(Enda en gang) Dagen før avreise Kiev

Vinterferie. Ti år siden jeg traff kona i Kiev for første gang. Nå reiser vi dit igjen. Det er dagen før avreise, en dag med inntrykk og tanker.

Lille Irina på 4 er superklar. Hun har funnet det for godt å legge seg, alle klærne er av, og hun ligger med vidåpne øyne. Hvert annet minutt løper hun for å se på klokken. Nettopp nå ropte hun at det er «45» på russisk, klokken er 1845. Klokken fire i natt reiser vi herfra, for å ta morgenflyet klokken 0600.

For første gang går deler av reisen med Ukrainian International Airlines. Jeg er ikke sikker på hvilken oligark som står bak dette selskapet, jeg vet minst en av dem er involvert i fly, og mener dette er Kolomojskij, om jeg ennå er i stand til å stave navnet hans riktig. Jeg følger ikke så enormt mye med lenger. Det går færre fly til Kiev, og de er jevnt over dyrere, men det er ikke verre enn at vi alle tre kommer oss ned og opp, uten at vi må ta noen seriøse diskusjoner om vi har råd til dette.

Jeg kom meg også rundt Frøylandsvannet i dag. Det er 16,6 km løping. På øret var først en roman av George Elliot, den fikk jeg ikke med meg så mye av. Og så var det om protoner. Der kan jeg litt fra før. Det er alltid underholdende med påfyll og påminnelser, det er fantastiske tall og størrelser, ubegripelig hva vitenskapen har funnet frem til, og vet mer om verden enn hva vi ser.

Løpingen gikk ikke fullt så godt. Jeg brukte godt over halvannen time, og det var særlig mot slutten ganske slitsomt. Men ikke verre enn at jeg hentet meg inn igjen i løpet av et minutt, og siden har hatt en vanlig dag og kveld. Mange kopper kaffe har det blitt. Og de vanlige rutiner med Irina: spille sjakk, spille dyredomino og leke tannlege. Hva gjør dere med deres fireåringer?

Det er ikke så nødvendig å pakke så enormt til Kiev lenger. Det meste av klær og ting vi trenger ligger allerede der nede. Det er bare Olia som styrer og ordner, og frakter gaver og ting hit og dit. Der er hun i sitt ess, hun elsker det. Men i sin iver etter å få med seg disse tingene jeg ikke forstår meg på, glemmer hun gjerne viktige og elementære ting. Slik er min Olia, og jeg elsker henne.

I Kiev er det frost. Jeg mener vi har vært der en gang i vinterferien, etter vi møttes første gang, og jeg bet meg merke i at det er ikke fullt så gøy når det er kaldt og mørkt, som når det er lyst og varmt om sommeren. Det er skikkelig guffen østblokkulde, ikke sånn at man har lyst å være ute i mange timer. Og når kvelden kommer, er det lite som er opplyst, annet enn hovedgatene. Inne er det ikke stort mer å gjøre i Kiev, enn i Norge. For min del innebærer det litt å drikke øl i stedet for kaffe, men ikke i mengder som går over ut over konsentrasjonsevnen.

Så har vi restaurantene og minnene. Irina gleder seg helt enormt, og Olia gleder seg også. Hun har sitt eget prosjekt hun har satt litt i gang, det er mye derfor hun har presset oss til å reise allerede i vinterferien, i stedet for å vente til påske, da det vil være varmere, og lysere og bedre. Jeg reiser gjerne begge feriene, men det får vi se hvordan går.

Nå sitter jeg i alle fall foran peisen. Min egen peis. I et helt annet liv, enn det jeg reiste fra for ti år siden, da jeg satt i en knøttliten leilighet i Bergen, og reiste ned til Kiev og traff Olia. Det har vært ti gode år. De skal nok bli godt minnet.

Dagen før avreise…

Jeg spanderer et tilbakepostet innlegg fra her jeg sitter med en kald øl og sovende Irisjka ved bredden av Dnjepr der vi etterpå skal bade, til den sedvanlig stressende dagen før vi reiste ned hit. Mens det stod på var det ingen sjanse til å få til noe.

Vi fikk enorm hjelp av mor. Det tror jeg jeg har skrevet i en annen post. Hun hadde oss til St. Hans aften, så Olia fikk malt og jobbet, og hun vasket og ryddet hele kjøkkenet vårt, fra grunnen av, så å si. Hun tilbød seg også å ha Ira lørdagen, men der var det vi som mente det fikk være måte på. Her kunne vi klare oss selv. Jeg tok Ira mens Olia fikk malt ferdig. Og mens Irina sov, kunne jeg luke og fylle opp søppeldunken med hageavfall.

Irina sov ikke. Ikke i det hele tatt, ikke ett sekund, hele dagen.

Og Olia var som alltid urolig dagen før avreise. Denne gangen var jeg forberedt, og styrte ikke inn i noen eksplosjon. Men hun har ingen følelse for Tid, og legger gjerne til noen ekstra byrder, i tillegg til dem vi allerede har. Denne gangen ville hun for eksempel kjøpe deler til takrennene, og støtteplanker til den nye terrassen vi skal lage. I august.

Jeg fikk overtale henne til å la være. Vi spiste en god frokost, Olia gikk i gang med malingen, og jeg tok Irina med ut i hagen. Der løp hun kjent ivrig etter ballene vi lekte med. 

Så gikk vi rundt vannet, der jeg håpet hun ville sovne, noe hun altså ikke gjorde. Hun sovner aldri på bestilling, den jenta der.

Rundt vannet møtte vi et bryllupsfølge i hest og vogn. Det er sjelden.

Ettermiddag og kveld

Da vi kom hjem var det begynt å kvelden. Lille Irina ville likevel ha en runde i lekeparken like ved der vi bor, den gamle også jeg har lekt i, men der lekeapparatene vår generasjon lekte i er fjernet.

Hjemme spiste vi amputert lørdagsmat, laks og ris, og med åpnet hvitvin fra noen dager før. Irina spiste lite grann før hun la seg med mor. Jeg gjorde som jeg måtte, og gikk ut og lukte i hagen selv om klokken var ni en lørdagskveld. Bossdunken måtte fylles opp med ugress. Om ikke ville det få vokse og spre seg hele sommeren.

Det var manns jobb, og tok opp mot to timer. Det er store problemer i skråningen vår, som er fra 1977, og aldri har vært renovert av gravemaskin eller annet enn ren håndkraft. En god del typer ugress har fått lov å sette seg. At naboen i flere år ikke forvaltet egen skråning i det hele tatt.

Den samme naboen tilbød meg nå en øl, jeg jobbet så lenge, i bare kortbukse, en lørdagskveld som ble stadig mer kveld, kjøligere og skumring. Jeg takket nei, jeg måtte få dette arbeidet ferdig.

Olia var også stresset av forskjellige ting, typisk henne av alt annet enn å pakke. Nå var det kvistene og grapset på fremsiden av huset hun ville ha vekk. Det har ligget der en liten måned, plager ingen, det er restene av noen furutrær vi (eller Olia, hun klatret opp i treet og sagde det ned for hånd, det er Virkelig mannskor) hjalp naboen å sage ned, og også noen gamle busker hos oss selv. Nå skulle de plutselig vekk, kvelden før avreise.

Jeg hjalp Olia med det, lastet opp i søppelsekker og esker, bossdunkene var fylt av ugress. Så våknet Ira, og Olia måtte inn. Som alle barn værer lille Ira når noe er på ferde, og blir urolig når hun får følelsen hun kanskje ikke er det viktigste i verden, som hun er. Jeg pakket ferdig i sekkene og eskene vi hadde fremme, men fant ikke frem noen nye.

Ennå var vi ikke begynt å pakke. Klokken nærmet seg midnatt. Jeg fikk overtale Olia at det ikke var nødvendig å fjerne alle kvistene og greinene på fremsiden, de ligger godt over sommeren. Vi har mer presserende problem. Hun var enig i det, og fikk pakket en liten time til Irina våknet på ny.

Da var det natt.

Gleder meg voldsomt til å reise til Kiev i morgen

Adminstrasjonsbygninger i østlige byer i Ukraina er fremdeles okkupert av demonstranter mens man avventer det 48 timers ultimatet fra styresmaktene i Kiev om at de skal forlate dem. Demonstrantene viser ingen tegn til å oppgi sine stillinger, Kiev har sagt at da vil de tvinge dem ut med de midler som er nødvendig, og russerne står ved grensen og har advart at de vil gripe inn om «russiske liv og interesser» er truet. Russlands president, Vladimir Putin, har også i dag skrevet brev til forskjellige land i Europa, og «informert» – i hermetegn – om at gasskrisen som for tiden utspiller seg mellom Russland og Ukraina kan tvinge dem til å skru av gassen. Det kan ramme Europa.

Alt dette er nok mest for å skaffe russerne et godt utgangspunkt foran forhandlingene som skal finne sted mellom EU, USA, Russland og Ukraina i neste uke. Russland er veldig praktiske når det kommer til slike ting. De liker ikke å gå i forhandlinger, uten å ha noe skikkelig å forhandle med. De vil være i «forhandlingsposisjon», som det kan kalles, i hermetegn. Det skal være andre som ønsker fra dem, og ikke de som ønsker fra andre. Og i den grad de ønsker fra andre, må de ha «pressmiddel». I hermetegn.

Situasjonen kan komme ut av kontroll. Men jeg tror ikke den vil gjøre det. Russerne vil ikke ta noen skritt de ikke klarer å følge opp, og å gå inn i selve Ukraina vil være svært risikabelt. Det er heller ikke så viktig for russerne å kontrollere de østlige delene av Ukraina, som det er å kontrollere Krim. Det er på Krim russerne har flåtebasen sin. Den vil de risikere alt for å beholde. For de østlige delene av Ukraina vil det være greit nok om de er noenlunde lydige, og det vil de være, om de får styre seg selv.

Regimet i Kiev kan finne på mye rart, men de er holdt hardt i ørene av sterkere makter de er helt avhengig av. De er også ganske klar over selv at de ikke har full kontroll, og at de må være litt forsiktige. Derfor snakker de tøffere enn de handler. De vil nok svært, svært gjerne ha kontroll over alle offentlige bygninger i landet, når samtalene med russerne starter neste uke, men de har nok ikke midlene til å følge ønsket opp, om okkupantene ikke gir bygningene fra seg frivillig.

Gasskonflikten er nødt til å finne en løsning. Ukrainerne vil ikke være i stand til å betale 485 $ for gassenhetene nå, som russerne krever. Den gamle, rabatterte prisen vil neppe være aktuell, så lenge ukrainerne ikke stabler på beina et mer russiskvennlig regime. Og det skjer ikke. Trikset om at Ukraina skal kjøpe gassen fra Europa, etter at Europa har kjøpt gassen fra Russland, virker vel heller ikke særlig realistisk. Så det kan se ut som Ukraina vil bli tvunget til å bøye seg på noen måte her. De importerer halvparten av gassen de trenger (resten har de selv), og all gassen de importerer får de fra Russland. Så i likhet med det meste av Øst-Europa er de helt avhengige av russisk gass. Det vet Russland. Og de viser at de er drittsekk nok til å utnytte det.

Det er altså spennende tider min kone og jeg i morgen reiser til Kiev i. Det er påskeferie, og for første gang siden vi traff hverandre, skal vi tilbringe påsken i Ukraina. Det blir veldig gøy, vi gleder oss veldig. Min kone, Olia, får litt abstinens når hun er for lenge vekke fra sitt kjære, kjære Kiev, hun trenger det for sinnsbalansen sin. Hun er trygg på at dette kommer til å gå godt. Men dette er nok en trygghet som sitter mer i det ytre, enn det indre. Moren hennes er nok mer bekymret. Men så får hun også stort sett bare ukrainske nyheter, de russiske TV-kanalene slipper ikke så lett til, lenger, i Kiev. Det er jo også noe eget når det blir spørsmål om krig et sted der du selv bor. Selv om du klarer å overbevise deg om at det ikke blir det, er jo tvilen i seg selv nok til å fremkalle stor frykt. Det kjenner nok Olia på også. Det er jo famlien hennes, og landet hennes.

I morgen reiser vi dit. Vi gleder oss veldig.

 

Pakkestyret

Klokken er 1854. Om ni timer forlater vi huset for å reise til Kiev. Hvor er Olia nå? I Sandnes. For å bytte sko.

Med henne kan man aldri vite. Å pakke til reiser er stort stress for meg, jeg bekymrer meg i dagevis, hvordan skal vi få tid til alt, hvordan skal vi få med oss alt. Men jeg gjør ikke så mye med det. Olia er på et punkt ulik, på et punkt lik med meg. Hun bekymrer seg ikke i det hele tatt, og hun gjør heller ikke noe med det.

Det vil si, av og til har hun koffertene pakket ferdig i måneder før vi skal reise. Det er når hun har fylt dem opp med gaver. Stappfulle står de, og jeg må reise uten koffert, skal jeg reise noe annet sted slike perioder. Nå er alle klærne og gavene rundt omkring i kjelleren. Det skal være den store leveringsturen, dette. Med to kofferter hver, Olia og jeg, skal det være mulig for oss å få med det meste.

Olia har travle dager fra morgen til kveld på universitetet i Stavanger. Hun har ikke hatt overskudd til å gjøre så mye med pakkingen når hun har kommet i hjem. I går hadde hun også obligatorisk plutselig å innlevere.

Så det var i dag det skulle gjøres. Olia kommer hjem halv seks, ringer på, for sikkerhets skyld (hele første året, omtrent, var vi uten ringeklokke, fordi den virket ikke, jeg blir sjokkert og kjenner ikke igjen lyden når jeg hører den, hva er det for en telefon! tenker jeg), styrter inn på do, og snakker lynfort som hun pleier på russisk om en kvittering. – Det er bra vi tar vare på kvitteringer, sier hun.

Hun har fått det for seg at hun vil bytte sko. Hun har kjøpt sko i gave – selvfølgelig -, men har nå funnet ut at de hun har kjøpt, ikke er de riktige. Så hun må bytte dem, nå i kveld, før hun pakker, men etter hun har spist middag. Men i alle kvitteringer og alt vi har kjøpt, og alt vi har kastet til papirinnsamling, og alt som ligger rundt omkring, finner hun ikke den riktige kvitteringen.

Hun blir meget trøtt, og vil bare sove. Det er bare så vidt hun får frem viktige ting om geologi, om matematikk, og om olje. Det går på autopilot. Klokken er cirka seks, men hun må sove en time før hun begynner å pakke, jeg må love å vekke henne, hun sitter med øynene igjen ved suppen vi har varmet opp fra i går.

Så vil hun bare gå litt i gang med pakkingen, psykologisk sett, slik at hun kan slappe bedre av når hun skal hvile etterpå.

Kort etter er hun en hvirvelvind av energi som flyr opp trappen og rundt omkring i huset. Hun har funnet kvitteringen. Så å si i samme øyeblikk finner vi også blant posten, et brev jeg har oversett først, men som viser seg å være kredittkortet hun har bestilt – akkurat i tide til Ukrainaturen.

Nå er hun levende energi. Hun stopper selve tiden, slik at hun kan aktivere kortet før hun reiser til Sandnes og bytter skoene. Hun aktiverer kortet, men glemmer å få koden. Slike øyeblikk trenger hun ingen kode. Alt legger seg til rette for henne.

Jeg aner ikke når hun kommer tilbake. Men jeg er helt trygg på at hun vil få pakket alle kofferter i god tid eller akkurat tidsnok til vi skal reise. Flyet går klokken 0605.

Så har Olia reist til Norge

I dag litt før elleve reiste hun. Det var veldig spesielt når hun satte seg inn i taxien, jeg synes jo hun er så pen, og nå skal hun reise fra meg. Hun skal til Norge, mens jeg blir værende i Kiev. Moren og jeg hadde hjulpet med å bære ned bagasjen. Hun har kjøpt seg fin symaskin her nede, og hadde pakket den ut av originalpakningen og inn i en litt mindre, så hun kan få den med som håndbagasje. Hun var opptatt av den, og hvordan få den fint inn i taxien, så hun glemte nesten å kysse farvel. Noen få ord hadde hun til moren, fra et opprullet vindu, og så forsvant taxien, med henne i den.

Det hadde vært en travel morgen. Jeg måtte opp om natten for å gå på do, og med det vekket jeg Olia som ikke fikk sove igjen. Fra litt over seks er det servert frokost, og pakket. Seg selv (og meg) lik, hadde ikke Olia pakket det minste i går kveld. Men hun pakker pent og effektivt når hun først settet i gang, og levner ingen følelser til ting det ikke er plass til.

På toppen ville hun formelt avslutte det lille firmaet hun hadde her, den lille språkskolen, som er hvor vi traff hverandre. Nettsiden er fremdeles åpen, og så sent som i dag var det henvendelse fra en som ville ha timer i et eller annet språk. Ganske spesielt, etter tre år. Og enda mer spesielt at Olia tar seg bryet med å stikke ned til kontoret for slike saker, en time før taxien går.

Og så er det remont, og lille Tais. Det er ikke til å nekte for at det blir litt stress, de er jo disponert her i dette landet. Moren vil imidlertid ikke at jeg skal unngjelde for dette stresset, så hun serverer meg en øl slik at jeg kan slappe av. Med den slapper jeg godt av, som jeg også gjorde på forhånd.

I denne stemningen ringer mor, på Skype. Det har vært noe galt med hennes pålogging, så vi har ikke snakket med hverandre på lenge. En Mail jeg har sendt, har heller ikke kommet frem. Og snart skal vi møtes i Spania.

Mens vi snakker, kommet lille Tais, som synes det er veldig eksotisk med denne moren i Norge, og dette rare språket de snakker. Selv holder hun seg til russisk, og snakker som om hun blir forstått.

Etter hvert i denne samtalen kommer alle sammen inn på rommet, så vi kan ha den lille stund stillhet og ro som hører med russiske reiser. Mor får sett dem alle sammen, i kameraet, og får også snakket litt, med meg som rask oversetter.

Så må vi legge på slik at Olia kan reise. Alle sitter der, høytidelig stille, til moren slår seg på knærne som signal på at nå er det slutt.

Dagen før den siste flyttingen

I morgen reiser mor og jeg til Bergen. Vi har leid bil fra Rent-a-wreck, Rogaland, Stavanger/Sola, den største bilen de har. Den står ute i gårdsrommet. Grytidlig i morgen ringer klokken, vi spiser en liten frokost, smører en liten niste, kjører Olia på jobb, og så kjører vi videre til Bergen. Der skal alt tas, hele resten av flyttelasset skal pakkes og stues inn i bilen, og leiligheten skal vaskes ned. Det skal alt sammen gjøres i morgen. Tidlig mandag morgen er det overtakelsesmøte med kjøperen av leiligheten. Den skal være overtakelsesklar, han skal skrive under papirene, og så skal vi levere nøklene til eiendomsmegler, som skal levere dem videre til kjøper på overtakelsesdagen første august, når pengene er kommet. Mandag morgen må leiligheten være så fin at kjøper skriver under kontrakten. Vi må gjøre alt i stand i morgen.

Det blir travelt. Det blir halvannet døgn fullstendig travelt. Bilen skal leveres på Sola flyplass senest klokken fem. Det vil si at vi nok bør rekke en av fergene fra Halhjem før klokken tolv, vi bør kjøre fra Bergen før elleve. Det er mye som bør skje, og må skje. Og vi må arbeide veldig hardt for å få det til.

Men om alt går i orden disse to dagene. Om vi virkelig får alt vi nå har i leiligheten og i boden inn i bilen, eller ned i søpla, i løpet av morgendagen, og også i løpet av denne dagen får renvasket leiligheten. Om alt dette går i orden, som det må, kan vi ta i mot kjøper mandag morgen. Han skal ikke og må ikke ha noe å klage over. Da skriver han under kontrakten. Vi leverer nøklene, og reiser hjem. Det er gjort, det er gjennomført.

Så er det bare å kjøre hjem igjen. Det er bare å få alt ut i Gaupeveien 5, om det er dårlig tid, er det bare å sette tingene rett i gårdsrommet, eller maksimalt i garasjen, og komme oss videre til Sola flyplass for å levere bilen. Får vi alt dette til, som vi skal og må gjøre alt for å klare, så er arbeidet med å selge leiligheten og å flytte fra den ferdig. Da er det bare å vente på pengene komme. Det vil være en deilig dag.

Det er eventuelt mandag. Frem til da blir det travelt.

Visning

Nå er det visning i Strandgaten 204. Olia og jeg har som vanlig vært oppe i natt og vasket og gjort klart, vi har som vanlig vært overmannet av vår optimisme som lot oss vente og kose oss til det strengt tatt var for sent. Frem til klokken sju i går var omtrent ingenting gjort. Og det begynte å tårne seg opp at det var ikke bare å sette bort noen småting og vaske litt, så var det klart på ny. Det var veldig mye arbeid.

For Olia og meg er det praktisk inntil det nødvendige at flyttingen har gått gradvis. Først måtte vi gjøre mye for å få ned første flyttelasset til Ganddal. Så var det mye å gjøre for å få leiligheten klar til fotografering. Nå var det mye å gjøre til visning. Og det vil på ny bli mye å gjøre når endelig flytting skjer til sommeren.

Under fotograferingen var det ytre vasket og finstelt. Alt som lar seg se på et fotografi, var fint. Men inni skapene var ikke gjort noenting, utenom å lesse en mengde ting inn i dem. Ute på gangen stod det også mye, overalt var det mye.

Som under forberedelsene til fotograferingen var det Olia som gjorde nattarbeidet. I dag var det opp til meg å gjøre resten. Da jeg fikk fri fra jobb tidligere enn ventet, var jeg så optimistisk at jeg ville våge meg på en joggetur. Jeg hadde gjort det, om det ikke var for at joggeskoene var båret ned i boden og viste seg å være på utilgjengelig sted. Så jeg fikk veldig god tid til å vaske, og det var veldig bra, for her var det mer å gjøre enn ventet.

Jeg skal ikke trette leserne med detaljer, annet enn de morsomme. Da jeg kom hjem fra jobb så jeg en stankelbein på veggen. Det er veldig rart, hvordan skulle den ha kommet seg dit? Jeg grep den i foten for å kaste den ut, folk vil jo ikke like å se stankelbein på visning. Den satt forresten slik at det var vanskelig å gripe den i vingen, det er der man skal gripe, foten ryker jo, det vet jeg. Så jeg hadde hastverk med å få åpnet vinduet, og røsket det opp, først slik at det åpner seg litt, så ombestemte jeg meg og ville åpne det helt, så jeg fikk kastet ut stankelbeinet. Det beistet hadde imidlertid allerede fått røket foten sin, og fløy omkring i panikk, mens vinduet også fikk røket en av hengslene sine, og hang i ene hjørnet.

Så vinduet som har vært i orden i alle åtte år jeg har bodd her skal henge på halvåtte akkurat i det det er visning. Selvfølgelig er det bare å hekte det på igjen, det er bare det at jeg klarer det ikke. Ikke tale om, ikke om det stod om tusenvis av kroner, som det sikkert gjør. Ikke kommer jeg til min rett når det gjelder å få altfor mange glass og knusbare ting i altfor få sekker og poser. Oioi, jeg hørte på Theme times radio our av Bob Dylan, temaene School og Telephone, pluss første halvdel av Water. Helt herlig. Så også denne dagen vil bli stående som en bra dag, når den bare kommer seg litt på avstand.

Strengt tatt er det også spennende, hvor mange kommer på visningen og hvor mye vil de betale for leiligheten min. Men det er utenfor min kontroll, jeg er glad for at flyttearbeidet nå er unnagjort for noen måneder. Nå er det skifte av oppmerksomeheten til ting jeg kan bedre, som å få skrevet ferdig et manuskript så jeg kan stå stand up på Rick’s onsdag og fredag, og få studert astronomi og moderne fysikk så jeg får tatt eksamen skikkelig i begynnelsen av juni. Frem til da er det imidlertid mye annet som skjer, men det er i avdelingen for fornøyelser, og det har jeg stålkontroll på.

Første flyttelass Bergen – Sandnes

Et par kompromiss er gjort i denne posten. Den er tilbakestilt, skrevet søndag formiddag – og vel så det, mandag ettermiddag er hovedvekten skrevet – og satt tilbake til torsdagen vi reiste. Og jeg har valgt å bruke Sandnes i stedet for Ganddal, for det kan være flere som er interessert i hvordan man får et lite flyttelass billig og greit fra Bergen og Hordaland til Stavanger og Rogaland.

Vi leide varevogn fra Rent a wreck. Den kostet drøye 3 000 kroner for en helg. Opprinnelig skulle vi ha en mellomstor Renault Trafic, men da den ikke var kommet inn i tide fra den forrige som lånte den, fikk vi en kjempestor Mercedes Sprinter i stedet. Det var positivt med tanke på plassen, her skulle vi få plass til mer enn vi trengte å flytte, negativt med tanke på manøvreringen, vanskelig var den å kjøre.

Olia i bilen ved begynnelsen av pakkeprosessen.

Det meste var pakket og gjort klart på forhånd. Men det er rart med det, det meste gjenstår allikevel når tiden først er der. Den lange, gode frokosten før jeg reiste ut og hentet bilen klokken ti ble det ikke tid til, det gikk det meste i hui og hast som vanlig. Biluleien befinner seg like ved Flesland flyplass, så nær at det ville være naturlig å benytte flybussen. Jeg ville likevel forsøke å spare noen kroner, flybussen tar skampris så man kan av rent prinsipp forsøke å spare noen kroner på den, så jeg tenkte å ta en buss til Birkelandskrysset og spasere videre derfra. Nå i ettertid vet jeg jo at Rent a wreck ligger i Lilandsveien, og hvor den er, så en buss ut mot Hjellestad vil være den aller beste løsningen med tanke på pris og kort gangavstand. Uansett: Sånn som det gikk for meg, så rakk jeg ikke bussen til Birkelandskrysset, og tok derfor flybussen uansett. Så mye for den kronesparingen.

Jeg skrev under de nødvendige kontrakter og fikk de nødvendige instruksjoner, raskt og kjapt, og så smalt døren igjen og jeg var alene i bilen. Aldri har jeg vel jeg kjørt noe slikt beist. Jeg følte meg som i den tiden jeg skulle prøvekjøre moped for kameratene mine i Ganddals aller stilleste gater, og ikke våget meg til å gire, av frykt for hva som da ville kunne skje. Sånn var det her også. Bilen staret i nedoverbakke, så den var det jo greit å rulle ned. Men det kom jo raskt et punkt hvor man burde begynne å gi gass, og dermed et punkt hvor man trengte den i både andre og tredje gir. Det var en bratt læringskurve, der, fra Lilandsveien til Birkelandskrysset. På motorveien som fulgte burde tiden for prøving og feiling være over. Jeg kom meg nå inn til byen på et vis, valgte konsekvent minste motstands vei når det kom til kjørefil, seilte forbi bystasjonen, rundt ved Grieghallen, opp Festplassen, til venstre ved DNBs hovedkontor – og alle som vet hvor jeg bor og hvordan det nå ser ut i Bergen, vil i likhet med meg vite at jeg allerede hadde kjørt for langt. Nå gikk det nedover til Bryggen, mens jeg skulle ut til Nordnes, og langs med Bryggen var det ingen steder å snu for en med mine kjørekunnskaper og en slik svær Mercedessprinter, i ett ord. Det gikk til Bontelabo og vel så det, Sandviken var det i alle fall, mot NHH var jeg på vei, da jeg endelig fant en parkeringsplass stor nok til at jeg kunne svinge rundt på den. Tilbake gikk det bedre. Da fant jeg frem.

Et nydelig bilde av Olia og lenestolen min jeg bare måtte ha med, selv om det ikke passer helt inn i dramaturgien i teksten.

Etter et mindre – men ikke ubetydelig – reversmellomspill på parkeringsplassen bak bygget vårt, denne parkerinsplassen skulle også fungere som lasteplassen vår, reversmellomspillet besto at jeg ikke fikk bilen i revers, det tok noen kvarter og noen telefoner før det gikk, men etter det, så begynte også flyttingen. Klokken var en del over elleve.

Dette bildet passer bedre. Her styrer hun og ordner for at alt skal få plass i bilen, og komme uskadet frem.

Vi bar ut i bilen i fire timer. Det er et slit og et strev, et kav og et mas. Olia var fabelaktig i å stue alt i bilen så det fikk plass og ikke skulle bli skadet på reisen, hun hadde også fått pakket det meste på forhånd, men det tar uansett fryktelig lang tid å få alle ting gjort. Effektive Olia hadde også fått malt baderomsdøren denne dagen, og hun måtte demontere den uhåndterlige skrivepulten, og så var det alle disse ekstra småtingene vi fant ut vi like godt kunne ta med med en gang. Krangle måtte vi også, lite grann, og spise litt. Den første interessenten meldte seg også for å kjøpe leiligheten, det var naboen i underetasjen. Det tok alt sammen tid, og når jeg nå i ettertid regner gjennom det og ser det var bare fra drøyt elleve til drøyt tre, blir jeg overrasket.

Det underlige er ikke hvor godt hun har fått surret fast stereoanlegget mitt, men hvor i all verden hun fikk tauet fra.

Så kunne vi kjøre. Det var sjarmøretappe, det var strålende. Olia i forsetet, jeg sjåfør. Vi kunne begge se etter skilt og finne veien, E39 skulle vi holde helt inn, Stavanger var målet, Halhjem et delmål. Jeg instruerte Olia nøye i alle bilens utfordringer, hun var entusiastisk tilhører og enda mer entusiastisk radio når jeg selv ikke snakket (jeg snakket forresten sjelden). Vi kom oss lett og greit ut av byen, fant lett og greit alle veier og filer, alt gikk veldig lett og greit og uten kollisjoner. Olia kunne peke og forklare hvor hun har jobbet i barnehage hen, særlig spennende var Kaland på Os, vi så og kommenterte landskap og bygninger, jeg forklarte hvor jeg før hadde bodd på Øvsttun, og at jeg den gang kunne kjøpe hybelen der til prisantydning 85 000. Jeg må ha husket feil.

En spøkelsesleilighet som ikke ennå har blitt helt spøkelsesaktig. Dette er like før vi reiser.

Ferge, Olias første ferge i sitt liv. Halhjem – Sandvikvåg er distansen, jeg forklarer Olia alle prinsipper jeg kjenner når det gjelder ferger. Vi har kjøpt sjokolade og brus, kaffe har vi med, glemt i bilen, Olia løper ned og henter den, vi må selvfølgelig ha kaffe på fergen. Tekstmelding til mor om at vi er på vei går også. Her gjør vi ingenting feil.

Her er vi i ferd med å ta, riktignok er jeg på vei inn feil dør i forhold til førersetet, men litt kunsterisk frihet må man tillate ved fotografering.

Så er det den lange mellometappen mellom Sandvikvåg og Årsvågen, over Sunnhordaland og Nord-Rogaland, langs med, over og under fjorder og sund, flott, norsk, vestlandsk kystlandskap. Olia er selvfølgelig henrykt, og jeg enda mer selvfølgelig enda mer henrykt. Jeg forklarer Olia hvor fælt det er å ligge bak lastebiler og andre store biler, og hvor viktig det er å komme forbi når det er mulighet i krabbefelt. Slike krabbefelt finnes det jo en del av, i de nye tunnelene som skal under både land og fjord, men sprinteren vår er jo også tung, så det er ikke snakk om å få den i mer enn 70 når det går maks oppover. Hele tiden er vi oppmerksomme på å holde oss på E39.

Ferjekø. Dette er noe Olia sjelden ser.

Til slutt får vi øye på fergen på vei inn til Årsvågen. Det var akkurat i tide til at vi også var på vei ned der. Jeg sendte mor optimistisk melding, om 40 minutter er vi hjemme, og kjørte like etter like optimistisk ombord i fergen. Det skulle gå atskillig mer enn 40 minutter før vi virkelig var hjemme.

Olia på ferjen. Vi ser hun gjør alt riktig.

Men til slutt var vi det. Vi svingte inn Gaupeveien, inn til nummer 5, hvor mor ventet med mye god mat og mye god omtanke. Vi bar inn det aller verste fra bilen, lass etter lass, tunge esker med bøker, sekker med tunge bøker, veldig mange bøker, og dessuten CD-plater, musikkanlegg og forskjellige slags tekniske ting. Vi bar alle tre, og forsøkte også å få satt tingene sånn noenlunde et sted de kunne bli stående en tid. Det ventet oss en travel helg, og satte vi det ikke på plass med en gang, måtte vi uansett gjøre det senere.

Statoils storanlegg på Kårstø. Det syntes Olia var spennende, så spennende at hun fotograferte det gjennom bilvinduet.

Underveis fikk også mor varmet opp middagen, laget spaghettien, gjort alt klart. Jeg rasket meg til en dusj, Olia skiftet litt – og så var det mat og hvile. Mor har også skrevet om seansen på sin blogg. Hun legger mye vekt på et kakefat som knustes, men det skal ikke overdrives, det vakte fortjent lite oppmerksomhet. Middagen var overlegen super, og til alt hell hadde vi feil vin, slik at det ble 17,5 i stedet for 12,5 alkoholprosent. Hvem kunne vite det, forutenom Olia, når informasjonen stod på ukrainsk? Og hvem sjekker på forhånd? Vi merket vi ble gladere og gladere. Mor hadde laget enorme mengder spaghetti, og det var akkurat nok. På sine gamle dager har hun gjort kjøttdeig og spaghetti om fra et håndverk til et kunstverk, ingen andre er i nærheten.

Etterpå var klokken allerede mye, og vi var søvnig slitne etter en laaang dag med pakking, bæring, flytting og kjøring, sånt tar på. Men det var nå denne omtalte kaken, Firkløverkaken, vi måtte nå spise den, når den først var laget. Og når man først skal ha kake, må man også ha kaffe. – Ikke lag så mye kaffe, er en setning man sjelden får høre fra meg. Her sa jeg den. Mens vi ventet på kaffen og kaken mistet mor altså kaken i gulvet. Sånt er alltid ergerlig, særlig når kaken står på et kakefat og fatet er av glass, og knuses, i tusen biter kaken lander på med fyllet ned. Det er selvsagt ergerlig, og enda ergerligere er det jo å spise disse knuste glassbitene. Men det er selvsagt ikke nødvendig, fyllet skrapes enkelt bort der det er nødvendig. Resten av kaken er like god, om ikke like fin.

Til kaffen hadde jeg cognac.

På vei inn til Mortavigå, som vi sier i Rogaland.

Flytting og ukrainsk likestilling

I dag meldte jeg meg av mine videre russiskstudier. Jeg ser at flytting, fysikk og jobb blir nok. Særlig det første. Jeg er av typen som synes at å pakke kofferten er noe av det som gjør livet litt vanskeligere, bare å tenke på det. Å pakke en hel leilighet – der møter jeg veggen før jeg har begynt. Hittil kan man si det slik, at Olia har pakket og ordnet alt i hop, mens jeg har meldt meg av russisk på 200 nivå.

Det er kortversjonen. I langversjonen er det slik at det er på tide å flytte. Olia og jeg har møtt starten på ekteskapet vårt ved å bo skikkelig kummerlig. 35 effektive kvadratmeter er leiligheten, de fleste av dem har jeg effektivt fjernet med hyller, møbler og stereoanlegg, alt i en størrelse som sømmer seg en ungkar. Det skal være stort. Så ble jeg i 2009 plutselig gift, jeg tror slik det skjedde kvalifiserer til ordbruken, det var i 2009 og er dekket på bloggen. I 2010 bodde Olia og jeg i leiligheten her i Strandgaten 204, av alle ting hun har klaget på her i Norge, er leiligheten min ikke blant dem. Vi har spøkt mye med at hun flyttet fra en stor og fin luksusleilighet i sentrum av Kiev, til en liten enmannsleilighet på Nordnes i Bergen.

Tidlig i flytteprosessen. Rotet er mitt.

Nå skal vi flytte fra den. Det er ganske sikkert, veldig sikkert har det blitt. Kontrakt er skrevet, og da er det for sent å snu. På torsdag flytter vi første lass av tingene våre ned til mor på Ganddal, leiligheten skal bli foto- og visningsklar, bil er leid, det skjer på torsdag. Ville vi ombestemt oss, måtte vi gjort det tidligere.

Det er også bra vi blir litt presset på tiden. Skjønt, det har jo ligget i kortene noen måneder. Men det er først nå det begynner å bli øyeblikkelig hast med en del ting. Det er først nå det er på tide for meg å gå rundt og himle med øynene og gi opp. Det er nå det er på tide å la Olia overta.

Olia i gang med å skru ned bokhyllene. Jeg i gang med å fotografere.

Jeg husker fra tiden jeg gikk på Sandnes videregående skole og det var 1991 som gjaldt, vi var førsteklassinger i F, og jeg var som alle gode førsteklassinger forelsket. Det var også den gang snakk om kvinne- og mannsroller, likestilling, hvem som gjorde hva, og jeg rakk opp hånden, og sa at hjemme hos oss var det sånn, at far målte opp og gjorde tingene, mens mor stod bak og passet på at det ble beint. Jeg reagerte ingenting på formuleringen, for det var jo slik det var hjemme hos oss, men hun jeg var forelsket i klukklo, for hele poenget med diskusjonen i klassen var å rive opp det gamle kjønnsrollemønsteret.

Olia og jeg har ingen slike mål med vårt samliv. Jeg digger det gamle kjønnsrollemønsteret og alle de fordelene det gir meg. Og Olia har sine meget bestemte oppfatninger om hva som er mannens og kvinnens oppgave, de er for henne selvsagte og naturgitte, og ikke noe som er åpent for diskusjon.

Noe har skjedd med fingeren til Olia.

I korte trekk kan vi si at arbeidsdelingen vår er slik at Olia gjør alt, mens jeg nyter det. Det kommer veldig klart frem når det gjelder mat, hun lager den og serverer den, jeg spiser den. Når det nå gjelder flyttingen har vi imidlertid snudd på det. De siste par dager har hun gått opp og ned av boden, funnet eskene vi trenger, kastet tingene vi ikke trenger, tatt ut alle bøker og ting og tang og tøys og tull og krims og krams fra bokhyllene, og skrudd dem fra hverandre. Jeg laget middag. Kokt torsk i hvit saus, servert med poteter og gulrøtter, og noen flak bacon på toppen. Vi snudde som man ser fullstendig rundt på det gamle kjønnsrollemønsteret.

I dag har hun trikset til et par ting som ikke var helt på stell. Hun har lagt på noen lag maling her og der, kløktig hadde hun tatt med seg maling fra Kiev, den var bare her når vi trengte den. Vi fikk nå for eksempel den ene benkeplaten noenlunde innbydende på kanten, noe den ikke har vært siden jeg kjøpte leiligheten i 2003.

Hyllen skal ned, ikke opp.

«Vi utfyller hverandre», prøvde jeg å si, på russisk, men hadde ikke ordet for «utfyller». Hun kan de tingene jeg ikke kan. Hvis jeg forsøker å reparere noe, og fotograferer tingen før og etter, kan det være veldig vanskelig å se hva som egentlig er før eller etter. Å drive og male og pakke sammen og skru fra hverandre er noe jeg klarer å utsette, ikke å gjøre. Jeg fant den rette kvinnen når jeg fant Olia.

Det er nok dette som gjør at Olia og jeg har det så godt sammen. Vårt forhold har nå vart i drøye to år, akkurat da det skal begynne å bli vanskelig i følge statistikken. Men hos oss er det ikke noe vanskelig i det hele tatt, nettopp fordi vi har så fin arbeidsfordeling. Hun gjør tingene, jeg blir glad for dem.

Olia har tatt på seg sine røde øyne i anledning fotografiet.

Tilbake i Bergen etter en spesiell høstferie

Det ble en spesiell høstferie i Kiev denne gangen. For første gang bodde vi alle sammen i leiligheten i Petsjersk, hvor tidligere bare Olia og søsteren bodde, og det var riktig så god plass selv om også jeg kom på besøk. Nå bodde også faren og moren der, i tillegg til selvsagt minstebarnet Taias. Planen var opprinnelig at Olia og jeg straks skulle reise videre til Krim for ikke å pine på plassen, men moren bestemte straks vi var kommet ned at ingen skulle reise noen steder, i Krim var altfor kaldt. I Kiev var også kaldt, og jeg hadde pakket kofferten for sensommerferie.

Som vanlig hadde også Olia mye å gjøre, både for meg, seg selv og for resten av familien. Hun var gjerne opptatt hele dagene. Jeg hadde et mandig leseprogram med russisken, parallellesning av «Oblomov» og «Krig og fred», og ikke de korteste delene av dem. Mine dager gikk mye med til det. Frokost og kveldsmat spiste vi sammen, mens jeg stort sett tok lunsjen i forbindelse med min daglige rusletur i byen, der jeg også hørte forelesninger på engelsk om de gamle vikingene i Norge, Sverige og Danmark.

På toppen sluttet jo datamaskinen min å virke, så jeg ble avskåret fra internett som jeg ikke er så altfor avhengig av, og fra skrivingen som jeg er ganske avhengig av. I tillegg fikk vi jo bekymringen om hva vi skulle gjøre med problemet, om det lot seg løse og eventuelt hvordan.

I dag var vi likevel enige om at det hadde vært en bra høstferie. Vi er alltid sent ute med pakking og det meste. Denne gangen slo vi vel en slags rekord, da vi et par timer før vår faste sjåfør Andrej skulle hente oss, ikke engang hadde kjøpt kofferten Olia skulle pakke tingene hun skulle ha med i. Og det så ikke ut til at hun ville få kjøpt den heller, for på markedet der hun hadde planlagt å gjøre det, solgte de verken kofferter eller noe som lignet på kofferter. Gode råd er gjerne dyre, denne gangen kostet det oss omtrent 75 kroner å ende opp med en stor, men uformelig bag vi i det minste kunne legge ting oppi.

15 minutter før vi skulle dra gjorde familien det russiske familier gjør så flott. De tryller frem en liten fest på et øyeblikk. Det rett før vanvittig rotete kjøkkenet blir på ett minutt ryddet tilstrekkelig til at det på et runt bord kan serveres fem glass vin fra Krim, Olia har kjøpt noe skinke som skjæres opp og settes frem, vi har to typer brød, vi har sylteagurk, og hva mer trengs egentlig? Vi skåler for en lykkelig hjemreise og for at våre drømmer skal gå i oppfyllelse. Og jeg tar meg av mesteparten av spisingen av maten.

Minuttet før taxien skal være der har vi det tradisjonelle øyeblikks stillhet, der alle sitter uten å si og gjøre noen ting. Koffertene skal være pakket, alt skal være klart, etterpå er det bare å gå. Jeg som ikke er overtroisk i det hele tatt, har tenkt litt på dette her, og kommet til at det er en fin tradisjon for et folkeslag som lett stresser seg opp. I dette øyeblikket med stillhet er man nødt til å roe seg ned, tenke at det som blir glemt, blir glemt, og komme seg av gårde på reisen.

Faren klemmer Olia gripene og sier «Derzji, Olia, derzji». Og så kan leserne gjette hva det betyr. Et fast håndtrykk med meg, og vi er av gårde.

Flyturen er som flyturer flest, bortsett fra at jeg som gift mann nå får en ekstra flaske vin for hver reise. Denne gangen gikk det fra Kiev til Amsterdam, og fra Amsterdam til Bergen med KLM. I Bergen var det det absolutte pøsregn. Blandet med vin gjorde det sitt til å dynke sekkene og bagene våre skikkelig. Når i tillegg til at en ølboks også denne gangen hadde ødelagt seg på veien, var det en del av tingene vi hadde med som fikk en ødeleggende dose væske over seg. Slik er det. Det er mye lettere å leve med dette, når Olia ordner opp (mens jeg skriver blogg), enn da jeg måtte rydde alt sammen (eller bare holde hendene til hodet og gi opp, og gå til sengs for å utsette alt til en annen gang).

Neste gang til Kiev blir vinterferien i månedsskiftet februar/mars. Neste reise blir om en halvannen uke. Da er det min familie som skal besøkes på Ganddal, og denne reisen faller fint sammen med feiringen av mors bursdag. Nå er det leggetid og fra i morgen – arbeidstid.