(Enda en gang) Dagen før avreise Kiev

Vinterferie. Ti år siden jeg traff kona i Kiev for første gang. Nå reiser vi dit igjen. Det er dagen før avreise, en dag med inntrykk og tanker.

Lille Irina på 4 er superklar. Hun har funnet det for godt å legge seg, alle klærne er av, og hun ligger med vidåpne øyne. Hvert annet minutt løper hun for å se på klokken. Nettopp nå ropte hun at det er «45» på russisk, klokken er 1845. Klokken fire i natt reiser vi herfra, for å ta morgenflyet klokken 0600.

For første gang går deler av reisen med Ukrainian International Airlines. Jeg er ikke sikker på hvilken oligark som står bak dette selskapet, jeg vet minst en av dem er involvert i fly, og mener dette er Kolomojskij, om jeg ennå er i stand til å stave navnet hans riktig. Jeg følger ikke så enormt mye med lenger. Det går færre fly til Kiev, og de er jevnt over dyrere, men det er ikke verre enn at vi alle tre kommer oss ned og opp, uten at vi må ta noen seriøse diskusjoner om vi har råd til dette.

Jeg kom meg også rundt Frøylandsvannet i dag. Det er 16,6 km løping. På øret var først en roman av George Elliot, den fikk jeg ikke med meg så mye av. Og så var det om protoner. Der kan jeg litt fra før. Det er alltid underholdende med påfyll og påminnelser, det er fantastiske tall og størrelser, ubegripelig hva vitenskapen har funnet frem til, og vet mer om verden enn hva vi ser.

Løpingen gikk ikke fullt så godt. Jeg brukte godt over halvannen time, og det var særlig mot slutten ganske slitsomt. Men ikke verre enn at jeg hentet meg inn igjen i løpet av et minutt, og siden har hatt en vanlig dag og kveld. Mange kopper kaffe har det blitt. Og de vanlige rutiner med Irina: spille sjakk, spille dyredomino og leke tannlege. Hva gjør dere med deres fireåringer?

Det er ikke så nødvendig å pakke så enormt til Kiev lenger. Det meste av klær og ting vi trenger ligger allerede der nede. Det er bare Olia som styrer og ordner, og frakter gaver og ting hit og dit. Der er hun i sitt ess, hun elsker det. Men i sin iver etter å få med seg disse tingene jeg ikke forstår meg på, glemmer hun gjerne viktige og elementære ting. Slik er min Olia, og jeg elsker henne.

I Kiev er det frost. Jeg mener vi har vært der en gang i vinterferien, etter vi møttes første gang, og jeg bet meg merke i at det er ikke fullt så gøy når det er kaldt og mørkt, som når det er lyst og varmt om sommeren. Det er skikkelig guffen østblokkulde, ikke sånn at man har lyst å være ute i mange timer. Og når kvelden kommer, er det lite som er opplyst, annet enn hovedgatene. Inne er det ikke stort mer å gjøre i Kiev, enn i Norge. For min del innebærer det litt å drikke øl i stedet for kaffe, men ikke i mengder som går over ut over konsentrasjonsevnen.

Så har vi restaurantene og minnene. Irina gleder seg helt enormt, og Olia gleder seg også. Hun har sitt eget prosjekt hun har satt litt i gang, det er mye derfor hun har presset oss til å reise allerede i vinterferien, i stedet for å vente til påske, da det vil være varmere, og lysere og bedre. Jeg reiser gjerne begge feriene, men det får vi se hvordan går.

Nå sitter jeg i alle fall foran peisen. Min egen peis. I et helt annet liv, enn det jeg reiste fra for ti år siden, da jeg satt i en knøttliten leilighet i Bergen, og reiste ned til Kiev og traff Olia. Det har vært ti gode år. De skal nok bli godt minnet.

Dagen før avreise…

Jeg spanderer et tilbakepostet innlegg fra her jeg sitter med en kald øl og sovende Irisjka ved bredden av Dnjepr der vi etterpå skal bade, til den sedvanlig stressende dagen før vi reiste ned hit. Mens det stod på var det ingen sjanse til å få til noe.

Vi fikk enorm hjelp av mor. Det tror jeg jeg har skrevet i en annen post. Hun hadde oss til St. Hans aften, så Olia fikk malt og jobbet, og hun vasket og ryddet hele kjøkkenet vårt, fra grunnen av, så å si. Hun tilbød seg også å ha Ira lørdagen, men der var det vi som mente det fikk være måte på. Her kunne vi klare oss selv. Jeg tok Ira mens Olia fikk malt ferdig. Og mens Irina sov, kunne jeg luke og fylle opp søppeldunken med hageavfall.

Irina sov ikke. Ikke i det hele tatt, ikke ett sekund, hele dagen.

Og Olia var som alltid urolig dagen før avreise. Denne gangen var jeg forberedt, og styrte ikke inn i noen eksplosjon. Men hun har ingen følelse for Tid, og legger gjerne til noen ekstra byrder, i tillegg til dem vi allerede har. Denne gangen ville hun for eksempel kjøpe deler til takrennene, og støtteplanker til den nye terrassen vi skal lage. I august.

Jeg fikk overtale henne til å la være. Vi spiste en god frokost, Olia gikk i gang med malingen, og jeg tok Irina med ut i hagen. Der løp hun kjent ivrig etter ballene vi lekte med. 

Så gikk vi rundt vannet, der jeg håpet hun ville sovne, noe hun altså ikke gjorde. Hun sovner aldri på bestilling, den jenta der.

Bryllup. Hest og vogn

Rundt vannet møtte vi et bryllupsfølge i hest og vogn. Det er sjelden.

Ettermiddag og kveld

Da vi kom hjem var det begynt å kvelden. Lille Irina ville likevel ha en runde i lekeparken like ved der vi bor, den gamle også jeg har lekt i, men der lekeapparatene vår generasjon lekte i er fjernet.

Hjemme spiste vi amputert lørdagsmat, laks og ris, og med åpnet hvitvin fra noen dager før. Irina spiste lite grann før hun la seg med mor. Jeg gjorde som jeg måtte, og gikk ut og lukte i hagen selv om klokken var ni en lørdagskveld. Bossdunken måtte fylles opp med ugress. Om ikke ville det få vokse og spre seg hele sommeren.

Det var manns jobb, og tok opp mot to timer. Det er store problemer i skråningen vår, som er fra 1977, og aldri har vært renovert av gravemaskin eller annet enn ren håndkraft. En god del typer ugress har fått lov å sette seg. At naboen i flere år ikke forvaltet egen skråning i det hele tatt.

Den samme naboen tilbød meg nå en øl, jeg jobbet så lenge, i bare kortbukse, en lørdagskveld som ble stadig mer kveld, kjøligere og skumring. Jeg takket nei, jeg måtte få dette arbeidet ferdig.

Olia var også stresset av forskjellige ting, typisk henne av alt annet enn å pakke. Nå var det kvistene og grapset på fremsiden av huset hun ville ha vekk. Det har ligget der en liten måned, plager ingen, det er restene av noen furutrær vi (eller Olia, hun klatret opp i treet og sagde det ned for hånd, det er Virkelig mannskor) hjalp naboen å sage ned, og også noen gamle busker hos oss selv. Nå skulle de plutselig vekk, kvelden før avreise.

Jeg hjalp Olia med det, lastet opp i søppelsekker og esker, bossdunkene var fylt av ugress. Så våknet Ira, og Olia måtte inn. Som alle barn værer lille Ira når noe er på ferde, og blir urolig når hun får følelsen hun kanskje ikke er det viktigste i verden, som hun er. Jeg pakket ferdig i sekkene og eskene vi hadde fremme, men fant ikke frem noen nye.

Ennå var vi ikke begynt å pakke. Klokken nærmet seg midnatt. Jeg fikk overtale Olia at det ikke var nødvendig å fjerne alle kvistene og greinene på fremsiden, de ligger godt over sommeren. Vi har mer presserende problem. Hun var enig i det, og fikk pakket en liten time til Irina våknet på ny.

Da var det natt.

Gleder meg voldsomt til å reise til Kiev i morgen

Adminstrasjonsbygninger i østlige byer i Ukraina er fremdeles okkupert av demonstranter mens man avventer det 48 timers ultimatet fra styresmaktene i Kiev om at de skal forlate dem. Demonstrantene viser ingen tegn til å oppgi sine stillinger, Kiev har sagt at da vil de tvinge dem ut med de midler som er nødvendig, og russerne står ved grensen og har advart at de vil gripe inn om «russiske liv og interesser» er truet. Russlands president, Vladimir Putin, har også i dag skrevet brev til forskjellige land i Europa, og «informert» – i hermetegn – om at gasskrisen som for tiden utspiller seg mellom Russland og Ukraina kan tvinge dem til å skru av gassen. Det kan ramme Europa.

Alt dette er nok mest for å skaffe russerne et godt utgangspunkt foran forhandlingene som skal finne sted mellom EU, USA, Russland og Ukraina i neste uke. Russland er veldig praktiske når det kommer til slike ting. De liker ikke å gå i forhandlinger, uten å ha noe skikkelig å forhandle med. De vil være i «forhandlingsposisjon», som det kan kalles, i hermetegn. Det skal være andre som ønsker fra dem, og ikke de som ønsker fra andre. Og i den grad de ønsker fra andre, må de ha «pressmiddel». I hermetegn.

Situasjonen kan komme ut av kontroll. Men jeg tror ikke den vil gjøre det. Russerne vil ikke ta noen skritt de ikke klarer å følge opp, og å gå inn i selve Ukraina vil være svært risikabelt. Det er heller ikke så viktig for russerne å kontrollere de østlige delene av Ukraina, som det er å kontrollere Krim. Det er på Krim russerne har flåtebasen sin. Den vil de risikere alt for å beholde. For de østlige delene av Ukraina vil det være greit nok om de er noenlunde lydige, og det vil de være, om de får styre seg selv.

Regimet i Kiev kan finne på mye rart, men de er holdt hardt i ørene av sterkere makter de er helt avhengig av. De er også ganske klar over selv at de ikke har full kontroll, og at de må være litt forsiktige. Derfor snakker de tøffere enn de handler. De vil nok svært, svært gjerne ha kontroll over alle offentlige bygninger i landet, når samtalene med russerne starter neste uke, men de har nok ikke midlene til å følge ønsket opp, om okkupantene ikke gir bygningene fra seg frivillig.

Gasskonflikten er nødt til å finne en løsning. Ukrainerne vil ikke være i stand til å betale 485 $ for gassenhetene nå, som russerne krever. Den gamle, rabatterte prisen vil neppe være aktuell, så lenge ukrainerne ikke stabler på beina et mer russiskvennlig regime. Og det skjer ikke. Trikset om at Ukraina skal kjøpe gassen fra Europa, etter at Europa har kjøpt gassen fra Russland, virker vel heller ikke særlig realistisk. Så det kan se ut som Ukraina vil bli tvunget til å bøye seg på noen måte her. De importerer halvparten av gassen de trenger (resten har de selv), og all gassen de importerer får de fra Russland. Så i likhet med det meste av Øst-Europa er de helt avhengige av russisk gass. Det vet Russland. Og de viser at de er drittsekk nok til å utnytte det.

Det er altså spennende tider min kone og jeg i morgen reiser til Kiev i. Det er påskeferie, og for første gang siden vi traff hverandre, skal vi tilbringe påsken i Ukraina. Det blir veldig gøy, vi gleder oss veldig. Min kone, Olia, får litt abstinens når hun er for lenge vekke fra sitt kjære, kjære Kiev, hun trenger det for sinnsbalansen sin. Hun er trygg på at dette kommer til å gå godt. Men dette er nok en trygghet som sitter mer i det ytre, enn det indre. Moren hennes er nok mer bekymret. Men så får hun også stort sett bare ukrainske nyheter, de russiske TV-kanalene slipper ikke så lett til, lenger, i Kiev. Det er jo også noe eget når det blir spørsmål om krig et sted der du selv bor. Selv om du klarer å overbevise deg om at det ikke blir det, er jo tvilen i seg selv nok til å fremkalle stor frykt. Det kjenner nok Olia på også. Det er jo famlien hennes, og landet hennes.

I morgen reiser vi dit. Vi gleder oss veldig.

 

Pakkestyret

Klokken er 1854. Om ni timer forlater vi huset for å reise til Kiev. Hvor er Olia nå? I Sandnes. For å bytte sko.

Med henne kan man aldri vite. Å pakke til reiser er stort stress for meg, jeg bekymrer meg i dagevis, hvordan skal vi få tid til alt, hvordan skal vi få med oss alt. Men jeg gjør ikke så mye med det. Olia er på et punkt ulik, på et punkt lik med meg. Hun bekymrer seg ikke i det hele tatt, og hun gjør heller ikke noe med det.

Det vil si, av og til har hun koffertene pakket ferdig i måneder før vi skal reise. Det er når hun har fylt dem opp med gaver. Stappfulle står de, og jeg må reise uten koffert, skal jeg reise noe annet sted slike perioder. Nå er alle klærne og gavene rundt omkring i kjelleren. Det skal være den store leveringsturen, dette. Med to kofferter hver, Olia og jeg, skal det være mulig for oss å få med det meste.

Olia har travle dager fra morgen til kveld på universitetet i Stavanger. Hun har ikke hatt overskudd til å gjøre så mye med pakkingen når hun har kommet i hjem. I går hadde hun også obligatorisk plutselig å innlevere.

Så det var i dag det skulle gjøres. Olia kommer hjem halv seks, ringer på, for sikkerhets skyld (hele første året, omtrent, var vi uten ringeklokke, fordi den virket ikke, jeg blir sjokkert og kjenner ikke igjen lyden når jeg hører den, hva er det for en telefon! tenker jeg), styrter inn på do, og snakker lynfort som hun pleier på russisk om en kvittering. – Det er bra vi tar vare på kvitteringer, sier hun.

Hun har fått det for seg at hun vil bytte sko. Hun har kjøpt sko i gave – selvfølgelig -, men har nå funnet ut at de hun har kjøpt, ikke er de riktige. Så hun må bytte dem, nå i kveld, før hun pakker, men etter hun har spist middag. Men i alle kvitteringer og alt vi har kjøpt, og alt vi har kastet til papirinnsamling, og alt som ligger rundt omkring, finner hun ikke den riktige kvitteringen.

Hun blir meget trøtt, og vil bare sove. Det er bare så vidt hun får frem viktige ting om geologi, om matematikk, og om olje. Det går på autopilot. Klokken er cirka seks, men hun må sove en time før hun begynner å pakke, jeg må love å vekke henne, hun sitter med øynene igjen ved suppen vi har varmet opp fra i går.

Så vil hun bare gå litt i gang med pakkingen, psykologisk sett, slik at hun kan slappe bedre av når hun skal hvile etterpå.

Kort etter er hun en hvirvelvind av energi som flyr opp trappen og rundt omkring i huset. Hun har funnet kvitteringen. Så å si i samme øyeblikk finner vi også blant posten, et brev jeg har oversett først, men som viser seg å være kredittkortet hun har bestilt – akkurat i tide til Ukrainaturen.

Nå er hun levende energi. Hun stopper selve tiden, slik at hun kan aktivere kortet før hun reiser til Sandnes og bytter skoene. Hun aktiverer kortet, men glemmer å få koden. Slike øyeblikk trenger hun ingen kode. Alt legger seg til rette for henne.

Jeg aner ikke når hun kommer tilbake. Men jeg er helt trygg på at hun vil få pakket alle kofferter i god tid eller akkurat tidsnok til vi skal reise. Flyet går klokken 0605.

Så har Olia reist til Norge

I dag litt før elleve reiste hun. Det var veldig spesielt når hun satte seg inn i taxien, jeg synes jo hun er så pen, og nå skal hun reise fra meg. Hun skal til Norge, mens jeg blir værende i Kiev. Moren og jeg hadde hjulpet med å bære ned bagasjen. Hun har kjøpt seg fin symaskin her nede, og hadde pakket den ut av originalpakningen og inn i en litt mindre, så hun kan få den med som håndbagasje. Hun var opptatt av den, og hvordan få den fint inn i taxien, så hun glemte nesten å kysse farvel. Noen få ord hadde hun til moren, fra et opprullet vindu, og så forsvant taxien, med henne i den.

Det hadde vært en travel morgen. Jeg måtte opp om natten for å gå på do, og med det vekket jeg Olia som ikke fikk sove igjen. Fra litt over seks er det servert frokost, og pakket. Seg selv (og meg) lik, hadde ikke Olia pakket det minste i går kveld. Men hun pakker pent og effektivt når hun først settet i gang, og levner ingen følelser til ting det ikke er plass til.

På toppen ville hun formelt avslutte det lille firmaet hun hadde her, den lille språkskolen, som er hvor vi traff hverandre. Nettsiden er fremdeles åpen, og så sent som i dag var det henvendelse fra en som ville ha timer i et eller annet språk. Ganske spesielt, etter tre år. Og enda mer spesielt at Olia tar seg bryet med å stikke ned til kontoret for slike saker, en time før taxien går.

Og så er det remont, og lille Tais. Det er ikke til å nekte for at det blir litt stress, de er jo disponert her i dette landet. Moren vil imidlertid ikke at jeg skal unngjelde for dette stresset, så hun serverer meg en øl slik at jeg kan slappe av. Med den slapper jeg godt av, som jeg også gjorde på forhånd.

I denne stemningen ringer mor, på Skype. Det har vært noe galt med hennes pålogging, så vi har ikke snakket med hverandre på lenge. En Mail jeg har sendt, har heller ikke kommet frem. Og snart skal vi møtes i Spania.

Mens vi snakker, kommet lille Tais, som synes det er veldig eksotisk med denne moren i Norge, og dette rare språket de snakker. Selv holder hun seg til russisk, og snakker som om hun blir forstått.

Etter hvert i denne samtalen kommer alle sammen inn på rommet, så vi kan ha den lille stund stillhet og ro som hører med russiske reiser. Mor får sett dem alle sammen, i kameraet, og får også snakket litt, med meg som rask oversetter.

Så må vi legge på slik at Olia kan reise. Alle sitter der, høytidelig stille, til moren slår seg på knærne som signal på at nå er det slutt.

Dagen før den siste flyttingen

I morgen reiser mor og jeg til Bergen. Vi har leid bil fra Rent-a-wreck, Rogaland, Stavanger/Sola, den største bilen de har. Den står ute i gårdsrommet. Grytidlig i morgen ringer klokken, vi spiser en liten frokost, smører en liten niste, kjører Olia på jobb, og så kjører vi videre til Bergen. Der skal alt tas, hele resten av flyttelasset skal pakkes og stues inn i bilen, og leiligheten skal vaskes ned. Det skal alt sammen gjøres i morgen. Tidlig mandag morgen er det overtakelsesmøte med kjøperen av leiligheten. Den skal være overtakelsesklar, han skal skrive under papirene, og så skal vi levere nøklene til eiendomsmegler, som skal levere dem videre til kjøper på overtakelsesdagen første august, når pengene er kommet. Mandag morgen må leiligheten være så fin at kjøper skriver under kontrakten. Vi må gjøre alt i stand i morgen.

Det blir travelt. Det blir halvannet døgn fullstendig travelt. Bilen skal leveres på Sola flyplass senest klokken fem. Det vil si at vi nok bør rekke en av fergene fra Halhjem før klokken tolv, vi bør kjøre fra Bergen før elleve. Det er mye som bør skje, og må skje. Og vi må arbeide veldig hardt for å få det til.

Men om alt går i orden disse to dagene. Om vi virkelig får alt vi nå har i leiligheten og i boden inn i bilen, eller ned i søpla, i løpet av morgendagen, og også i løpet av denne dagen får renvasket leiligheten. Om alt dette går i orden, som det må, kan vi ta i mot kjøper mandag morgen. Han skal ikke og må ikke ha noe å klage over. Da skriver han under kontrakten. Vi leverer nøklene, og reiser hjem. Det er gjort, det er gjennomført.

Så er det bare å kjøre hjem igjen. Det er bare å få alt ut i Gaupeveien 5, om det er dårlig tid, er det bare å sette tingene rett i gårdsrommet, eller maksimalt i garasjen, og komme oss videre til Sola flyplass for å levere bilen. Får vi alt dette til, som vi skal og må gjøre alt for å klare, så er arbeidet med å selge leiligheten og å flytte fra den ferdig. Da er det bare å vente på pengene komme. Det vil være en deilig dag.

Det er eventuelt mandag. Frem til da blir det travelt.

Visning

Nå er det visning i Strandgaten 204. Olia og jeg har som vanlig vært oppe i natt og vasket og gjort klart, vi har som vanlig vært overmannet av vår optimisme som lot oss vente og kose oss til det strengt tatt var for sent. Frem til klokken sju i går var omtrent ingenting gjort. Og det begynte å tårne seg opp at det var ikke bare å sette bort noen småting og vaske litt, så var det klart på ny. Det var veldig mye arbeid.

For Olia og meg er det praktisk inntil det nødvendige at flyttingen har gått gradvis. Først måtte vi gjøre mye for å få ned første flyttelasset til Ganddal. Så var det mye å gjøre for å få leiligheten klar til fotografering. Nå var det mye å gjøre til visning. Og det vil på ny bli mye å gjøre når endelig flytting skjer til sommeren.

Under fotograferingen var det ytre vasket og finstelt. Alt som lar seg se på et fotografi, var fint. Men inni skapene var ikke gjort noenting, utenom å lesse en mengde ting inn i dem. Ute på gangen stod det også mye, overalt var det mye.

Som under forberedelsene til fotograferingen var det Olia som gjorde nattarbeidet. I dag var det opp til meg å gjøre resten. Da jeg fikk fri fra jobb tidligere enn ventet, var jeg så optimistisk at jeg ville våge meg på en joggetur. Jeg hadde gjort det, om det ikke var for at joggeskoene var båret ned i boden og viste seg å være på utilgjengelig sted. Så jeg fikk veldig god tid til å vaske, og det var veldig bra, for her var det mer å gjøre enn ventet.

Jeg skal ikke trette leserne med detaljer, annet enn de morsomme. Da jeg kom hjem fra jobb så jeg en stankelbein på veggen. Det er veldig rart, hvordan skulle den ha kommet seg dit? Jeg grep den i foten for å kaste den ut, folk vil jo ikke like å se stankelbein på visning. Den satt forresten slik at det var vanskelig å gripe den i vingen, det er der man skal gripe, foten ryker jo, det vet jeg. Så jeg hadde hastverk med å få åpnet vinduet, og røsket det opp, først slik at det åpner seg litt, så ombestemte jeg meg og ville åpne det helt, så jeg fikk kastet ut stankelbeinet. Det beistet hadde imidlertid allerede fått røket foten sin, og fløy omkring i panikk, mens vinduet også fikk røket en av hengslene sine, og hang i ene hjørnet.

Så vinduet som har vært i orden i alle åtte år jeg har bodd her skal henge på halvåtte akkurat i det det er visning. Selvfølgelig er det bare å hekte det på igjen, det er bare det at jeg klarer det ikke. Ikke tale om, ikke om det stod om tusenvis av kroner, som det sikkert gjør. Ikke kommer jeg til min rett når det gjelder å få altfor mange glass og knusbare ting i altfor få sekker og poser. Oioi, jeg hørte på Theme times radio our av Bob Dylan, temaene School og Telephone, pluss første halvdel av Water. Helt herlig. Så også denne dagen vil bli stående som en bra dag, når den bare kommer seg litt på avstand.

Strengt tatt er det også spennende, hvor mange kommer på visningen og hvor mye vil de betale for leiligheten min. Men det er utenfor min kontroll, jeg er glad for at flyttearbeidet nå er unnagjort for noen måneder. Nå er det skifte av oppmerksomeheten til ting jeg kan bedre, som å få skrevet ferdig et manuskript så jeg kan stå stand up på Rick’s onsdag og fredag, og få studert astronomi og moderne fysikk så jeg får tatt eksamen skikkelig i begynnelsen av juni. Frem til da er det imidlertid mye annet som skjer, men det er i avdelingen for fornøyelser, og det har jeg stålkontroll på.