Vi som elsket radioen

I 1984 gav den britiske poprockgruppen Queen ut albumet «The works». Første sang på den platen heter «Radio Gaga», og er en av de sangene flere kjenner uten å ane at det er Queen som har laget den og i alle fall ikke at det er trommeslageren Roger Taylor som er kreditert den. Jeg kjøpte min første Queen-plate, det vil si en kassett . Live magic – 5 år senere i 1989, da jeg var på utveksling i Tyskland. Der kjøpte jeg også CD-spiller og 6 CD-plater – 5 av dem Queen, deriblant nevnte «The works». Også jeg var overrasket over at det var Queen som hadde denne sangen far hadde på opptakskassett fra AGFA eller BASF, og som jeg allerede likte godt. 15 år var jeg, og mitt møte med Queen ble et fire år langt kjærlighetsforhold der jeg rakk å skaffe meg alle platene og lære meg det meste utenatt.

Den gang syntes jeg Queen var best i alt og bedre enn alle andre til sammen. Nå har jeg forandret musikksmak en god del, men Queen har fått en posisjon i midt liv mye større enn de fire årene jeg var ung storfan skulle tilsi. Radio Gaga, stadionslageren med de karakteristiske trommeslagene i refrenget, kom meg derfor med en gang i hodet når jeg tenkte ut hvordan jeg skulle legge opp dagens post. Denne sangen er en hyllest til radioen, den gang i frykt for TV-mediet som skulle være i ferd med å overta, ubetalelig understreket i det som må være en påkostet musikkvideo av sangen, der de fire Queen-medlemmene flyr rundt i romskip og frontfigur Freddie Mercury dreier på digre visere i et futuristisk landskap. Av de få tekstlinjene i sangens vers det er mulig å få noe ut av (Sangen har sin tekstlige styrke i refrenget, som består av All we hear is/ Radio Gaga/ Radio GooGoo/ Radio Gaga med variasjonen Radio BlahBlah i gjentakelsen) er So stick around, cos we might miss you/ When we get tired, of all this visual (særlig viktig fremført under konserter, forresten, der vokalist Mercury snakkesynger siste linjen der).

Jeg vet ikke om det er riktig å gi TV skylden for hva som nå skjer med NRK radio. Det måtte i så måte være at NRK lanserer så mange rare kanaler for tiden, at det kan ikke være mulig å fylle dem med skikkelig innhold, det gjelder både TV og radio. På radio kunne jeg vært en svært trofast lytter. Mye av det beste som har gått på NRK har gått på radio, som det gamle Revolvermagasinet, nyere Hallo i Uken, og også debatt- og aktualitetsprogrammene på radio går utenpå tilsvarende på TV, for de er ikke så avhengige av å være så innbitt underholdene. På radio kan man ta det med ro, snakke ut, forvente at den som hører på vet ting og er interessert i å få vite mer, og ikke bare er nødt til å bli underholdt. Underholdning finnes det nok av rundt omkring.

Det er lenge siden nå jeg skrev en post om P2s nyhetsmorgen, som ble slått sammen med nyhetssendingene til Alltid nyheter, og har fått en programleder for alle nyhetskategorier. Tidligere hadde hver redaksjon sine tilmålte minutter, og gjorde en innsats for å lage noe skikkelig. Nå er det mer et spørsmål om å få tiden unna, sende innslag om igjen, pøse på jingler og «teasere», og den eneste ordentlige reportasjen er noen minutter utenriks fra 0740. Det er ikke engang verd å høre på. Heldigvis blir nettradio stadig enklere å få rask tilgang til, så man kan høre skikkelig nyheter fra verden.

Etter det kuttet NRK nyhetene 1230. Det var et kvarter nyheter, følgt med 3 minutter økonominyheter fra børsen. Dette er nå kuttet ned til syv minutter fra klokken 1200, og ingen spesialredaksjon med egen tid. I protest har jeg aldri noensinne hørt disse 1200-nyhetene.

Nå har NRK kuttet nyhetene også 1730. Tidligere gikk disse frem til 1800, altså en halvtime, om det var noe spennende på gang, fikk man tid til å høre om det. Og etterpå fulgte Dagsnytt 18 med debatter. Nå er 1730 nyhetene kuttet ned til ti minutter, og blir fulgt av «P2 artisten». Når jeg vil høre musikk har jeg musikk selv, eller kan gå til alle andre radiokanaler. Skal jeg høre radio her, må jeg skru på 1730, skru av 1740, og skru på igjen 1803 til Dagsnytt 18. Jeg kommer selvsagt ikke til å gjøre det.

Og så virker det på meg som om NRK har begynt å kjøre «samsending», det vil si at de stoler så lite på radioen sin og på at folk har evne til å danne seg bilder i hodet, at de legger hele radiosendingen ut på TV. Og det vil si at de sparer penger. Kursorisk er at da jeg var med i Studentradioen på slutten av 90-tallet var vi på et radiokurs, der vi fikk spørsmål om det kanskje var lurt å legge ut ansiktene våre på plakater når vi annonserte for sendingene våre. Vi mente at det kunne det kanskje være, men fikk den gang som kurssvar at det var det absolutt dumme man kunne gjøre. Noen hadde prøvd, og fått ras i lyttertallene da folk endelig skjønte hvordan programlederne ser ut. Det er noe eget med en stemme man ikke har sett ansiktet til, det blir litt som når karakterer i en bok man kjenner godt blir spilt av skuespillere, det blir liksom aldri riktig. Mange ser kanskje på disse TV-sendingene av radio-sendingene (kan det skrives annerledes), slett ikke det dummeste man kan se på sikkert, men for oss som hører radio blir det dårligere radio.

Det gjelder særlig med hun som akkurat nå driver og slår inn spikrene i kisten til min radiokjærlighet. Hun heter Anne Grosvold, har helt sikkert vært på TV, men har nå gått over til NRK P2 der hun leder både nyhetsmorgener og Dagsnytt 18. Min vekkerklokke er nyhetene som slår seg på klokken syv, er det henne, bråvåkner jeg for å skru dem av igjen. Tidligere markerte programlederne i P2 seg med å være godt informerte, skikkelig forberedte og velformulerte, Anne Grosvold er kanskje det første, men skjuler det godt. Velformulert er hun ikke. Hun vil gjøre morgennyhetene som en prat i sofakroken, som Frokost-TV, med et forerdelig muntlig språk, og med å sette sin ære i å være litt dummere enn lytteren. » Døh, kan’ke du forklare litt for mæi hva disse budsjettforslagene vil innebære for vanlige folk». Tidligere var det journalister som interesserte seg for økonominyheter og som kunne litt som både spurte og svarte, vi som lyttere ble mye bedre informert. Nå er det bare som om alt skal være koselig, og Anne Grosvold liker seg best om hun kan småle litt sammen med intervjuobjektet. Det høres ut som hun har fått for mye skryt i sitt liv, nettopp for å være så uhøytidelig i noe som skulle være så høytidelig som radionyheter.

Hun er stadig vekk på Dagsnytt 18 også, og gjør akkurat det samme der. «Kan’ke du forklare dette litt nærmere, a’, for jeg er så dum at jeg skjønner det ikke helt». Det skulle selvsagt heller være: «Kan ikke du forklare dette litt skikkelig, for jeg er så intelligent at jeg skjønner det du sier der uten at du trenger å si det».

Hver lørdag klokken 1100 har utenriksredaksjonen Verden på lørdag. Utenom det har ikke vi som ønsker å bli opplyst og bedre informert stort mange andre steder å flykte til. Dagsnytt 18 har fortsatt noen gode programledere som gjør en skikkelig jobb der de har noen ordentlige saker å ta opp, de samme programlederne kan gjøre en god jobb i Søndagsposten på søndagene. Ellers virker det som om også NRK P2 nå har gjort  det til sitt fremste mål å få folk sløve og få tiden til å gå, og spare nok penger til å gå i overskudd av det. Da vil det også miste en lytter som meg.

Eller som trommeslagerpoeten i Queen, Roger Taylor, sier det i avslutningen på sin suverent største hit:

All we hear is Radio ga ga
Radio blah blah
Radio what’s new?
Radio, someone still loves you!
Loves you

Jeg skriver ikke lenger under på det.

 

 

Kinesiske språkproblemer og andre ting i Verden på lørdag

Det ble en litt lang overskrift i dag. Verden på lørdag er altså et radioprogram som går på NRK P2 hver lørdag klokken 1100, og det er det beste utenriksprogrammet som går på NRK. Her har hele utenriksavdelingen fått en time til disposisjon, og de ulike korrespondentene leverer jevnlig sine bidrag i form av korrespondentbrev og reportasjer. Den som har hørt programmet noen ganger, vil selvsagt merke at i NRK har man ikke så mange utenrikskorrespondenter, og at de som er, gjerne er plassert i USA. Det er også en i Moskva, en i Nairobi og en rundt omkring i Kina. Det er sikkert flere rundt om i Europa, men jevnt over har de altså en korrespondent i hver verdensdel, og altså flere i USA. Korrespondentene i USA skal antagelig dekke hele Latin Amerika, men jeg kan ikke den tiden jeg har hørt programmet huske som handlet om et land sør for Texas (bortsett fra selvfølgelig i den første svineinfluensatiden).

Litt klønete ser jeg at jeg fikk en veldig lang innledning, og så må jeg gå. Det var litt pinlig. Posten vil bli skrevet ferdig senere. Jeg ser forresten at jeg må slutte å skrive disse halvpostene, det blir jo omtrent aldri tid til å se på dem. Jeg fyller bare på lite grann, og så får det være. Det er nå en gang tross alt eksamenstid, og det er også andre ting som skjer.

Jeg skriver bare lynraskt hva det skal handle om. Forrige uke leverte korrespondent Morten Jentoft (jeg skal sjekke opp navnet, jeg er ikke sikker på om jeg husker det riktig) et korrespondentbrev fra Russland, der han ikke egentlig dekket noen sak, eller der saken han egentlig skulle dekke, ikke var noen sak, og han i stedet dekket hvordan han ble forsøkt sjekket opp av en tvilsom russerinne.

I dag var det Joar Hoel Larsen (igjen må jeg sjekke opp navnet) som leverte et brev eller et kåseri eller hva man skal kalle det, fra den gang han var korrespondent i USA (som om ikke NRK har nok korrespondenter der fra før, så må de også levere bidrag fra tidligere korrespondenter der), og i 2005 fikk stille et spørsmål til Barrack Obama. Herlighet. Det er greit nok at bloggskribenter og skoleelever skryter av at de har møtt en kjendis, men når utenrikskorrespondenter i statskanalen begynner å gjøre det, begynner det vel å lukte ganske pinlig? Det blir som om fotballspillere på landslaget begynte å skryte av at de tok motspillerne i hånda etter kampen.

Og så skulle jeg komme frem til korrespondentbrevet fra Ole Torp, også han tidligere USA-korrespondent, selvsagt, men nå stasjonert i Kina. Han rapporterer om språkproblemer der borte, men slik jeg oppfattet innslaget hans, hørtes det ut som om han har atskillig større problemer med en skikkelig ovenifra og ned holdning. Hva er det med disse kineserne som ikke forstår hva jeg sier? Hva dette handler om, fortjener en egen post, som nok vil komme.

Mer ble det altså ikke tid til. Beklager.

Den norske dragen

Av og til er nyheter så morsomme at de som lager dem ikke etterlater noe til komikere å parodiere. En slik nyhet fikk jeg høre i dag, som vanlig gjennom det utmerkede debattprogrammet Dagsnytt 18, og som vanlig kom nyhetene der i sitt rette lys. Jeg satt liksom hele tiden og tenkte at de som debatterte skulle si: «Nei, vi bare tuller, hahaha, det er bare tull alt sammen.»

Men det var altså ikke tullete ment, det er et forslag satt frem og vedtatt i fullt alvor, det skal gjennomføres, og det har kostet millioner av kroner. Desto morsommere blir det. Norges fotballforbund har altså vedtatt at det norske fotballandslaget skal spille med en drage på brystet i stedet for flagget. Og som de sier: Dragen snor seg om logoen til det norske fotballforbundet. Se det ja. Bjørn Høydal, senior designer (jada, i to ord), har sagt det så dumt at han fortjener å få navnet og utsagnet spredd overalt hvor det er mulig:

– Det er umiddelbart gjenkjennelig som norsk, og kommuniserer kampånd, styrke, kontroll, lagspill og ytelse, forteller senior designer Bjørn Høydal. (http://www.nrksport.no/fotball/1.5732518)

En drage umiddelbart gjenkjennelig som norsk? En drage som kommuniserer kampånd og kontroll? Lagspill? Var det ikke dragene som fanget vakre jomfruer, slik at ridderne måtte komme og hente dem, da? Og var det ikke slik, at vi hadde sørgelig få riddere i Norge? For ikke å snakke om sørgelig få drager?

Nei og nei og nei og nei, nå har talentløsheten tatt helt overhånd i norsk fotballforbund også. Sjelden har noen demonstrert hvor liten peiling de har, som norsk fotballforbunds representant, som skulle forsvare drager og vikingtiden, og vel neppe vet noe særlig om verken det ene eller det andre. Nei og nei og nei og nei, sjelden har vi så konsekvent sett et godt symbol bli byttet ut med et dårlig, flagget var jo noe alle nordmenn kunne forstå og føle var vårt, men en drage, folkens, en drage.

Symptomatisk nok fikk fotballforbundet dette gjennom og lanserte drakten mens topplederne var i Moskva for å se Champions league, ingen høring eller skikkelige vedtak eller noe sånt styr, bare bruke millioner av kroner på å lage logoen, og la det stå til, la det stå til. Flagget skal for ordens skyld i nakken. I nakken, folkens. Flagget på brystet, blir nå flagget i nakken. Så nå skal våre fotballspillere stå og holde seg for dragen når nasjonalsangen spilles…

Det blir ikke morsommere enn dette. Endelig skal landslagets begredelige resultater på banen bli matchet av begredelige resultater fra styrerommet, nå er det omsider begredelig alt. Men nå kan vi i hvert fall tenke at de representerer ikke landet lenger, de representerer Norges fotballforbund. Og at fotballforbundet taper, det er rett og slett helt i orden.

Gitar og sjakk

I går var en dag som dager skal være, en skikkelig dag fra start til mål. Hvis noen plukket ut en slik dag og sa «Dette er livet ditt», så ville jeg sagt at det er helt allright.

Den begynte tidlig, det vil si, det var sjakkturnerning hvor første runde skulle starte klokken 1100, men alle måtte møte opp og registrere seg og betale deltakeravgift senest en halv time før. Og jeg hadde sittet oppe om natten og forberedt gitarkvelden, som jeg skal skrive mer om senere i posten. Nå var det sjakkturneringen, og jeg satset på at jeg ville klare å våkne uten vekkerklokke, selv om det var blitt en lang natt, og det gikk jo veldig fint, jeg våkne vel halv åtte eller noe, og skjønte at her kunne det bli problemer med søvnmangel. Men dager hvor så mye skal skje, nytter det ikke å bli liggende og tvinge seg til å sove utover morgenen, det er bare å komme seg opp til lørdagens frokostrutiner: Ferskt brød, ferskt pålegg og rikelig med kaffe.

Som alltid kom jeg meg av gårde litt etter at jeg skulle være fremme, altså litt etter halv elleve, men det gikk greit, jeg var allerede påmeldt, og når jeg kom ti minutt før tiden, var det bare å betale og være med. Og det gikk riktig så fint i starten. Vanligvis når man er med i slike turneringer, pleier man å se på litt åpninger og triks, men denne gangen hadde jeg ikke gjort noe som helst, kun gitar. I tillegg hadde jeg en uke hvor jeg hadde tapt hvert eneste parti jeg spiller på internett, jeg spiller ett parti til dagen, så det ble en rekke på 5-6 tap. Det var hurtigsjakk, 25 minutt på hver for hele partiet, og 6 runde. I første runde skulle jeg møte en storspiller, eller en mesterspiller som det heter i sjakkspråket. Det er 5 klasser fra 1 til 5 der 1 er best, og så er det mesterklasse. Jeg er i klasse 3.

Jeg må bare si at jeg i starten av partiet hadde fullt av R.E.M-sanger i hodet, i tillegg til at jeg konsekvent tenkte på at jeg burde nok ha sovet litt mer, min motstander brukte imidlertid ganske mye tid og så ut til å konsentrere seg veldig. Han spilte en åpning jeg kan godt, så jeg kunne kjenne igjen når han gjorde et uvanlig trekk, og jeg kunne også spille trekk jeg husket, og ikke tenke noe særlig. Tydeligvis husket jeg ikke særlig godt, for før åpningen egentlig var overstått så jeg at nå kom stillingen min til å rakne helt sammen. Jeg skiftet taktikk, i den grad jeg hadde hatt noen i starten, til bare å holde ut så lenge at vi ikke var det første partiet som ble ferdig i alle fall, det er så pinlig liksom å forlate spillelokalet, mens de andre spillerne knapt har begynt. Så nå tenkte jeg og konsentrerte meg veldig, og prøvde virkelig å finne trekk som kunne forsvare meg mot alle truslene han hadde, og gjorde ikke trekk før jeg hadde forsikret meg om at dette trekket i hvert fall ikke tapte med en gang. Og det gikk riktig bra, snart begynte de andre partiene å bli ferdige, det ene etter det andre, og snart var det også slik at vårt parti begynte å tiltrekke seg oppmerksomheten og folk stod rundt og så på, til slutt riktig mange folk, for det var ikke andre partier igjen. I en stilling hvor jeg egentlig hadde en fordel, tok han evig sjakk, det vil si at han gjentok samme posisjon tre ganger, og dermed var det remis. En flott start.

En flott start. Og i neste parti møtte jeg en guttunge fra klasse 5. Han kom likevel best ut og fikk med en gang et farlig angrep som gjorde at jeg måtte tenkte i 6-7 minutter før han hadde brukt et eneste av sine. Heldigvis så han ikke selv hvor farlig angrepet hans egentlig var, og det enkle trekket jeg fryktet mest og som jeg regnet med var hovedpoenget i hans plan, spilte ikke han i det hele tatt, men derimot et helt passivt og tøysete trekk. Dermed var stillingen lik igjen, og da var det for meg bare å spille, da vant jeg som ingenting. For den som kan sjakk var åpningen spansk der han hadde sort, og fikk en springer frem til g5 og sammen med løper på c5 press mot f2, mitt tårn stod på e1. Jeg forsvarte meg med d4, og trekket jeg fryktet var Df6 etter avslagene på d4 med e-bonde og springer for ham, c-bonde og springer for meg. I siste runde før pause møtte jeg en spiller i klasse 2, der jeg strengt tatt burde høre hjemme, og han spilte jeg rett og slett bedre enn. Ettre at jeg hadde presset hele partiet, bestemte han seg for å gjøre kort prosess med å ofre alle brikkene i et angrep som riktignok var farlig, men som ikke førte frem.

Dermed lå jeg helt i teten etter de tre første partiene. Sånn skal det være. Etter pause møtte jeg først en spiller fra klasse 1, jeg fikk inn et lite triks, og presset ham gjennom hele partiet, men i et tårnsluttspill endte det opp med at han vant i en stilling som skulle være remis (uavgjort), og som jeg skulle vunnet siden han tok for store sjanser, for ikke å somle bort poeng mot en spiller fra klasse 3, og det gjorde han heller ikke. Jeg hadde litt dårlig tid mot slutten der, og gjorde en feilvurdering, et skikkelig irriterende tap. Men det var ingenting mot det neste irriterende tapet, mot en spiller fra klasse 4. Slike spillere skal jeg jo slå, og det irriterer meg bare å spille mot dem, og han her har taket på meg, ved at han alltid får opp så kjedelige stillinger, der jeg øyeblikkelig mister tålmodigheten og gir ham gavepakker av muligheter. Han knuste meg rett og slett, i dette partiet her, og han var selvfølgelig veldig, veldig fornøyd. Dermed vant denne spilleren klasse 3, og klasse 4, samme hva jeg måtte finne på i siste parti. Jeg møtte en liten unge fra klasse 5, som spilte i hytt og vær og gikk ned på en dundrende tabbe i en stilling der jeg riktignok hadde press, men som vanlig var for utålmodig i å få det realisert. Altså endte jeg opp med 3,5 poeng, og åttende plass alt i alt.

Så var det gitar. Jeg var fast bestemt på at nå gjaldt det å få sove litt, det ville bli en lang natt. Men jeg greide jo ikke å slappe av, jeg skulle jo snart drikke vodka og spille gitar, og dessuten irriterte jeg meg over tapet mot han fyren. Jeg fikk ikke det ut av hodet. Jeg satt i godstolen og hørte på R.E.M fra IRS-årene, de fem første platene, akkurat de sangene vi skulle spille, og jeg hadde øynene igjen og prøvde liksom å sove, samtidig som jeg også prøvde å lære meg sangene, særlig teksten, da, og om det var noen detaljer jeg ikke hadde fått med meg, og så var det altså denne sjakken i hodet og hvor irriterende det var, og tanken på at jeg nok burde sovet.

Men allright, min kamerat kom litt over åtte. Til denne kvelden hadde vi lært oss samtlige av sangene på de fem første platene. Tidligere har vi sagt vi kunne dem, i hvert fall har jeg sagt det, men det har alltid vært noen unntak av sanger vi ikke kunne, alltid noen obskure sanger vi ikke kjente grepene på. Men nå hadde vi lært dem, alle som en, og jeg hadde også lært teksten, slik at jeg nå er en av de få i verden, sikkert, som kan alle tekstene til alle sangene på de fem første platene av R.E.M. Det kan i hvert fall ikke R.E.M, selv. Og siden dette er en post folk kommer til å lese, må jeg nok også si at det er noen hull i sånn jeg kan teksten også, hvis det hadde vært kontroll, hadde jeg nok ikke kunnet det ordrett på alle. Men sånn cirka, sånn helt i overkant av cirka, kan jeg dem, og jeg kan spille dem.

Så var det bare å gå i gang. Nye perler er «Kohoutek», «Auctioneer (Another engine)» og «Old man kensy» fra Fables of the reconstruction, i tillegg til alle andre sangene der, «Pilgrimage» og «West of the fields» og egentlig «Catapult» som mer er en nyoppdaget gitarperle, fra Murmur, «Pretty persuasion», «Letter never sent» og «Little America» fra Recokning, og «Just a touch» fra Lifes rich pagant. De satt som et skudd alle i hop. Pang. Noen av dem måtte vi til og med spille litt ekstra på, siden det var så gøy. Og min kamerat hadde også seriøst forslag om å spille «West of the fields» en gang til, noe som ville vært første gang noensinne vi spilte samme sang to ganger samme kveld.

Til alt dette hadde vi rikelig med ukrainsk og polsk vodka. Det er en sterk drikk man skal være forsiktige med, vi var selvfølgelig ikke forsiktige i det hele tatt, vi gav bare gass så lenge det var gass å gi. Sånn et godt stykke utpå kvelden forlot vi IRS-årene, og skulle spille «Pop song ’89» fra Green, der jeg spiller akkordene, og han en liten trille som er så karakteristisk for sangen, jeg spilte i vei jeg, og syntes det gikk riktig så fint, da jeg oppdaget at min kamerat hadde tatt plass i horisontalen borte ved oppvaskmaskinen. Et sikkert tegn på at kvelden nærmer seg slutten. Vi avsluttet med å lytte til sangene vi hadde spilt, og var veldig enige om at dette var veldig bra musikk, det var helt riktig av oss å ha spilt dette, dette var originalen, veldig bra, veldig bra, eller så mente vi det hver for oss, kommunikasjonen fløt litt ut på dette tidspunkt. Så gikk min kamerat hjem, og nok en dundrende gitarkveld var gjennomført. Neste gang blir i mai.

I dag har jeg brukt tiden på å høre radio og til rett og slett vaske. Rett og slett vaske. Det var gått en stund siden sist, og ettersom jeg gikk rundt barbeint, var det ingen sak å merke det, her var rett og slett skittent. Jeg brukte støvsuger, mopp, fuktigmopp og vaskeklut, jeg gikk gradene, kan man si, tenkte først jeg bare kunne ta det verste, men så at her var så mye av det verste, at jeg like godt kunne ta alt. Så nå er ryddig og reint i leiligheten min, utenom ryddig, da, det er det ikke. Og P2 hadde spesialdag om Kina i dag, det skal jeg ikke skryte av, noen av programmene hadde en litt anstrengt forbindelse til landet, sånn som Språkteigen og forbindelsen mellom inntrøndersk og kinesisk, og klar en klassiker med et eller annet kinesisk, og morgenkonserten med kor fra indre Mongolia (det er jo så nærme Kina…), og radioteateret med et helt teit teaterstykke fra Kina, fra det sovnet jeg heldigvis, men hva jeg skulle si, var at på internett kan man nå høre tidligere radioprogrammer. Og radiodagen i går var veldig bra, med Verden på lørdag og noen artige debatter i Ukeslutt.

Nå er det kaffe og vestlandslefse, som alltid på en søndag.

Dreyer på stubben

I går var 200 års dagen for slaget ved Trangen i 1808. Jeg feirer 200 år + 1 dag med denne posten til ære (eller vanære) for kaptein Nikolai Pedre Dreyer som ble skutt denne dagen, og døde 4 dager senere.

Dette er tro det eller ei relevant for mitt hovedfag. Jeg er riktignok antikk historiker, så Napoleonskrigene og den lille krigen mellom Danmark-Norge og Sverige som en detalj i disse krigene, er ganske langt unna det jeg arbeidet med. Mitt tema var martyren, opprinnelig hva det var som gjorde en martyr til en martyr, siden hva som er forskjellen mellom jødisk og kristen martyrtradisjon, basert på den jødiske historien av Josefus og kirkehistorien av Eusebius. I mitt opprinnelige tema er Nikolai Peder Dreyer midt i blinken, som han også er det i hvordan historien og synet på historien forandrer seg. Nasjonalromantikken er også godt til stede her.

Først litt om bakgrunnen for slaget. Det er jo fristende å gå riktig langt tilbake, og ta hele linjen fra den franske revolusjon, via terrorveldet på 1790-tallet til Napoleon som 10 år etter den store revolusjonen som liksom opprettet republikken, utnevnte seg selv til keiser, og gikk hen og erobret Europa. Det er litt av en historie, og så flott, så flott er Norge en del av den. Her låner jeg litt av Dag Solstad, som i innledningen av gymnaslærer Pedersen skriver hvordan lille Norge var en nokså ubetydelig del i den nokså ubetydelige staten, Danmark, og slik godt får forklart Norges rolle i historien. Slik får vi også Norges rolle i Napoleonskrigene. Det var jo kort og godt Frankrike mot resten. Og den kampen vant Frankrike, de erobret praktisk talt hele det europeiske kontinentet, mens England som så ofte før og siden forble fritt, og som så ofte før og siden brukte sin sjømakt til blokade og hindre forsyninger og slik indirekte svekke motstanderen. Sånn var situasjonen. Forresten var Danmark alliert med Napoleon, mens Sverige fortsatt var fritt, det lå jo ikke på kontinentet. Og Sverige var ganske så utvetydig på britenes parti.

Dermed kunne Sverige og Danmark meget vel komme i krig. Men den krigen ville bli vanskelig, siden britene blokkerte østersjøen. Så en eventuell krig måtte bli mellom Sverige og det som i dag er Norge, og det som den gang var en del av Danmark. Her må vi huske at Svenskene bare hundre år tidligere var en virkelig stormakt, med landområder helt ned til dagens Ukraina, så i svenskenes folkesjel måtte det nok den gang være noe såret stolthet. Det hadde gjort seg med en seier i krig, og det som i alle fall ikke hadde gjort det, var å få invasjon i selve moderlandet, invasjon fra Norge, en ubetydelig del i alltid ubetydelige Danmark. Og akkurat det med å være så ubetydelig var det danskene ikke likte. Nå hadde de – støttet av Napoleon – kanskje endelig en sjanse å til å bli den fremste makt i hvert fall i Norden.

P2 akademiet i dag morges hadde den enkle forklaring at «angrep er det beste forsvar» på at svenskene angrep først. Jeg likte den forklaringen, den passer godt til svenskene, og den passer bra til det bilde jeg nå forsøker å tegne av nordmennene, her er vi med i Napoleonskrigene for fullt. Vi blir angrepet fra Sverige. Det er krig.

I denne krigen er det 500 svenske soldater etter en lang nattmarsj i dyp snø, møter omlag 800 norske soldater, og forskanser seg på en høyde ved Trangen. Der skyter de norske og svenske soldatene på hverandre, inntil de svenske begynner å gå tom for amunisjon. Svenskene har da valget med å skyte seg helt tomme, og dø eller overgi seg, å overgi seg først som sist, eller å forsøke et utfall med bajonetter og håndvåen og det de måtte ha igjen av amunisjon. De to første innebærer å overgi seg, og det blir galt, så de forsøkte det siste, og gikk til angrep. Nordmennene forsvarte seg så godt de kunne mot utfallet, og det kom til kamp, mann mot mann i den dype snøen.

I denne situasjonen er det kaptein Nikolaj Peder Drejer skal ha stilt seg opp på en stubbe, og begynt å skyte mot svenskene. Han står og skyter kontinuerlig, og har to menn som står og lader geværene for ham. Det er klart, ved å stå slik på en stubbe, er han selv et ganske åpenbart mål for svenske skudd, og han ble etter rapportene truffet av en god del av dem. Men han ble etter de samme rapportene likevel stående på stubben inntil slaget var slutt, og svenskene hadde overgitt seg. Det var hans store mot som inspirerte de norske soldatene til seier. Han gikk rett i bakken etterpå, og døde altså fire dager senere.

Det er riktig flott. Var han en helt, eller var han en bajas? Hva fikk vel de norske soldatene som kjempet for livet i snøen med seg av hva kaptein Dreyer foretok seg, og hva fikk vel de som siden skulle skrive historien ut av det? Det tar seg jo godt ut, den norske kaptein på stubben, som med akutt risiko for sitt eget liv skyter på svenskene for fedrelandet sitt, og rett og slett gir sitt liv for det der og da, eller fire dager senere. Er han en helt? Er dette et eksempel til etterfølgelse? Hva mener dere?

For dem som vil gjøre Kjetil Brekstad forelese om slaget ved Trangen og Peder Dreyer, så finner dere foredraget her. Anbefales!

http://nrk.no/p2_akademiet/

Eivind eller Eivin?

Det var en god dag på Dagsnytt 18 på P2 i dag. Programleder Alf Hatkin var som vanlig godt forberedt, og det var også mange gode saker i dag. Norges bank hadde satt opp renten, Hillary Clinton hadde vunnet nominasjonsvalg i Pennsylvania og gårdeiere på Østre Toten var blitt overkjørt av Statens kartverk når det gjelder navn på gårdene sine. Det er denne siste saken, jeg med et skiftende smil vil ta opp her på bloggen.

Jeg sier skiftende smil, fordi denne saken til å begynne med var morsom å høre på. Som oppvarming kan jeg vise til brevet gårdeierene skrev til stortinget for å klage, og svaret de fikk, eller det er ikke gårdseierne som stiller spørsmålet, men Olemic Thommesen fra Høyre, og brevet er å se på denne siden her:  http://epos.stortinget.no/SpmDetalj.aspx?id=37247. Her får dere et lite innblikk i paragrafjungelen. Vi har også en power point presentasjon fra statens kartverk, http://www.geoforum.no/kurs-og-konferanser/publiserte-foredrag/2008/foredrag-fra-geoforum-2008/sesjon-e-aktuelt-fra-offentlig-forvaltning/endret-lov-om-stadnamn/at_download/file.

For de som ikke orker å lese hele presentasjonen, er å si at dere går glipp av noe, og for de som bare ikke bryr seg om de går glipp av noe, i hvert fall når det kommer fra statens kraftverk, er kanskje å fremheve slagordet de har nederst på hver side: «Til nytte for samfunnet». Så det så.

Saken går ut på at på Østre Toten finnes det mange gårder, der navnet er skrevet etter norske skriveregler og uttale for århundrer siden. Når resten av skriftspråket endres, blir det også spørsmål om disse stedsnavnene skal endres. Statens kartverk er av den oppfatning, det ble på 90-tallet vedtatt at stedsnavn skulle moderniseres for å få en noenlunde felles standard. Gårdeierene på Østre Toten er av stikk motsatt oppfatning, de har bodd på disse gårdene i generasjoner, og har selv navn etter dem, og vil ikke ha noe av at skrivingen av navnene deres skal bli bestemt på et kontor i Oslo.

Til stede i debatten var Ola Anton Hoel, fra Østre Toten, leder i foreningen Navnebeskyttelsen Norge, Audhild (?) Svanevik fra Statens Kartverk, og Ingrid Enger, stortingsrepresentant fra Senterpartiet. Og det var slik herlig kontrast, mellom Hoels herlige Toten-dialekt og opprørte harme, og Svaneviks regler og forskrifter og formelle østlandsk. Allerede fra starten går Hoel ut, «Nei, dette hærre hær, finner vi oss faktisk itte i,» og senere kan vi høre han er oppriktig provosert, han hisser seg litt opp, men er ikke vant til å være på radiodebatt, og toten-dialaketen er en av dialektene i Norge det passer minst å være sint i. For de som er gode til å ta dialekter, ville dette bli en ypperlig parodi å fremføre på scenen. I rette stemning er det nokså morsomt med bonden som blir så harmdirrende opprørt av at stedet hans ikke lenger skal hete Hoel, men Hol, og for øvrig skal uttales helt likt. Og med byråkraten som er ute av stand til å foreta seg noe som helst uten en forskrift. Ingen bud i noen religion er fulgt så betingelsesløst, som en god byråkrat følger en kjær forskrift. Og her var det altså forskriften om at navnene skulle moderniseres, og skrivemåten skulle følge gjeldende rettskrivningsprinsippp. Og grunneier skulle bli hørt. Det er nok denne siste som er så vrien for byråkratene, den er ikke så enkel å forholde seg til, og vi får den flotte, sedvanlige situasjonen at byråkratene sier grunneierne blir hørt, mens grunneierne i berettiget harme mener de ikke er hørt i det hele tatt. Og byråkraten har forskrift – grunneiers mening skal ikke tillegges avgjørende vekt. Så det så.

Men smilet skifter litt når jeg begynner å tenke over hvordan det må være for disse gårdeierne, å få sine hjemsted endret av folk som ikke engang har vært på stedet, og som tilbringer størstedelen av tiden på et kontor. Jeg vet i hvert fall at jeg hadde bare aldri godtatt det, jeg ville stilt meg hundre prosent bak Hoels «dette hærre hær, finner vi oss faktisk itte i», om noen ville skifte mitt fornavn Eivind til Eivin, for d’en uttaler vi ikke uansett. Shut up, ligg unna.

Det er imidlertid grunn til å tro at denne saken kan få en god løsning. Det er også det med byråkrater, de liker ikke så godt når de blir synlige, når de må ut og forklare seg, de liker seg best anonymt på kontorene sine, der de kan gjøre vedtak og så er alt greit. Nesten med et Gogolsk sukk, uttrykte byråkraten her et ønske om klarere forskrifter, slik at det gikk an å gjøre vedtak uten å måtte forklare seg etterpå, og at man i det minste kunne gjemme seg bak forskriften, om man likevel måtte forklare seg. Og Stortingspolitikeren var enig. Det skulle vel egentlig også bare mangle. Jeg hører i hvert fall til dem som har større respekt for tradisjonelle stedsnavn, enn for moderne rettskrivningsreformer.

Dette er et forslag fra 14. februar, der det står klart spesifisert at lovendring ikke kan skje uten grunneiers samtykke: http://www.stortinget.no/dok8/2007/pdf/dok8-200708-058.pdf

Jeg vil også benytte anledningen til å sitere politikeren som mener dette er «å tråkke på folks identitet og forpurre lokal merkevarebygging av gårdsprodukter», og si vel, vel, vel, vel, vel, hold nå merkevarebegrepet unna dette her, da. Et stedsnavn er noe mye mer ærverdig enn som så, og jeg ville hatt like mye mot dem som insisterte på å kalle mitt navn «Eivind» en merkevare på meg, som dem som mente jeg like godt kunne hete «Eivin». Jeg er da ikke noen merkevare, og det er heller ikke stedet jeg kommer fra eller noen steder i Norges land. Men en del av en identitet, det er det så visst, og identiteten til folk og steder er ikke noe byråkratene skal bestemme inne på et kontor. Det gjør seg best i hevdvunne tradisjoner, og sunne krangler om det skal hete Trondheim eller Trondhjem.

Hele sitatet og navnet på politikeren finner dere her: http://www.oa.no/nyheter/article2908361.ece.