Siste dag med kandidatturnering i sjakk, inneholdt litt annet også

I dag tenkte jeg å legge dagen opp etter sisterunden i kandidatturneringen i sjakk. Men jeg er familiemann, og da går det ikke helt som man tenker, alltid.

Om morgenen pleier jeg å se over Twitter før jeg kommer meg ut. Det er der sjakkdiskusjonen foregår. Etter å ha oppdatert meg der, og selv lagt ut mine ting, så er det ut for å trene. Det er tredje dag på rad, og nå begynner jeg unektelig å bli litt stiv og støl. Jeg bader hver gang, men det er bare første gangen det har vært opplevd forfriskende. Nå i dag er det vel litt mer tvang, involvert. Men ikke verre enn at det føles veldig godt når det er gjort. Og det føles også greit de første sekundene etter man har dukket, før man skjønner hvor kaldt det egentlig er. Ukrainerne som badet rundt meg, spøkte med at det var mye varmere nå, enn januar. Ennå er det frost om nettene. Ennå ligger snøen og isen helt inntil vannet. Vi kunne se at vannet var steget litt, det var ikke en stripe sandstrand, som det før hadde vært.

På vei tilbake er det gloser på mobilen, og noen kapputsjino på det lille kaffestedet. Jeg studerer tysk, og denne lille glosetreningen er i minste laget for hva jeg egentlig bør gjøre, så nå må det bli sluttspurt når jeg kommer hjem. Hjem her i Kiev kom jeg litt sånn før elleve, til en lang og tung frokost, akkurat som vanlig.

Sånn ikke for langt unne tolv var frokosten ferdig, og vi på vei ut. Målet var Park Sjevsjenko, eller Sjevtsjenko-parken, som vi ville sagt på norsk, oppkalt etter den nasjonale poeten Taras Sjetvsjenko. Men Irina ville først til lekeplassen rett utenfor, hun har langt fra lekt fra seg der. På disse lekeplassene ligger det ennå godt med snø og halvfrossen is, i solen og varmegradene smelter det, og det blir vått og slapsete. Olia har som rutine alltid med en ekstra bukse til Irina, men denne gangen hadde hun ikke ekstra sokker, og andre sko. Siden det under dissene, eller huskene, danner seg groper, er det våtest der, og det er også der Irina liker seg best. Det er umulig ikke å bli våt. Og det er ingenting å gjøre med.

Etter en stund får vi Irina videre med oss bort til bussholdeplassen, og satt oss ombord på nummer 14 ned til sentrum. Det er rushtrafikk, merkelig nok, og vi står bom stille. Det hadde gått like raskt å gå til fots. Det bestemmer vi oss også for å gjøre, ved første holdeplass. Da har vi sikkert vært i bussen i 10-20 minutter, uten at noen har sett på klokken.

Gående nedover i sollyset er det mye koseligere. Vi har gått denne gaten alle de årene vi har kjent hverandre. Butikker og hele bygninger har kommet og gått. Nå er det en, som tidligere var en slags luksusrestaurant, mener vi å huske, som nå står igjen som et tomt skall. Trappen henger i løse luften. Like nedenfor, er stedet Olia og jeg møttes for aller, aller første gang. Det var i februar, og Olia gikk i anledningen i miniskjørt og høye støvletter med høye hæler. Nå er hun godt gift, og godt kledd.

Jeg stikker bakom bygningene, for et lite toalett, og Olia kommer etter med Irina for det samme. På baksiden finner jeg en annen vei, ned til Klovskaja, og jeg vil heller gå den, enn hovedgaten. Alltid noe nytt. Olia er skeptisk, men min overtalelseskraft er stor. Irina ser en lekeplass, og vil til den. Dette er en av de gamle og nedslitte, der ingen apparat er erstattet. De ser ut til å kunne komme fra Sovjettiden. Likevel er vi der en god halvtime. Irine prøver det alt sammen, særlig dissen, eller husken, som det heter på bokmål.

Og så er det ned de smale gangstiene og islagte trappene til Klovskaja. Olia er ennå skeptisk, og Irina blir også skeptisk. Jeg er lykkelig. Her, i dette området har jeg mange minner, og liker meg godt. Og så er det kjekt å se ting man ikke så ofte ser, å gå på baksiden, ikke fremsiden.

Det ender med at jeg må ta Irina på skuldrene, hun er for sliten til at vi får henne med skikkelig. Så langer vi av gårde. Til Sjevtsjenko-parken er det ikke så langt, men det er kronglete og irriterende å komme seg dit. Man må gå i siksak, og de tvinger oss inn i en undergang med mange butikker – Metrograd. Og så er vi i fellen.

Olia ser en butikk, og hun trenger ingen overtalelseskraft for å gå inn i den. Her er det tyngdekraften, hun går inn. Og blir der. Gode 40 minutter går. Irina og jeg kjeder livet av oss, men Olia prøver sko og jakker og klær, glad og blid. Hun sier vi bare kan stikke i forveien, det hadde nok vært det lureste, men Irina vil ikke gå uten at Olia er med, og egentlig vil ikke jeg det heller. Det ser liksom hele tiden ut som Olia er like ved å bestemme seg. Men så er det nye plagg, nye ting, mer prøving, mer venting.

Det ender i et aldri så lite opptrinn. Irina er møkka lei av å vente, og legger seg ned på gulvet, i barnlig fortvilelse. En kunde – i botoks – som Olia sier, sånt ser ikke jeg, reagerer, og spør hvordan jeg i all verden kan la barnet ligge på det kalde gulvet. Gulvet er slett ikke kaldt, det er heller for varmt for oss der inne i butikken, i uteklærne vi står, utenom Irina som omsider har fått tatt dem av. Min tålmodighet er vanligvis stor, men i butikker og guffen varme reduserers den til null, da blir jeg gretten, og jeg tar Irina straks med ut, hva er det for slags tull at jeg skal få kjeft av fremmede folk? Irina hylgriner, og påkaller seg mildt sagt oppmerksomhet. Så er det tilbake, for å få med oss Olia. Men hun må betale først. Så begynner den fremmede kvinnen mot Olia, hvordan det er mulig hun handler så lenge, når barnet ligger på det kalde gulvet, og Olia klikker øyeblikkelig. Her er det ukrainsk diskusjon, russisk temperament. Det er straks til motangrep, og rene munnhuggeriet. Veldig tøysete, egentlig.

Det koker alt sammen ned til at jeg ikke holder ut å være i butikk. Særlig når vi egentlig skal et annet sted. Men jeg er en gift mann, hensynet til kona teller vel så mye som hensynet til meg selv, og Olia har det ingen steder bedre enn i butikker. Så ute igjen, er det alt glemt. Olia har fått kjøpt seg noen sko og en kåpe, hun har hatt kvalitetstid, og min oppgave er å glede meg med henne. Det gjør vi straks vi er ute i friluft. Det er bare hos Olia det sitter i angrepene fra den fremmede kvinnen. Anklagen om å være en dårlig mor er ikke noe noen vil høre. Og det hjelper ikke at anklagene er fullstendig urimelige, Irina er et kjernesunt, elsket barn som har det fantastisk. Som andre barn har hun ingen skade av å vente litt, og ikke straks få det som hun vil, alltid. Hun må lære seg at hun får det som hun vil – etter en stund.

Da vi endelig, endelig kommer oss opp til park Sjevtsjenko er sisterunden allerede i kandidatturneringen allerede i gang. Jeg er desperat etter WiFi, så jeg får sett trekkene. Men parken, som før har vært ganske bra forsynt med WiFi, er denne gangen nettløs. Bare en enkelt gang, etter en drøy halvtime, får jeg på et bestemt sted koblet meg opp, og sett stillingen i partiene, og fått meg en oversikt. Jeg kan ikke bli på det stedet, for jeg må være ved lekeplassen, og følge med på Irina. Og da jeg vendte tilbake til det, får jeg ikke koblet meg opp igjen.

Vi var i parken i to timer. Lekeplassen var en oppvisning i snø, is og slaps. Lekeplassen utenfor der vi bor er våt, der ødelegger man skoene om man er for lenge, denne var bare store, åpne vanndammer og våt slaps. Det var nesten ikke barn der, nesten ikke folk. Men med en av de som var, si søt jente, med flott mor, får Irina umiddelbar og varig kontakt. De løper rundt og leker med hverandre. De klatrer opp og ned, snurrer rundt, disser, sklir, hopper, gjør alt denne barneverdenen har å by på. Og ikke med en mine signaliserer hun at hun vil bli lei. Og Olia sitter og strikker.

Da er jeg barnefar. Da får sisterunde i sjakk være sisterunde så mye den vil. Det finnes ikke noe viktigere enn barnet og kona. I butikker er tålmodigheten min null, i lekeparker og steder utendørs er den endeløs. Det eneste er, når klokken blir over fem, og går mot halv seks, og vel så det, da sier jeg til Olia at jeg vil stikke ned til en kaffesjappe hundre meter nedi gaten, der har jeg tilgang til Internett. – Vi kan heller gå hjem, sier Olia. – Der har du tilgang til alt.

Irina får gjort seg ferdig med det hun holder på med. Så går vi bort for å ta bussen, nummer 118, som sparer oss for siksak-gåingen ned til buss 14. Etter 5-10 minutter kommer den. Og vi kan reise hjem. Klokken er seks da jeg får satt meg til middagsbordet, og endelig, endelig, får fulgt med på sjakkturneringen med full oppmersksomhet. Da har de spilt i to timer. Jeg syntes alle partiene så like ut, typisk remis, men med ekspertkommentarer får jeg forstått at det er mye på gang, og store sjanser.

Tasia har reist til bestemoren sin for et par dager. Klokken åtte trenger Irina en lekekamerat. Og da blir det meg, for et par timer. Sjakk får være sjakk. Turneringen var da også på det tidspunktet avgjort.

 

Lørdag med Irina i Kiev

Internett virker ikke skikkelig, så selv om jeg egentlig har tid til å skrive ut postene på de riktige dagene, så hender det at internett faller ut, og sier nei. På kveldene er jeg også trøtt og uinspirert, og vil tidlig til sengs, sammen med de andre. Det er jo heller ikke noe særlig å sitte oppe og skrive blogg, etter de andre har lagt seg. Den tiden setter jeg av når det er tid til overs, når de andre driver med sitt, jeg med mitt.

Denne mandags morgen, 9. oktober, er det tid til å få alle postene så langt, skrevet ferdig. Det er treningsfri, og jeg har morgenen for meg selv, mens de andre sover. For familien Iurzhenko er det vanlig hverdag med arbeid og skole, så de er allerede oppe, og på vei ut. Det at så mange sover eller er opptatt med andre ting, gir større håp for at internett skal virke. Det får problemer når det er for mange som vil koble seg på, og det er for mye som kreves av det. At jeg laster opp bilder til Google photo, for eksempel, pleier å gi problemer. Datamaskinen jeg har med til å skrive på, er sist i køen, og har store problemer med å holde seg oppkoblet, selv for enkle operasjoner som bloggskriving. Så det er ganske frustrerende, og unødig tidkrevende.

Det var det ikke på lørdag. Det var første dag Irina og jeg fikk helt for oss selv. Olia ville ut, til butikken, for å handle, mens Irina og jeg reiste til Park Sjevtsjenko. Det var etter jeg hadde hatt en lang formiddag i treningsanlegget. Den ble helst for lang, for jeg sov mye lenger enn vanlig, og kom meg ut et par timer for sent, egentlig. Jeg er så stiv og støl og full i gangsperr at jeg kan ikke holde på så lenge. Det har jeg lært meg, om jeg presser på, blir det bare verre de neste dagene, så det er bare å gi seg når kroppen sier stopp. At jeg ble så lenge, skyldtes vel så mye at jeg hadde det veldig fint inne på det lille kaffestedet. Det likte jeg veldig godt om sommeren, kanskje enda bedre nå. De serverer utmerket kaffe, er veldig hyggelige, og så har de et tilbud om at hver sjette kopp, er gratis. Der satt jeg og arbeidet med russiske gloser, og så med å redigere en foredragsserie i rekkefølge. Det er om det bysantiske riket, jeg har hatt det lenge, men aldri tatt meg tiden til å lage en spilleliste som gjør at de ulike bitene blir hørt riktig.

Hjemme var de rent engstelige for meg, da jeg endelig kom. Olia og Irina var allerede ute, og Olia var allerede utålmodig, så jeg ble satt til å ha Irina, selv før jeg hadde spist frokost. Ganske uvanlig, her nede. Men maten stod klar, og ølet var åpnet, så jeg måtte snart opp igjen, til Irinas store fortvilelse. Hun har nok lært seg at mange ganger når man går inn, så blir man der inne i lang tid, og det kan følge kjedelige ting som skifte av klær, bading og greiing av år, mye forskjellig dritt, så det er best å forbli ute.

Denne gangen ble det som vi ville. Vi spiste frokost, og så gikk vi. Bare Irina og jeg. Vi hadde avtale om at Olia skulle komme seg til park Sjevtjenko, om hun fikk tid, men hun hadde også andre ærender. Irina var veldig målrettet, og gikk rett til bussholdeplassen, der jeg fikk henne inn i trolleybuss 14. Så reiste vi til sentrum.

Været var fint, men kaldt, denne lørdagen. Det var antydning til sol, og 12 grader. Vi kjørte en ekstra stopp, og gikk ikke av ved Palats sportu. Dette er for feinschmeckere, de som virkelig kjenner Kiev, bussene og marsjturkaene nedover Lesu Ukrainku fortsetter vanligvis forbi Palats sportu, og videre mot stasjonen og området med Polykliniske institutt. For å komme til park sjevtsjenko må man da gå av ved Palats sportu, og så opp, over en del veier, og under der med Lev Tolstovovo, en litt brysom vei vi har gått mange ganger. Ved å kjøre et ekstra stopp, får vi noe lenger vei å gå, men alltid over bakken, og uten å krysse så mange veier. Dessuten er det nytt og friskt, siden vi så sjelden kjører dette ekstra stoppet.

Irina er liten, men dette skjønner hun veldig godt. Spaserturen opp til parken er en del av turen. Selv om det er ingenting her å legge merke til, ingenting verdt å skrive om, finner Irina flere ting verdt å leke med, og jeg ting å skrive om. Hun kan balansere på muren, klatre opp på trapper og avsatser, vi kan gå i den lille avenyen, den lille spasergaten de så typisk har lagt til mellom høyre og venstre felt av veien, slik de gjør det her nede. Der er plantet trær, og satt opp benker og søppelkurver, nesten som en liten park, og ganske lurt i en by som ellers er veldig mye by. Det er satt opp gjerder for et lite veiarbeid, der vi går, Irina kan klatre på det, og hun kan også hoppe etter og fange bånd som er hengt opp i et av trærne, antagelig som et kunstprosjekt. Jeg fotograferer som vanlig flittig, og er godt til stede i det som skjer, jeg også. Det kan godt hende vi bruker en halv time opp dette lille veistykket. Hvem tar tiden?

I parken vet Irina godt hvor hun skal. Riktignok skal far først på do, og hun balansere litt på en mur og klatre litt i et lite tre, men det er den store lekeparken som er målet. Det er dit vi skal. Her er det alltid mange barn i alle aldre, alltid mye sosial trening å få. Og så er det mange forskjellige lekeapparater. Irina liker seg best i det vi kaller dissene, huskene på østlandsk, ketsjelki, på russisk. Jeg vet ikke om jeg skriver det riktig, men det er det jeg mener Irina sier. Dissene her i parken er ikke av de beste, de er seige og vanskelige å få fart på. En far disser sitt lille barn ved siden av, han snakker i telefonen, og gir barnet altfor stor fart, slik at det faller av, og på trynet ned i sanden. Det er ganske idiotisk, og skulle ikke være mulig. Barnet detter forover, i det det har ryggen i været. Fysikkens lover skulle tilsi at barnet og dissen skulle falle samtidig, slik at barnet ble sittende, hvordan barnet falt først og kom seg ut av, er ikke så godt å skjønne, men nå gråt det i alle fall, og faren fikk helt panikk, og trøstet og bar noe aldeles overdrevet.

Irina og jeg tok alt dette med stor ro. Det var ikke engang noe tema, for oss. Vi gikk videre, på Irinas kommando, til klatreapparatet med sklier, og alt det andre som står der. Irina fikk ikke noe særlig god kontakt med noen av de andre barna akkurat denne dagen, så det var mer å utforske og presse grensene, klatre steder hun ikke har klatret før, greie ting for første gang. Jeg er veldig glad i hvordan hun kjenner sin rett, og ikke gir seg i kampen med andre barn om de til enhver tid mest attraktive lekene. Særlig er det ei lita jente som ikke vil bli forstyrret, selv om hun er i leker for flere, og selv om det er plass. Reglene er slik at i karuseller og snurrer skal alle som vil på, så lenge det er plass. Ingen kan snurre rundt for seg selv. Om man ikke vil være med andre, får man da finne seg noe annet å gjøre. Lille Irina forundrer alle, også meg, med hvor stor fart hun kan snurre rundt i, og hvor lenge. Det er som om hun ennå ikke er i stand til å bli svimmel. Når eldre jenter på 10-12 år snurrer så fort de bare kan, for sin egen lek og moro, sitter Irina i sin egen verden, gaper med munnen og dreier på hodet, har det helt fantastisk.

Noe annet jeg liker godt med Irina, i tillegg til at jeg forguder henne og holder henne helt ufeilbarlig, så er det at hun står for en støyt. På lekeplassen har de et apparat, en stor treplate i fire kjettinger, en i hvert hjørne, på platen er det plass til mange barn, og så kan de gynge, seile eller disse, i flere retninger. Irina liker å sette seg her også, og også her tar hun ikke skrekken av at det er store barn som gir stor fart, og vipper både frem og tilbake, og fra side til side. Nå løper hun bort til denne treplaten, der det allerede er mange barn, og hun får ikke helt til dette med at når den er i luften og i fart, så er den vanskelig å styre. Hun løper rett på, slik at den slår i beina hennes, og hun faller over ende. Det er kritisk, for den gynger tilbake, og neste gang kan den treffe hodet, med tyngden av 4-5 barn på platen. Jeg er noen meter unna, og løper, voksne nærmere roper, og barna på platen skjønner hva som kan skje, og får stoppet lekeappratet. Lille Irina reiser seg opp, og kryper opp på platen hun også, setter seg til rette. Det er nødt til å ha gjort vondt sånn den traff leggen hennes, og slo henne over ende. Hun viser det ikke med en mine. Nå vil hun være med.

Hun er en tøffing. Det samme er når hun skal sprekke såpebobler med de store litt lenger borte. Det er en del sånne såpeboblekunstnere i Kiev, kunsten betyr i å ha utstyr som kan lage bobler som er veldig store. Så kommer barn og vil sprekke dem, eller se på dem, og foreldrene betaler kanskje en liten slant. Det kan være penger som kommer godt med i et fattig land. Irina er ellevill etter disse såpeboblene, og løper etter dem ivrigere enn alle. Hun er tre år, og som regel klart yngst. Men hun er med i kampen likevel, fullstendig uredd, og som om hun ikke visste at hun er mindre enn de andre, og ikke har en sjanse til å få sprukket boblen når de andre prøver så godt de kan, som de alltid gjør. Der de andre gir opp, fordi en boble er for høyt oppe i luften, eller går for langt vekk, holder Irina ut, og strekker den lille hånden sin i været, som for å markere hvor boblen er, eller for å være klar om den plutselig skulle komme ned helt uventet. Slik står hun til boblen sprekker av seg selv, eller er ute av syne. Deretter løper hun tilbake igjen i full fart, klar for neste boble.

Hun er helt herlig. Ulikt tidligere, har hun nå mot til å gå bort til mannen, og prøve å få laget noen bobler selv, med hans hjelp. Hun får også noen bobler servert til seg, laget slik at hun får sprekke dem. Boblekunstnerne vet at de små også må få sjansen. I noen kappløp går Irina over ende, eller så er det noen som rygger i henne, og hun faller. Hun blir liksom fornærmet og overrasket, nesten som Guden Balder, som tror seg uskadelig, og at ingen vil ham (henne) vondt, men hun rister det bare av seg, og kaster seg inn i leken igjen.

Det er jeg som må dra henne ut av det. Og da er det for å reise hjem. Det går med en av bussene langs Boulevard Sjevtsjenko, eller en av marsjrutkaene der. Det er er mye tidligere hjem enn i de gode sommerdagene, men det er gode dager om høsten også. Om enn de er kortere, og kaldere.

 

Når enden er god, er allting kjekt! (En varm dag vi ikke kom oss til stranden)

Jeg har satt meg til i en restaurant som ennå ikke er åpnet, men der stolene og bordene står ute fra i går. Jeg skal prøve å lappe sammen noen av postene jeg har hatt hengende, deriblant denne, fra det som i dag er i går.

Det er ikke helt riktig at vi ikke kom oss til stranden i går. Jeg kom meg dit, for femte gang på rad med morgentrening. Årsaken var at jeg la inn en ekstra lørdagen, og nå begynner det å merkes i armene. I dag er det godt med en pause.

Hjemme var det som vanlig en solid frokost, og vel så det. Babusjka hadde laget koteletter, slik det er karakteristisk for Kiev, innbakte på et vis. Sprø og gode. Hun laget rikelig, og selv om jeg gjorde et helhjertet forsøk på å spise dem alle, klarte jeg det ikke. Det gjorde meg imidlertid som vanlig mett, utover dagen.

Utfarten ble litt forsinket av at lille Irina hadde litt mageproblemer. Hun sa hun måtte på do, men fikk det ikke til. Også natten hadde vært litt urolig. Dette er sommeren med bleieavvenning for henne. Vi trodde vi var ferdige med det, men det ble visst litt ekstra. Erfarne foreldre vet sikkert mer om dette enn vi. Kort sagt, og tilrettelagt det offentlige nettet, så kviter hun seg ennå for å gjøre stort, og utsetter det for lenge.

Til slutt gav vi opp. Det var en varm dag, opp mot 30 grader, og alle var hjemme. Inkludert Tante Tanja. Det kan bli litt folksomt, særlig med to små barn som løper rundt, og til slutt måtte jeg og vi bare skjære gjennom, vi måtte bare gå ut. Først gikk Irina og jeg, mens kone Olia ble litt igjen for å pakke ferdig sekken. Som vanlig tok dette lang tid, og i varmen var det kjedelig og irriterende å vente. Det er en lekeplass like utenfor, men Irina pleier heller sette kursen mot busstoppene vi har utenfor. Hun har kanskje lært seg at disse går mot stranden?

Jeg hadde allerede mistet tålmodigheten, og med Irina på armen begynt å gå mot leiligheten for å hente Olia, da hun kom. Det var varmt, så stranden ville være veldig naturlig, men det var såpass på dagen at Irina begynte å bli sulten, så jeg foreslo businesslunsj i sentrum først. Olia ville veldig gjerne hente et nettbrett hun hadde kjøpt til moren, og levert til reparasjon. Det lille verkstedet, den lille boden, der det ble levert inn, ligger nede i gaten som går opp til det nye fotballstadionet bygget til EM i 2012. Dit ned er langt å gå. Og med Irina på skuldrene, er det ikke til å unngå at jeg blir litt gretten.

Olia, derimot, er solstråler og glede, hun snakker i vei, dette er en minnerik strekning for oss. Her gikk vi mye den gang vi løp rundt i byen for å skaffe dokumenteterne vi trengte for å gifte oss. Her har vi gått ofte hver ferie siden, også. Jeg skjønte det var ingen ting å være gretten etter, solen og varmen til tross, så jeg kjøpte meg et par espresso og fikk piffet meg litt opp med å være på ferie, ikke på stress. Vel føltes det unødvendig å bruke et par ekstra timer på å hente dette nettbrettet denne varme sommerdagen, vel synes jeg Olia har vel mange slike ærender, men det er jo hennes ferie også, og hun trives i alle sånne prosjekter med ting å kjøpe, hente og ordne. Hun var heller ikke så plaget av varmen som jeg, hun er jo herfra.

Den lille boden ligger like i krysset der vi kommer ned, på skrått over fra Palass Ukraina, og rett i nærheten den gamle favorittrestauranten min Hatinka, fra tiden før jeg giftet meg her nede. Siden har vi ikke vært her så ofte, dette området ligger litt klønete til for oss. Enten må vi gå ned denne lange strekningen, eller reise med buss eller metro i en trekant, skikkelig omvei. Det går alltid lang tid. Og etter vi fikk hentet nettbrettet, det var forresten helt ordnet, og det gikk på garantien, så var det å gå opp denne hovedgaten til det omtalte fotballstadionet som dominerer så enormt området det er i, og rundt det til restauranter der vi kan spise. Denne veien er alltid mye lenger enn vi har sett for oss, selv å gå rundt stadionet kan ta sine 20 minutter.

Det gjorde at klokken var nesten fire, businesslunsj var slutt på den persiske restauranten vi hadde sett for oss, og vi måtte gå ytterligere noen meter for å komme oss til Pervak. Pervak er bankers. Der varer businesslunsj til klokken 1700, den er ganske suverent den beste restauranten i Kiev i sin prisklasse og målgruppe. Her blir man aldri skuffet. Vi satte oss oppe på balkongen, Irina fikk til å gå på do, skikkelig, og alt var bare glede.

Det eneste var at vi ikke var noe sultne. Klokken fire er ingenting etter  ha spist frokost hos babusjka, de tre businesslunsjene med tre retter hver så veldig mye ut. Og for en sjelden gangs skyld klarte vi ikke å spise opp. Den ene suppen måtte bli stående urørt.

Nå var klokken mellom fem og seks, solen skled ned og ble kveldssol. Det var ikke lenger så plagsomt varmt, men vi opprettholdt målet om å komme oss til stranden. Vi hadde noen alternativer, rød linje i metro til hydropark, finne en buss og komme oss til Posjtova, deretter over gangbroen, eller kanskje til og med oppe på nummer 55 eller 118 nede i byen, og reise helt over til venstre bredd der vi pleier å være, over Patona-broen.

Vi ruslet oppover hovedgaten Khresjtsjatik uten helt å ha bestemt oss. Irina hadde et lite uhell med toalettet, men et hun ikke godt kan lastes for. Hun var litt urolig i magen dette døgnet fra i går, hun sa det selv også en gang, zjivotnoje bolit, vondt i magen, og vi skulle nok gjort et mer helhjertet forsøk på å få henne på do da vi forlot Pervak også. Nå ble det ekstra arbeid for Olia å skifte, vaske og ordne.

Dermed var også dagens problemer over. Herfra ble det ganske uventet en kjempedag, og det uten at vi kom oss til stranden i det hele tatt!

Etter å ha vasket og ordnet med Irina, følte Olia at hun ikke var helt ren på hendene, og ville vaske seg enda en gang. Det gjorde hun inne på storsenteret tsum, et senter som er pusset opp nesten til det latterlige, gitt standarden byen og landet ellers har, og økonomien til folkene som bor her. Det er blitt kulere enn Europa, kan man nesten si, fullt av luksusvarer, hypermoderne stilt ut, og flere vakter i stramme dresser og ledning til øret, enn det er kunder. Sånn cirka. Dit gikk Olia inn. Irina og jeg ventet utenfor.

Det var det en mor som drev og fotograferte sitt lille barn, på en avsats nederst av bygningen. Ved siden av var det satt opp en blomstervegg av kunstige blomster, så det var et flott motiv moren hadde funnet. Irina klatret også opp på avsatsen, og stilte seg opp som på bilde hun også, bare at hun ikke var i nærheten av blomstene. Veldig flott og egentlig litt ulikt henne var det tommel opp, et tegn jeg ikke helt skjønner hvor hun har fra, hvor hun har lært det, og hvorfor i all verden hun brukte det her. Det passet i alle fall godt, og moren til det lille barnet som ble fotografert, ville at også hennes barn skulle holde tommelen opp, eller gjøre noe morsomt, sånn som Irina. Irina overtok virkelig helt showet, hadde skrudd opp sjarmen til overdrive, med smil, og å bøye seg ned for å se den litt mindre jenta inn i ansiktet, og smile til henne og vinne tillit. Virkelig flott, egentlig, men kanskje forstyrrende om denne moren helst ville fotografere sitt eget barn, slik mødre gjerne vil, naturlig nok.

Så jeg spurte, – my mesjaem, – forstyrrer vi? på russisk. Jeg spurte en gang til, om det forstyrret, sånn som Irina holdt på, jeg lot henne skjønne jeg ville ta henne vekk, om vi var i veien. – Jeg er ukrainer, jeg snakker ikke russisk, sa hun. – Ah, jeg er norsk, sa jeg, ville jo ikke gjøre noen stor sak av noe. – Snakker du engelsk? spurte hun. – Ja, litt sa jeg, – men hun gjør det ikke, og så pekte jeg på Irina. Det «litt» er helst et signal om at jeg har ikke så veldig lyst til å snakke engelsk her nede, eller noen steder utenom de engelskspråklige landene selv, jeg snakker jo engelsk mer enn flytende, og langt bedre enn russisk. Hun prøvde seg litt på engelsk, men kom ingen vei. Jeg tenkte det var kjedelig språksituasjonen og den politiske situasjonen i Ukraina kunne ødelegge kommunikasjonen på denne måten. Barna våre hadde jo åpenbart kontakt.

Det tok imidlertid ikke lang tid før hun begynte å snakke russisk. Og det viste seg jo at hun kunne dette språket ut og inn, helt uanstrengt. Den lille politiske antydningen om at hun som ukrainer ikke ville snakke russisk, forsvant også helt. Gledelig og optimistisk nok viser det seg at ønsket om kontakt mellom mennesker, overvinner sånne hindringer. Hun snakket i vei som bare juling, det samme gjorde jeg. Hun ville også jeg skulle snakke litt norsk, så barnet hennes kunne få høre litt norsk. Det var fødselsdagen hennes, hun var to år i dag. I sekken hadde vi leker Olia hadde kjøpt, jeg tok dem frem, og Olia og den lille jenta lekte veldig kjekt, mens vi voksne snakket, og så på dem.

Olia kom også, etter hvert, med henne hadde det jo vært mulig å snakke ukrainsk, men dette var ikke lenger noe spørsmål. Samtalen fløt lett og uanstrengt, mye viktig og interessant informasjon ble utvekslet, om hvordan det er å bo i Ukraina, hvordan det er å bo i Norge, mye om hvordan vi tenker om disse tingene.

Det tok lang, lang tid før vi forlot dette ubetydelige stedet utenfor inngangen til det store kjøpesenteret. Jeg fikk også stukket inn, og prøvd med på toalettet, det var på den måten jeg fikk sett hvordan det så ut. I kortbukse, sandaler og singlet følte jeg meg for en sjelden gangs skyld helt feilkledd, virkelig som jeg ikke passet inn, noe jeg heller ikke gjorde. Toalettene var ikke lette å finne, jeg fant i stedet prøverommet, der det stod en parfyme. Akkurat i det jeg prøvde den på håndleddet, kom en medarbeider i senteret og sa parfymen var for jenter. Det skulle ikke være noen overraskelse, for der jeg var, var alt mildt sagt rosa. Å kalle det prøverom, er å være forsiktig og å gi assosisasjoner til norske prøverom, her gikk assosisasjonene mer til hotellsuiter. Jeg fikk kommet meg ut, og funnet toalettet, før jeg kom meg ut av hele senteret.

Med denne jenta og det lille barnet ble det sånn at vi egentlig ikke hadde lyst til å forlate hverandre. Mange vil sikkert kjenne seg igjen, man passerer det stedet man egentlig skal, der busstoppet er, men så går man litt til, for man kan jo bruke et annet busstopp også. De stod lenge, lenge og snakket, Olia og henne. Barnet hennes var også veldig med, og smilte sjenert og glad da vi snakket med det, og gav henne leker. Irina kan bli litt dominerende i overkant av det som er sjarmerende, enda hun har sjarm og skjønnhet i bøtter og spann, noe som gjør at hun pleier å slippe unna. Hun tar fra det lille barnet interessante leker, men gir jo noen tilbake også, og smiler og er snill.

Merkelig drev Irina på et tidspunkt her og sprang inn på en restaurant, Rukola. Jeg tror hun måtte på do igjen, hun sa det, men da hun var der inne, ville hun ikke. Det er en kjederestaurant, pizza og italiensk, og det er en turistfelle midt i hovedgaten, men som turistfelle langt, langt fra de verste. Den hadde et lite lekerom, og selv om dette var mørkt og ikke overfylt, var Irina barnebestemt på at hit skulle hun inn. Jeg måtte ta henne ut med makt, først en gang, så en gang til. Hun løp hele veien fra oppe ved selve Madian, der Olia og den unge moren stod og snakket, og de kanskje hundre meterne ned til restauranten. Jeg tenker de var ganske overrasket, der nede, da lille Irina på snart tre løp inn, 30 meter før jeg kom meg ned dit, jeg som gikk.

Vel, vel, Irina fikk viljen sin til slutt. Vi hadde jo ikke noe bestemt mål, lenger, Olia og jeg, til stranden begynte det å bli sent og meningsløst, klokken var kanskje åtte, kanskje mer. Vi så ikke lenger på den. På restauranten kjøpte jeg en øl, vi en juice til Irina. Så fikk hun leke.

Deretter stod vi litt rådville utenfor, der på Khresjtsjatik, hvordan vi nå skulle komme oss hjem, da buss nummer 114 kom sneiende inn på en busstopp like ved der vi stod. Dette tror jeg er en ny rute, tidligere tror jeg ikke det har vært noe særlig med busser på Khresjtsjatik. Vi hoppet i alle fall på.

Park Sjevtsjenko

Slik kom vi bort til Park Sjevtsjenko, og nye eventyr. Det er en flott lekeplass der. Og så pleier det være en mann som lager store såpebobler, og så er det sjakk. Irina hadde ikke vært lenge på lekeplassen, før hun ville bort til sjakken. Denne dagen var det imidlertid ikke noe ledig brett for oss. Derfor gikk vi snart tilbake til plassen.

På et tidspunkt stilte det seg opp en slags gateartist like ved. Han ble ganske ufrivillig morsom, fordi det var så pinlig det han gjorde. Ideen hans var å ha en mikrofon med en morsom og småtøff ekkoeffekt, musikk på mobiltelefonen, og så gikk alt over og ut fra en høyttaler han hadde med. Han hadde imidlertid ikke helt troen på det selv, kunne det se ut som, og han hadde store problemer med å både få og å holde på oppmerksomheten. Svart, krøllete hår, hvit t-skjorte, kaki-bukser. Han hadde prøvd sitt beste, også i klesveien. Kanskje hadde han øvd litt? I hvert fall så det ut til at han hadde tenkt seg hvordan det skulle bli. Men i tankene hadde han nok ikke helt sett for seg virkelighetens publikum, hvordan folk reagerer når det plutselig kommer høy lyd fra en høyttaler like ved der de siter for å slappe av i en park.

Det var ikke bare det at han ikke sang selv. Han hadde heller ikke lært seg teksten helt, så han kom bare inn sånn litt forskjellige steder. Det samme gjaldt for dansen som ledsaget opptredenen, han hadde en hodebevegelse som satt, ellers så det ut som han hadde store problemer med å fylle tiden mellom hver del av sangen han hadde noe planlagt.

Etter kort tid kom en gruppe eldre menn og kvinner og forkortet pinen for ham, og for oss andre. De gav ham antageligvis klar beskjed på ukrainsk vis at dette var noe stort tull. Han stod jo ganske tafatt, der med t-skjorten og kakibuksen sin, og den fine mikrofonen og høyttaleren. Han hadde nok håpet på at han skulle få tjene seg noen penger på denne måten. Sjansene så små ut nå. Ikke bare fikk han ikke en kopek, han ble også jaget bort. Den ene som stod rundt ham, hadde skrevet okoron på ryggen. Det betyr vakt.

For meg var det vel så underholdende det som skjedde nå, som det som skjedde da han opptrådte. Jeg ble nysgjerrig, som jeg alltid er, og gikk bort og lyttet, latet som jeg så på han mannen som laget såpebobler – en mer stille og vellykket aktivitet. Nå var det en gjeng babusjkaer som tok seg av den unge håpefulle artisten. De la ikke noe i mellom de heller, han skremte ungene og vekket barn som sov, de kjeftet på ham, regelrett. Og han stod og hørte på, med det fortapte og forskremte uttrykket i ansiktet han hadde hatt hele tiden, egentlig, nå hadde han også fått på seg en hatt, en aristhatt, kan man is.

Olia kom også. – Dette vil jeg være med på, sa hun. Hun gikk bort i samtalen hun også, som vanlig full av råd, og klar i beskjedene. For Olias del var det repertoaret som var feil, og plasseringen. Dette var en lekeplass, for barn, da måtte det være barnesanger. Hun hadde også flere tips om hvordan han kunne tjene gode penger, på å gjøre det på en litt annen måte. I disse tipsene lå det selvfølgelig også en god del drepende kritikk, av sånn som han hadde gjort det, og vurderingene han hadde gjort for å velge å gjøre det på denne måten. Etterpå kom Olia i snakk med de andre mødrene og bestemødrene som hadde satt den unge artisten på plass.

Jeg løp rundt med Irina på lekeplassen. Hun kom som vanlig i kontakt med mange barn, og var som vanlig helt uredd og bestemt, enten det var mindre eller større barn, gutter og jenter. Når hun har det kjekt, viser hun det mer synlig enn alle, smiler, ler og hyler. Nå fant hun et nytt lekeapparat, et slags brett satt opp med kjetting, slik at det er plass til flere barn, og det kan brukes som en huske.

Vi var omtrent de aller, aller siste som gikk. Det var blitt helt mørkt. Irina var helt fortvilet fordi hun ikke hadde fått en pistol, som vitterlig var en annen jente sin, og denne andre jenta ville ha den. Irina kjenner sin rett, også når hun ikke har den, og trenger nok å lære at det er ikke alt hun kan få, selv om hun vil og griner. Hun kan være veldig bestemt, en ny side som vokser frem nå som hun selv vokser opp og blir større, – barna vokser opp, vi blir gamle, som han på venstre bredd formulerte det. Moren til det to år gamle barnet syntes også tiden gikk vel fort.

Da vi stod og ventet på bussen etterpå, fantastiske 118, så følte vi ikke tiden gikk fort. Vi ventet og ventet. Holdeplassen var like bortenfor parken, nesten for godt til å være sant. Tidligere har det vært et stykke å gå fra parken for oss, for å komme til et sted hvorfra vi kan ta offentlig transport hjem. Nå var det rett ved, og 118 stopper like utenfor døren.

Klokken var godt over ti da vi kom hjem, en dag som hadde blitt helt annerledes enn sånn vi så den for oss. Men etter vi forlot Pervak, gav den oss opplevelser slik særlig jeg liker det, men Olia også. Særlig sånn vi bare hoppet på buss nummer 114 da den kom, inn til det ukjente, inn i nye eventyr. Slik liker vi det.