Branner på Maidan og eskalerende sanksjoner

I dag morges satt jeg og spiste frokosten min mens jeg leste avisen og nyheter på nettbrett, som vanlig. Det blir gjerne til at jeg spiser lengst, mye lenger enn de andre, så når jeg blir sittende alene, leser jeg. På et tidspunkt svitsjet jeg over til Twitter, for å skrive en liten ting der, og jeg sjekket samtidig feeden, som det vel heter, nyhetsstrømmen. Der var det meldinger om at styresmaktene «rydder» Maidan, og at det brant i gummidekk. Det var også bilder og film. Meldingene var lagt ut for 3 og 11 minutter siden. Under hashtag #Ukraina og #Kiev var dette allerede dominerende.

Maidan nezavisimosti, eller Uavhengighetsplassen, ligger øverst i paradegaten Kresjtsjatik, og er regnet som sentrum i Kiev. Det tar omtrent en halvtime fra oss i Petsjersk å gå dit. I en storby som Kiev er dette like ved. Sjelden har jeg vært så nærme det som kan bli verdensnyheter.

Jeg spurte Olia om hun hadde fått med seg hva nyhetene, og det sa hun at hun hadde. Ansiktet hadde hun imidlertid boret inn i mobilen, der hun enda en gang leste kommentarfelt om norske menns syn på russiske og ukrainske kvinner, en del av komplekser hun tid om annen får, og noe som slett ikke lar seg løse av hva enkelte menn i landet vårt får seg til å skrive. Mine forsikringer om at disse nok ikke er representative verken hva gjelder meninger eller intelligens, pleier ikke å hjelpe når min kjære, ukrainske kone vil se ned på seg selv gjennom andres øyne. Søk på Google om det omtalte temaet gir mange negative treff.

Nyhetene fra hennes eget land og by hadde hun nok ikke fått med seg denne dagen. Jeg bestemte meg for å vente med å meddele henne det. Det ville jo kunne virke opprørerende på henne. Og på resten av familien hennes.

Etter en stund kom imidlertid moren inn til oss, og sa vi måtte lukke vinduet. Det luktet så rart og svidd. Jeg koblet med en gang, og spurte på ny om Olia hadde fått med seg nyhetene. Nå sa jeg også hva nyhetene var, og viste bilde fra Maidan. Det skapte reaksjoner. Mor, søster og Olia løp inn på rommet der TVen står, og skrudde på for å se hva dette var for noe. På ukrainsk TV var det ennå ikke nevnt, der dominerte andre nyheter. Utenfor vinduet så vi tykk røyk stige til værs.

Senere på dagen stakk jeg ned til Maidan for å ta en titt. Beleiringen der nede har irritert meg hele tiden. Til og med den gang de demonstrerte mot Janukovitsj, en demokratisk valgt president, i et valg som gikk lovlig for seg, og der han var utfordrer (altså ikke den som satt og kontrollerte statsmediene). Her har sikkert mange problemer med å være enig med meg, Janukovitsj var jo en korrupt og dårlig president. Det kan så være. Likevel ville det være bedre å vente til det ordinære valget som skulle være i begynnelsen av 2015, altså bare noen måneder til. Også korrupte presidenter er det best å kaste på lovlig måte.

Her må også vestlige politikere og medier se på sin rolle. Vår egen utenriksminister, Børge Brende, gikk veldig hardt ut, i januar og februar, og krevde at president Janukovitsj måtte trekke seg, og skrive ut nyvalg. Det er stikk i strid med den ukrainske konstitusjonen, som ikke åpner for at presidenten skriver ut nyvalg etter forgodtbefinnende. Valgene skal følge en oppsatt plan på hvert femte år. Brende er en utenriksminister som selv etter norsk standard er nærmest viljeløs, slik han dilter etter EU og USA. Han krever ikke nyvalg i Ukraina, uten at dette er offisiell linje i Brussel og Washington.

Kom ikke og si at Janukovitsj riktignok var en demokratisk valgt president, men at han i presidentperioden sin har brutt de demokratiske spillereglene. Nøyaktig det samme har det nye regimet i Kiev gjort. Kneble opposisjonen ved hjelp av lover og rettsapparat, forfølge sine rivaler, forfordele sine venner, bruke våpenmakt om nødvendig – alt dette har det nye regimet gjort vel så ille, om ikke verre, enn regimet til Janukovitsj. Det gjenstår å se om Ukraina klatrer på korrupsjonsrankingen til transparency.org. Foreløpig forbeholder jeg meg retten til å tvile.

Jeg ser gjerne at Ukraina slår inn på den demokratiske vei. Jeg tror ikke demonstrasjoner i gatene er den veien. Ikke når demonstrasjonene går over i å bli beleiring av sentrum og okkupasjon av offentlige bygninger. Ikke når en liten gruppe mennesker gjør seg til representanter for hele landets vilje. Ikke når dette blir den eneste måten man kan få sin vilje gjennom på. Demokrati er debatt og meningsutveksling. Det er respekt for andres syn, og for mindretallets ønsker. Alt dette er fraværende i Ukraina, og har vært det så lenge landet har eksistert som selvstendig land. Nå synes jeg det er verre enn noensinne. Det blir lagt fullstendig lokk på meninger om at også folket i øst kan ha rettigheter som bør bli respektert. Rundt om i gatene finner man lett folk med sympatier for Russland, eller for russisk språk og kultur i Ukraina. Offentlig får slike merkelappen forrædere, eller «hjernevasket av Kreml».

Det er ikke demokrati. Det er heller ikke demokrati at gjengen på Maidan har blitt værende der, også etter at Jaunkovitsj falt, nytt, midlertidig regime ble innsatt, ny president bla valgt, alle månedene siden desember i fjor. Hva slags folk som er der nå, er ikke godt å si. Kall dem i alle fall ikke helter. De okkuperer sentrum av landets hovedstad, og gjør at flere av innbyggerne i Kiev ikke våger å gå der. Tid om annen har det også vært tilløp til kamper. Senest nå 4. August, var det vel, da en hærstyrke fra kampene i øst, tok turen tilbake til Kiev for å «rydde opp» i en kafé, noen fra Maidan hadde okkupert. Det ble stygt. Blod og vold, og uhyggelige mengder våpen beslaglagt. Hva som gjør det ekstra pikant, er at hærstyrken som «ryddet opp» var en av de frivillige, finansiert av Kolomoiskij. Og rekruttert fra folk på Maidan.

Så også denne revolusjonen er i ferd med å spise sine egne.

Nede på Maidan så jeg en lang rekke gamle lastebiler linet opp oppover Kresjtsjatik. Det er tydelig styresmaktene nå mener alvor, gateokkupantene skal vekk. Det er visstnok en parade 25 august, på uavhengighetsdagen, som gjør at borgermester Klitsjko har blitt så oppsatt på å rydde plassen. De nye styresmaktene har jo et problem i forsøket på opprydning, med det at de så sterkt kritiserte Janukovitsj’ maktbruk for å rydde den samme plassen. Det var jo et av eksemplene som ble brukt for hvorfor det var nødvendig å fjerne ham.

Oppe på selve plassen så jeg at teltleiren og barrikadene var noe redusert, men ikke såpass at de ennå ikke totalt dominerer området. Her er ennå lite som minner om den blide sommerstemning som jeg assosierer med plassen. Noen av folkene der oppe gikk med krykker og bandasje, det kunne virke som de nylig hadde sloss mot noen, men her skal ikke jeg trekke noen konklusjoner uten dekning for dem. Restene av de brente gummihjulene fra i dag morges lå tydelige, tre forskjellige steder. Men det var også rikelig av hjul som ikke var brent. Jeg var på plassen bare for et par dager siden også, og kunne egentlig ikke registrere hvor de brente hjulene var tatt fra.

Det kunne virke som oppryddingen skjedde fra nordsiden. Der var det motordur og bråk, en kar som gaulet «Slava Ukraina», kampropet, om og om igjen, og hyttetet med nevnen. Folk i militærklær løp frem og tilbake. Noen kvinner kostet stille skrot og søppel. Typisk Ukraina. Kvinnene rydder opp. Stille, og uten å klage i annet enn ansiktsuttrykket.

Jeg syntes det var skummelt og ubehagelig der, så jeg forlot plassen. Jeg fant meg et sted å spise min lunsj. Der fant jeg også siste nummer av Kyiv post, gratisavisen med ukrainske nyheter på engelsk. Den har gjort det veldig bra internasjonalt, etter at krisen i Ukraina begynte å eskalere. I den leste jeg at det ukrainske innenriksdepartementet mente at Maidan nå var sponset av – hold dere fast – FSB. Det er det russiske statspolitiet. Etterfølgeren av KGB.

Ringen er helt sluttet. Russerne hevdet først at demonstrasjonene på Maidan var initiert og finansiert av USA og Vesten. Det ble møtt med forakt og hoderystning i Ukraina og i vest. Hvordan reagerer vi så når det offentlige Ukraina påstår okkupantene på Maidan er støttet og finansiert av Russland? Min grimme gjetning er at vi møter det som vanlig, med taushet.

Ellers i dag dominerer nyheten om at Russland har kommet med et motsvar til sanksjonene mot dem. Praktisk talt alle matprodukter fra alle land som sanksjonert mot dem er forbudt. Det vil si frukt og grønt, kjøtt og fisk, og meieriprodukter, fra USA, Canada, Australia, EU og Norge. Vår eminente – eller kanskje jeg heller skulle si tafatte – utenriksminister, Børge Brende, kaller motsanksjonene «urimelige». Det føyer seg inn i rekken av hans håndtering eller ikke-håndtering av situasjonen, som da han kalte Russlands oppmarsjing av egne styrker mot Ukrainas grense «uklok». Det er nok på tide at både utenriksministeren og vi andre tar innover oss at Russland handler i egne interesser, ikke i våre.

Det er uansvarlig om ikke storpolitikerne i EU og USA har tatt høyde for at det vil komme motreaksjoner. Det er en del av spillet. I Vesten blir effekten av motsanksjonene naturligvis tonet ned, det blir sagt at det mest av alt vil ramme russerne selv, med høyere priser og svekket valuta. Men det er klart, sanksjonene gjør vondt for de som er rammet. Jeg har tilbrakt lange ferier her i Kiev i fem år nå, andelen utenlandsk mat jeg har blitt servert er helt forsvinnende liten. Som de fleste andre land liker Ukraina, som Russland, å spise sitt eget. Det skulle ikke være vanskelig for oss å forstå i Norge.

I Norge går alarmen i laksenæringen. Norge eksporterer enorme mengder laks til Russland. Det er ikke gjort i en håndvending å finne andre markeder til den. Prisdumping pleier sjelden være aktuelt for matvarer, da kasserer man heller maten. Og kanskje er det det som vil bli enden på overskuddet av laks. Det er strenge regler for hvor mye laks man kan ha i merkene. Får man ikke solgt den, må den slaktes uansett. Det kommer ikke til å bety noe særlig for norsk økonomi, som sådan. Men for laksenæringen er det mer enn alvorlig nok.

For land som Finland, Polen og de baltiske landene kan det være virkelig ille. Finland har allerede bedt om ekstra støtte fra EU, for å kompensere inntektstapet. For finnene føles det sikkert ekstra ille. De har lang tradisjon for å finne ut av det med russerne, og leverte til og med meieriprodukter til dem under Sovjettiden. De har ikke vært noen pådriver i sanksjonene, ikke merket seg ut på noen måter. Nå blir de et offer for konflikten, selv om de kanskje ikke ønsker den.

Det har kommet rykter om at Tyskland og Angela Merkel var nær ved å komme frem til en løsning med russerne, like før den forferdelige flystyrten. Løsningen skal ha vært at Russland fikk beholde Krim, mot at de trakk seg ut av Øst-Ukraina. Jeg vet ikke hvor mye hold det er i disse ryktene, men på meg virker det som en løsning russerne burde kunne gå med på. Det er nå såpass mye uro og kaos i Ukraina, at russerne ikke trenger å fyre opp. I den forfatning Ukraina er nå, vil de neppe komme seg inn verken i EU eller i NATO. Kiev vil også få store problemer med å kontrollere Donbass, slik de vel egentlig alltid har hatt.

Uansett bør man nok kanskje vurdere om man bør prøve å finne tilbake til det det så smått, så smått positive sporet man var før den fatale flystyrten. Det virket som Frankrike og Tyskland sammen hadde noe på gang. Selvsagt er det horribelt å levere kvalitetsvåpen som BUK til tvilsomme hærstyrker som dem som Russland støtter der i øst. Det er nok korrekt å si at det er å levere kraftige våpen til banditter. Men det er banditter også på ukrainsk side, løst organiserte, og med tvilsom opprinnelse. De har også altfor kraftige våpen, og bruker dem. Leveransen av BUk – med det forbehold at det var russerne som leverte, og at våpenet ikke var stjålet fra ukrainske lagere – var bare en siste galskap i en konflikt som har eskalert langt ut av kontroll.

Det er nødt til å finnes en konstruktiv vei. Folks rettferdighetsfølelse tilsier at Russland må straffes for sin innblanding i et fremmed lands anliggende, og for å være den første som tok i bruk eller truet med militærmakt. Så la gå, straff gjerne Russland. Men tro ikke at det gir noen løsning på krisen. Og krisen må løses, for verden, for Russland, og – mest av alt – for Ukraina. Det er ingen som tjener på situasjonen som er nå, og Ukraina går til grunne av den.

Tais’ bursdag, og samtale med en kvinne fra Lugansk

Temperaturen ligger stabilt over 30 grader i Kiev nå. Det er for mye for meg. Selv nettene er for varme og klamme. Om dagene gjelder det å finne et svalt sted å holde ut. Inne er det fælt, og ute gjelder det å komme seg i skyggen, et sted det er litt trekk.

I dag var det bursdagen til Tais. Vårt lille tantebarn er like gammelt som ekteskapet vårt. Om morgenen var det kake med lys, og gaver uten innpakning. Slik man gjør det her. Kanskje var det også innpakning, bare at jeg ikke så det. Det var ekstra feiring om ettermiddagen også, det var hovedfeiringen, men den gikk jeg dessverre glipp av, fordi jeg var ute på flukt fra varmen. De pleier være veldig omtrentlige med tider, familien til Olia, jeg vet ikke om vi noensinne har avtalt et klokkeslett. Det passer meg godt, jeg liker også å innrette dagene og tiden som jeg føler for. Men i dag førte det altså til at jeg kom for sent til festen. Maten var spist, sjampanskojen drukket.

Mye på grunn av varmen får vi for lange morgener, her. Jeg pleier jo være en riktig morgenfugl, jeg liker å komme i gang med dagen. Olia kan være våken og sove om en annen hele døgnet. Hun sover når hun er trøtt, og bryr seg ikke om hva klokken er, om hun ikke har noen forpliktelser. Her prøver jeg å stå opp når det blir lyst, for å få gjort noe, men det er snart etter bare for å dumpe i søvn igjen. Ofte sammen med Olia. Hver dag har jeg et mål om å komme meg tidligere ut, alene eller sammen med Olia, hver dag blir klokken tolv, og vel så det, før vi klarer det. Noen ganger, som i dag, ble planen om å komme seg tidlig ut forstyrret av dobbel frokost. Først serverte Olia én, tidlig om morgenen – vareniki, en slags pasta med syltetøy, pasta fra Sibir, tror jeg. Deretter serverte moren en til, om formiddagen – egg og kjøtt og potetmos. Rikelig av alt. Og vanskelig annet enn å hvile etterpå.

Litt over tolv, ikke så altfor langt over tolv, kom jeg meg ut. Alene, denne dagen. Det er alltid kjekkest med Olia, men jeg finner greit ut av det alene også. Da blir det ofte lengre turer, ofte på jakt etter en rute jeg ikke har gått på en stund, steder jeg ikke har vært, ting jeg ikke har sett. Fra der vi bor, i Petsjersk, til Hydropark er det etterhvert begrenset med muligheter for å finne nye veier, så ofte jeg har gått dit. I dag fant jeg tilfeldigvis en ny. På vestbredden av Dnjepr, helt nede ved elven, mellom Patona-broen og broen med metroen, hovedbroen til Hydropark. Den strekningen har jeg aldri gått før. Det var vakkert og flott, altfor varmt, men en mild bris fra elven gjorde det levelig.

Der gikk jeg og hørte på et foredrag om Beethoven, om konsertene hans, nærmere bestemt trippelkonserten og pianokonsert nummer fire. Jeg hører alltid på foredrag eller podcast når jeg går. Det er en del av den moderne verdens gaver, at man kan få intellektuelt påfyll mens man er i bevegelse. Det utnytter jeg intenst, når jeg går, sykler eller løper.

Men vel fremme i Hydropark er det ingen foredrag. Der er jeg alene med tankene mine, og lydene som er der. Den velkjente knirkingen i de gamle, mer eller mindre hjemmelagde apparatene fra 70-tallet, skramlingen fra kjettingene vektene er festet i, folk som snakker eller stønner, fjern musikk, reklame og rop fra elven og strandlivet like ved, alt blander seg med og orkestrerer tankene mine. Det er vanligvis et herlig liv. Men i dag var det for varmt. Jeg måtte kjøle meg i elven hele tiden, og fikk ikke gjennomført programmet jeg hadde tenkt.

Nå er det også blitt trefninger i Nagorno Karabakh. Det er også et konfliktområde, lagt igjen til oss etter Sovjetunionens fall. Det er Armenia og Aserbajdsjan som står mot hverandre, og begge gjør krav på området, som ligger i Aserbajdsjan, men er befolket av armenere. Jeg tenker på hvor tilfeldig det er, hvilken side man havner på, i konflikter som dette. Armenia ble rundt 1915 og 1916 utsatt for et folkemord fra tyrkerne, den gang det ottomanske riket. Folkemord er et begrep som blir mye misbrukt, og som følge av det er det i ferd med å miste sin styrke, men hva som skjedde med armenerne den gangen, kan kvalifisere. Anslagene går på at omtrent 100 000 armenere ble drept. Tyrkerne benekter hendelsen, det er et stridstema der, mens det i Armenia naturlig nok er sterkt fremme i den kollektive hukommelsen. Tyrkia og Armenia er fiender. Tyrkia er et NATO-land, merkelig nok, kanskje, tatt i betraktning demokratiproblemene i landet. Her er det nok viktigere for USA å ha en base nær Midt-Østen, enn noe annet. Dermed kan ikke godt Armenia søke støtte fra USA, så de må søke støtte fra Russland. Her er forklaringen for hvorfor Armenia er så lydige overfor Russland. De er helt avhengig av dem. Ikke bare økonomisk, men også sikkerhetsmessig. Aserbajdsjan hater Armenia, blir derfor mot Russland, som støtter dem, og på grunn av det søker også Aserbajdsjan støtte og samarbeid fra USA, noe de får, og gir.

Alle burde med jevne mellomrom lese novellen Et latterlig menneskes drøm, av Fjodor Dostojevskij. Der ser man hvordan det går når mennesker lager grenser, og begynner å dele seg opp i grupper. Jeg har tenkt litt på det i det siste, er det noen grenser i det hele tatt som ikke er et resultat av eller har resultert i krig og konflikt? Er det noen imperier som har gått i oppløsning, uten at det er fulgt kriger av det? Uten at det har blitt bråk om grensene?

I varmen valgte jeg å komme meg et sted jeg kunne spise mat, drikke øl og drikke kaffe. Det er Prego restaurant, nokså nær der vi bor. Ettermiddagssolen var så lav at den lurte seg under parasollene ved bordene jeg satt. Jeg måtte flytte meg fra bord til bord. Det var så varmt at jeg greide ikke skrive noe, det var bare å følge med på Twitter og på nyhetene. Den store nyheten var at Norges annetlag spilte uavgjort mot Ukraina i sjakk OL. Ellers har det i selve Ukriana blitt litt roligere når det gjelder nyheter. Det er utrolig så fort ting blir en vane. Fly blir skutt ned, byer blir bombet, folk dør. Men i Ukraina er dette bare mer av det samme.

Det var ganske spesielt å sitte så nær noen som kjenner krisen så direkte på kroppen. Alt jeg har skrevet om den. For oss i Vesten er det et uhyre viktig spørsmål å avgjøre hvem som har rett og galt, hvilken side vi skal støtte, og hvor sterkt og hvordan vi skal involvere oss for å sørge for at den riktige siden vinner frem. For denne kvinne virket ikke dette å være noe poeng i det hele tatt. Hun var sterkt i mot regimet i Kiev og sterkt i mot regimet i Moskva, men gav jevnt over blaffen i hvem som vant, så lenge det ble fred og ro, og folk kunne leve normalt igjen. Om de ukrainske styrkene slo ned opprørerne, så var det greit. Om russerne invaderte og slo bort de ukrainske styrkene, så var det også greit. Det eneste hun ikke ønsket, er krigen som nå er.

Folk som misliker Putin, får sitt med at hun mente det var noe i veien med ham, nesten som en slags diagnose, uten at hun brukte det uttrykket. Han ønsker en plass i historien, som en av dem som erobrer nytt land, utvider riket. Opprørerne – eller separatistene – så hun på som tsjetsjenere, de er ikke «våre» (et uttrykk russere og deres slektninger bruker ofte, nasja, er uttrykket på russisk, hunkjønn). Hun hadde sett dem på YouTube, de snakket ikke rent, da er det mer eller mindre søppel allerede, som alle med litt innsikt i russisk kultur vil forstå. Men ulikt oss i Vesten og i Ukraina sa hun alt dette uten hat, eller bitterhet eller sinne, hun sa det bare rett frem. Som hennes oppfatning av hvordan tingene hang sammen.

Hun så heller ikke Ukraina som noen redning. Maidan og Europa nevnte hun ikke engang, heller ikke USA, NATO og EU. For sin egen region ønsket hun frihet, slik jeg oppfattet henne. Hun ville verken tilhøre Russland eller Ukraina. Hun hadde også likt godt om Ukraina ble en føderasjon, slik at de fikk litt mer selvstyre. Og fikk beholde mer av verdiene de skaper selv. I følge henne gikk 70% av verdiskapningen i Donbass til Kiev. Det er et tall Olia og jeg også har sett. En av de tidligere, selvutnevnte guvernørene der, kom med dette tallet i en YouTube video. Her må med at dette var en guvernør med bred, folkelig oppslutning. I motsetning til sånn det er nå.

Det er også viktig at vi behandles ikke som tredje sorts mennesker, sa hun. Det er noe jeg tviler på kan trenge inn i norske og vestlige hoder. Her i Ukraina, som i Russland og flere slaviske land, og andre land i øst-Europa og i verden, så er inndelingen av mennesker etter folkegruppen de tilhører høyst reell. Skremmende mange i Ukraina ser ikke på russere som mennesker med livets rett. Skremmende mange mener befolkningen i øst bare må holdes under kontroll, deres makt og muligheter må begrenses. – De vil behandle oss som slaver, sa denne kvinnen fra Lugansk.

Det var jo interessant. Akkurat det samme sa en eldre kvinne på Maidan, da hun skulle forklare hvorfor hun var med og demonstrere. – Vi ville ikke bli behandlet som slaver. Det får meg til å tenke på den gamle vitsen om kommunisten som skulle forklare fordelen med det nye systemet: i det gamle, kapitalistiske systemet var det slik at den ene halvparten bare utnyttet den andre. Hos oss er det helt motsatt…

Jeg gikk hjem til det litt triste synet at festen hadde vært. De hadde ventet på meg. Moren hadde laget flere pizzaer, og mye annen mat. De hadde åpnet og drukket sjampanskoje, vin og øl. Det hadde vært en gjest, Sergej, arbeidskaren. Ellers var det bare Olia og moren og søsteren i Tais’ bursdagsselskap. Faren er for lengst ute av bildet.

Det er mange problemer, på alle nivå i Ukraina. Krigen i øst er den reneste galskap. Så mange som kriger på vegne av et folk de ikke har støtte hos, som ikke ønsker verken krigen eller dem. Kvinnen fra Lugansk virket ikke til å ha noen illusjoner om hvordan dette kom til å ende. Hun klaget heller aldri, og virket helt innstilt på å leve videre og gjøre det beste ut av det, samme hva som kom til å hende. Det samme gjorde barnet hennes, som løp rundt og lekte smilende og leende på lekeplassen, ute av stand til å skjønne hva det er for slags land de er i ferd med å vokse opp i.

En uhyggelig begivenhetsrik uke i Ukraina

La coscienza di Zeno, eller «Zenos bekjennelser», er en herlig roman av den italienske forfatteren Italo Svevo. Den kom ut i 1923, i Trieste, sjekket jeg nettopp opp. Der var en uventet parallell til dagens situasjon i Ukraina. Trieste var et av mange, mange områder det var rift om da europeiske grenser skulle tegnes på ny etter første verdenskrig. Plutselig var Trieste en brennende viktig by for italienerne, det var en by de måtte ha, og stemningen kan kanskje sammenlignes med den i Russland, nå som de har fått tilbake Krim, som de kaller det, og også andre, tidligere russiske områder, er i spill. Sentrum av Trieste var italiensk, mens omlandet bedre hørte til det nye landet som skulle bli Jugoslavia. Italienerne mente den gang at områder langt nedover øst-kysten av Adriaterhavet, langt inn i dagens Krotaia, var italiensk, og skulle være italiensk. Dette var så opplagt og viktig for dem, at de faktisk forlot fredsforhandlingene for en stund, da de ikke fikk helt gjennomslag for dette synet blant de andre nasjonene som forhandlet i Paris.

Det var imidlertid ikke dette ved Svevos roman jeg tenkte på, da jeg på ny fikk den i hodet mens jeg holdt på med mine sommerlige treningsøvelser i Hydropark i dag. Det er en meget artig setning, slik man finner i store romaner, der ikke bare karakterene er interessante og morsomme, handlingen spennende og skikkelig, men også språket er suverent og man finner klar, menneskelig visdom, formulert i helt enkle setninger.

Mennesket innrømmer aldri sine feil, andre enn sine aller største.

Slik er det jeg husker det formulert, i den norske oversettelsen jeg leste for mange år siden. Jeg lurer på om det ikke var faren til hovedpersonen, Zeno Cosini, som hadde investert, og med det gått dundrende fallitt. Det er Zeno selv som kommer med formuleringen. Den briljante innsikten er, at når mennesket gjør en feil, for eksempel i investeringer, så sitter det langt inne å innrømme denne feilen. I investeringer vil det si å ta tapet, og selge seg ut. Med det vil man også innrømme at man tok feil, investeringen var en tabbe. I stedet holder man på investeringen, og håper den skal gå opp med tiden, slik at man får rett til slutt. Man selger seg ikke ut, men investerer heller mer, for å tviholde på sin egen beslutning og håpet om at man har rett og vært smart hele tiden.

Parallellene gjelder veldig godt i gambling, der man aldri vil innrømme at man ikke greier å vinne, men fortsetter å spille til alt er tapt. Og man er nødt til å gjøre det. Slik er det mennesket ikke innrømmer sine feil, før de er blitt så store at man ikke har sjanse til å slippe unna lenger. Våre egne Terrakommuner har vel også vært utsatt for dette, der man ikke trakk seg ut når man så hvor det bar, men ventet til hundrevis av millioner kroner var tapt.

I Ukraina gjelder også dette, mener jeg. Russisk side, ukrainsk side og det internasjonale samfunn representert ved USA og EU, har fortsatt med å øke innsatsen og dermed risikoen nå siden den ukrainske krisen startet i november i fjor. Det er ingen som vil innrømme at her har vi valgt feil strategi, dette tjener verken egne eller andres interesser, vi hiver oss ut, som det heter i pokerspråket. Årsaken er selvfølgelig at man mener man har rett, både i egne ønsker legitimitet, og i strategien man har valgt for å oppnå den.

Foreløpig har kostnadene for alle parter vært gigantiske. Det er heller ingen parter som har noen enkel vei ut lenger. Det er allerede blitt et gigantisk nederlag å innrømme. Det er slike nederlag man ikke innrømmer, før det er ingen vei utenom, før det er et uomtvistelig faktum. Det er foruroligende, for det vil føre til at særlig Ukraina og Russland vil fortsette å tømme ressurser inn i sluket krisen er blitt, ressurser i form av økonomi og menneskeliv. USA og EU holder seg ennå med stort sett å tape prestisje, noe de gjør voldsomt, all den tyngde de har lagt inn i presset mot Russland. De kan ikke godt gi Russland innrømmelser, nå. Verdens ennå suverene stormakter kan ikke sette så mye inn i en konflikt, uten å vinne den.

Hele uken har vært forferdelig i Ukraina.  Jeg har skrevet mye om det på bloggen, og skal ikke ta det opp igjen. Det er bare å sjekke siste ukers poster. I helgen har kampene i øst tatt seg ytterligere opp, blitt enda mer intense. De ukrainske styresmaktene har satt inn en voldsom offensiv. Det går sivile liv tapt, men det er noe de har tatt med i betraktningen. De håper de har såpass med goodwill at de ikke vil miste den internasjonale støtten om det går noen uskyldige liv tapt. Uskyldige i Donetsk og Lugansk gjør ikke så vondt, som uskyldige i andre deler av Ukraina, eller verden.

Offensiven går også like i nærheten av krasjstedet til MH17, der internasjonale eksperter fremdeles ikke har tilgang. Men nå kan separatistene kanskje vanskelig lastes. Det ble tegnet våpenhvileavtale fredag, så internasjonale eksperter skulle slippe til, forhandlet frem mellom representanter for styresmaktene for Malaysia og opprørerne. Det er Ukraina som har brutt denne våpenhvilen. De satser alt på å få denne krigen avsluttet, få opprørerne knust.

Årsaken er nok kanskje at de ikke har råd til denne konflikten. Pengene renner ut, og Ukraina har ikke mange av dem. Nå om sommeren er folk i landet godt fornøyd. Strømmen er dyr, men man bruker ikke mye av den, og behovet for russisk gass er ikke så stort. Det fine været og varmen gir i seg selv god stemning. I høst og vinter vil alvoret komme. Da vil folk ikke klare å betale regningene sine. Det vil også Ukraina som land få store og umulige problemer med.

Derfor er det kanskje slik at det blir Ukraina som til slutt tvinges til å innrømme nederlaget. Det er de som vil gå tomme for ressurser først. Russland ser ikke ut til å bry seg om sanksjonene eller vestlig press, kanskje er det til og med slik at vestlig press gjør Russland sterkere. Det gjør i hvert fall Putin sterkere. På BBC sa de i dag at han har støtte fra 90 % av befolkningen, et helt uhørt høyt tall. Kanskje er det et tegn i tiden at en annen undersøkelse viser at kongressen i USA har tillit bare hos 7 % av sin befolkning.

Jeg tror ikke noe på disse sanksjonene. Jeg tror det som må skje i Ukraina er nødt til å skje uansett, og at det er bedre å gjøre det raskt og effektivt, enn gjennom langvarig pine. Jeg tror vestlig innblanding gjør vondt verre. Ukraina kan ikke holde på landet sitt som det er nå, med konstitusjonen som de har nå. De er nødt til å gi de østlige områdene innrømmelser. De kan ikke la dem bli styrt av oligarker utpekt av Kiev. De kan ikke hente ut store deler av ressursene som blir produsert der, uten å gi noe betydelig tilbake. De kan heller ikke ha Russland som fiende. Uansett så mye de to landene hater hverandre nå, så er de også avhengige av hverandre. Og særlig er Ukraina avhengig av Russland. Det er deres viktigste handelspartner. Og de har ingen annen energiforsyning.

Dette er kontroversielle meninger, slik som Russland oppfører seg. Det er de som bryter internasjonale avtaler, de som har snappet landområder fra fremmed land, de som holder liv i det væpnede opprøret i øst, og forsyner det med mannskap og våpen. Også her finnes det innvendinger til fordel for Russland, men det er tunge prinsipper som veier mot dem.

Noen av postene mine får fine kommentarer kanskje ikke alle får med seg, om de allerede har lest originalposten. Det gjelder særlig, fredagens post, om den ukrainske regjeringens oppløsning og faren for et sammenbrudd for hele landet. Der utfordrer en opplyst leser med argumenter om hvorfor Russland må fordømmes, og det må kraftige reaksjoner til for å stanse dem, mens jeg må forsvare mitt standpunkt om at tross Russlands oppførsel, vil kompromiss være det beste. Diskusjonen får frem litt av hva som står på spill i denne saken, og hvor viktig det er at valgene man gjør er skikkelig begrunnet. Krisen vil kunne definere forholdene i verden for årevis fremover. Det gjelder å finne en løsning som gjør verden til et best mulig sted å være.

Jeg anbefaler alle til å sjekke diskusjonen opp, den er i kommentarfeltet til posten fredag 25. juli. Diskusjonen er heller ikke over, som man ser, jeg kommer til å svare på kommentaren som nå står sist. Andre med meninger står også fritt til å slenge inn sin kommentar, og da helst saklig og begrunnet. Personkarakteristikker og beskyldninger er ikke det som skal til for å finne en vei ut av dette.

Regjeringen i oppløsning i Ukraina, som hele landet er på randen av å være

Det hørtes nettopp smell utenfor vinduet her nede hos i sentrum av Kiev. Vi hadde nettopp spist, Olia og jeg, jeg hadde drukket meg et glass vin fra Krim, mama Irina og Tais hadde nettopp kommet hjem. Så disse smellene. Tais er et barn, hun var den første til å være litt skremt, litt forventningsfull. – Hva er dette? Jeg skal være fornuftig, og tenkte det må være fyrverkeri. Olia var tydelig skremt. – Har de begynt å skyte her? er det bomber? Vi så ingenting fra vinduet, og det var ikke hviningen og sprakingen som følger med fyrverkeri. Det var smell og dunder.

Heldigvis var det en liten dose fyrverkeri. Vi fikk øye på det etter hvert, og så var alt glede igjen. Men det er tydelig at det er en viss spenning, til og med her i Kiev, under alt som skjer. Til og med jeg må innrømme at jeg ble litt urolig. Det er urolige tider.

I dag tok jeg turen ned til uavhengighetsplassen, Maidan nezavisimost, eller Maidan, som den er blitt kjent som. Olia tør ikke gå ned dit lenger, og vil ikke at jeg skal gjøre det heller. – Du er for dyrebar til det, sier hun, og mener det. Det er veldig søtt. Så jeg går alltid ned når hun ikke vet det. Og jeg ville aldri gjort det i det hele tatt, om jeg ikke visste at det var helt, helt trygt.

image

Dette er teltrekken opp mot selve plassen. Det røde flagget er Pravij sektor, de militante ultranasjonalistene.

Jeg vet godt hva som venter meg der nede. Teltplassen er ikke forlatt. Hele Maidan er dekket av telt og folk som bokstavelig talt har slått leir. De er svært mange, det går ikke an å telle teltene uten videre. Man må gjøre det systematisk. Å si det er 30-40 av dem er ikke urimelig. Og rundt er barrikadene, i fall styresmaktene skal prøve seg på noe, og liksom ville fjerne dem med makt.

image

Sentrum av Kiev, hovedstad i Ukraina.

Dette opprøret har nå nesten blitt vrengebildet av seg selv. Mange av dem var helter, som stod i mot politistyrkene Berkut, og holdt ut demonstrasjoner i månedsvis i vinter, til daværende president Janukovitsj forsvant, og det nye regimet overtok. Hva skal man kalle dem nå, som de ikke gir seg, selv om det gamle regimet er falt, nyvalg er holdt, og landet har fått en ny president? Kanskje bør man endre begrepene litt, og ikke holde det som så heltmodig å delta i demonstrasjoner og opprør. Det krever kanskje ikke så mye å ofre alt i en dramatisk kamp, enn å bygge livet og landet dag ut og dag inn, uke for uke, måned for måned, år etter år. Større forfattere enn jeg har skrevet fint om dette.

Er det noen som husker Vitalij Klitsjko? Det er bokseren, verdensmesteren, som også var en av lederfigurene under Maidan-protestene. Særlig hos oss i vest fikk han mye oppmerksomhet. I Norge ble det skrevet mye om ham. Bokseren som også hadde en doktorgrad, og som nå skulle bli president. Eksperter langt inni NUPI og andre forskningsinstitusjoner mente at hans store fordel var at han var ny, at han ikke var skitnet til av ukrainsk politikk. Og at det var klart for alle hvor han hadde pengene fra. Han var ingen svindler.

Men han var håpløst naiv. Virkelige kjennere mente han ikke hadde noen sjanse. Han var for ærlig, for åpenhjertig. For enkel å utmanøvrere. På Youtube var det lett å finne videoer av ham, der han dummer seg ut. Han hadde aldri folket med seg. Episoden der han blir sprøytet ned med et brannslukningsapparat etter å ha manet til fred, er godt kjent. Det samme er da han skulle presentere avtalen fredag kveld, 21 februar, der de selvutnevnte lederne for demonstrantene var blitt enige med representanter fra EU, fra Russland og Janukovitsj selv, om en plan for å få slutt på opprøret og få i gang nyvalg i desember, var det vel. Klitsjko ble ledd ut, en kar tok mikrofonen fra ham, og brølte til den nå ville folkemassen, at Janukovitsj skulle trekke seg innen i morgen klokken ti, ellers ville de angripe. Vi vet godt hvordan dette endte. Mindre kjent er da Klitsjko uken etter reiste til Donetsk (eller om det var en annen by i øst) for å «forene folket». Han ble møtt av buing, egg og tomater, og kom ikke til orde.

I dag er han borgermester i Kiev. Det har selvfølgelig ikke vært noe valg. Det er ikke sånn det fungerer her. Det er presidenten som peker ut borgermesterne og guvernørene. Som interesserte husker, gav Klitsjko opp forsøket på å bli president, og valgte i stedet å støtte Porosjenko. Her har han fått belønningen.

Klitsjko er ikke noe dårlig menneske. Han vil oppriktig at alt skal bli bra, men vet nok ikke helt hvordan han skal få det til. Doktorgraden hans er i et idrettsfag. Han har nok noen mangler i økonomi og i politikk, og særlig mangler han praktisk erfaring i hvordan det politiske spillet i Ukraina utøves. Han forsøkte å fjerne demonstrantene på Maidan ved å oppfordre dem til å reise hjem. Han er nok for godtroende. Erfarne ukrainske og russiske politikere utsetter seg ikke for slike nederlag som Klitsjko stadig vekk gjør. At demonstrantene stadig er der, er et synlig bevis på at Klitsjko ikke har lykkes. De er også et symptom på hvor dårlig det står til med den politiske situasjonen i landet.

Et enda tidligere symptom er hva som har skjedd i parlamentet og med regjeringen denne uken. Kommunistpartiet er oppløst, det er gjort forbudt. Det er et horribelt eksempel på manglende respekt og forståelse for demokratiet, når flertallet i parlamentet vedtar å forby et parti som er valgt inn der og sitter der. At høyreekstremistene i Svoboda ikke bare er lovlig og akseptert, men faktisk sitter i regjering, gjør at den russiske propagandaen om fascistene og banderasene (etter Stepan Bandera, den kontroversielle ukrainske frigjøringshelten, eller nazistiske krigsforbryteren og landsforræderen, alt etter hvilken side man står på) ikke er så latterlig som den blir fremstilt i ukrainske og vestlige medier. Det er ukrainsk tradisjon for gjeldende makthavere å politisk forby og straffeforfølge og undertrykke sine motstandere. Nåværende regime er ikke noe unntak.

Nesten samtidig som dette kom melding om at fungerende statsminister, Jatseniuk, trekker seg. Med det bryter hele regjeringen sammen. Folk som følger nøye med har kanskje reagert på at den midlertidige regjeringen som kom i stand etter flukten til Janukovitsj, har fortsatt mer eller mindre uforandret etter at Porosjenko overtok presidentmakten. Betegnelsene «fungerende» og «midlertidig» regjering fadet liksom ut. Nå er det i alle fall ingen tvil om at regjeringen skal skiftes ut, og det ligger an til nyvalg i parlamentet, om enn det er vanskelig å vite.

Regjeringen var sammensatt på grunnlag av en koalisjon mellom fedrelandspartiet til Timosjenko, UDAR (slag) til bokseren Klitsjko og høyreekstremistene i Svoboda. UDAR støttet regjeringen, men hadde ingen medlemmer i den. Til gjengjeld var det en del uavhengige representanter. Nå har regjeringssamarbeidet brutt sammen, og koalisjonen er splittet. Også dette er etter god ukrainsk tradisjon, der skiftende maktstrukturer og allianser gjør det vanskelig å holde oversikten. For eksempel var nåværende president, Petro Porosjenko, sentral i opprettelsen av Regionspartiet – til Janukovitsj. Hoppsan. Den er det ikke mange som skriver om lenger.

Så hvorfor brøt koalisjonen mellom UDAR, Svoboda (Frihet) og Fedrelandspartiet sammen? Min kone Olia har snakket litt om det, hun har sett det på TV, men jeg har tenkt det for dumt til å være sant. Arsenij Jatseniuk er sett på som en politiker som søker makt. Det er rart han trekker seg, når han har den. Så det må være gode grunner.

Årsaken er lånene som kommer fra det internasjonale pengefondet, IMF. De kommer med tøffe betingelser, kutt i energisubsidier og andre offentlige utgifter. Grekerne kan sikkert si litt om disse tingene. Noen av betingelsene er vanskelig å være uenig i. Energisubsidiene i Ukraina og Russland fører til et sløseri uten like. Det vil være veldig bra om EU og IMF klarer å gjøre slutt på det, og andre enn de vil neppe være i stand til det. Strømforsyningen i Ukraina kontrolleres som det meste annet av oligarkene. De er godt fornøyd med tingenes tilstand, der de kontrollerer hele markedet, inkludert prisene, og kan suge ut enorme summer fra subsidier og bedrifter og vanlige folks gass- og strømregninger. Vanlige folk er også dypt skeptiske til kutt i energisubsidiene, det er drepen for enhver valgt politiker, for det vil føre til kraftig økning i helt nødvendige utgifter. Jeg har skrevet flere ganger at kommunale utgifter her i Kiev er nesten doblet dette året.

Med i betraktningen kommer selvsagt også at Russland har økt eksportprisen for gass til Ukraina voldsomt. Kombinasjonen vil gjøre det svært vanskelig for ukrainere som ikke har hjelp fra slekt og venner i utlandet, å klare de vanlige, faste utgifter, om det ikke skjer et mirakel ellers i økonomien. Også for ukrainske bedrifter vil det bli vanskelig å gå med overskudd, og beholde arbeidsplassene.

Så parlamentet stemte rett og slett nei til IMFs krav, lagt frem av statsminister Jatseniuk og hans regjering. Dermed blir det ikke noen nye lån.

Det var rett etter dette Jatseniuk trakk seg. Kraftsalvene som vanligvis er rettet mot Russland og deres ukrainske støttespillere, rettet han nå mot sitt eget parlament.

Hvem ønsker å gå til valg og samtidig steme for upoulære loverr? Historien vil ikke tilgi oss. Vår regjering har nå ikke noe ansvar for spørsmålene: hvordan skal vi betale lønninger, hvordan skal vi i morgen tidlig kunne sende bensin for våre pansrede kjøretøy, hvordan skal vi betale familiene som har mistet soldater, se etter hæren?

Sitatet er hentet herfra (men er også blitt meg gjenfortalt andre steder). Merk at Globalresearch ikke er en kilde jeg liker å bruke, men det er vanskelig å finne andre engelskspråklige medier som referer til regjeringsoppløsningen.

Ukraina kan ikke si nei til både EU og Russland samtidig. Det virker som om de ikke er i stand til å ta inn over seg situasjonen de er i. De er i akutt pengenød. De trenger frisk kapital for å få det til å gå rundt. Ingen er villig til å gi dem det gratis. Det kommer til å gjøre vondt, uansett hvor pengene kommer fra. Jeg skulle gjerne holdt det ukrainske folket utenfor denne karakteristikken. Men teltleiren på Maidan viser at det er noe alvorlig galt der også. De er steile og harde på å protestere mot alt, men ikke en kjeft vil si hvor pengene skal komme fra.

Så lenge det er sommer er det veldig god stemning her i Kiev. Når vinteren kommer med sitt iskalde alvor vil det ganske garantert snu.

Ellers melder den utmerkede avisen New York Times at støtten fra Russland til separatistene har økt. De refererer og intervjuer kilder i Obama-adminstrasjonen, som sier de har etterretningen, men legger ikke frem bevis. Så mye for sanksjonene, som liksom er trappet kraftig opp denne uken. Når sanksjonene ikke hjelper, hva er da hensikten?

Samtidig har Human rights watch offentliggjort en rapport som kritiserer Ukraina for å bruke Grad-raketter i boligstrøk. Dette er raketter som ikke er presise, som produserer 3150 fragmenter, og som det kan være en krigsforbrytelse å bruke i befolkede områder. Bare les rapporten, det er ganske grusomt. Selvfølgelig har slike raketter allerede truffet vanlige folks boliger, tatt livet av vanlige mennesker, og det med en helt latterlig skjev nyhetsdekning mellom russiske og vestlige medier. Russiske medier dekker det fullt og bredt hver eneste gang, vestlige medier knapt i det hele tatt.

President Petro Porosjenko uttalte at krigen i øst snart vil være slutt, om ikke separatistene får ytterligere støtte fra Russland. Det dreier seg om 2-3 uker. Den samme Porosjenko sa vel det dreide seg om timer, ikke måneder, da han tiltrådte som president i slutten av mai. 2-3 uker med krig er også for lenge, for landet Ukraina, som er i ferd med å gå dundrende konkurs, og for menneskene som hver dag blir drept og lever i frykt for å få en bombe inn stuevinduet. 2-3 uker forutsetter også at opprørerne ikke får ytterligere støtte fra Russland. Både ukrainsk og amerikansk etterretning melder at støtten fra Russland heller tiltar, enn avtar.

Så hva skal man gjøre? Det er en ærlig sak å klandre Russland for det som skjer, de blander seg inn i en annen stats anliggender, og de gjør det med våpen, og kanskje med mannskap. Man kan godt mene at det riktige er at Russland trekker seg tilbake. Men har man denne meningen, må man ha med i betraktningen at dette kommer Russland ikke til å gjøre. Det må også med at mange i disse områdene har vel så sterk tilknytning til Moskva, som til Kiev. Russiske medier melder om flyktningstrøm til Russland. Det er ikke antydning til å være tilsvarende i Ukraina. BBC melder tvert i mot (i en Podcast fra Newsroom, jeg tror det var mandag 21. juli, eller deromkring) at Ukraina får kritikk for overhodet ikke å legge til rette for flyktninghjelp.

Hvis man gjør dette til en kamp om å tvinge Russland i kne, vil det ha en veldig dyr pris. Jeg tror ikke det er verdt det. Jeg tror heller ikke Ukraina, med den begrensede hjelpen det vestlige samfunn er villig til å gi, er i stand til det. Kanskje vil de økonomiske realitetene tvinge frem en løsning, før eller siden. At menneskelig fornuft skal gjøre det har jeg vondt for å tro. At medmenneskelighet og gjensidig forståelse skal gjøre det, i disse tider ser det ut til å være bare til å glemme.

 

En tur ned til Maidan

Det er kanskje noe passende i at det i dag er blitt kaldere i Kiev. Jeg gikk som vanlig ut i kortbukse, her har jo vært god norsk sommervarme dette oppholdet, men nå var det kjølig, kaldt. Siste dag i Kiev trosset jeg Olias klare beskjed om å la være, og gikk ned til sentrum av Kiev, til demonstrantene på Maidan. Det skulle bli en deprimerende opplevelse.

De andre dagene har jeg fått liten tid for meg selv her nede. Jeg har stort sett vært med Olia, og ordnet med datsjaen. Den ene dagen jeg hadde, kom jeg sent i gang, og rakk ikke mer enn Hydropark. Også i dag kom jeg sent i gang, det er dette med måltidene, de slår en ut et par timer. Og når man har kommet seg etter frokosten, er det lunsj.

Men jeg kom meg altså ut, på ettermiddagen, i et kaldt Ukraina, og kledd i kortbukse. I tankene var alt det forferdelige som har skjedd denne helgen. Særlig dødsfallene i Odessa, som gikk slik inn på meg. Disse dødsfallene der skremte meg nesten mer enn de på Maidan. Der var det mest sjokket, og det uvirkelige. Her var det også sjokk, og uvirkelig. Den fredelige byen Odessa, jeg var der i 2007. Det er der panserkrysseren Potemkin er spilt inn, det vil si de berømte trappescenene med en av filmhistoriens første kryssklippinger, av vakter som skyter og folk som løper vettskremt og faller, og en barnevogn som triller, stor effekt. Jeg gikk selv i de trappene.

Nå er et 40 talls mennesker drept, der. Brent inne. Det er som vanlig informasjonskaos. Russiske medier er klare på at det er høyreekstremister som står bak, Høyre sektor og ultranasjonalistiske fotballfans. De tente på bygningen, og stod og ropte og lo da pro russiske demonstranter brant inne, eller døde i fallet da de hoppet ut fra høye etasjer. De har film som underbygger påstandene, angivelig også av høyreekstreme ukrainere som tvinger de som har overlevd å hoppe fra bygningen, til å krype på knærne i skam mellom dem, for så å bli banket opp. Det er ikke småtterier.

Vestlige medier er litt mer forbeholdene. De skriver gjerne det er uklart hvordan brannen startet, og lar det i det hele tatt være litt uklart hva som skjedde, og hvordan det kom til denne tragedien. Ukrainske medier kan få seg til å skrive at brannen var forårsaket av de pro russiske separatistene, og at de som døde for en stor del var russere eller folk fra den moldvoske utbryterrepublikkem Transdenistria.

Parallellene til dødsfallene på Maidan er åpenbare. Der er det russiske medier som spekulerer i hvem som stod bak skytingen og drapene, mens de ukrainske er veldig klare på at det var styrkene til Janukovitsj som skjøt på fredelige demonstranter. Jeg skriver ikke dette for å provosere de som ser på de døde fra Maidan som sanne helter, mens de som døde i Odessa var delvis skyld i det selv, siden de demonstrerte for Russland og selv brukte våpen, og det var ikke i kamp mot statsmakten, men mot andre demonstranter. Det er en vesensforskjell. Men det er også noe ved disse drapene i Odessa som minner om slakt, slik jeg opprørt skrev første gang jeg rapporterte om dette, og for de som sympatiserer med de dødes sak, er de døde i Odessa vel så verdt å minnes som martyrer, som de døde på Maidan.

I anstendighetens navn på med at det midlertidige regimet i Kiev har erklært to sørgedager til minne om ofrene. Men det virker nok litt halvhjertet, jeg så i hvert fall ingen spor av noen sørgedag i Kiev i dag. Ut fra det jeg så på Maidan, vil jeg heller si tvert i mot.

Det er i dag en uke til 11 mai. Det er dagen folkeavstemningene i de to selverklærte utbryterrupblikkene, Donetsk og Lugansk, er annonsert. Folkeavstemningene skal liksom bestemme hvilken status de to nåværende oblastene i Ukraina skal ha i fremtiden. Folkeavstemningene vil ikke bli godkjent, verken av Ukraina selv, eller av det internasjonale samfunn. Det vil naturligvis heller ikke utfallet av dem. Men det hjelper lite om Ukraina og EU og Nato underkjenner resultatet, om Russland sørger for at det de facto blir oppfylt. Det ligger i kortene at det kommer Russland å gjøre. Folkeavstemningen vil få betydning.

Så hva gjør Ukraina for å holde landet samlet? De har så langt forsøkt å slå ned oppstanden med vold, noe som hittil ikke har gått særlig bra. Det er også vanskelig å se hvordan dette skal gå bra, når styrkene fra Kiev ikke er velkomne i områdene de skal forsvare, og opprørsstyrkene temmelig sikkert er forsynt med våpen fra Russland, og dessuten har befolkningens støtte. Jeg er klar over at befolkningen er delt, og at de i øst som støtter Ukraina må ligge lavt, men det kan heller ikke være tvil om hva stemningen er i disse områdene. Som jeg har skrevet mange ganger før, blir ikke stemningen bedre av at Kiev sender militærstyrker mot dem. Folk som i utgangspunktet kunne tenke seg å tilhøre Kiev, vil det kanskje ikke etterpå, når de ser hvordan Kiev behandler dem, og hvordan de snakker om dem. Det er i det hele tatt vanskelig å se for seg at disse militære operasjonene skal lykkes. Jeg vil si det er umulig, men er ingen spåmann. Jeg kan ta feil.

Hvilke andre alternativ har Kiev? En tur ned på Maidan, og hovedgaten Kresjtsjatik, burde gjøre hvem som helst deprimert.

Krise, Ukraina

Det er fremdeles barrikader i sentrum av Kiev. Hvem er det som kontrollerer dem, og bestemmer om de skal være der eller ikke?

På hjørnet av barrikadene i Kresjtsjatik ligger det store handelsmagasinet Sjum. Det var her jeg kjøpte bryllupsdressen min i sin tid, skoene også, og skjorten. I årevis har denne bygningen nå vært til restaurasjon. Arbeidet har fått pågå langsomt, men i fred. Nå er det laget graffiti på dekselet på ytterveggen. Med enorme bokstaver står det: Rinat, forrådte du, eller solgte du Donbassenget? Dette blir et ordspill på russisk, predal (forrådte) og prodal (solgte). Rinat er fornavnet til Rinat Akhmetov, oligarken, og Ukrainas rikeste mann. Åpenbart eieren av denne gigantforretningen, som av så mye annet i Ukraina. Donbassenget er området rundt elven Don, øst i Ukraina. Det er det meste av samfunnseliten i Ukraina kommer fra, det er her storindustrien er, og motoren i Ukrainas økonomi. Det er også disse områdene som er mest russiskvennlige, og som nå truer med løsrivelse.

Akhmetov, Oligark, Ukraina, Opprør, Oppstand, Krise, Handelsmagasin, Grafitti, Protester

Handelsmagasinet Sjum i sentrum av Kiev. På banneret foran står det: Rinat (Akhmetov, Ukrainas rikeste mann), forrådte du Donbassenget, eller solgte du det?

På engelsk står det: before you can make money, you must make peace. Det står også en grov melding til Putin, på ukrainsk, som jeg ikke skjønner. Det får meg til å lure på hvem som egentlig eier denne bygningen. Jeg spurte Olia, men hun visste heller ikke. Antagelig er det en eller annen pro russisk oligark eller rikmann. Som den politiske eliten i Ukraina, kommer også den politiske fra Donbass-området, eller Donbassenget, som vi vil si. Det viser litt av hva som står på spill, skulle Ukraina miste disse områdene også.

Ukraina, Krise

Hvem er det disse barrikadene skal beskytte mot? Når skal de bli fjernet

Innenfor barrikadene er det røde og svarte flagget til høyreekstremistene mer synlig enn noensinne. Ut fra hva man ser i sentrum av Kiev, i hjertet av Ukraina, går det ikke an å si at ultranasjonalistene er marginale i landet. Det blir sagt at disse demonstrasjonene i Kiev er lovlige. Det er da en underlig lov, som sier det er greit å okkupere hovedgaten i hovedstaden i månedsvis.

Kiev, Maidan, Majdan, Protester, Opprør

Det svarte og røde flagget er fargene til Høyre sektor, de høyreekstreme i Ukraina.

Hvilken funksjon har så disse demonstrantene? De skal passe på at valget 25. mai går riktig for seg. De skal også passe på frem til den tid. De har allerede stukket opp til nasjonalforsamlingen, Verkontij rad, noen ganger, og laget bråk. Mest markant da en av lederne i Høyre sektor, Pravij sektor, som jeg vil kalle dem, Oleksander Muzytsjko – eller Sasjka Bilyj, som han kalte seg da han deltok i krigen i Tsjetsjenia, mot russerne – ble drept av ukrainsk sikkerhetspoliti. Det fant de seg ikke i, og krevde innenriksministerens avgang, enda Muzytsjko var en militant bølle, som brakte skam over Ukraina gjennom videoer han selv og hans støttespillere la ut på YouTube.

Det nåværende regimet i Kiev har ingen kontroll over demonstrantene på Maidan. De har knapt nok innflytelse. Med rå makt lar de seg ikke fjerne, det forsøkte Janukovitsj. Jatseniuks forsiktige «nå kan dere gå hjem», etter han var kommet til makten, ble knapt nok lagt merke til. Det er ikke lett å se hvordan den neste presidenten skal ha mer autoritet, enten han heter Porosjenko, eller hun heter Timosjenko. Teltene på plassen er spikret i asfalten som var de grodd fast. Sånn ser de ut også.

Høyre sektor, Pravij sektor, Oleksandr Muzytsjko

Den militante høyreekstremisten og ultranasjonalisten, Oleksandr Muzytsjko, blir hedret i sentrum av Kiev som «Helt av Ukraina».

Utenfor en av hovedbygningene langs Kresjtsjatik står et blått og gult piano. Det har hatt symbolsk betydning gjennom hele revolusjonen. Det var dette pianoet som ble spilt på fremfor opprørspolitiet, Berkut, et slags forsøk på å møte vold med kultur. Også norske medier har rapportert om dette pianoet, vet jeg. Nå henger det en lapp på det. Der står det på ukrainsk et minneord til alle patriotene som døde i Odessa, dagen før. Takk, står det. Det døde kanskje 3-4 såkalte patrioter, altså pro Ukraina, der i Odessa. Det døde opp mot 40 pro russere. Og det var disse patriotene, som de kalles, som drepte dem.

Kiev, Demonstrasjoner, Euromaidan, Odessa, Krise i Ukraina, Piano, Ukraina

Teksten på pianoet sier: 3 og 4 mai ble Ukraina rammet av et TRAUME med de drepte PATRIOTENE i ODESSA. Takk for forståelsen.

Nå kan man tenke over hvordan det skal være mulig å forene øst og vest i Ukraina.

Og så går man oppover gaten. Utstyr brukt i demonstrasjonene – eller kampene – i Kiev, ligger som var det et museum. Det er hjelmer, skjold, alt slags blikk og skrammel, det er vanskelig å si hva er brukt til, og flasker brukt til Molotov-coctails. De røde og svarte flaggene til Pravij sektor er plagsomt nærværende. Nazisymbolene er der som ingenting, folk er likegyldige til dem. De er en del av gatebildet.

Her ligger noe av utstyret som er brukt i kampene i Kiev.

Her ligger noe av utstyret som er brukt i kampene i Kiev.

Øverst i gaten, der Kresjtsjatik går over i uavhengighetsplassen, står en mann i militærklær og balaklava. Ved siden av ham er en boks med penger, merket Pravij sektor, høyre sektor. Et par går forbi, legger penger oppi. Noen gamle damer kommer bort, tar hvert sitt eksemplar av avisen den høyreekstreme gruppen lager. Den gjennomsiktige boksen med penger er full av sedler. På den er en lapp, som Olia oversetter for meg: Hjelp oss med penger eller våpen.

Pravij sektor, Right sector, Høyre sektor, Ny-nazisme, Kiev, Maidan, Krise, Ukraina, Høyreekstremisme, Ultranasjonalisme

Medlemmet i Høyre sektor trenger ikke vente lenge, mellom hver gang noen gir ham penger eller vil ha avisen de lager. På lappen står det: Hjelp oss med penger, eller våpen. For sikkerhets skyld er Right sector skrevet på engelsk, på klisterlappen, så også utlendinger skal forstå hva dette er for noe.

Så kan man tenke på hvordan det er mulig å få et normalt land ut av Ukraina, når nynazistiske grupper kan stå midt i sentrum i hovedstaden og helt åpenlyst samle inn penger til våpen.

De har okkupert hele det gamle postkontoret den enorme bygningen på hjørnet av Kresjtsjatik og Maidan Nezavisimosti – Uavhengighetsplassen. Den kanskje mest sentrale bygningen i hele Kiev, hele Ukraina, den tilhører nå ultranasjonalistene og ny-nazistene i Pravij sektor. Også der tusler vanlige folk forbi som ingenting, slår av en prat, er litt nysgjerrige. Det er overhodet ingen som reagerer på at en voldelig, militant fascistisk gruppe er så synlig til stede i sentrum av Kiev, sentrum av Ukraina.

Pravij sektor, Flagg, Rødt og svart

Det gamle merket til det ukrainske postvesenet er fremdeles synlig under flagget til Høyre sektor, selv om det nå er de som har overtatt bygningen.

Eller kanskje kan man heller si at de som vil reagere, ikke tør nærme seg. Det er ikke mer enn et par dager siden, sist tirsdag, det var kamper mellom Høyre sektor og ukrainere som vil føre en mer moderat linje i utformingen av landets fremtid. Høyre sektor er en maktfaktor i Ukraina. Det er ikke til å komme vekk i fra. Vi i Vesten ser en annen vei, vi vil ikke vite det. Det midlertidige regimet i Ukraina, det til Turtsjenov og Jatsienuk, de er ikke i nærheten av å ta noe oppgjør med dem. Fordi de synes det er helt greit?

Pravij sektor, Høyre sektor, Fascisme, Ny-nazisme, Høyreekstremisme, Ukraina, Ultranasjonalisme, Europa

På dette bildet ser vi tydelig hvordan Høyre sektor dominerer gatebildet der hovedgaten Kresjtsjati går over i uavhengighetsplassen i Kiev. Vi ser også hvor stor og sentralt plassert postbygningen er, der de høyreekstreme ultranasjonalistene nå har sitt hovedkvarter.

Og som om ikke dette er nok, så kommer jeg opp til selve Maidan, selve plassen, uavhengighetsplassen, det viktige, symbolske stedet, der så mye av Kievs historie har skjedd. Der henger det et stort, stort banner av – Stepan Bandera.

Da fikk jeg lyst til å gi opp. Da finnes det ikke håp. Stepan Bandera er den ukrainske nazi-kollaboratøren som under andre verdenskrig organiserte SS-divisjoner, og hjalp nazi-Tyskland både med å utrydde jøder og russere. I Sovjetunionen ble han naturlig nok sett på som en landsforræder, i Russland både som det og som en livsfarlig trussel. Det er nettopp «Banderas» russerne kaller dagens ukrainere i sin propaganda, og i sin frykt. Ukrainere gjør ingenting for å distansere seg fra det. I stedet for har de et bilde av det de kaller frigjøringshelten, men som vitterlig er en nazist og en jødemorder. Og en russerhater.

Høyreekstremisme, Jødehat, Ultranasjonalisme, Frigjøringshelt, Kontroversiell, Russofob, Russerhat, Maidan, Kiev, Uraina, Krise

Et enormt banner av den ukrainske frigjøringshelten, nazi-kollaboratøren og jødemorderen, Stepan Bandera, er plassert midt i hjertet av Kiev og i sentrum av revolusjonen som nå rir landet.

Hvordan skal det da kunne bli forsoning? Hvordan har da ukrainerne tenkt å holde landet sitt samlet?

Det er noe av det mest deprimerende og utrolige jeg har vært med på, denne turen her, opp Kievs hovedgate, der jeg har gått så mange, mange ganger før, og det aldri har vært noe spørsmål om hvem som er ukrainer, og hvem som er russer. Hvordan har man kunnet la ekstremistene overta? Hvordan har man kunnet tillate at landet blir splittet, og ødelagt?

Nå vil jeg bli provosert om noen sier russere har skylden. De folkene som var plassert opp langs hovedgaten i Kiev, og på uavhengighetsplassen i sentrum, det var ukrainere. De er kanskje et symptom på et land som har spilt helt fallitt, der også skolesystemet har sviktet, der folk har blitt rotete i hodet av å vokse opp i et Ukraina uten muligheter og håp. Det er en tragedie, men tragedien er ikke Russlands.

Instituskaja ulitsa, Kiev, Uavhengighetsplassen, Janukovitsj, Kamp, Protester, Opprør, Euromaidan, Krise, Demonstrasjoner

Dette er Institutskaja ulitsa, veien opp til regjeringskontorene og nasjonalforsamlingen, stedet der de verste kampene foregikk i kampen mot Janukovitsj. Fremdeles er gaten tungt barrikadert, som man ser.

Og så er jo det store flertallet av Ukrainas befolkning så helt annerledes. Går man bare noen meter bortenfor hovedgaten, så er folk smilende og vennlige, slike jeg er så glad i. Det er det overveldende flertallet.

Men nå er det ikke flertallet som dominerer gatebildet i sentrum, og begivenhetene i landet. Det er bermen, pøbelen. Det gjør at jeg tror at landet er dødsdømt. Dette kan aldri gå bra.

Øverst i gaten er et pansret militærkjøretøy, med en hvilken som helst jalla-kar i den. Ukraina er helt på bærtur. Mine ukrainske lesere får ha meg unnskyldt, men det går ikke an å late som om dette er normalt. Pansrede militærkjøretøy på avveie blant militante, høyreekstremistiske grupper. Det beskriver for meg et land som er på vei mot sin undergang.

Maidan, Opprør, Ukraina, Protester

Slike kjøretøy som dette har ingenting å gjøre i sentrum av en by. Og karen som er oppi, hvem er han? Hvem tjener han? Hvem tar han ordre fra?

Selvmordsregjeringen i gang i Kiev

Husker noen intervjuet midlertidig statsminister i Ukraina, Arsenij Jatsenjuk, gav da han nettopp hadde tiltrådt helt i begynnelsen av mars? Han sa det var mange tøffe tak som ventet, mange upopulære avgjørelser. Dette var en regjering for politiske selvmordere. Så, velkommen til Helvete.

Det sa han på engelsk.

Jeg tror han var meget konkret i hva han mente. Han hadde hatt de første samtalene med EU, USA og det internasjonale pengefondet, han visste hva som ventet. Dette var på den tiden Russland ikke hadde slått til, man ante ikke at de skulle forsyne seg av selveste Krim, at den midlertidige regjeringen skulle få også dette problemet i fanget. Det har tatt det meste av oppmerksomheten i mars. Men saken som vil gjøre denne regjeringen til politiske selvmordere, den er ikke løst. Den åpnet seg i dag.

Ukraina er helt avhengige av lån for ikke å gå konkurs. Dette er ikke en abstrakt størrelse, det er så konkret som om offentlig ansatte skal få utbetalt lønnen sin, om Ukrainas gamle skal få sin pensjon. Pensjonene forsvant på 90-tallet, og har vært forsinkede også nå, man kan ikke betale ut om man ikke har noe å betale med. Russland tilbød et lån på 15 milliarder dollar, det blir ikke noe av nå. EU og USA har fått samlet sammen lån på 2-3 milliarder sammenlagt, etter hva jeg har sett i mediene. Det strekker ikke til. Og verken i EU eller USA er det særlig populært å gi usikre lån til Ukraina, de trenger begge pengene selv, til egne lån.

Så Ukraina må til Det internasjonale pengefondet, IMF. De har penger, de gir lån. Men de stiller strenge betingelser. For eksempel skal landene ha legitime regimer, valgt av folket, noe Ukraina vel ikke helt kan stille med nå. Så IMF bryter sine egne regler. Videre stiller de krav om at det ikke skal være korrupsjon, og ikke subsidier. Det er riktig av dem, det er klart man skal ikke gi lån for at kjeltringer skal berike seg gjennom korrupsjon. Og subsidier, det er et greit prinsipp å ha å unngå det. For eksempel fremmer subsidier sløsing. Oppvarmingen i ukrainske og russiske hjem er beryktet ineffektiv. Siden oppvarmingen er subsidiert, gjør man ikke nok med det. Kan man argumentere.

Men for folk flest i Ukraina, så er ikke dette et spørsmål om argumentasjon. Det er et spørsmål om å ha nok penger å leve for. Om gassprisen øker, ryker budsjettene, da går det ikke. Ingen ukrainske regjeringer har noensinne våget å røre gassubsidiene. Nå er den midlertidige regjeringen tvunget til å gjøre det. 50 % skal prisene øke, har jeg sett. Selv i Norge kunne det ført til opptøyer, om ikke annet så i sosiale medier, om strømprisen plutselig gikk opp 50 %. Og vi har råd til det.

Det har ikke alle i Ukraina. De som ikke selv deltok i Majdan-protestene, og selv ikke støttet den, vil nok ha problemer med å skjønne hvorfor de nå skal betale dyrt for gass de er avhengig av. De skjønner seg ikke på og bryr seg ikke om politikk, men skjønner godt når de ikke har mer penger igjen. Det kommer til å bli bråk.

Jatsenjuk og de andre luringene i Fedrelandspartiet vet utmerket hva de gjør. Det er ikke de som er presidentkandidatene. Det er det Julia Timosjenko som er. Hun er klokelig holdt utenfor regjeringen, hun går ren av de upopulære avgjørelsene. Hun kommer til å betale dem tilbake når hun er valgt. Sånn er det ukrainsk politikk fungerer, sånn er det den har fungert alle de år landet har vært selvstendig. Det er tjenster og gjentjenester.

Ukraina har sjansen til å velge en annen vei nå. De må i så fall stå av krisen med høye strømpriser, som er konsekvensen av høye priser på gass, de må tåle lange tider med svært tøffe økonomiske kår. Og de må velge en annen enn Timosjenko, en annen enn de som har representert maken hittil.

Jeg er imidlertid pessimistisk. Det er ikke så mange andre å stemme på. Og Fedrelandspartiet har den suverent beste partiorganisasjonen, og de kjenner spillet best. Jeg tror ikke de nye har noen sjanse til å vinne frem. Fedrelandspartiet får også all støtte de kan be om i det internasjonale samfunn. Her tenker jeg på at det meste som er av vestlige statsledere villig lar seg avbilde sammen med det meste som er av politikere i dette partiet. Slikt gjør seg jo i valgkamper. De har manøvrert seg inn i en posisjon for å cruise inn til seieren. Det er vanskelig å se hvem som skal kunne ta kampen opp.

Dermed vil man ikke ha kommet så langt. Man vil bare erstattet et korrupt parti med et annet, og en udugelig, vinglete og egeninteressert president – Janukovitsj – med en hevngjerrig, beregnende og vel så egeninteressert president – Timosjenko. Jeg mener dette er ordene som betegner henne best. Blir hun valgt, fortsetter ulykkene for landet.

Og når sant skal sies, kan det nok fort være det vil være nok å være ulykkelig over i Ukraina, også om hun ikke blir valgt. Det er mange mulige veier videre for landet, få av dem lystige.

Det koker i Kiev

Det er deprimerende nyheter vi får fra Kiev om dagen. Da min kone og jeg var der i julen, virket det som om revolusjonen var i ferd med å ebbe ut, og at det ikke skulle bil til noe. Denne uken er det rapportert om kraftige sammenstøt mellom demonstranter og politiet, det er meldt om dødsfall, og oppstanden sprer seg til andre byer enn Kiev.

I Norge er ryggmargsrefleksen å være mot styresmaktene og for demonstrantene i slike situasjoner. Mediene finner i hvert fall ikke frem til noen som er villige til å forsvare det Janukovitsj og hans valg, og heller ingen som vil kritisere demonstrantene. Det er opplagte mangler i demokrati og menneskerettigheter i Ukraina. Derfor tar vi det for gitt at de som demonstrerer mot det sittende regimet må være de gode, mens de som forvalter makten er de onde.

Det er alltid spesielt å følge med i en sak der man har litt mer informasjon enn mediene som rapporterer fra dem. Jeg er gift med en kone som kommer fra Ukraina, og som gjennom de siste måneders hendelser har fått større tiltro til president Janukovitsj. Hun er part i saken, men representant for et syn som kommer dårlig frem både i norske og internasjonale medier.

Jeg har tidligere skrevet om avtalen som forårsaket urolighetene. Da Olia hørte om at Janukovitsj ikke hadde underskrevet den, jublet hun. Og det er vel litt rart at vi i Norge, som er så raske å kritisere alle mulige andre avtaler EU forhandler frem, er så sikre på at denne avtalen må være bra for Ukraina. Kanskje kunne i det minste i hvert fall noen medier, også stille kritiske spørsmål til EU, for her å ha gjort dårlig politisk håndverk. På meg kan det se ut som de her prøvde seg på en avtale uten å ta hensyn til Russland, Ukrainas viktigste allierte og samarbeidspartner.

Mange i Ukraina er kraftig i mot Russland. Det samme gjelder mange i vesten, særlig nå som Russland får økt negativ oppmerksomhet med det kommende OL i Sotsji. Vi tar for gitt at Russland må være den onde skurken, som legger utilbørig press på lille Ukraina, den svake part. Men det er en selvfølge at Russland kan og vil forsvare egne interesser. Det er heller ikke åpenbart at Russland har lagt noe mer press på Ukraina, enn det EU har gjort. De har lokket med belønning og truet med straff, akkurat som EU har gjort. På meg kan det rett og slett se ut som Putin og Russland har spilt kortene sine bedre. De har fått Janukovitsj og Ukraina på lag, akkurat som EU ønsket å gjøre. Vi kan til og med mene at plagede Janukovitsj her har gjort det bra, siden den akutte pengekrisen i Ukraina er løst, og Ukraina nå har en bedre gassavtale med Russland enn de hadde før.

Dette er legitime syn som kommer dårlig frem i vestlige medier. De er fylt opp av synet til opposisjonen, som nå vil ha Janukovitsj vekk. Det er mange gode grunner til å ønske ham vekk, det er vondt for oss som er glade i Ukraina at folk som ham kan sitte ved makten, men jeg er ikke så sikker på at det er det som nå skjer som han er mest å kritisere for. Det å la være å skrive under på avtalen med EU var en legal beslutning, som det til og med går an å argumentere for var fornuftig. Kravene fra demonstrantene om at han må gå av på grunn av dette, virker vel bare akkurat litt mer rimelig enn at Janukovitsj mente Timosjenko måtte arresteres, fordi hun skrev under en avtale han ikke likte.

Det må ikke være slik, selv ikke i Ukraina, at sittende presidenter skal bli straffet for avgjørelser de tar i embeds medfør. Det gjelder til og med når avgjørelsene er feil. Vi som er så glade i demokratiet her i vesten, burde huske på det. Demonstrasjonene i Kiev er vel så antidemokratiske som alt det Janukovitsj har funnet på. De forsøker å velte en demokratisk valgt president, for en demokratisk, legitim beslutning han har gjort.

Et av hovedkravene til demonstrantene er at det skal skrives ut nyvalg. Det er merkelig at ikke en eneste vestlig journalist ser ut til å ha stilt det opplagte spørsmålet, om ikke dette er litt overilt, når neste ordinære valg skal være i januar neste år? Hvorfor kaste Ukraina ut i en konstitusjonell krise, bare for ett år? Det er ingen fremtid i et land, der det etablerer seg en tradisjon om at man kan gå ut i gatene og kaste regimet, om det gjør noe man er uenig i. Det er ikke dette som er demokrati.

Etter mitt syn er det helt utenkelig at Januovitsj går av. I Ukrainsk og russisk politikk står altfor mye på spill. Om du vinner, kan du forsyne deg av det meste. Taper du, kan det vente deg et liv i fengsel, eller det som verre er. Janukovitsj kjemper for sitt politiske og personlige liv.

Det siste jeg vil peke på, i mangel av at mediene våre gjør det, er hva slags folk den ukrainske opposisjonen egentlig består av. Den mest spiselige av dem er Vladimir Klitsjko, en forhenværende proffbokser, og derfor populær, men naturlig nok med lite politisk erfaring. Vår egen Petter Northug er nok tøff når han går på ski, men det ville ikke være et kompliment til det norske folk om han var ønsket som president med utvidede fullmakter i landet vårt.

De andre er det vanskelig å si så mye positivt om. Vi i vesten liker godt Julia Timosjenko, siden hun er lys jente i en mørk mannsverden, men hun har allerede hatt makten og ikke gjort noe godt med den. Hun tapte også valget mot Janukovitsj i 2010, om enn det var knepent. Videre er det meste godt ute til brunhøyre. Allerede Tjahnybok er nasjonalist som vi i lykkelige vesten ikke skulle tro var mulig, de voldelige «Right wing» er ultranasjonalister som mener Tjahnybok ikke går langt nok. Ingen av disse vil selvsagt ha noe med EU å gjøre. Hvordan Ukraina skal få bukt med problemene sine er de ikke engang i stand til å gi teoretiske svar på.

Janukovitsj får kritikk for å være for voldelig med demonstrantene. Det er alltid lett å kritisere, ikke så lett å forklare hva han skulle gjort i stedet. Da vi var der i julen, stod trafikken rett som det var i timevis, fordi den viktigste hovedgaten nede i sentrum var stengt. Det var også veldig synlig at det var et område der i sentrum, der regimet ikke hadde kontroll. Skal dette bare få fortsette i ukevis og månedsvis, eller skal styresmaktene forsøke å gjøre noen grep?

Spørsmålet er ikke så enkelt som det kan se ut i våre vestlige medier. Det er tragisk det som foregår i Ukraina, og det er å håpe at uroen ikke eskalerer. At det skal komme noe godt ut av disse demonstrasjonene er det veldig vanskelig å tro på.