Tur til Sivdammen (Sandtangen) på Bryne 

Onsdag hadde vesle Irina og jeg planer om å gå i skogen et sted. Jeg pakket brødskiver, pannekaker, yoghurt, småkaker (søte drømmer, bakt dagen før, smør, sukker, hvetemel, egg og hornsalt), appelsin og druer å spise, kaffe til meg, vann og appelsinjuice til oss begge å drikke. Mama Olia har pakket Irina inn som en trillrund kule, veldig mye klær i den kalde, stramme luften, jeg er i standard med ny jakke, genser og turbukse. Planen er Njåskogen i Time kommune, skogen min avdøde far løp i hver onsdag på vei hjem fra jobb, men jeg hold ikke ut bommen og parkeringsavgiften de har satt opp for å parkere der. Hva er det for slags tull? Ingen skal eie skogen, og ta penger for den. De sier det er for «vedlikehold», men jeg vil heller ha mindre vedlikehold og mer natur. Njåskogen er dessuten så vidt jeg vet lønnsom skogsdrift, den er i alle fall virksom, grunneier kan tjene penger på det, og ikke på at folk vil gå tur. Jeg husker også å ha lest i Jærbladet at dette er ulovlig. Grunneiere kan ikke bare sette opp bom og ta avgift for parkering. Prinsippet om fri ferdsel står sterkt i Norge. Men det kan ha skjedd noe siden saken sist var oppe. Jeg kjørte i hvert fall videre.

Slik havnet lille Irina og jeg i Bryne sentrum. Planen var å parkere ved eldresenteret og rådhuset, og gå over broen for å være i området med Sivdammen nederst iFrøylandsvannet. Der var det imidlertid privat parkering for gjester og ansatte, og ikke sånt som er lett for meg å finne ut av. Jeg liker å skjære gjennom i sånne situasjoner, kjøre litt ekstra langt vekk, for så å kunne parkere en plass det er helt gratis og trygt. Den plassen fant vi langs veien som går forbi Høghuset, biblioteket og den nye skolen, det som nesten er blitt en paradegate, gaten med de nye praktbyggene. Jeg synes den gamle bebyggelsen på Bryne er vel så fin, og mye mer sjarmerende, men det får være så sin sak. Lille Irina hadde i alle fall sovnet da vi kom frem.

Dermed fisket jeg frem mobiltelefonen, og gav meg til å lese i en av de mange bøkene jeg har lagret på den. Tidligere holdt jeg på å lese en bok om Iran etter revolusjonen, men den var på et minnekort som er vekk, jeg har ikke den på mobilen lenger, så i stedet leste jeg en bok om «ideer i Pusjkins poesi». Det var et flashback til årene på litteraturvitenskap ved universitetet i Bergen. Her var det om tolkningstradisjoner, formalisme og strukturalisme, her kom det til syne alt som gjør dette faget vanskelig. Det er ikke så lett å gjøre lesing av bøker til en vitenskap, der teorier og hypoteser skal være etterprøvbare, og argumenter være håndfaste. Det er fort gjort å fjerne seg fra objektet, forvanske lesingen i stedet for å åpne den og berike den. Man skal også bruke mye tid og lese mange bøker og artikler før man begynner å få utbytte av alle disse teoriene, og å skjønne litt hva det går i. En dikter som Pusjkin er ganske umiddelbar, og forståelig for alle som kan det russiske språk. Å lese det «formalistisk» eller «strukturalistisk» blir kanskje litt fremmed. Litteraturviterne er selv veldig oppmerksomme på disse problene, naturligvis, det er fagets forbannelse.

En artig informasjon i bokens første kapittel var at Pusjkin holdt et eget bibliotek, og tok notater og gjorde merknader i bøkene. Det meste av dette er registrert og kategorisert, slik at det er mulig for forskerne å vite nøyaktig hvilke bøker Pusjkin leste, og noe om hva han syntes var viktig i dem, og litt om hvilke tanker han gjorde seg. Den sovjetiske og siden russiske fagtradisjonen har vært opptatt av dette, å få det formelle og det biografiske helt på plass.

Nåvel, det var ikke for å lese bøker vi hadde reist ut til bøker. Snart etter første kapittel var utlest, våknet Irina, og vi gikk sammen de par hundre meterne til det lille turområdet vårt. Over broen fikk Irina se på ender, i entall and, og hun fikk inn ordet «and». Hun syntes det var spennende å se, og sto lenge på rekkverket av broen mens jeg holdt henne. Endene i dammen var også veldig aktive, svømte omkring, jaget hverandre og dykket, mye å følge med på!

Tradisjonen tro setter Irina seg ned etter 10-15 meter, og er klar for mat. Det er et herlig, optimistisk blikk hun har, i det hun sier det, hun har lært seg nøyaktig hvordan ansiktet skal se ut for å ha størst sjanse for å få ønsket oppfylt. Det gjelder om å være blid og søt, da er hun uimotståelig. Jeg lirket henne likevel litt videre, for å finne et sted der det var sol, og litt steiner å sitte på. Allerede i oktober står solen så lavt at den ikke skinner over trærne, og i skyggen var det kaldt.

Vi fant et sted som var så perfekt det kan bli i et sivilisert parkområde som dette. En samling steinder helt nede ved dammen, ingen trær som skygget, ingen vind, og (så godt som) bare natur i sikte. Der var vi i timevis.

Nisten var brødskiver, appelsin, småkaker, juice, vann og kaffe. Kaffen jukset jeg litt med, og hadde varmt vann i termos, det helte jeg i kaffekjelen, og så hadde jeg kokekaffe i. Man sparer å ha med rødsprit (som jeg må ha med, siden jeg ikke har gass ennå til kokeapparatet) og kokeapparat, men mister litt av godfølelsen.

Lille Irina ble veldig opptatt av kaffen, og fikk inn ordet, «kavfe». Jeg sa rogalandsk «kaffi». Hun fikk litt kokekaffe i hånden, litt av de malte og brente bønnene, og så kunne hun tømme det oppi boksen jeg oppbevarte kaffeposen i. Hun lekte med posen også, og ville gjerne tømme ut selv. Etter hvert fikk hun også leke med vann, til og med juice (ved en feil, jeg trodde hun skulle drikke den, så helte hun den oppi kaffekjelen, der det ennå var grut). Jeg er litt påvirket av konemor Olia, som lar henne leke og ødelegge ting om de er veldig billige. En liten pose kokekaffe koster så vidt over 20 kroner. Billigere enn en kjøretur på tivoli, eller et annet apparat som varer litt og tar slutt. Man skal ikke leke med maten, er riktig, men for Irina var ikke å utforske kaffen å leke med maten. Det gikk kanskje noen gram kaffe tapt, og en slurk gammel juice godt forbi stadiet de fleste ville kastet den i det nye, velstående Norge. Hun puslet med kaffen, to kopper og kjelen i sikkert et kvarter, hadde det kjekt og interessant. Det var det verdt.

Så var det å klatre på steiner og henge i greiner, prøve hva naturen har å by på. Selv i et ørlite område som dette finnes det nok å finne på. Særlig når været er fint, og det er godt og varmt. Ender hører vi stadig vekk kvekke eller fly skremte opp. En lang grein som står ut fra et gammelt tre går an å gynge på, og for første gang synes Irina det er gøy. Hun hyler og ler høyt, og prøver å ta etter ordet «gynge». I lang tid er hun med på dette, gynger på forskjellige steder av greina, og får merke at jo lenger ut hun er på greina, desto mer gynger det. Hun får prøve å henge etter greina også, det er ikke så lett som å henge etter en stang. Å pille bark av ei bjørk er også kjekt, og noe hun bruker lang, lang tid på. I det fine, lave sollyset får jeg mange fine bilder.

Tilbake på grusstien treffer vi en annen far ute med barna sine på to og tre. Det blir nye lekekammerater for Irina, særlig med gutten på to finner hun tonen. Han er født i juni, et par månder før Irina, men snakker allerede veldig bra. Han har fulle setninger, og er allerede i stand til å gi uttrykk for ganske avanserte meninger, som at jeg skal være en «ulv», og at han går i gul gruppe (i barnehagen). Irina har ikke kommet så langt at hun er i stand til å leke ting er noe annet enn de er, hun er i hvert fall ikke i stand til å vise det eller gi uttrykk for det, og hun er selvfølgelig veldig dårlig i stand for å fortelle noe som har skjedd eller noe som gjelder andre steder enn der vi er nå. At gutten har en storesøster å leke med og lære av hjelper nok, kanskje også at han går i barnehagen. Irina har også et handicap av at hun lærer to språk på en gang, og må knekke forvirringen mellom dem. Det er noe vi verken sier eller skjuler. Irina skal og må delta på lik linje med andre barn.

Om Irina har litt å ta igjen for de fremste jevnaldrene i språket, så er hun helt i ytterste rekke når det gjelder sosialt samvær og sosial aktivitet. Hun er enorm til å aktivisere lek og til å bli med på lek andre finner på, og enorm til å gi uttrykk for en smittende glede. Det er rett og slett kjekt å være med henne, både for store og små. Disse to barna løper omkring og jager hverandre, slår med pinner, turner på fedrene sine, løper igjen, hyler og roper. – High five! sier Irina, det har hun lært er gøy. Gutten har lært det som – give me five, men selv med den tar det litt tid før han skjønner hva det går i. Faren slår imidlertid «high five» med Irina, og Irina – som har lært dette av tante Tone – gnir seg i ansiktet med hendene etterpå. Det var veldig morsomt den gang tante Tone lærte henne High five, siden tror Irina det hører med. Veldig søtt!

Irina får også bolle av denne lille familien. Vi er sammen lenge. Barna løper rundt og leker fint, søsteren på tre kanskje litt utenfor, mens faren og jeg slår av en prat om hvor vi bor, hva vi gjør og hvordan vi organiserer livene våre. Han fra Bryne, jeg fra Ganddal.

Da de går, får jeg Irina med bort i treningsapparatene på denne lille tangen, Sandtangen, som den kalles. Der tar jeg mine styrkerepetisjoner, mens Irina løper rundt og leker i apparatene hun også. Her er det skygge og kaldt, uten at hun ser ut til å være plaget. Ikke vil hun gå når jeg vil det, heller.

På vei hjem går hun til og med innom den knøttlille lekeplassen som er der, det er bare en liten rutsjebane igjen av den. Den rutsjer hun til gjengjeld på, strålende av glede, som vanlig, som alltid. Nye kvarter går. Det begynner å kveldes, solen rekker så vidt over horisonten. Klokken er over sju før vi kommer oss hjem. Vi har vært der over fem timer, på reise og tur i over seks.

Søskentur til Knudaheio

Det var ikke store greiene. Det var Tone, Trude og jeg, de eldste søsknene i familien. Vi ville ut på tur, og så gikk vi.

image

På toppen er Garborghodet, Garborgsteinen, like ved siden av parkeringsplassen. Jeg vet ikke hvor mye Garborg selv ville satt pris på denne «æren», noen liker jo at naturen får være som den er, og at den ikke trenger pyntes på.

 

Jeg vet ikke om vi har vært akkurat denne konstellasjonen før. Men denne gangen passet det seg slik. Trude har familien i rekkehuset i Spania, hun er for en sjelden gang hjemme alene. Jeg har min Olia i Kiev. Og Tone har riktignok sin familie hjemme, men hun har ferie, og mye tid.

Mor og Tonje ble ikke med, de har et lite barn å passe. Det vil si, Tonje og Espen bor med lille David hos mor, og Tonje kommet seg ikke fra. Mor tar seg av besøket. Det ble Trude, Tone og jeg denne gangen. Uvanlig, men kjekt.

Klyve over gjerde, Knudaheio

Slike gjerder finnes det mange av på Jæren. Man kan vanskelig gå tur, om man ikke greier å komme seg over slike.

Tone skulle komme og hente meg, og da blir det alltid litt stress. Tone er den sinteste av oss, og har ikke mye tålmodighet når jeg er litt treg, som jeg alltid er, og ekstra når hun er sint. Det er bare morsomt.

Vi kom oss godt av gårde, og fikk med oss alt. Vi rakk også å handle grillmat, og vente litt på Klepp stasjon, før Trude kom og hentet oss der.

Стрекоза

Et prakteksemplar av en øyenstikker satt lenge på denne steinen, så vi fikk god tid til å fotografere.

 

Planen var at vi skulle gå på Høgjæren, Knudaheio, det var min plan, og det var jeg som stod for planen. Enda hvor jærbu jeg føler meg, og hvor glad jeg er i naturen, så har jeg aldri egentlig vært der. Jeg har syklet gjennom, sikkert vært der som barn, men ikke egentlig benyttet terrenget som turterreng. Jeg bor på Sandnes, så det er i Sandnesområdet vi har vært mest og gått tur. Når vi har reist «langt», har vi reist til Gjesdal. Høgjæren er oversatt, og det er skam å melde, for dette er noe av det vakreste terrenget vi har i Rogaland.

Søstrene mine snakket veldig om «Steinkjerringa», at vi skulle dit, for der hadde de vært før, så dit skulle vi. Trude var til og med inne på å ringe sin mann, Lars, og spørre hvor vi skulle parkere for å finne frem. Det får nå være grenser, sier jeg. Kjøre til Undheim, kjøre opp til heiene, straks finne en plass å parkere – og så gå. Sånn skal og må det være.

image

Typisk landskap i Jærheiene, grønt gras og gråhvit stein.

Søstrene gav seg til å snakke, mens storebror gav seg til å gå. Det er traktorveier og gjerder, mark og utmark, myr og fjell å gå på, hele landskapet ligger åpent. Søster Trude hadde ikke kommet langt før hun mente det var på tide å kutte svingen, gå mot høyre, snu i sirkel, korteste vei. Det var vel noe sånt som 150 meter i luftlinje før hun første gang foreslo dette, en vei mot høyre, der mot venstre betydde lenger vekk.

Det kunne selvsagt ikke komme på tale.

image

Tone og Trude kommer ned fra toppen, ned for å være meg til vannet det viser seg å være storfe rundt.

Neste gang hun fikk en slik sjanse var ved en liten skog. Det er skogen som ligger i Knudaheio, like ved parkeringsplassen, umulig å bomme på. Den ser liten ut, men er ikke så verst stor, det er mulig å forville seg i den, og få det lenger enn man hadde tenkt. Trude ville mot høyre. Det var selvsagt mot venstre vi skulle.

Her lå det også et vann, et vannliljevann, og rundt det var det en blå øyenstikker jeg fikk fotografert godt. Det er fascinerende insekt. Da vi var barn, våget vi å ta dem. Som voksne vet vi at de ikke er farlige, de verken biter eller stikker, så hva kan vel en slik liten skapning gjøre mot oss? De kan flakse brått med vingene, og da slipper vi dem i skrekk. Både jeg, og min søster Tone, som skulle bevise at det er lett å ta dem.

Naturopplevelsen ble klart overgått da vi litt senere kom over en ugle! Det var Trude og Tone som gikk på den, og det er ikke feil å skrive det sånn. Den fløy opp en meter foran dem, de så den tydelig og diger. Jeg var lenger fremme, og snudde meg av lyden, for å se en mektig, lysebrun fugl fly bort og vekk. Jeg har aldri sett ugle før, og sjelden en stor rovfugl så nær. Det er blant betalingen vi får, vi som er mye ute i det fri.

image

Drikkepause på en av småtoppene i Knudaheio.

Det begynte å nærme seg tid for mat. Vi hadde reist etter arbeidstid, Trude har ikke ferie, så det begynte å kveldes, og Trude skulle også på jobb tidlig neste dag. Vi ville gjerne være ved vann, naturlig nok, og så for oss et lenger fremme. Hele Knudaheio er herlig full av små, kjekke fjellvann, akkurat som vi vil ha dem. Friske og fristende.

Men dette vannet lå like ved en bondegård. Det var tjukt av sauer rundt det. Det var ikke passende at vi skulle sette oss ned der, lage mat, og grille. Jeg ville videre, alltid videre, det er helt sikkert et nytt, flott vann over neste fjellskrent. Nå fikk imidlertid Trude viljen sin med å kutte svingen, nå ble det mot høyre, der hun og Tone «hadde sett et vann».

Det var riktignok vann der, men det var også kuer. Uten jur. Så det var ikke helt passende å være ved dette vannet heller, som dessuten var nokså stort (Dette var for kjennere Langavatnet, mens gården vi hadde sett og snudd fra var Skårland, samme navn som vår onkel, inngiftet med fars søster). Dette vannet hadde også det problemet at det var tjukt av kveg på venstresiden å gå rundt, tjukt av skog på høyresiden.

Så vi hadde ikke noe annet valg å gå opp.

image

Sånn ser en banan ut når det ikke lenger er en banan.

Og opp gikk vi. I skog som var tett, der det ikke var ment at noen skulle gå, og der det strengt tatt også var lenger enn vi hadde lyst til. Jeg la i vei først, og kom stadig vekk til lysninger. Men ingen lysninger var det noe med. Det var bare å gå videre.

Til slutt var vi ved det som må kalles toppen. Noe som ikke kan kalles en forløsning. Det var ikke noe vann der. Trude ville gjerne ta hovedpausen og spise maten der allikevel, men nå får hun skjerpe seg. Vel var det fin utsikt, vel godt og varmt. Men det var ikke noe vann der.

I stedet tok vi en sjokoladebit. Og vi fikk svaret på en gåte som hadde plaget oss en tid. Da jeg skulle pakke sekken, var den motbydelig skitten og ekkel, helst råtten, er et ord man ville bruke. Jeg kunne ikke forstå hva det var, jeg kunne ikke huske å ha brukt denne store sekken siden oktober i fjor, og hadde vondt for å tro noe kunne ha blitt liggende siden da. Vel hadde søster Tonje og hennes mann og familie lånt huset noen uker mens min kone og jeg var på ferie, men hva slags ugagn kunne vel de ha funnet på med sekken?

Det var i hvert fall bananer i den. Eller, man kan stille spørsmålet: Når slutter en banan å være banan? Det klisset som var i sekken, hadde åpenbart vært bananer en gang. Men det ville være en åpenbar fornærmelse mot alle bananer å kalle det bananer fremdeles. Jeg fikk det ut av sekken, la det på bakken, hvorpå Trude fotograferte. Jeg snudde sekken på hodet for å tømme ut, alt som eventuelt måtte være der.

En ekkel påminnelse om at det er lurt å ta tursekken når man kommer hjem, ikke la den stå i uker og måneder, og det som verre er.

Men vi hadde altså fremdeles problemet med å finne oss et sted å være, et sted å spise middagen. Det var bare å ta fatt. Det ante meg at skogen vi hadde med å gjøre, var nettopp den, der Trude allerede fra starten av hadde lyst å gå mot høyre, der det var et vannliljevann (det heter Alatjørna), og der vi fotograferte en øyenstikker. Dette betydde nok at vi var nødt til å gå tilbake til samme sted som vi kom.

Det var også uaktuelt å spise middag ved vannliljevann. Man spiser ikke middag, vann det er liljer i.

image

Jeg serverer Tone en sjokolade, og sjekker hvordan det går med hånden, som har vært i kontakt med det som en gang var en banan.

Det var imidlertid flere vann lenger bak. Vi så oss ut et av dem, og strenet ut. Jeg har ikke skrevet så mye om myr, hittil, for myr var ikke noe særlig problem, hittil. Nå hadde vel Trude og Tone litt trøbbel over den ene myren, ved vannliljevannet, myren vi allerede hadde passert en gang, og før vi passerte den på ny, hadde Tone fått sagt – godt timet – at «nå er jeg tørr på føttene». To minutt senere var hun ikke det lenger.

Vannet vi hadde sett oss ut bak der var et kjempevann. Helt nydelig, erketypisk jærvann. Ikke noe liljer og graps i vannet, ikke noe trær og graps rundt det. Gras og knauser, stein og fjell. Som det skal være.

Eneste problemet var at det var litt myr der. Dermed ville ikke Tone og Trude raste der, og vi gikk for å finne et annet sted ved dette vannet. Bare for å se at det var kuer der. Uten jur.

image

Tone på toppen av Jæren.

Til slutt endte vi med et vann jeg vil kalle håpløst, men som søstrene mine var veldig godt fornøyd med. De viste vel her at de var erfarne mødre, det gjelder å holde oppe stemningen, alt er bra nok når man er sulten. Passende nok heter dette vannet Fåretjørn, og det som var problemet, var at det var skog og tøys rundt det, dårlige sitteplasser, og dårlig for grillen. Dessuten var det vind. For å komme dit, måtte vi over plagsomt terreng, med høyt gras, som skjulte hvor det var hauger og søkk, vanskelig å gå i.

Men den to år gamle engangsgrillen kontret, og virket helt ypperlig. Det ble skikkelige hamburgere, gjennomstekte og saftige, med hamburgerbrød, løk og salat, og ketsjup og dressing. Tone og jeg hadde hver vår øl, men det var nok egentlig for kaldt å drikke øl. Det var egentlig litt kaldt, her mot slutten.

image

Trude viser her frem sjeldent fremtredende sider ved seg selv, hun skulle plent klatre opp her, etter at Tone og jeg mente det var for vanskelig.

Til slutt skulle det bare være en enkel vei tilbake til bilen. Helt enkel ble den imidlertid ikke, og det var ikke bare fordi det var Trude og Tone som skulle finne den. Vi havnet i en ganske vanskelig myr, med en ganske umulig myrelv midt gjennom, som ikke inviterte til å komme seg over, og dermed måtte vi gå hele denne myren på tvers, samme hva hindringer som der var. Vi ble ganske våte av dette. Jeg benyttet også anledningen til å ramle.

Men det er ikke farlig med litt friskt myrvann. Vi var snart forbi, og tilbake til bilen. Før vi satte oss inn, og reiste hjem, hadde vi oss en cocgnac – av alle ting, Tone hadde med – og en sjokoladebit, litt kaffe og søtt, og en øl også, for oss som ikke skulle kjøre. Her satt vi lunt, og det var varmt og godt. En fin avrunding på turen.

image

Trude og Tone løper hånd og hånd over myren. Tro ikke dette gikk bra.

 

Det er travelt å ha ferie. Og det tar på å gå gjennom myrer og opp fjell i tett skog, opp og ned og over gjerder. Det var ingen lang tur, og slett ikke i krevende terreng. Men vi fikk det til å bli krevende terreng likevel. Trente er vi, og slitne ble vi ikke. Men trøtte da vi kom hjem, det er en annen historie. Det ble i hvert fall jeg.