Oppussing og bursdag og litt annet

Det har vært en flott helg. Den ble avsluttet, lykkelig foran peisen. Enda en gang. Nå begynner det imidlertid å ta seg opp rundt her, sånn at huset vårt ligner et sted å være. Min venn og jeg hadde vår daglige gitar og vodka-rutine nå fredag, og knertet en liter vodka sammen og en god del grapseved. Det er flere kvadratmeter ledig plass, her nå. Og kona har fått satt ut karmer i vinduet. Det begynner å bli koselig, her, det er mulig å lage det varmt. Huset vårt begynner å ta form.

Denne bloggen vil aldri bli noen interiør-blogg og aldri noen blogg for dem som er reelt interessert i hus og hage. For oss er det veldig, veldig langt i fra å være en lidenskap. Vår mål er å få den nødvendige oppussingen og nyrestaureringen unna på min lønn. Vi har ikke råd til profesjonell hjelp, det er kun til det nødvendigste, og vi betaler ikke i dyre dommer for å få det fint.

I går var det Daniels 16-års dag. Det er ganske vanskelig å få inn i hodet at min lille nevø er 16 år, da jeg selv var på den alderen, var jeg jo snart voksen. Trude inviterte til selskap, Irina og jeg tok turen, mens Olia som vanlig heller ville være hjemme og pusse opp. Til å begynne med presset vi på for å få Olia med på slike selskapligheter, men vi er en stor slekt, så det blir ganske mange av dem. Olia har det bedre når hun får slippe.

Irina var pyntet i fin, hvit kjole og en diskret beige jakke over. Håret hadde vi ikke fått vasket, og det hadde hun nyst grøt i til frokost, så det ble en fin kontrast med den nydelige jenta og det ikke helt fløffy håret. Jeg skrev i går at Irina er en tøffing. Det beviste hun i dag, da hun falt av krakken mens hun spilte ishockey med Lars. Etter et par minutters stille gråt hos han far, var det på an igjen med mer hockey. Nygård-familiens romaskin og tredemølle fikk hun også prøvd seg på, flere kilometer, faktisk. Og ikke ville hun hjem igjen.

Mens vi var der, gjorde Olia nytt oppussingsarbeid. Og nå begynner det endelig, endelig å ligne noe. Hele Irinas levetid, siden 2014, har vi i praksis levd på en byggeplass. Først var det utendørs, kledning og etterisolering og vinduer og terrasse, hus og garasje, et enormt arbeid til enormt mye tid, krefter og penger. Dette arbeidet tok på også med det at det var kritisk, råtne planker måtte bort, og ny kledning måtte opp når den gamle var tatt bort. Det var et kappløp med tiden, også.

Nå er det innendørs. Olia har gått hardt ut, sånn hun pleier, og revet ned tapeten og rensket veggene i hele korridoren, både oppe og nede. I tillegg har hun gjort etterarbeid på vinduene, innendørs, og hun har revet ned lister rundt dører og langs vegger. Det har tatt på, for det har vært veldig mye å rive ned, uten at så mye har vært bygget opp igjen. Og hun har ikke tatt ett rom om gangen, men slått til over hele huset. I skrivende stund har vi ikke et normalt rom i hele huset. Alt er i ferd med å bli gjort noe med, alt er midlertidig.

Det er også det som er i ferd med å endres. Nå er det ikke mer å rive ned. Nå kommer det ikke mer grapseved. Det trengs et par planker til i vinduene her i peisestuen, så kan vi flytte skrivepulten bort til veggen, og begynne å bruke dette som et vanlig rom. Veggene i korridoren er klar til å males. Etterpå kan vi legge parkett, og sette opp lister igjen. Barnerommet til Irina trenger møbler. Noen av dem er bestilt, andre er enkle å kjøpe. I stuen trenger vi nok ny spisegruppe. Bordet er gitt vekk, sofaen og lenestolene ryker snart, og nye må kjøpes inn. Alt er i ferd med å bli noe av.

Den store skrekken er å legge sand og stein på gårdsplassen ute. Der var nok kona litt forhastet med å gi steinen bort, før vi var klar med ny. Men sånn er hun, handlekraftig, og går i gang før hun har helt klart for seg hvordan hun skal komme seg i mål. Det er en egenskap på godt og vondt. Hadde det vært min handlekraft som gjaldt med oppussingen, så hadde alt stått på stedet hvil. Jeg liker bedre å lese bøker og å skrive blogg. Og jeg liker alt jeg gjør sammen med lille Irina, gullskatten vår. Så vi har funnet en god fordeling, Olia og jeg. Vi har det veldig fint.

Storinnkjøp og omkalfatring av huset

Dette er en bloggpost der gifte menn vil kjenne seg igjen og ugifte menn har noe å lære. Min kone og jeg har holdt sammen i åtte år, og vi kommer til å holde sammen hele livet. De åtte årene har gitt oss litt erfaring, så nå håndterer vi konfliktene våre bedre, og vet hvilke situasjoner og konflikter som er mest krevende.

Oppussing.

Det kan få seg en egen linje og et eget avsnitt. Det er en vanskelighet i mange familier, hun vil ha det fint og skifte ut, han synes det er greit nok som det er, og at det er litt tidlig å skfite ut noe som ennå ikke er helt ødelagt. Hos oss er det blitt ekstra vanskelig med at jeg er notorisk med aldri å ville kaste noe, jeg beveger meg godt videre fra det ekstreme, jeg har hele mitt liv tatt i mot og samlet på det ingen andre vil ha. Det er også ekstra vanskelig at vi har flyttet inn i mitt gamle barndomshjem, der jeg er følelsesmessig bundet til alle tingene, og kona nok kanskje desto mer ønsker å få dem vekk sånn at hun kan føle at det nå er hun som gjelder i mitt liv og i vårt hus.

Det har vært en lang prosess. Det har vært mange ekstra vanskeligheter også, med at hun er fra Ukraina, og kommer hit som en innvandrer, og gjør seg tanker jeg aldri hadde forestilt seg man kunne gjøre her hos oss, og om oss. Det gjorde tingene lettere da jeg begynte å skjønne at her må jeg bevege meg ganske langt for å kunne komme inn i hennes tankeverden, og at jeg må ta dette alvorlig, selv om jeg ikke forstår det, og også mener hun tar feil.

Vi kjøpte huset i en ganske bra forfatning. Far døde i 2008, tre år før mor flyttet ut, og vi inn, og i de tre årene skjedde naturlig nok lite endringer og oppussing i huset. Det var mye som måtte gjøres, råtne planker og fukt, vi var veldig presset i økonomien der i starten. Nå er økonomien, og vi kan ta fatt på del to av oppussingen: det vi ikke er nødt til å gjøre, men det vi vil gjøre. Her vil ikke jeg gjøre noen ting, alt er greit, men jeg innser at jeg må jenke meg, og la kona skifte ut og kjøpe inn, sånn at hun får det sånn som hun vil ha det.

Jeg vil være lykkelig uansett. Hjemmet og stedet vil alltid være mitt. Kona vil alltid være litt fremmed, og aldri helt skjønne hvordan vi tenker og mener man skal oppføre seg. Hun er fra Kiev, en storby, jeg er fra Ganddal, en liten, landlig bydel i den lille byen Sandnes, nesten slukt av Stavanger. Ganske i utkanten. Det er klart jeg kan ikke insistere at også møblene skal være som jeg vil ha dem.

Her skriver jeg kanskje de riktige tinge. Men alt tar tid, og alt gjør vondt for meg. Kona har ingenting, eller nesten ingenting hellig. Hun vil skifte ut alt, så godt som alt. Hun har også en litt annen oppfatning av hva en bolig skal være, og ønsker en minimalisme jeg vanskelig kan leve med. Jeg trenger ikke mange ting, men jeg må et sted å sette meg selv, og et sted å sette kaffekoppen. I leiligheten hun er vokst opp i finnes ikke det konseptet, det er ikke noen godstol, og ikke noe kaffebord. Sitting skjer i vanlige stoler, eller på sengen, spising skjer på kjøkkenet.

I dag reiste vi ut og handlet møbler. Olia var lynrask med å utnytte sjansen, og har lagt ut senger og lenestoler på Finn.no, billig og gratis, så hun får det unna og det blir hentet raskt. I går røk den gamle barnesengen, den stod meningsløst i stuen, og var ikke noe stort tap. I dag røk sengen på mitt gamle rom. Den var det verre med, for min del, en helt fin seng. Men nå skal det bli barnerom, og da vil Olia ha en annen type seng.

Så det må hun få lov til. Det gamle spisesbordet, det jeg liker så godt, solid og godt i det jeg tror er furu. Jeg ser jo godt at det ikke hører hjemme i vår stue, men det er jo så flott bord – hvorfor erstatte det? Det må vekk. Så nå ryker det. Det samme gjør lenestolen jeg kjøpte i Bergen, fordi det var samme pris å frakte én og to lenestoler. Den lenestolen har gitt mer bry enn glede, selv om den har gitt glede også. Det er bare å få den vekk. Sofaen og lenestolene til den er også altfor digre til å passe inn i vår stue, de sitter det langt inne for meg å kvitte meg med, der holder jeg ennå igjen. Olia ville kvittet seg med dem på dagen. Det er hun som vil vinne i lengden.

Mitt grep i dag, var å kjøre oss til Skeidar, heller enn Ikea. Så fikk kona frie tøyler. Barnerommet, eller det som skal bli barnerommet, får hun innrede. Vi hadde bilen full på vei hjem, og enda varer som gjør at vi må låne bil av slektninger for å få dem hjem, om noen uker. For å få plass til disse tingene, må vi kvitte oss med mer ting.

Følg med, alle dere menn som ennå ikke er gift, eller som strever med å holde fred i heimen. Det er en liten investering å få mye igjen fra å la kona bestemme når det gjelder innredning. Jeg er helt enig med alle som til enhver tid mener at det som er, er bra nok, det er helt unødvendig å skifte ut, det fungerer helt fint og ser helt ok ut, men det skal ut likevel, om det er det kona vil. Det er en lur huskeregel å holde seg til, og har gitt meg mye mer igjen enn jeg liksom har ofret.

 

St. Hans

Det var St. Hans-aften på torsdag, årets lyseste kveld, og for oss ble det en veldig hektisk dag som ble avsluttet med rolig spekemat og rømmegrøt hos mor, før lille Irina og jeg tok toget hjem til litt fotballspilling i hagen til skumringen falt på. Det var kortversjonen, her er detaljene.

På søndag – som allerede er i morgen – reiser vi til Kiev. Flybilletter er bestilt, de ble dyre denne gangen, og reisen går fra formiddagen av via Oslo og Frankfurt, til vi er i Kiev natt til mandag. Før det håper vi at vi har huset i best mulig stand. Det håpet vi også i fjor, da vi bare skulle skifte noen planker. Nå har vi skiftet hele kledningen, og etterisolert alle vegger utenom den vi har motoren til varmepumpen på. Ennå ligger plankerester i gårdsrommet. Håpet er at vi skal få malt huset ferdig, og ha hagen og busker i noenlunde stand. Vi har klippet ned med hard hånd, og også fra det ligger det graps i gårdsrommet og i hagen. I tillegg er terrassen kappet opp i kantene, slik at vi skulle komme til og få skiftet kledning på huset, og det ligger plankerester og kapp på terrassen også. I hagen ligger plankene til den nye terrassen vi skal bygge. Takrennen er det også problemer med. Vi har forsøkt å sette opp ny, men har ikke greid å få den tett, og den er heller ikke satt opp helt ferdig.

Kort sagt, tingene er ikke ferdige her, og det ser ut som en byggeplass rundt huset. Hagen og bedene har sett ut som en villmark. Inne har lille Irina fått regjere fritt, tiden vi har hatt til overs har vi jobbet ute, inne er det mildt sagt rotete. Og også inne kan man få ideer om å befinne seg på en byggeplass, oppussingen inne kommer til å starte – eller fortsette – når vi er blitt ferdige ute. Det er mye å gjøre der også.

Men nå gjaldt det altså å få huset i noenlunde stand til reisen. Det er å få malt det ferdig, få takrennen i rør, og gjerne få ryddet unna det verste hagegrapset. Olia tar seg av byggearbeidet, jeg har hagen. Og jeg har Irina. Den kombinasjonen gjør at jeg som regel har Irina, hun slipper oss ikke fri til å jobbe med andre ting enn henne, det er bare i korte øyeblikk jeg kan rydde unna ugress mens hun leker med noe annet. Inne er ikke prioritert, ikke når det er fint vær. Der får det se ut som det vil disse dagene.

Torsdag var siste dag med meldt fint vær. Fredag – som var i går – var det varlset pøsregn. Derfor gjaldt det å få gjort mest mulig torsdagen. Vi fikk hjelp som tilkalte seg selv, min mor, hun skulle ta sin tørn innendørs. Hun kom en stund etter lunsj, og gav seg i kast med den smått uovervinnelige oppgaven å rydde og vaske kjøkkenet vårt. Min kjære Olia var ute og malte fra tidlig morgen til sen kveld, hun hadde en langvegg, en trekant opp mot taket og en garasjevegg igjen. Jeg tuslet med Irina i hagen, og rev opp ugress i uoppmerksomme øyeblikk fra henne. Da mor kom tok jeg Irina ut i vognen, hvorpå hun svært, svært velkomment sovnet, slik at vi alle tre fikk arbeide for fullt.

Mor satte seg fore å rydde og vaske kjøkkenet grundig, ikke bare få vekk det synlige. Som jeg sa til henne etterpå kom hun inn i flytsonen, glemte tid og sted, bare jobbet og gjorde det som må gjøres, overvant uforutsette hindringer, planla og improviserte, jobbet som en mester. Hun ble ikke ferdig og ville ikke gå, og da vi fikk overtalt henne til å gjøre det, så var det ikke uten garantier for at hun fikk komme tilbake neste dag og fullføre arbeidet. Utrolig. Snilt. Og imponerende.

Jeg fikk fullt to dunker med ugress, klippet plenen til klipperen gikk tom for bensin og lagt kvister og greiner vi kan bruke i esker. Olia malte ufortrødent, det har hun gjort de siste dagene og ukene så lenge hun har vært fri fra Irina, som hun denne dagen ble fullt og helt. Kort sagt kom vi veldig langt, og svever egentlig i en lykkefølelse om dagen over at vi en gang, en gang kommer til å bli ferdige.

Så var det for Irina og meg å kjøre ut til mor for å spise St. Hans-mat mens Olia fortsatte å male. Hun foretrekker å jobbe fremfor det sosiale, hun er snål slik, som regel liker hun best når hun slipper å være med, og det får hun derfor som regel lov til å slippe. Lille Ira og jeg, derimot, liker å være med på det meste, og er som regel i toppslag når det er noe som skjer rundt oss.

Hos bestemor er det noe som heter Playdo, leire, kalte jeg det, men det sa mor er uriktig. Uansett var det en stor opplevelse for barnet vårt, selv om hun ikke er stor nok til å lage figurer ennå. Det ble med å ta de fire ulike fargene ut og inn av fargene, og rive den tøyelige massen litt fra hverandre. Det var mer enn nok.

Til maten hadde vi øl og akevitt, noe som hører med, men ikke gjør så mye annet med oss enn at vi ikke blir kjørbare hjem. Til kaffen så vi gammel film fra sommerferien 1987, da mor og far var yngre enn vi  eldste i søskenflokken er nå, og vi barna var like gamle som våre egne barn er nå. Det vil si, ikke mitt, selvfølgelig, jeg er eldst og senest ute, vi er småbarnsforeldre, Olia og jeg. Det er søsknene mine som har barn på vei inn i og utover tenårene.

Så var det hjem. Det var med toget klokken ti. På Jærbanen er det stort sett arbeid på linjen, det er nesten utrolig så ofte det er arbeid på linjen, buss for tog er snarere regelen enn unntaket på kvelden om sommeren på Jæren, men heldigvis gikk det vanlig tog fra Klepp og innover til Stavanger. For Irina var det en glede som overgikk det meste, vi skulle ut og ta toget, Toget! det første ordet hun lærte. Før vi gikk begynte hun å bli trøtt og gned seg i øynene, da vi var ute og på vei til Toget! var hun et fyrverkeri med fingre i været og høye rop Toget! Toget!

Det gikk over alle grenser da vi gikk forbi kuer på veien, og det på et tidspunkt kom et helikopter. Det svimlet for Irina, hun visste ikke hvor hun skulle se eller hva hun skulle vise oss, overalt var det noe interessant, et tog som gikk forbi, et helikopter som fløy, det ble mye for et lite barnesinn. Øynene var som tinntallerkner da vi gikk over perrongen, og inn i toget. Jeg vet ikke hva hun tenkte og skjønte da, om hun klarer å koble at toget vi ser kjøre forbi på utsiden nå er det samme vi sitter i, på innsiden. Hun satt stille og storøyd og så ut av vinduet på den korte reisen fra Klepp til Ganddal.

Hjemme var Olia godt i gang med garasjeveggen. Det er risikabelt å gå inn med Irina da, plutselig vil hun sove, og da trengs mor, da blir hun veldig oppmerksom på at mor ikke er der.  Om vi er ute og spiller fotball derimot…

Så det gjorde vi med stor aktivitet og sterkt engasjement. Vi hadde en stor og en liten plastikkball. Lille Irisjka løp og sparket, og likte enda bedre når jeg holdt henne i hendene og snurret henne rundt så det ble mer kraft i sparkene. Noen ganger løp vi etter hverandre til hun falt og rullet rundt i det nyklipte gresset, klukkende av latter. Så opp igjen, og løpe etter ballen. Slik gikk en hel time, og vel så det. Vår kjære Olia ble ferdig å male garasjeveggen, det gjenstår bare nå noen flekker og en liten kortvegg å male, kanskje klarer vi det i dag. Lille Irina vil legge seg øyeblikkelig når vi kommer inn, klokken er jo henimot midnatt, men Oliamor må jo vaske seg først, og strengt tatt må jo også lille Ira det, skitten og svett som hun har blitt av all fotballen.

Det kaller jeg skikkelig St. Hans-feiring. For lille Ira var det en dag alt skjedde, bestemor på besøk, fotball i hagen, playdo, tog og helikopter, hun sovnet som et pistolskudd. Vi voksne sovnet også sammen, slitne og lykkelige etter en lang dag vi fikk gjort mye, både av kjekt og nytte.

Søndagstur med Irina over Stokkalandsfjellet

Jeg poster ikke mange bilder her på bloggen for tiden. Det er to grunner til det, begge ganske gode. Den ene er at jeg er i ferd med å gå tom for plass. WordPress gir bare 3Gb gratis, eller så. De er snart brukt opp. Den andre er at jeg ikke er helt komfortabel med å eksponere lille Irina på det åpne nettet. Så inntil videre vil hun bare bli beskrevet i ord. Naturen vi går i er det imidlertid ingen restriksjoner på.

Opprinnelig tenkte jeg å skrive en samlende post om alle turene vi har hatt, så langt i år. Men ordrik som jeg er, este posten om dagens lille, ubetydelige tur ut, og tok hele plassen. Dessuten ble jeg forstyrret, min kone Olinka ville heller at jeg skulle legge meg enn skrive blogg. Sånt diskuterer man ikke med. Posten ble skrevet ferdig mandag morgen.

Hver søndag går vi ut, om vi ikke har andre avtaler. Irina i bæremeisen. I dag gikk vi over Stokkalandsfjellet, rundt på baksiden, og opp. Det er et landskap i store forandringer. Boligbyggingen tar overhånd. Irina satt og sov i bæremeisen. Brydde seg ingenting om det.

Jeg hørte podkast med In our time, slaget ved Agnicourt. Henrik V, udødeliggjort av Shakespeare, eller enda mer udødeliggjort av ham. Det et blant britenes mest berømte slag, en heroisk seier over franskmennene. Etterpå hørte jeg et program om Machiavelli, og de italienske bystatene på hans tid. Deltakere var foruten programleder Melvin Bragg, Quentin Skinner, Evelyn Welch og Lisa Jardine. Det var uventet friskt, om Machiavellis livshistorie som jeg ikke var klar over, hvordan han selv ble offer for den statsmakten han senere skrev måtte være streng og om nødvendig spre frykt, hvordan han bygger på romerske forfattere og tenkere, analogien om løven (som er sterk) og reven (som er lur), og en virkelig fin problematisering og diskusjon om det er riktig av en fyrste å være umoralsk, og hva Machiavelli mente om det.

Pausen hadde vi helt oppe på den øverste toppen. Det er noe sånt som 187 meter over havet, småtterier, slik det er rundt oss. De har ryddet for trær, og satt opp benker og hus, ikke som det hadde vært om jeg fikk bestemme. Jeg foretrekker stubbe og stein, jeg synes vi tar oss for mye til rette. Ødelegger landskapet. Jeg ser ned på den store veien de har bygget ved Vagleskogen, byggeplassen like ved. Så enormt de har bygget ut på Foss Eikeland.

Mer skal det bli. Mer skal det bli.

Lille Irina våkner opp, og får seg en grov skive med brunost. Varm solbærsaft. Hun har sovet gjennom to program fra In our time, 84 minutter. Hun er alltid stiv i føttene etter det. Men hun våkner til liv. Tumler rundt på plassen. Faller i jord og søle, den minste hindring et vanskelig for uvante og stive, små ben. Jeg løftet henne opp, og lar henne tumle.

Det er mange som bor i området nå, og selv en grå dag som denne er det flere som går forbi plassen mens vi er der. Det blir som regel vekslet noen ord, folk er i godt humør når de er ute. Og Irina ser på dem med store øyne, de fleste har noe å si henne.

Ned igjen vil jeg at Irina skal gå litt selv. Det er optimistisk, selv om hun ikke hadde hatt tykk kjeledress og lag på lag med klær under, og fremdeles litt stive, kalde bein, kanskje, etter å ha sovet over halvannen time i bæremeisen. I hvert fall er hun litt mer ustødig enn når vi bare går rundt vannet, og hun får ut og løpe etter bare å ha sittet litt i vognen. Noe av skylden for knallene og fallene må også det ulendte terrenget ta. Det er ikke ment for barn knapt over året å gå i. Det er skogssti, ned fra en bergtopp, stein, røtter, gjørme og søle. Jeg holder henne i hetten, og hun gir seg utfor uten å frykte noen ting. Dette er gøy!

Mosaikkfunksjonen til Sony Xperia Z5 viser oversvømmelsen i østenden av Stokkalandsvannet.

Det gikk selvsagt sakte nedover når Irisjka skulle gå selv. Etter noen minutter pleier hun også å få nok, og setter seg pladask ned, blid og fornøyd. Jeg setter henne på en stein, i det minste, så hun ikke blir sittende på den våte marken, og gir henne litt sjokolade. Så er det videre.

Så er det videre. Klokken nærmer seg fem, det mørkner, og til kvelden er det meldt regn. Vi er ennå langt hjemmefra, så jeg må bære henne litt. Ennå forsøker jeg å sette henne ned, tid om annen, så hun får trent litt, og vennet seg til å gå i all slags terreng, og like det. Men det blir stadig mer bæring, og mindre egen gåing.

Filteret «Gammel film» på Sony Xperia Z5 viser Storånå gå over sine bredder på Ganddal.

Til slutt setter jeg henne i bæremeisen. Det er når vi er kommet frem til bilveien igjen, på baksiden av toppen. Tenk at det skal være bilvei her. Jeg har så mange minner fra stedet, fra jeg var liten. Rett over toppen på Stokkalandsfjellet var vi sjelden, som regel gikk turen ut fra Ullvaren på Foss Eikeland, og vi gikk ikke helt opp. De gangene vi gikk opp, var toppen målet, og vi gikk ikke ned på andre siden. Det pleide være mark og myr, der. Nå er det bilvei. Tidene forandrer seg, og ikke nødvendigvis til det bedre. Dog er det vanskelig å argumentere mot at folk skal ha et sted å bo. Det er et reelt og vanskelig spørsmål hvor det skal være. Matjord bør ikke tas, friområder ikke heller – hva er det da igjen? Det er vanskelige spørsmål.

Med Irina i meisen går det fort ned. Batteriet på iPhonen der jeg spiller av podcastene er tomt, så nå blir det i stedet lydbok fra Sony-telefonen, telefonen som har tatt bildene på denne siden. Lydboken er Korstogene sett med arabiske øyne, jeg hører på med begrenset interesse. Lydbøker har jeg aldri helt fått taket på. Det er foredrag og podkaster med radioprogrammer som er tingen for meg. Noen av bildene jeg legger ut er tatt med noen av filtrene telefonen tilbyr, de viser hvor mye det har regnet i området. Jeg har fotografert disse motivene ofte, derfor tenkte jeg å krydre det litt, med å legge på disse mer eller mindre morsomme filtrene. Det er området rundt Stokkalandsvannet, i det ugjenkjennelige.

 

Dette filteret heter «nostalgi», og man kan selv velge i hvilke fargetoner nostalgien skal være. Her er det gult. Det kan se ut som en flod i jungelen eller regnskogen, men er bare Storånå på Ganddal.

Hjemme har som vanlig Olia gjort stort arbeid på og rundt huset. Nå er det rydding det går i. Alt tar lenger tid enn ventet. Vi har også fått arbeidet stoppet litt opp, med at vi må bestille nye planker. Hun mangler materialene til å bygge videre. Det ligger også og flyter i gårdsrommet. Vi har arbeidet over et halvt år. Det er ingen ende i sikte.

Men vi har det fantastisk godt om dagen. Jeg går inn, kler av Ira, dusjer, og lager lasagne etter oppskriften på pakken vi kjøpte pastaplatene i. Tenner opp i peisen. Begynner å skrive denne posten. Får beskjed av Olia at det er på tide å legge seg. Gjør det.

Bompengeregning for elbil

Jeg kommer neppe til å drive folkeopplysning med denne posten her. Folk i målgruppen vil antagelig være vel kjent i hva det går i, og ha fått informasjon fra bedre informerte slik at de har unngått regning jeg har fått. I går dumpet en regning på 800 kr ned i postkassen. Bompenger. Men jeg har elektrisk bil, som skal være fritatt. Hvordan kan dette ha seg?

Timingen var pikant. Vi har storoppussing på huset, med skifte av kledning og etterisolering, og utskifting av mur og betong i gårdsrommet på fremsiden av huset, blant annet. For å spare de små tusenlappene det koster med en container (misvisende kalt «miljøkontainer», som om det fantes «miljøsøppel»), kjører vi små turer til gjenvinningsanlegget på Forus, og leverer avfall for en hundrelapp. Det var mellom to slike turer jeg sjekket postkassen, og fant regningen.

Det blir litt ekstra pikant at min kone og jeg er som vi er, har det som vi har det, tenker og mener som vi gjør. Jeg har alltid likt å spare penger, være forsiktig og økonomisk, ikke bruke penger man ikke trenger bruke. Min kone er fra Ukraina, fra Kiev, og tar dette til et annet nivå. Det var et viktig argument for å få henne med på å kjøpe bil, at bilen var elektrisk, og at vi derfor ikke trengte betale bompenger.

Videre hadde vi fått vært i butikken og handlet på vei hjem. Ferskt brød, fersk fisk. Klokken var blitt nærmere to. Jeg hadde ikke lyst til å reis ut igjen, og havne i rushtrafikken. Da heller å spise lunsj lenge, med det fersk brødet. Sånn er jeg. Om vi kjørte ut med resten av avfallet mandag, kunne vi reise innom butikken på ny, og gjøre nye innkjøp. Jeg hadde virkelig ikke lyst til å reise ut en gang til, denne fredagen, virkelig ikke lyst.

Vi kranglet nesten. Kona er møkkalei av alt rotet i gårdsrommet, hun vil ha det vekk, så hun kan komme seg videre i arbeidet. Det er hun som står bak praktisk talt all oppussingen, det er hun som gjør arbeidet. Hun la mye press inn i dette, at vi måtte kjøre ut en gang til, denne dagen, få det vekk. Hun la så mye press i det at jeg skjønte her var det bare å gi seg.

Så fant jeg altså dette brevet i postkassen. 800 kr. Fullt av bompengepasseringer fra vi kjøpte bilen i oktober, til slutten av desember. «Svina har latt oss kjøre lenge i bomkontrollene, slik at regningen får blitt stor før vi skjønner vi må betale», tenkte jeg, unektelig. Fra slutten av desember til nå hadde vi ohså gjort mange ganger gjennom bommer. Alltid med en viss glede, siden det var gratis.

Trodde vi.

Kona stod ute og lesset betong i bilen. Jeg hadd spist en lang, god lunsj, over et halvt bød hadde jeg spist, sikkert en 8-10 skiver, fordi det var så godt, varmt brød til 25 kr, fra Helgø meny. Nå måtte jeg vifte med regningen, 809 kroner, vi må betale, hvis vi reiser ut igjen.

Kona er et tankskip, vond å snu. Hun va innstilt på å reise ut til Forus en gang til, arbeide, få betongen vekk, hun ville ikke betale noen regning. Dette måtte jeg finne ut av.

Og jeg sjekket på vår tids leksikon, søkte på Google. Og ganske riktig, det er gratis å kjøre med elbil i bomringer, hvis bare, om atte, men, med et lite forbehold, og så videre. Man trenger en brikke som bekrefter at man har elbil. Denne må man bestille. Eller, rettere sagt, man må søke om den. Inntil man har en slik brikke, autopass heter den her i Rogaland, så må man betale som alle andre.

Jeg gikk forsiktig ut og sa dette til kona. Nettbrettet i hånda. Der det stod svart på internettet. Vi må betale, om vi kjører ut en gang til.

Jeg klikker av slike ting. Kona klikker i vinkel. Jeg blir forbannet når det er noe man har rettigheter til, og så mister man det på grunn av en dum regel, eller det er et eller annet formelt. Gjør det enkelt, tenker jeg, la nå bare elbilene være utstyrt med en slik autopassbrikke når man kjøper den. De hadde også bilnummeret mitt, El, står det først i det, el for elbil. Det var bare noe tull. Nå måtte jeg betale hundrevis av kroner fordi jeg ikke hadde fått med meg denne dumme regelen. Lignende har det vært svært mange ganger før, i svært mange forskjellige ting. Det er prisen for å være ubekymret. Av og til gjør man seg erfaringer som viser at de bekymrede har rett (men vi ubekymrede har det best).

Kona klikker som sagt i vinkel. Hun blir rasende. I kjeledressen slenger hun fra seg hammeren og keiseren hun har knust betong med, tar fra meg regningen og finner telefonen. Ringer til bomselskapet, og forteller dem i rene ord hva jeg tenker inni meg. 

Det hjalp.

Regningen vil bli slettet. Det er jo også rett og riktig, vi har elbil, og skal kjøre gratis. Jeg må melde meg som kunde, som jeg nå ha gjort, bestille brikke, som er på vei, og så vil regningen bli slettet. Å bestille brikke var enkelt, på nettet, jeg fotograferte vognkortet med nettbrettet, og la ved. Det skal nå være på vei. To ganger ble jeg medlem, i farten.

Så gikk kona ut igjen for å flytte betong. Men nå hadde jeg et uovervinnelig argument. Gjenvinningsanlegget på Forus stenger klokken 1600, fredager. Klokken var 1538. Vi ville ikke rekke det.

Jeg dikk den fredagsettermiddagen og -kvelden som jeg ønsket meg.

Travel uke i permisjon

Klokken er litt over åtte. Rundt omkring er folk på jobb, det er mandag og hverdag, men jeg sitter ved stuebordet med kaffekoppen. Endelig med noen minutter for meg selv. Posten om Ekstrem oppussing ble avbrutt under arbeid, det samme er en viktig kommentar til posten med ganske annet innhold, Forbannede Ukraina. Barnet våknet, og så har det gått i ett, hele helgen.

Fredag satte vi bort lille Irina til tante Tone på Klepp stasjon. Sånt har blitt så mye greiere nå, som jeg har bil. Jeg kan kjøre ut selv, og trenger ikke bli hentet, gå til fots, eller ta toget. Min kone Olia er makeløs når det gjelder oppussingen, uredd og kvikklært, men noen planker er fysisk umulig å sette opp alene. Da må jeg være med. Torsdagen var en svært stressende dag, da vi forsøkte å gjøre det mens lille Ira sov. Tidspresset gjorde at ting ble feil, og vi kom egentlig ingen vei. Det er plankene på undersiden det er snakk om, de som henger ut fra taket på langveggen.

Jeg vil alltid gjerne ha meg en kaffekopp eller to når jeg er på besøk hos Tone og familien, de har så god kaffemaskin, og det er koselig å snakke litt, ikke bare slenge fra seg barnet. Vi har mye å snakke om, ny bil, Olias utdannelse og ingeniørbransjen, lille Irina, oppussing. Også Tones familie pusser opp, men de gjør det innvending, på loftet. Litt synd var denne koselige praten tid jeg ikke hadde. Det var mer å gjøre på huset vårt, enn tenkt.

Før vi kunne gå i gang med underplankene måtte vi nemlig feste et dekke over asfaltplatene der Olia nettopp hadde etterisolert. Det viktigste var å få platene på plass, så glavaisolasjonen var beskyttet. Men når regnet kommer er det viktig også å platene beskyttet. Olia var i gang med det da jeg kom hjem, og i vindstille vær hadde hun kanskje klart det alene. Nå blåste det kraftig. Og det tok lang tid, selv når vi var to.

Om kvelden skulle jeg på en sjelden fest, bedriftslaget, og halv seks skulle onkel Torben ha bilen. Så klokken fem var det slutt. Da manglet det også fem planker, eller så. De stresser Olia, disse plankene, for før de er på plass, kan hun heller ikke spikre opp plankene på selve veggen. Men det var umulig, Tone måtte gi fra seg Irina og kjøre hjem. Jeg måtte se til barnet, og gjøre meg selv klar for festen. Klokken litt over seks ble jeg hentet.

Fest tar jeg på alvor. Det er skikkelig. Bedriftslaget har også spilt over evne, særlig etter jeg gikk ut i permisjon, kan man si, og kunnet vunnet hele serien, slik Scott kunne vært første mann på Sydpolen om han ikke var blitt nummer to, som vi også ble. God mat, hummer, standsmessig, og rikelig med øl i landlige omgivelser på Garnes, klart man ikke skriver blogg lørdag morgen, da.

Vi prøvde å få opp noen planker, imidlertid, og jeg gikk runden rundt Stokkalandsvannet, som vanlig. Jeg hadde med kaffekoppen fra lørdagsfrokosten, selv om det gikk mot kveld og mørknet etter hvert. Irina har forholdsvis nylig lært å gå, og jeg vil gjerne lære henne å like å gå langt, så hun får allerede spasere store deler av turen selv, i eget tempo, som er langsomt. Ofte går hun i helt andre retninger enn dit vi skal, også. Alt er jo interessant og nytt for henne, ennå har hun ikke kommet dit at det er verdt å gå noe sted for å se noe mer interessant. Hvor som helst vi stopper, finner hun noe å pusle med. Om det er gresstrå langs veien, en kvist, eller jord eller steiner på bakken.

Et av glansnummeret til vårt skjønne barn, årsaken til permisjonen, grunnen til at jeg kan sitte her med kaffekoppen, og ikke på jobb, med en annen topp, er å immitere lyden til sauen. Det er det samme på norsk og russisk, og hun skjønner det når hun ser tegninger, bilder og levende sau, og hun kan ordet på norsk og både hannsau og hunnsau på russisk. – Bæ, sier hun, og siden det er godt med sauer heromkring, kan vi alltid legge opp turen slik at vi får sett noen. Denne gangen fikk vi til og med sett to stykker bli hentet. Det var traktor og greier, mye som skjedde. Irina stod pal ved gjerdet og stirret. Dette var store greier, sauer, som ble hentet. BÆ!

Mot slutten av runden var det helt mørkt, og jeg la turen opp til det nye byggefeltet på Sørbø, for å se om det var noen som hadde pyntet fint til Halloween. Halloween er ikke min høytid, festdag, jeg er ikke med på den, men jeg la likevel altså turen opp til husene, i stedet for nede ved vannet, mot slutten. Plutselig husket lille Irisjka at det var en lekeplass der, ganske utrolig, for det var mørkt, og vanskelig å se, men hun gråt litt og klaget, ville tydelig ut av vognen, og løp mot lekeplassen da hun fikk lov til det. Det er en slik liten kvadratisk trampoline der, lagt ned i bakken, som de gjør det nå for tiden, noen steder. Den liker hun godt.

Etter en stund kom det flere, et lite barn på hennes alder, og to foreldre. Jeg er alltid glad for at Irina møter andre barn, siden hun er hjemme med meg, og ikke går i barnehage. Jeg er en utmerket far, men kan aldri erstatte jevnaldrende lekekamerater og konkurrenter, hun må finne ut av det med andre også, ikke bare voksne foreldre som vil henne alt vel, og ordner alt så godt vi bare kan. Foreldrene til dette barnet snakket med aksent, jeg tenkte de var fra Danmark, men da den lille gutten kastet noe grus på Irina, fikk han kjeft på tysk.

Det var veldig koselig. Jeg sa at Irina var halvt ukrainsk, eller halv russisk, alt etter hvordan man ser det, det har jo blitt litt vanskeligere nå, og vi fikk veldig god kontakt. Også barna lekte godt, han var ett år og ti måneder, og hadde aldri løpt etter noen sånn som han nå løp etter Irina, sa foreldrene. Moren var som både jeg og Olia veldig språkinteressert, og snakket i hvert fall polsk og fransk, i tillegg til tysk og norsk, som var flytende. Det lille barnet het Theo, og vi håper det kan bli en fremtidig lekekamerat, i hvert fall de gangene det faller seg slik. Også Olia likte veldig godt at Irina hadde sjarmert tyskere, en tysk venn var mer enn godtatt. Uansett hvordan man snur og vender på det, har nye folk i landet ting til felles vi som alltid har bodd her ikke har del i.

Olia, mirakelet, monterte de siste plankene, mens jeg var ute med Irina, eller serverte henne middag. Tålmodigheten tok slutt. Hun gjorde det selv om det var umulig.

Søndag var premiedagen. Da reiste Irina og jeg i Elektro til Sælandskogen, for første gang litt langt for å komme i skikkelig terreng. Sæland ligger godt ute på Jæren, ut mot Undheim, forbi Lye og til høyre om man kommer den veien, veien Ålgård – Bryne til høyre, om man kjører motsatt. Det ligger ved Taksdalsvannet, og det er flere bekker og små elver som renner ned til det. Det er gammel Eikeskog, originalskogen, som den var her på Jæren, før det meste ble dyrket jordbruksland. Her er det skikkelig.

Irina sovnet på veien, noe som betydde at hun fikk gå mye selv på selve turen. Vi hadde også rikelig med niste, heldigvis, og spiste hele tiden. Vi stopper ved broer, stubber, greiner, gran, og ved vannet. Der ville Irina gå ned til det, og fikk lov. Hun ville også gå uti, men fikk ikke lov, siden hun ikke hadde gummistøvler. Det varslet også ulykke slik hun likevel gikk uti så langt hun kom, bøyde seg ned etter steiner, styrte og romstrerte. Plask! – så ramlet hun så lang hun var, ansiktet ned. Heldigvis drakk jeg ikke solbærtoddy eller spiste sjokolade eller noe sånt, jeg kunne plukke henne opp med en gang, ingen problem for Ira med litt vann, som det heller ikke er noe problem for faren.

Vi fortsatte.

Oppover langs elven var det vanskelig for Irina å gå alene, så der bar jeg henne litt, eller hadde henne i bæremeisen. Opp gjennom skogen ble det helst varmt, og på toppen fikk vi en glansstund i kveldsstol. Der spiste vi resten av matpakken, tok all tiden vi trengte, var til solen dukket ned bak fjellet.

Så var det å komme seg hjem. Irina i bæremeisen, sovnet raskt. Jeg kunne ta på øretelefonene, og høre et program fra In our time, denne gang om den kinesiske mur. Den varte akkurat til vi kom tilbake til bilen. Alt var akkurat som det skal være, denne turen.

Og hjemme hadde Olia jobbet med huset. Kledning var på vei opp kortveggen ut mot hagen. Hun kunne ikke ta så mange vegger, siden vi ikke hadde tilstrekkelig med musebånd, og hun var litt ergerlig på seg selv, som ikke hadde fått gjort mer. Dog skal det sies at denne veggen var den høyeste, og vanskeligste. Vi ser nå også ende på det, ting kommer på plass, blir som det skal være, i stedet for at det alltid er mer og mer som blir revet ned. Nå kommer det opp, på plass. Det er deilig.

I dag skal vi ut og kjøpe musebånd. Kanskje skal vi kjøpe noe mer verktøy. Det er store planer. Værmeldingene antyder fortsatt finvær, veldig bra for oss, og for huset, som ikke har godt av regnvær før alt forsvaret er på plass. Jeg har skrevet ferdig denne posten, og rekker kanskje å sjekke opp flere, før barnet våkner, og alle tingene på ny er – i gang!

 

Igjen i Kiev

Det var mer enn stress. Da Olia var ferdig med eksamen gikk hun i gang med å skifte kledning på huset, råtne planker, og da min sommerferie begynte, kunne jeg hjelpe henne. Ikke med å skifte kledning, men med å passe lille Ira. Slik er kjønnsrollemønsteret hos oss, tvert i mot alle tradisjoner og fordommer.

Den drøye uken vi hadde fra min ferie begynte til vi skulle reise til Kiev var imidlertid langt fra nok til å bli ferdige. Selv om vi fikk hjelp av fagfolk til det verste og vanskeligste. Når man åpner opp noe, ser man bedre hvor ille det står til med alt. På de værutsatte veggene må praktisk talt alle plankene skiftes ut. Da skifter vi like godt hele kledningen, og etterisolerer i tillegg. Det er dette som tar tid.

Tid tar det også å skifte ut kledningen ved terrassen. Det er min far som har laget denne terrassen. Han har ikke tenkt på at med tiden skal planker skiftes ut, eller males, der. For å skifte plankene ut, må terrassen rives opp. På langveggen holder det å rive bort noen bord, på kortveggen må vi rive det meste, siden terrasseplankene ligger på langs. Vi er ennå ikke sikre på om vi skal rive plankene på kortveggen. Der er også skyvedøren i glass, stor, og i stilen fra sent 70-tall, Block Wathne. Den dekker det meste av veggen.

Da vi våknet i dag morges var det meste av kledningen vi skal skifte nå først, revet ned. Den ene ytterveggen, den mest værutsatte, er etterisolert, og gjort helt klar til å sette ny kledning på. Plankene ligger i garasjen, ferdig malt. Men ingen nye planker er på. Takrennene er revet bort over hele huset, siden listen under må skiftes. Det er arbeid mer krevende enn Olia ventet, siden listen er festet til taksteinene, og for å skifte den ut, må også taksteinene rives opp. De verste og vanskeligste listene er skiftet, de som er der taket går i trekant. De som går på langs, gjenstår. Disse ville Olia skifte selv, før hun fant ut hvor tungvint og vanskelig det var. Listene som er skiftet, er skiftet av fagfolk.

Alle huseiere vet hvordan tid og penger renner ut i slik arbeid, som om det åpner seg et stort sluk uten synlig bunn. Jeg har jobbet veldig mye ekstra denne våren, så pengene er der, men jeg kjenner det som må være en naturlig uro over hvor fort de forsvinner.

Det må også være en ganske naturlig uro å måtte forlate huset såpass halvnakent som vi måtte denne gangen. Det er å håpe det ikke blir mye regn i sommer. Og sommerferien i Kiev vil ikke bli så lang som opprinnelig planlagt.

Mens vi har vært opptatt med dette har utviklingen i Ukraina gått sin gang, passe skjult av det som nå er verre kriser og katastrofer. Ikke mange har gjettet på det som nå skjer i Hellas. Som jeg tidligere har skrevet har jeg litt sansen for dette Syriza-partiet som så lite vil følge de internasjonale spillereglene, som så demonstrativt sier fra at de ikke vil kutte i pensjoner og andre offentlige utgifter til glede for vanlige grekere, for å betale internasjonale finansinstitusjoner. Som så ofte før går makten i harnisk når noen ikke vil innrette seg etter den. Jeg tror jeg skjønner de som vil stemme nei på den vanvittige folkeavstemningen grekerne skal ha søndag, selv om all fornuft og alle regler sier man må stemme ja. Det bli kanskje en dyp, lang og vond krise for grekerne, men det er rart med det, kriser er enklere å holde ut når man vet at de som forårsaket den også lider. Man kan holde ut å ha det litt verre i det materielle, når man tilsvarende har det bedre i stoltheten og selvfølelsen.

Ute i hagen og på terrassen ligger de råtne plankene og deler av indreplatene. Olia har prioritert å rive ned, heller enn å sage opp og rydde. Og for meg har det vært vanskelig når jeg har hatt Ira. Hun liker ikke lyden av sirkelsagen vi snilt har fått låne av naboen, naturlig nok. I går var planen å få ryddet bort det verste før vi reiste.

Olia vil ikke slippe meg til sagen, – du er for klønete, sier hun. Så hun saget opp, mens jeg putlet med andre ting. Vi kom også sent i gang, etter en noe urolig natt. Først etter klokken tolv var Olia ordentlig i gang, først fra klokken to virkelig i farten. Flyet skulle gå klokken 1850. Vi hadde fått låne bilen til mor (som er i Slovakia på besøk hos min søster som nettopp er ferdig med legeutdannelsen der nede – gratulerer!), som hadde bestilt parkeringsplass på flyplassen fra klokken fem, for oss.

Ti over halv fem matet jeg Irina med hva mat jeg kunne finne på kjøkkenet, smått i stress. Lille Ira været at noe var på gang, og at mor og far ikke hadde like mye tid for henne, som vanlig. Olia stod ute og saget planker, jeg hadde fjernet spiker så svetten slite, der, ute på terrassen.ingen av oss hadde dusjet, ikke hadde vi pakket. 

Kl fem på fem tok jeg en dusj med Ira liggende foran meg på stellebordet. Opprinnelig tenkte jeg at vi måtte være ferdige med arbeidet klokken fire, for å ha god tid. Nå var klokken fem. Olia stod ute og snakket med håndverkerne som hadde kommet, de skulle fullføre jobben sin med den mest værutsatte kortveggen. 

Jeg brukte alle triks for at lille Ira skulle være rolig. Jeg la henne i dobbeltsengen, med den sibirske tigeren vi kaller Putin, den liker hun godt. Der holder hun i fem minutter, mens far og mor er vekke, så jeg kan få pakket lite grann, funnet frem litt ting, gjort litt.

Alt gjenstår. Trekke ut kontakter, se over kjøleskapet og kjølerommet, skrive «nei takk til reklame» på postkassen, gå bort med søpla, låse sykkelen, alt. Olia står ute og feier terrassen for sagstøv, og rydder spiker. Om få minutter løper hun inn. Lille Ira skjønner at hun er alene, og kan gråte. Jeg slenger ladere og eksistert ting i håndbagasjen, noen klær i kofferten, satser på at jeg har en del liggende i Kiev. Olia pakker på sekunder. Dusjen hun tar merker ingen. Plutselig er hun pen og klar.

Klokken syv over halv seks ruller vi ut hjemmefra. Det er altfor sent. Vi kommer til flyplassen fem på seks, mindre enn en time før flyet skal gå, og vi får ikke åpnet porten til parkeringsplassen. Koden vi har skrevet ut, virker ikke. «Ved problemer – bruk callingen på bommen», står det, i dårligere norsk enn jeg her har formulert det. Men på bommen er det ingen calling. Og noe kontor å henvende seg til, er ikke å se. Heller ikke er det folk å spørre, akkurat nå.

Jeg løper rundt og leter. Olia prøver forskjellige ting, hun også. Men hun har ikke førerkort, så om hun får åpnet bommen, kan hun uansett ikke kjøre inn. Til slutt får vi høre retningen til hvor vi skal henvende oss, av en kar som skal ut. Jeg løper. Jeg finner det ikke. Spør feil mann, får vite riktig. Jeg løper. På riktig sted får jeg vite at koden ikke virker, og ikke skal virke, jeg må løse inn billett, så virker koden når mor skal ut.

Jeg løper. Vi får skrevet ut en billet, bommen åpnerseg, vi kjører inn, og må kjøre nesten til enden av den enorme plassen for å vinne en ledig lomme. Klokken er fem over seks, vi løper, med bagasje, Ira, og alt. Stavanger lufthavn Sola har ominnredet flyplassområdet og gjort alt verre, det er svært lang vei fra parkeringsplassen til avgangshallen. Det tar nye fem minutter.

Jeg gav Olia klar beskjed at hun måtte laste ned billetten elektronisk, enda så travelt vi hadde det, der mot slutten. Hun fikk gjort det, jeg ikke. Og på automatene godtok de ikke kortet mitt. Jeg trengte reservasjonsnummer. I panikk skrudde jeg på mobilnett for å laste ned mailen med billetten, men på mobilen hadde jeg ikke tilgang til den mailkontoen. I samme panikk sjekket jeg nettbrettene, kanskje hadde jeg lastet ned mailen tidligere.

Det hadde jeg, heldigvis. Etter ytterligere noen minutter fikk vi begge sjekket inn på automatene. Ira satt bokstavlig talt i kofferten denne tiden. Heldigvis var hun veldig rolig nå, ingen klaging fra henne, samme hva far og mor holdt på med.

Da vi hadde sjekket inn oss selv og bagasjen var «go to gate» tegnet på reisen vår. Køen gjennom sikkerhetskontrollen var menneskelig, og så var det inn på toalettet for nødvendige ærender og å skifte bleie, da familier med små barn ble ropt opp for å komme til gaten først. Det rakk vi ikke, men vi kom oss trygt ombord, og derfra gikk reisen helt fint.

I Ukraina er ikke alt helt fint. Jeg har ikke fulgt begivenhetene så tett de siste to månedene, som før, men tett tok nok til å ha fått med meg en del nyheter det har vært lite oppmerksomhet rundt i vanlige, vestlige medier. Mange ganger har jeg tenkt jeg skulle skrive et raskt innlegg, særlig da Saakashvili ble utnevnt til guvernør i Odessa, en temmelig uvanlig og uventet handling fra president Porosjenko. Saakashvili var president i Georgia da landet var i krig med Russland i 2008, det var han som spiste slipset sitt etterpå. Han var helt i den georgiske fargerevolusjonen, den som kastet Sjevernadse fra makten, men han tapte siste valg, og er nå faktisk ettersøkt i landet. Han har levd i eksil i Brooklyn, USA, frem til Porosjenko hentet ham til Ukraina, først som rådgiver, nå altså som guvernør i en av landets viktigste regioner.

På flyet leser jeg Aftenposten der utenrikskorrespondenten i Moskva har en kommentar om «Russlands bøllete oppførsel» og hvordan «EU ikke har noe motsvar». Der får Russland skylden for alt. I den kommentaren står det at det var «Russland som angrep Georgia», enda selv ikke USA bestrider at det var Georgia og Saakashvili som angrep først, og at det er der skylden for krigen skal plasseres. Kommentaren er bekymret over at «31 % av georgierne nå støtter Russlands eurasiske union, mer enn EU, og prosentandelen er økende». Russlands bøllete oppførsel får skylden.

Da vi lande i Kiev blir vi ikke overfalt av folk som vil tilby oss taxi, slik som vanlig, og slik vi trenger. Olia har avslått vår faste sjåfør, Andrej, eller annen taxi sendt oss av søsteren. Det er like enkelt og billig å finne selv, mener hun. Nå må vi gå å surre litt, før en eneste en, lavmælt, spør om vi trenger taxi. – Hvor mye? Spør Olia. – 400 griven, svarer tilbyderen. Det er i tråd med den syke inflasjonen Ukraina er inne i, etter «revolusjonen», som det nå sarkastisk heter her. Vanligvis har vi betalt 250, eller deromkring. – Er det mulig å prute? spør Olia.

Vi får reisen for 350. Det er nå et strømlinjeformet system, han inne kjører ikke taxi selv, men spør for alle sammen. Det går noen minutter før en taxi er klar. Jeg er instruert i ikke å snakke, for ikke å avsløre at je er utlending, noe som vil skru opp prisen. Taxisjåføren vil høre musikk, Olia vil snakke, som alltid. – Hvordan er det nå i Ukraina? spør hun. Taxisjåføren har ukrainsk flagg i bilen, men samtalen går selvfølgelig på russisk. Den gjør alltid det. – Det eneste som er bra at det ikke er krig i Kiev, sier sjåføren. – Ellers er alt dårlig.

Også Ukraina har gjeld som forfaller i juni, og som de ikke har sjanse til å betale. Både taxisjåføren og Olias mor kan fortelle at Ukraina vil gå konkurs eller teknisk konkurs i morgen. «Default», er ordet de bruker, ordet gjelder også på russisk.

Så kommer vi frem til leiligheten i Petsjersk, Kiev. Olia finner de 350 hvryvnaene taxisjåføren skal ha, vi sier takk så meget, og går opp de fire etasjene til vår leilighet. Vi er på ny i Kiev.

Nytt vindu i stuen!

Så er det endelig, endelig, endelig på plass – det nye vinduet i skyvedøren i stuen. Det er ikke bare vinduet, forresten, det er alle tre vinduene, hele skyvedøren, hele systemet. Det var punktert da vi kjøpte huset av mor, og sprakk i tillegg før vi rakk å komme i gang med å få gjort noe med det. Og selv da vi kom i gang, tok det ytterligere noen måneder før det hele var fikset. I dag er det fikset. Og alle hjerter gleder seg.

Vinduene kjøpte vi fra Gilje, levert via Monter, og snekkeren vi til slutt fikk tak i heter Rune og gjorde en kjempejobb. Han kom i dag morges, mellom sju og åtte, og jammen gikk han ikke i kveld, også mellom sju og åtte. Min kone Olia var mektig, mektig imponert. Slike arbeidere har de ikke i Ukraina, som hun sa. Hun hadde selvsagt forsøkt å servere ham mat gjennom dagen, rikelig med mat av alle sorter, men han hadde i følge Olia vært mest opptatt av å jobbe. I Ukraina er det motsatt, som hun sa. Revet med var hun nok litt.

Tenk at dette vinduet har jeg drevet og styrt med siden sommerferien sluttet. Jeg trodde jeg hadde et realistisk mål om å få vinduet skiftet ut før vi måtte skru på ovnene for vinteren. Det ble langt i fra. Men vi fikk det i hvert fall på plass før jul.

Nå er det neste, tror jeg, å få ordnet med belysningen i stuen. Så er det kanskje noe varmeisolering i kjelleren, det ønsker Olia, og er fornuftig, synes jeg. Og så er det badet oppe som må settes i brukbar stand. Vi hadde Rune en runde rundt i huset for å se i huset før vi lot ham gå. Det var ypperlig arbeid. Da vinduet endelig kom, tok det en arbeidsdag. Og nå er det på plass.

Nå er det på plass.

Hjem til hverdagen

Det var kjekt med en uke høstferie, med fjelltur og komikk, med reale fester, tur på byen og også noe rolig vin og cognac over en bedre middag med venner. Bergen spanderte også fint vær, hele dagene var jeg oppe i byfjellene, løp og gikk.

Nå er jeg hjemme igjen. Og det er litt av hvert å ta fatt på. En oppgave som ikke må undervurderes er å få spist opp alle pølsene jeg tok med hjem fra julebordet til Stand up Bergen. Ennå har jeg ikke spist så mye at det merkes, annet enn med det at jeg ikke har så lyst på pølser.

Olia har hatt nattevakt i helgen, så hun sover nå. Hun er i godt humør for tiden, og trikser og tenker på all utdanningen hun vil ta, og hva hun skal gjøre i mens, og at hun nå har kjøpt nok klær, men det er likevel alltid mulig å kjøpe mer. Hun har sine egne prosjekt i huset, ommøblering, og møbelfjerning. Hennes langsiktige plan har jeg ikke helt skjønt, det meste ser ut til å være midlertidig hos oss.

Midlertidig er også alle tingene som har gått sundt på forskjellige måter, som ikke virker, må pusses opp, repareres. Jeg har satt alle krefter inn på å få få skiftet ut skyvedørsvinduet til terrassen, men akkurat i disse tingene er mine krefter lite verdt. Vi har brukt månedsvis, og har ennå ikke kommet dit at vi har fått en sikker bestilling. Vi har en leverandør og vi har en snekker. Men vi har mål gjort av meg, og de er av natur ikke å stole på når det gjelder praktiske ting. Jeg er dessverre så intelligent at jeg har selvinnsikt i disse tingene her.

Hverdagsjobben er heller ikke så fargerik som komikerjobben. Det er mye å gjøre, og lite er av den typen det egentlig går an å bli ferdig med. Det er bare en stor sky av tid jeg må bruke, og den skyen virker akkurat nå ganske tung og mørk. Men hverdagsjobben gir stabile inntekter, så det er ikke annet å gjøre enn å være glad i den.

Akkurat nå har jeg fått en liten hvilepause. En ny mail til vindusfolkene er sendt, vinduet er på ny målt. Jeg har beskrevet i minste detalj hva jeg har gjort, hvordan jeg har tenkt, og hvilke problemer som eventuelt ligger der, kjente og ukjente. Jeg åpner også for mange ulike forslag for videre fremgangsmåte. Jeg oversvømmer dem med tekst. Det er det jeg kan. Det er ikke den ting jeg ikke kan få til som jeg ikke kan skrive om på en skikkelig måte, om det skal være morsomt, informativt eller rørende trist. Men jeg vet også at gode snekkere blir hodegalne av tekst. Vi er en dårlig match.

På båten hjem i går leste jeg boken A Matematician’s Apology, av G. H. Hardy (lenken mangler det utmerkede forordet til C. P. Snow) . Den beskrev en verden jeg kan kjenne meg igjen i. Slike bøker gjør meg inspirert og i godt humør. I min egen hverdag blir jeg lett litt fremmed, i hvert fall når det går i å få vindu og lamper og møbler på plass, sånn det gjelder om nå.

Olia finner polakker

I dag var en bra dag. Jeg fikk hatt en travel dag på jobb, men rakk likevel å springe rundt Frøylandsvannet, bade to ganger og to steder i Figgjoelven og sykle rundt Bogafjell for å kjøpe fersk fisk på Helgø, før jeg kom hjem. Der satte jeg i gang med å lage den ferske fisken, sei, første gang jeg spiser den fersk, og lager den selv. Som tilbehør var nypoteter, friske tomater, rødløk og epler rett fra hagen. Maksimum.

Jeg var derfor i meget godt humør da jeg satte meg på terrassen for å lese avisen mens potetene kokte. Det skal ikke store solgløttet til før terrassen er attraktiv.

Etter en stund hørte jeg noen snakke russisk i nærheten. Det kom nede fra hagen. I stedet for å tenke at det er godt dette ikke var på 80-tallet, da jeg også levde, og bodde her, da ville det være et sjokk helt i overkant av det jeg nå opplevde. Det åtte være Olia. Men hvem snakket med? Og hvem var det hun dro opp i hagen vår.

Jeg har en kollega som også er fra Ukraina. Det ville være veldig underlig om Olia kom drassende med ham, og en til, hageveien. Det var heller ikke ham, det var to menn i arbeidsklær. Og de var verken fra Russland eller Ukraina, de var fra Polen.

Hun hadde funnet dem utenfor butikken. Og så hadde hun benyttet sjansen når den var der, gått like bort, prøvd norsk, engelsk og russisk, funnet felles språk i det siste, og dratt dem med hjem. Hvorfor hun hadde valgt å ta dem med hageveien, vet jeg ikke, det er slett ingen vei der. Men derfra kom de.

Og de var ivrige på å komme i gang med noe. Sage ned bjørka, for eksempel, vi har snakket om å få den fjernet. Dessverre virket ikke motorsaga. Den sloknet da jeg brukte den i fjor. De var på en kjapp liten omvisning i huset, så på feilene og hva som kan gjøres, hele tiden med Olia som underholdende instruktør, før de gikk igjen. Som foreløpig betaling fikk de en pose piroger fylt med epler. Nummeret er notert hvis vi skulle trenge mer hjelp, som vi nok vil trenge.