Takk for meg

På søndag og mandag skrev jeg om et dikt av Helge Torvundpoesibloggen min. Det heter Oppnå, og handler slik jeg leser det om ikke å ville oppnå noe, men heller se mer verdien i tingene i seg selv. Jeg skrev mye om det, tenkte og filosoferte i vei. I arbeidet sjekket jeg også opp nettsider som Helge Torvund står bak, jeg leste om ham, og fant også frem til artikler om ham i lokalavisene her. Han har nettopp gitt ut en ny diktsamling, Alt brenner, en samling jeg skal kjøpe. Det var deilig å skrive en tekst der jeg ikke trengte være så nøye med å tenke på hvilken virkning den ville ha, hvor det ikke var fare for at noen ville bli sinte på meg. Også å lese om Helge Torvund og hva han skriver var en befrielse, midt i en verden der det virker som folk flest skriver for å hisse opp stemningen.

Jeg er også blitt beskyldt for det. Nå er det stopp. Denne posten vil være den siste for en god stund som blir postet i kategorien «Krisen i Ukraina», den krisen får gå sin gang uten å  ha meg til å skrive om den nå. Jeg orker ikke mer.

I dag merket jeg at jeg ble fraværende under middagen. Vi hadde vært og handlet, kona hadde funnet kvitteringen for juletreet vi kjøpte på Byggmax, en kvittering som ville gi oss hundre kroner tilbake om vi kjøpte noe der i løpet av januar. Så vi reiste av gårde med en gang vi fant den, klassisk nok hadde vi lagt den på en lur plass, for ikke å miste den, enda vi hører til de som tar vare på alle kvitteringer, og ikke hiver en eneste uten at vi har fullt og helt kontroll på den. På vei hjem reiste vi innom Mega på Sola, og kjøpte middagsvarer til 40 % avslag fordi de er i ferd med å gå ut på dato, slik vi har for vane. Da jeg kom hjem så jeg den siste kommentaren jeg hadde fått til min siste post, Den norske debatten og verden utenfor, og ble altså helt satt ut. Jeg greide ikke lage middag, kona stilte meg en rekke spørsmål, jeg svarte i hytt og vær, tenkte bare på hvordan i all verden folk kan —

Nei, jeg skal ikke skrive det på denne måten. Dere kan lese teksten og dømme selv, om den forsvarer spørsmålet jeg får fra en av kommentatorene her inne, den soleklart flittigste. Det dreier seg om en ung jente, en unge på 13 år, som skal ha vært borte i 30 timer, eller noe sånt, og angivelig vært utsatt for seksuelle overgrep, eller så har det vært frivillig. Mennene skal være av utenlandsk opprinnelse, som det heter, midt i det som er aller mest betent nå om dagen. Kommentatoren har funnet en lenke han vil ha meg til å kommentere, om russerne bruker dette som påskudd for å få oppmerksomheten vekk fra Kiev, eller, dere kan jo lese det selv hva han spør om.

Jeg kvier meg for å svare, legger ut en lenke til, fra BBC, som omhandler samme sak, og skriver litt om han som har skrevet lenken kommentatoren henviser til. Han gir seg ikke, vil ha meg til å svare, om ikke dette blir brukt som påskudd av russerne. Det er ganske — jeg vet ikke hvordan han selv og andre føler denne saken, jeg er småbarnsfar, mitt første barn, et jentunge, skjer det noe med henne, har jeg ikke noe forsvarsverk til å greie det. Aldri om jeg har lyst til å kommentere en overgrepssak jeg ikke vet noen ting om, der påstand står mot påstand, og der det på toppen er innvandrere involvert. Vær så snill, slutt å spørre om dette, skriver jeg, jeg vet ikke mer enn det som står, gå til andre blogger eller arenaer, jeg vil ikke ha noe med dette å gjøre.

Så kommer det en salve som er så inne i hampen at jeg kaster inn årene. Dette gidder jeg bare ikke. Denne nitidige leseren har lagt merke til at jeg har begynt å skrive om innvandring og «trusselen fra islam», noe jeg vel ikke har skrevet om i det hele tatt, derimot har jeg skrevet om problemene masseinnvandringen er i ferd med å føre til, og hvor usunt debattklimaet er om dette, men denne leseren har altså fått det for seg at det har «sammenheng med at russerne også har begynt å skrive om disse tingene», eller hvordan han i all verden får til koblingen.

Som om det har noe med Russland å gjøre at jeg er ble redd terroren i Paris, overgrepene i Køln, og alt det andre som har skjedd, og reaksjonene som har kommet.

For meg er det så til de grader over streken, særlig i en slik post som jeg har skrevet, og de jeg har forsøkt å skrive i det siste. Jeg vil ikke sette meg i en situasjon der jeg skal måtte forsvare eller kommentere eller uttale meg om overgrepssaker jeg ikke kjenner til, og som jeg synes det er best det tyske politiet får etterforske i fred. Eller måtte svare på alle slags utspektulerte og listige og konspiratoriske spørsmål om Russland og Russlands politikk.

Jeg ønsket et bedre debattklima, men det er ikke i nærheten.

Derfor melder jeg meg ut. Krisen i Syria og Krisen i Ukraina er ferdige som kategorier her på bloggen. Jeg vil skrive om andre ting, om meg selv og mitt liv, bringe bloggen tilbake der den var i 2013, før denne forferdelige krisen oppsto. Min kone er fra Kiev. Hun har håndtert krisen bedre enn jeg. Hun har veldig sterke meninger, men tenker ikke så mye på den, og uttaler seg enda mindre. Hun kommer fra en annen kultur enn jeg, der det ikke er noen tro på at man kan forandre noe med å mene noe eller diskutere det, hun vil si som jeg overhørte på treningsplassen Katsjalka i Hydropark i Kiev: – Det vil skje med Ukraina det som må skje. Altså ganske fatalistisk.

Jeg vil si som den ukrainske eksamenskandidaten, det er best å ikke følge med i politikk, og i alle fall ikke uttale seg. Jeg har prøvd, det skaffet meg bare uvenner.

Nå hører jeg Mozart på radioen. Min kjære kone og mitt kjære barn ligger i badekaret. Jeg føler tingene altfor sterkt, jeg er langt fra så tøff som mange av tekstene er skrevet, disse tingene jeg har skrevet om betyr veldig mye for meg. Men nå skal jeg holde det for meg selv, eller finne andre arenaer å skrive det på, der det ikke blir så personlig. Her inne skal jeg skrive om sol og lek og liv, om alt som er gøy og godt, og det er mye.

Ellers skal jeg holde kjeft.

 

Tinglyst

Da er det offisielt og tinglyst av Statens kartverk: Jeg er eier av Gaupeveien 5, Gnr 47, Bnr 651. Det var ikke verre enn å skrive ut dokumentet som ligger på tinglysningen sine sider, fylle det ut og sende det inn. Vi fikk det en gang i retur, men det var for at vi hadde mulighet for å spare noen kroner på dokumentavgiften siden jeg og mine tre søsken er arving av min avdøde far. Det var omtrent 10 000 kroner å spare på dette for meg. Det er veldig gode penger, men det viktigste er at det nå har gått i orden.

Og det gikk i orden innen oppgjørsdato 1. august, slik at mor kan få pengene fra mine långivere om alt går som planlagt. Det er Statenes pensjonskasse og DNBnor. Hvis det ikke går i orden mandag, vil det bare være snakk om et par dagers forsinkelse, og ingenting som vil ha noen egentlig betydning for oss. Mor bor her med oss til hun har funnet seg en ny leilighet. Når hun har gjort det, vil pengene helt sikkert være på plass.

Samtidig kom også en tekstmelding fra megler for salget av leiligheten min i Strandgaten. Pengene for oppgjøret er på vei, alt er i orden.

Dermed var det for meg å logge meg inn på nettbanken, og overføre den delen av kjøpesummen som er egenkapital. Det dreier seg om noen hundre tusen som mor helt sikkert får inn på konto mandag. Vi har også betalt litt på forskudd, og får betale litt på etterskudd, siden et par måneders lønninger kommer godt med for å skrape sammen den siste rest av det som er nødvendig.

Vi har god grunn til å feire på mandag. Da er det Olia og jeg som eier huset her i Gaupeveien 5 på Ganddal. Det kommer til å bli et godt hjem for oss.