Storinnkjøp og omkalfatring av huset

Dette er en bloggpost der gifte menn vil kjenne seg igjen og ugifte menn har noe å lære. Min kone og jeg har holdt sammen i åtte år, og vi kommer til å holde sammen hele livet. De åtte årene har gitt oss litt erfaring, så nå håndterer vi konfliktene våre bedre, og vet hvilke situasjoner og konflikter som er mest krevende.

Oppussing.

Det kan få seg en egen linje og et eget avsnitt. Det er en vanskelighet i mange familier, hun vil ha det fint og skifte ut, han synes det er greit nok som det er, og at det er litt tidlig å skfite ut noe som ennå ikke er helt ødelagt. Hos oss er det blitt ekstra vanskelig med at jeg er notorisk med aldri å ville kaste noe, jeg beveger meg godt videre fra det ekstreme, jeg har hele mitt liv tatt i mot og samlet på det ingen andre vil ha. Det er også ekstra vanskelig at vi har flyttet inn i mitt gamle barndomshjem, der jeg er følelsesmessig bundet til alle tingene, og kona nok kanskje desto mer ønsker å få dem vekk sånn at hun kan føle at det nå er hun som gjelder i mitt liv og i vårt hus.

Det har vært en lang prosess. Det har vært mange ekstra vanskeligheter også, med at hun er fra Ukraina, og kommer hit som en innvandrer, og gjør seg tanker jeg aldri hadde forestilt seg man kunne gjøre her hos oss, og om oss. Det gjorde tingene lettere da jeg begynte å skjønne at her må jeg bevege meg ganske langt for å kunne komme inn i hennes tankeverden, og at jeg må ta dette alvorlig, selv om jeg ikke forstår det, og også mener hun tar feil.

Vi kjøpte huset i en ganske bra forfatning. Far døde i 2008, tre år før mor flyttet ut, og vi inn, og i de tre årene skjedde naturlig nok lite endringer og oppussing i huset. Det var mye som måtte gjøres, råtne planker og fukt, vi var veldig presset i økonomien der i starten. Nå er økonomien, og vi kan ta fatt på del to av oppussingen: det vi ikke er nødt til å gjøre, men det vi vil gjøre. Her vil ikke jeg gjøre noen ting, alt er greit, men jeg innser at jeg må jenke meg, og la kona skifte ut og kjøpe inn, sånn at hun får det sånn som hun vil ha det.

Jeg vil være lykkelig uansett. Hjemmet og stedet vil alltid være mitt. Kona vil alltid være litt fremmed, og aldri helt skjønne hvordan vi tenker og mener man skal oppføre seg. Hun er fra Kiev, en storby, jeg er fra Ganddal, en liten, landlig bydel i den lille byen Sandnes, nesten slukt av Stavanger. Ganske i utkanten. Det er klart jeg kan ikke insistere at også møblene skal være som jeg vil ha dem.

Her skriver jeg kanskje de riktige tinge. Men alt tar tid, og alt gjør vondt for meg. Kona har ingenting, eller nesten ingenting hellig. Hun vil skifte ut alt, så godt som alt. Hun har også en litt annen oppfatning av hva en bolig skal være, og ønsker en minimalisme jeg vanskelig kan leve med. Jeg trenger ikke mange ting, men jeg må et sted å sette meg selv, og et sted å sette kaffekoppen. I leiligheten hun er vokst opp i finnes ikke det konseptet, det er ikke noen godstol, og ikke noe kaffebord. Sitting skjer i vanlige stoler, eller på sengen, spising skjer på kjøkkenet.

I dag reiste vi ut og handlet møbler. Olia var lynrask med å utnytte sjansen, og har lagt ut senger og lenestoler på Finn.no, billig og gratis, så hun får det unna og det blir hentet raskt. I går røk den gamle barnesengen, den stod meningsløst i stuen, og var ikke noe stort tap. I dag røk sengen på mitt gamle rom. Den var det verre med, for min del, en helt fin seng. Men nå skal det bli barnerom, og da vil Olia ha en annen type seng.

Så det må hun få lov til. Det gamle spisesbordet, det jeg liker så godt, solid og godt i det jeg tror er furu. Jeg ser jo godt at det ikke hører hjemme i vår stue, men det er jo så flott bord – hvorfor erstatte det? Det må vekk. Så nå ryker det. Det samme gjør lenestolen jeg kjøpte i Bergen, fordi det var samme pris å frakte én og to lenestoler. Den lenestolen har gitt mer bry enn glede, selv om den har gitt glede også. Det er bare å få den vekk. Sofaen og lenestolene til den er også altfor digre til å passe inn i vår stue, de sitter det langt inne for meg å kvitte meg med, der holder jeg ennå igjen. Olia ville kvittet seg med dem på dagen. Det er hun som vil vinne i lengden.

Mitt grep i dag, var å kjøre oss til Skeidar, heller enn Ikea. Så fikk kona frie tøyler. Barnerommet, eller det som skal bli barnerommet, får hun innrede. Vi hadde bilen full på vei hjem, og enda varer som gjør at vi må låne bil av slektninger for å få dem hjem, om noen uker. For å få plass til disse tingene, må vi kvitte oss med mer ting.

Følg med, alle dere menn som ennå ikke er gift, eller som strever med å holde fred i heimen. Det er en liten investering å få mye igjen fra å la kona bestemme når det gjelder innredning. Jeg er helt enig med alle som til enhver tid mener at det som er, er bra nok, det er helt unødvendig å skifte ut, det fungerer helt fint og ser helt ok ut, men det skal ut likevel, om det er det kona vil. Det er en lur huskeregel å holde seg til, og har gitt meg mye mer igjen enn jeg liksom har ofret.

 

Hjem til hverdagen

Det var kjekt med en uke høstferie, med fjelltur og komikk, med reale fester, tur på byen og også noe rolig vin og cognac over en bedre middag med venner. Bergen spanderte også fint vær, hele dagene var jeg oppe i byfjellene, løp og gikk.

Nå er jeg hjemme igjen. Og det er litt av hvert å ta fatt på. En oppgave som ikke må undervurderes er å få spist opp alle pølsene jeg tok med hjem fra julebordet til Stand up Bergen. Ennå har jeg ikke spist så mye at det merkes, annet enn med det at jeg ikke har så lyst på pølser.

Olia har hatt nattevakt i helgen, så hun sover nå. Hun er i godt humør for tiden, og trikser og tenker på all utdanningen hun vil ta, og hva hun skal gjøre i mens, og at hun nå har kjøpt nok klær, men det er likevel alltid mulig å kjøpe mer. Hun har sine egne prosjekt i huset, ommøblering, og møbelfjerning. Hennes langsiktige plan har jeg ikke helt skjønt, det meste ser ut til å være midlertidig hos oss.

Midlertidig er også alle tingene som har gått sundt på forskjellige måter, som ikke virker, må pusses opp, repareres. Jeg har satt alle krefter inn på å få få skiftet ut skyvedørsvinduet til terrassen, men akkurat i disse tingene er mine krefter lite verdt. Vi har brukt månedsvis, og har ennå ikke kommet dit at vi har fått en sikker bestilling. Vi har en leverandør og vi har en snekker. Men vi har mål gjort av meg, og de er av natur ikke å stole på når det gjelder praktiske ting. Jeg er dessverre så intelligent at jeg har selvinnsikt i disse tingene her.

Hverdagsjobben er heller ikke så fargerik som komikerjobben. Det er mye å gjøre, og lite er av den typen det egentlig går an å bli ferdig med. Det er bare en stor sky av tid jeg må bruke, og den skyen virker akkurat nå ganske tung og mørk. Men hverdagsjobben gir stabile inntekter, så det er ikke annet å gjøre enn å være glad i den.

Akkurat nå har jeg fått en liten hvilepause. En ny mail til vindusfolkene er sendt, vinduet er på ny målt. Jeg har beskrevet i minste detalj hva jeg har gjort, hvordan jeg har tenkt, og hvilke problemer som eventuelt ligger der, kjente og ukjente. Jeg åpner også for mange ulike forslag for videre fremgangsmåte. Jeg oversvømmer dem med tekst. Det er det jeg kan. Det er ikke den ting jeg ikke kan få til som jeg ikke kan skrive om på en skikkelig måte, om det skal være morsomt, informativt eller rørende trist. Men jeg vet også at gode snekkere blir hodegalne av tekst. Vi er en dårlig match.

På båten hjem i går leste jeg boken A Matematician’s Apology, av G. H. Hardy (lenken mangler det utmerkede forordet til C. P. Snow) . Den beskrev en verden jeg kan kjenne meg igjen i. Slike bøker gjør meg inspirert og i godt humør. I min egen hverdag blir jeg lett litt fremmed, i hvert fall når det går i å få vindu og lamper og møbler på plass, sånn det gjelder om nå.

Ommøblering!

Forrige lørdag flyttet vi inn med at Olia og jeg tok kontroll over lørdagsfrokosten. I dag var det ommøblering, og det er det denne posten skal handle om når den endelig skal bli skrevet ferdig noen dager senere.

Vi har det veldig godt for tiden, Olia og jeg. Jeg er lykkelig fordi vi får flyttet hjem til Ganddal, og får oss et skikkelig hus å bo. Vi kan lage oss en familie og et hjem, kanskje i omvendt rekkefølge. Olia er glad fordi det endelig ser ut til å løsne litt med arbeidet hennes. Hun har fått en liten deltidsstilling ved et sykehjem i Stavanger, og med ekstra vakter får hun opparbeidet seg en ganske grei inntekt med dette. Det er også mye mer stabilt enn de usikre ringevikarvaktene, der hun hver dag kunne bli sendt til nye barnehager med nye rutiner, om hun i det hele tatt fikk seg noe å gjøre.

Men vaktene på sykehjemmet er dessverre ofte kveldsvakter. Så når jeg kommer hjem fra jobb, er Olia gjerne allerede reist. Om hun ikke har arbeid, har hun studier ved Stavanger universitet, der hun har kommet seg inn på et forkurs. Hun er aktiv.

Denne morgenen skulle også Olia på jobb. Mot at vi betaler bensinen får vi disponere bilen til mor når hun selv ikke trenger den. Om morgenen i helgene er det egentlig ganske kritisk nødvendig, for det går som man vet som har satt seg inn i det ikke tog eller buss fra Sandnes til Stavanger om morgenen i helgene. Alternativet er å sykle. Og så sakte som Olia sykler, er det et alternativ som må kalles ugunstig. Det er et alternativ vi vil utsette, for å si det sånn. Når mor flytter er det ingen bønn, da har vi ikke bil.

Alright, jeg kjørte Olia til jobb denne lørdags morgenen. Det var grytidlig, og for Olia ganske tøft å måtte stå opp litt over seks når hun ikke hadde fått sovnet før litt over midnatt. Men sånn er det, det er kjekt med jobb, og ypperlig at vi har fått det til slik at hun får anledning til å jobbe. Vi kjørte til Stavanger i godt humør. Jeg slapp henne av, og benyttet også anledningen til en kjapp løpetur rundt Stokkavannet.

Da jeg kom tilbake – jeg merker at jeg går i min vanlige felle, det blir lange poster, denne skal handle om ommøblering – viste det seg at Olia hadde ringt syv ganger. Mens jeg kjørte på motorveien ringte hun enda en gang, de hadde satt opp vaktlistene feil. Hun skulle ha ettermiddagsvakt denne dagen. Hun var på Sandnes.

Vi brukte ikke mye tid på å ergre oss over dette. Tiden ble brukt til å glede oss over at vi fikk spise frokost sammen. Vi svippet innom Mega på Brueland, der kjøpte vi rikelig av alle varer som var på tilbud, og også rikelig av flere andre varer. Jeg fikk også forsynt meg av litt kaffe og kake som var satt ut gratis, slike sjanser lar jeg aldri gå fra meg.

Så hadde vi en fin og lang frokost hjemme. Den varte akkurat så lenge at det var på tide for Olia å gå på jobb igjen. Hun må jo gå ganske tidlig, siden hun er avhengig av kollektiv transport. Tilbudet er ikke all verden her i området.

Det var på ettermiddagen jeg fant ut at jeg ville ta opp stereoanlegget. Det hører jo hjemme i alle hjem som jeg vil bo i, det skal være skikkelig anlegg for musikk. Forrige uke hadde vi hørt bare på en liten tivoliradio, koblet til en bærbar PC, spilt av Wimp. Vi har egentlig et ganske flott anlegg, gammelt og dyr, med tjukke kabler og kraftige høytalere. Det skulle jeg bære opp.

Så er det bare det, at for å få disse kablene fra høytalerne til anlegget måtte vi flytte litt på og styre litt med den store bokreolen fra det brune 70-tallet. Det lå jo i kortene at da burde egentlig hele reolen flyttes. Særlig slik vi kommer til å få det når mor tar ut møblene herfra, så vil den se bra dum ut om reolen står ved langveggen. Dessuten ville de store høytalerne da sende lyden på tvers av rommet, og ikke ut i det. Reolen måtte til kortveggen. Vi spilte kortene ut.

Og så gikk det som det pleier. Jeg gav øyeblikkelig opp, slik flytting og styring er noe av det verste jeg vet. Ved ethvert tidspunkt vil jeg være klar til å utsette alt sammen til senere. Mor får imidlertid kjempekrefter når det kommer til slik flytting og styring og ordning, det er akkurat som hun liker det. Hun liker det i alle fall veldig godt når det er gjort, og er alltid villig til å legge i mye krefter og energi i å komme dit raskt. Hun vil ikke utsette noen ting. Få det gjort med en gang, er slik det blir når hun velger.

Karakteristisk hentet vi frem målbåndet og målte om det ville gå først når vi hadde kommet så langt at det var for sent til ikke å forsøke. Målbåndet gjorde oss verken sikrere eller mer usikre på resultatet, det ville holde akkurat, eller akkurat ikke.

Det gikk med mye lenger tid enn planlagt å få hentet opp dette stereoanlegget. Det gikk med hele kvelden. Men da det var gjort, var resultatet helt åpenbart bedre. Det gjaldt til og med for den overflod av møbler vi sitter med nå. Reolen er presset inn i kortveggen. Sofagruppen står med salongbord og lenestoler, begge to, nede i langhjørnet, og ikke i korthjørnet. Lenestolen får vi plass til nede ved vinduet, i det hele tatt fikk de fleste møblene seg en mye bedre plass enn de fra før hadde hatt. Og vi hadde stereoanlegg som kunne spille flott musikk flott ut i stua. Slik har det ikke vært på årevis.

Nå kunne vi slappe av med god mat. Olia og jeg hadde kjøpt inn på tilbud, og ikke fullt så godt tilbud. Mor laget til. Olia var riktignok på jobb, så hun fikk ikke være med på festen. Dumt nok skjedde til og med en feil med bussen hun skulle ta hjem. Bussjåføren fikk henne ikke av på Ganddal, så hun ble med til delfinene på Foss Eikeland, og måtte bruke ytterligere en halv time og vel så det i kraftig regnvær før også hun endelig var hjemme. Da var det på ny midnatt.

Men vi var alle veldig godt fornøyd med ommøbleringen. Neste ommøblering er når mor tar med alle tingene sine ut. Det skjer den helgen september blir oktober.

 

 

 

Skifte til rom med balkong

Olia og jeg bor i familieleiligheten i Petsjersk-regionen i sentrum av Kiev. Den lille familien på fire er heldige slik at de har fått tak i to leiligheter i sentrum av den svært ettertraktede hovedstaden. Prisene på slike leiligheter er skyhøye og langt utenfor rekkevidde for vanlige familier. Så de som bor her er enten svært rike eller har fått ordnet seg under Sovjettiden. Selv om jeg har spurt flere ganger, har jeg aldri riktig forstått hvordan det gikk til at familien Iurzhenko fikk to leiligheter, jeg har bare forstått såpass at det er en komplisert historie.

Da jeg traff Olia for første gang bodde hun sammen med søsteren i 3-roms leiligheten i Petsjersk, mens foreldrene bodde i en leilighet i en annen kant av byen, ikke så langt fra stedet der Olia og jeg giftet oss. Nå har Olia flyttet ut, mens moren har flyttet inn for å hjelpe søsteren med lille Taias som er niesen vår. Faren bor dermed for seg selv i sin leilighet, men får jevnlig besøk av moren som hjelper til med matlagingen og sørger for at alt står godt til.

Katten Bred slapper av på knyttet Olia har laget til for å flytte klærne våre.

Olia og jeg har hele tiden bodd i rommet som har vært hennes, og som er det største rommet i leiligheten. Moren har flyttet inn i det rommet Olia tidligere brukte som klasserom. Dette rommet har balkong, og dit liker jeg å gå for å lese en bok eller ikke lese noen ting. Den har utsikt like mot noen digre kastanjetrær, og ellers gårdsrommet til alle de gamle boligblokkene som vender mot hverandre her. Av og til har adgangen til balkongen vært hindret av lille Taias som sover på dette rommet, og som absolutt ikke må vekkes når hun først har sovnet.

Under en spasertur mandag kom moren og søster Tanja til den ide at det kanskje ville være lurt å skifte rom. Og det var den ideen som ble utført i dag, til stort stress under arbeidet, men stor glede over resultatet.

Et av sidemålene ved arbeidet var at alt skulle gjøres før det vesle barnet, Taias, våknet. Så det måtte gjøres «bistro! bistro!» som det heter her (uttales «bistra!»). Møblene til Olia var (og er) to skrivepulter, en sovesofa og et stort, ærverdig skap. Det var disse tingene som skulle flyttes, i tillegg til alle småtingene, som klær og duppeditter. De tre bokhyllene skulle få stå, det ville være stress, og det ville ikke være plass. Moren hadde forskjellige småting å flytte, men av de større var en seng og et stort – veldig stort – nytt skap utfordringene.

Vi begynte raskt (bistro!), og flyttet alle de lette tingene først. Alt gikk fort og greit og på russisk vis. Det var ikke så farlig hvor det havnet, så lenge det ble flyttet.

Olia støvsuger kjapt før møblene blir flyttet inn i vårt nye soverom med balkong.

Så var det Olias sovesova. Den var stor. Og den var tung. Moren, Olia og jeg tok hver våre tak, og flyttet, lirket, vendte og bendte den uregjerlige seng inn gjennom dørene og rundt gjennom krokene i den for dette formålet lille leiligheten. Moren og Olia lever på russisk stressnivå, og var på fortvilelsens rand flere ganger, men fant også noen briljante måter å vri og vende på, slik at sengen faktisk kom seg gjennom den umulige ferden. Vi var – eller jeg var i alle fall det – hele tiden ganske optimistiske med tanke på denne sengen, den var jo flyttet inn på rommet. Da måtte det gå an å flytte den ut igjen. Skapet derimot…

Skapet var høyere enn døren. Det var stort og firkantet i alle retninger. Og det hadde aldri flyttet seg inn på noe rom, det var blitt montert her. På toppen hadde vi en ekstra utfordring at da vi stilte det foran døren og skulle vende det ned, så kom lampen i taket i veien. Moren reagerte resolutt og som en ekte kvinne skal gjøre det: Hun tilkalte hjelp.

I etasjen under jobbet et arbeidslag med å rive den ene leiligheten helt fra hverandre (forhåpentligvis for å bygge den opp igjen). Her nede kan alt ordnes for penger, og arbeidslaget hadde ingen problemer med å avse et par mann for å ta seg  av denne flyttejobben. Det tilkalte stadig forsterkninger. De begynte med to, fortsatte med fire og gikk til slutt opp til seks, kanskje var det hele gjengen. Og de holdt på i flere timer. Olia og jeg orket ikke engang å se på, og gikk inn på Tanjas rom og tok oss av barnevaktjobbingen med Taias. Etter en stund hørte vi også hamring. Det var helt tydelig en jobb som ikke var laget for moren, Olia og meg.

Men den ble utført, og kostet oss 200 hryvna. Det er et helt urealistisk beløp. Man kan forestille seg hva det ville koste i Norge å holde et arbeidslag opptatt i to timer.

Skapet kom imidlertid på plass, med bare små skrammer i vegger, gulv og tak. Og morgen og vi har byttet plass – for alltid igjen. Det skapet skal aldri flyttes igjen, konkluderte moren.

Og her blir balkongen benyttet!

Jobben er gjort

Det er flere som i forskjellige formuleringer har sagt at «her er en jobb å gjøre» når de har kommet inn i leiligheten min. Det er en leilighet som avslører at her bor en som bryr seg om andre ting enn hvordan det ser ut. Den levner ingen tvil om hva som er viktig for meg. Bøker på flere forskjellige språk velter ut av bokhyllene, en omfattende CD-samling er lett tilgjengelig og spredt rundt, to datamaskiner står klar, flere gitarer er plassert her og der, og overalt ligger ting som helt klart ikke skal ligge der det ligger. Det har i det hele tatt vært litt av hvert å si om hvordan det ser ut her.

Tonje gjør klar til å omplassere bøkene mine

Mor og Tonje har tidligere vært her hver for seg, min søster Tone har også vært her, og hver gang har besøkene ført med seg til dels store forandringer. Det har som regel kommet noe nytt inn i leiligheten, som regel har noe gått ut, og som regel har det vært et skifte til leilighetens fordel. Det har som regel blitt flyttet på noe, som regel er noe satt frem og noe satt bort, og ofte så enkelt at føles helt tøysete at jeg ikke har kommet på det selv. Og om jeg har kommet på det, har jeg ikke gjort det. Det har alltid blitt ryddet og som regel blitt rent på steder jeg ikke visste jeg hadde. Denne gangen var mor og Tonje her på en gang, begge i et par dager, og begge i lang tid mens jeg har vært på jobb ikke har kunnet forstyrre dem. De har fått ordne opp i fred.

Og nå er det virkelig ordnet opp her. Det er omtrent en annen leiligeht. Det ser for første gang fornuftig ut. Jeg hadde det jo bra med de tingene jeg hadde, jeg er nå en gang slik at jeg ikke bryr meg så nøye om hvordan det ser ut, så lenge jeg kan drive med mitt, og mitt kan jeg stort sett drive med så lenge jeg har noe å lese på og skrive med, da er jeg i gang. Men jeg ser jo at det er mye bedre enn slik det ser ut nå. Nå er det bra her.

I dag gikk jeg ned på hotellet der de bor for å spise frokost med dem, det er en tradisjon fra tiden far levde. Jeg er jo alltid klar til å spise frokost i timesvis, men mor og Tonje blir anige, som vi sier på Rogalandsk, de må ut og gjøre noe, rekke noe, pakke, ordne. Det er to forskjellige verdener dette her. Min verden er å ta det fullstendig med ro så lenge det er mulig, og i min verden er dette stort sett mulig. Vi begynte klokken cirka litt over ni, de var ferdige allerede ti, da jeg hadde flere kaffekopper igjen å drikke og avisen fra i går igjen å lese. Da frokosten på hotell Ludvig (eller Holberg, kanskje) ble avsluttet halv elleve, gikk jeg hjem og satte på ny kaffe og lot lørdagstradisjonen tro frokosten gli naturlig over i lunsjen, med risengrynsgrøt.

Mor og Tonje stakk forresten oppom, og for første gang siden onsdag kunne vi sitte og bare slappe av. De fikk forresten opp noen bilder og forskjellig, rett skal være rett, og de la også noen planer for flere bilder, alt ska lvære rett. Men det var forholdsvis rolig, jeg drakk kaffe, de var her og tok det med ro til de skulle reise. Det var jammen bra de kom en dag tidligere enn planlagt, ellers ville dette bli den eneste helt fredelige stunden vi hadde.

Mor og jeg middagen første dagen

For meg ble det kanskje vel mye vasking og kasting. Noe av det som forsvant ut var helt ok, noe av det som ble vasket var temmelig rent, og av og til er det godt å bare ta det litt med ro og slappe av også. Men jeg er veldig glad for hjelpen jeg fikk. Og leiligheten er her som et stående argument om at mor og Tonje har gjort veldig mye riktig. Det er bedre her nå. Det er det ingen tvil om.

Takk skal de ha! Og takk for besøket! Velkommen igjen!

Mor og søster på besøk til stand up!

I dag kommer mor og Tonje på besøk. Mor har byttet ut bilen som hun og far hadde sammen, med en ny og mindre, og i den kommer hun og min søster kjørende i dag. De kommer en dag tidligere enn planlagt, slik at de skal få se meg opptre med stand up på Rick’s i kveld. Og jeg har tenkt: alright, da må jeg tenke ut et bra manuskript.

Og det har jeg gjort, det har jeg selvfølgelig, som alltid gjort. Det er fullt opp med ny tekst i vante spor, men med flere nye ideer og også av typen som tar litt sjanser, det er så absolutt ikke et show på tomgang fra min side i dag. Men stand up skal man ikke snakke så mye om på forhånd, den som vil kan se, det begynner klokken 2100 på Rick’s, og det lønner seg nok å være tidlig ute for å få god plass, og kanskje må man også kjøpe billetter på forhånd. Dere kan lese mer på http://www.standupbergen.no/.

Det er gøy å stå på en scene og snakke tøv på en morsom måte, men hovedsaken i dag vil nok være besøket. Det er første gang mor kommer alene, og første gang Tonje kommer med mor. Det blir antagelig en oppheving av standarden på middag og måltid, selv om jeg hver dag lager middag riktig samvittighetsfullt og aldri vil slurve med kvaliteten. Erfaringsmessig blir leiligheten alltid litt forandret etter at mor eller noen av søstrene mine har vært her, det er rart med det, det ser annerledes ut.

Og så er de jo begge to hyggelig selskap. Så dette blir et hyggelig besøk frem til lørdag.