Sola flyplass. På vei til Oslo.

Punktum i overskriften. Det ble en kort natt. Jeg lå og ventet på vekkerklokken, til det ikke gikk lenger, og jeg stod opp. 0545. Flyet til Oslo går klokken 0905. Jeg er på flyplassen og venter.

Jeg skal på seminar. Ytringsfrihet. Der har jeg noen erfaringer, fra før jeg ble gift, der jeg havnet i trøbbel for ting jeg skrev, sa og gjorde. Jeg var aktiv i studentteater og friteater, energisk og frisk, ikke redd for noe. Nå er det ikke verd maset. Om folk lar seg provosere, er det ikke verdt bryet. Jeg vil bruke tid på å være glad i familien. Være i solen, ikke i vinden.

Jeg skal også besøke gamle venninner fra studentdagene, teaterdagene. Få år rundt 2000 farget våre liv. Vi gjorde mye, husker det godt. Merkelig det var så få år, når de har så mye å si. Jeg prøver å komme meg til Oslo når jeg kan, for å se dem igjen og leve det opp, litt av det, på ny.

Nå er vi i arbeid, og er voksne. Ingrid har kjørt løpet, og lever av teater. Marte er ferdig med det, har annen jobb. Jeg lever nå mitt liv, med mine ting. Skriver enormt, leser så mye jeg kan og får tid til, men det står ikke så mye på spill lenger. Jeg har mitt liv med min kone og mitt barn, alt annet blir underordnet, hobby.

Kuldegradene har kommet til Rogaland nå. Det er stram, klar himmel. Jeg hadde sekken pakket klar da mor kom og hentet meg litt over syv. Kjøreturen ut. Flyplasser irriterer meg alltid. Det kunstige livet, og all teksten om at dette er bra, og vi skulle være fornøyde. «Vi bygger ny og bedre flyplass». Bare det første er sant.

Men ok. De har jo gratis Internett, så jeg kan skrive denne posten og poste den, for å korte ned tiden til flyet går. Klokken 0955 er jeg på Gardermoen. Shuttlebuss, som det nå heter, fancy, på engelsk, til et av flyplasshotellene. Kurs i ytringsfrihet. Jeg gleder meg, jeg gjør jo det.

Advertisements

Oslotur

Et tilbakepostet innlegg i dag. Slik må det bli, etter en travel uke, der det strengt tatt ikke har skjedd så mye. Jeg har bare ikke hatt tid til å sette meg ned og skrive blogg. Tirsdag var lang dag på jobb, onsdag var jeg hos mor og hentet bilen, og i går var det fest, så litt har jo skjedd. Min kone leser fysikk, og jeg hjelper henne, jeg leser Tsjekhov, og hun hjelper meg. Sånn har vi nådd lørdag 16. november, kveld, og jeg skriver innlegget om Osloturen som var forrige helg.

Anledningen var jobbrelatert, og jobb holder jeg utenom denne bloggen, annet enn å si det var et fint opphold på Quality resort hotell på Leangkollen i Asker. Oppholdet der endte fredag ettermiddag, jeg tok tog til Oslo sentrum, og fant veien i trikk til Adamstuen, der Ingrid bor med familien. Denne familien har fått en veldig økning siden vi alle giftet oss sommeren 2009. De har barn og hund, og flott leilighet med mange rom og to vedovner, godt inne i sentrum av Oslo.

Tilfeldigvis skulle Pål reise bort denne helgen. Så jeg fikk på en måte prøve meg som barnefar, litt i utkanten, en slags barnefarobservatør. Litt sånn å se hvordan det fungerer. For lille Lauritz var det særlig til å begynne med ikke helt greit, noe jeg godt kan forstå, en sånn kjekk far som Pål må være. Ett år er han, i den alderen hvor det kan være vanskelig å vite hvor mye han egentlig får med seg. Forstår han at Pål kommer tilbake, og jeg skal reise igjen? Det var i hvert fall vanskelig for ham å forstå at Ingrid gikk, og jeg ble igjen, der i starten. Om hun så bare gikk ut på kjøkkenet for å ordne med maten.

Maten var fårikål. – Det er veldig lett, sa Ingrid. Kanskje er det det, men jeg har aldri laget det. Og min utenlandske kone er ikke så ivrig på norske oppskrifter. Så det er ikke alle år jeg spiser fårikål, selv om jeg – veldig – naturligvis synes det er veldig godt. Marte kom også på besøk. Hun syntes det passet best med øl til fårikål, mens Ingrid foretrakk vin. Og jeg gjorde kompromiss ved å drikke både øl og vin. Det var kjekt å se både Marte og Ingrid igjen. Tiden flyr sånn i vår alder, og det er rart å måtte ta seg i å telle i år og ikke i måneder siden vi så hverandre sist. Vi bør prøve å få til et møte i året, holde kontakten.

Lørdagen var en kjempedag for meg. Jeg våknet jo helt uthvilt. Jeg var bare barnefar på prøve, jeg fikk ikke med meg at barnet gråt gjennom store deler av natten, noe Ingrid fikk veldig godt med seg. Så hun våknet ikke helt uthvilt, den morgenen.

Men det var ikke verre enn at det ble servert ferskt brød, hjemmelaget. Og det var rikelig med kaffe. Dessuten var det med moderne musikkavspilling. Trådløse høytalere og strømming fra Wimp, all musikk tilgjengelig. Så flott at jeg nok må kjøpe meg dette selv. Det ble en god og lang morgen. Først med Aftenposten som selskap, så med Ingrid, og etter hvert også Lauritz. Og hunden, Frida.

Tja, det skjedde jo litt i løpet av dagen også. Jeg skulle ut og kjøpe gaver og sko, men klarte bare å finne veien inn i en eneste butikk, Moods of Norway, Super duper store, flott butikk, men nok ikke en jeg kjøper sko og gaver i. Jeg gikk vel rundt i nærmere to timer, fra Ullevål til slottet, i Oslo sentrum, uten å finne butikker å gå inn i. Ganske godt gjort, når man bare skal kjøpe vanlige joggesko og en liten gave til sin kjære kone.

Etterpå gikk vi tur med barnet og hunden. Det var jo ganske gøy. Vi hadde tenkt oss opp i Nordmarka, men Marte ville også være med, og da gikk vi i parken i nærheten av Fagerborg kirke i stedet. Frida, hunden, er ivrig på å gå tur. Hun finner selv båndet, og liker best å holde kontrollen over det selv, holde det fast i kjeven. Så løper hun av gårde. Jeg løp etter. For det var liksom jeg som passet henne. Men det kunne nok være vanskelig å avgjøre hvem som luftet hvem, av Frida og meg.

Da vi kom hjem var det ikke så mye å vente etter, før vi begynte å drikke vin. Det skulle være kyllingmiddag, avansert kyllingmiddag, med kyllinger store som høner, og fylt og marinert og diverse. Det ble et festmåltid. Martes mann, Hernan, kom også. Nå heter han forresten ikke lenger Hernan, men Herman. Så sånn har utviklingen vært for ham.

Det ble en riktig så trivelig lørdagskveld. Hernan og Marte hadde tatt seg noen vin utover natten før også, så de var ikke så altfor sene med å ville hjem og kose seg for seg selv. Ingrid hadde også god grunn til å være trøtt, men hun var gjestfri, så hun hadde holdt, om det ikke var for at Lauritz var urolig denne natten også. Så ble det til at jeg alene måtte holde fortet. Det var det jo ingen grunn til. Det var bare å legge seg for meg også. Vi hadde jo fått hatt mye god tid sammen.

Søndagen spiste vi frokost, og tok turen rundt Sognsvann som vi ikke hadde fått tatt dagen før. Det var Ingrid og jeg og Frida og Lauritz. Det var riktig koselig, det også, selv om jeg best liker å gå tur i villere natur. Her var det litt som å gå tur i kø i parken. Litt sånn, men bevares, vannet var fint og omgivelsene fine, og vi hadde jo barnevogn, det var en helt flott formiddagstur.

Etterpå måtte jeg stresse litt med å rekke flyet, men ikke verre enn at jeg trygt fikk satt meg ned på plassen min i god tid før flyet begynte å rulle. Flyturen hjem ble også fin. Alt ble visst fint, på denne turen her. Jeg liker meg på turer som dette. Det gjør meg godt. Hverdagen er utmerket hjemme på Ganddal, men det gjør seg når det skjer ting, komme seg ut og få frisket opp hodet i møte med andre folk, og friske opp minner fra tiden som har vært. Denne gangen var det nok blitt litt for lenge siden sist med Ingrid og særlig Marte. En gang i året bør være regelen. Tre år å vente er for lenge.

Hjemreise Kiev – Sandefjord – Oslo – Bergen

Dette er også en tilbakedatert post. I går da vi kom hjem var vi stuptrøtte etter å ha reist en hel dag med tog og fly fra Kiev til Bergen, med halvannen times opphold og rikelig med fotografering i Oslo, så vi gikk bare rett til sengs og sov som to steiner gjennom hele natten. I dag var min første dag på jobb etter en lang ferie, og nå som den er slutt, kan jeg endelig skrive bloggposten om hjemreisen.

Flyet fra Borispol skulle gå klokken 1020. Som vanlig var Olia og jeg sene med både pakking og andre forberedelser. Jeg hadde for eksempel satt meg som mål å lese ut tredje del av «Krig og fred», men i planleggingen av hvor mange kapitler jeg da måtte lese til dagen, hadde jeg skjelet til første del av andre bok, hvor det er 15 kapitler, mens det i første boks del tre er 19. Dette fant jeg ut fredag ettermiddag, hvilket betydde at jeg denne lørdagen før avreise måtte lese seks gode kapitler og skrive gloser for å nå målet mitt. Og målet måtte jeg jo nå. Så dermed var jeg ikke fri til å gjøre noe som helst før klokken sju og vel så det om kvelden. Og da kunne jeg gjøre andre ting, kun fordi jeg løsrev meg fra å slå opp alle glosene jeg hadde funnet i det siste kapittelet.

Olia var enda roligere enn jeg. Hun hadde fortsatt på denne tiden rekke ting å gjøre, i anstendighetens navn var det nødvendige ting, men de hører ikke bloggen til, og de tok tid. Så det ble til at pakkingen enda en gang ble gjort sent mot kveld, og vi glemte til og med å ringe vår faste sjåfør Andrej i tide. Da vi endelig fikk ringt ham, var mobilen hans utilgjengelig, og for første gang måtte vi benytte oss av en ordinær drosje. Det viste seg forresten å gå ganske greit. Servicen til offentlige taxier er blitt betydelig forbedret. Neste morgen ringte de og bekreftet bestillingen, og sa også nummeret på taxien som ville hente oss. Olia kunne fortelle oss at tidligere en gang hun hadde bestilt offentlig drosje, så viste hun ikke hvordan bilen så ut. Da den heller ikke hadde noe taxiskilt på taket, fant hun den ikke, og måtte til overmål betale ekstra pris på de ekstre minuttene drosjen hadde stått der og ventet på henne.

Om vi lørdag kveld var sent ute med alt, var vi søndag morgen helt i rute og vel så det. Taxien ventet 0750 som den skulle, og vi var ute enda litt før med all bagasjen betryggende pakket og de viktigste tingene dobbeltsjekket (bortsett fra en veldig viktig ting som jeg fullstendig hadde glemt, og som er så pinlig at jeg ikke engang på bloggen kan skrive det). Morgentrafikken til Borispol er liten, og drosjesjåfører i Kiev har vel kanskje oversikt over pågående fartskontroller, i alle fall: Turen som vanligvis tar cirka 40 minutter tok nå 20. Vi holdt god fart. 0810 var vi fremme, 152 hryvna kostet reisen, alt var vel.

Flyselskapet vi skulle reise med var Wizzair. Det er et billigselskap som flyr mellom Sandefjord og Kiev, og som andre billigselskap tar det seg ekstra betalt der det kan. Innsjekket bagasje koster 173 kroner per colli (i alle fall gjorde den det denne reisen), og det står i retningslinjene at de praktiserer streng vektkonrtoll. Jeg sjekket derfor kun inn en colli, og var nervøs for vektkonrtollen. Alt av vekt i kofferten var tolldrikke og honning, alt annet av tyngde var fjernet og plassert i håndbagasjen. Den innsjekkede bagasjen veide med det 20,5 kilo, og jeg var glad jeg ikke måtte betale overvekt. Først etterpå fant jeg ut at vektgrensen hos Wizzair er 32 kilo, og at det er med håndbagsjen de er strenge.

I en post jeg allerde nå ser kommer til å bli lang, må jeg ha med irritasjonsmomentet med sikkerhetskontrollen. Denne gangen gikk det ut over Olia. Hun har ikke flydd så mye at man kan kalle henne vant med å fly. Hennes første flyreise var i desember i år da hun kom til Norge. Hun har langt fra vennet seg til hvor rigid terrorkontrollen egentlig er i den vettskremte verden, jeg mener den vestlige verden. Olia hadde helt glemt den lille neglsaksen hun oppbevarer i sminkevesken sin, og ble svært overrasket da sekken hennes kom tilbake fra gjennomlysningen og ikke ble godkjent. Da kontrollfolkene forklarte henne hva det gjaldt, fant hun frem den knøttlille saksen i en fart, fortsatt overbevist om at den uskyldige hvite saksen ville komme med, når hun bare skulle til Norge. Men enda hvor uskyldig Olia ser ut når hun ser uskyldig ut, og hvor mye hun forklarte dem at saksen var hennes «liobimai», «favorittsaksen», så måtte hun kaste den rett i søpla. Det kreler seg i meg, en velfungerende saks, helt unødvendig rett til ingenting.

Nyttet det å ergre seg skulle jeg mobilsert all den ergrelse jeg er kar om. Nå ergret jeg meg bare så mye som jeg ufrivillig måtte. Lett og elegant tok flyet oss direkte til Sandefjord, 25 minutter før planlagt. Det var viktige minutter, siden togene fra Torp stasjon går førti minutter over hver time, aktuelt for oss 1240 og 1340, og om vi rakk det som gikk 1240, ville det bety for oss en time ekstra i Oslo. Flyet vårt skulle lande 1210, landet 1145, og shuttlebussen som det heter skulle gå fra flyplassen åtte minutter før togavgang. 1232 var altså det magiske tidspunktet for oss.

Så begynte et kappløp med tiden. Vi var for en gangs skyld raske med å reise oss opp straks etter landing, samle sammen bagasjen vår og stille oss i midtgangen. Men alt vårt hastverk til tross, kom vi oss ikke ut, fordi han som skulle kjøre på plass flytrappen, klarte ikke å treffe den inn riktig. Jeg var fristet til å skrive det med store bokstaver. Jeg har aldri vært med på det før. Han traff ikke første gang, og heller ikke andre gang. Hver gang måtte han rygge langt tilbake, med lillebilen sin og tilhengertrappen, og hver gang tok det lang tid før man forstod at han heller ikke denne gangen hadde truffet, idioten. Ti minutter mistet vi på dette.

Deretter var det ny sikkerhetskontroll. På ny fristet det med store bokstaver. Det er idiotien over all idioti. Man sjekker om man tar med vann fra Ukraina inn i Norge, vann kjøpt på flyplassen i Borispol. For alle på Torp vet selvsagt at alle som kommer med dette flyet har vært gjennom en like rigid sikkerhetskontroll som de har å komme med. EU-regler, kaller man det, passasjerer fra fly utenfor EU-området, kanskje med noen få unntak, hvor Ukraina og Øst-Europa ikke er blant dem, så må man gjennom ny kontroll om man skal fly videre innen EU, eller kanskje også disse unntakslandene. Men vi skulle nå for alle stygge ord i verden ikke fly videre til noe som helst land, vi skulle ta toget til Oslo. De kaller det fortsatt EU-regler, for alle må gjennom tranfserområdet på Torp, det er ikke som på større flyplasser hvor de som skal ut kan gå et sted, og de som skal videre et annet. Men da kunne de jo heller sluppet alle sammen ut, og heller latt dem som på død og liv skulle videre, om det skulle være en eneste en som kommer fra Kiev til Sandefjord, for å reise videre noe sted, gå gjennom sikkerhetskontrollen på ny.Saken er at de vil ha oss gjennom transferområdet slik at vi kan kjøpe varer på taxfreen, og for dette kommer jeg aldri til å kjøpe noe som helst på flyplassen i Sandefjord, før jeg kan komme fra Kiev og spasere fritt inn i landet mitt uten å bli mistenkt for å ville sprenge noe med vannet mitt.

Jeg har vært med på dette før, og visste vi måtte løpe fra flyet til kontrollen, slik at vi fikk sneket oss fremover noen plasser før køen egentlig begynte. Allikevel gikk nye 25 minutter her i kontrollen, og køen til den. Man skulle tro at det gikk raskt, siden alle hadde vært gjennom kontroll i Borispol, og ingen hadde noe tull med seg. Men det er tvert i mot. Mange trenger lang tid på å forstå hva dette er for noe, noen har kjøpt noe på taxfreen i Borispol, og må få forklart hvordan de skal få den tilbake, når de forlater transferområdet. Og min kone Olia, for eksempel, skjønte jo ikke engang hva kontrolløren mente da han spurte etter «taxfree», hun svarte bekreftende, for i hennes sekk var alt «free of tax». I anstendighetens navn er det dette som er den naturlige betydningen av ordet, om man ikke er vant med den norske og internasjonale forkvaklede.

Etter sikkerhetskontrollen var det passkontroll og ny kø. Man kan mene mangt om våre mange nye landsmenn, men akkurat her på Sandefjord flyplass mente akkurat jeg at noen av dem tok fryktelig lang tid i passkontrollen. Det var et eller annet problem, og passkontrollørene måtte snakke litt med hverandre, og han som ville inn i landet vårt måtte forklare litt, og det var så mye av det ene og det andre, og da det endelig var Olias tur, så fant ryggstøtten på stolen passkontrolløren satt i på å falle av, og han måtte bruke deler av ett minutt på å sette den på igjen, og i mellomtiden hadde jeg fått innpass i en ny kø for dem med norske pass, der alle kom igjennom på to sekund. Nye fem minutter var gått.

Så var det å hente bagasjen. Vi løp, vi løp som bare juling inn i henterommet der tett med bagasje allerede lå på rulletbåndet, og tett med folk stod og så på den. Jeg tenkte i et av mine lyseste øyeblikk, et øyeblikk klarere enn jeg, at jeg måtte springe til enden av båndet først, for hvis kofferten var der, måtte jeg hente den før den gikk inn i luken, og bak veggen en stund før den tok en ny runde. Og akkurat det var det faktisk den var i ferd med å gjøre. Jeg måtte gripe den i hjulkanten, rive den til meg, få den ned på fast gulv med makt, og ikke engang ha tid til å puste etterpå. Den lille ekstra tiden å unne meg gikk med til å ta i mot rosen fra Olia for å ha vært så snartenkt og skarpsynt å få tak i kofferten helt her på slutten. Ikke engang ett minutt ble brukt her.

Deretter var det å komme seg ut utgangen og gjennom tollen. Vi løp på ny, denne gangen hindret av at vi nå hadde å frakte med oss all bagasjen, og enda med at et fullt fly fra et eller annet annet sted sendte en aldri stansende strøm av folk mot oss i motsatt retning av den vi løp. Det bremset oss, mildt sagt, og enda mer bremset det oss at vi ikke klarte å finne utgangen, og i stedet bare løp tvers over til andre enden av flyplassen. Tilbake igjen måtte vi uten et sekunds nøling, på ny gjennom trengsel av folk, og ingen skjønte noenting av vårt spørsmål om hvor utgangen var, før vi endelig fant den, og hastet slik gjennom tollen på grønn sone, at selv en hjerteløs toller ikke ville ha hjerte til å stoppe oss, om det går an å bruke et slikt setningsparadoks.

Jeg slipper allerede her bildet som viser at vi klarte det.

Det siste vi måtte var å finne shuttlebussen. Vi løp rett ut første og beste utgang, som heldigvis viste seg umiddelbart, og spurte alle som var der hvor shuttelbussen var, bare for å oppleve at absolutt alle som var der, var utlendinger, som verken skjønte spørsmålet eller shuttlebuss. Han ene var imidlertid såpass behjelpelig at han i det minste pekte på en buss. Og Olia – som heller ikke helt hadde skjønt hva shuttlebussen var for noe – løp bort til Torpekspressen for å snakke med den om avgangstider. I mens fant jeg skiltet med Shuttlebuss. Det var bussen som stod like foran oss, med helt åpne dører, men uten sjåfør. Det måtte være denne bussen. Og at sjåføren ikke var der, måtte skyldes at han ikke ville komme før bussen skulle gå åtte minutter før togavgang.

Hjertet mitt stoppet ikke å banke før vi var på stasjonen på Torp. Og da sluttet det ikke å banke, det banket bare langsommere. Vi hadde greid det.

Og her er det sikreste beviset på at toget kommer, og jeg står der.

Oslo

Etter mine beregninger skulle vi nå få en god, drøy time i hovedstaden. Toget vårt til Bergen skulle gå fra Oslo S klokken 1607, og vi skulle komme dit med lokaltoget klokken 1448. Det er klart, om vi skulle komme med neste lokaltog en time senere, ville det ikke bli noe hovedstagsbesøk, bare togskifte. Egentlig hadde jeg jo bestilt billettene på nettet, Sandefjord Torp – Bergen hadde jeg skrevet inn, og fått foreslått toget 1340 med skifte i Drammen. Men siden Oslo er en mer interessant by enn Drammen har blitt, regnet jeg med at NSB ikke ville ha noe i mot at vi brukte tiden vår i hovedstaden i stedet, og det hadde de da heller ikke. Tvert imot var de riktig så behjelpelige, og ordnet til og med å skrive ut skikkelige billetter for meg på en av lokalstasjonene mellom Torp og Oslo, siden jeg ikke hadde rukket å gjøre det selv, og det antageligvis heller ikke finnes mulighet til å gjøre det på Torp. Utskriften min holdt lenge.

Det fulgte nå en tid med positive overraskelser. Den første var da vi ankom Drammen 1348, en halvtime før jeg hadde trodd, siden jeg hadde blandet sammen ankomsttidene til Drammen og Oslo. Det betydde at vi ville være i Oslo 1428, og ikke 1448. Nye 20 minutter var vunnet. Og enda flere ble det da jeg plutselig skjønte det gikk an å gå av på Nationalteateret i stedet for Oslo S. Bedre kunne det jo ikke bli, siden det først og fremst var slottet som interesserte kongevennlige Olia, og vi etterpå kunne bruke god tid på å gå nedover Karl Johan bare en gang, i stedet for frem og tilbake. Rikelig kunne vi kose oss rundt slottet, fotografere også rikelig, og i det hele tatt bare nyte å være der. Olia gjorde det helt og ekte, jeg nøt at hun nøt det så godt.

Deretter stakk vi ned til Rådhusplassen og Aker brygge, Olia skrøt og fotograferte. Bestemorstil var det over skrytet, for dem som kjenner bestemor, eller har en bestemor som skryter like mye. Grünerløkka viste jeg henne, og Stortinget. Alt ble rikelig fotografert, også de utkledde statuene langs etter Karl Johan, en idé Olia først hadde sett i Eupatoria da vi var der, og som hun der hadde fått forklart var en idé man hadde hentet fra Venezia, etter en som hadde vært der. Nå kunne hun se at også i Oslo hadde noen hentet ideen, og at den egentlig allerede for lengst er i ferd med å bli utslitt.

Vi hadde noe så sjelden som god tid. Vi hadde sett og fotografert det vi skulle. Vi var på god vei nedover Karl Johan. Og det var enda nesten 40 minutter til toget skulle gå. Men vi klarte å bruke opp alle overskuddsminuttene, slik at vi også denne gangen måtte løpe, og bare kaste oss inn i en helt annen vogn enn den vi hadde kjøpt billett for.

Saken var nemlig at vi hadde spist opp all nisten vår. Den sprakk på flyplassen i Borispol, ble bespist ytterligere i løpet av flyturen, og ferdigspist på toget Torp – Oslo. Vi måtte kort sagt kjøpt ny, og vi måtte også ordne oss noe å drikke. Til det hadde jeg snedig tatt med flere tomme plasflasker fra Kiev, det var bare å komme seg inn på et toalett og fylle dem med vann. Men alt det stresset som skulle vente oss til tross, greide vi verken å kjøpe noen ting, eller å få fylt flaskene med vann. Det ble bare fæle greier alt i hop.

Norge er jo på overflaten et veldig vennligsinnet der alt er rent og pent, og alt oser av velstand. Men når man bare vil ha kjøpt seg litt normal mat og få seg litt gratis vann i et av verdens mest vannholdige og renvannige land, og dagen er søndag, så vil det vise seg at det er ganske så vanskelig å unngå blodsugerpris i en skala som overgår mine prinsipper. Kanskje skulle jeg ha forlatt prinsippene mine, jeg ble jo til slutt tvunget til det, men så lenge det så ut til å være mulig, ville jeg unngå Narvesen og Della de luca og Seven-Eleven og alle de andre kioskjedene som trenger seg frem overalt, og lopper penger av folk som ikke har selvdisiplin til å ordne seg matvarene sine i billigere og bedre butikker. Jeg har for mye selvdisiplin, og styrte forbi dem. Vi styrte forbi flere alternativer, i håp om et toalett med vann og en Rimi-butikk på jernbanestasjonen. Men toalettet kostet 10 kroner, en menneskerett og ikke en forretningside skulle det være å gå på do, og Rimi-butikken var stengt. Kanskje fordi det var søndag, kanskje fordi den var under ombygginging, kanskje på grunn av begge deler.

Vi måtte i alle fall tilbake igjen, til et av de tidligere alternativene. Men siden et av dem var Peppes pizza, hvor vi allerede første gang hadde gått forbi fordi det bare ville bli stress å vente på pizza så kort tid før togavgang, førte denne klønete tilbakegangen bare til at tiden rant ut. I et siste desperat forsøk prøvde jeg å løpe til Burgerking, for i det minste å få med meg noen liter med vann, bare for å oppleve at i Oslo by er toalettene på Burgerking stengt med kodelås, og for å få koden til den, var jeg mer enn villig til å kjøpe en hvilken som helst cheesburger, om det ikke hadde vært kø og umulig.

Dermed hadde vi ingenting utenom all bagasjen å spurte med bort til toget som skulle gå om noen minutter, og særlig Olia var så stresset at hun bare kastet seg inn i alle de første og beste vognene hun så, mens jeg insisterte på at vi i det minste måtte komme oss nærmere den vognen som var vår. Det krevde nemlig siste rest av min innvendige vannbeholdning å svette ut anstrengselsen å bære den 20,5 kilo tunge kofferten mellom benkeradene til vi kom til riktig vogn, og riktig plass.

Alt var nå gått galt. Vi hadde ingenting mat, ingenting drikke, og vi hadde en togtur fra 1607 til 2235 Oslo – Bergen foran oss. Og jeg var utsvettet og uttørst av den siste aller mest idiotisk, unødvendige løpingen.

Toget Oslo – Bergen

Situasjonen var egentlig kritisk. Jeg var så svett og varm og tørst at jeg var gretten, og alt det jeg hadde gledet meg til å vise Olia vår vakre natur, særlig når vi går fra østlandet til vestlandet, det var nå blitt til bare irritasjon over at jeg måtte sitte så lenge på toget uten en gang å kunne sløkke tørsten. Og Olia var heller ikke av de blideste, og lurte på hvordan i all verden jeg kunne la være å høre på henne og hennes tidlige forslag som slik det var blitt selvsagt ville ha løst alle problemene våre, men som da det ble stilt ikke virket til å være det aller mest optimale. Men hvem trenger det aller mest optimale, når man ellers har ingenting og bare ønsker å spise noe (Olia) og drikke et eller annet (jeg)?

Jeg bestemte meg for å hogge meg gjennom knuten, om det går an å bruke dette uttrykket litt feilaktig. Jeg skar meg gjennom prinsippene mine, det var fortsatt ferie, jeg kunne ikke sitte der og være gretten hele togturen. Jeg måtte ha noe å drikke, og valgte den eneste løsningen mulig, jeg kjøpte en farris i bistrovognen. Jeg stålsatte meg for en pris på 20 kroner, og betalte også de 27 kronene det kostet uten at det vistes på ansiktet mitt. Jeg lot også Olia kjøpe den maten hun trengte, et plastpakket rundstykke til 35 kroner. Må man, så må man. Det var fortsatt ferie.

Og med det så ble også togturen levelig. Olia og jeg kunne nyte naturen vår allerede på østlandssiden. Vi pekte og forklarte, sammenlignet med Ukraina og Krim, og koste oss akkurat som vi hadde gjort på toget fra Torp til Oslo. Da det på Hønefoss ble stopp på ubestemt tid på grunn av ras et sted i Hallingdal, så jeg også lynsnart mitt snitt til å snibbe innom stasjonstoalettet, og få fylt vannflaskene mine. Litt nervøs var jeg jo, for at hele toget skulle gå fra meg, men ikke verre enn at jeg også tok meg tid til å styrte en av de to syvdeslitersflaskene mine, før jeg fylte den på ny. Da toget begynte å gå igjen, var jeg helt utørst, hadde to fulle flasker vann, pluss enda litt farris igjen. Det så alt sammen riktig så bra ut.

Og riktig så bra ble det hele reisen inn. La gå at det kom inn et helt fotballag i vognen på Ål. De hadde funnet cup-pokal (eller kopp-pokal, som det heter på norsk) i en turnering der, og elimernete i løpet av sekunder ethvert håp om ro og fred hele veien til Bergen. Fra Gol og Geilo, der min lenge varslede skjønnhet skulle overta, var det trøttheten mer enn skjønnhet som overtok for meg og Olia, og i stedet for å studere våre aller vakreste høfjellslandskap, brukte hun siste delen av reisen til å studere matematikk. Jeg vet ikke om jeg egentlig skulle være glad, jeg er jo selv glad i matematikk.

Ellers vil jeg gjerne ha med i posten at da småguttlaget fra Ål-cupen tvang oss til å sitte på plassene vi egentlig hadde billett til, ble vi sittende overfor et fransk ektepar, som var artige for meg å studere. «O-la-la», sa hun om naturen vår, og jeg fikk det for meg at jeg også forstår fransk. Olia ville jo heller ikke være Olia, om hun ikke hadde tilbudt noen av medpassasjerene våre noe av nisten vår, og siden hun ikke hadde annet enn vann å tilby, tilbød hun vann. Enda hun brukte langt tid på å løpe til toalettene for å få rengjort glasset vårt ordentlig, og tilbød russisk, overtalende med først å fylle det i, så sette det foran den ærverdige, gamle damen hun ville gi det til, enda alt dette, og det at Olia hadde tilbydt vannet på norsk, fikk hun det ærverdige svaret: «no, thank you very much». Noe jeg på forhånd – bortestt fra ordlyden – kunne gjettet.

Det siste jeg ville ha med er min lille seier da toget var fremme, og Olia og jeg hadde snakket russisk hele reisen, og treneren på dette laget som hadde vunnet pokal-koppen i fotballturneringen tross mitt egentlig ganske norske utseendet, på herlig feilaktig Bergensengelsk spurte meg «is that your» om bagasjen på hattehyllen over oss. – Nei, an tilhøre dei der franskmennene som satt øvefor oss, kunne jeg sagt på klokkerent Rogalandsk, men jeg svarte bare «Nei», og ingen kunne gjette at jeg ikke var vaskeekte russer fra Irkutsk.

To fulle flasker vann (minus ett vannglass en gammel, ærverdig dame ikke ville ha) tømte vi ut på nærmeste gressflekk utenfor stasjonen, før vi med hver vår sekk på ryggen trillet kofferten hele veien hjem til vår leilighet i Strandgaten. Der låste vi oss inn, gjorde de aller mest nødvendige ting, som ikke i det hele tatt innebar å pakke ut, før vi ramlet i seng og sovnet tungt. Sommerferien var over, og vi sov oss gjennom natten til et helt nytt liv.

Posten vil også bli utstyrt med bilder.

Klar for komikk

Da er klokken 1630, det er tre timer til jeg skal på, og jeg er klar til å forlate leiligheten på Tøyen, og gå ned til sentrum og gå gjennom manuskriptet på veien. Det jeg ikke husker nå, vil ikke bli sagt, for jeg har ingen mulighet til å skrive ut det jeg har laget. Det skulle ikke gjøre så farlig, gangen i manuskriptet er klar og fin, og om jeg skulle glemme noen ord, vil hovedlinjene uansett sitte.

I går var jeg også på festivalen, og fikk med meg nykommerne og komiske leker, som planlagt. De som har sett nykommerne også tidligere år kunne melde at det var høyt nivå i år, noe jeg for så vidt også var i stand til å se selv. Her var ingen som falt igjennom, og litt berodd på smak og behag hvem som utmerket. Vi fra Stand up Bergen liker jo godt våre folk, Øyvind Prestegård og Ellinor Christiansen, begge hadde en god kveld med manuskriptene sine, og fikk det godt til. Konferansier Jånni K leverer det samme settet hver gang, men det er så morsomt at det får stå til, og han er veldig flink til å knytte det opp mot publikum, slik at han får variasjon på den måten.

Komiske leker var en form for stand up jeg ikke hadde sett før, og som grenset opp mot teatersport. Her er det etter min mening viktigere å få noe sagt, enn å få sagt noe spesielt vittig, og enkelte ganger var komikerne litt passive med stikkordene de fikk, og trakk seg litt. Men det var jo flinke folk som vet å vri humor ut av hva som helst, og mye av det de leverte holdt bra nivå, selv om det ikke hadde vært improvisert. Noen av dem snek også inn setninger og poeng fra standardreportoaret sitt, noe jeg mente de burde fått trekk for. Skal det være nytt, så skal det være nytt.

Festivalen var meget godt besøk med stort sett fulle hus overalt, og køer ved alle barer og toaletter. Det er et godt tegn. I dag er det min tur, og det kommer til å være morsomt. Og etterpå får vi se hvordan det blir, om jeg får med meg flere show, eller bare går rett til festingen og pratingen. Det er en del venner jeg ikke har sett på lenge som vil komme, og det kan jo av og til være vel så morsomt å snakke med dem, som å se på stand up. Hjem kommer jeg i alle fall ikke til å gå.

Og nå går jeg ut. Lykke til til meg selv, og brekk et bein som ikke er mitt eget.

Til Oslo for å gjøre Stand up

Det ser ut til at oppdateringene på bloggen sliter litt enda jeg nå har kommet meg til Norge, og fått rimelig stabilt internett. Jeg har hatt en del ting å ordne, og blant dem har vært denne turen som jeg nå er på. Jeg skal på Latter på Stand up festival, hvor jeg skal være en av nykommerne lørdagen.

Jeg kommer til å bruke et manuskript basert på ting jeg har gjort på Rick’s i Bergen, og også reist litt rundt med, men jeg kommer til å omskrive det, slik at ingen skal være plaget av å måtte se samme tingen flere ganger identisk. Dette omskrivingsarbeidet hadde jeg tenkt å gjøre torsdag, men torsdag skjedde det uventede og uheldige at jeg ble fanget av arbeidslivet hele dagen, og på kvelden var det innebandy med påfølgende besøk. Jeg fikk kort sagt ikke skrevet om på noe særlig som helst.

Og ikke kom jeg meg i seng i rimelig tid heller. Og flyet skulle grytidlig gå neste morgen. Og jeg hadde ikke pakket. Det var med andre ord helt som det pleier.

Jeg har et lite ekstraproblem nå med at den bærbare ikke har strømtilførsel lenger, jeg glemte veldig uheldig ledningen i Ukraina (mens jeg også uheldig i stedet tok med laderen til begge min kjære kones mobiltelefoner, det skal tidlig merkes hva det vil si å være gift med meg). Det er dessuten ingen printer der jeg bor, og utskriften jeg skrev ut klokken litt på fem før flyet gikk i morges, er kort sagt mangelfull.

Så manusarbeidet vil for en stor del foregå i hodet denne gangen. Litt sånn som Mozart, han laget også verkene sine i hodet før han skrev dem ut, og for sin egen del trengte ham heller ikke skrive dem ut, han husket dem. Det er artig jeg kan bruke Wolfgang Amadeus Mozart som en selvsagt referanse for meg selv.

Jeg bor hos min gamle venninne, Marte, og hennes mann, Hernan, i leiligheten deres på Tøyen. Dagen i dag har ved siden av reising og soving, gått med til at Hernan har lært meg noen nye internett-triks. Blant annet har bloggen nå feeder, den finner dere oppe til høyre, og dem som har lyst kan trykke på den, og se hva som skjer. Gjennom å følge en nokså enkel veiledning, kan dere abonnere på bloggpostene mine via mail eller feeder, og få melding når den oppdateres.

I kveld skal jeg til Latter og få meg noen øl og noe komikk. Stand up Bergen skulle være godt representert, og enda sterkere blant publikum, enn på scenen, denne gang, og mange venner vil være å treffe og drikke med. På scenen fra oss skal Øyvind og Ellinor stå blant nykommerne, det skal jeg selvsagt få med meg. Ellers er det komiske leker som kan vente seg besøk fra meg, der opptrer to av mine favorittkomikere, Hans Morten Hansen og Jonas Bergland.

Og i morgen er det altså jeg. Programmet for festivalen finner dere her.

Visum i hende og tilbake på litteraturhuset i Oslo

Det var koselig å kjøre litt tog igjen, selv om nattog med NSB ikke kan sammenlignes med togene i Russland, og denne mangelen på sammenligning ikke kommer ut til NSBs fordel. Å, jeg fikk lyst til å kjøre russisk tog igjen, til å re sengen, og ligge strekk ut og slumre og sove og slappe av godt utover både morgen og formiddag, og ettermiddagen også, skulle man få lyst, det er alltid en stund til neste stasjon. Og man har ikke dette merkelige stolsystemet til NSB, der man sitter gjennom natten, og kommer frem med følelse om at man nå hadde trengt en god natts søvn.

Jeg hadde imidlertid en jobb å gjøre her i Oslo, jeg skulle få meg visum. Og som vanlig gikk det litt i hui og hast når jeg skulle rekke toget i går kveld, som vanlig kunne jeg ikke være riktig sikker på at jeg hadde fått med meg alt, og som vanlig kan man ikke være riktig sikker på om det er nok å få med seg alt, når det er snakk om å få seg visum til Russland.

Jeg spaserte denne gangen den drøye halvtimen det er fra Oslo S til Drammensveien 74, der det russiske konsulatet er. Det er veldig lett å finne, selv for en som ikke bor i Oslo og ikke er nevneverdig kjent der. Det er ned Karl Johan, til venstre for nasjonalteateret og dermed for slottet og slottsparken, inn Henrik Ibsensgate som ligger rett der, og som etter en stund blir til Drammensveien, og etter enda en stund får frem nummer 74 der konsulatet altså er. Denne gangen var jeg der klokken litt over åtte, og det var ingen kø, ingen spor av mennesker, bare en stol.

Sånn ser det ut når det ikke er kø ved den russiske ambassaden (egentlig konsulatet) i Oslo

Sånn ser det ut når det ikke er kø ved den russiske ambassaden (egentlig konsulatet) i Oslo

Jeg lurte litt på denne stolen, og antok dette var utsendingen til en av kurertjenestene som henter visum for dem som ikke selv kommer seg til Oslo, gjerne 10, 20 og 30 i slengen, og dermed litt tidkrevende for oss andre som står i kø. Men bevares, det er et godt tilbud, og bevares, jeg skulle selv ha benyttet meg av det, om jeg bare hadde vært tidligere ute. Denne gangen var det imidlertid ingen kurertjeneste som eide stolen, det var derimot en dame som skulle være dommer på en hundeutstilling, og nå trengte visum til venninnen som skulle være med.

Dette ble en stor fordel for meg. De satt i bilen og ventet, jeg fikk sitte i stolen og spise frokost. Jeg kjørte nå fjellfrokost, brød og smør og bringebærsyltetøy, og lommekniv til å skjære opp. Det fungerte veldig bra, det ble en god frokost, og fikk ventetiden til å gå. De to damene kom også ut av bilen så snart jeg hadde spist ferdig, og vi kom i hyggelig snakk. Det er noe med å være på reise, man blir plutselig så vennlig, og jeg merket en for meg ny og ukjent interesse i internasjonale hundeutstillinger, og hvordan det er å være dommer der. Og de viste en ny og kanskje ukjent interesse for Russland, og hva jeg hadde der å gjøre hele tiden. Vi utvekslet også visumhistorier, disse her var jo enda mer i hyrten og styrten enn jeg, og hadde kjørt grytidlig fra Sandefjord for å være på den sikre siden. Sist gang de hadde forsøkt, var det bare hun ene, og hun hadde prøvd på vegne av seg selv og venninnen utstyrt bare med pass og bilde og invitasjon og visakort, altså uten utfylt søknadsskjema og kontanter, og dermed uten hell. Eller som hun fikk forklart i en flom av ord, hun hadde skaffet kontantene i en kiosk like ved, og hadde fått utfylt søknadene, men manglet underskriften til venninnen. Derfor var de her nå. Ja, de hadde også store planer om å reise innom Tyrkia, og virket allerede å være i godt humør.

Etterhvert kom det flere folk. Den første hadde ikke fått med seg dette med at man på reise plutselig blir så vennlig, han klarte allerede i første setning å vise seg frem som en uforbeholden rasist, med en kanskje litt malplassert protest mot den norske stat som kaster penger etter folk bare de er farvet, eller offentlig ansatt, la han til. – Staten er banditter som stjeler penger av folk på lovlig vis, la han til, med ettertrykk, sånn i den innledende bli-kjent-fasen. En pussig fyr, han sa alt med et smil, og var nok i egne øyne en rasende kjekk og skarpsynt kar, mens han for meg var et godt eksempel på en person uten håp. Det er lov å være dum, men man trenger ikke plent demonstrere det hver gang man kommer i kontakt med folk.

Han var imidlertid den mest erfarne i køen i å hente visum, dette hadde han gjort før, og litt sånn cirka ni, la han øret inn mot porten, som ganske riktig gikk i klikk, og var åpen. Han åpnet og slapp oss inn, han var jo ikke først køen, det var det de fortsatt blide Sandefjordsdamer som var, de var først i køen, og fikk søknaden foreløpig avslått. Invitasjonen var ikke korrekt skrevet ut, den manglet opplysninger. Det var ganske forunderlig, for det var nøyaktig samme invitasjon som hun hadde brukt for å få visum for en uke siden, men å si sånt til en russer bak en luke der han kan bestemme, skaper bare dårlig stemning. Det hjelper ingenting. Så de stakkars damene fra Sandefjord som hadde kjørt grytidlig på morgenen for å rekke det, måtte nå til med å ringe hotellet i Russland på ny, for å få invitasjonen oversendt per faks direkte til konsulatet.

Så var det min tur. Det gikk som ingenting. Jeg hadde glemt å fylle ut yrket mitt, jeg hadde bare adressen til arbeidsplassen, men det fylte han ut for meg, og så var alt i orden. Ekspress ekspedert, 1000 kroner, og vente en halvtime. Invitasjonene fra Waytorussia holder mål. Da trenger man bare gyldig pass, korrekt utfylt søknad og bilde. Konsultatet i Oslo godtar kopi av invitasjonen, og også utskrift fra mail.

Hva som skjedde med de to damene, kan være lærerikt for andre som vil ha visum og får problemer. Det er jo ikke akkurat uvanlig. Hotellet i Russland hadde russisk telefonsvarer, og de nå smått stressede damer skjønte ikke bæret. Men de var riktig så handlekraftige, og fikk russere i kø på konsultatet til å lytte og oversette, de ringte hit og dit og styrte og ordnet, jeg hadde også noen råd og vink, som best er å sammenligne med en som står og vinker ved siden av, når det kommer til nytteverdi. Enden var at de gav opp hele hotellet, og i stedet fikk invitasjon fra det norske selskapet Privjet (Jepp – det første man nå for tiden får treff på på Google, når man søker visum til Russland, eller sånt). De fakset for 200 kroner invitasjonen direkte til konsulatet – og det var i orden. Før jeg forlot konsulatet med visumet i hendene klokken kvart på ti, satt de også og ventet på sitt. Det er verdt å merke seg. Man kan få visum på meget kort varsel, om det skulle knipe.

Alright, jeg ble som vanlig full av piff når jeg kunne gå ut i verden igjen og ha visumet sikret. Nå blir det Russlandsreise, det er jamen bra, nå er det litt av hvert å feire, og det straks. Jeg feiret først med å spise resten av lunsjen i en park, så gikk jeg til Litteraturhuset og fikk ferdig hvilen jeg manglet fra natten, jeg har min metode der, og jeg fikk meg også en fiskesuppe og cappuccino. Og jeg fikk tilgang på internett. Flyreisen har jo rukket å bli fryktelig dyre nå, spesielt til Sydrussland dit jeg har tenkt å reise, men jeg finner nok en utvei på det. Til Russland kommer jeg uansett, og til skikkelige byer skal jeg også komme. Herlighet, det er bare en uke til.

Og i kveld og ettermiddag blir det med venner og kjente i Oslo. Så blir det nattog til Sandnes, det vil si Ganddal, og venner og kjente der i området også. Det er blitt dyrt å reise, spesielt når man har visumkostnader på toppen, men det er nå så trivelig, og det er jo litt kjekt å stå der i køen og høre historiene, og fortsatt ikke være så vant, at man ikke også er litt spent, om det går i orden. Det gjorde det denne gang, som vanlig.

Den lange veien til Russland…

Det er ikke mange land som er så vrient å reise til som Russland. De har gjort mange ting tungvint, for oss som vil dit. Men i ekte kjærlighet skal man ikke stille krav til partneren, jeg tar det som det er, og om Russland krever at jeg skal ha visum for å komme dit, så skaffer jeg meg visum og reiser dit uansett. Koste hva det vil i tid og bry og penger.

Nåvel, det hadde nok kostet mindre i alle fall i penger, om jeg bare hadde benyttet en av kurertjenestene som finnes på nettet. Da får man noen til å hente visumet for seg, for cirka 500 kroner, eller noe sånt, det varierer sikkert litt med hvor lang tid man trenger, og hvilken tjeneste man bruker. Postforsendelsen kommer i tillegg, og siden det er pass og verdisaker, er det nok kanskje tryggest å sende rekommandert. For min del ble det sånn at rekommandert med 4-5 dager hver vei, ikke egentlig ble tid nok, så jeg valgte like godt å reise selv til Oslo og ordne opp på egen hånd.

Det blir dyrt. Togbillett fra Bergen til Oslo er slett ikke billig for tiden, og jeg må ha visum på dagen, altså det dyreste alternativet til 1000 kroner. Hvis ikke måtte jeg reise en ekstra tur til Oslo fo å hente det. Jeg kommer til å bruke hele dagen i Oslo, før jeg tar en svippetur hjemom til Ganddal, Sandnes og Stavanger. Det blir med nattoget, og der fikk jeg minipris, sånn den er grei. Tilbake til Bergen blir med kystbussen mandag morgen. Den er middels dyr.

Så allerede før jeg får kjøpt flybilletten er reiseutgiftene godt i gang, slik er det, og det får være som det vil. Planen nå er til Svartehavskysten og Kaukasus, der jeg ikke har vært før. Jeg håper det går i orden, men før jeg har visumet i hånden tar jeg ingenting for gitt. Den lange veien til Russland er brolagt med byråkrati, og jeg har jo en gang opplevd å prøve å få visum, uten å klare det. Da prøvde jeg i Hviterussland, hvor konsulatet krever originalinvitasjonen for å utstede visumet. I retningslinjene for Oslo står det også at originalene kreves, men der har jeg fått dem før gjennom en utskrift fra datamaskinen. Og jeg håper det går igjen. Gjør det det, så blir det enda en Russlandsreise på meg. Om ikke, blir det Ukraina.

Men først blir det altså Oslo og Rogaland, det er jo også trivelig nok, og nå er sekken pakket med enkel niste, brød, smør og syltetøy, og russisk kaviar, det blir froksten i køen foran konsulatet. Brødrene Karamasov er med som lesestoff. Og så er det bare å begynne på reisen…