Bloggåret 2017

Det er et par timer igjen av 2017, vi ligger i min lille familie lavt i terrenget og venter på at feiringen skal ta av om noen få strakser. I Kiev er konas lille familie snart i gang med årets aller siste time, og de vil ganske sikkert ringe oss både for deres nyttår og for vårt. Vårt lille barn, Irina, har også fått med seg at det er noe spesielt med denne dagen, og lurer på om Fader frost (Djed Moroz) kanskje vil komme med gaver? Rakettene har hun vært begeistret for siden de begynte å skyte dem opp, sånn i sekstiden, her, men hun syntes nok at det smalt litt vel høyt, da vi gikk ut for å se på dem nærmere. Med andre ord, og om andre ting, det er takk for det gamle her på bloggen, og en post som skal fylles med litt statistikk og oppsummering om året som har gått.

Bloggen ble opprettet i 2008, så den har nå gjennomført sitt tiende år. Det jubileet blir forbigått i stillhet. Slik 2017 har vært blant bloggens roligste år. Jeg har forsøkt å skrive daglige poster når jeg har vært i Kiev, ellers har det vært ganske sporadisk. I november skjedde det noe som gjorde at det ble stor aktivitet fra USA, slik at det ble er par poster om ny bloggrekord og de ti mest leste postene på bloggen. Karakteristisk er også mange av disse de ti mest leste for i år. Jeg skal langt ned på listen for å finne noen skrevet i 2017, men det har jo også å gjøre med at disse postene trenger litt tid på seg for å få treff. Så er heller ikke denne bloggen med i noen klikkekonkurranse. Den er for meg å få utløp for min enorme skrivetrang, og for kjente og ukjente å følge med på hva som skjer med vår lille norsk-ukrainske familie på tre.

Diverse

Under kategorien for diverse var det en enkelt, men fin post om samleutgaven av Bachs verker på Hänssler classic. Jeg er sikkert en av ytterst få som fortsatt kjøper CD-plater, og en av ganske få som hører på Bach, men vi som fremdeles gjør det bør støtte opp og promotere slik at sånne utgaver fremdeles blir laget og gitt ut. Et par poster om andre ting har også fine og humoristiske innslag av vår lille Irina, som snakker om Bach. Det er jo et artig barn som har fått med seg to av de viktigste musikalske størrelsene i historien, Bach og Neil Young. Ved å søke på Bach og andre klassiske komponister vil det nok komme opp en del poster, som det også vil gjøre det for Neil Young og andre artister i den kategorien.

For underkategorien Data og teknikk var det en rekke på fire poster, alle med produkt som virkelig har forbedret livet mitt: De longhi kaffemaskin, Sony fotoapparat, Lenovo laptop og Apple iPad. Mange av disse tingene er ganske dyre, noe som indikerer at økonomien vår er blitt bedre. Har man råd til det, vil man ha glede av disse tingene, vil jeg si, men i 2018 venter ikke like store investeringer, og pengene vil bli spart. For øvrig vil jeg også si at mange nettsteder er veldig raskt ute med tester, jeg vil si denne bloggen har noe å bidra med her, med test og omtale fra en vanlig forbruker, og ikke fra teknomennesker som lever av å teste og skrive om disse nye produktene. Generelt vil jeg også si at teknologien nå om dagen er superb, og at man sjelden trår feil om man kjøper det ene eller det andre. Det meste er bra.

Kategorien sport fikk seg en sjelden post, Juventus på vei mot en trippel. Juventus fikk ikke denne trippelen, og det var nok også slutten på sport- og fotballinteressen for meg. Sportsinteressen mistet jeg forresten tidligere, jeg kan ikke identifisere meg med eller engasjere meg i sport sånn som det nå er blitt. Det får holde med sjakk.

Faglig

Under kategorien Faglig ble det i år til sammen 8 poster. Ikke alle av dem er ennå skrevet ferdig, ser jeg. Det mangler den historiske posten om den amerikanske borgerkrigen. Det er synd jeg ikke rakk den, for hendelser i høst i Charlottesville og fjerning av statue av Robert E. Lee har gjort noe av det jeg hadde tenkt å skrive veldig aktuelt, og nå som jeg må skrive den i ettertid vil det måtte bli en nesten bibelsk måte å se fremover på i hendelser som ligger bakover i tid. Det siste der var noe jeg fikk spørsmål om i min muntlige eksamen i historie, jeg lurer på om ikke det kan være noe med Daniel og Baltasar, og riket som skal gå til grunne, men nå skriver jeg meg – i kjent stil – bort fra det dette skal handle om.

Et par av postene under faglig gjaldt forskjellige jubileum, hundreårsjubileet for februarrevolusjonen og oktoberrevolusjonen i Russland, og femundreårsjubileet for reformasjonen. Sånne poster blir gjerne mer populære med tiden, enn de er første året. Nettet må bli kjent med at de eksisterer. Det skal være god kunnskap lagt ut gratis og fritt, dette her. Den polsk-tyske ikkeangrepspakten av 1934 er den siste historiske posten, med en avtale som ikke er så kjent som Molotov-Ribbentrop pakten noen år senere. At nazi-Tyskland og Polen også hadde en ikkeangrepspakt passer ikke så godt i den vanlige narrativen, der Stalin og Sovjetunionen skal være kyniske skurker, mens Polen skal være et hjelpeløst offer. Det er nok riktig å si at Polen lå ganske brunt til høyre i mellomkrigstiden, som de nok har noen tendenser til ennå, og at bildet av Polen som et harmløst offer i stormaktenes storpolitikk rett og slett ikke er riktig. Polen kom veldig godt ut av 1. verdenskrig og Versailles-traktaten, og de forfulgte sine egne små stormaktsambisjoner på bekostning av nabolandene ganske kraftig de også, i mellomkrigstiden.

Utenom det var de faglige postene litt om andre ting, altså poster der det faglige ikke var hovedsaken. Du finner dem ved å trykke Faglig i menyen til høyre.

I nyhetsbildet

Dette var en kategori jeg hadde tenkt å ikke bruke lenger, men som har livnet til igjen. Det er en ny president i USA, jeg tenkte ikke å skrive så mye om ham, det er det nok av andre som gjør, men jeg spanderte tre poster på ham og forholdet mellom USA og Russland, i januar. Dette er betent, og betente saker vil jeg gjerne unngå her på bloggen. Det er nok av dem som fyrer opp stemningen og gjør folk sinte om dagen. Jeg vil ikke være med på det. Året har også vist at forholdet mellom USA og Russland ikke har blitt noe bedre. Jeg synes det er nitrist, og lever med det.

En sjelden post til denne bloggen å være er den viet Christine Meyer og føljetongen om Statistisk sentralbyrå, den saken fulgte jeg tett, og skrev litt om det. Krisen i Syria og konfliktene i Midt-Østen blir det heller ikke mange poster om, men det ble en kort etter at Iran, Tyrkia og Russland forhandlet om fred der.

Krisen i Ukraina skriver jeg ikke om lenger, men fire poster er lagt inn under kategorien, deriblant Sirkus Sakashvili, om den tidligere presidenten i Georgia som nå forsøker å gjøre comeback etterå  ha blitt kastet ut av Ukraina også. Posten om Klitsjko på flyplassen har også litt om krisen å gjøre, men nå forsøker jeg altså ikke å bli for engasjert i den. Det blir ikke noe annet enn dårlig stemning av det, og det er ikke verdt det.

Om andre og mer generelle meninger har jeg postene Farvel til Rema 1000 og Reise i Norge, 2017.

Kultur

Jeg har i år laget en ny kategori, for kultur, med underkategori Tradisjoner. Erfaringen er at det gjerne blir mer rot enn ryddig med alle disse kategoriene og underkategoriene, men nå fikk jeg i alle fall et sted å putte Daniels konfirmasjon, 17. mai med Irina og russisk jul og nyttår.

Om meg og mitt

De store kategoriene nå om dagen er om meg og mitt, og om reisene jeg gjør. Hovedkategorien Om meg og mitt fikk 10 rene poster, de fleste på høsten. Ellers blir de fleste postene som har med meg og mitt å gjøre lagt i underkategoriene. Godt nytt år – 2017, starter året, God hjemmehelg i finværet blir kanskje vel hverdagslig, mens Gøyeste eksamen i tysk handler om gjennomføringen av skriftlig eksamen, og det var jo ganske gøy. For oss ble eksamensopplevelsen nesten som en ferieopplevelse, med en fin tur til Sørlandet. Nesten så posten kan legges under reise i Norge, der jeg nå også lar den få plass.

Underkategorien Barn har hele 23 poster, hvilket indikerer ganske riktig at lille Ira er det viktigste i livet for meg nå. Dette er fine og inspirerte poster, alle. Barn og språk skulle være en spesialitet her på bloggen, men jeg får ikke helt fulgt det opp, og Irina gjør kjempesprang uten at jeg får skrevet om det. Snakkesalige Irisjka og Mor, hvor skal du? er to tidlige poster om temaet, fra januar. Så følger Irinas ord, Fra barnemunn – på russisk!, ну, ладно, Ty, svinja, Polutsjilos! og Jablotsjnyj sok. Bare det siste er fra denne siden av sommeren, fra november. Så det er for stor spredning til å behandle det skikkelig, men enkeltvis er postene fine og morsomme.

Andre bemerkelsesverdige om Irina vår og temaet barn er Irina i svømmebassenget, første overnatting, første telefon til babusjka i Kiev, Irina spiller sjakk, venninnen Sonja og Italiensk venn for Irina, begge i forbindelse med arrangment i regi av foreningen Rogaland-Novgorod, Irina gjør ting for første gang og til slutt det litt vemodige Irina 3 år. Innimellom her er også mange andre som også handler om Irina, eller der hun spiller en avgjørende rolle, men uten at posten har havnet i kategorien barn som hovedkategori. Viktigst her er nok Pottetrening og Vår lille tøffing, blant mange, mange flere.

Jeg er ingen bilmann, men fikk kjøpt meg en Kia soul electric i 2015, og har siden hatt en kategori «Bil». I den ble det to poster, Punktert dekk og morsomt også muntlig. Den siste er om kjøreturen til Kristiansand for å ha eksamen i tysk, muntlig, og er ikke primært om bil. Den første om punkterte dekk og skifte av hjul for den som egentlig ikke kan noe med det, og får sånne ting som det som et stort problem.

Underkategorien Høytid og feiring fikk noen poster, 8 stykker, de fleste sammen med andre kategorier. Mot jul, God jul og Fredelig jul fikk regjere alene, kald påske har også litt politikk flettet inn. Under Hus & Hage fikk fugl i stuevindet plass. Måltid hadde ingen poster, Min nye familie fikk Nytt pass til Irina på årets første sommerdag, Olia fikk bursdagen sin og Irina og Olga til Kiev, som man ser går kategoriene litt over i hverandre. Kategorien Slekt hadde ingen poster, og Stand up blir ikke lenger brukt.

Kategorien Tur er lagt under meg og mitt, fordi jeg hadde en tanke om at det var min familie og nærmeste venner som er interessert i den. Nå ser jeg at den blir en del brukt, og at den har interesse også for folk som er interessert i litt turtips. Så den skulle kvalifisere til å være hovedkategori. I alle fall har den mange turer, og stort sett morsomme og fyldige poster. Å anbefale er Rundt Melsvatn for første gang, der lille Irina før hun fyller tre år på egne ben går rundt det ca 4. km lange Melsvatn, den fyldige posten om turene til Sælandskogen og Edlandsfjellet, Supertur til Sele, tittelen er det dekning for, Fjelltur 2017, fire dager på Hardangervidda, fra Tinnhølen til Kvenna, ved Hansabu, den ganske normale turen til Vedafjell og den ganske unormale turen ut i hagen.

Reise

Opprinnelig var dette også en reiseblogg. Første året jeg blogget var jeg ennå ikke gift, og hadde ennå ikke møtt min kone. Så jeg stod fritt til å reise som jeg ville, og jeg brukte reisene til å blogge om dem. Siden jeg giftet meg, går reisene stort sett til Kiev, og bloggingen er veldig langt fra å være noen hovedsak. Det er heller ikke sånn at mine reiser kan fungere som eksempel og ideer for andre reiselystne, det er ikke lett for andre uten familie i Kiev å feriere der som vi gjør det. Jeg blogger ikke lenger om reiser jeg gjør i jobbsammenheng, så selv om det særlig i høst var usedvanlig mye reising for meg, er det tyst om det her. I februar hadde jeg en langhelg i Bergen, med skitur til Kvamskogen, ellers er alle bloggpostene herfra om Ukraina, og Kiev.

Det er veldig mange inspirerte og minneverdige poster, iblandet en del halvferdige og uferdige, så det er ikke så lett å finne frem, selv ikke for meg som nå vil plukke frem en håndfull. Jeg tror jeg skal organisere en side med reisepostene til Kiev, sånn at det går an å orientere seg etter tittelen på postene. Det arbeidet er nå påbegynt. Siden heter Ukraina, og derfra går det an å klikke seg videre og lese postene man er interessert i. Jeg tror ikke jeg vil anbefale den ene fremfor den andre, er, de er fine alle.

Oppsummering

Så det ble litt nye poster i 2017 allikevel, når jeg bare fikk sett litt nærmere på det. Det samme vil fortsette inn i 2018. Nye reiser til Kiev er allerede bestilt og påtenkt, de vil bli dekket her på bloggen, sammen med andre ting jeg gjør og som opptar meg, slik det har vært, og slik det vil bli.

Godt nytt år – la det så starte!

 

 

 

 

 

Morgen på kaffestedet

Jeg vet ikke hvor mange faste lesere jeg har lenger. Av og til sitter jeg med et inntrykk av jeg skriver for meg selv og min mor, det blir veldig lange innlegg og veldig mange ord om et dagligliv som ikke skulle være interessant for andre enn mine aller, aller nærmeste. Så er det de som stikker innom av og til, kjente og ukjente, som antagelig leser deler av innleggene før de går videre til andre ting. Noen dumper sikkert innom fra søkemotorer og andre lenker også. En gang var dette en nokså fungerende reiseblogg, kategorien reiser er jo fyldig, men alle detaljene i hva vi gjør i Kiev nå, kan bare være nyttige for de som kjenner byen veldig godt. Og de trenger ikke denne bloggen som hjelp.

Jeg trives godt med det. Midt i alt det andre jeg har å gjøre, lever jeg i tvangstanken at nå i ferien skal jeg produsere et innlegg hver eneste dag. Og minnene og inntrykkene er så levende og påtrengende, at jeg har veldig store problemer med å begrense meg. Alt må liksom med. Selv om det gjør postene mindre lesverdige. Episoder som kunne være kjekke å lese om, også for de som ikke kjenner meg, slik som de to fyllikene og Irina på konsert, drukner i tekst fra en veldig lang dag.

Hver morgen pleier jeg å våkne i sekstiden. Er det lyst når jeg slår opp øynene, står jeg opp. To av tre dager er det til morgentrening i Hydropark, Katsjalka. Det er ikke sånn jeg hadde sett for meg meg selv, at jeg skulle drive så mye med styrketrening, men det er skikkelig kjekt, og som så mange av de andre tingene jeg gjør, fyller det meg helt, når jeg først går i gang med det. Rutinen er å spasere til Arsenalnaja metro, ta metroen til Hydropark, gjennomføre 300 eller 450 repetisjoner i grupper på 3 x 10 x 5 x 2 eller 3, om det gir mening. Hvert apparat gjør jeg ti repetisjoner av, så ti til,  og enda ti, før jeg går videre til neste. Etter råd fra folk som kan dette bedre enn jeg, løfter jeg av og til tyngre, og går ned i antall repetisjoner. Det skal liksom være bedre. Men jeg trener ikke for noe, så for meg er det ikke så farlig.

Innimellom treningen, bader jeg litt i elven. På øret hører jeg foredrag, det tenke jeg at jeg er alene om, der på senteret. De andre i anlegget med øreplugger, tror jeg nok har heftig musikk i ørene. Jeg har foredrag om den amerikanske borgerkrig, og Robert E. Lee og generalene hans, og nå om den amerikanske revolusjonen som ledet til uavhengigheten. På vei hjem går jeg gjennom første gloselister fra Anki, det går i tyske og russiske gloser, organisert litt etter hvor jeg har funnet dem, og litt etter hvordan de er. Oppe i undergangen ved metroen kjøper jeg meg en kopp kaffe, det samme gjør jeg som regel i kaffehuset jeg nå sitter. Gjøremålet er å høre ferdig foredraget, eller bli ferdig med gloselisten.

Så er det hjem til frokost. Den er alltid veldig kraftig, svære tallerkener med tung middagsmat, og øl i literflaske å drikke. Om det ikke er noen på kjøkkenet med meg, sjekker jeg nå nyheter. Jeg er sliten av Trump og Putin, og prøver å unngå nyheter med en av de to i overskriften. Slik unngår jeg det meste av engelskspråklige nyheter. Jeg har tanker om å slå over til tysk, heller følge det tyske nyhetsbildet, men jeg har ikke funnet frem til en god og gratis tilbyder. Engelsk har BBC og Guardian, blant flere. Nylig har jeg også slått til på et tilbud på Dagens Næringsliv, 60 kroner for seks uker. Det er veldig billig, men jeg føler jeg kaster bort tiden min på å lese nyhetene der. Internasjonalt er det mye av det samme jeg har lest og sett fyldigere og bedre på engelsk, nasjonalt blir det veldig innstengt og tett. Av sosiale medier er det bare Twitter jeg forsøker å få lest hele feeden, men også der lurer jeg på om det gjør mer skade enn nytte. For alle virkelig gode artikler jeg finner, må jeg gjennom mye graps, først.

Nei, det er bedre å komme seg ut. Om det er det skrevet mange og fyldige poster. Rutinen er at om det er varme dager, går det til en av Kievs mange strender, kjøligere dager benyttes i byen. Jeg håper alltid å få med meg Olia, kona, men hun er av og til opptatt med andre ærender, som regel datsajen. En sjelden gang i blant blir Irina, barnet, satt igjen hjemme hos Babusjka, og jeg kan operere på egen hånd, som i gamle dager. Det gir meg ingen glede lenger. Jeg vil være med barnet, og være med kona. Ellers blir alle aktivitetene litt meningsløse.

Som regel er vi ute til langt, langt ut på dagen, ettermiddagen og kvelden. Frokosten sitter i, men vi spiser av og til litt likevel. Særlig er det alltid spørsmål om å få med oss en businesslunsj, før klokken fire. Det er altfor tidlig å spise lunsj, etter en så tung frokost som vi har, men det blir mye billigere enn å spise etter klokken fire. Og enten vi har spist eller ikke, har som regel Babusjka tilberedt noe om kvelden også, så vil blir aldeles overmette. Særlig jeg.

Kommer vi hjem før det er mørkt, er babusjka alltid på lekeplassen utenfor huset, sammen med hunden Mike og søskenbarnet til Irina, Tasia. Det er også mange andre barn og voksne der, kjente og ukjente. Her slippes Irina fri, og er etter hva vi hører og ser ellevill. Babusjka sier hun løper raskere enn alle de andre barna, like raskt som de flere år større enn henne, hun simpelthen elsker å løpe. Det går over stubber, stokk og stein, vilt og herlig. Jeg har sett hvordan hun hilser på barn hun kjenner, ved å gi dem en god klem. Det er veldig søtt. Hun er også en slags heltinne, der på lekeplassen, mange kjenner henne og roper navnet hennes, barn og voksne. Her lever hun et liv uten mor og far, Olia og jeg går inn, om ikke Olia setter seg ned på en benk, for å prate med moren.

Jeg er imens oppe i leiligheten, som regel med store planer om alt jeg skal gjøre, som regel punkterer jeg helt, og havner på sengen. Mellom ni og ti kommer barna inn, som regel først Irina, så Tasia, hunden og babusjka. Da blir det bråk og støy, til vi endelig (for meg) får alle sammen i seng, samtidig, sånn rundt klokken elleve. Jeg sovner temmelig sikkert ofte først.

Dager det ikke er morgentrening, bruker jeg til å ta frem datamaskinen og skrive inn gloser, eller skrive blogginnlegg, som jeg gjør nå. Noen ganger gjør jeg det hjemme, noen ganger over gaten i restauranten Katiusja, men nå siden jeg har oppdaget den helst på stedet Kaffe mesto, som jeg har oppdaget nå. Her får jeg god kaffe billig som om det var hjemme i huset mitt i Norge, 3 kroner for en espresso, 5 for en cappuccino. Det er også behagelig å sitte. Planen er alltid å bli oppdatert med bloggen, men erfaringen lærer meg at sånn jeg gjør det, får jeg ikke skrevet mer enn to-tre innlegg. Kommer jeg på etterskudd, er det vanskelig for meg å hente meg inn. Jeg har jo også andre ting jeg skulle ha gjort.

Så er det jo også det, at det ikke spiller så veldig stor rolle. Snart er også denne ferien historie, og jeg tipper det vil bli like interessant for meg å lese om den, som det er å lese om mine tidligere ferier. Jeg gjør det bare unntaksvis. Det er mye viktigere at jeg er en god far og en god ektemann, enn at jeg holder bloggen oppdatert og får skrevet alt jeg gjør. Det er viktigere å leve, enn å skrive. Det skriver jeg, samtidig som jeg bestiller meg enda en kopp espresso, den fjerde for dagen, og gjør meg klar for en siste oppfrisking av gamle, uferdig innlegg, før jeg stikker innom butikken, kjøper en trillevogn med forskjellig drikke, og tar turen hjem for en kraftig frokost, og det som utgjør dagene våre og livene våre her nede.

Godt nytt år – 2017!

Tidligere pleide jeg å avslutte årene med en post som oppsummerte bloggåret og kanskje også året. Dette året var det ikke mye blogging, fornuftig nok, det var nok å gjøre i livet. Min lille familie forberedte vårt novyj god, russernes svar på jul, og vi kjøpte inn et lite juletre og pyntet med lys, og hadde i det hele tatt lagt an til en ekstravagant nyttårsfeiring. Det var norsk nyttår, russisk jul – og min bursdag.

Dessverre ble jeg syk, og gikk tidlig til kvelds. Et skikkelig antiklimaks, med smoking og sløyfe, og god vin til indrefileten. Det ytre var upåklagelig, det var det som var inni som sviktet.

Det oppsummerer ikke så aller verst året som har vært. Hjemme hos oss har det vært alle tiders. Oppussingen er ferdig, kledningen er skiftet ut, huset malt, og vi har også fått ny terrasse – alt laget av min kjære, kjære kone. Første halvdel av året var jeg i permisjon, den beste tiden i mitt liv, og andre halvåret tilbrakte jeg på en god arbeidsplass. Det går i det hele tatt veldig bra.

Få poster jeg skrev i fjor når opp på listen over de best besøkte. Litt lenger nede kommer imidlertid posten om den råtne servicen på varmepumpen, dårlig nyttår og debatten i Norge og i verden. De to første ble skrevet tidlig på året, da temperaturen var høy om nyttårsangrepene i Köln og andre byer i Tyskland, og om flyktningekrisen og litt forskjellig der. Vanskelige tema. Saken om den dårlige – les: spinndyre – servicen på varmepumpen løste seg bra, vi slapp å betale. Generelt var bloggen dårligere besøkt i fjor enn den har vært tidligere, tilbake til slik det var mellom 2010 og 2012. Den gjorde et hopp da jeg begynte å skrive politisk, og mye om krisen i Ukraina og spenningen mellom Russland og den vestlige verden, og datt ned igjen da jeg sluttet å skrive om det.

Til gjengjeld har jeg fått frisket opp en del av de andre bloggene mine. Jeg har lest andre tekster enn nyhetsartikler og dybdekommentarer, og skrevet andre typer tekster enn meningsinnlegg og kommentarer. Det har vært fint, det vil jeg fortsette med.

Jeg går inn i 2017 mer optimistisk enn i 2016, i hvert fall når det gjelder situasjonen i verden. Kanskje blir det en slags fred i Syria, i alle fall mindre krig, og kanskje blir forholdet mellom oss og Russland bedre, kanskje litt. Det er vanskelig å si, og kanskje er det bare generell glede jeg føler i kroppen, som gjør meg sånn optimistisk. Mange ønsker ikke freden i Syria på de betingelser den nå blir inngått, og mange ønsker ikke et bedre forhold til Russland, sånn som landet nå oppfører seg. Jeg tror disse bør se på verden mer som den er, og ikke som de ønsker den skulle være.

I mitt liv og for de rundt meg, skulle optimismen være på sin plass. Olia, Irina og jeg har orden på økonomien, kan spise god mat og trenger ikke se på bankkontoen når vi trenger noe. Irina er et solskinn, en engel, fra henne stråler en altovervinnende glede og lykke, når jeg ser på henne og min kone føler jeg at jeg har fått til noe her i livet. I dag var lille Irisjka i anledning bursdagen min pyntet med en flott, hvit kjole, og håret satt opp i fletter bak. Det er ganske vanskelig å få inn i hodet at noe så vakkert kan være mitt barn.

Og for hver dag som går, nå, så blir det litt lysere. Sakte, men sikkert – helt sikkert, kommer våren. Det vil sprette snøklokker, krokus, blader på trærne, tullipaner, det blir april og mai, kortbukse og solskinn, og hver søndag vil lille Irtsjik og jeg ta ut på tur i en eller annen skog eller et småfjell i nærheten. Hver dag venter oss gode frokoster og middager, vi har kjøpt oss en latterlig flott kaffemaskin – kaffe med et tastetrykk, og vi har bil som kan bringe oss hvor som helst på et øyeblikk. Det er en velstand jeg ikke trenger, men likevel har.

Og vi har slik en flott terrasse som Olia har laget. Etter som våren kommer, og det blir varmere og varmere, vil vi oftere og oftere komme oss ut på den. Lille Irina vil leke i hagen, slik jeg gjorde, da jeg vokste opp, på 80-tallet. Mye er forandret, men noe er også akkurat det samme. Det må vi ta vare på.

Godt nytt år!

En helt grei – travel og forkjølet – uke

Endelig helg. Det kan jeg godt si, og mene det. Forrige helg var utmerket. Jeg var med min gode venn, Martin, i fjellene i Bergsdalen, et stykke utenfor Bergen. Det var flotte greier, alltid slik at jeg lurer på hvorfor jeg ikke er i fjellene oftere, men hele helgen går, og man får vel mer tatt seg ut, enn hentet seg inn. I hvert fall når man reiser direkte fra jobb, og kommer tilbake mandag morgen, for å gå rett på jobb. Denne mandagen var det også valg, og da blir det til at man følger litt med, vet dere. Det blir ikke så mye tid til andre ting. Og det blir lett litt sent, for å få med seg alt.

Så er det opp tidlig tirsdag, opp på jobb. For meg er det å sykle hjem, for så å sykle ut igjen om kvelden, for bedriftskamp. Dermed går hele den dagen også.

Onsdag er også tidlig opp på jobb. Og jobb hele dagen. Og på kvelden er det stand up, på Checkpoint Charlie, med Comedy Box Club. Denne må jo også forberedes, noe jeg kunne gjøre, på sykkel frem og tilbake på jobb, og andre steder. Det ble ikke så mye tid til å skrive ned alt jeg tenkte ut. Det ble til at jeg måtte stole litt på hukommelsen, denne gangen, og den svikter heldigvis sjelden. Det ble en utmerket opptreden på Checkpoint Charlie.

I går var jeg syk. Forkjølet. Det var ikke lenger tvil. Onsdag var det litt tvil, tirsdag var det ganske sterk tvil, da ble jeg bare i overkant sliten da jeg syklet rundt omkring til den bedriftskampen. I går var jeg forkjølet. Så forkjølet at jeg måtte melde avbud til bedriftskampen, som skulle vært den dagen.

I dag var jeg også syk. Så syk at jeg måtte vurdere om jeg skulle på jobb. Alt gikk langsomt i dag morges. Tørkepapir og lommetørklær blir gjennomvåte av snørr, det er uttømmelige lager i nesekanalene. Og jeg har ikke bil, så det finnes ikke alternativ. Skal jeg på jobb, må jeg sykle. Og selvsagt skulle jeg på jobb.

Det ble ingen travel dag på jobb, men den ble lang. Sykkelturen hjem ble også lenger enn den pleier. Men hjemme ventet oppturen. Min kone, Olia, bestemte seg for å forundre meg med en kjøttrett med plommesaus. Ved siden av hadde hun laget kraftig potetstappe, med kulturmelk. Kjøttet var svinekjøtt som hang fast på knoker. Stekt. Plommesausen lå sammen med kjøttet i pannen, der det også var løk. Det fylte godt opp i mage, og i kroppen.

Det er helg nå. Fullstendig helg. Neste forpliktelse er mandag litt utpå formiddagen. Frem til da er planen å gjøre ingenting. Det mest aktive som kan være aktuelt er å la forkjølelsen slippe taket.

En 2 ukers ferie i Kiev

Forhold gjør at jeg må fortsette med å skrive postene litt i ettertid fra dagen de er postet. Jeg er kommet litt på etterskudd, og ser ut til å bli der. Dette er i alle fall den siste hele dagen i Kiev, og posten skal handle om hvordan det har vært.

Jeg har blogget ganske aktivt, så det er bare å bla seg tilbake for å lese om hver dag. Fra vi skiftet rom har det vært et meget behagelig liv. Jeg våkner hver morgen, omtrent med sollyset, og starter dagen med en økt russiske gloser og en kamp mot Oblomov, den russiske romanen jeg leser. Olia våkner litt senere enn jeg, og har vanligvis litt å tusle med før hun lager frokost litt lenger ut på morgenen.

Frokosten er førsteklasses, og kan ikke spises for sakte. Olia mister tålmodigheten før meg, det vil si, her er ikke snakk om tålmodighet, hun slutter ganske enkelt å spise, og går gjerne for å gjøre andre ting. Jeg pleier da å sette på et lite foredrag på mobilen. Der hører jeg leksjoner over russisk litteratur, de har handlet om Tolstoj mens jeg har vært her, og har nå så vidt begynt på Turgenjev. Noen ganger hører jeg også musikk, eller sitter bare der uten å høre på noe særlig.

Det er ikke det at jeg er lei av å spise og drikke som gjør at jeg slutter med det der på morgenen. Det er heller det at jeg før eller siden må pusse tennene, og da passer det seg ikke å spise og drikke mer etterpå. Så jeg fortsetter gjerne med Oblomov, uten å ha eplejuice eller Kvas å nippe til. Jeg svetter godt der ute i solen, så jeg kan drikke rikelig uten å være plaget av å måtte gå på do hele tiden.

På denne tiden har Olia begynt på det jeg vil kalle butikkrunden sin. Siden vi skiftet rom har hun hatt det prosjektet å ville pynte det opp. Mine manneøyne så jo ingenting å pynte opp der inne, bortsett fra at en kontorstol kunne være nyttig. Men de samme øynene mine har etterpå sett at pyntingen virkelig har hjulpet. Det er direkte trivelig der inne nå, og vakkert ute på balkongen.

Litt senere begynner jeg på det jeg vil kalle ruslerunden min. Jeg utstyrer meg med min nye MP3-spiller, og går rundt omkring i Kievs gater, som oftest med utgangspunkt i Petsjersk, hvor vi bor. Jeg har undersøkt godt alle gater og bakgater herfra ned til hovedgaten Khresjtsjatik, herfra opp til høydene langs elven, hvor det gamle klosteret Lavra og krigsmuseet ligger, og herfra ned  mot gaten til den røde arme, og opp og ned den. Når sulten melder seg, tar jeg inn på en av Kievs utmerkede restauranter, og bestiller en businesslunsj til mellom 50 og 100 kroner. For det får man gjerne en treretters middag, og uansett mat til god kvalitet.

Så går jeg tilbake til leiligheten og ser om Olia er kommet hjem. Ofte finner jeg henne da travelt i gang med å sette i stand det nye hun har kjøpt, om det gjelder å sette ut blomster, male gelender eller sy gardiner. Ofte er hun ennå ikke kommet hjem, og jeg ser innom internett eller fortsetter lesingen av Oblomov. Det har vært noen veldig gode uker hvor jeg har fått slappet godt av, og også har fått gjort litt av de tingene jeg liker godt å få gjort.