Privat bank i Ukraina nasjonaliseres

Mandag var en dag med store og stygge nyheter rundt omkring i verden. Få fikk med seg eller gjorde noe nummer ut av den som kom om morgenen, fra Ukraina, om at landets største private bank nasjonaliseres.

Banken heter Privat bank, og er den del av Privat group, konglomeratet til den ukrainsk-jødiske oligarken Igor Kolomoiskij og hans partner, Gennadij Bogoliubov. Kolomoiskij er den dominerende av de to, den mektigste og rikeste. At Ukraina under president Petro Porosjenko nasjonaliserer banken hans er virkelig store nyheter, på veldig mange måter, men vil ventelig ikke behandles slik i vestlige medier.

To kilder skriver innsiktsfullt om emnet. Det er Leonid Bershedskij, på Bloomberg views: Ukraine nationalizes on Oligarch’s losses. Og den britiske avisen The Telegraph: Ukraine leader urges calm after PrivatBank is nationalised. Vårt eget NRK skriver distansert og nøkternt, omtrent sånn som Harstad Tidende gjør, etter det som ser ut til å være en melding fra NTB. I denne meldingen heter det at «Ukraina nasjonaliserer gjeldstynget bank», og at det er for å «avverge finanskrise i landet». Jeg har det man kanskje kan kalle «utfyllende informasjon».

Så hvor skal man begynne? Da demonstrasjonene begynte på Maidan for tre år siden var det to ukrainske TV-kanaler som viste bilder fra demonstrantenes synspunkt, altså hadde en vinkling som støttet protestene. De kanalene tilhørte nåværende president Petro Porosjenko og – nettopp – konglomeratet Privat group, og oligarken Kolomoiskij. Det er også de to – om noen – som har klart å berike seg på det som har skjedd. Resten av Ukraina, rike som fattige, har som man vet ellers mistet veldig store verdier og blitt veldig mye fattigere.

Da protestene mot tidligere president, Viktor Januovitsj, lyktes, og han forsvant, manøvrerte Porosjenko og Kolomoiskij raskt, og posisjonerte seg i gunstige posisjoner. Porosjenko åpent og synlig, og til vestlig applaus, han ble president, Kolomoiskij i det skjulte, han ble guvernør i Dnjepropetrovsk og både finansierte og tjente penger på krigen i Donbass. Som takk for hjelpen ventet han kontrakter og posisjoner, slik systemet fungerer i Ukraina, og kontrakter og posisjoner fikk han også, men ikke så mange som han ønsket. Porosjenko og Kolomoiskij endte i åpent klammeri med hverandre, Kolomoiskij sendte faktisk en av bataljonene sine til Kiev og okkuperte en bygning, for å kreve en styreplass i Ukrnaft. Det fikk han ikke, men han fikk fornyet visum til USA og reiste dit, etter en sedvanlig hestehandel og et høyprofilert møte der de to liksom skværet opp. De høyoppløslige bildene er lette å søke opp på Google (Poroshenko Kolomoisky billedsøk). Et mer arrangert møte og bilder skal man lete lenge etter. De trenger ikke engang late som.

Privat bank er mildt sagt synlig i Ukraina. Minibankene deres er overalt. Den første tiden kona og jeg var gift fikk jeg ikke bruke andre minibanker, hun stolte ikke på dem. Etter hvert fikk jeg ikke bruke de til Privat bank. Også fordi de som en av de få krevde en avgift, for uttak. Slagordet til banken er: Banken for dem, som elsker Ukraina.

Porosjenko er sjokoladekonge med et godslig utseende, så han slipper billig unna at han i likhet med tidligere president Janukovitsj, og presidentene før ham, bruker posten til å berike seg selv, og plassere sine folk i posisjonene som betyr noe. Kolomoiskij er et rovdyr. Selv i ukrainsk og russisk standard skiller han seg ut, skruppelløs, og langt over alle siviliserte grenser for å være kriminell. Alle ukrainske rikmenn driver med raiding, det å «bearbeide» business man vil kjøpe opp, for å gjøre prisen mer «gunstig». Bearbeiding vil si alt fra ren vold og fysisk skadeverk, til plaging med rettslige krav og byråkratiske problemer, hjulpet av et korrupt embedsverk og rettsvesen. Alle gjør det, bare Kolomoiskij sier dertil at han er stolt av det. Han bruker selv rovdyrmetaforen, den sterke spiser den svake. Sånn ser han business og verden. Når han snakker, er det med så grov banning og slang at han gjør Filippinenes president Duterte rangen stridig som den ubestridte gatespråkrepresentanten i maktposisjon.

Helt siden Sovjetunionens oppløsning har Ukraina levd på utenlandske lån og «statsfinansiering». Med statsfinansiering i hermetegn mener jeg at landet rike elite har gjort seg rikere på å suge penger ut av statskassen. I stedet for å lage et mer effektivt økonomisk system, og få økonomien til å vokse, har de forsøkt å fylle mer penger i den, altså statskassen. Om det er lånte penger eller hva det er, er ikke så viktig for dem. Det er uansett ikke de som skal betale tilbake.

Etter Maidan har denne statskassen – eller honningkrukken, for å bruke et mer billedlig uttrykk – fått enda mer påfyll, av EU-midler og midler fra IMF. Disse pengene kommer med krav, men kravene har alltid blitt omgått og fraviket under det evige påkuddet om at Russland og Putin og så videre, og så videre, Vesten fyller søkkrike oligarkes lommer med gratis penger fordi Ukraina liksom er i konflikt med Russland. Nå venter et annet styre i USA, og da er det ikke sikkert pengene til Ukraina vil flyte like fritt. Det er til og med tvilsomt de vil gjøre det.

Derfor måtte oligarkene bak Privat bank og den ukrainske staten tenke raskt. Privat bank har i årevis kunnet skrive ut rause lån med penger garantert for at den ukrainske stat, som igjen er garantert for av EU og IMF og vestlige institusjoner som tviholder på historien om at Ukraina må «reddes fra Russland», og derfor ikke må gå konkurs, slik Privat bank heller ikke må gå konkurs. De er jo landets største bank, en konkurs er en økonomisk katastrofe. Slik har lånene banken har skrevet ut vært risikofylte og risikofrie på en gang. De er risikofylte med det at sjansen for at de ikke blir betalt tilbake, er stor, risikofrie med at risikoen til syvende og sist ikke ligger hos banken.

Til hvem er lånene skrevet ut? Stråselskaper til Kolomoiskij, selvsagt. Dette er gratis penger for ham, etter klassisk, ukrainsk oppskrift: suge penger ut av statskassen. Når banken nå nasjonaliseres, er det den ukrainske staten som overtar de råtne lånene. Oppgjøret for banken er som vanlig det engelskmennene kaller «murky», på norsk kan vi sivilisert kalle det «lite transparent». Ukrainske – og russiske – oligarker er skruppelløse, og nøler ikke med å slå på noen titalls millioner dollar til egen fordel under en handel. De svindler stort, og de svindler skikkelig.

Forskjellen nå er at de gjør det med Vestens velsignelse. Oligarker som Kolomoiskij og president Porosjenko blir rikere, mens det ukrainske folket vil slite med regningen i det som nå ender opp som statsgjeld. De er ikke i stand til å betale regninene sine. Men det løser staten elegant ved å vente til de dør, og så hente inn alle uoppgjorte skatter og avgifter, før de etterlatte kan arve stumpene.

Banken Privat bank har slagordet: For de som elsker Ukraina. Vi elsker et annet Ukraina enn det denne banken og de ukrainske politikerne står for, og vet ikke hva vi kan skrive, si eller gjøre for å få folk til å forstå det.

Litt om Ukraina, og de som styrer landet

Kanskje kan man gå så langt som å si at fasiten er ute. Resultatet av protestene i sentrum av Kiev vinteren 2013-14 er ikke at Ukraina har blitt et bedre land å bo i, ikke på noen måte. Det er heller ikke på vei til å bli bedre, ikke økonomisk, ikke politisk, ikke når det gjelder verdier og holdninger. Ukraina har ikke beveget seg mot Europa, ikke blitt mer europeisk, og det har ikke lenger utsikter til å bli det. Det den vanlige demonstranten demonstrerte mot, brikken i spillet, korrupsjonen, vanstyret og oligarkkontrollen, den er akkurat den samme som før, om ikke det er blitt verre. Kampen mot de kreftene som før ødela Ukraina er blitt erstattet av en kamp mot Russland, og i ly av at Russland har annektert Krim og støtter opprøret i Donbass, har regimet i Kiev innført «sanksjoner» mot Russland, og med det gjort livene til befolkningen i Ukraina helt håpløs.

Ved å fremstille tingene på denne måten ville jeg blitt nektet innreise i Ukraina, om jeg hadde vært en kjendis og bloggen hadde hatt innflytelse. Hadde jeg bodd i Ukraina, og vært en del av den politiske opposisjonen, ville mitt liv vært i fare. Jeg kunne blitt kastet i søppeldunken, slått ned, eller drept. De som eventuelt drepte meg ville ikke blitt funnet, det ville ikke blitt noen sak. Det er så mange eksempler på dette at det begynner å bli pinlig for dem som fremdeles støtter Ukraina, og de som styrer der, og kontrollerer landet.

De som tok over Ukraina februardagene 2014 påberopte seg en voldsom moralsk legitimitet, siden «Janukovitsj hadde skutt og drept sin egen befolkning». Vi har i Norge en knall ved navn Hans Wilhelm Steinfeldt som har reist ut og sagt at «slik var det», «han var der», som om han fra hans posisjon i Hotell Ukraina rett ved Uavhengighetsplassen kunne få med seg alt som skjedde. Norske politikere og norske medier var også overveldende overbevist om at her var det en kriminell villmann, en galning av en president, som hadde beordret snikskytere til å skyte mot ubevæpnede demonstranter, og så stukket av. Alle sammen var de raske på avtrekkerne, og dømte på forhånd, uten bevis, og uten at noen tvil kunne komme tiltalte til gode.

Allerede den gang fantes en film. Jeg legger den ut nå, jeg vet ikke om jeg har lagt den ut før, men jeg har omtalt den. Det var jo litt rart, EUs utenrikskommisær Catherine Ashton snakker med Estonias utenriksminister, Urmas Paet, og diskuterte de mystiske tegnene på at det ikke var snikskytere fra Janukovitsj’ regime som skjøt, at det kanskje var Maidan selv, og i alle fall at det var de samme skuddene som rammet både demonstranter og politi. I vestlige medier var det ikke særlig oppmerksomhet rundt at demonstrasjonene var voldelige, at det ukrainske spesialpolitiet Berkut ble banket opp, kastet isvann på, kjørt mot med bulldoser, kastet brannbomber mot, skutt, drept, og så videre, og så videre. Det var alltid politiet som gjorde overgrepene, slik det ble fremstilt her, for å passe vår evinnelige narrativ om at «våre» demonstranter er «fredfulle», «moderate» og «ikke-voldelige». Kanskje bør denne narrative endres til en som er mer i tråd med realitene, i større medier enn denne lille, norske bloggen. Her er videoklippet:

Det ble naturligvis ingen «etterforskning» av hva som egentlig skjedde på Maidan, da opp mot hundre mennesker ble skutt og drept, langt flere ble skadet. De få forsøkene som var, rant alle ut i sanden, slik enhver «etterforskning» på vold som tjener det nåværende regimet i Kiev, har en tendens til å forsvinne av seg selv. Symptomatisk er at de eneste arrestasjonene som har skjedd av den høyreekstreme, ultranasjonalistiske og livsfarlige gruppen Høyre sektor, er av de idiotene som angrep den komisk latterlige «homomarsjen» i Obolon-distriktet i Kiev. Marsjen var et pinlig forsøk på å vise at Ukraina virkelig har blitt mer «europeisk», at det nå er mer «liberalt», og at homofile nå kan gå i fred i Ukraina, noe de ikke kan. Marsjen ble lagt i hovedstaden Kiev, men et sted godt utenfor sentrum, som ikke pådro seg så mye oppmerksomhet (vi var i Kiev da marsjen var, jeg fikk det med meg fordi jeg følger vestlige medier, min kone og hennes familie ante ingenting om den, selvsagt). Likevel var det noen fra Høyre sektor som fant veien, og som angrep de homofile. Disse er arrestert og tiltalt, de angrep nemlig «vestlige» verdier. Ingen av de som har angrepet «russiske» verdier eller alt som kan kalles «russisk» (uhyggelig likt sånn som nazistene i Tyskland og andre jødehatere i sin tid omtalte alt som var fælt «jødisk»), de slipper alle sammen unna.

Det er ikke jeg som er pro Russisk, det er fakta. Stilt overfor slike fakta pleier innbitte antirussere å si at dette er russisk «propaganda», at vi er «betalt av Putin», eller «hjernevasket av ham», i stedet for å komme opp med enkle motfakta om at det virkelig er noen i Høyre sektor som er arrestert, for noe som er et angrep på noe de som støtter Russland støtter. Vinteren 2015 ble det drept 8 – 10 opposisjonspolitikere og journalister i Ukraina, noen av dem berømte. Er noen av drapsmennene tatt? Er noen forsøkt tatt?

Slike ting beveger ikke «innbitte forsvarere av Ukraina», ingen faktiske forhold kan endre deres versjon av historien, der Russland er skurken og skyld i alt vondt, mens det nye vestvendte regimet i Kiev forsøker å ordne opp så godt de kan, i en håpløs situasjon. Sannsynligvis kommer det ikke til å endre noe at det nå er blitt trygt å skrive at det var Maidan-demonstrantene selv som skjøt og drepte under de en gang så mye omtalte demonstrasjonene for det som nå er to år siden. Janukovitsj er ikke skylden. De som tok over makten gjorde det på en løgn, og det en løgn som kostet opp mot hundre menneskeliv, og siden har kostet flere. Det ligger nok av rapporter, beskrivelser og filmer ute på nettet for alle som gidder å sjekke, et enkelt søk viste meg for eksempel denne.

Slike funn vil ikke finne veien til store vestlige medier. De var jo alle sammen veldig raske til å slenge seg på den «gledelige» nyheten om at den korrupte morderen Janukovitsj var erstattet av et nytt og godt og «vestvendt» ukrainsk regime. I ettertid ser det enda mer rart ut enn det gjorde den gang, nå har jo de nye makthaverne vært i Kiev vært lenge nok ved makten til å vise hva de står for, også for de som ikke kjente dem fra før, eller ikke brydde seg med å sjekke bakgrunnshistorien deres. Wikielaks har en egen avdeling for Ukraina, brevene fra den amerikanske ambassaden der, årene 2005-2010, der kan man lese om Porosjenko, Jatseniuk og alle de andre den gang, se hva amerikanerne egentlig mener. Man skal være bra opphengt i sin egen versjon av historien, om man ikke kaller det underlig at Porosjenko i 2014 er en «bra», «vestvendt» president, en representant for det «nye Ukraina», når han i forrige falg, i 2009, var en varm støtte av Janukovitsj, den korrupte morderen som nettopp var avsatt. I 2012 satt Porosjenko i regjering, pro Janukovitsj.

Jeg har vært veldig forsiktig med å ta i en av de største tragediene i den ukrainske krisen. Nedskytingen av MH17, flyet fra Malaysia airlines som ble skutt ned over Donbass juli 2014. Også der fikk Russland øyeblikkelig skylden, nye og kraftige sanksjoner ble vedtatt og iverksatt med en gang, enda det like før nedskytingen nettopp var innført andre sanksjoner, allerede en opptrapping. Russland ble på denne tiden beskyldt for å «innvadere Ukraina», det var vel ikke mindre enn det, opprøret i Donbass var «russisk», de som deltok var «terrorister» og «separatister». Stemningen i vestlige medier var slik at man skulle være ytterst forsiktig med å kritisere Kievs bombing og blokade av opprørsområdene, det er bare å gå tilbake og se hva jeg selv skrev, enn si vanlige, tradisjonelle medier. Jeg kommer fremdeles til å være forsiktig med å skrive om det flyet, det er en tragedie, mange liv gikk tapt, og det kunne vært oss. Det blir også brukt politisk, fremdeles i dag, om noen vil fyre opp anti-russiske stemninger, er det bare å skrive om dette flyet og nedskytingen av det (BBC reiste til og med og besøkte en av de etterlatte i Nederland, og sendte et helt program om det, noe de aldri gjorde med det russiske flyet som ble skutt ned over Sinai-ørkenen, der fremstillingen heller var slik at «Putin mislyktes i sin politikk med å gjøre Russland tryggere gjennom å bombe i Syria», det er en fremstilling korrespondenten i Moskva, Steve Rosenberg, fremdeles lager saker på). Den svenske venstrepolitikeren og filmregissøren, Maj Wechselmann, blir spekulativ i denne postenthe Indicter, men hun stiller noen spørsmål som bør stilles, og hun kommer her med en påstand som vel bør undersøkes nærmere:

B: The Ukrainian army produced a falsified sound recording of a conversation between two separatist-leaders, which allegedly confirmed that the separatists had downed MH17 – but the recording originates from a conversation two days BEFORE the downing according to the time-stamps.

Jeg har selv hørt de opptakene. Er det sant at de er falsifisert, så er det oppsiktsvekkende. Jeg har hatt ganske liten tro på den nederlanske etterforskningen av hva som egentlig skjedde med det flyet. Den virker til å være politisk, slik det er et problem her i verden at internasjonale domstoler og etterforskningsorganer er kontrollert av vestlige statsmakter – eller, jeg skal være mer presis, domstolene er uavhengige statsmaktene, ingen statsmakt kan diktere dommene, men det er statsmaktene som utnevner dommerne, og i dette ligger en veldig, politisk makt. Nå venter jeg imidlertid på resultatene med litt større spenning, nederlenderne er ikke lenger så uforbeholdne i støtten av Kiev, og ikke lenger så raske i avtrekkeren på fordømmelsen av Russland.

Nederland har selv hatt sine problemer med Ukraina denne uken. Det vil si, problemene stammer fra tidligere, med det er denne uken det har nådd frem i mediene. Det dreier seg om noen malerier som for ti år siden ble stjålet fra Westfries museum i Hoorn, nord for Amsterdam. Maleriene er nå funnet, de befinner seg i Ukraina. Nyhetsbyrået Reuters siterer avisen De Telegraaf at det er en ultranasjonalistisk militsia øst i Ukraina, som har maleriene, og er vel kanskje med det litt omtrentlige i sin omgang med fakta. Å skrive «øst i Ukraina» er å plassere problemet der det ikke hører hjemme, for dette har ikke noe direkte med krigen i Donbass å gjøre, tyvene tilhører partiet Svoboda, der lederen med det vanskelige navnet Tyahnybok var en av frontfigurene på Maidan, og partiet fikk flere av regjeringspostene i overgangsregjeringen som fulgte. Partiet kontrollerte blant annet innenriksministeriet, og det hemmelige politiet, SBU, noe avisen The Guardian fikk bedre med i sin fremstilling av saken, der det i det minste stod at SBU var involvert (uten at det stod hva SBU var). Jeg kan legge til noe man neppe finner i noe vestlig medium, nemlig at den nevnte lederen, Oleh Tyahnybok, i den forbindelse postet et innlegg av seg selv på Facebook, der han viser hvilke bilder han har på veggen, Stepan Bandera, og andre ukrainske nazi-kollaboratører fra andre verdenskrig. De nederlanske museene kan jo komme og hente dem.

Jeg nevnte SBU. De fikk nettopp besøk, av viseutenriksministeren i USA, Victoria Nuland. Hun styrer sammen med visepresident, Joe Biden, og USAs ambassadør, Geofferey Pyatt, Ukraina mer enn Russland noensinne har gjort siden oppløsningen av Sovjetunionen. De kontrollerer pengesekken, gjennom det internasjonale pengefondet, IMF, og Ukraina er dermed avhengige av dem. Joe Biden var også på besøk, det femte i hans regjeringstid. Han slapp til i Nasjonalforsamlingen, ved talerstolen i Verkhovna Rada, og i den forbindelse ble det ukrainske flagget firt, det amerikanske reist, symbolsk nok. Hele talen han holdt er lagt ut på YouTube, men med enerverende ukrainske oversettelser oppå den engelske talen, slik at det er vanskelig å høre hva Biden sier. Mottakelsen han får er imidlertid klar nok, særlig er det morsomt å se president Porosjenko, som oppfører seg som den lakeien han er.

Besøket fra de amerikanske toppolitikerne faller sammen med en del hendelser og avgjørelser, som man ikke trenger være konspirasjonsteoretiker for å la være å kalle tilfeldig. Jeg skrev tidligere i en post at Russland hadde tilbudt å rullere videre et obligasjonslån på 3 milliarder dollar, gitt til Janukovitsj i hans siste måneder som president, et lån som nå volder Ukraina og deres allierte betydelige problemer. Jeg fikk ganske riktig kommentaren og rettelsen at rulleringen var gitt på visse betingelser, nemlig at USA og EU skulle garantere for lånet, noe USA nå har nektet for å gjøre. Dermed skal lånet betales tilbake nå like før jul, noe Ukraina ikke er i stand til å gjøre, og heller ikke vil, siden de forlanger at Russland skal gå med på gjeldsreduksjonen de andre kreditorene har gått med på. Det betyr at Ukraina er diskvalifisert for nye lån fra IMF, for IMF kan i følge sine egne regler ikke gi nye lån til land som ikke har orden i sine gamle. Disse reglene har IMF nå omgått, nettopp nå, som Victoria Nuland og Joe Biden var på besøk. Hva de snakket om og ble enige om, vet ingen, heller ikke om det fulgte amerikanske betingelser med deres overstyring av reglene til IMF, for at Ukraina skulle få lånet de så sårt trenger, og som likevel vil ende i lommene på de rike.

Det skjedde nemlig noe annet også, i løpet av besøket til Biden og Nuland. Krim fikk strømmen tilbake. Under like lite oppstyr som den ble tatt fra dem. Det er en krigsforbrytelse i følge Geneve-konvesjonen å angripe strømforsyningen til sivile. Jeg kjenner rett og slett ikke til tilfeller der det er gjort i et slikt omfang, som det ble gjort av ukrainske ultranasjonalister mot befolkningen på halvøyen, Krim. Det bor 2 millioner der, anslagsvis 1,6 millioner ble rammet, i dager og uker, vinterstid. 1,6 millioner er cirka 1 million flere mennesker enn det bor i Montenegro, landet som nettopp ble med i NATO, i en typisk provokasjon fra verdens mest aggressive militære allianse, den eneste alliansen som fører kriger i andre land. 2 millioner er det samme som bor i Latvia. Man kan tenke seg reaksjonen om russiske «aktivister» hadde sabotert den russiske strømføringen til Latvia, da Latvia frigjorde seg fra Moskva i forbindelse med oppløsningen av Sovjetunionen. Særlig om de russiske aktivistene var ultranasjonalistiske høyreekstremister.

Meg bekjent har Israel aldri kuttet strømmen til Palestina, Aserbajdsjan til Nagornoa-Karabakh, det finnes ingen eksempler på noe lignende, det er helt ekstremt. Og det ble møtt med øredøvende taushet i vestlige medier, av vestlige politikere, vestlige kommentatorer og «menneskerettighetsaktivister». Det er en helt merkelig stemning at om befolkningen på Krim ønsker å tilhøre Russland, da kan de bare ha det så godt. Da kan de fryse, sulte, dø, samme det. Betegnende nok var at avisen the Guardian slo størst opp da det var en sjelden tigerunge som døde som følge av strømbruddet, den frøs i hjel, eller hva den gjorde.

Jeg kan vel i denne forbindelse skrive at ønsket på Krim om å være fri fra Ukraina er vel så stort som ønsket i Ukraina å være fri fra Russland, og Sovjetunionen, i sin tid. Det var en folkeavstemning i august 1991, året Sovjetunionen ble oppløst, der Ukraina stemte for uavhengighet, merk – ikke for Sovjetunionens oppløsning, men for uavhengighet. I mars samme år var det en folkeavstemning der Ukraina stemte for å beholde Sovjetunionen, at det ikke skulle bli oppløst. Også i Polen, som i de baltiske landene og alle andre land i EU, så er det klart at en folkeavstemning om uavhengighet, ville gitt flertall, sannsynligvis, man vil ikke være avhengig av EU, det er et annet spørsmål om man ønsker å forlate unionen, eller at den skal bli oppløst. Jeg skriver dette som et argument for at det er ganske dobbeltmoralsk, det russerne kaller dobbel standard, å være så aggressiv mot en Krim-befolkning som aldri har ønsket å tilhøre Ukraina, å bare lage et Helvete for dem når de har stemt for å tilhøre Russland, mens Ukrainas egen frigjøringskamp får uforbeholden støtte.

De samme argumentene kan brukes, men i mindre grad, om Donbass, der stemningen anti-Kiev er åpenbar, men det ikke er like åpenbart at det innebærer at de ønsker løsrivelse, eller å bli lagt inn under Russland. I en ideell verden kunne de fått hatt en folkeavstemning, som de hadde i Skottland, der folket selv kunne avgjøre hvem de skulle tilhøre. En slik verden er vi veldig, veldig, veldig langt i fra å ha, og vi beveger oss lenger vekk, maktpolitikken har overtatt helt. Det var nettopp valg i Mariupol, havnebyen som var et gjennomgangsmotiv sommeren 2014, byen skulle hele tiden «angripes» fra «russiske styrker» som ønsket «landforbindelse til Krim», og diverse andre motiv som ble tillagt dem. Ingen vestlige medier viste bilder eller filmer av ukrainske tanks i denne byen, og folket i byen som forsøkte å sette opp sperringer for dem, og kastet stein på dem, når de braste gjennom sperringene i toppfart (for å unngå pinligheter av at folk stilte seg foran, og hindret fremrykkingen, slik det hadde skjedd tidligere det året, mens tanksene ennå rullet sakte). Få skrev også om det opprinnelige valget, der valget i Mariupol ble «utsatt», fordi det var «mistenkelige forhold». De mistenkelige forholdene var neppe noe annet enn at partiene lojale til Kiev lå an til å tape fullstendig, noe de også gjorde. Ingen av regjeringspartiene eller noen som støtter dem fikk inn en eneste representant, alle partiene pro Kiev havnet under sperregrensen.

Det er faktum. Folk som skriver om Ukraina og uttaler seg om landet bør orientere seg etter fakta, i to år har de eller basert seg på tankespinn og ønskedrømmer, der konflikten i landet er satt opp som en fremtidsrettet pro europeisk linje, og en bakoverrettet, korrupt pro russisk. Den såkalt pro europeiske linjen har styrt landet i snart to år nå, og har kjørt det rett i grøften. Det nytter ikke lenger å snakke om at det er «Russland sin feil», og at de har «annektert Krim» og «invadert Donbass», og alt som blir sagt og skrevet. Problemene er vel så heller at befolkningen på Krim og i Donbass er fullstendig ignorert, overlatt til seg selv, deres stemmer og ønsker har ingen betydning og ingen vekt, kun de som hjernetomt støtter det «nye Ukraina» har rett til å uttale seg. Kampen mot vanstyre og korrupsjon var aldri reell, den ble med en gang overtatt av en kamp mot Russland og alt russisk i Ukraina.

Det kjører landet rett i grøfta, og har gjort det for jævlig å leve i og å være i. Ukraina har et av verdens fineste flagg, gult og hvit, som hvetemarkene og den blå himmelen, men nå maler de hele landet i disse fargene, og gjør det nasjonalistisk. På den gale måten. Alle folk er blitt fattigere, alle har fått det verre, alle vi snakker med, alle vi kjenner. Kun en mann er blitt rikere, president Porosjenko, og det er sikkert en og annen tett på ham som har beriket seg, uten at det lar seg lese av noen lister eller oversikter.

Jeg har ikke engang skrevet om Saakashvili. Den vandrende bomben, ilden ved sprengladningen, bensinen på bålet. Han er satt til å være guvernør i Odessa i noe som må nå høyt opp på listen over de mest vanvittige utnevnelsene så langt i dette ennå korte århundret. Hans menn og parti tapte selvfølgelig også lokalvalget, når folket fikk lov til å uttale seg, uten at dette ser ut til å plage denne «demokraten» og hans allierte. Ukraina er en katastrofe, Saakashvili gjør den farlig. Han har ambisjoner om å bli statsminister, han er republikanernes mann i USA, stod tett til George W. Bush, er veldig tett på John Mc. Cain, har sterk støtte fra USA, og det er nå i desember nåværende statsminister, Arsenij Jatseniuk, mister sin immnuitet, og kan erstattes.

Jeg tror ikke det er noen grunn til å holde igjen, her. Saakashvili ønsker en krig mellom NATO og Russland. Han har tidligere vist at han er villig til å gå til ekstremt drastiske skritt for å få til en sånn krig, som president i Georgia angrep han russiske, i navnet fredsbevarende styrker, i utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhazia. Han visste godt Russland med det ville starte sin krig, men han feilberegnte totalt da han trodde han så ville få støtte av NATO. Det fikk han ikke, den gang.

Nå er forholdene i verden slik at en væpnet konflikt mellom Russland og NATO er nærmere. På sett og vis er konflikten allerede her, med den tyrkiske nedskytingen av det russiske flyet ved grensen til Syria. Det tidligere gode forholdet mellom Tyrkia og Russland er med det på et blunk blitt iskaldt. Det er neppe vanskelig å nå finne russiske offiserer og soldater som mer enn gjerne skyter ned et tyrkisk fly, som krenker en eller annen grense, som tyrkiske fly hele tiden gjør. Det finnes også de som er villige til å skyte ned tyrkiske fly, eller andre NATO-fly, og late som de er russere. Det er ganske enkelt livsfarlige tider. Så langt har krisen i Ukraina bare fått oppfylt alle de verste spådommer, og det er ingen tegn i tiden på at dette vil snu, eller endres.

Hva som gjelder å følge med på fremover er hva som skjer med statsminister Jatseniuk når immunitetsperioden hans går ut, om angrepene mot ham og utskiftningen kommer med en gang, eller om det går litt tid. Jeg tror datoen er 11. desember. Så er det 19. og 20. desember, da det er på tide for Ukraina å betale tilbake lånet til Russland. Kanskje vil Kiev finne på noe før det, for å gjøre det ytterligere legitimt at det ikke er nødvendig å betale tilbake dette lånet, at det er Russland som er skurken. Befolkningen i Donbass og på Krim er utsatt. Det er der Kiev eller halvmilitære ultranasjonalister eventuelt vil slå til, det er der de kan provosere frem en reaksjon. OSSE melder at Kiev flytter tungt, militært utstyr tilbake mot fronten. Det lover ikke godt. Derimot er det veldig sannsynlig at visepresident Biden har diskutert lånet til Russland med de ukrainske styresmaktene, og forlangt klar beskjed om hva Ukraina har tenkt å gjøre. Tidspunktet er dårlig for en amerikansk konfrontasjon med Russland, for det er ikke sikkert de vil få Europa med på den. Europa har andre problemer. Så det gjør at Ukraina kanskje kan hangle videre, og at den iskalde krigen ikke blir varm, ennå.

Gnisninger mellom Saakashvili og Jatseniuk

Det har vært en tendens i de tidligere Sovjetrepublikkene og i andre land som sliter med demokratiutviklingen at ambisiøse politikere kommer til makten ved å anklage det sittende styret for manglende reformer, korrupsjon, mer åpenhet og for ikke å være sanne demokrater. Det begynte med Boris Jeltsin, en mann jeg også stolte på og trodde på den gang jeg var skoleelev og student, men som nok var veldig langt fra den reformvennlige demokraten han i den vestlige verden solgte seg som. Mange har den dag i dag minne av Jeltsin som den som stilte seg på en tanks, og talte de kommunistiske kuppmakerne midt i mot, begynnelsen på Gorbatsjovs fall og Sovjetunionens oppløsning. Færre vet at da rollene få år senere var byttet på, og Jeltsin var den som hadde kommandoen over tanksen, så fyrte han den av. Midt mot parlamentsbygningen. Det russiske 90-tallet var et kaos av hyperliberale markedsreformer, politisk var det veldig langt fra å være noe demokrati. Valgene var rigget, og Jeltsin brukte alle triks og tvilsomme allianser på å beholde makten, inntil han sammen med «Familien», av oligarker, hadde en styrt overføring til en som den gang ble oppfattet som moderat i alle retninger, Vladimir Putin.

To stykker som også har gjort politisk karriere av å alliere seg med Vesten, les: USA, og bråke om reformer og demokrati i opposisjon, er Arsenij Jatseniuk i Ukraina og Mikhail Saakashvili. Begge er de svært ulike typer fra Jeltsin, Jeltsin var jo på sin måte likandes, det er få som har ham som bitter fiende og som hater ham. Selv om han hadde veldig store problemer med å holde på oppslutningen han opparbeidet seg, da han ble valgt til president i Sovjetrepublikken Russland, det mest åpne og frie valget Russland har hatt, så ble populariteten hans aldri katastrofal, og fortsatt i dag så har de fleste russere en nokså positiv oppfatning av ham. Det samme kan ikke sies om Jatseniuk i Ukraina, og Saakashvili i Georgia.

Saakashvili kom til makten ved roserevolujonen i Georgia, 2003. Det blir viet mye oppmerksomhet i dokumentarserien til BBC, som gikk på NRK, men dessverre ikke er tilgjengelig lenger fra Norge. I serien fremstår han som en skikkelig brumlebasse, det er på film hvordan han roper til den sittende presidenten, Edvard Sjevernadse (den tidligere utenriksministeren under Gorbatsjov, i Sovjetunionen, den gang regnet som en god mann, men det skiftet, da noen ropte høyere om demokrati), som er i ferd med å holde en tale. Det er langt fra noen fredelig maktovertakelse, Sjevernadse blir tvunget vekk, og Saakashvili heiser straks EU-flagget (en handling som kan sammenlignes med hvordan Kiev pyntet utenriksdepartementet med et gedigent EU-banner, etter Maidan – det banneret er borte nå), i en utilslørt provokasjon mot Russland og alle som syntes det ikke var så greit at han kom til makten.

Noe av historien til Saakashvili i Georgia er kjent, som at han i den feilaktige troen at han ville få hjelp av NATO, gikk til krig mot utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhasia, og fikk russiske styrker helt inn i hovedstaden Tiblisi som svar. Bilder og film av hvordan han etterpå spiser slipset sitt er ikke glemt, og ikke tapt, de finnes på nettet. Mindre kjent er at han senere var med og faket nyheter om et attenat eller attenatforsøk mot ham selv, og den polske presidenten, og en ny invasjon av russiske styrker i 2010, begge deler for å fyre opp stemningen og få mer hjelp av USA og NATO mot Russland. Søk på Saakashvili hoax, så vil man finne spor av det, men de originale meldingene fant i alle fall ikke jeg i farten.

Saakashvili tapte presidentvalget i Georgia i 2013, og emigrerte til USA, Brooklyn. I typisk post-sovjetisk stil ble han og hans menn anklaget for korrupsjon og annen kriminalitet mens de satt ved makten, og er nå ettersøkt. Det ligner jo også på det som alltid skjer i Ukraina, den sittende makten forsøker alltid å arrestere den forrige. Janukovitsj arresterte Timosjenko, særlig Jatseniuk vil arrestere Janukovitsj (Porosjenko er jo litt mer lavmælt i dette spørsmålet, siden han satt i regjeringen som samarbeidet med Janukovitsj, så sent som i 2012, året før Maidan). I Georgia vil Saakashvili bli arrestert og siktet for korrupsjon og maktmisbruk, om han reiser dit. Derfor har han nå satset på en ny karriere i Ukraina, en karriere som vil være vanskelig å tenke seg uten amerikansk rettledning og hjelp.

Mange vil sikkert tvile på at en som snakker så glatt og skamløst om demokrati, reformer og liberalisme kan være noe annet enn det han gir seg ut for, det er jo en viss sjanse for at han mener det han sier. Dere kan høre selv, BBC Hardtalk, fra juli i år, slik fremstår han alltid når han blir intervjuet eller holder tale. Han er en brautende brumlebasse, snakker i vei, tar ordet fra intervjueren, snakker seg over i andre tema enn de han blir spurt om, pøser på med tall og statistikker og påstander umulig å være forberedt på, og umulig å sjekke opp i farten, og satser på å ha ordet mest mulig, så det blir minst mulig tid til ubehaglige spørsmål og til tanker. Å kalle ham godt forberedt er drøyt, han er en bløffmaker, som fremsetter sine påstander med kraft og fynde, slik at uopplyste mennesker kan tro han har rett i dem. Da George Bush møtte ham i sin tid, hadde Saakashvili «forberedt seg» ved å skumlese noen av talene hans, og lært seg noen setninger fra dem. Å gjengi dem som Saakashvilis egne meninger gjorde godt inntrykk på Mr. Bush, Bush syntes han virket intelligent. Siden – om ikke før – har Saakashvili vært amerikanernes mann. Lite fremmed for smisk valgte han også å kalle opp en av hovedgatene i Tiblisi etter Bush – George Bush boulevard. Det er saker.

Jatesniuk er en annen type. Han er mer en strateg, en som opererer i bakgrunnen, og ikke en som så åpenbart liker å stikke seg frem og være den synlige, som Saakashvili. Jatseniuk har heller ikke den ordflommen når han snakker, og er heller ikke en bløffmaker og bajas, som Saakashvili. Men skruppelløs og følelsesløs, det er han. Jeg har ennå ikke i dette halvannet året han har vært kjent, se ham uttale noe menneskelig eller uttrykke sympati for noen av dem som har vært berørt av konflikten. Det er nullnix forståelse for den andre siden, de skal straffes, de er terrorister, de skyldige skal finnes, vi skal slå hardt ned, dette er formuleringene som går igjen, om det er annekteringen av Krim, mordbrannen i Odessa, krigen i Donbass, uroen ellers i Ukraina, det er aldri medfølelse for dem som blir rammet, alltid straff av dem som i følge Jatseniuk har skylden.

Med Jatseniuk hadde det vært interessant å ta en meningsmåling i forskjellige vestlige land for å se på populariteten hans, der. Mitt inntrykk er at han ville gjort det bra, folk i vest har en positiv oppfatning av ham, de få som vet hvem han er, og tror han gjør en god jobb. Fremstillingen i vestlige medier er også stort sett positiv, i hvert fall i engelskspråklige og i skandinaviske. I USA og Canada er støtten nokså uforbeholden, Jatseniuk er deres mann.

I Ukraina hører jeg meningsmålingene nå viser at oppslutningen om Jatseniuk og hans parti er nede i under 3 %. Det er oppsiktsvekkende, ett år etter partiet – som heter Folkets front – ble det største partiet i parlamentsvalget i fjor. Det er også mindre enn fascistiske Svoboda fikk ved det valget, og som gjør at vestlige medier og kommentatorer kaller dem «ubetydelige». Det er veldig mye lavere enn regionspartiet til Janukovitsj fikk, da protestene på Maidan stod på, og den vestlige verden syntes det var nok til at Janukovitsj og hans parti måtte forlate makten, og gå i oppløsning. Det er så lavt at partiet ikke engang kommer til å delta i lokalvalgene som kommer i oktober, partiet går i oppløsning – av mangel på velgere.

Dette står det lite om i vestlige medier. Tiden min strekker ikke til for å følge andre enn BBC, og delvis the Guardian, og ellers høre omtale fra andre, i ingen av disse mediene har jeg sett noen notis eller kommentar om Jatseniuks katastrofale fall. Når det står om Jatseniuk, er det noe positivt. Den vestlige medieverdenen behandler ham fremdeles som en av heltene fra Maidan, en av de europavennlige, en som vil ta Ukraina i en «ny retning».

Så kan man jo lure på hvorfor han har havarert så ettertrykkelig i Ukraina. Kanskje kan det ha noe med at de kjenner politikken hans på kroppen, ser hva gjør, hører hva han sier? Opplyste ukrainere vil også ha fått med seg Jatseniuks fortid, der han ikke akkurat har markert seg som noen liberal frelser. Oppfatningen er vel heller at han er en strateg, som manøvrerer seg til makt. Pro russisk side gjør en jobb med å finne frem gamle videoklipp av ham, og spre dem på sosiale medier. Der snakker han stygt om Timosjenko, og kaller henne like ille som Janukovitsj, den gang de tre kjempet om presidentvervet i 2009. Der er det også et fint klipp der han snakker om Krim-tatarene, den gang han var stasjonert på Krim. Omtanken for denne minoriteten var ikke den samme den gang, som den ble da russerne stjal Krim fra dem. Dessverre er ikke disse klippene oversatt.

Det er imidlertid ingen sak å finne kompromitterende artikler og filmer av Jatseniuk, også på engelsk. Andrew Wilson er en av autoritetene på ukrainsk politikk og historie, du kommer ikke utenom ham skal du skrive seriøst om Ukraina. Han blir alltid sitert, sjekk profilen hans på Europarådet sine sider, han har skrevet flere av standardverkene om Ukraina, tilgjengelig på Amazon. Wilson skrev om Jatseniuk i 2009, den gang det ikke gjaldt å gjøre ham til helt, og den gang det ennå ikke gjaldt om å bagatellisere de politiske problemene i Ukraina. Den gang representerte Jatseniuk partiet Front for change, tydelig inspirert av Obamas presidentkampanje som pågikk omtrent på samme tid, og Jatseniuk var presidentkandidat i ferd med å miste oppslutning. Det står fint om de politiske kampene, skiftene av alianse (siden 2009 har Jatseniuk altså representert tre ulike partier, og vil nå snart antagelig representere enda et, ettersom hans nåværende parti er i ferd med å forsvinne i mangel på oppslutning), støtten av oligarker, og fint lite om politiske saker, som strengt tatt aldri har hatt så veldig mye å si i ukrainsk politikk. Jatseniuk var den gang endt opp i å være anti-EU, «Ukraina alene», og i den grad det skulle være noe EU, så var det en ny variant av Øst-Europeisk EU, for de som var misfornøyde med det reelle. En politisk kameleon, som med det samme ansiktsuttrykket kan få sagt hva som helst.  An outright nationalist, kaller professor Richard Sakwa ham, og the most dangerous man in Europe.

Så om situasjonen i Ukraina ikke hadde vært så alvorlig, kunne det blitt riktig fornøyelig når disse to barker sammen. Den ene av typen som slår ned vegger før han er sikker på han får utstyret og materialet til å sette dem opp igjen, som liker seg så godt i stormen at han helst vil sette dem i gang, den andre byråkraten som aldri tar i jobbene selv, og som liker seg best inne for å se gjennom vinduene på stakkarne i stormen. Begge skal representere den samme statsmakten, men begge representerer aller helst seg selv, og begge søker mer støtte av sterkere krefter som oligarker og fremmede stater, enn fra folket de skal representere. At de nå er i ferd med å bevege seg ut i åpen konflikt, er et klart tegn om noen skulle være i tvil, om at ukrainsk politikk er den samme nå som den var i 2009 og alle andre år, og at sørgelig lite er forandret etter Maidan.

Interessant er TV-kanalen Saakashvili fikk slippe til på. De mektige oligarkene har minst en kanal hver, og man kan slutte seg til litt av hvert av hvem og hva som blir vist hvor. Det var når Maidan-protestene ble vist med vinkling pro demonstrantene på kanalene til de to største fiskene, Firtasj og Akhmetov, at kjennerne av Ukraina uttalte at Janukovitsj’ dager var talte. Den gang skjønte jeg ikke hvor de hadde det fra, nå vet jeg mer. De to oligarkene som kom best ut av Maidan-revolusjonen, Kolomoiskij og Porosjenko, viste protestene pro demonstrantene fra første stund. Det er noe av forklaringen på hvorfor Porosjenko etterpå kunne seile så enkelt inn til presidentvervet, og Kolomoiskij blant andre ting fikk vervet som guvernør i Dnjepropetrovsk, og hans selskap fikk den lukerative oppgaven å forsyne den ukrainske hæren med brennsstoff til krigen i Donbass, og enkelte andre ting.

Siden kjølnet forholdet mellom Kolomoiskij og Porosjenko, Kolomoiskij er emigrert til USA etter det som ser ut til å ha vært hestehandler i kulissene, og en annen er nå guvernør i Dnjepropetrovsk. Den tidligere guvernøren i Odessa, han som var før Saakashvili, var kjent som Kolomoiskijs mann, så erstatningen av ham kan ha hatt også noe med dette å gjøre. Det var for øvrig ingen liten sak konflikten mellom Kolomoiskij og sentralstyresmaktene i Kiev stod om, Kolomoiskij tok intet mindre enn en liten tropp soldater fra bataljonen sin, og okkuperte kontorbygningen til et olje- og gassfirma han ville beholde styreplassen i. President Porosjenko måtte handle, og siden Kolomoiskij endte opp i USA der han tidligere var nektet innreise, så er det vanskelig å se for seg at han ikke fikk hjelp av sine venner over Atlanteren i prosessen.

Det har også vært gnisninger mellom Jatseniuk og Porosjenko, statsminister og president, et velkjent tema i ukrainsk historie, som for eksempel mellom statsminister Timosjenko og president Jutsjenko etter oransjerevolusjonen i 2004. De to klarte ikke å holde sammen, mens Jatseniuk og Porosjenko ennå holder fasaden, i det minste, om enn uttalelser de to kommer med ikke alltid står i stil med hverandre. Uansett, det var TV-kanalen til Porosjenko som lot Saakashvili slippe til. Så kanskje ønsker også Porosjenko seg en annen statsminister. Kanskje ønsker han bare å holde Jatseniuk litt i ørene, eller å skremme ham litt.

Det er vanskelig å si. Alliansene skifter raskt og skamløst i dette landet her, som i flere av de andre tidligere Sovjetrepublikkene. President Porosjenko var tidligere med den avsatte presidenten Janukovitsj, og var med på å opprette regionspartiet hans. Han var også minister i regjeringen til Azov så sent som i 2012, året før Maidan, det var en regjering som samarbeidet godt med Janukovitsj, og som sinnet på Maidan var rettet mot. Det gjenstår å se hva som vil bli utfallet denne gangen. Kanskje går det an å tippe at også det neste maktskiftet i Ukraina vil skje på en annen måte enn gjennom ordinære valg. Verken president Porosjenko eller Jatseniuk sitter trygt ut perioden. Saakashvili er en av mange klar til å overta posisjonene deres, om det skulle skje på den ene eller den andre måten.

 

 

 

Hvor ble det av Kolomoiskij i alt mylderet?

Da protestene på Maidan i sentrum av Kiev utspilte seg vinteren 2013/14 var det to oligarker som tidlig og støttende viste dem på TV-kanalene sine. Den ene var Petro Porosjenko, sjokoladekongen, og den nåværende presidenten. Den andre var Igor Kolomoiskij, kongen av et konglomerat av forskjellige firmaer og businesser, sentrert rundt hans Private bank, den største private banken i Ukraina. For kort siden var han guvernør av Dnjepropetrovsk, og den mannen den ukrainske hæren kjøpte drivstoff av, i krigen i Donbass. Begge to posisjonerte seg altså godt for regimeskiftet som skulle komme, og begge er blant de ytterst få som har profitert på det. Både rike og fattige har blitt fattigere i Ukraina. Porosjenko og Kolomiskij har blitt rikere.

Kolomoiskij var sist sett da han hadde et høyprofilert møte med nettopp Porosjenko tidligere i år, etter at Kolomoiskij hadde brukt noen av hærstyrkene sine til å okkupere kontorbygningen til Ukrnafta. Det gjaldt krangel om en styreplass. Og Kolomoiskij gikk hardhendt til verks, som han har hatt for vane å gjøre. Alle ukrainske – og russiske – oligarker er skitne på fingrene, bare de mest skruppelløse kunne tjene penger i det lovløse samfunnet på 90-tallet, og det er aldeles skamløst av oss i vest å ønske disse pengene velkomne i våre økonomis, så lenge disse kjeltringene ligger lavt når det gjelder Putin og Krim. Om oligarkene er villige til å bruke sine veldige ressurser til å sverte Putin og Russland (eller kjøpe en fotballklubb), velsigner vi dem.

Ingen av de som ikke regnes som rent kriminelle, de som regnes til den såkalte Mafiaen, er verre enn Kolomoiskij. Han legger ikke en gang skjul på det, han er stolt av det. Ukrainsk – og russisk – business har problemer med det som kalles raiding. Det vil si at et firma blir «kjøpt opp», til det som med en fin understatement må kalles for en «god pris». For kjøperen. Nettet er også fullt av informasjon om hvordan slik raiding foregår. Det gjelder om å ødelegge businessen man vil kjøpe opp, med lovlige og ulovlige midler, litt rettssaker, litt hærverk, kanskje et mord eller noe annet kriminelt på åstedet, et eller annet som gjør at eieren skjønner at det er ikke verdt å kjempe videre. Kolomoiskij er berømt og beryktet for slike raid. Han tar det som et kompliment, svake bedrifter blir slukt, businesseverden er en jungel, han vil heller være rovdyr, enn bytte. Kursorisk har han også uttalt at Russlands annektering av Krim var et raid, og han berømmet Putin for det. «Han gjorde det vi alle ville gjort».

Kolomoiskij er så grov i forretningsmetodene sine at han har fått visa-nekt til USA. Det er rett og rimelig. Han skulle gjerne bli satt på en sanksjonsliste også, om målet var en verden drevet etter lover og regler, og man ikke skulle slippe unna med landeveistyveri, om det bare er stort og spektakulært nok. Sanksjonsregimet som er nå rammer latterlig urettferdig, med ingen ukrainske oligarker på listen (så vidt meg bekjent), men med turistnæringen på Krim plassert der. Den som aldri har gjort en flue fortred, og som gjelder helt vanlige mennesker, med litt for lite penger til å ha det helt greit. Det vestlige sanksjonsregimet skal knekke den viktigste næringen på halvøyen, turismen, mens en bajas og kjeltring som Kolomoiskij går helt fri,

Mer enn det, han har fått visum-forbudet opphevet, innreisetillatelse til USA, og befinner seg nå – der.

Det amerikanske magasinet Harpers har historien, på det som ser ut til å være en blogg av Andrew Cockburn. Hovedsaken i det grundige innlegget ser ikke ut til å være at Kolomoiskij plutselig befinner seg i USA, men at han har tappet den uforståelige summen $ 1,8 milliarder fra penger overført som lån fra IMF. Det er ikke småtterier, og det er rart det ikke er slått større opp i flere medier, hvis det virkelig er tilfellet. Cockburn ser imidlertid ut til å være etterrettelig, han skriver fra rettssaker, og han beskriver i detalj hvordan tappingen har skjedd. Han bruker også ukrainske «Nasji grosji» – «Våre penger», som kilde og informatør. Nasji grosji er opprettet i Ukraina nettopp for motkjempe korrupsjonen, den er på skrytelisten over den.

Innlegget inneholder også mange andre opplysninger, kjente og ukjente, som skulle kunne forklare hvorfor noen av oss mener at konflikten i Ukraina ikke er så svart hvit som det store flertallet i den vestlige verden mener at den er. 

Første mai, 2015 – Ukraina

Nrk har viser for tiden en fransk dokumentarserie kalt «Tilintetgjørelsen». Den handler om jødeutryddelsen under andre verdenskrig, den verste forbrytelsen i menneskehetens historie. De har kommet til episode 3, episode 4 av 8 vises tirsdag 2130, og de har en egen nettside. Siden serien er fransk, er det begrenset hvor lenge den vil være tilgjengelig. Jeg har sett de tre første episodene i dag og i går. Det er sterke saker. Jeg har interessert meg for denne historien siden jeg var barn og leste Herman Sachnowitz, «Det angår også deg», om en nordmann i Auschwitz.  Jeg har lest veldig mange bøker om emnet, skjønnlitterære, fagbøker og biografier, og jeg har sett og oppsøkt filmer, både dokumentarer og spillefilmer. Jeg har også reist, og sett. Det slutter aldri å ryste meg, alltid på nye måter, grusomhetene er så overveldende og foregår på så mange nivåer, akkurat nå som jeg har et lite barn og en kone jeg elsker, klikker det for meg når de skyter barn. Jeg greier ikke å begripe at det er mulig. Barnet er der, i armene på moren, og de skyter det.

I episode 3 av serien viser de hva som skjer når Hitler-Tyskland innvaderer Sovjetunionen, sommeren 1941. Det er da grusomheten begynner for alvor, det er da de går fra terror og trakassering og vold og ran, til mord. Det finnes også filmklipp. Heldigvis har filmskaperne klippet bort det verste, vi skjønner hva som vil skje, og at alt er på film, men selve drapet er ikke nødvendig å vise. Man blir bare avstumpet av det, venner seg til å se folk bli drept, og reagerer ikke på det som man burde. Det er klipp fra Lithauen og Ukraina, Vilnius, Lvov, byer som nylig er okkupert av Sovjetunionen. Befolkningen der ser nazistene som frigjørere, og hilser dem velkommen. Heller dem enn sovjetrusserne. De tar del i jødeutryddelsen, bare mer primitivt, voldelig. Tyskerne terroriserer jødene, og kan både piske og slå dem. Men når de skal drepe dem, så skyter de dem. I Lithauen var det en kar som slo i hjel 50 jøder, med jernstang. Opptrinnet ble filmet. I Lvov ser vi nakne kvinner, eldre kvinner, nakne, bli slått og jaget. Det er mødre. Gjorde de dette foran øynene på barna?

Jeg synes det er så opprørerende. Dette er mobben, vi vet ikke hvem de er, annet enn at de er ukrainere, de som står bak ugjerningene i filmen. Men det er vel dokumentert at ukrainske nasjonalister på denne tiden opprettet hærstyrker som samarbeidet med tyskerne. De utførte grusomhetene, de drepte titusenvis, gamle, kvinner og barn, ikke noe heroisk i det hele tatt, det var rent, skjært massemord, og de utmerket seg ved sin groteske voldsomhet. Bildene i dokumentarfilmen viser mobben, hærstyrker som OUN (Organisasjonen av Ukrainske nasjonalister) og UPA (Den ukrainske opprørshæren) gjorde det systematisk.

Det er på vei til å bli del av ukrainsk lovgivning at det skal bli forbudt å snakke negativt om disse hærstyrkene. Deres sak var god, de kjempet for ukrainsk selvstendighet, og da skal man ikke diskutere metodene. Første januar hvert år blir det arrangert marsjer i Kiev (billedsøk på Google viser hvordan det ser ut, noen bilder herfra ville kanskje endre folkeoponionen i enkelte land), til ære for deres leder, Stepan Bandera. I denne marsjen deltar selvsagt de høyreekstreme partiene i Ukraina, Svoboda, Høyre sektor, Det radikale partiet til villmannen Oleh Lyashko, men sannelig også fedrelandspartiet til Tymasjenko og folkefronten til Jatseniuk. De var der sannelig min hatt alle sammen. De tar ikke avstand til myrderiene, kritiserer dem ikke, bagatelliserer dem ikke engang, de bare oppfører seg som om de ikke var der. Det eneste de vil si er at Stepan Bandera og hans menn kjempet for ukrainsk selvstendighet, og derfor er nasjonale – offisiell betegnelse: helter av Ukraina, en av mange kontroversielle lover som splitter landet, og har gjort det i årevis, er Bandera nasjonalhelt eller massemorder? Nå er han og hærstyrkene hans på ny nasjonale helter, styresmaktene forsøker gjennom lovgivning å legge lokk på å mene noe annet.

Da er de allerede mer enn nok for meg. Jeg kan ikke støtte et slikt regime, aldri, og det er grelt at landene i Europa og særlig USA oppfører seg som om disse folkene er normale. Som om det er greit å utføre massemord mot andre raser, så lenge det er for «ukrainsk selvstendighet». Patrick Cockburn er en journalist man kan stole på, han har jobbet i Midt-Østen og i Moskva, for seriøse aviser som Financial Times og Independent, han har skrevet bøker og vunnet priser, det er ikke noe tull med ham. Han har skrevet en artikkel i Independent, om Lvov, eller Lviv, eller Lemberg, om ukrainsk nasjonalisme, og hvor stygg den historien egentlig er. Artikkelen er illustrert med et bilde også, av fem-seks menn, som terroriserer en kvinne, hun er halvt i svime, ser det ut som, det ser ut som de har en slags pose med noe tungt å slå henne med, det er ikke godt å si. Hun virker også våt, som om hun har ligget i søle, og er i forhold til mennene ubeskyttet og lettkledd. I et bilde lenger nede ligger en kvinne på bakken, også hun lettkledd, i kjole, med menn rundt.

Menn som slår kvinner. Det pleier å vekke følelser hos folk. Men det er noe med den ukrainske nasjonalismen, de slipper unna med alt. Byen Lvov er ukrainsk, heter det nå, den heter Lviv, og er ukrainsk, den mest ukrainske av alle byer, den eneste storbyen i Ukraina der folk faktisk snakker ukrainsk, og ikke russisk. I mellomkrigstiden bodde det i følge artikkelen til Cockburn 312 231 mennesker i denne «ukrainske» byen, som på denne tiden vitterlig var polsk, og bebodd av polakker, 157 490 av dem. Av resten var cirka 100 000 jøder, og cirka 50 000 ukrainere. Vi vet meget godt hva som skjedde med jødene. De ble drept, enten direkte, av mobben, eller i gasskamrene i en av dødsleirene. Mange døde indirekte, av sult eller sykdommer. Noen frøs sikkert i hjel, kalde vintre uten brensel. Polakkene ble sendt bort av Stalin, etter krigen, omplassert til det nye Polen i vest, det som tidligere hadde tilhørt Tyskland.

Slik fikk ukrainerne byen sin. Et bedre eksempel på etnisk rensing skal man lete lenge etter. De var i mindretall, og ble gjennom massemord og deportasjoner flertallet. Kom ikke her og snakk om «helter» og «heroisk kamp». Ukrainerne fikk Lvov – eller Lviv, som de vil byen skal hete – gjennom ugjerningene til to av forrige århundres verste redselsregimer.

Det er første mai i dag. Det var en dag som betydde mye i det gamle Sovjetunionen. Det betydde kanskje ikke så veldig mye for vanlige folk, men det betydde mye i propagandaen. For gamle er dette minner å ta med seg, det var en fridag, der de ble feiret. Over hele Ukraina er det gjort forsøk på å feire denne dagen litt også i dag. I Kiev forsøkte man seg endatil med å hente frem de gamle medaljene, for tapper innsats i Sovjetsamfunnet, medaljer med hammer og sigd, symboler det ukrainske parlamentet vil gjøre forbudt. Noen forsøkte seg også med det røde sovjetflagget, i litt forskjellige versjoner. Det var kun i bildene fra Sevastopol og Simferopol på Krim det var glede å spore i ansiktene på folk. I de opprørskontrollerte områdene i Donetsk og Lugansk var det gjort forsøk på å gjøre dette skikkelig, med marsjer og korps, men hverdagen er nok litt for nær og litt for virkelig til at man kan være helt glade.

De som ser med nostalgi tilbake på Sovjettiden, en tid der man hadde penger nok til å kjøpe det man trengte, og man visste hva man hadde å forholde seg til i dag og i morgen, de har kanskje eller kanskje ikke fått med seg de siste prognosene for ukrainsk økonomi, fra verdensbanken. For 2015 ventes en nedgang på 7,5 %, og en inflasjon på 40 %. Det følger nedgangen fra i fjor, og inflasjonen fra i fjor, begge fra kritisk lave nivåer.

Det er så stygt det som skjer. Ukraina er fortapt, det er over 40 millioner mennesker. Over hele den vestlige verden finnes en kompakt majoritet som er overbevist om at dette er Russlands skyld, og at vi står helt uten skyld, slik vi står helt uten skyld i Irak, Libya og Afghanistan, vi vil jo bare det beste, frihet og liberalt demokrati er våre idealer, dette vil vi spre til hele verden. Så er det bare alle disse onde maktene som forstyrrer oss, den islamske stat i Midt Østen, Russland i Ukraina.

Den islamske stat er bygget opp av USA og har våpen fra USA. Den kan operere fordi USA har svekket statsmakten i Irak, og i Libya, og de vinner støtte fordi USA og dets allierte har vært så umenneskelig arrogante i oppførselen sin. En halv million barn døde unødvendig i Irak på gunn av de vestlige sanksjonene mot landet, det er tall fra FN, de er etter hva jeg vet ikke bestridte. I et famøst intervju på 60 minutes sier USAs utsending til FN at denne politikken var «riktig». Hun tar ikke avstand fra den. En halv million barn er visst slikt vi må regne med, i kampen for å nå USAs politiske mål, som i dette tilfellet var å gjøre slutt på regimet til Saddam Hussein.madeline Lanrigjt heter hun, klippet finnes på YouTube, og kommer opp med en gang, når man søker på navnet hennes.

Siden skulle jo USA gå til krig mot Irak, basert på en løgn. De arresterer og myrder muslimer over hele verden, bruker droner til det, og kan holde muslimer uten lov og dom på Guantanamo, og de torturerer dem, uten annet enn kritikk fra vestlige intellektuelle. Det blir aldri noen sanksjoner mot USA. De vil aldri møte til krigsforbryterdomstolen i Haag. De er dommer, bøddel og jury, de lager lovene og bestemmer rekkevidden av dem.

I Østerrike var det nettopp en rettssak mot den ukrainske oligarken Dmitro Firtasj. Dommen falt i går. Anklagen gikk på at han hadde betalt bestikkelser til India. Det har han sikkert gjort, som alle ukrainske oligarker er Firtasj kriminell så det rekker. Det er ingen i Ukraina som har tjent pengene sine på ærlig vis, hvis de har mange av dem. Firtasj er vel heller verre, enn bedre, skal man dømme av historien hans. Han har hatt forretningsforbindelser med det som lenge var verdens mest ettersøkte mann, Semion Mogilevitsj, Mogilevitsj regnes ikke som oligark, engang, han er mafia, russisk-ukrainsk mafia, den mektigste av alle. Firtasj ble rik på grunn av ham. Og han fikk i sin tid lurt gassrettigheter fra gassprinsesse og tidligere heltinne, Julia Timosjenko, og har vært erkefiende med henne siden. Han har en helt sentral posisjon i ukrainsk politikk og business, han er en av dem som trekker i trådene, en av de fire med mest innflytelse. Det er han og Akhmetov som har kontrollert Janukovitsj, den tidligere presidenten, og det var han og Akhmetov som trakk støtten til Janukovitsj, og med det lot ham falle, februardagene i 2014.

Så har det skjedd et par merkelige ting. Plutselig ble Firtasj arrestert i Østerrike, på ordre fra USA. Han betalte en vanvittig sum i kausjon, over hundre millioner dollar. Så var det et møte mellom Firtasj, bokseren Klitsjko og nåveærende president, Porosjenko, hos Firtasj, i Wien. Rett etter dette møtet annonserte Klitsjko at han trekker seg fra presidentvalget, og i stedet støtter Porosjenko. Med det ble Porosjenko overlegen, og slik ble det sannelig Firtasj som sørget for også at Ukraina har den nåværende presidenten de har. Han har en finger med i spillet i alt, han har en enorm innflytelse, selv fra sin eksiltilværelse i Østerrike.

Dette vet selvsagt amerikanerne. Firtasj var ivrig etter å snakke med den amerikanske ambassadøren i Kiev en periode, det vet vi fra Wikileaks. Firtasj ville gjerne tegne et mer positivt bilde av seg selv, og lyktes vel bare delvis med det. I hvert fall ville amerikanerne hindre ham i å legge hindringer i veien på Ukrainas ferd mot vest, Firtasj har jo ord på seg for å være russisk-vennlig, noe som ikke er så rart, kanskje, all den tid handelen å tjene penger på, gjerne skjer med Russland. Så USA utsender arrestordre på Firtasj, høsten 2013, samme dag som viseutenriksminister Victoria Nuland reiser til Kiev, for å overtale daværende president Janukovitsj til å undertegne avtalen med EU.

Heisan.

Det virker sannelig som motivet bak arrestasjonen er politisk. Dette inntrykket blir forsterket, da Nuland kommer hjem, og annonserer at Janukovitsj kommer til å skrive under, og USA trekker arrestordren. Så utsteder de en ny arrestordre, kort etter Janukovitsj er avsatt, og samme dag som statsminister Jatesniuk er i Washington.

Er ikke dette litt vel tilfeldig til å være helt pent? Det mente i hvert fall retten i Wien, Firtasj ble frifunnet. Om saken kan dere lese i New York Times, eller på Bloomberg news.

Her skal sies at Firtasj med alle sine milliarder samlet sammen det beste advokatkorpset som er å oppdrive, og opplysningene jeg her har skrevet, har jeg fra dem. Det viser også at det er forskjell på folk, også i våre vestlige demokratier med våre såkalte rettsstater, en erkekriminell som Firtasj kan sno seg unna alle anklager, fordi han har pengene til det, mens folk flest må nøye seg med advokaten de blir tildelt, og bukker under i møte med en statsmakt med mye, mye større ressurser. Det er noe alvorlig galt med verden.

I morgen er det årsdagen for mordbrannen i Odessa. Over 40 mennesker brant inne, eller døde i det de forsøkte å hoppe ut av den brennende bygningen. Til sammen døde 48 mennesker den 2. mai, 2014, og flere hundre ble skadde. De fleste var det som i vestlige og ukrainske medier kalles pro russere, et ganske listig triks på å trekke Russland inn i konflikten. De protesterte mot regimet i Kiev, og de var ukrainske statsborgere. De ble jaget inn i en bygning, bygningen kom i brann, og ingen forsøkte å slokke brannen eller å hjelpe de som var inne, ut. Ukrainerne stod utenfor og jublet. Noen sang nasjonalsangen. Det er filmer av ukrainere som sparker og slår folk som har kommet seg ut av den brennende bygningen, som tvinger dem til å krype på alle fire på asfalten. De har nettopp unnsluppet en mordbrann, og blir ydmyket av flokken, kvinner og menn.

Det er en setning fra denne dagen jeg aldri glemmer, det var fra en av dem som stod på taket og så hva som skjedde, vennene hans brant til døde, og der stod ukrainerne og sang den ukrainske nasjonalsangen. – Vi dør, og de synger nasjonalsangen. Jeg tilgir dem aldri.

Ingen er tiltalt, ingen er straffet, ingenting er etterforsket, det er ingen minnesmerker eller offisielle blomster på gravene. Forskjellen til de som døde på Maidan er slående, og de som identifiserer seg med ofrene i Odessa ser den veldig tydelig og kjenner den veldig vondt. De ukrainske ultranasjonale hedrer de 2-3 ukrainerne som døde, ukrainske nasjonalister var det, fotballpøbler og Høyre sektor, folk som ikke tåler se demonstranter marsjere av andre grunner enn dem selv. Statsminister Jatseniuk uttalte at politiet skulle straffes, at det trengtes store utskiftninger i politiet i Odessa. Det ble også snakket om at flere av de døde skulle ha russiske pass. Som om det gav noen rett til å drepe dem. Dessuten var det ren løgn.

Det blir ingen verdig minnemarkering i morgen. Ukraina har sendt hæren sin til Odessa, de er linet opp med det de har av våpen og utstyr, inkludert det som kan se ut som amerikanske militærkjøretøy, uten at jeg skal si det for sikkert. Kamuflasjefargen er ørkensand, laget for Midt-Østen, helt ulik den karakteristiske grønnfargen til de ukrainsk-russiske panservognene.

Den vestlige verden har ikke satt seg inn i dette, føler ikke dette, kjenner ikke dette. De vet ingenting om Bandera, forstår ikke motsetningene mellom øst og vest i Ukraina, kjenner ikke sakene, men stoler på våre prinsipper og instinkter, og er fullt og helt overbevist om at Russland er den store skurken. Derfor går vi inn med sanksjoner, og sier Russland skal trekke seg ut. Vi vil med det bare overlate hele det russisktalende Ukraina til et regime som behandler dem som dyr. Eller, jeg skal være presis, som terrorister. Det er den offisielle betegnelsen. Militærkampanjen mot dem kalles ATO – Anti terrorist operasjonen.

40 drepte er ikke verd et vennlig ord, de som dreper russere opphøyes til nasjonale helter, det er forbudt å kritisere de som drepte kvinner og barn under andre verdenskrig, det er forbudt å snakke pent om de som frigjorde Øst-Europa fra nazistenes redsler, nasjonal lovgivning bestemmer hvem som er helt og skurk, hvilke døde det er verd å minnes, og hvem det bare er bra å bli kvitt. De som er uenige i den nye politikken blir skutt. Det er 10 stykker så langt i år, noen angivelige selvmord, ikke alle er døde av skyting.

Kanskje noen skulle minne ukrainerne og den vestlige verden på at det er flere pro russere på Krim og i Donbass, ja til og med Kharkov og Odessa, enn det var ukrainere i Lvov. Eller Lwow, som byen het da. Den var polsk, i vedtatte, anerkjente grenser. De ukrainske nasjonalistene samarbeidet med de tyske nazistene i forsøket på å opprette en en selvstendig, ukrainsk stat, alliert med Hitler. Hva var det opprørerne i øst forsøkte på igjen? Økt selvstyre? Hvordan kan man gjøre de første til helter, og de andre til terrorister?det er et spørsmål ingen vil svare på, og som det i Ukraina er forbudt, straffbart og livsfarlig å stille.

Ukraina er ikke i nærheten av å få gjort noe med de virkelige problemene som rir landet, og de er skyld i det selv, og vi er skyld i det. Vi har hjulpet til med at et kjeltringstyre er erstattet av et annet, og vi har sluppet løs et ultranasjonalt troll som det nå skal mye til for å få roet ned. Spenningene som var i landet er skrudd opp til bristepunktet, og forbi.

Og hele tiden må vi spørre hva var det egentlig vi ville oppnå? Hva slags avtale var det egentlig EU ville skrive med Janukovitsj, høsten 2013, og hvorfor var det så uhyre viktig å få skrevet den akkurat da, den høsten, det året? Hva var det egentlig USA drev med, halve kloden unna dem selv? Det er en stygg, stygg maktkamp som foregår, langt over hodene på vanlige folk, de blir ofret og seigpint, for at USA og EU krangler med Russland om Ukraina, EU og NATO vil ha det, Russland vil ikke gi slipp, og «folkeviljen» og «nasjonal suverenitet» er ord som må settes i hermetegn skal de kunne brukes her. Verken EU eller NATO-landene aksepterte Ukrainas suverenitet når den valgte presidenten ikke ville gjøre avtale med dem, da måtte presidenten avsettes. At det ukrainske folket hadde stemt inn et helt annet parlament og en helt annen president enn de som ble sittende med makten gjennom 2014, det blir ignorert hos oss i vest og fullstendig ignorert av det nye regimet i Kiev.

Ikke alle i Ukraina ville være med på denne politikken. Fullt forståelig, spør du meg, anti-russisk nasjonalisme er like stygg som anti-jødisk, anti-islam, anti-mørkhudede, og det går ikke an å kreve ukrainere som identifiserer seg med Russland bare skal finne seg i diskrimineringen og undertrykkingen. Det blir til og med sagt at de ukrainerne som liker Russland kan flytte til Russland. Det er etnisk rensing, og ikke slik vi skulle like i et Europa som vi vil ha det. Det er også uhyggelig likt det som skjedde i Vest-Ukraina under og etter krigen. Og det nåværende regimet i Kiev tar ikke avstand fra det, de glorifiserer det og dyrker det. For dem er det sånn det skal være.

Det var første mai i dag, arbeidernes dag. I området som i dag utgjør Ukraina pleide det å være en festdag. I dag, i 2015, er det en dag å gråte over. Og det ser ikke ut til å være noen grunn til å kunne tørke tårene på en god stund ennå. Det er ingenting som tyder på at problemene Ukraina har, skal få en løsning på mange, mange år. Og til de som går i den innbilning at det nok vil løse seg bare Putin forsvinner fra makten i Russland, så er det å vite at problemene stikker mye, mye dypere enn det. Det burde EU ha visst, da de fikk det for seg at de skulle presse Janukovitsj til å skrive under en avtale med dem, og til å vende Russland ryggen. Det slapp alle vonde krefter løs.

Den perfekte stormen – Geopolitikk

Denne posten kan jeg begynne på nå, men jeg rekker ikke å skrive den ferdig før i morgen ettermiddag. Den skal fortsette fra de to andre postene jeg har skrevet om kapittel 3 i boken til Richard Sakwa, Frontline Ukraina, der han overbevisende argumenterer med at en rekke av de kreftene som virker splittende og farlige var på sitt maksimale akkurat forhandlingene mellom daværende president, Viktor Janukovitsj, og EU-delegasjonen, gikk mot slutten, og Janukovitsj endte opp med å la være å skrive uder. Slik er det også når vi får den perfekte stormen, når alle krefter som forårsaker sterk vind, virker sammen, i samme retning.

I den første posten forsøkte jeg å vise hvordan forholdene i Ukraina var spente, den gang i 2013, mellom de som ønsket et pro vestlig enspråklig og nasjonalistisk Ukraina, det Sakwa kaller monistene, og de som ønsket et pro russisk flerspråklig og multikulturelt Ukraina, det vi kan kalle pluralistene. For ordens skyld: med flerspråklig og multikulturelt menes her først og fremst at russisk språk og kultur skal ha sin plass, nokså likestilt med den ukrainske, det er ikke flerspråklig og multukulturelt slik vi bruker begrepene som honnørord i Norge. I den andre posten fortsatte jeg denne argumentasjonen, men kom ikke så mye lenger.

Det gjør jeg altså ikke i kveld heller, det er allerede blitt natt, men det skal altså handle om de geopolitiske forholdene, og hvordan særlig forholdet mellom USA og Russland var blitt svært spent disse dagene sent på året i 2013, da krisen ble utløst.

*

Og så fortsetter jeg, på det punktet i boken som heter Russo-Ukrainian Relations, en del som begynner med oppløsningen av Sovjetunionen, og hvordan man den gang ikke helt skjønte hvordan denne oppløsningen ville bli, og dermed bar med seg noen prinsipp som ikke ville holde. For eksempel at grensene innen Sovjetunionen var ukrenkelige. Men det var så lenge Sovjetunionen besto, allerede Gorbatsjov at grensekrav ikke kan utelukkes for repubillker som vil ut av unionen (her har Sakwa note til Serhii Plokhy, The Last Empire: The Final Days of the Soviet Union (New York: Oneworld, 2014), p. 177). Ved møtet i Belavezja, Hviterussland, så var særlig Krim og Sevastopol et tema og problem, Sevastopol var flåtebasen, og hadde en spesiell status (av viktighet for hele unionen) i Sovjetunionen. Jeltsin tenkte at det var ikke så farlig, Russland hadde status som fortsettelsen av Sovjetunionen, ikke følgeren, og ville altså overta alle Sovjetunionens retter og plikter. Videre ville de tidligere sovjetrepublikkene ha omtrent samme status i Samveldet av uavhengige stater. Det var selvfølgelig ingen som den gang tenkte på noen utvidelse av EU og NATO, så det var ikke noe tema.

Et tema var imidlertid atomstridshodene. For Hviterussland og Kasakhstan var ikke det noe problem, de leverte atomvåpenarsenalet tilbake til Russland uten spørsmål, de sluttet opp om ikke-spredningsavtalen. I Ukraina, derimot, innså nasjonalistene at atomvåpen ville være bra å ha i fremtidige konflikter med Russland (og sannelig – det er et tema de stadig tar opp, at de leverte tilbake atomvåpnene den gang, og at hvis de bare hadde hatt dem, så skulle Russland fått sett!). Det er mange interessante detaljer her, for dem som vil lese boken, men det endte jo med at Ukraina leverte atomstridshodene fra seg, og fikk i bytte internasjonale garantier for sin sikkerhet og sine grenser, i det som ble hetende Budapest Memorandum, av 5. desember, 1994.

Sakwa skriver at memorandumet ikke hadde status av å være en internasjonalt bindende avtale, og han fremhever den felles uttalelsen partene kom med etterpå:

Accompanying the memorandum was a joint statement confirming the importance of commitments undertaken within the framework of the OSCE on countering the growth of aggressive nationalism and chauvinism, a point that Russia, following the February revolution, was quick to seize on as ostensibly invalidating the memorandum.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1663-1665). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Budapest-avtalen løste ikke problemet med Sevastopol, som nå hadde blitt en russisk flåtebase på det som ellers var ukrainsk territorium. Det er et et viktig poeng mange ikke får med seg at denne russiske flåten ikke har noen annen plass å være, Russland mangler helårshavner, og den russiske kysten langs Svartehavet er for grunn. Det er gjort forsøk på å grave ut bunnen, der ved Novorossijsk, men det går ikke an å grave ut bunn som får plass til en hel krigsflåte. Sakwa sammenligner betimelig med USA, som har skaffet seg en flåtehavn på Cuba, med Guantanamo, et rent ran, og britene, med Akrotiri og Dhekelia på Kypros, som er britisk territorium, tross Kypros’ selvstendighet. Russland klarte ikke å oppnå noe lignende, skriver Sakwa.

Her lå det en latent strid. Ukraina har jo i konstitusjonen sin forbud mot fremmede baser på eget territorium (artikkel 17), og det var store problemer og diskusjoner både i Russland og Ukraina hvordan man skulle håndtere dette. De forsøkte å komme frem til en avtale om Vennskap, Samarbeid og Partnerskap (Treaty on Friendship, Cooperation and Partnership), forhandlingene begynte i 1993, og ble ikke ferdige før i 1997 (Jeltsin og Kutsjma). Så tok det ytterligere to år før den russiske statsdumaen ratifiserte avtalen.

Dette kunne være vel og bra. Men både i Russland og i Ukraina er det nasjonalister, i Russland har de siden Sovjetunionens oppløsning og frem til nå stort sett vært marginalisert, i Ukraina er det en betydelig maktgruppe som vil gi Russland skylden for alt som er galt. I denne tradisjonen hører Julia Timosjenko og Viktor Jusjtsjenko, radarparet fra oransjerevolusjonen i 2004. Da de kom til makten, surnet forholdet mellom Ukraina og Russland betraktelig.

Det viktige i argumentasjonen til Sakwa er at disse to presset på mot Vesten og særlig USA, om å stå hardt på mot Russland, og ikke stole på at Russland hadde demokratiske prosesser på gang, og var blitt snille. Med andre ord var et godt forhold mellom Washington og Moskva sett på som en trussel for Kiev (og andre øst-europeiske hovedsteder. Her siterer han Wikileaks:

Ukraine’s relationship with Russia has remained tense and complicated. Since the August 2008 Georgia– Russia conflict, Ukrainian perceptions of the potential security threat presented by Russia have come into greater focus, particularly against the backdrop of continuing opposition by some NATO members to MAP status for Ukraine. Changing US policy toward Moscow has led to speculation that the US has softened its support of Ukraine as the price of improving US– Russia relations.

og

for the most part Ukrainian officials remain committed to pursuing Euro-Atlantic integration. How long they will continue to do so in the face of the continuing lack of Ukrainian public support (at only about 25%) for NATO membership is not clear.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1704-1706). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Sakwa peker på det motsetningsfulle i at medlemsskap i NATO ble sett på som demokratisk, enda et slikt medlemsskap langt fra hadde støtte i den ukrainske befolkningen, og heller ikke i den ukrainske grunnloven, der det står uttrykkelig at Ukraina skal være normalt. Det er jo finurlig og pussig. Mer alvorlig er at det overhodet ikke er noen refleksjoner over hvordan NATO-ekspansjonen vil bli sett på for andre parter, ja, det vil si Russland, og det er her det bygger seg opp til den perfekte stormen.

Da Barack Obama kom til makten i 2009 forsøkte han en berømt reset med russerne, han ville normalisere forholdet, og gjøre godt igjen skadene som måtte ha fulgt av en nokså aggressiv George W. Bush. Forsøket fra Obama var genuint nok, på denne tiden var Medvedev president, og Obama og Medvedev fant fint tonen (med Obama og Putin var det en annen sak). Problemer som stod på på den tiden var rakettskjolden Bush ville sette opp i Polen, det gikk Obama vekk i fra. Og så var det krigen som hadde vært i Georgia året før, da Russland hjalp Abkhasia og Sør-Ossetia å bryte ut. Obama ville slå en strek over det gamle, og starte på ny frisk, time for change, som han formulerte det i valgkampen sin.

I Ukraina ble dette sett på som at USA gikk bort fra sin tidligere uforbeholdne støtte om Ukrainas orientering mot vest. For disse kreftene i Ukraina, var det slik at jo verre forholdet var mellom USA og Russland, desto bedre var det for Ukraina. Ukraina hadde grunn til å frykte en lignende operasjon på Krim, som den Russland hadde utført i Georgia, og særlig president Jusjtsjenko var ram på kritikken av hva Russland gjorde her. Timosjenko sa på sikkerhetskonferansen i München det året, 2009, altså, at Ukraina måtte ta større del i Europas sikkerhets- og forsvarsstrategi. Sakwa kaller det sjokkerende at i ingen av de lekkede dokumentene på Wikieleaks er det noen refleksjoner over hva alt dette har å si for Russland, og ingen forståelse for Russlands legitime krav. Utvidelsen av NATO blir et hermetisk prosjekt, skriver Sakwa, ingenting kunne ha påvirke rasjonalet den var bygget på. Det var denne logikken som brakte Europa i krig i 2014, skriver Sakwa.

Opptegnelsen av grensene mellom Russland og Ukraina var et annet problem. Den dag i dag har ikke Russland og Ukraina noen synlige grenser overalt, det er som to fylker i Norge, man vet gjerne ikke når man er i det ene, og når i det andre, om man ikke kjører på noen hovedvei.

Vi må også ta det med som viktig at Janukovitsj (som ble president i 2010) og Medvedev tegnet en avtale som sikret Russland bruk av Sevastopol frem til 2042,  med opposisjon på nye fem år (den gamle avtalen gjaldt til 2017 – og Timosjenko, for eksempel, hadde tatt kraftig til orde for at deretter skulle den ikke bli fornyet). Som kompensasjon skulle Ukraina få billig gass i samme periode, eller, billig gass var med i avtalen, Russland betalte virkelig godt for seg, her, $100 i avslag per tcm, prisen Timosjenko hadde avtalt (og siden ble satt i fengsel for) var på $486,50 per tcm – nettopp den prisen som oppsto på ny, etter Maidan, og har vært gjenstand for harde diskusjoner i hele 2014, og de fortsetter nå.

Eurokrisen

Det blir en lang post dette. Så er det også viktige saker. Janukovitsj overtok makten i 2010, med det ble regimet i Ukraina ikke så åpenbart anti-russisk som det hadde vært under Timosjenko og Jusjtsjenko, skjønt, Janukovitsj aldri var noen russisk nikkedukke, som han av og til har blitt beskyldt for å være. Janukovitsj kjennetegnes nok mer av han spilte med og mot alle mulige maktkonstellasjoner, i den ene og ærlige oppgave å berike seg selv, og sine. Han var en katastrofe, og gjennom boken til Sakwa ser jeg at jeg har undervurdert hvilken katastrofe han var. Den ukrainske utviklingen hadde vært ille siden Sovjetunionens oppløsning, med Janukovitsj gikk det helt i stå. Sammen med Kirgisistan er Ukraina det eneste landet av de tidligere Sovjetrepublikkene som ennå ikke har kommet seg opp på det økonomiske nivået landet lå på – da Sovjetunionen ble oppløst. I 1991. Det er intet mindre enn ufattelig. Og enda verre blir det av at rikdommene er svært ujevnt fordelt, folk flest er blitt atskillig fattigere enn de var det i Sovjettiden, Ukraina er på linje med land som Irak og El Salvador i brutto nasjonalprodukt (dette er i 2012, siden har det gått nedover).

Det skulle virkelig ikke være slik. Sakwa bruker litt tid på å gå gjennom Ukrainas økonomiske potensiale, med en godt utdannet befolkning, stor og god tilgang på teknologi, og kunnskap om teknologi, store naturressurser, og til og med – som et av få land i det tidligere Sovjetunionen – per definisjon et demokrati. Men det er alt sammen bare på overflaten, det er oligarkene som styrer alt. Og de driver ikke businessen sin på å produsere bra og effektivt, de henter ut profitten gjennom statssubsidier. Det finnes et mål som heter Energibruk per dollar av BNP, altså hvor mye energi et land bruker sammenlignet med størrelsen på økonomien. England (UK) har her 3,8 (British termal units, btu), Tyskland 4,7, USA 7,5, Polen 10,6, Kina 26,3, Russland 32,4 – verdens gjennomsnitt er 10. Ukraina har 56,3.

Det er statssubsidier alt i hop. Det går i lommene på oligarkene (og det fortsetter nå, men den diskusjonen tilhører en annen post, og siden Ukraina ikke har råd til å betale disse pengene, svekker det statsfinansene, og vanlige folks lønninger. Det hører med til den perfekte stormen som var i emningen, og som så få forutså. Levestandarden i Ukraina sank, og bitterheten steg, mens Janukovitsj som president satte i gang med metodene han hadde brukt da han var guvernør i Donetsk, arrestasjonen av Timosjenko var bare toppen av isfjellet, metodene Janukovitsj brukte var mye verre enn noe av det Putin har foretatt seg. Parlamentsvalget i 2012 var i følge Sakwa det mest ufrie Ukraina har hatt. Det var i dette valget høyreekstreme Svoboda fikk så mange stemmer, 10,4 %. Sakwa skriver at det tradisjonelle partisystemet langt på vei var brutt sammen ved dette valget, og nevner partiet til Medvedtsjuk (Det sosialdemokratiske partiet i Ukraina, SDPU), som tidligere hadde vært et slags moderat sentrumsparti, men som nå var forvandlet til et slags pro russisk oligarkparti.

Det var politikerne ved makten etter dette valget som skulle håndtere assosiasjonsavtalen og forhandlingene med EU. President var altså Viktor Januvkotisj, alltid på jakt etter å berike seg selv, helt fremmed for landets interesser, og helt udugelig og ukvalifisert i den enorme oppgaven som lå foran ham. I Ukraina vet man hva man har, men fra EU skulle man kunne forvente noen skikkelige politikere. Sakwa er imidlertid ikke nådig:

In keeping with the EU’s traditions, this was integration by stealth. At the heart of the agreement was the sweeping liberalisation of EU– Ukraine trade, with the Ukrainian economy reducing and in due course removing tariff and non-tariff barriers to become more open for goods and services from the EU. Unlike the equivalent agreements with the Central and Eastern European states, there was no promise of eventual membership. Ukraine would not gain ‘candidate status’, and thus the AA/ DCFTA was very much a second-tier agreement, offering many of the sticks but few of the carrots.

og videre

The agreement was about far more than just free-trade but required Ukraine to adopt a large part of the EU acquis communautaire, the 100,000-odd pages of law and regulations, which were economically exclusionary towards Russia. In addition, the agreement’s foreign policy and security protocols meant that Ukraine would have to align its foreign and security policy towards the West.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1788-1792). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Som om ikke dette var nok, en avtale med kolossale forpliktelser, og bare vage formuleringer om fremtidig nytte og gevinst, så stod USA på andre siden av Atlanterhavet og uttalte rett i fleisen på Russland:

Looking over the EU’s shoulder, the president of the National Endowment for Democracy in Washington, Carl Gershman, declared in September 2013 that Ukraine represented ‘the biggest prize’, but beyond that was an opportunity to put Putin ‘on the losing end not just in the near abroad but within Russia itself’.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1794-1795). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Som Sakwa skriver, så er Ukraina på det nærmeste 480 kilometer fra Moskva, og ved siden av dermed å være et eksistensielt spørsmål, et spørsmål om overlevelse, så har Russland og Ukraina også tusen år med felles sivilisasjon og historie – ,mens det for Washington og Brussel bare er enda et land på veien. Dette har også jeg skrevet fra første stund, for Russland er Ukraina deres viktigste naboland, for USA og EU er det bare neste på listen etter å ha fått inn landene i Warszawapakten og de baltiske statene. For Russland er størrelsen på landet årsak til historiske seire mot Napoleon og Hitler, sterkt i den russiske bevissthet, og viktig i russisk, militær strategi, uten Ukraina vil denne være fordelen være tapt, skriver Sakwa, helt direkte.

Sakwa går videre med å beskrive de dype handelsforbindelsene mellom Russland og Ukraina, med Russland som deres største handelspartner, 24 % av eksporten og 30 % av importen, med gass inn, og metaller, maskiner og agroprodukter ut.

Russia bought Ukraine’s industrial goods that could find no market in the West. The Ukrainian and Russian economies are highly complementary, having been part of a single unit for so many centuries and shared patterns of Soviet industrialisation. Ukrainian manufactured exports include railway equipment and a whole range of military-related items, notably helicopter engines, produced at the Motor Sich plant in Zaporozhia. Almost all the helicopters produced in Russia use these engines, as does most of the Afghan fleet.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1811-1813). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Dette er bare et lite utdrag, mens handelen med EU ikke er så lett å få øye på, og slett ikke er livsviktig, verken for EU eller Ukraina. For Ukraina er Russland markedet for deres viktigste eksportartikler, og for Russland vil de få store problemer med å få sine maskiner til å gå uten ukrainske deler. Det er ikke slik at Russland bare kan sitte stille i båten, og se Ukraina tegne en avtale med EU, som vil få store økonomiske konsekvenser, også for dem.

Så har vi det viktigste: Sikkerhetsspørsmålet. I likhet med amerikanerne har vi europeere en forbausende evne til ikke å se at det som for oss føles som sikkerhet og forsvar, for andre oppfattes som trusler og angrep. Jeg har tenkt litt på det, for meg selv, om vi virkelig mener det at rakettskjold i Polen og NATO-baser i baltikum ikke er truende for Russland, eller om vi bare ikke ser det. Prosjektet med det videre Europa, det som slår seg ut i stadig større sirkler, med Brussel i sentrum, og Russland utenfor, det er forener ikke bare økonomiske og politiske interesser, men går også inn i det Euro-atlantiske sikkerhetssamarbeidet. Man er ikke forpliktet til å gå inn i NATO, men, som de sier i artikkel 4

political dialogue in all areas of mutual interest shall be further developed and strengthened between the Parties. This will promote gradual convergence on foreign and security matters with the aim of Ukraine’s ever-deeper involvement in the European security area.

og videre

Article 7 called for EU– Ukrainian convergence in foreign affairs, security and defence, while Article 10 on ‘Conflict prevention, crisis management and military– technological cooperation’ notes in section 3 that ‘the parties shall explore the potential of military and technological cooperation. Ukraine and the European Defence Agency (EDA) will establish close contacts to discuss military capability improvement, including technological issues.’ Thus the EU asserted exclusivity in security matters, which would have become operative as soon as Ukraine signed up at the Vilnius summit.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1829-1832). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Lakonisk skriver Sakwa at forpliktelsene er pakket inn i sedvanlig europeisk språk om fred og utvikling, men man skal være bra ivrig etter å se i andre retninger, om man ikke ser at dette går rett i konflikt med Russlands interesser. Når Ukraina går «stadig dypere ned i den europeiske sikkerhetssfæren (area)», så går de også stadig lenger bort fra den russiske. Dette er midt i blinken for den nasjonalistiske delen av Ukraina, den monistiske, som Sakwa kaller den, men det har utålelige konsekvenser for den russiske sikkerhetspolitikken. Sakwa skriver – og ikke uten sprengkraft – at EU med dette går fra å være et fredsprosjekt (de fikk jo fredsprisen, EU og Obama, som en god illustrasjon for hvor vanvittig denne prisen er), til å bli et prosjekt som lager nye former for konflikter. På den måten underminerer det hele det europeiske prosjektet.

Det er sterke ord. Det er på tide noen sier dem.

Russland har protestert, de har protestert på alle mulige måter, og de har foreslått alternative løsninger, men

Such ideas were repeatedly rebuffed, with for example Barroso being quoted by news agencies as late as 29 November 2013 as saying: ‘Russia’s inclusion in the talks on setting up an Association Agreement between the EU and Ukraine is wholly unacceptable.’ It is in this context that Moscow expended an extraordinary amount of effort to dissuade Kiev from signing the agreement, including various sanctions and trade bans.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1838-1841). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Russland gikk til og med så langt som å advare – ved Sergej Glazyev, Putins rådgiver for europeisk integrasjon – om at hvis Ukraina signerte avtalen, så kunne det provosere frem sosial uro og seperatistbevegelser i pro russiske regioner. Her har Sakwa en note, Shaun Walker, ‘EU “remaining vigilant” as Ukraine signs on dotted line’, Guardian (27 June 2014), men oppgir ingen lenke til artikkelen.

Russland drev på denne tiden og opprettet sitt eget eurasiske prosjekt, et prosjekt vi bare ler av her borte hos oss, særlig nå som de ikke engang fikk Ukraina med i det, men vi skulle kanskje åpne for at også Russland tar sine egne prosjekt alvorlig. Štefan Füle, kommisjonæren for utvidelsen (enlargement) og europeisk naboskap, ville ikke høre snakk om noe slikt. Ukraina måtte velge, en eurasiske unionen var ikke kompatibel med partnerskapet de nå skulle undertegne med EU. Og – i kjent EU-stil – kom han med utsagn om lands «suverene valg», og at enhver trussel fra Russland i forbindelse med undertegnelsen er uakseptabel. Hele talen hans kan dere lese her.

Så EU var parat til å gå på uavhengig av Russlands protester, med henvisning til universelle prinsipper som valg og suverenitet. Som Sakwa skriver, dette er vel og bra i ideelle verdener, men her stod man altså for første gang overfor en stormakt som motsatte seg utvidelsen deres. Det var kommet et «hit, men ikke lenger», uten at EU så ut til å bry seg med det, eller å ha metoder til å klare å håndtere det.

På toppen var et par vanvittige ting. EU krevde befrielsen av Julia Timosjenko, kraftig symbolpolitikk, men la gå. Janukovitsj nektet, og sannelig var ikke denne løslatelsen så viktig likevel, EU ville fremdeles undertegne. Og det med en president som var ganske vanvittig, ganske udemokratisk, ganske mye verre enn Putin, men ikke så ille at EU ikke kunne gjøre noen avtale med ham.

Putin protesterte nå kraftig, og på ny skal man være Russlandsfiendtlig for å mene at han ikke har noen poeng (det er i Sakwas gjengivelse, dette – originalen ser dere på engelsk, her):

Ukraine was supposed to sign an Association Agreement with the EU. Using absolutely modern diplomatic tools, we proved that the document is at least inconsistent with Russian interests since the Russian and Ukrainian economies are closely intertwined. We have 245 Ukrainian enterprises working for us in the defence industry alone.

The ‘diplomatic tools’ were on the rough side, yet sought to register Russian concerns. Instead, as Putin put it:

They told us to mind our own business. Excuse me, I don’t want to hurt anyone’s feelings, but it’s been a while since I heard anything that snobbish. They just slammed the door in our face telling us to mind our own business.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1876-1882). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Så dermed stod Ukraina, ledet av sin håpløse president, Viktor Janukovitsj, overfor det umulige valget å gå til enten EU eller Russland. Begge deler ville innebære døden. Janukovitsj var under kolossalt press om å undertegne avtalen, fra store deler av Ukrainas befolkning, og han var under stort press fra Russland om ikke å gjøre det. Han visste at om han undertegnet med EU, ville han ikke få penger nok, og han ville ikke like lett kunne fortsette med systemet som har tjent ham selv så godt. Han var også skremt av Putin som hadde vist ham arbeidet til Glazyev, om hvor tett integrert den ukrainske økonomien egentlig var med den russiske. Og han så – eller, det er vel heller riktigere at han ble vist – hvor lite EU egentlig hadde å tilby, og hvor ødeleggende reformene EU krevde ville være for det ukrainske systemet. Det gjelder ikke bare for oligarkene, men også for vanlige folk, som ville blitt offer for EUs velkjente sparepolitikk for å kvitte seg med underskudd på statsbudsjettet. Janukovitsj var ikke i posisjon til å kunne skrive under dette dokumentet. Det var umulig. Og EU burde sett det.

Det er kun fra Tyskland det i ettertid har kommet tegn på samvittighet og beklagelse. EU stilte Ukraina overfor et umulig valg, og sendte det med det ut i katastrofen.

Russland tilbød $ 15 milliarder og billig gass, fra $410 til $268,5 per tcm. Det er reinspikka tullball og si at Janukovitsj var i lommen på Russland, at Russland brukte skitne triks, at det var den onde Putin, det er rett og slett slik at Russland hadde en bedre avtale, og det hadde de fordi de kjente Ukraina bedre. Mange i Ukraina ville velge EU, store deler av folket ville det, men det må i anstendighetens navn kunne sies at de hadde liten forståelse for hva EU ville innebære for dem. Det var beinharde krav, stramme inn beltet, og så, kanskje, på sikt, medlemsskap, men ikke noe gratiseventyr a’la et Polen hadde vært med på. EU av 2013 hadde nok av egne problemer, om de ikke skulle invitere inn enda et.

Og så kommer de elendige forholdene mellom USA og Russland inn, på toppen. Det er er her Sakwa selv kommer frem til formuleringen om den perfekte stormen. Nullstillingen til Obama gikk ikke noe bra, og de hadde tapt utenrikspolitisk med at Russland hadde Snowden, og Russland hadde blokkert dem i Syria, og USA fikk det rett og slett ikke helt til. I toppmøtet i 2013, St. Petersburg, så begynte amerikanerne å ta til orde for å boikotte OL i Sotsji. Husker dere det? Det var noen argument om Pussy Riots, som var arrestert for å spille luftgitar i en kirke – og med det krenke noe som er hellig for russerne, og så var det noe om forbud mot homopropaganda rettet mot barn, eller hva det var. Rart, fra land som valfartet til begravelsen til Saudi Arabias kong Abdullah, et land som vel har dødsstraff mot homofili, eller hva?

OL i Sotsji skulle være Russlands prestisjeprosjekt. De satte til og med fri fanger, for å vise seg fra sin beste side, de gav etter for press, Khodorkovskij ble satt fri. Målet for Putin var å vise et annet Russland. Den sjansen kunne vi jo kanskje ha grepet tak i, men nei, vi gikk heller inn for å lattergjøre både OL og Putin og Russland, akkurat samtidig som EU drev og skulle undertegne avtale med Ukraina, til Russlands voldsomme protester som vi ganske enkelt avfeide.

Det var å be om trøbbel i søknad med stempel og underskrift. Det er å gå i blinde inn i katastrofen, og den katastrofen er liten for oss, i forhold til hva den er i Ukraina. Russland slo til, slik de sa de skulle, og vi burde skjønt de ville, og sannelig har vi ikke også feilberegnet hvor sterk nasjonalismen er i Ukraina, og hvor sterkt oligarkstyret er der, og hvor fullstendig kjørt det økonomiske systemet er, og hvor folket lider, særlig i krigsområdene, men i hele landet. Det er en dyp, dyp tragedie. Og geopolitiske forhold og propaganda som har tatt av på sin egen galei, gjør at vi bare på ny og på kritiserer Russland, som om det var dem som initierte denne katastrofen.

Jeg blir følelsesladd når jeg skriver. Sakwa selv formulerer det mer kjølig og elegant:

All the conditions were in place for the ‘perfect storm’ that hit Europe in late 2013. There was a deepening ‘Ukrainian’ crisis, with a president who had already destroyed civil society when he had been governor in Donetsk, and who was now generalising these corrupt practices to the country as a whole. The bureaucratic– oligarchic system of rule was also being destabilised by the greed of his ‘family’. This provoked a radicalisation of public opinion, as reflected in the 2012 parliamentary-election results. At the same time, the ‘Ukraine’ crisis was also gathering pace as the Atlantic and Eurasian integration poles radicalised their positions. The catalyst was the Association Agreement with the EU, but this was only the culmination of a broader failure to negotiate a mutually acceptable structure to post-Cold War European international politics. The country’s central position meant that when the two crises intersected there would be a rapid escalation of both.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1911-1913). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Tony Woods skriver det silk (‘Back from the edge?’, London Review of Books xxxvi/ 11 (5 June 2014), p. 37).

For the US and Europe, the aim has all along been relatively straightforward: to wrest the country from Russia’s sphere of influence and continue the joint eastward expansion of NATO and the EU. […] For Russia, the basic goal has until recently been a symmetrical pushback: to keep Ukraine out of Western security and economic structures, leaving it as at the very least a neutral state, if not an active member of a ‘Eurasian Union’ dominated by Russia.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1919-1922). I.B.Tauris. Kindle Edition.

«De to togene raste mot hverandre», er siste setning i kapittelet. Det var bygget opp til Maidan.

Dystert, skummelt og usikkert i Ukraina og Russland

Torsdag var det fotballkamp på Olympiastadionet i Kiev mellom hjemmelaget Dynamo Kiev og engelske Everton. Stadionet ligger i gangavstand fra der vi bor, og der min kone og vårt nå er på besøk hos hennes familie, og det var spesielt å se kampen og vite jeg kunne sett den live, om jeg hadde hatt anledning til å reise ned sammen med dem. Det var en praktkamp, Dynamo Kiev vant 5 – 2, og det gjorde de med noen spektakulære mål. På tribunen satt også president Petro Porosjenko, og klappet, smilte og lo, mens Dynamo Kiev satte inn den ene scoringen etter den andre.

Det var deilig å få en pause fra problemene for en stund. Ukraina har denne evnen til å dekke helt over problemene, som turist og som gjest og som tilskuer kommer man ikke på hvor vanskelig det er. Folk smiler og er hyggelige, idrettslivet og kulturlivet ser ut til å fungere, samfunnet ser ut til å fungere, alt går sin gang, alt ser vanlig ut. Tenk hadde Ukraina vært som det så ut, hvilket flott land det ville vært. 5 – 2 smadret de Everton i en fotballkamp der det ikke var problemer av noen slag, verken på banen, eller blant publikum.

For ganske nøyaktig ett år siden var det avslutningsseremoni for OL i Sotsji. Den gang var det Russlands president, Vladimir Putin, kameraene stadig søkte å fange opp. Mon hva han tenkte på? Han også klappet og smilte. Men Putin er nå en gang mer lukket av seg, det ser ut til å være meningen at det skal være vanskelig å vite hva han føler (mens ingen skal være i tvil om at Porosjenko koste seg på fotballkamp!). I dag vet vi etter dokumentaren Krim – Veien til hjemlandet,  som ble vist på russisk TV, at planen om å ta kontrollen over Krim allerede var iverksatt. Putin var tilskuer til avslutningsseremonien. Men han hadde nok helt andre ting i hodet.

Også Porosjenko hadde nok andre ting enn fotball å tenke på, der han satt og koste seg med en etterlengtet ukrainsk seier. Det var en sak som ble best kommentert hos Leonid Bershidsky, i en artikkel i Bloomberg News, kalt Ukraine’s Oligarchs at war (again), men vil man ha en saftigere propagandautgave kan man også gå til Russian Today, som har valgt overskriften Oligarch governor raids oil company HQ in Kiev. For balansens skyld tar vi også med den ukrainske versjonen, i Kyivpost, som valgte den lengre og mer kontrollerte tittelen: Lawmakers want Kolomisky fired after outburst involving his attempt to hold on to old firm.

Jeg har også tidligere skrevet om Kolomoiskij, og varslet om ham. Han finansierer den ukrainske hæren, det vil si, de frivillige bataljonene i den, og får for det enerett på energiforsyningen til den, og betydelige skattefordeler (business Kolomoiskij er involvert i, skattes mildere enn konkurrentenes). Det enkleste for å finne tidligere bloggposter om Kolomoiskij, er å skrive inn «kolom» i søkefeltet på bloggen, og så kommer alle innleggene opp. Det er klart det har vært en fare at en kar som har utstyrt og finansiert flere bataljoner, deriblant Ukrainas aller mest kampvillige, også vil bruke hærstyrkene mer for egen interesse enn for landets. Nå skal han ha uttalt at har 2000 soldater klar til å gå inn i Kiev, skal det bli problemer med de ukrainske styresmaktene.

Det kommer neppe til å skje. Porosjenko har rett og slett ikke maktmidler til å ta opp kampen mot Kolomoiskij, enda Kolomoiskij har gjort svært åpent opprør. Betegnende nok har verken Porosjenko eller statstminister Jatseniuk uttalt noe som helst om saken. Ved siden av å være oligark med sterke interesser i bankvesenet, media, metallurgi, olje, kjemisk industri og flere flyselskap, så er han også guvernør i Dnjepropetrovsk, utpekt av staten ved Porosjenko. Det tar seg ikke ut at en statlig guvernør ikke retter seg etter statlige instrukser, og bruker vold og militærmakt for å beholde kontrollen over viktige selskaper som Ukrtransnafta (olje- og gassrørledninger) og Ukrnafta (olje- og gassprodusent). Dessverre er det ikke stort President Porosjenko kan gjøre, da ressursene Kolomoiskij kontrollerer kan måle seg med statsmaktens, også når det gjelder militære ressurser. Dessuten var Kolomoiskij viktig for å slå ned det gryende opprøret i Dnjepropetrovsk, det som ingen klarte å slå ned i Donetsk og Lugansk, og det er ikke sikkert Porosjenko vil ha så lett for å finne noen erstatning for Kolomoiskij i posisjonen han har. Maktkampen mellom oligarkene dominerer fremdeles ukrainsk politikk. Nå er det bare satt enda mer på spill.

Så Kolomoiskij kan være ganske trygg på at han får beholdt både den politiske og økonomiske makten sin. Det vil ikke bli nødvendig å sende noen soldater til Kiev, budskapet er skjønt. Jeg og andre kan reise trygt ned i påsken. Det vil ikke bli krig og opptøyer, ikke nå, ikke i Kiev.

Men i øst begynner våpenhvilen å gå opp i limingen. Det var enorme problemer med den, det var ikke for ingenting at Merkel måtte reise i skytteltrafikk rundt i verden for å få alle med på laget, og til slutt bruke 16 timer forhandlinger i Minsk for å presse noe alle parter kunne skrive under på, ned på papiret. Men noen skrev under med hånden, og ikke med hjertet. Det var indre motsetninger i avtalen, det var bevisst laget uklarheter, for noe kompromiss var ikke mulig å få til. Vi har allerede vært gjennom problemet med Debaltsevo, transportknutepunktet mellom Donetsk og Lugansk, som ukrainsk side insisterte på å ha kontroll over, opprørernes side på at var omringet og ville falle. Våpenhvilen rakk ikke engang å komme i gang før opprørerne fullførte oppgaven, og erobret byen.

Våpenhvilen overlevde dette. Kanskje var det fordi partene visste hvor det bar, og særlig frankrikes president, Hollande, skal ha presset på for å få Porosjenko til å gå med på at byen var omringet og tapt, og måtte gis til opprørerne. Ukraina hadde ikke midler til å fortsette krigen, og forsøke å få den vesle byen tilbake. De måtte akseptere nederlaget.

Men det var bare midlertidig. De har lenge hatt økonomisk boikott over de opprørskontrollerte områdene, og lenge lagt hindringer i veien for grensepasseringer, slik at vanlige folk ikke får det til, og det blir problemer å få tilført varer og tjenester. Videre er det lagt hindringer i veien i bank- og pengesystemet i disse regionene, og jeg har ikke klart å finne ut om pensjonsutbetalingene har startet igjen, etter å ha vært stanset i månedsvis tidligere. Alt dette er Kievs ansvar, i henhold til våpenhvileavtalen.

Alt dette lar seg imidlertid håndtere på et vis. Grensene mot Russland er åpne, og der kan det skje en viss økonomisk aktivitet, de kan få matvarer og andre livsnødvendige varer derfra, og de kan kanskje få solgt noen av varene de selv produserer. Russiske styresmakter er stadig etter Tyskland og Frankrike om å legge press på Kiev for å få dem til å få orden på banksystemet, noe de er forpliktet til, men ikke ser ut til å ha noen vilje med. Her kan ikke Russland gjøre så mye, siden det er ukrainsk valuta som skal brukes, hryvna.

Nå har det imidlertid dukket opp et problem som har det i seg at hele fredsavtalen skal falle. Med i avtalen er økt selvstyre til utbryterregionene. Dette skal inn i den ukrainske konstitusjonen. Men det ukrainske parlamentet – der disse utbryterregionene ikke er representert, merk det, USA, No taxation without representation, husker dere kanskje, nå er det et parlament og en president utbryterregionene ikke anerkjenner, og ikke har deltatt i valget om, som forvalter deres politiske og økonomiske liv – snek nettopp inn en listig mine i vedtaket. De vedtok at endringene i konstitusjonen kun skulle bestemmes etter at utbryterregionene har gjennomført nyvalg organisert av Kiev, med valgobservatører fra OSSE, med full grensekontroll langs hele den ukrainsk-russiske grensen, og med alle våpen trukket tilbake. Det vil si bare etter at opprørsregionene har gitt fra seg all makt.

Det vil ikke skje. Dermed fyrer partene opp stemningen med anklager og beskyldninger, russerne er rabiate, hele poenget er jo at disse områdene skal få selvstyre, får de ikke det, er ingenting oppnådd, og ukrainerne er kompromissløse på at områdene er deres, og skal være under deres fulle kontroll. Her er det ikke så lett for Tyskland og Frankrike å utøve press, som det er når det gjelder bankvesenet, for dette er ikke like klart nedtegnet i Minsk-protokollene. Et tilbakevendende problem er for eksempel statusen til Debaltsevo, transportknutepunktet, Kiev insiterer på at den skal være deres, selv om den er tapt, og viser til Minsk-II-avtalen, der det finurlig er tegnet slik at det er et tolkningsspørsmål hvilken side Debaltsevo hører til.

Så dermed bærer det mot ny oppblussing av krigen, om ingen denne gangen har vett til å bryte med den negative spiralen vi har havnet i. Europa og USA kan ikke finansiere Ukrainas krig til landet er utpint, forgjeldet og fortapt, det er galskap, men det er en galskap vi ser ut til å foretrekke fremfor å la Russland få viljen sin.

Og som om ikke dystre utsiktene var nok, så er det skumle nyheter som kommer ut også fra Russland. Her er det imidlertid vanskelig å vite hva som egentlig foregår, så lukket som landet er, og verre er det blitt, med denne konflikten her. Spekulasjonene går i om Putin kanskje ikke har så god kontroll over makten som han liker å gi inntrykk av. Det er noe foruroligende med drapet på Nemtsov, og så dette forsvinningsnummeret, nesten 10 dager, uten forklaring. Min søster gjettet at han hadde tatt Botox, og så hadde det ikke gått helt bra, og så måtte man vente til alt var i orden igjen, før man viste ham frem. Det er en forklaring å håpe på.

Det er også spekulasjoner som går på at det foregår en maktkamp også innad i Russland. Putin har utstyrt en del personer med stor makt, store ressurser, inkludert våpen. En av disse er Kadyrov, i Tsjetsjenia. Andre er de ulike krigsherrene i Donbass. Noen av dem synes ikke Putin går langt nok, at han er for mild og forsiktig. Jeg synes disse spekulasjonene er vanskelige å orientere seg i. Det er mange som hiver seg på og skriver i vei om alt som er negativt for og om Russland, noen av dem gjør det skikkelig, og vet hva de snakker om, andre skriver i vei overbevist om at de har skjønt det, uten at de ser ut til å ha dekning i fakta for denne overbevisningen. I disse spekulasjonene mangler faktaopplysningene. Det er svært få som vet hva som rører seg i de indre maktsirklene i Kreml.

Avslutningsvis vil jeg dele noen lenker fra Carnegie (Endowment for International peace), de har svært mange artikler som dekker Ukraina-krisen, og som tilbyr kunnskap og innsikt fra fagpersoner. Der vil dere se mye av det samme synet som jeg gjør rede for her, og fremheving og poengtering av mange av de samme konfliktlinjene. Jeg ble oppmerksom på siden ganske nylig, og det er tilfeldig at de har en artikkel kalt How the EU sleepwalked into a conflict with Russia omtrent samtidig som vi diskuterte det samme, her på bloggen.