Oslotur

Et tilbakepostet innlegg i dag. Slik må det bli, etter en travel uke, der det strengt tatt ikke har skjedd så mye. Jeg har bare ikke hatt tid til å sette meg ned og skrive blogg. Tirsdag var lang dag på jobb, onsdag var jeg hos mor og hentet bilen, og i går var det fest, så litt har jo skjedd. Min kone leser fysikk, og jeg hjelper henne, jeg leser Tsjekhov, og hun hjelper meg. Sånn har vi nådd lørdag 16. november, kveld, og jeg skriver innlegget om Osloturen som var forrige helg.

Anledningen var jobbrelatert, og jobb holder jeg utenom denne bloggen, annet enn å si det var et fint opphold på Quality resort hotell på Leangkollen i Asker. Oppholdet der endte fredag ettermiddag, jeg tok tog til Oslo sentrum, og fant veien i trikk til Adamstuen, der Ingrid bor med familien. Denne familien har fått en veldig økning siden vi alle giftet oss sommeren 2009. De har barn og hund, og flott leilighet med mange rom og to vedovner, godt inne i sentrum av Oslo.

Tilfeldigvis skulle Pål reise bort denne helgen. Så jeg fikk på en måte prøve meg som barnefar, litt i utkanten, en slags barnefarobservatør. Litt sånn å se hvordan det fungerer. For lille Lauritz var det særlig til å begynne med ikke helt greit, noe jeg godt kan forstå, en sånn kjekk far som Pål må være. Ett år er han, i den alderen hvor det kan være vanskelig å vite hvor mye han egentlig får med seg. Forstår han at Pål kommer tilbake, og jeg skal reise igjen? Det var i hvert fall vanskelig for ham å forstå at Ingrid gikk, og jeg ble igjen, der i starten. Om hun så bare gikk ut på kjøkkenet for å ordne med maten.

Maten var fårikål. – Det er veldig lett, sa Ingrid. Kanskje er det det, men jeg har aldri laget det. Og min utenlandske kone er ikke så ivrig på norske oppskrifter. Så det er ikke alle år jeg spiser fårikål, selv om jeg – veldig – naturligvis synes det er veldig godt. Marte kom også på besøk. Hun syntes det passet best med øl til fårikål, mens Ingrid foretrakk vin. Og jeg gjorde kompromiss ved å drikke både øl og vin. Det var kjekt å se både Marte og Ingrid igjen. Tiden flyr sånn i vår alder, og det er rart å måtte ta seg i å telle i år og ikke i måneder siden vi så hverandre sist. Vi bør prøve å få til et møte i året, holde kontakten.

Lørdagen var en kjempedag for meg. Jeg våknet jo helt uthvilt. Jeg var bare barnefar på prøve, jeg fikk ikke med meg at barnet gråt gjennom store deler av natten, noe Ingrid fikk veldig godt med seg. Så hun våknet ikke helt uthvilt, den morgenen.

Men det var ikke verre enn at det ble servert ferskt brød, hjemmelaget. Og det var rikelig med kaffe. Dessuten var det med moderne musikkavspilling. Trådløse høytalere og strømming fra Wimp, all musikk tilgjengelig. Så flott at jeg nok må kjøpe meg dette selv. Det ble en god og lang morgen. Først med Aftenposten som selskap, så med Ingrid, og etter hvert også Lauritz. Og hunden, Frida.

Tja, det skjedde jo litt i løpet av dagen også. Jeg skulle ut og kjøpe gaver og sko, men klarte bare å finne veien inn i en eneste butikk, Moods of Norway, Super duper store, flott butikk, men nok ikke en jeg kjøper sko og gaver i. Jeg gikk vel rundt i nærmere to timer, fra Ullevål til slottet, i Oslo sentrum, uten å finne butikker å gå inn i. Ganske godt gjort, når man bare skal kjøpe vanlige joggesko og en liten gave til sin kjære kone.

Etterpå gikk vi tur med barnet og hunden. Det var jo ganske gøy. Vi hadde tenkt oss opp i Nordmarka, men Marte ville også være med, og da gikk vi i parken i nærheten av Fagerborg kirke i stedet. Frida, hunden, er ivrig på å gå tur. Hun finner selv båndet, og liker best å holde kontrollen over det selv, holde det fast i kjeven. Så løper hun av gårde. Jeg løp etter. For det var liksom jeg som passet henne. Men det kunne nok være vanskelig å avgjøre hvem som luftet hvem, av Frida og meg.

Da vi kom hjem var det ikke så mye å vente etter, før vi begynte å drikke vin. Det skulle være kyllingmiddag, avansert kyllingmiddag, med kyllinger store som høner, og fylt og marinert og diverse. Det ble et festmåltid. Martes mann, Hernan, kom også. Nå heter han forresten ikke lenger Hernan, men Herman. Så sånn har utviklingen vært for ham.

Det ble en riktig så trivelig lørdagskveld. Hernan og Marte hadde tatt seg noen vin utover natten før også, så de var ikke så altfor sene med å ville hjem og kose seg for seg selv. Ingrid hadde også god grunn til å være trøtt, men hun var gjestfri, så hun hadde holdt, om det ikke var for at Lauritz var urolig denne natten også. Så ble det til at jeg alene måtte holde fortet. Det var det jo ingen grunn til. Det var bare å legge seg for meg også. Vi hadde jo fått hatt mye god tid sammen.

Søndagen spiste vi frokost, og tok turen rundt Sognsvann som vi ikke hadde fått tatt dagen før. Det var Ingrid og jeg og Frida og Lauritz. Det var riktig koselig, det også, selv om jeg best liker å gå tur i villere natur. Her var det litt som å gå tur i kø i parken. Litt sånn, men bevares, vannet var fint og omgivelsene fine, og vi hadde jo barnevogn, det var en helt flott formiddagstur.

Etterpå måtte jeg stresse litt med å rekke flyet, men ikke verre enn at jeg trygt fikk satt meg ned på plassen min i god tid før flyet begynte å rulle. Flyturen hjem ble også fin. Alt ble visst fint, på denne turen her. Jeg liker meg på turer som dette. Det gjør meg godt. Hverdagen er utmerket hjemme på Ganddal, men det gjør seg når det skjer ting, komme seg ut og få frisket opp hodet i møte med andre folk, og friske opp minner fra tiden som har vært. Denne gangen var det nok blitt litt for lenge siden sist med Ingrid og særlig Marte. En gang i året bør være regelen. Tre år å vente er for lenge.