Dyre billetter til Kiev – med barn over 90 dager!

Litt spesiell overskrift. Den skyldes at flybillettene til Kiev nå nesten er fordoblet fra hva de kostet tidligere, og at Irina og jeg skal være der slik at hun overskrider grensen på 90 dager for oppholdstillatelse på vanlig pass.

Det er min lille hevn for at mama Olia og Ira var en måned i Kiev uten meg. Nå skal lille Ira og jeg være en uke i Kiev uten henne.

Som alltid er vi i seneste laget ute med å bestille reisen. Men når det først skjer, skjer det fort. I dag så vi at billettene lå på to opp mot tre tusen for en billett, en vei, og fem-seks tusen tur-retur. Det fikk ikke hjelpe, billettene måtte bestilles. Og vi – eller jeg – ville gjerne ha den lengst mulig.

Så var det bare dette problemet, med at Olia og Ira har vært i Kiev 42 dager allerede. De har 48 dager igjen for denne halvårsperioden. Olia våget ikke gamble, og vi bryr oss ikke om å styre med visum for å være ekstra. Til henne kjøpte vi billetter sånn at hun får vært der 89 dager. 1 dag å gå på.

Men jeg kan være lenger, jeg var der bare 10-11 dager i påsken, så jeg har mye å gå på. Og jeg ville gjerne ha Irina med meg. Så da er det i kjent stil å undersøke om dette er mulig. I tillegg har vi ikke uvanlig allerede kjøpt billett til Olia, så det haster jo litt, sånn at vi får plass på de samme flyene ned.

Jeg skrev til Udir i Norge etter å ha undersøkt litt på nettet. Google er en enorm kunnskapsbase og har rikelig med kunstig intelligens, men her gav de lite relevante svar. Jeg fant ikke ut hvordan det var med små barn på drøyt 3 år, om det gjaldt noen spesielle regler for dem.

Samtidig som jeg undersøkte med norske myndigheter, sjekket Olia reglene i Ukraina på russisk og ukrainsk. Hun fant der ut at barn født av ukrainske mødre blir regnet som ukrainske, selv om de etterpå får et annet statsborgerskap. Det vil si at 90-dagersregelen ikke skal gjelde for Irina.

Barn født av ukrainske mødre blir regnet som ukrainske, selv om de etterpå får et annet statsborgerskap.

Norske udir viste norsk offentlig service på sitt aller, aller beste. I løpet av en time hadde jeg svar, både på mail og oppfølgingsmail. Den første mailen var et offisielt standardsvar om at man for opphold over 90 dager må søke om visum, og at det er de reisendes ansvar å ha reisedokumentene i orden. Det er ikke opp til norske myndigheter å kjenne til særregler i hvert enkelt land, de sier bare at vi må ordne med oppholdstillatelsen med ukrainske myndigheter. Det var lagt ved link til den ukrainske ambassaden i Oslo.

Oppfølgingsmailen min var om det kunne bli noen problemer med innreise til Norge, eller EU, etter å ha vært ute i over 90 dager. Der var svaret at det vil det ikke bli.

Dette var nok informasjon for oss til at Ira og jeg bestilte oss billetter sånn at vi skal være i Kiev 1 uke lenger enn mama Olia. Så får også hun kjenne på hvordan det er, å være i Norge, når ens kjære er i Kiev.

Og i anstendighetens navn, jeg har ikke slått meg helt til ro med at alt er i orden med det lange oppholdet til Irina. Vi kommer til å skaffe oss dokumenter og bekreftelser, sånn at det ikke blir noe tull når vi skal reise ut og hjem. Skulle dte mot formodning ikke kunne gå, endrer vi billettene.

Olia kommer ikke hjem i kveld allikevel

Min kone Olia og vårt barn Ira har flybillett i dag. De skulle vært i Frankfurt nå, ventet der på flyet som går 2205, og er i Norge på Sola 2345, slik jeg var det nå på mandag. Jeg har vært i butikken og handlet inn, rikelig, gleder meg veldig til de kommer tilbake. Mye ble forandret da Olia ringte i dag, fra Kiev, på et tidspunkt der hun skulle vært i luften. Hun kommer ikke.

Det har å gjøre med å være ny i Norge, oppholdstillatelse og pass, den slags type ting. Kanskje har det også å gjøre med forbannet uflaks, hunden Mike som tok en bit av det, og med det fikk kontrollen i Kiev til å se nærmere på det, og si det ikke var gyldig. Kanskje var det tilfeldigheter som det. I alle fall kommer hun ikke. Og det er ennå ikke klart når hun kan komme.

Opprinnelig hadde vi ikke tenkt å reise ned til Kiev denne påsken. Vi gamblet litt da vi likevel gjorde det. Vi hadde lyst til å se Kiev igjen, vise frem barnet vårt, være der litt. Og de samme problemene med dokumentene for denne reisen, ville gjeldt også en stund fremover. Det kunne være vi ikke fikk reist før utpå sensommeren. Det ville være for lenge å vente, bestemte vi oss for.

Derfor bestilte vi billetten, skaffet pass til barnet vårt, Ira, og reiste, først mor og barn, så jeg, et par dager senere. Olia hadde lite grann problemer på nedreisen også, men slapp gjennom.

Egentlig er jo alt i orden. Olia har permanent oppholdstillatelse i Norge, og hun har gyldig ukrainsk pass. Problemet er at den norske oppholdstillatelsen må fornyes en gang i året, det koster litt penger, og tar litt tid, og så må det ukrainske passet også fornyes etter en viss periode. Denne perioden går ut 15. april. Det er på onsdag.

Dermed har Olia stått overfor spørsmålet om hun skal fornye det ukrainske passet, eller søke om norsk statsborgerskap. Det er et svært vanskelig spørsmål for henne. Både fordi det å søke norsk statsborgerskap har lang behandlingstid, 2 ganger 90 dager er det jeg har hørt, uten at jeg har sett denne behandlingstiden formelt, det er Olia som har sagt det. Fra norsk side er det få problemer, de tar kopier av alle nødvendige dokumenter, og du får dem straks tilbake, og kan bruke dem som vanlig. Det er ikke som når du søker familiegjenforening og oppholdstillatelse første gang, og du blir låst fast noen måneder.

Olia var veldig i kvaler om hun skulle gidde å fornye det ukrainske passet, bare for straks etter å få et norsk. I Norge måtte hun ha reist til Oslo for å gjøre det, i Kiev kan hun gjøre det, men det er akkurat så mye stress og koster så mye penger, at det byr henne litt i mot. For egen regning kan jeg legge til at pengene er bagateller, det er snakk om noen hundrelapper, men for Olia er slike ting viktig, og hun fikk seg aldri til å ta noen avgjørelse med det. Det er også slik at det er behandlingstid på 20 dager, og det var litt problemer med hvem som så skulle hente passet, selv reiser hun jo hjem. Eller skulle gjøre det.

Nå er det den veien det går.

Olia lot være å fornye oppholdstillatelsen, som er en ren formalitet, fordi hun tenkte hun kanskje skulle bli norsk statsborger, og da ville den oppholdstillatelsen være bortkastede tid og penger. Så den gikk ut i januar i år, mener jeg det var. Det var dette som gav henne problemer i Frankfurt, på vei ned. Men hun klarte å forklare de tyske politifolkene at det står «permanent oppholdstillatelse», så da var det rart med «gyldig til». Hun hadde også ukrainsk pass, noe som ville gjøre det rart for tyskere å nekte henne å reise videre til Ukraina.

På vei hjem gikk det imidlertid. Hun ble stoppet i Kiev. Hun har gyldig pass, men hun får ikke lov til å reise til Norge på gyldig ukrainsk pass. Sånn er verden. Hun trenger visum, eller oppholdstillatelsen. Oppholdstillatelsen har hun, men ikke en som er gyldig, før hun får fornyet den. Dermed måtte hun pent ta med seg Irina vår og bagasjen sin, og reise tilbake til leiligheten i Petsjersk.

Og på grunn av at det ukrainske passet går ut i neste uke, så må hun fornye det også, for å få lov til å reise hjem. Dermed vil det ta lenger tid, enn om det bare var å få den norske oppholdstillatelsen, noe det norske konsulatet ordner på et øyeblikk.

Mange uheldige omstendigheter, som man ser. Og de får denne gangen veldig dumme konsekvenser. Det vil ennå gå noen uker før jeg får se min kone og mitt barn igjen. Jeg hadde gledet meg veldig, veldig til å se dem igjen i dag.

Permanent oppholdstillatelse

I går kom beviset i posten. Det er et lite plastkort på størrelse med et bankkort. Slik de fleste identitetskortene er nå for tiden. På kortet er det et bilde av min kone Olga, og det står at hun nå har permanent oppholdstillatelse i kongeriket Norge. Med det oppfyller hun også vilkårene for norsk statsborgerskap. Det vil antagelig gå i orden i løpet av våren, slik at hun kan stemme ved valget nå i høst. Og hun kan reise til utlandet sånn som alle norske statsborgere kan, og hun slipper styret og kostnadene med å fornye oppholdstilatelsen hvert år.

Kravene som er nødvendige for å få innvilget permanent oppholdstillatelse står godt og greit forklart på UDI sine hjemmesider. Der står også hvordan man skal gå frem for å søke. For de som er kommet til Norge på familiegjenforening etter giftemål, er det viktigste kravet at de skal ha bodd i Norge sammenhengende i tre år. Olia kom julen 2009, og passerte altså tre år for en knapp måned siden. I tillegg er det krav om deltakelse i opplæring i norsk språk og norsk samfunnskunnskap. Fra 2012 er disse reglene skjerpet, fra til sammen 300 timer til sammenlagt 600 timer norsk og samfunnskunnskap.

Det er politikernes fine ord om integrering som ligger bak denne doblingen, som ikke tar hensyn til hvilket utbytte deltakerne har i undervisningen. For Olga opplevdes mange av timene særlig i norsk språk som meningsløse, siden hun allerede kunne norsk ganske godt da hun kom, og hadde bestått alle nødvendige tester da hun hadde de siste undervisningstimene. I andre kulturer ville det vi kaller integrering fort kunne kalles indoktrinering. Vi kaller oss åpne og tolerante. Men nåde den innvandrer som er kritisk til våre grunnleggende verdier. Hele intensjonen med dette kurset sier litt om hvor overlegne vi føler oss. Vi legger ikke frem vårt samfunnssyn og våre holdninger som noe som er åpent for diskusjon, det er noe vi skal lære bort. For innvandrere fra andre kulturer og med et annet samfunnssyn må det til tider oppleves ganske nedlatende, hvordan vi legger frem vårt syn som riktig, mens deres syn er feil.

Om Olga nå blir norsk statsborger så vil hun aldri bli norsk. Hun er i Norge fordi hun er gift med meg. Men hennes tanker er i Ukraina, hennes identitet er russisk, hun vil alltid føle seg fremmed her hos oss. Enda hvor kritisk hun er til alt tullet som foregår i hennes egentlige hjemland, og hvor mye elendig det er med så mange russere og ukrainere, så er hun umåtelig stolt av sitt hjemland, og vil forsvare det til sin død. Også dets måte å tenke og oppføre seg på. Der er folk for eksempel åpent og ærlig drittsekker, mens her hos oss foregår baksnakkingen og selvdiggingen bak et skinn av vennlighet. Russere er til å stole på, med det at du med en gang forstår at her må du ikke stole på noen. Her i Norge blir man lurt av falske smil.

Det var mest praktiske forhold som gjorde at Olga valgte å søke permanent oppholdstillatelse. Det viktigste er at det koste et par tusen kroner å fornye den midlertidige hvert år. Det er også plagsomt med måneder med behandlingstid hver gang. I fjor gjorde det at vi ikke fikk reist til Kiev i vinterferien. Nå kom bekreftelsen på at oppholdstillatelsen var innvilget i juleferien, slik at vi allerede har bestilt billetter og kan reise. Nå blir det ikke flere problemer med å reise dit når det passer oss. Det er derfor Olia er så glad for den permanente oppholdstillatelsen hun har fått.

Godt nytt år, god jul og Olia med permanent oppholdstillatelse!

I går var det stor fest i Gaupeveien 5. Deltakere var Olia og meg på stedet, Olias mor og søster i Kiev via Skype. Det er den første festen her i Norge Olia har hatt fullt og helt kontrollen over selv, og den ble vel så bra som andre fester vi har hatt her. Den overgikk i alle fall tidligere nyttårsfeiringer, der jeg har forsøkt å ta styringen.

Den første overraskelsen fra Olias side var å slå til med middag allerede i fem-tiden. Jeg satt nede og hadde tent opp i peisen, og følte jeg nettopp hadde spist, litt brødmat, sånn midt på dagen. Det var på tide å spise igjen.

Olia hadde laget pinnekjøtt med en naturlig vri, som en følge av at hun aldri har vært oppdratt til å lage pinnekjøtt. Blant annet var kjøttet stekt i ovnen, hun hadde laget en salat vi nordmenn aldri har tenkt på når det gjelder pinnekjøtt, og hun hadde laget en ekstra, tykk saus.

Selv på nyttårsaften, leeenge før en eventuell eksamen, leser Olia på ingeniørstudiet.

Selv på nyttårsaften, leeenge før en eventuell eksamen, leser Olia på ingeniørstudiet.

Kjempegodt. Jeg ble mer og mer sulten etter hvert som jeg åt. Det ble 5-6 store poteter, godt gjort når man på forhånd er mett, og det ble en god flaske juleøl.

Deretter gikk Olia og tuslet med sitt, mens jeg fyrte opp kopp etter kopp med Espresso, som vi smart har fått installert her nede i kjelleren.

Akkurat da jeg var ferdig med å drikke espresso, kom Olia med forslag om en flaske vin. Eller kanskje var det litt tidligere forslaget kom. Det passet i alle fall veldig godt: Jeg sluttet å drikke Espresso, og begynte å drikke vin.

Omtrent på dette tidspunktet gikk vi også opp. Det er veldig kjekt å sitte i peisestuen, der vi har peis. Men på nyttårsaften er det også kjekt å være oppe, så vi kan se på rakettene.

Nyttårsaften

Vi kan ha det gøy også før vi har fått pyntet oss.

Det passer også så godt at nyttår i Ukraina er en time tidligere enn her i Norge. Så vi får markert det ordentlig to ganger. Klokken 2230 (ukrainsk tid: 2330) ringte Olia sin søster og mor på Skype, gjennom min fancy iPad-mini.

Der var det stor stas, siden jul og nyttår er ett og det samme for dem, de feirer begge deler samtidig. Det vil si, de er ikke så nøye med julen, men de gir hverandre gaver på nyttår. Og de kaller det nyttår, novij god.  Gratulasjonen er S novim godom.

Nyttår, Nyttår2012

Olia snakker med sin mor på Skype, og har fornuftig satt nettbrettet opp mot vinflasken sånn at alt er innen rekkevidde.

Oppglødd av dette og av vinen kom jeg på at jeg hadde gave til Olia. Jeg løp for å hente den med en gang, nå var det ingenting lenger å utsette, skjønt, vanligvis utsettes nok gavene til neste morgen. I hvert fall var det slik da Olia var liten. Men nå tilbød jeg å gi henne gaven med en gang, og hun ble nesten gråtende av lykke, enda jeg hadde sagt på forhånd at jeg kom til å gi gave og til og med hadde spurt om det var greit om jeg gav akkurat denne tingen.

Nyttårspresang

Olia pakket opp denne gaven i opp mot ti minutter. Det er en lang billedsekvens som følger med, men jeg har ikke plass til å legge dem ut på bloggen.

Om Olia husket dette eller ikke, vet jeg ikke. Ingen gavegiver kunne i alle fall bedt om mer oppmerksomhet rundt gaven som ble gitt bort. Hun hadde også bare denne ene, alle andre gaver ble gitt oss på vår julaften. Nå pakket hun forsiktig opp, forsiktig så forsiktig, fordi hun etterpå tenkte å pakke inn gaven til meg i det samme papiret.

Nyttårspresang, Nyttår2012

Nå nærmer det seg at presangen blir åpnet.

Underveis her hadde vi også fått tid til å skifte fra hverdagsantrekk til festanrekk. Det må også med.

Plutselig var det nyttår i Ukraina snart. Vi måtte få med oss talen til Janukovitsj, det er tradisjon. Om presidentene og statslederne er aldri så udugelige og kriminelle, så sitter det dypt i sjelen at tsaren er nasjonens far og naturlige leder, hans myndige ord kan få nasjonen inn på den riktige vei. Dette er min hobbyanalyse, jeg vet ikke om det virkelig er slik. For oss nordmenn er jo kongens og statsministerens tale på nyttår smått ironisk, jeg har aldri tenkt på dette som noe jeg må få med meg.

Nå fikk jeg altså med meg den ukrainske presidentens tale i det klokken slo tolv i Ukraina. Olie og jeg var lynraske i å skåle i rødvin, dette klokkeslettet kom brått på. Det kom så brått at hele vinglasset veltet, og ipaden med skypesendingen falt på gulvet. Det var et veldig uheldig tegn, i følge Olia, men i følge meg gjorde det ingenting, vårt nyttår skulle jo komme først om en time. Da skulle vi skåle i champagne.

Nyttår2012

Her sitter jeg i gaven min. Som alltid når jeg får klær av Olia,må jeg ta dem på med en gang.

I mellomtiden en eller annen gang var det plass til gave til meg også. Olia rotet litt om det skulle være nyttårsgave eller bursdagsgave. Det var sikkert i november hun kom med en diger bærepose med klær som skulle være gaver til jul og bursdag i årevis fremover, men hun klarte ikke å holde seg så mye som en time, og gav meg alt straks. Til jul gav hun meg en ny skjorte, og nå en ny genser. Alt sammen fint.

Og så var det nyttår også for oss i Norge. Vi begynte å tusle ut på terrassen og rundt omkring. Det ble sånn kaos som det gjerne blir på en fest, selv om vi bare var to stykker på den. Jeg måtte tenne fakkel, alle skikkelige folk har fakkel på trappen når det er fest. Og Olia snakket stadig med familien i Kiev. Og så hadde vi fotograferingen. Og vi hadde nå både champagne og rødvin vi måtte ta oss av.

Det er tradisjon i Olias familie, og sikkert rundt omkring i Ukraina og Russland, at man skriver ned et lite ønske på en serviettbit, og sluker denne med nyttårsskålen. Så blir ønsket oppfylt. Jeg har ønsket det samme hvert eneste år, det har aldri blitt oppfylt. Så denne overtroen er jeg skeptisk til. Men jeg ønsket det samme enda en gang, og tror det denne gangen vil gå.

Jeg ble etter hvert nå travelt opptatt med å drikke vin. Olie er en finfin festpartner, full av humør og innfall, men hun mangler stayerevne. Tidlig slutter hun å drikke vin. Og tidlig vil hun bare droppe alt i hop og legge seg. Klokken var sikkert rundt ett da det siste inntraff. Jeg er altfor gammel til å gå rundt og feste på egen hånd, jeg er tross alt 39 år, så jeg la meg jeg også.

Første nyttårsdag, og Olia er straks i gang med lesingen til eksamen laangt frem i tid.

Første nyttårsdag, og Olia er straks i gang med lesingen til eksamen laangt frem i tid.

I dag våknet vi til en praktfull dag på alle mulige måter. Jeg stod opp to ganger. Først altfor tidlig, for jeg uansett ikke vil klare å sove i sånn oppglødd stemning, så en gang til, for det er alltid kjekt å våkne med Olia. Vi spiste en herlig frokost. Olia kastet seg over ingeniørstudiene, og jeg kastet meg over henne, fikk jeg lyst til å si.

Rettere sagt er at jeg hadde en utedag i finværet. Jeg ryddet i garasjen, noe jeg aldri ville tro jeg ville skrive som et hyggelig gjøremål, og jeg plukket vodkaflasker fra hagen. Alltid et bevis på en solid fest. Jeg fikk også satt ut terrassemøblene, i hvert fall en stol. Solen har snudd, det vil våres, det er ingen ting å utsette. Jeg hadde på årets første dag årets første sjakkparti utendørs – på iPhonen.

Det begynner å bli en fast juletradisjon at min venn kaster vodkaflasken ut vinduet når den er tømt.

Det begynner å bli en fast juletradisjon at min venn kaster vodkaflasken ut vinduet når den er tømt.

Og Olia fikk i dag meldingen om at hun er innvilget permanent oppholdstillatelse i Norge. Hun er på vei til å bli norsk statsborger, og vi kan reise til Ukraina når bare vi vil. Middagen var i dag på ny pinnekjøtt, på ny med Olias vri, nå bare litt bedre, siden jeg begynner å bli vant til den. Og så var det kaffe, og så var det bra alt i hop.

Det har vært en nydelig nyttårsfeiring, jul og bursdag, nydelig alt. Om bare 2013 kunne fortsette som det har begynt. Det var ingen snubling i starten dette året her.

 

Fornyelse av oppholdstillatelsen

Da jeg startet denne bloggen hadde jeg ingen anelse om at jeg skulle komme å gifte meg med det første, langt mindre at det skulle være med en kvinne fra Ukraina. Slik gikk det imidlertid, og dermed har flere av postene handlet om hvordan det er å få ordnet giftemål og oppholdstillatelse for slike kvinner. Noen av postene er skrevet i ettertid, som en ren oppskrift av hvordan man skal gå frem, og noen er skrevet underveis, om usikkerheten og spenningen når man ikke vet hvordan man skal gå frem og hvilket resultat som vil komme på hvilket tidspunkt.

Så langt har det meste gått bra. Vi er trygt i Norge begge to, og vi har nettopp flyttet fra leilighet i Bergen til hus på Ganddal. Olia har nettopp klart bergenstesten, og er klar for høyere utdanning i Norge. Hun har allerede studieplass ved universitetet i Stavanger, og hun har i tillegg fast jobb i en deltidsstilling det er lett å få fylt opp med ekstra vakter. Det meste har gått veien for oss.

Under bloggingen har vi også mistet fedrene våre. Jeg mistet min far før jeg traff min kone, det er det frykteligste jeg har vært i gjennom. Min kone mistet sin far nå i høst. Hun planla nå i julen å reise ned til Kiev og få ordnet med arveoppgjøret. Dermed vi er vi ved det denne posten skal handle om, og som det ikke står så mye om ellers rundt om på nettet. På grunn av lang behandlingstid for fornyelse av oppholdstillatelsen kan ikke min kone forlate landet, uten å risikere å ikke få lov til å komme tilbake på månedsvis.

Reglene er slik at man kan søke om familiegjenforening med permanent oppholdstillatelse. Dette gjorde Olia og jeg i 2009, rett etter at vi giftet oss. Den høsten var en eneste lang ventetid. Så kom hun inn i landet den julen, 14. desember, toårsjubileum i går. Vi hadde virkelig tanken i hodet at slik ventetid skulle vi aldri måtte oppleve igjen, nå skulle vi leve sammen for alltid.

Det er imidlertid lagt inn noen hindringer og ekstra vanskeligeheter. Hvert år må min kone og alle andre i tilsvarende situasjon søke om å få oppholdstillatelsen fornyet med enda et år. Det gjør hun og alle andre hos politiet, det koster en drøy tusenlapp. Etter tre år kan hun søke norsk statsborgerskap og slippe dette. Det blir eventuelt til neste år.

I fjor søkte hun fornyelsen i Bergen politidistrikt, noe som gikk så glatt og smertefritt at jeg ikke engang husker hvor lang tid det tok. Olia stakk innom politistasjonen på vei hjem fra et av sine barnehageoppdrag, etter en stund var alt i orden.

I år har vi søkt hos politiet i Sandnes, Rogaland politikammer, må det vel være. Hun søkte 21. november, en knapp måned før visumet går ut 21. desember. Stor var sjokket da hun fikk vite at fornyelsen ikke vil bli ferdig i tide.

En ting hadde vært om dette hadde blitt litt problemer, litt å vente, hun fikk reise på midlertidig visum eller noe sånt. Saken er at om hun reiser, vil hun ikke få komme tilbake før behandlingen er ferdig. Fra politikammeret har hun fått høre fem måneder. Temmelig like lenge som da oppholdstillatelsen ble gitt første gang.

Olia ble helt fortvilet da hun fikk vite det. Hun hadde gledet seg sånn til å se igjen familien sin. Koffertene har stått ferdig pakket med julegaver i ukevis, nesten hver dar hun vært på Skype og snakket med dem, om hva hun har kjøpt, og om alt de skal få gjort når hun kommer. Det har også en praktisk side. Arveoppgjøret i Ukraina er nødt til å bli gjort innen et halvt år. Den tiden går ut før behandlingstiden for fornyelsen av oppholdstillatelsen gjør det.

Jeg har vært i kontakt med Utlendingsdirektoratet, og fått det hele bekreftet. Det er som vi tror. Rogaland politidistrikt har stor søknadsmengde, så 5 måneders behandlingstid er ikke uvanlig. Det betyr også at så fort min kone har fått innvilget denne, må hun begynne å tenke på å søke om neste.

Det finnes en utvei. Vi kan søke om prioritert behandling. Da må vi legge ved dokumentasjon om at prioritert behandling er nødvendig. Det betyr nytt kjør med oversettelse av dokumenter, og apostillestempel. Denne gangen er det imidlertid Olias mor og søster som må ordne med alt, som om ikke de hadde nok å gjøre. Alternativet er å holde Olia utenfor arven, eller å håpe på et lite mirakel sånn at behandlingen går litt raskere.

Vi var så sikre på at alt var i orden at det er rene tilfeldigheter at vi ikke allerede hadde kjøpt billetter. Jeg var så smått begynt å helle mot at jeg skulle være med selv, og var begynt å jakte billetter om det skulle finnes noe vanskelig å si nei til. Nå er vi imidlertid tilbake i en juleforberedelse som minnet om den for to år siden. Vi er invitert rundt omkring i familiebesøk, selvsagt, men det er vanskelig å si sikkert om vi kan komme eller ikke, eller hvor det blir av oss i julen.

Noe av det dummeste med dette er at det kom så brått og uventet. På nettsidene til UDI står det at man må søke en måned før oppholdstillatelsen går ut. Det gjorde Olia fire dager for sent. Betyr det at hun må vente fire måneder ekstra før hun kan forlate landet og se igjen familien sin? Akkurat nå ser det sånn ut.