Georgs magiske medisin, med Riksteateret på Sandnes kulturhus

Tidligere gikk jeg på teater engasjert og kritisk. Ensemblet måtte ville noe med oppsetningen sin, og jeg ble regelrett irritert hvis det var jeg kalte bare tull. Det måtte være skikkelig.

Nå har jeg blitt voksen familiemann, og har lagt fra meg engasjementet og kritikken. Teater skal være en opplevelse. For folk flest er det viktigste å komme seg ut, gjøre noe annet, og spise og drikke noe godt før forestillingen og i pausen.

Jeg er barnefar, og alltid på jakt etter noe som kan være gøy og spennende for vår lille Irina på fire. Teater er viktig å få med seg. Det gjelder alle, og spesielt vår russiskspråklige skjønnhet. Hun trenger å bli eksponnert for norsk.

Så fikk jeg med meg at Riksteateret spilte Georgs magiske medisin på Sandnes kulturhus. I den gamle engasjerte tiden, da vi selv drev med teater, og mange av oss hadde ambisjoner, så var Riksteateret stedet man ville ende opp, om man ikke helt lyktes. Det var en måte man kunne leve av teater, ha det som jobb, og ikke være tvunget til å gjøre noe annet ved siden. Men man var tvunget til å spille uvesentlig teater. Det er ikke Riksteaterets oppsetninger som blir diskutert i kretser som gjelder, de kommer ikke inn i lærebøkene, bringer ikke teaterkunsten videre.

Men Georgs magiske medisin er gøy. Roald Dahl er noe eget, og Georgs magiske medisin og Charlie og sjokoladefabrikken troner aller øverst blant bøkene hans. Dette vil jeg gjerne ha med meg.

Vår familie er ikke blant de rike. Full pris på teaterbilletter er ikke sånt vi kan unne oss uten å tenke oss om litt. Vi kan heller gå på teater i Kiev, der det koster en brøkdel, og kvaliteten i hvert fall ikke står noe tilbake for den norske. Dog er Ukraina blitt uheldig politisert, sånn at teaterforestillingene må foregå på ukrainsk, et språk vi ikke kan. Så der mister ukrainsk kulturliv oss som publikum. Vi hadde ellers benyttet oss av det veldig flittig.

Nå gjelder det imidlertid Norge. Der har min mor fått et gavekort til Sandnes kulturhus, og vi kan benytte oss av det. Jeg snudde meg i kjent stil raskt rundt, sjekket om det var ledige billetter, fikk fatt i gavekoden fra mor, og så at billettene i mellomtiden var blitt utsolgt. Også i kjent stil gir jeg meg ikke så lett. Vi kjørte ned til Sandnes allikevel, dette stykket ville vi virkelig ha med oss. Og når man vil noe veldig gjerne, finnes det som regel en utvei.

Denne gangen var det så enkelt at kulturhuset nok må gjøre noe med billettbestillingen sin. De bak skranken hadde knapt fått med seg det var utsolgt. Jeg begynte forsiktig, «vi vil ha billetter, hvis mulig, vi har sett det er utsolgt, kanskje er det noen uavhentede», men den slags var de ikke interessert i å høre på. Det var billetter igjen. Vi betalte 500 kroner for Irina på fire, og meg. En skammelig blodpris. Og den direkte årsaken til at det denne kulturkvelden i det mangfoldige Norge, var hvitt og vellykket og vanlig, som vi husker det fra 80-tallet.

Dette er en politisk diskusjon om å subsidiere kunsten og underholdningen. Jeg går ikke inn i den, annet enn å si at om barn på 4 må betale full pris på teater, så har vi ikke råd til det. Vi kunne gjøre det denne gangen, siden min mor har gavekort.

Og vi gjorde det skikkelig, med kaffe og kinderegg før forestillingen, og brus i pausen. Også her var prisen helt latterlig, bare best å ikke si det til min kone, man kan få fullverdig middag med alt tilbebør for 3, for prisen av en vanlig kaffe, kinderegg og pepsi, i Norge.

Men sånn er det blitt. Og Irina elsket det. Hun syntes det var forferdelig skummelt med bestemora, og så bare inn i programmet så lenge det var hun som regjerte scenen i starten. Seansen med at Georg laget medisinen syntes hun var altfor lang, – hvorfor holder de på så lenge? spurte hun på russisk. At bestemora vokste etter å ha fått den magiske medisinen, og at ei høne ble til menneskestørrelse, det syntes hun var fantastisk.

Og da forestillingen var over, etter halvannen time, hadde hun langt fra fått nok. – Jeg vil se mer, sa hun. For hennes del kunne forestillingen bare fortsette. Godt, i en verden der man har fått panikk for å la barn holde på med samme ting i fem minutt. Evnen til å konsentrere seg og sitte stille, er viktig, også i en verden der man har fått det for seg at alt skal være nye inntrykk, fart og bevegelse. Det led også forestillingen under. De våget ikke ha mye snakk og samtale, før de måtte trykke på med fartsfylt musikk, elektrisk gitar, trommer og keyboard, og bass også, noen ganger. Historien til Roald Dahl druknet, ganske. Originalhistorien er fantastisk, det var ikke det vi så her.

Men Irina hadde fått en opplevelse. Og det var også målet med turen. Hun er utrolig inntrykksøm, som Dag Solstad formulerer det, hun ler i vei når hun skjønner man skal le, og hun roper ja, når det er spørsmål ut til salen, selv om hun ikke skjønner spørsmålet. Og hun klapper alle steder folk klapper, også der hun synes det har vært skummelt, eller så som så. Høydepunktet var den kjempehøye bestemoren med de kjempelange armene, og det kjempestore egget. Hjemme ville hun leke vi ble til høner, og fluer, men noen medisin våget hun ikke ta. Selv når det var lekemedisin i en tom skje.

Med Norway chess på Vågen Vgs

I dag ble Petro Porosjenko formelt innsatt som president i Ukraina. Det skal jeg skrive om i morgen. Dagen i dag gikk med til å følge verdenseliten i sjakk, som besøkte Vågen videregående skole, like ved der jeg bor. Det tenkte jeg at jeg måtte støtte, selv om billetten var litt dyr, og sjakk følger man lett også på nettet. Men jeg gikk altså, og angrer ikke på det, som man vil se av det følgende.

Det var en veldig spennende runde, utelukkende på grunn av partiet mellom Grischuk og Karjakin. De andre partiene ble forholdsvis begivenhetsløse remiser. Caruana og Giri varte jo lenge, og var en hard kamp, men det partiet fulgte jeg ikke så nøye. Jeg får ikke helt tak på de spillerne der. Aronian og Svidler virket spennende på meg, jeg hadde jo ikke tilgang på en computer som kunne forklare tingene for meg, og Svidler brukte mye tid og virket presset, men det var visst alt sammen teori, og Svidler hadde egentlig full kontroll, som han også forklarte – veltalende som vanlig – under pressekonferansen. Aronian virket skuffet. Agdestein imponerte meg enormt. Han fikk det til å se lett ut med remis mot Kramnik. Det trodde jeg virkelig ikke han ville klare, etter det enorme partiet mot Karjakin torsdag. Sånt er vanskelig psykologisk. Men Agdestein styrte skuta i mål, stort sett med logiske og fornuftige trekk, som også jeg kunne finne. Kommentator Nigel Short var litt skuffet, eller forundret over Kramnik, som tillot slikt symmetrisk spill mot den klart lavest ratede i feltet, men Kramnik virket ikke skuffet eller forundret over seg selv. Enda en prestasjon av Simen, som har satt seg i respekt her nede, og i verdenssjakken, igjen. Topalov og Carlsen kunne jo blitt spennende, de er begge spillere som misliker remis, men Carlsen fikk malplassert dronningen tidlig i spillet, og var vel aldri i nærheten av å slippe unna etter det. Topalov kunne når som helst, omtrent, få remis ved trekkgjentakelse, og til slutt valgte han denne løsningen. Det kan tegne seg til at Carlsen får et lite Norge-kompleks. Fordel av hjemmebane har han i alle fall ikke. Presset er helt enormt. Her ser man en klar forskjell til Simen, som spiller uten press – og veldig godt.

Partiet mellom Grischuk og Karjakin var en fryd å følge med på, og verd inngangsbilletten alene (selv om billetten var pussig dyr, 240 kroner, for å se på sjakk, jaja). Jeg liker begge de to spillerne, heiet alltid litt på dem, Karjakin er veldig åpen og ærlig, typisk russere, de dekker ikke sin personlighet sånn som oss. Han har nettopp giftet seg for andre gang, og jeg har fulgt bryllupsreisen hans på Twitter. Karjakin var også veldig glad da Krim vendte tilbake til Russland, som de ser det, og gav uttrykk for det. Karjakin er fra Simferopol, hovedstaden på Krim, og har representert Ukraina, men for noen år siden ble han russisk statsborger, og har representert dem. Det er litt spesielt å være sint på ham for å bli glad for at hjembyen hans blir en del av landet han nå bor i. Hvem er vel vi, å kritisere ham for det? Også på brettet er Karjakin spennende, uhyre profesjonell, og veldig flink til å få det beste ut av alle stillinger, enten han står godt eller dårlig. Karjakin gjør det som trengs for å få best mulig resultat.

Grischuk er en spiller som går litt under radaren, er litt annerledes enn de andre, og sklir unna press og oppmerksomhet. Men han har spilt seg opp til å bli nummer tre i verden, etter en svært sterk prestasjon i det russiske mesterskapet tidligere i år. Han har kommet hit, og sagt han var mer motivert for lynturneringen i forkant, den for å avgjøre starnumrene, enn for hovedturneringen. Han sier mye klokt, morsomt og rart, og det er vanskelig å vite hva han mener, og hva han sier av andre årsaker. Det er nesten som litteratur, eller som Bob Dylan opptrer i intervju. Som spiller er Grischuk veldig spennende, og får ofte opp stillinger fulle av taktiske muligheter, fulle av potensiell dramatikk, og som regel krydret av at Grischuk får veldig lite tid på klokken. Også det ser ut til å være en del av strategien hans.

Jeg kom dessverre noen minutter sent til spillstart, så jeg fikk ikke med meg åpningen i partiet deres. Da jeg kom, cirka, spilte Grischuk Lg4, og Karjakin fulgte opp med det uvanlige Sg5. Det var hele tiden en ganske uklar stilling, med muligheter for begge sider, det så ut til å komme fra en Grünfeld, Grischuk spiller vel det en del, og så smalt det i sentrum. Her satt jeg med full oppmerksomhet, rett mot dette partiet. De slår av på d4, bonden på c3 forsvinner derfra, og gir hvit et sterkt bondesentrum, mildt sagt, med tre bønder der, og så smeller Grischuk inn Sd3. En kjempekombinasjon. Jeg var ganske sikker på at Karjakin ikke hadde fått den med seg, den var rimelig komplisert, med mange muligheter for hvit å reagere på dem, hver av dem åpnet for et nytt triks fra svart i å svare, slett ikke lett å se, jeg ble ordentlig sjokkert da jeg så trekket, tenkte her har jeg sett noe helt spesielt, men Aronian og Svidler mente i pressekonferansen sin, at dette hadde Karjakin sett, og valgt med åpne øyne.

Det viste seg at Grischuk vant et tårn for springer, men som konsekvens fikk tårnet sitt helt ute av spill på h1. Karjakin hadde flere aktive brikker, flere angrepspunkt, og altså det sterke bondesentrum. Han spilte i den følgende fasen stødig og sikkert, og gav Grischuk svært mye å tenke på, slik at han kom inn i sin vanlige tidsnød, og med under minuttet på klokken måtte gjøre store avgjørelser med langsiktige konsekvenser. Det var altså ikke bare taktisk spill i tidsnøden, men store, strategiske avgjørelser, det som er verst. Grischuk valgte veldig instruktivt aktivitet fremfor forsvar, og gav løper og bonde for å få brikkene sine i spill, og rappe hvite springer på kjøpet. De liker å ha initiativet, disse russerne, både Karjakin og Grischuk, og landet Russland. Det er viktig å styre begivenhetene.

Med sekunder igjen på klokken måtte Grischuk velge hvordan han skulle stanse Karjakins bondefremmarsj i sentrum. Det var så spennende, at jeg måtte forlate pressekonferansen til Agdestein og Kramnik, jeg måtte heller se sluttrekkene til tidskontrollen live.

Så kom de til trekk 40, og fikk hver sin nye time på klokken. Jeg tenkte dette ville bli en lang kveld.

Og det ble. Sluttspillet var en oppvisning i kreativitet, og i oppgaven å gi hverandre maksimale problemer. Gang på gang fant Karjakin en variant som så ut til å avslutte spillet, gang på gang fant Grischuk et svar som ikke gjorde det så enkelt likevel. Karjakin som vanlig profesjonell og tålmodig, alltid på høyde med posisjonen i alle spillets faser, alltid parat til å gjøre det stillingen krever, mens Grischuk er kreativ og uberegnelig, ofte i stand til å finne uventede trekk.

Da Grischuk til slutt måtte strekke ut hånden, etter noen virkelig nådeløse trekk fra Karjakin, så var det allerede godt utpå kveld, og de to utvekslet ikke et ord med hverandre etterpå. Jeg tror ikke de er helt på god fot med hverandre, etter at Karjakin vant litt kontroversielt i et armageddon-parti, forleden, der han ble totalt utspilt, men vant på tid, altså partiet ble uavgjort, men Grischuk måtte vinne. Dette er helt lov, men naturligvis plagsomt, og Karjakin holdt ikke akkurat igjen i feiringen etterpå, litt typisk ham, som ikke er så kalkulerende i livet sitt, som han er på brettet.

Dette vet ikke jeg. Det var bare litt spesielt at de to landsmennene ikke sa et ord til hverandre, etterpå. Antagelig trådte Karjakin litt varsomt i gresset, denne gangen, det var jo et surt tap for Grischuk, som hadde stått best, og nok hadde en sjanse til selv å vinne underveis.