikker der og det er et lite stykke før man kommer til Lavraskaja. Det er en praktgate på høydene ved Dnjepr. Her er er det gamle, ærverdige klosteret Lavra (som betyr laurbær), et av de aller første i den russisk ortodokse kirke.

image

Planen min var å få spist lunsj et sted, helst pizza. Mitt sted er Al Forno, nede i sentrum, men Olia synes dette er for dyrt, og går aldri med på det. Vi gikk derfor og surret litt på jakt etter et spisested. Eller, jakt og jakt, jeg hadde jo Patrick i tankene, stedet der jeg hadde vært dagen før, men ikke fått min businesslunsj, fordi det var Ukrainas grunnlovsdag. Nå var det lørdag, og heller ingen businesslunsj (som bare selges hverdager), men vi kunne jo se om de hadde noe annet. Og det hadde de: pizza. Slik fikk jeg pizzaen jeg ønsket meg, slett ikke verst, til 89 hryvnaer, og vi kjøpte også hver vår øl, hvor jeg som vanlig drakk begge.


image Olia leser differensialligninger overalt.[/Caption]

Etterpå gikk vi bort til Arsenalnaja metrostopp, og tok banen til Hydropark. Der gikk jeg til treningsanlegget, mens Olia hadde et ærende på Petrovka, det store bokmarkedet nord i byen. Hun hadde noen matematikkprogram på data hun måtte ordne med. Så hun satte seg på metroen igjen, i motsatt retning. Jeg sa at jeg blir her en stund, hvis hun ville komme tilbake, det hadde jo vært kjekt om hun kom tilbake, men hun var ikke sikker på hvordan det ville bli. Vi ble enige om å se det an. Var hun der ikke når jeg var ferdig med å trene, så fikset jeg meg hjem selv, med min vanlige, 5 km lange spasertur.

På treningsanlegget.
image

Halvveis har jeg alltid en badepause i elven. Jeg stuper fra den provisoriske broen de har satt opp mens de ordner den skikkelige, og svømmer litt nedover strømmen. Denne gangen var jeg spent på om Olia var her, og så etter henne, uten å finne henne. «Hun har nok gått hjem», tenkte jeg, stupte, og svømte nedover strømmen som vanlig. Ofte kaver jeg litt motstrøms, for å forlenge badeseansen, jeg har – litt skuffet – lagt merke til at jeg svømmer omtrent akkurat så fort som denne lille sideelven av Dnjepr renner.

Jeg skal liksom fotografere hester.
image

Så hører jeg noen rope på meg. Det er Olia. Hun er slett ikke gått hjem. Hun er her og bader, vakker i bikini. Strålende av lykke bader vi litt sammen. Det er jeg som er lykkelig, og hun som stråler, kan man si. For henne var det jo ikke så overraskende at jeg fremdeles var her i Hydropark. Og det er hun av oss som har skjønnhet å stråle ut.

Olia fotograferer hester.
image

Etter badingen (og lykkeutstråling), har jeg halvdelen igjen av mitt treningsprogram. Jeg gjennomfører det så fort jeg kan, og orker – mens Olia sitter på en benk og leser differensialligninger. Hun tillater seg selv ikke mye dødtid.

Vel trent og godt belest er vi glade og fornøyde. Olia snakket om et godt tilbud på pizza hun hadde sett, 65 hryvnaer, inkludert øl, like her borte. Dette skiltet hadde jeg også lagt merke til. Så dit gikk vi.

Vi venter på pizza og øl.
image

Stedet het noe med BBQ i navnet, og lå i Hydropark. Musikken var satt på så høyt, at det ville passet i et diskotek, som stedet strengt tatt så ut til å være, med dansegulv i sentrum, og baren, en forhøyet miksepult for diskjockeyen, og sofaer i skinn rundt. Det var ingen andre enn Olia og jeg til stede av gjester, så den dundrende musikken virket noe upassende. Vi bad dem skru den ned, noe de gjorde.

Jeg forventet på dette stedet en noe daff pizza, noe plastgreier, dårligere enn mat folk kaster, fordi den har gått ut på dato. Men pizzaen var helt skikkelig. Den stod ikke noe tilbake for den vi hadde fått på Patrick’s pub, tidligere på dagen. Tynn og fin, var den, nystekt i skikkelig ovn. Olia og jeg kjøpte hver vår pakke av dette tilbudet, pizza og øl, begge ørene var som vanlig til meg. Det eneste å utsette var at ølet var svart. Sommerøl skal være lyst. Så hvorfor de forvirret oss med dette svarte ølet, skjønner jeg ikke. Kanskje var det billigere.

Etter dobbeltrunden med pizza og øl, kjøpte vi like godt en til. Det var jo så billig og godt. Serveringsdamene lurte på om jeg ville vente på ølet. Vi hadde jo to udrukkede. Jeg så ingen grunn til det. Vi var jo på fest.

Jeg har fått øl.
image

Mette og lykkelige gikk vi hjem etterpå. Det var metro til Arsenalnaja, og raskeste vei hjem, langs Moskovskaja. Denne raskeste veien tar sin halvtime, så det var blitt ganske sent da vi kom frem.

Og der hjemme fant vi alt disket opp til en ny fest. Moren og søsteren ventende svært sultne, tørste og utålmodige på oss. Hvor har dere vært, hvor har dere vært, var spørsmålene, Olia hadde ikke med seg telefon, så de kunne ikke ringe oss. Vi forklarte hvor vi hadde det vært, vi hadde jo hatt det veldig godt, og ante ingenting om denne ekstra festen, som vi allikevel satte stor pris på. Vi var jo allerede på forhånd i godt humør.

Men vi var alvorlig mette. Den tredje pizzaen var i overkant, og her var det disket full russisk prazdnik. Vi skålte i vodka og sjampanskoje, det var øl og vin, moren holdt en flott skåltale over mitt og Olias ekteskap, om at det var kjekt det var, og måtte det vare, og måtte alle være lykkelige, og slike vakre ting. Med litt vodka og noen timer til hjelp, går det også an å få ned litt av den overdådige maten som er servert. Jeg husker ikke hvor lenge vi holdt på, men det spiller heller ingen rolle.

Ukrainsk velkomst

Flyet landet cirka i rute på Borispol flyplass i Kiev. Det tok imidlertid en god stund å komme seg fra flyet og ut i verden utenfor flyplassen. Først var det en anselig busstur fra der flyet parkerte til terminalen vi skulle gjennom kontroller og hente bagasjen, det var som flyplassen ikke helt holder tritt med sin egen utvidelse. Det virket unødig langt å kjøre. Det samme gjaldt åpenbart tro bagasjen, for vi måtte stå over en halvtime og vente på den. Selve passkontrollen går jo mye fortere nå, som de ikke lenger styrer med «imigration-card», en levning fra Sovjettiden.

Mens jeg stod der og ventet, hørte jeg plutselig «Eivind Salen»! Det var Olia som stod utenfor i ankomsthallen, og kunne se meg når dørene gikk opp. Jeg var så ivrig å komme meg ut til henne da bagasjen endelig kom, at tollerne ble mistenksomme og lurte på hva jeg hadde i bagen. Det var jo litt dumt, siden jeg hadde liten peiling. Det var Olia som hadde pakket den og tapet igjen, stort sett var det gaver. Det tok litt tid å forklare på russisk, men de skjønte jo snart at her var det lite å hente, verken av kriminalitet eller bestikkelser.

Så var jeg endelig ute og kunne omfavne Olia. Hun hadde en ny taxisjåfør, vår faste Andrej kunne ikke denne gangen, og hadde skaffet en venn. Eller en venn av en venn, som det viste seg å være. Av en eller annen grunn ville Olia betale straks, straks vi satte oss i bilen, «så jeg ikke glemmer det», som hun spøkte. Men det ble trøbbel. Sjåføren mente avtalen var å kjøre til flyplassen, og ikke vente der og så kjøre tilbake. Nå ville han ha dobbel betaling.

Det er pyton for Olia. Og det spolerte jo kjøreturen. De to satt og tok forskjellige telefoner, for å finne ut hva dette her var, hva som hadde skjedd, og hva som var riktig betaling. Det er synd å melde ganske typisk for Ukraina. Det blir så mye bråk og krangling. Folk er grådige, og noen hundrelapper fra eller til spiller en betydelig rolle i hverdagsøkonomien. Jeg kunne jo godt bare la dem møtes på halvveien, og betale halve beløpet ekstra, men jeg hadde ikke kontanter nok. Jeg kom jo nettopp fra flyet. Dessuten er det viktig å stå på prinsippene her nede. Man skal ikke betale ekstra til svindlere.

Mens jeg satt og overhørte kranglingen, så jeg en syklist, ivrig syklende på den firefelts motorveien vi var på. Fire felt i hver retning. Sånt er hverdagslig her. Det er ikke uvanlig med syn som ville fått godt med treff på YouTube om det ble lagt ut, når man er ute på veiene her. Det er vel kanskje delvis derfor så mange biler i Ukraina og Russland har et videokamera som permanent ruller og går på dashbordet.

Mor til Olia ordnet kranglingen om taxiregningen på voksent vis da vi kom frem. Hun har lang erfaring med å leve i Ukraina. Sjåføren skjønte nok at her nyttet det ikke å krangle videre. Dessuten var jo Tais der, og hun skjønte jo ingenting av dette bråket. Hun var bare glad for at onkel hadde kommet, og at han sannsynligvis hadde gaver.

Ergrelsene kan være store her nede, men man vet også hvordan man skal håndtere den. Det var bare å komme seg opp i leiligheten, for meg som hadde reist var det å dusje og skifte klær, og så var det russisk prazdnik. En god russisk sammenkomst, eller fest, som vi vel ville kalt det. Det var rikelig med mat og drikke. Av erfaring vet jeg at etter tre vodka er selv den største ergrelse noe man føler man ikke trenger ta helt alvorlig, og for meg var det jo ikke noe problem med denne kjøreturen. Det er en del av opplevelsen.

Av mat hadde de flere salater, en slags kjøttrett på grensen til suppe, eller hva det var, kjøttkaker på ukrainsk vis, og ellers mye snacks og forskjellig. Som vanlig var det meste til meg. Det gjaldt også vodkaen.

Nytt denne gangen var at søster Tanya kunne være med fullt og helt. Vanligvis slenger hun seg inn i ti-elleve-tiden, når hun kommer hjem fra jobb. I dag var hun der hele tiden, hun måtte bare legge barnet sitt først. Og så var det Moxito, eller hvordan det skrives. Rom og en rekke med ting. Det spares ikke på noe når det er gjester.

Damer kan avslå å drikke vodka, men det tar seg ikke ut for menn å avslå å drikke drinker. Det skal ned begge deler. Og Tanya var ivrig etter å fylle på nytt, når det var antydning til å bli tomt.

Så var det gaveutveksling, og prøving av klær. Olia kjøper klær i Norge, Tanya strikker her. Det var nydelige gensere. Selv jeg måtte prøve en, for foto, med et hjertelig smil som på ingen måte står i stil til antrekket jeg står i, og en uforskammet friskhet som ikke står i stil til alt jeg har drukket. Jeg fotograferte også Olia i genseren og skjerfene hun fikk. Nydelige bilder, syntes jeg, men ubrukelige i følge de tre damene, siden jeg hadde fotografert buksen. Og den var jo ikke noe. Derfor blir disse bildene privat.

Hvor kjekt det var, viser det karakteristiske faktum at da jeg våknet dagen etter, stod to fulle glass med Moxito på pulten. Begge fra dagen før. Sånn er det, man må ikke slå ut noe. Hva man ikke får ned denne kvelden, smaker sikkert godt i morgen…

Dette er ukrainsk velkomst.

image

Tanjas bursdag (og krokodillens sang!)

I dag, 24. februar, var det bursdagen til Tanja, Olias søster. Her i Rogaland var det en ordentlig solskinnsdag, så jeg hadde meg en lang og fin spasertur med god niste i terrenget. Olia var ute grytidlig på jobb. Det var da hun kom hjem hun sa Tanja hadde bursdag, og at vi måtte overraske henne. Det gjorde vi med denne lille sangen.

Det er sjelden jeg legger ut youtube som jeg ikke har gjort selv, eller ikke kjenner de som har gjort, men her gjør jeg et unntak. Det er fra det sjarmerende sovjetiske barne-TV om krokodillen Gena. Han har en liten venn, en slags bamse som heter Sjeburaska, og så er det også en bestemor der. Det er langsomt og fint barne-TV, og ulikt våre dagers hurlumhei-TV er det følelser i det. Det gjelder også for sangene. De to mest berømte er Den blå vognen (Голобой вагон) og denne fødselsdagssangen. Fødselsdagssangen er bare kjent som «Genas sang». Den er skrevet av Vladimir Shainskij. Han er som Olia og Tanja født i Kiev, så der er det en link også der. Olia og søsteren er imidlertid begge født på 80-tallet, mens Shainskij er født i 1925.

Her er teksten på russisk, og oversatt av meg til norsk.

Пусть бегут неуклюже

Пешеходы по лужам,

А вода по асфальту рекой.

И не ясно прохожим

В этот день непогожий,

Отчего я веселый такой.

 

Припев:

А я играю на гармошке

У прохожих на виду.

К сожаленью, день рожденья

Только раз в году.

Прилетит вдруг волшебник

В голубом вертолете,

И бесплатно покажет кино.

С днем рождения поздравит

И конечно, подарит

Мне в подарок пятьсот «эскимо».

Припев:

А я играю на гармошке

У прохожих на виду.

К сожаленью, день рожденья

Только раз в году.

 

La dem løpe klumsete
Fotgjengerne i sølepyttene,
Og la vannet flyte på asfalten som elver.
Det er ikke klart for forbipasserende
Denne fæle regnværsdagen,
For hva jeg er så lykkelig.

Refreng:

  Jeg spiller på trekkspill
  Hos passerende i blikket.
  Dessverre er det fødselsdag
  Bare en gang i året.

Plutselig flyr hit en trollmann
I et blått helikopter,
Og viser gratis kino.
Han gratulerer med dagen
Og gir selvfølgelig
Til meg i gave femhundre ”Eskimo”

  Og jeg spiller på trekkspill
  Hos passerende i blikket.
  Dessverre er det fødselsdag
  Bare en gang i året.

Jeg synes dette er en uimotståelig vakker bursdagssang, som helt overgår alt vi har å by på på norsk og engelsk. På norsk er det «Hurra for deg som fyller ditt år» og en oppvisning av glede som ikke akkurat virker ektefølt. Her er det en dag som ellers er skikkelig trist, en ordentlig regnværsdag, men som fyller året likevel er lykkelig. Han spiller på trekkspill, det er noe å uttrykke sin glede med, men gleden varer ikke lenge, for tanken om at dette bare er en gang i året,den er der også.

Til gjengjeld er den ene dagen det er fødselsdag en ordentlig bra dag. Vers nummer to (eller strofe, som det strengt tatt heter i lyrikken) innledes av at en trollmann kommer på besøk i intet mindre enn et blått helikopter. Så blir det vist kino uten at man må betale penger for det, noe av det mest fantastiske som fantes på 60-tallet. De femhundre eskimoene som blir gitt til slutt er ikke ordentlige eksimoer, Eskimo er en sovjetisk iskrem. – De lager ikke sånn iskrem nå lenger, sier Olia.

Denne sangen sang vi for Tanja på Skype. Kunstnerisk vellykket ble det ikke, til det var Olia altfor ivrig, og begynte å synge straks melodien begynte. Det er typisk henne ikke å kunne vente med å overrekke en gave. Som vanlig fulgte jeg opp med å ha vært ord pinlig korrekt på plass, uten å være like nøye på notene. Som en morsom overraskelse fungerte det imidlertid utmerket, hvem skulle trodd at Olia og jeg skulle synge denne sangen i dag? Aller minst Tanja.

Tanja er et par år eldre enn Olia, og bor nå i leiligheten i Petsjersk sammen med moren og datteren. De er altså tre generasjoner, der borte nå. Tidligere var det Olia og Tanja som delte denne leiligheten, så tidene forandrer seg. Olia flyttet ut da hun giftet seg med meg, og flyttet til Norge, mens moren flyttet inn da lille Tais ble født, sånn cirka. Gratulerer med dagen, skal hun ha, eller som det blir på russisk: S dnjem rozjdenija! (Direkte oversatt: Med fødselsdagen! (Gratulerer er underforstått))

Så har Olia reist til Norge

I dag litt før elleve reiste hun. Det var veldig spesielt når hun satte seg inn i taxien, jeg synes jo hun er så pen, og nå skal hun reise fra meg. Hun skal til Norge, mens jeg blir værende i Kiev. Moren og jeg hadde hjulpet med å bære ned bagasjen. Hun har kjøpt seg fin symaskin her nede, og hadde pakket den ut av originalpakningen og inn i en litt mindre, så hun kan få den med som håndbagasje. Hun var opptatt av den, og hvordan få den fint inn i taxien, så hun glemte nesten å kysse farvel. Noen få ord hadde hun til moren, fra et opprullet vindu, og så forsvant taxien, med henne i den.

Det hadde vært en travel morgen. Jeg måtte opp om natten for å gå på do, og med det vekket jeg Olia som ikke fikk sove igjen. Fra litt over seks er det servert frokost, og pakket. Seg selv (og meg) lik, hadde ikke Olia pakket det minste i går kveld. Men hun pakker pent og effektivt når hun først settet i gang, og levner ingen følelser til ting det ikke er plass til.

På toppen ville hun formelt avslutte det lille firmaet hun hadde her, den lille språkskolen, som er hvor vi traff hverandre. Nettsiden er fremdeles åpen, og så sent som i dag var det henvendelse fra en som ville ha timer i et eller annet språk. Ganske spesielt, etter tre år. Og enda mer spesielt at Olia tar seg bryet med å stikke ned til kontoret for slike saker, en time før taxien går.

Og så er det remont, og lille Tais. Det er ikke til å nekte for at det blir litt stress, de er jo disponert her i dette landet. Moren vil imidlertid ikke at jeg skal unngjelde for dette stresset, så hun serverer meg en øl slik at jeg kan slappe av. Med den slapper jeg godt av, som jeg også gjorde på forhånd.

I denne stemningen ringer mor, på Skype. Det har vært noe galt med hennes pålogging, så vi har ikke snakket med hverandre på lenge. En Mail jeg har sendt, har heller ikke kommet frem. Og snart skal vi møtes i Spania.

Mens vi snakker, kommet lille Tais, som synes det er veldig eksotisk med denne moren i Norge, og dette rare språket de snakker. Selv holder hun seg til russisk, og snakker som om hun blir forstått.

Etter hvert i denne samtalen kommer alle sammen inn på rommet, så vi kan ha den lille stund stillhet og ro som hører med russiske reiser. Mor får sett dem alle sammen, i kameraet, og får også snakket litt, med meg som rask oversetter.

Så må vi legge på slik at Olia kan reise. Alle sitter der, høytidelig stille, til moren slår seg på knærne som signal på at nå er det slutt.

Kiev 2012

Så er vi tilbake i Kiev og leiligheten i Petsjersk. Lille Tais er snart tre år, men snakker allerede bedre enn jeg. Hun er fra seg av begeistring over å ha tante og onkel på besøk, og gjør alt hun kan for å sjarmere. Til meg har hun vist frem alle sine kosedyr, med nøye instruksjoner om de er lette eller tunge. Hun har også fått fullutviklet sin ukrainske gjestfrihet, og gir vanligvis halvparten av maten sin til meg, om det er noe godt og delelig hun har.

For Olia er det godt å være på hjemmebane igjen. Her kjenner hun spillereglene, og har ingenting å bevise. All innsjekket bagasje besto av gaver, på ekte ukrainsk vis, våre egne ting måtte finne sin plass i håndbagasjen.

Da vi kom frem stod vår faste sjåfør, Andrej, på flyplassen. Han var blitt fetere, og hadde fått noen grå hår i det som må være ung alder. I leiligheten ventet en god russisk fest, moren hadde disket opp med overflod av alt. Jeg kan ikke engang navnet på alle rettene, det var litt av hvert, enn si mye av alt, en mengde delikatesser å klaske på i lag med øl og vin og vodka. Det gjorde seg godt etter en lang dags reising.

Så fikk jeg beskjed om å forlate kjøkkenet. Gaver skulle deles ut. Og de skulle da prøves, jenter i mellom, usjenert for menn. Jeg fant min plass på balkongen. På kjøkkenet var familietid.

I går hadde jeg meg en lang vandring over til en av øyene på Dnjepr. Jeg droppet også innom fan zone til fotball EM. Det var som en søreuropeisk fiesta midt i Russland. Mye folk og høy stemning, enda det var langt til både kamp og kveld. Jeg tenker jeg ser Spania – Portugal der i kveld. Det er storskjerm og folkemengde, og øl fem kroner dyrere enn ellers i byen. Når dette betyr 15 kroner, står man det i.

I dag har jeg etter en lekker frokost på balkongen, tatt turen til vår favorittredraurant i sentrum, Pervak, der det er billig lunsj og god Wifi. Her får jeg meg noen øl, og får koblet meg til Internett, mens jeg venter på Olia. Hun er mye opptatt av familien, og sånn må det nok være. Jeg er på hjemmebane hele resten av året.

20120627-130720.jpg