Litt om folkerepublikken Donetsk og opprettelsen av den

Jeg har skrevet mye om problemene i Ukraina og med det nye regimet i Kiev. De problemene er alvorlige nok, og blir ikke bedre av at den vestlige verden bagatelliserer dem, eller ignorerer dem. Folket i Ukraina merker dem utmerket godt. De ser at de har mindre penger og færre muligheter enn de hadde, den ukrainske stat har ikke råd til kaoset og krigen som har fulgt med omveltningene etter Maidan, og hjelpen fra IMF og EU er begrenset, og kommer med strenge krav. Regimet i Kiev har også store problemer med å få innført en sunn økonomisk politikk, et sunt økonomisk system i Ukraina, der er det veldig langt frem. Og det kan synes som flere blant styresmaktene er mer opptatt av å ta knekken på all opposisjonen og annerledes tenkning, fysisk med vold og drap, og legalt gjennom vanvittige lover som like frem forbyr denne tenkning, og også vedtar historien – i beste Sovjet-stil. Nettopp den epoken de vil vekk fra.

For Ukraina er det dumt å være optimist. Da har man ikke skjønt hvor alvorlig situasjonen er. At de forsøker å bygge den nye nasjonen på hat og fiendskap mot Russland gjør ingenting bedre. Uansett hvor sterkt man mener Russland selv er skyld i det, så er det nå en gang slik at Russland er Ukrainas suverent viktigste handelspartner, og vil være det i uoverskuelig fremtidig. Ukraina vil ha veldig store problemer med å eksistere uten et normalt forhold til sin store nabo. At ganske nøyaktig halvparten av Ukrainas befolkning også har veldig sterke bånd til Russland, språk, historie, kultur, familie, identitet, gjør også at regimet diskvalifiserer veldig store deler av egen befolkning. Selv i Norge går det ikke an å bygge en nasjonal identitet på hat mot muslimer. Vi har nå en gang noen hundretusen muslimer her, vi er nødt til å få dem til å føle seg velkomne. Ellers så går det ikke.

Men all kritikken man kan gi til regimet i Kiev og veien Ukraina forsøker å gå, så er det ingenting i mot den i Donbass. Det er to, en i Folkerepublikken Donetsk, en i Lugansk. Det har slått meg at det nesten aldri er informasjon fra Lugansk. Det er ingen journalister der, kommer ingen intervjuer, ingenting. Alt som kommer ut er fra Donetsk. Det er to forskjellige systemer. Man kan få innreisetillatelse til Donetsk, uten å få det til Lugansk. Det er nye runder med byråkrati for å komme dit, særlig hvis man har tenkt å gjøre noe der. Jeg kjenner ingen av politikerne derfra, ingen med makt, det er ingen profilerte, ingen som jeg har oppdaget.

I sommer traff vi imidlertid en vanlig kvinne fra Lugansk. Jeg skrev en bloggpost om det. Det var en interessant samtale vi hadde med henne, hun satt på en benk ved lekeparken utenfor blokken, familien til min kone Olia kom i kontakt på grunn av at de hadde barn i samme alder. Hva hun sa har farget mitt syn. Hun sa at «vi trodde det skulle gå med oss som med Krim», «vi hadde folkeavstemning, og nå skulle vi bli en del av Russland». Hun hadde ingen illusjoner om hva det ville innebære, men det var i hvert fall bedre enn den situasjonen de befant seg i nå, forlatt av alle. Dette var i begynnelsen av august i fjor, med Kievs styrker på offensiven, daglige bombinger, og hun hadde en mor igjen i byen, uten vann, elektrisitet og gass, og uten telefonforbindelse.

Dette er virkeligheten. – Vi vil ikke bli behandlet som tredje sorts mennesker. Dette er også virkeligheten, sånn tror de Kiev ser på dem, og i det har de nok mer enn rett enn vi i Vest, som ikke ser eller helt kan tro på de rasistiske motsetningene som finnes i Ukraina, øst og vest. Hun mente Kiev stjal 70 % av verdiskapningen i Donbass, en allmenn utbredt oppfatning. Faktum er nok heller at gruvene i Donbass ikke klarer seg uten subsidier. Det er slik oligarken Akhmetov har fått sine veldige rikdommer. Statlige subsidier til ineffektive bedrifter.

Så det er mye som er vanskelig. EU og IMF tillater ikke subsidier, så med deres tiltak og krav vil mange bedrifter og gruver ikke kunne gå med overskudd, og bli nedlagt. Folk vil miste jobben. Tanken er at de som mister jobben da kan finne seg en bedre jobb i en mer effektiv bedrift, på sikt. Slike tanker fungerer alltid best for de som ikke er oppe i situasjonen. Vi kan jo se på norske oljefolk som mister jobben i verdens beste velferdsstat. Det mangler ikke på dem som sier «nedbemanningen er forhastet», som mener jobbene burde vært beholdt, i vente på bedre tider. Journalister som mister jobben har nok også et og annet å si om disse tingene.

Gruvene i Donbass har også problemet med at dette var Sovjetunionens stolthet. De var heltene i propagandaen, arbeideren i tungindustrien, det var toppen. De gjorde en skikkelig innsats, for landet og for samfunnet. De var viktige. Og de tjente godt. Etter Sovjetunionens fall har de blitt fattige. Etter Maidan arbeidsløse, og tredjerangs mennesker. De blir ikke respektert. Partiet deres blir til og med forbudt, det samme blir det å snakke positivt om landet som verdsatte dem, Sovjetunionen.

I vest liker vi ikke Sovjetunionen. Men vi burde ha tankekraft nok i hodet til å skjønne at det finnes dem som levde i denne unionen, som likte den, og livene de den gang hadde. Det var mye som var vanskelig, men det var en stabilitet som ikke kan sammenlignes med den de har nå, og folk var relativt rikere. I Ukraina var folk reelt rikere, og rikdommen var bedre fordelt.

Dog skal det sies at systemet ikke var levedyktig, ikke den gang, og ikke nå. Sovjetunionen råtnet på rot, og hadde ikke pengene til å finansiere de ineffektive systemene sine i lengden, regnskapets time måtte komme, og det kom med Gorbatsjov. Glasnost og perestrojka var en politikk, men også en nødvendighet. Det gikk ikke an å late som lenger. Sånn var det med gruvene i Donbass i et selvstendig Ukraina også, de levde på subsidier, men subsidier må også finansieres. Og staten Ukraina gikk hele tiden tom for penger. Det ser det for øvrig ut til at den har tenkt å fortsette med.

Boris Litvinov er leder for det kommunistiske partiet i Donetsk. Han er intervjuet på en nettside som kaller seg NewColdWar. Det er selsomme saker. Han snakker om hvordan opprøret i Donetsk kom til, hvem som stod for det, og hva det gikk i. Han nevner ikke Russland med et ord, det var andre grupper som stod for protestene, og han nevner disse gruppene. Han er opptatt av å få frem at det er mange forskjellige, og at det var vanlige folk, nesten at det var genetisk betinget. Folket i Donbass ville ikke være med på dette Maidan-prosjektet, de så det som fascistisk og monoetnisk. Det siste er for øvrig interessant, det er helt i tråd med bildet professor Richard Sakwa tegner i sin bok, Frontline Ukraine, et bilde av et delt Ukraina i en monokulturell og multikulturell del. Litvinov sier Donbass er internasjonale, alle er velkomne her, så lenge de vil jobbe. Det går inn i den gamle, kommunistiske tradisjonen, som et internasjonalt prosjekt. Det er arbeideren som er viktig, og hans situasjon er den samme i alle land. Her er enda en motsetning mellom vest og øst i Ukraina, det høyrevridde, nasjonalistiske vest, det venstrevidde, «internasjonale» – i hermetegn – øst. Sangen Internasjonalen er blant de mange ting nasjonalforsamlingen i Ukraina har forbudt, den er kommunistisk, en forbudt ideologi.

Så det kan neppe være snakk om noen gjenforening. Motsetningene er enorme. Og det er ingen som forsøker å bygge broer.

Men om det er demokratiske problemer og økonomiske vanskeligheter i hovedukraina, området under Kievs kontroll, så er det ingenting mot sånn det er i Donbass. Der er den økonomiske situasjonen håpløs. På grunn av krigen, på grunn av sanksjoner, handelsrestriksjoner, blokade, sabotasje, alt som er vondt og vanskelig, og banden i styre og stell fortjener langt mer betegnelsen Junta enn regimet i Kiev gjør det. Så her er det en ironi at flere russiske medier har brukt betegnelsen junta som en av mange nedsettende om det nye Kiev-styret.

Det var Litvinov som i følge ham selv skrev uavhengighetserklæringen for folkerepublikken Donetsk. Jeg har tidligere sett tekster om hvordan han søkte på Google for å finne ut hvordan det skulle gjøres, han rasket sammen alt som var de siste 200 år, og laget et slags minste felles multiplum. Hvordan uavhenighetserklæringen ble opplest og vedtatt er til å smile av, om det ikke var for at det var så virkelig, og så reelt. Det er Litvinovs egen beretning, og det står i lenken jeg la ved. Det er en helg de okkuperer den regionale administrasjonsbygningen (den innenriksminister Avavkov ved en senere anledning foreslo at de bare burde skyte ned på dette tidspunktet, bombet det rebelske statsprosjektet i senk fra starten av, i en av hans mange forsøk på å strekke ut en hånd med en håndgranat i, til motparten), og bestemmer seg for bare å skrive denne erklæringen. Litvinov går hjem og gjør det. Dagen etter blir den opplest og vedtatt, 3 av 179 medlemmer av forsamlingen er til stede.

Så det er ikke bare i Kiev overtakelsen av makten er tvilsom. Donbass er helt ute å kjøre. Og som vanlig var dette Donetsk, og folkerepublikken der. Hva som skjedde i Lugansk står det ingenting om, den historien blir ikke fortalt. De følger med som et slags haleheng, ser det ut for, men det er ingen personer som står frem, ingen historier som blir fortalt, i hvert fall ikke av hva jeg kan se.

Det er ikke godt å si hva slags stat de egentlig tenker på å bygge der, i Donbass, eller Novaja Russia, som de også forsøker å kalle det. Det er nok ganske sprikende hva de ser for seg, de ulike gruppene og maktpersonene som er involvert. Det gjør ingenting lettere at mange av dem nok er ganske virkelighetsfjerne. Noen av dem har nok en ide om å bygge opp et slags Sovjetunionen på ny, ikke i størrelse, men i den ideale drømmen, der arbeideren var helten, og det alltid var penger nok. Jeg legger ved en lenke til hvordan det gikk med kommunistpartiet i de ulike regionene ved forrige parlamentsvalg (2012). Samlet fikk de 13,8 % av stemmene, mesteparten i øst, men heller ikke her mer enn 1 av 5 (i Donetsk) og 1 av 4 (i Lugansk).

Ukraina er et land med enorme problemer. Ingen steder er problemene større enn i utbryterregionene.

Den russiske militærkonvoien med humanitær hjelp

Det er ganger man sitter på flyet og tenker hvorfor i all verden man reiser hjem. Man hadde det jo så fint der man var, og man kjenner så godt det vante livet hjemme. Denne gangen ble følelsen forsterket av at Kiev ikke bare tilbød oss en veldig fin ferie, en veldig riktig plass å være for oss, men også at det er hovedstaden i et land hvor veien fremover er i spill, og hvordan dette går vil ha vesentlig betydning ikke bare på forholdene i dette landet, men også forholdet stormaktene i mellom.

Konfliktene i Syria, Irak, Libya, Den sentralafrikanske republikk og Sør-Sudan er betraktelig verre når det kommer til menneskelige lidelser, men de begrenser seg til områdene direkte berørt, og i verste fall regionen rundt. Konflikten i Ukraina merkes allerede over store deler av verden. Den gir utslag på børsene, har innvirkning på verdensøkonomien, og fører til at 40 mennesker ved en fiskefabrikk i Loftoen blir permittert fra jobben sin. Det er veldig konkret.

Det er også noe ved oss mennesker som gjør at vi føler det sterkere når de som lider ligner oss selv. Det gjør mye vondere når vi kan identifisere oss med dem. Å si sånne ting pleier å provosere litt, slik skal det jo ikke være, de lidende i fjellene i Irak er jo mennesker akkurat som oss. Men det er bare å se på hvordan vi forholdt oss til krigen i Ukraina, da det var lokalbefolkningen og soldatene som døde, og hvordan alt forandret seg da det var vestlige liv i et nedskutt fly, som gikk tapt. For meg er det slik at jeg identifiserer meg veldig med de sivile i Donetsk og Lugansk, og de andre byene som blir bombet. Jeg ser jo de bor i akkurat de samme boligblokkene som Olia og jeg bor i, når vi er i Kiev. Jeg føler vi kjenner dem, vet hvordan de tenker og føler. Det er en sterk erkjennelse av at dette kunne vært oss.

Hjemme i Norge er det klart større avstand til begivenhetene. Her følger vi med, men er mer opptatt av andre ting. Mange jeg treffer er litt interessert i å høre, og de fleste blir svært overrasket over å høre at ikke alt er bare fint med regimet i Kiev, og ikke alt er bare stygt med regimet i Moskva. Fortellingen om at Putin er en diktator som søker makt er den rådende, og vi er nødt til å stanse ham. Hvis ikke kommer han bare til å fortsette å ta til seg landområder, og øke undertrykkelsen av det russiske folket, og andre folk han klarer å legge under seg.

Det finnes argumenter som bygger opp under en slik fortelling. Men det finnes også argumenter at alt er ikke så klart og enkelt. Putin er sammensatt, fortsatt går det an å si han har gjort mer godt enn vondt for Russland. Og om du som leser dette synes det er en hårreisende ting å si, så bør du ta inn en tanke om at det i dag er vanskelig å finne en russer som mener noe annet. Og det kan hende denne russeren vet mer om Russland og sin egen livssituasjon, enn du.

Det siste trekket Putin har gjort er å sende av gårde en stor konvoi med hjelpesendinger til de krigsutsatte områdene i Øst-Ukraina. Det har fått det til å gå helt i ball for ukrainerne, og for oss i vest, som gjerne vil opprettholde bildet om at vi er de gode, Russland de onde. Det ser ut som vi har problemer med å akseptere en hjelpesending som ikke kommer fra oss. NATOs generalsekretær, Anders Fogh Rasmussen, som så lenge har ridd retorikken om et krigshissig Russland vi er nødt til å stagge, at han verken klarer å snu eller bremse når Russland sender hjelpesendinger, uttaler i følge New York times at

russerne fokuserer på de humanitære behovene i det østlige Ukraina som pretekst (pretext) til militær aksjon.

 

«We see the Russians developing the narrative and pretext for such an operation under the guise of a humanitarian operation. We see a military buildup that could be used to conduct such illegal military operations in Ukraina.»

Det skal man nok være litt forsiktig med å si. Det vil i hvert fall gjøre det veldig lett for russisk propaganda, at NATO er fiendtlig, og at de ikke bryr seg om russeres liv og helse. Det er bare å sitere hva generalsekretæren sier. Heldigvis skal denne generalsekretæren skiftes ut, og det er bare å håpe at vår egen Jens Stoltenberg ikke er fullt så militant i uttalelsene sine.

Også vestlige medier har store problemer med hva de skal skrive og mene om denne hjelpekolonnen. De kan ikke skrive som sant er, at dette er nok et briljant trekk fra Putin og Kreml. De har gjort alt riktig. Bilene er hvite, sjåførene er kledd i kortbukse og gummisandaler, alt annet enn truende. De har til og med latt en representant for den ortodokse kirke velsigne bilene. Vist på fllm og på TV, og lett tilgjengelig på utallige filmsnutter på nettet. Med det er de hellige. Den sekulære verden i vest bryr seg sikkert ikke så mye om det.  Men det er å vanære kirken om en slik velsignelse blir omgjort til en krigsstrategi. Putin står nær til den ortodokse kirken. Det skulle vi i vest vite, vi som syntes det var så flott når Pussy riot vanæret en av kirkens helligdommer, og med det kritiserte Putin – og ble arrestert.

Vi må nok ta inn over oss at akkurat disse bilene ikke er noe annet enn det de gir seg ut for. Det er hjelpesendinger. Russland lyver ikke om dem, og trenger ikke lyve. En amerikansk journalist fikk seg til å skrive at bilene ikke egentlig var hvite, det var grønne militærbiler malt hvite. Som om ikke det er akkurat sånn man skal gjøre det. Hjelpesendinger skal sendes i hvite biler, slik at det ikke blir forvekslet med militærkjøretøy, og de ikke skal bli angrepet.

Den britiske journalisten, Steve Rosenberg, fra BBC, tvitret om at det var rart ikke russerne lot journalister reise med bilene, om det var så viktig for dem å gjøre dette kjent. Underforstått at her var det noe muffens, her var det noe å skjule. Men russerne har fått all omtale de kan be om, og vel så det. Og forvirringen og diskusjonen som raser i vest, tjener bare russernes sak. Hva er det vi mistenker dem for? Hvorfor kan vi ikke tro at russerne vil hjelpe sivilbefolkningen i Donbassenget, som jo for en stor del også er russere? Hva slags hjernevask er vi utsatt for, som ikke gjør oss i stand til å tro at Putin kan gjøre annet enn ondt? At han ikke kan gjøre noe snilt, uten å ha baktanker med det?

Baktanker har han nok. Det skal vi komme tilbake til. Etter tvitringen til Rosenberg, og sikkert andre skriverier om at russerne på sin egen film bare viste innholdet i noen få av bilene, så åpnet russerne for at vestlige journalister fikk være med konvoien. De kan sjekke alle bilene de vil, åpne hva de vil, se alt. Ikke en eneste en har funnet noe som helst mistenkelig. Dette er 270 lastebiler med hjelpesendinger. Sjåførene er 270 ubevæpnede menn, uten militært utstyr av noe slag. Kanskje skulle man spørre Fogh Rasmussen, som jo er en mann med makt, og en mann, hvis uttalelser kan være forskjellen mellom krig og fred, nøyaktig hvordan russerne kan bruke dette som dekke for en militær invasjon? Skulle han ikke i det minste skille mellom denne hjelpesendingen, og muligheten russerne uansett har for å sende militæret over Ukrainas ubevoktede grense? Det er to forskjellige ting. Det skulle være mulig å berømme det ene, fordømme det andre.

Påskuddet om å redde sivile, russiske liv i Donbassenget er forøvrig i følge internasjonal rett legitim grunn for militær inngripen i fremmed land. Det er for å beskytte egen befolkning, etter invitasjon av det fremmede landets lovlige styre eller etter vedtak i FN. USA kriger nå i Irak, etter invitasjon fra landets leder. Krigen i Libya var støttet av FN (det vil si, den var støttet til det punkt at det Libyske styret ikke skulle bombe egen demonstranter, ikke at NATOs bombing og kriging skulle fortsette til landets president var drept, der tok USA seg til rette). Russland pleier å bruke argumentet om å «beskytte russiske liv» på en måte som gjør «misbruke» et mer dekkende uttryk enn «bruke». De provoserer frem en situasjon som gjør at russiske liv kommer i fare – og så bruker de det som påskudd for full militær inngripen. Det er dette Fogh Rasmussn snakker om. Men i konteksten som er nå, er det nok flere enn jeg som burde mene at uttalelsene kommer skjevt ut.

Det er et mønster i Russlands handlinger gjennom denne krisen, og Putins uttalelser og handlinger gjennom hele sin karriere. Sammenligningen går ofte til sjakkspillere, en sammenligning jeg liker godt, og synes passer. Russerne er de beste sjakkspillerene i verden. Det gjelder også på noen måter i internasjonal politikk. Men Putin er ikke sjakkspiller, hans sport er judo. Der er det enda verre enn i sjakk, å komme på defensiven. Det er helt avgjørende å ikke komme bakpå, å være den som styrer begivenhetene, å ikke havne på rygg, som jeg har hørt noen kalle det på BBC. I sjakk går det an å forsvare seg til seier, du lar motstanderen få et angrep han ikke klarer å gjennomføre, og så tar du seieren i sluttspillet som følger. I judo går ikke dette.

Russland har to ganger vært virkelig bakpå i denne konflikten. Den ene gangen var da Janukovitsj flyktet, og det nye regimet i Kiev overtok. Da så det stygt ut for dem. Den andre gangen var da det malaysisk flyet ble skutt ned. Da famlet russerne veldig, og fikk det ikke til for seg. Det er den eneste gangen den russiske informasjonsstrategien har syntes håpløs, der handlinger og uttalelser har gjort mer vondt for russerne selv, enn for motparten. Etter at Janukovitsj falt, kom Russland straks på offensiven etter at OL i Sotsji sluttet. Etter flykatastrofen tok det lenger tid. Da var russerne virkelig presset, fikk det ikke til for seg, og så ikke ut til å kunne komme ut av det på noen god måte. For dem, må jeg vel legge til her.

Denne hjelpekolonnen er en strategi for russerne å komme på offensiven igjen, til å ta styringen over begivenhetene. Nå er det igjen den vestlige verden og Ukraina som må reagere på et russisk initiativ, i stedet for at Russland må forsvare seg mot kritikk og forklare sine handlinger. Her er det veldig lett for dem å forsvare seg. Befolkningen i Lugansk og Donetsk lider, det skjer ingenting, og Russland tar grep for at hjelpesendinger i det minste er på vei. Diskusjonen om hjelpesendingene er glimrende for dem, for det henleder oppmerksomheten på den humanitære situasjonen i de to ukrainske byene, og i spørsmålet hvem som har skylden, er det ikke bare Russland som kommer uheldig ut. Russerne forsyner kanskje opprørerne med våpen, men det er ukrainerne som bomber. Nærmere undersøkelser viser også at den ukrainske hæren ikke er så pen som man ville ha det til, med tropper og bataljoner bestående både av harde kriminelle og av nazister, og av folk som er begge deler.

Det blir skrevet og ment mye om Putin. Men demoniseringen av ham og støyen i den beiske kritikken gjør beskrivelsene lite treffsikre, slik at den egentlige Putin slipper unna, og han tar den vestlige verden på sengen hver gang. Han er en pragmatiker mer enn en visjonær, han er en type som gjør det som trengs for å få jobben gjort, han bygger langsomt og forsiktig, og er ikke den som river med seg folkemassene i store, begeistrede – men feilslåtte – løft. USA og NATO formerlig digger uttalelsen han hadde for mange år siden, om at oppløsningen av Sovjetunionen var den største geopolitiske katastrofen i forrige århundre. Det passer til deres fortelling om at han vil bygge Sovjetunionen opp igjen, og at han derfor er farlig.

I så fall bygger han langsomt. Han tar ikke mer enn han har mulighet for. I løpet av de 15 årene han har sittet med makten, har han fått lirket Abkasia og Sør-Ossetia ut av Georgia, Krim ut av Ukraina. Begge deler var landområder flyttet på i Sovjettiden, begge allerede rimelig selvstendige fra statsmakten de hørte inn under, og begge svært misfornøyde med denne statsmakten, og begge med en klart russisk-vennlig befolkning. Begge landrøveriene skjedde også etter uro i moderlandet, henholdsvis Georgia og Ukraina. Putin reagerer på mulighetene, mer enn han skaper dem. Det er i dette han er briljant, i dette er han i en egen liga, sammenlignet med andre statsledere.

Da Russland gikk inn med militærmakt i Georgia i august 2008 var verden lammet. NATO hadde flørtet med Georgia, eller om det var omvendt, og Georgias president, Saakashvili, stolte på NATOs militære hjelp og støtte, og var den som gikk til angrep først. Dermed fikk russerne et påskudd til å bruke argumentet at de skulle berge russiske liv og russiske statsborgere (i oppbygningen mot krigen ble det raskt mye lettere for borgere i Abkasia og Sør-Ossetia også å få russisk statsborgerskap, slik at Russland fikk en slags rett til å beskytte dem). Også da de gikk inn i Krim, ble argumentet om å beskytte russiske liv, brukt. Det er smart, fordi det også blir selvoppfyllende. Jo hardere Ukraina angriper i øst, desto mer viser det at det var riktig for folket på Krim å frykte for sine liv. Befolkningen i øst blir jo drept, det er et faktum. At russerne selv har vært med på å gjøre dette til en væpnet konflikt, blir underslått. Løgnen om at de ikke støtter opprøret i øst med våpen og mannskap og ledelse, gjør at kritikken mot dette ikke rammer med full styrke.

For å gjøre det vanskeligere for russerne å bruke argumentet om humanitær hjelp, har USA og NATO kommet dem i forkjøpet. Før hjelpesendingene ble sendt ut, gikk retorikken varm om at «man nå ser oppbygning mot militær invasjon» og at «russerne vil bruke argumentet om humanitær hjelp som påskudd». Vi kan ikke vite om dette var basert på reell etterretning, altså at man i Brussel eller Washington virkelig hadde snappet opp at russerne planla å bruke humanitær hjelp som unnskyldning enda en gang, eller om dette var rene spekulasjoner. Jeg heller til det siste. Jeg tror ikke man klarer å spionere på Putins innerste krets. Det er ingen som helst kjente eksempler på at noen har lykkes i det. Så det er ren bløff fra NATO og Fogh Rasmussens side, de har ikke peiling. Men de sier Russland har slike planer, fordi de har hatt slike planer før.

I stedet for da å reagere som forventet, noe Putin og Russland ikke har for vane, de vet at det uventede er mer effektivt, så sender de heller i vei en hjelpekolonne. Den blir raskt stablet på veina, Russland trenger ikke full enighet i alle de praktiske spørsmålene, diskusjoner mens kolonnen er på vei tjener deres sak, forvirring hos motparten er til fordel for dem, så et par samtaler med Røde kors og noen ukrainske representanter får være nok. Resten får man improvisere. Det er russerne bedre til enn sine vestlige motparter, og Ukraina er i et slikt kaos at de knapt kan kalles styringsdyktige. Hvis kolonnen blir tatt inn i Ukraina, er det en fin, liten propagandaseier for russerne. Det viser at de vil hjelpe. Hvis den blir nektet adgang, er det også seier for russerne. Det viser jo at ukrainerne ikke bryr seg om sin egen befolkning. Alle vanskeligheter og disputter som vil oppstå, vil være greit for Russland. Akkurat i forbindelse med denne kolonnen her, så har de ingenting å skjule. Så lenge oppmerksomheten er om den, som den lenge vil være, så er alt greit.

Og så skal man ha med i beregningen at alt er ikke bare beregning og spill. Det er en krig i Øst-Ukraina. Folk blir drept, og de som ikke blir drept, lider. Det skulle være absolutt topp prioritet å få slutt på den. Demoniseringen de ulike partene har av hverandre, gjør ingenting enklere. Vestmaktene kunne prøvd å bruke dette russiske initiativet som et slags første skritt på en ny vei, la sending av hjelpesendinger overta for sending av militært utstyr, diskutere reelt hvordan man skal få fred i Ukraina igjen, og få et økonomisk system basert på gjensidig tillit, ikke gjensidige sanksjoner. Enhver slik mulighet bør bli forsøkt krevet. Det bør vi kreve. I offentligheten ser det ut som om mistenksomheten har overtaket. Her går spørsmålet i hva det er russerne egentlig pønsker på. Det kan jo hende de pønsker på fred i Ukraina. Men fred på egne betingelser, ikke på våre.

Avslutningen av Sotsji-OL

Det er mye å si om dette. Etter alt som har skjedd i Ukraina i det siste, og all den velfortjente kritikken som er rettet mot OL i Sotsji, så er det klart det blir spesielt å sitte og se den overdådige avslutningsseremonien. Min ukrainske kone fra Kiev gjorde dette. Og det var mange følelser for henne, mange tanker for meg.

Jeg tenkte jeg skulle boikotte dette OL. Jeg mener det har gått for langt, både OL og det meste av idretten er forvokst, det er kommersielle interesser og tull som styrer. Jeg liker det ikke. Og det tok selvfølgelig fullstendig av når landet som er så disponert for ekstravaganse, Russland, skal arrangere de mest ekstravagante av alle leker, de olympiske. Jeg har skrevet en bloggpost, Fakta om OL i Sotsji. Jeg mener det som står der.

Samtidig klarer jeg ikke mene det fullstendig heller. Jeg er jo glad i og reiser gjerne til alle berømte kirker og palass rundt om i Europa, enda disse er bygget under langt verre betingelser enn OL i Sotsji. Den russiske opposisjonspolitikeren og bloggeren, Aleksej Navalnij, har rett når han kaller OL i Sotsji Putins moderne monument. Det er hans minnesmerke, som Peter den store bygde St. Petersburg, og enhver skikkelig tsar bygde seg et ordentlig palass. Det var overdådig luksus mens det meste av befolkningen var lutfattig, slik situasjonen på mange måter fremdeles er i Russland og med Sotsji-OL.

Likevel fulgte jeg altså ganske nøye med på ishockey-turneringen, og var så vidt innom noen av de andre øvelsene. I dag ble datamaskinen stående på etter ishockeyfinalen, og det gikk over i avslutningsseremonien. Min kone, Olia, var der også. Hun hadde nettopp snakket med sin mor i Kiev. De er svært usikre på hvordan dette her kommer til å gå, og deler langt fra optimismen og gleden som ser ut til å råde overalt ellers. Mange av de som deltar i demonstrasjonene og uttaler seg er vest-Ukrainere. Deler av Olias familie har også røtter i vest, men hun identifiserer seg med Russland, og bryr seg ikke om man kaller henne russer eller ukrainer. – Hva er forskjellen? spør hennes familie. Mange har militante meninger i dette spørsmålet, og nå er motsetningene skjerpet enormt. Vest-Ukrainerne har overtaket, de ser ut til å ha en samlet vestlig verden bak seg, og det er ingen som ser ut til å bry seg om at de har fått dette overtaket gjennom protester mot en avtale mange russer-ukrainere er for. De har tatt seg til rette, kan man si, og har fått veldig sympati, siden protestene er møtt så vanvittig av Janukovitsj. Det er vanskelige tider for de som synes Russland er ok, som er glad i og stolt av Russland, som føler at Russland og Ukraina har felles historie, og hører sammen.

Kanskje jeg kan si bent ut at jeg er blant dem. Min russofile legning har tatt overhånd. Jeg har kanskje mistet min dømmekraft når det gjelder Russland. Jeg elsker dem, og skjønner ikke selv hva jeg er villig til å tilgi dem. Det er ekte lidenskap, ekte kjærlighet, man ser ikke den elskedes feil.

Så sånn er det. Derfor syntes jeg for første gang i mitt liv at en avslutningsseremoni i en olympiade var flott. Jeg pleier ikke engang se slike seremonier. I dag så vi hele, fra start til mål, og trykket på pause og fant tilbake til plassen vi stoppet, om det var noe vi gikk glipp av, eller hadde et ærende, og ikke fikk sett. Og jeg tenkte tanken at dette var verdt 300 milliarder. Det bygger en stolthet som Russland trenger. Jeg holdt med Russland i femmilen i dag, og på stafetten i går, og var så glad når de vant. Det var kjempekjekt å se fornøyde russere nede i OL-byen, så fornøyde med alt, og stolte av landet sitt og av Putin. Det pleier jo gå så dårlig for dem hele tiden, de har så sjarmerende dårlig selvtillit, er så herlige pessimistiske, men likevel så glade og humoristiske. Endelig klarte de noe som verden fikk se.

Olia tenkte ikke så mye, hun gråt. De er jo følelsesmennesker, og det ble rent for mye, med førstesats av pianokonsert av Rachmaninov, ballett fra Scheherazade, og den fabelaktige seansen med alle forfatterne. Det er virkelig et utrolig land som har gitt verden mye, og nå skal liksom vi lære dem å tenke, de som har gitt oss så mye, og hatt bruk for så lite tilbake. Første gang Olia gråt var når alle barna sang nasjonalsangen, da ble det allerede litt mye. Og rent alt for mye ble det da Misjka kom, bamsen, sammen med kaninen og leoparden, men det var Misjka, som også var med i 1980, da fløy han vekk, og det måtte han gjøre nå også, sa Olia, og så viste de klippet, fra den lille bamsen som fløy med alle ballongene den gang i Moskva i 1980, og Olia gråt sine tapre tårer over alt som er vondt og fælt og stolt og fantastisk.

Det var en maktdemonstrasjon av russisk kultur. Ydmykt og humoristisk, og storslått og vakkert, og bare helt skikkelig gjort. Dette her kan russerne. Sånn feiring og oppvisning kan russerne. 300 milliarder er brukt verre i det landet der.

Og så er det en annen dag på jobben for Putin og hans menn i morgen. Ukraina står på programmet. De har en vestlig del, der mange ikke føler seg som en del av programmet som ble vist under avslutningsseremonien (sånn rett fra hukommelsen er i hvert fall Bulgakov og Gogol ukrainske, men blir kalt russiske, og hva er forskjellen?), og en østlig del der mange likte bedre hva Russland fikk til under OL, enn hva demonstrantene fikk til på uavhengighetsplassen i Kiev. Disse håper at Russland kommer inn enda en gang og redder situasjonen, slik de har gjort så mange ganger før, i deres øyne. Mens ukrainere i vest mener Russland aldri har gjort noe godt for Ukraina, bare unyttet det som en mann som forgriper seg på en dame igjen og igjen.

Så det er mange tanker og følelser i sving. Det er virkelig utrolige tider. Og urolige tider. OL i Sotsji endte i hvert fall godt, og enda så kritisk jeg var til arrangementet og til OL generelt, så er jeg glad for det. Hvordan det ender i Ukraina, vet ingen.