Rundt Melsvatn for første gang!

Å kjøre ut til Melsvatn med lille Irina i baksetet, lukke døren, og stenge verden ute. Ingen telefon, ikke noe nett, ikke noen lyd på øret. Irina og meg. Rundt vannet. Hun er 2 år og 7 måneder, nå i går. Målet var å gå rundt det omtrent 4 km lange vannet, og at hun skulle gå alene.

Det har vært et tema for oss, dette Melsvatnet, oppe ved Lye, på feil siden av Jæren for oss. Før vi fikk Irina, var jeg der nesten aldri, bare når jeg syklet omvei hjem fra jobb på Bryne. Da jeg var i fedrepermisjon med henne, var vi der omtrent hver fredag, gjennom hele året. Det er et herlig vann å gå rundt, med de skiftende årstider. Her er det passende med trær som får skudd, slår ut sine blader, og lar bladene bli gule og røde og falle, om høsten. Om vinteren pleier det være litt is på vannet, om sommeren går det an å bade. Hele året er det mange små bekker og småelver som forsyner det store vannet med vann, og som frakter vann vekk. Rundt er Jærfjellene og saueheiene.

Siden vi kom fra Bryne, parkerte vi på parkeringsplassen med badeplassen, den nærmest Bryne. Vi gikk også mot venstre på veisiden, altså motsatt vei enn vi pleier. Fra den parkeringsplassen tenkte jeg det ville være lurt, så fikk vi mange kjekke ting mot slutten, og kunne gjøre unna litt transportetapper først.

Irina har lært seg at når jeg går i turjakke og vi er på tur, så er det sjokolade i lommen. Vanligvis skal det bare være på søndagen, men nå er det påske, og søndag hver dag. Og jge er ikke knipen med sjokoladen, det får hun når hun spør. Hun får spise til hun blir lei.

Det går sakte de  første meterne, med mange pauser og sjokoladepauser, ofte la hun seg ned eller satt seg ned, slik hun har for vane. Jeg har en mistanke om at hun da er for varm, at det er det det skyldes, og etter en stund foreslo jeg å ta av strikkejakken under kjeledressen. I den prosessen føk hele kjeledressen av. Irina er i ferd med å utvikle sin egen vilje, og i den vilje ligger det ofte av med klærne. Når far har styringen, er det fritt frem. Irina fikk gå som hun ville, i genser og tynn joggebukse, lue og vanter. Pussig lite klær i 7 grader og påskevind, selv måtte jeg ha jakke – men i disse klærne ble Irina rene energibomben. Hun løp av gårde.

Med nytt sony fotoapparat og ganske ny sony mobiltelefon fotograferte jeg enormt. Irina er et herlig motiv, og det jærske vannet og omgivelsene tilbyr mange vakre bakgunner. I voksen alder er jeg blitt så opptatt av trærne, også, hvordan de skyter nye skudd og greiner, og hvordan de forandrer seg gjennom året. Det er nesten alltid en spennende periode med trærne, nesten alltid noe spennende å se.

Og for lille Irina er alt overmåte spennende å se på og å lære. Faren, som er jeg, vil gjerne lære henne navnet på alt, bjørk og gran og furu, kjøttmeis, bokfink og linerle, mens Irina nok var mer opptatt av de store vindmøllene i bakgrunnen, de faren er litt i mot. Her i landet har vi nok strøm, og vi trenger ikke subsidiere vindmøller og annen såkalt grønn energi, for å transportere den til utlandet. Da kunne vi heller subsidiert dem der, i så fall. Men for Irina spiller det ingen rolle, hun løper av gårde, lett og fri i de myke klærne.

På kortsiden i sør er det en liten port. Der var vi lenge, lenge, lenge. Lille Irina ville først klatre over den, så lærte hun å åpne den. Og da åpnet hun dem opp og igjen, opp og igjen, for seg selv, for meg, og for folk som kom tilfeldig forbi. Jeg fotograferte og filmet, maste ikke et øyeblikk. Det er viktig å være tålmodig med barn. Da går turen lettere. Da kommer man seg rundt.

To små hunder kom forbi, med to små barn som holdt dem i båndet. – Nei, nei, nei, sa Irina, og holdt hendene frem.  De små hundene hoppet opp på henne, de små barna hadde ingen kontroll, og foreldrene var langt unna, så det ikke og brydde seg ikke. Irina er ganske rolig av seg, det samme er jeg. Etter det hadde pågått en tid, tok jeg Irina i hånden, og leide henne bort. Da vi senere passerte et voksent par med en litt større liten hund, var Irina skeptisk, og trakk seg unna til motsatt side. Kanskje er det bare sunt hun lærer seg litt skepsis til fremmede dyr. Hun er tidligere straffet for å overdrive med en katt som klorte henne opp.

Her var også et kritisk øyeblikk da Irina satte av gårde i motsatt retning, tilbake mot bilen, i full fart. Vi hadde ikke kommet halvveis til halvveis engang, det ville blitt en ikke-tur, og jeg ville gjerne ha henne med. Men Irina sprang av gårde, – nei, sa hun, da jeg ville ha henne til å snu. Jeg gikk rolig etter henne. Og plutselig ombestemte hun seg, og løp bort til meg igjen, riktig vei. Heretter var det få forsøk på å snu, heretter gikk det stort sett i riktig retning.

Stadig vekk ville hun over gjerdet, riktignok, og stadig ville hun opp i terrenget. Jeg mener for så vidt at dette er riktig retning, og er stolt over at hun slekter på faren, eller tar etter ham. Det gjelder i både direkte og overført betydning, på sti er det kjedelig, det er der alle går. Det er når man går av stien, ting skjer. Det er da det blir interessant.

Særlig interessant ble det da vi fant en liten elv, eller en stor bekk, alt etter hva man vil kalle det. Den er selvsagt godt kjent, det er den største av bekkene som renner ned i Melsvatn, det går i noen småfosser nedover, og så strømmer vannet inn i noen rør, og ut. Da vi var rundt med søsken-familien i høst, klatret sannelig søskenbarn Sara gjennom røret. Jeg ble litt skeptisk da lille Irisjka satte seg fore å gjøre det samme, jeg skulle ikke ha noe av at hun satte seg fast inni der, med bare svære meg til å prøve å få henne ut igjen. Men lille Irina skulle ikke inn, hun skulle bare ha en stein der inne.

Vann er kjekt. Med rennende vann kan man være i timevis. Det er livgivende, på så veldig mange måter, også moderne, i og med at det gir elektrisk strøm mye bedre enn disse vindmøllene man vil sette opp over alt, og som ødelegger landskapet. For naturen er det rennende vannet som blodårene, det er her næringen renner og transportere, det er det rennende vannet som holder ferskvannene rene og friske. Og for små barn er rennende vann det aller kjekkeste å leke med. Jeg identifiserer meg med små barn. Jeg forlater ikke rennende vann i utrengsmål.

Dette her var sjarmøretappen. Lille Irisjka formelig fløy rundt vannet, Melsvatnet, fant steiner og pekte, løftet og romstrerte, nysgjerrig på alt og ivrig på å finne ut hva som ventet videre. Da vi var litt over halvveis begynte hun å ville holde meg i hånden, da vi begynte å nærme oss andre kortside begynte det å bli nødvendig med litt overtalelseskunst. Men ikke verre enn at Irina kom med frivillig, jeg måtte aldri dra eller slepe, og slett ikke bære.

Her hadde jo også Irina gode grunner til å bli litt motløs. Ikke bare hadde de små bena fraktet henne sikkert 3 kilometer. Det begynte også å blåse opp, det var mindre le på denne siden, og det var i ferd med å bli mer enn halvkaldt. Jeg hadde smurt litt niste og hadde med kaffe i termokopp, og god juice til Irina. Men det var ikke snakk om å sette seg ned og spise niste, ikke en gang på kortsiden med gresset og steinene, der det er så kjekt og så mye å finne på. Irina kunne ikke dy seg fra å kaste et par steiner i vannet, men hun skjønte nesten med en gang dette ikke var noe sted å bli værende, det var jo så surt og kaldt. Hun løp tilbake til stien. Helst ville hun snu, og løpe tilbake andre vei, men det ville jo være mye lenger enn å fortsette, så langt vi var kommet.

Plutselig var det som hun skjønte vi var ved den parkeringsplassen vi pleier å parkere, den ved Ålgårdsenden av vannet, og hun fikk på ny farten opp. Hun løp bort til broen over den lille elven med vann ut fra vatnet, de fleste bekkene renner jo med vann inn, og hun åpnet og lukket porten flere ganger, for meg og for seg selv og for ingen, det hadde hun overskudd til i den kraftige vinden. Men hun ble lei seg da hun skjønte bilen ikke var på denne parkeringsplassen, da gråt hun.

Og verre ble gråten da det begynte å regne. Da var det tøft for et lite barn på 2 år og 7 måneder, i ferd med å gå sitt livs hittil lengste marsj, allerede 3-4 kilometer, men ennå 500 meter til 1 kilometer igjen, det er vanskelig å anslå. Og nå ventet en værhard slette, uten beskyttelse av trær eller noe, med vinden og regnet ubeskyttet rett i mot. Da gråt hun, og virket ganske motløs.  Og denne sletten er som sletter flest, mye lenger enn man forestiller seg dem i hodet. Med lille Irina virket den endeløs. Og hun var tynt kledd, sliten, sulten og trøtt.

Da nyttet jeg kunnskapen jeg har fra militærtjenesten. Nå har jeg nok utviklet meg til å bli en god pasifist, ingen våpen i min hånd, sterkt skeptisk til begrepet rettferdig krig, ingen tro på humanitær krigføring, sint på omskrivinger som «humanitær aksjon» eller «militær operasjon». Den gang avtjente jeg verneplikten, og lærte jo noe av det, deriblant at det var ekstra viktig å gjøre tingene riktig når det er surt og kaldt ute i felt. Det er når vinden tar, kulden sitter og regnet høljer uten ende det gjelder å skru på hodet, og finne ut hvordan man kan få det litt bedre. For Irina var det opplagt, det var bare å ta på kjeldedressen igjen. Man trenger neppe militærtjeneste for å skjønne det. Poenget der er at man må motkjempe apatien som oppstår, når det regner og er surt, har man bare lyst å stå og lide, hate maks, som det het, da vi stod i tjenesten litt før midten av 90-tallet. Fristet er man jo til å ta Irina på armen, og bare løpe til bilen, og droppe å styre med påkledning i regnet, av og på med støvlene, alt styret. Eller, jeg var ikke fristet til det. Jeg skulle ha Irina rundt.

Med kjeledressen på kviknet Irina til som en hund som blir løst fra bånden, eller blir kvitt en smerte eller plage. Hun ble vill av glede, knurret frem en latter, vilt smil, i herlig tross til været og til alt. Nå var det også på tide å finne frem matpakken. Det er når det røyner det gjelder å spise og drikke, «gjøre det godt for kroppene våre», som løytnanten sa, i sol er alt lett, da spiller det ingen rolle hva man gjør. I regn gjelder det å spise og særlig drikke, så man skjønner det går an å få det bedre også i slike forhold. Vi kunne ikke sette oss ned, selvsagt, det var altfor kaldt. Men vi kunne gå og spise. Og Irina spiste som hunden hun nå var, vilt og knurrende, med knurrende smil og latter, varm av kjeledressen, mat i munnen, plutselig ble det så mye bedre å være henne.

Alt ble selvsagt litt lettere også da vi kom inn i skogen ved enden av sletten, den mellom de to parkeringsplassene. Veien går like ved siden av, så vi kunne kuttet turen betraktelig ved bare å følge den, i stedet å følge skogsstien med alle svingene. Sånn er ikke vi, vi gikk på stien. Irina løp frem og tilbake på første broen, spiste stadig mer av skiven jeg serverte, drakk litt juice. Jeg drakk kaffen min. Alt mens vi gikk.

Så var det å lokke henne hundre meter, og hundre til. Først opp til de få treningsapparatene, som for henne er lekeapparater. De gikk hun gjennom et par ganger, litt lek hjelper alltid på, når kreftene tar slutt. Her kunne hun balansere og klatre litt, og gå fra stein til stein, så lenge hun holdt meg i hånden. Deretter er det tre og stein og stubber å se på, rundt svingen er bilen, jeg kan vise henne parkeringsplassen, med bilen, det er bare noen få svinger til, det er synlig alt, nå. Det er en stein å klatre opp på, alt slikt gir krefter, det koster ikke, det er her mange voksne og familier tar feil, tror jeg, når alt går ut på å komme seg fremover, blir man lei, særlig blir barn leie. De må få litt tid til å utforske og til å leke seg, så kan de gå veldig, veldig langt. Mennesket er jo laget for å gå hele livet, vi er veldig energieffektive, det koster oss ikke mye å spasere, det kan vi bare gjøre hele tiden, om vi vil. Problemet – særlig for barn – er at vi slutter å ha lyst.

Og så kom vi ut i lysningen, så Irina kunne se bilen. – Bilen! sa hun, og strålte opp! Nå kunne hun ta noen skritt litt raskt, og være med på at jeg filmet de siste metrene, det spiller forresten ikke så stor rolle for henne, om jeg filmer eller ikke. Helt til bilen kom hun, tok på den, og så var vi fremme, så var vi rundt. Slik lille Irina gikk, med sekvenser av frem og tilbake og opp og ned i terrenget, kan man trygt si hun gikk en halv mil, på egne ben, denne dagen. Så sovnet hun også straks, da vi satte oss i bilen for å kjøre til bestemor.

Melsvatn, Barn, Jæren, Jærheiene, Jærlandskap

På dette bildet får man en idé om hvor stort vannet er. Turen er nettopp i gang.

Rør, Vann i rør, Barn og lek, Barn og vann, Melsvatn, Bekk

Litt lek ved vann og utforsking av rør, hører med.

Bekk, Lek, Pinne, Lek med pinne i bekk

Lek i vann hører også med. Her kan hun få sitte så lenge hun vil.

Melsvatn

Omtrent her er hun akkurat halvveis. Vi ser bilen på andre siden, men bildet gir ingen idé om hvor langt vannet er. Det er lengre enn det er bredt.

Melsvatn,

Mot slutten blir det desto viktigere å leke, og å kaste stein og annet i vannet.

Irina, kjeledress, Tur

Her har hun sett bilen. Stilen holder hun som vi ser, helt frem til mål.

 

Kald påske

Jeg synes det er guffent det som serveres oss i nyhetene om dagen. Terror, bomber, eksplosjoner, og denne voldsomme viljen etter å dele verden inn i oss og dem, venner og fiender, der det gjelder å tråle internettet og de sosiale medier etter bekreftelser på ens egne meninger er de riktige, og at motstanderen, fienden tar feil.. Det kan ikke komme noe godt ut av det. Kanskje burde også noen av mine venner tenke på at den veldige iveren etter å klistre Trump til å være en Russland-venn, kanskje har ført til at han i sin uberegnelighet og selvelsk har villet bevise at det vil han slett ikke, og derfor nå går til full konfrontasjon. Det er deprimerende å følge hvordan medier, kommentatorer og politikere som har vært ytterst kritiske til Trump, virkelig kjørt ham, latterliggjort ham og diskvalifisert ham som president, politiker og menneske, nå hyller ham og støtter ham, nå som han har gjennomført et militært angrep i Syria, og altså gått til full konfrontasjon mot Russland. Vår egen utenriksminister, Børge Brende, uttrykker forståelse.

I påsken har vi i vår familie noen faste turer vi pleier å gjennomføre. Det er ut å grille pølser på bål, på stranden, Hellestø, eller på det vi kaller påskeplassen, Møgedalshølen, Figgjoelven like ved Bråstein. Det er det vi kaller frokostturen, opprinnelig med tre måltider, siden bare med to, og med små barn, kanskje bare ett. Turen går i alle fall fra Dale, og rundt over Lifjell, Bymarka, i Sandnes. Veldig flott terreng. Ikke siden far døde har vi fått gått hele turen. Andre klassiske turer er opp til Bynuten, litt rundt i Arboretet og Melshei, noen ganger til Brekko, og noen ganger til steder vi sjelden er ellers. Vår tradisjon pleier ikke inneholde snø, påsken er vår for oss. Den går ikke på ski.

I år er det kaldt. Den varmeste dagen i følge værmeldingen var nå på søndag, palmesøndag. Da gikk vi alle sammen opp til Ulvatjødn på Kverneland, Ulvetjern, heter det sikkert på bokmål, Ulvatjern og Ulvatjørn er alternative stavemåter. Vi har prøvd oss opp dit en gang tidligere, da var ikke onkel Lars med (onkel Lars, mer og mer vil jeg nok betegne familiemedlemene i relasjon til vårt lille barn, Irina, han er onkelen hennes, mannen til min søster), og vi fant ikke frem. Denne gangen gjorde vi det. Lille Irina hadde vætet ut støvlene sine på hennes og min lille fotograferingstur til Arboretet, nå på lørdag, en tur som mer enn noe annet var for å prøve ut det nye fotoapparatet vi har kjøpt. Førsteinntrykket stemmer, det er et imponerende kamera, plutselig er det kjekt å ta bilder igjen, litt sånn barnlig kjekt, det er gøy at det virker og blir så bra. Siden støvlene var våte, hadde Irina på seg sine fine, nye, nesten ubrukte skinnsko, jeg vet ikke navnet på slike sko. Damesko for barn, kan man kalle det. De fikk kjørt seg i sorpå (dialektord, det er på sin plass) og sølen opp mot Ulvatjørn. Jeg kommer nok til å stave det ordet litt forskjellig gjennom posten. Det er en blogg, dette, ikke en fagtekst.

Terrenget på Kverneland er som jeg husker det fra barndommen, slik det var på Ganddal også da jeg vokste opp. Åpent og fritt, gras og stein. Landskap for sauer, og rogalendinger, som meg. Jeg føler meg fremmed i all bebyggelsen man setter opp overalt, påkostet og fin, trær, gress og planter i fint anrettede anlegg, park mer enn natur, byråkratisk plan mer enn naturens frihet. Det er ikke meg. Så jeg trives i sørpa og sølen oppover mot Ulvatjern. Lille Irina løper tappert med, men de store ungene og de voksne har så mye, mye større bein. Lille Ira og jeg blir hengende etter. Jeg setter henne i bæremeisen, men da detter de fine damebarneskoene hennes av, og hun begynner å gråte. Vi får det ikke helt til. Bestemor må komme løpende tilbake, fra langt fremme, og komme og hjelpe oss. Da får vi farten opp. Irina er den langsomste, men jeg er – i respekt å melde for min øvrige familie – den raskeste. Sammen er vi et uslåelig team, uovervinnelig lag, vi kommer oss alltid frem. Intet mål er for langt unna. Med Irina i meisen tar vi igjen alle.

Oppe ved tjernet er det grilling av pølser. Jeg er såpass tradisjonsbundet, nesten sær, at jeg foretrekker å grille pølsene på stranden, og har i stedet tatt med kokeapparat og pasta. Det hører hjemme i naturen, i skogen, for meg. Oppe rundt Ulvatjern er det en liten furuskog, karakteristisk med hengende trær, slik det er også hos oss oppe på Bogafjell og Foss-Eikeland. Kokeapparatet er nytt, og en julegave fra mor, endelig med gass i stedet for rødsprit. Dessverre glemte jeg tappen som skulle gå fra gassbeholderen til kokeapparatet, dermed ble matprosjektet mitt nyttesløst, enda jeg hadde med pasta, karbonarasaus, skinkebiter, melk og etterpå kokekaffe. Alt måtte med ned igjen, ubrukt. Og jeg og lille Irina måtte spise pølsene og maten vi generøst ble forært, fra mor og andre.

På vei ned igjen gikk Irina og jeg mest for oss selv. Vi har en uvane å kle henne for varmt, den uvanen kommer fra moren, aldri vil vel jeg kle noen for varmt, hos meg skal problemet alltid være motsatt, jeg frykter varmen mer enn kulden. For meg er målet alltid lett og komfortabelt, varme inviterer til latskap. Litt kjølig er en god motor, hva man enn gjør. Denne dagen var Irina ypperlig kledd, foruten de fine skoene, som vi nok ødela denne turen. Hun ville stort sett gå selv. Og i opptråkkede sauemarker blandet med myr, drit og søle, så gikk det hardt, hardt, hardt utover de fine, lysebrune skinnskoene, dameskoene for barn. Stadig vekk mistet hun dem også i sølen, de er jo akkurat litt for store for henne, slik at de skulle vare neste år også, haha. Det var så søtt å se på henne, der hun stod, vel verdt de 3-400 kronene skoene kostet, og tålmodig forsøkte å få skoen på igjen, og opp av sølen, etter å ha satt den fast der. Hun lærte på turen det norske dialektordet blaude, bløt, og sa det stadig vekk. – Blaude og skonå. Da stod nok skoen fast et eller annet sted, og hun strevde med de to små hendene og den ene foten hun hadde igjen, å unngå at foten med sokken dinglende, skulle trå ned i den søkkvåte bakken. Ironisk nok var jo grunnen til ikke å ta på støvlene, at de var «våte». Den våtheten var slik at man akkurat kunne være i tvil når man stakk hånden nedi, er de våte eller ikke? Med de fine dameskoene kunne man ikke være i tvil, verken ved å ta på dem eller se på dem, de var våte, og de var skitne.

Det var blitt kveld før Irina og jeg kom frem til Nygård-huset øverst i Juvelveien. De var nesten blitt litt bekymret for oss, de andre, vi var så lenge etter dem. Men Irina og jeg hadde sett sau, og lam, og vi hadde klatret over gjerder og gått over hauger og gjørmehull, vi hadde vært ute på tur, og Irina hadde gått de fleste skrittene selv. Det var først da hun satte i vei i full fart – i motsatt retning – at jeg virkelig måtte hente henne, og bære henne, for alvor. Inntil da, hadde det bare vært over den aller verste og umulige sølen. For ordens skyld hadde jeg gamle fjellsko med store åpninger og hull, selv, så jeg ble selvfølgelig søkkvåt jeg også. Men for meg har aldri det vært noe problem. Det er varmen som er problemet, jeg blir gretten når jeg blir for varm.

Den lange turdagen gjorde også at jeg holdt meg borte fra nyhetene gjennom søndagen. Det er bra for meg, jeg har godt av ikke å få alt med meg. Det er ikke min oppgave å forklare alt, å rette opp når Hans W. Steinfeld blir gjengitt i Aftenbladet etter å ha uttalt i Dagbladet at det ikke er så farlig for Norge (!) med Trump og Putin, fordi Russland ikke vil starte tredje verdenskrig, for de mistet 30 millioner i den andre. Jeg blir så provosert når jeg leser slik, at det er best å være uvitende. Det man ikke vet, har man ikke vondt av. Russland startet ikke første verdenskrig, og startet ikke den andre. De har startet veldig få av europas store kriger, veldig få kriger i det hele tatt, sammenlignet med de landene vi er på lag med. USA har jo sannelig startet en liten krig selv, nå nettopp, i Syria, stikk i strid med den politikken Trump gikk til valg på og som president har tatt til orde for, mindre involvering i andre konflikter, America first. Det skal mye til at Norge blir angrepet av USA, vi er jo allierte med dem, vi er trygge for Trump og alle de amerikanske haukene, de krigsvennlige, i statsapparatet i Washington. Vi skulle nok spandert en tanke på hvordan det er å leve i Russland, Iran, Kina, og de andre landene, der USA plutselig kan finne på å foreta et angrep. Men det er ikke mulig å få inn i vestlige hoder at noen kan være redd oss, at deler av disse landenes politik blir foretatt i genuin redsel. At et land som Iran, for eksempel, har grunn til å sikre seg mot et amerikansk angrep, og også derfor er veldig interessert i at Assad blir sittende, slik at de har en alliert der. Det er ikke slik at de gjør det fordi de er onde, og fordi de har sansen for «slakteren Assad», som særlig britene forsøker å kalle ham, og det er nok heller ikke slik at vi vil ha ham vekk, fordi vi er snille, og ikke holder ut å se bilder av drepte barn, slik amerikanerne faktisk prøver å overbevise verden om at Trump ikke kan. Han så bilder av barn rammet av kjemiske våpen, og ble så beveget at han «måtte bare reagere». Derav den amerikanske bombingen. Jeg har tenkt for meg selv, kunne en slik argumentasjon en gang vært forsøkt for Putin, Xi Jinpeng eller Ali Khamenei? Eller er det bare for vestlige statsledere det tillates menneskelige årsaker for krigføring, er det bare på vår side det finnes menneskelige følelser? Er det virkelig noen som tror det?

Påsken er så kald i år, at det neppe blir noe av så mange av de tradisjonelle årsakene. Selv turen palmesøndag var kjølig, tross sine 12 grader og sol. Det var alltid en kald vind, og såpass disig at solen aldri fikk tak. Vind var det også mandag og tirsdag, i tillegg til regnet, selvsagt. Mandag reiste lille Irina og jeg opp til Kverneland igjen, for å fortsette turen hun begynte på da hun strenet av gårde i feil retning. På veien var det både lunsj og middag hos tante Trude, så det kom vi veldig godt ut av. Selve turen ble imidlertid veldig kort, bare rundt nærområdet, og stort sett innenfor bebyggelsen. Irina var ikke så interessert i å gå ut på sauemarkene denne dagen.

I går reiste hele vår lille familie til Alsvik, bak Vatne, blant Lutsi-vassdragene. Det var et nytt møte for meg, jeg kan ikke huske å ha vært der, det må i så fall ha vært i min tidlige barndom, før hukommelsen tok tak. I hvert fall gav møtet mersmak. Det er skikkelig fint turterreng, akkurat sånn som jeg liker det, karakteristisk rogalandsk, med skog og små fjell, grøfter og steiner og stubber. Vann alle steder. Alltid noe å finne på. Min kone Olia liker også dette området godt, men hun har stayerevne lik null, og gir alltid straks opp og vil inn i en butikk, om det skjer noe. Denne gangen kom det aldri så lite grann regn, og var aldri så lite grann regn. Da også Irina satte i vei i retning tilbake igjen, var ikke engang mine overtalelsesevner nok. Det ble en kort, men fin tur. På veien tilbake var også høydepunkt med badebasseng, etter at Olia først hadde fått lov til å kjøpe litt klær på Sandnes.

Irina i bassenget har ikke så mye med påsken å gjøre, så det skal få ligge her, etter at jeg har fått med at hun er enestående i rosa badedrakt og badehette, helt uimotståelig, og fullstendig henrivende i vannet. Vi traff tilfeldigvis Lara fra Brasil, der, kjæresten til min gode venn, det var ganske spesielt, og et hyggelig møte. Etter å ha badet satte vi rekord i matinnkjøp. Aldri har vi handlet så mye, og så dyrt. Jeg fikk det for meg at hele påsken er helligdager, og neste sjanse for handel er tirsdag 18. april. Når påsken er kald, skal vi i alle fall ha god mat. Oppvarmingen i går var litt kylling. Siden venter lammekjøtt og oksekjøtt, i beste kvalitet, til 40 % rabatt på grunn av dato, og på tilbud. Vi er råflott bare inntil et visst punkt, Olia og jeg.

Og så gikk jeg meg jo en god nyhet også i går, jeg, som gammel Juventus-fan. 3 – 0 mot Barcelona. Det oppveier en del tidligere lidelse mot den klubben, det gir litt håp. I det hele tatt er følelsen av håp veldig sterk hos oss mennesker, det skal ikke så mye til, om alt er aldri så mørkt og om man har aldri så mye gitt opp det hele, plutselig er håpet tent på ny, og det ser ikke så verst ut. Det var veldig kjekt å se høydepunktene fra den kampen. Til nymalt kaffe fra den nye kaffemaskinen. Da er det så man vil bytte ut «kald» med «god», og avslutte riktig god påske!

Skjærtorsdag, enda en innedag

I dag stod jeg opp, og tok på meg varmt treningstøy for å løpe ut, men lille Irina våknet også, og dermed ble min morgen med henne. Jeg sjekket sosiale medier og nyheter på nettet, mens hun satt søtt ved siden av og så på YouTube. Etter noen timer var mama Irina klar med frokosten, en kraftig pastarett, om pasta kan være kraftig. Stekt i kraft og fylt med kjøtt, kan den det. Ikke italienske tomater og fancy ruccola ved siden av, men solide, russiske sure agurker. Øl i 2,5 liters flaske. Mat for menn.

Lille Irina og konemor sover nå, men det er for sent for meg å løpe og trene, og været innbyr heller ikke til noen ting. Det er tett snø, grått og trist, og +2 grader. Ingen antydning til vår, og heller ingen solfylt påskestemning, som jeg ser bilder av fra Norge. Jeg kan bare godt trene når Ira sover. Det gjør hun ikke lenge nok nå. Derfor blir det en kort bloggpost i stedet.

Dagene våre kommer liksom ikke ordentlig i gang her nede. Jeg liker å gå lange turer med Irina i vognen og til fots, være ute lenge, men surt og kaldt som det er, er det ikke riktig koselig. Når det er runder i kandidatturneringen i sjakk liker jeg også å få med meg dem, men det er noe jeg greit kan prioritere bort om det er andre og viktigere ting som skjer. Konemor Olia organiserer mye med datsjaen vår, og er bekymret for om hun gjør de riktige valgene, og om tingene hun legger igjen der ute, kan bli stjålet. I går forsvant hun inn i en buss da vi var ute og gikk, hun skulle på en utstilling for byggearbeid. Irina og jeg snudde og gikk den korte veien hjem. Underveis sovnet hun i den lille vognen, og jeg satte meg på en benk utenfor blokken vår, der leilighetens WiFi rekker frem, og så på den første timen av sjakkrunden.

Det er fascinerende å være barnefar og å ha så mye tid til barnet. Her nede har hun begynt med en ny ting, en slags fisking etter ros. Når hun har gjort noe hun vet er riktig, så ser hun på meg, slik at jeg kan si «Maladets» og klappe henne på hodet. I favorittfilmen hennes på YouTube, om kattungen som gjerne vil tro at den er en tiger, slik at hundevalpen og de andre dyrene ikke skal plage den så fælt, i den er det en scene der en liten geit drikker av et vann, og så skal kattungen liksom skremme den. Bææ, sier vesle Irina da, hver gang, for geiten er til forveksling lik en sau, den er tegnet som en tynn sau, og det er ganske riktig å si bææ, når den kommer. Det er Maladets.

Hun har fått en annen favorittfilm også, en russisk barnesang, der det er en traktor som kjører og så skal man gjette hvilket dyr den har i tilhengeren. Det er skikkelig rock og kult, både traktoren og dyret danser til tøffe rytmer, Irina smiler og hyler av glede når den filmen kommer. Teksten er slik: På marken, på marken, kjører en traktor til oss/ den har en tilhenger der det er noen som synger på denne måten/ så kom igjen, barn, hvem er det så, hvem er det så, hvem er det så som synger slik? Og så setter dyret i gang med dyrelyden sin. Ganske kult, og med 20 millioner visninger.

Den siste filmen hun liker er om krokodilen Gena og vennen Tsjeberasjka som gjerne vil bli pionerer på Genas fødselsdag. Det er filmen der den søte bursdagssangen blir spilt, den som på norsk må hete «Dessverre er det bursdag bare en gang i året». Hele filmen er søt, med Gena som forsøker å passe sånn på, og ordne det slik at han og Tsjeberaska kan bli pionerer de også. Pionerer er en ungdomsbevegelse som fantes i Sovjettiden, kanskje det kan sammenlignes litt med Speideren, om enn Speideren aldri ville lære ungdommen til å bli gode kommunister og sovjetborere. Det var målet med pionerer, og som de sier i filmen, for å bli en pioner må man gjøre mye bra, og bare de aller beste blir pionerer. Til slutt blir Gena og Tsjeberasjka pionerer de også. Og ganske riktig, etter å ha gjort mye bra.

Når hun ikke ser på YouTube, løper lille Irina etter katten eller leker med de mange lekene hun har arvet etter søskenbarnet sitt, her. Hun har begynt å venne seg til hunden også, men det er katten som er det store, det er den som sier «mjau», og som det går an å løpe etter. Hun har ikke tatt opp noen russiske ord, ennå, ikke annet enn mama og papa, som hun bruker alt annet enn treffsikkert. De norske ordene «hadet» og «toget» gjør det imidlertid bra, bare at toget nå er endt opp med å være ethvert kjøretøy. Hun liker bilene på de sterkt traffikkerte veiene her, og lager billyder når de durer forbi. Ellers løper hun etter folk og sier «hadet» når de går inn på rommene sine, alltid med den lille hånden travelt vinkende, for det er jo noe som hører med når man sier «hadet».

Snart våknre hun nok igjen. Snøværet har ikke akkurat gitt seg. Det går på skrått, og er akkurat slik at man kan være litt i tvil om det skal kalles snø eller regn. Det er ingen vinterstemning, ingen påskestemning, og i alle fall ikke vår. Konemor Olia har kokt poteter og laget lunsj, eller det som for henne er frokost, men det blir for tidlig for meg etter den kraftige frokosten servert av mama Irina. Når lille Irina våkner skal vi nok prøve oss ute, tross været. Om Olia blir med, tar vi buss et sted. Om det blir bare Ira og jeg, tar jeg på meg treningstøyet, og løfter meg litt i en bitte liten treningspark de har like bak en av naboblokkene på andre siden av veien. Det er en lekeplass for barn også, der, hvor Irina kan være. Kaldt som det er, vil hun være tykt kledd, og da blir det ikke så lett å klatre så veldig. Hun vil forsøke seg likevel, som barn gjør. Og ellers tusle omkring og utforske verden, som er hennes oppgave i mange år ennå. Gjerne resten av livet.

Barnevakt for Irina

I dag er det palmesøndag i Norge. Vår lille niese Tasja har også fri fra skolen i uken som kommer, men det er ikke fordi det er påske. Ukrainsk påske følger den ortodokse kirke, som igjen følger den julianske kalenderen, og i følge den kommer påsken sent i år. Påskeaften vil være første mai. Vi vil være reist hjem innen den tid, vi reiser rett og slett hjem ortodoks skjærtorsdag, Så det blir ingen dobbel påske på oss, enda det før vi sjekket kunne se slik ut.

Det gjør ikke så mye for oss. Vår lille Irina er for liten til å få det helt med seg ennå, og for meg er påskeritualene ikke så mye annet enn å høre påskekantatene til Bach, som jeg gjør nå i en innspillng av Helmuth Rilling. Påskeminnene er fra barndommen og voksne ungdom, da vi påskeaften lette etter og fant påskeegget, og ellers gikk turer i Sandnes og nærområdene hver dag det var mulig. «Påsketur», er et uttrykk for oss, og det er sjelden med ski på beina. Her i Kiev er det ikke noe sånt. Påskedagene er ikke så veldig annerledes alle andre dager vi er her. Det ekstra er maling av påskeegg, som jeg husker jeg har skrevet om, men nå ikke finner frem til.

Påskeværet er her grått, kaldt og trist. Det er rundt null grader, snø i luften, dårlig sikt, vind. Kaldt og motbydelig, Ikke fristende å gå ut, verken når man er syk eller frisk. Vi har mange av oss vært litt syke den siste uken, og selv om sykdommen nå slipper taket, hoster jeg fremdeles og er storforbruker av snytepapir, mens lille Irina nå bare har igjen å begynne å spise skikkelig. Hun er i ferd med å bli seg selv igjen, etter å ha vært litt redusert hun også. Værmeldingen lover varmt vær fra neste helg. Og da vil det gå raskt, fra 3 til 6 til 7 til 11, 13 og 14 grader. Det vil bli en etterlengtet vår, med norske sommertemperaturer.

I går fikk jeg ikke skrevet noen post (jeg skrev imidlertid en nå, etterpå). Olia reiste ut til datsajen for å arbeide, og mama Irina og jeg hadde vesle Irina vår. Det var noe stort styr, siden hun ikke ville spise skikkelig. Jeg kunne latt det gå som det ville med det, hun spiser når hun er sulten, tenker jeg, og det er det ikke alltid man er. For mama Irina var det imidlertid veldig viktig at hun spiste, for at hun deretter skulle kunne sove. Så hun prøvde alle triks, absolutt alle triks, flere forskjellige sorter grøt, velling, suppe, skive, koteletter, noe kjeksaktig med litt mat i, litt frukt, og hun brukte absolutt alle triks for å lure det inn i den lille munnen til datteren vår. Etter mitt regnskap lyktes det såpass at det sammenlagt kanskje ble til noe, men det var ikke sånn at hun spiste noe opp,  det var ikke noe måltid.

Olia var vekke fra nokså tidlig om morgenen til litt sent på ettermiddagen, fra noe over åtte til rundt fem. Irina begynner å bli stor for morsmelk, men vi gir henne ennå, og det er slik hun pleier å sovne. Det er veldig koselig når mama Olia er der, men kan bli vanskelig for dem som skal være barnevakt. På dagtid kan det enkelt løses ved å ta henne ut i vognen, der sovner hun godt og greit, bare ikke i den vognen hun har her i Kiev. Jeg lurer på om den kanskje er i minste laget for henne, eller om det er noe annet ved den som irriterer henne. Hun liker i alle fall ikke å sitte der, og pleier prøve kravle ut. I går var det dessuten så kaldt at det ikke fristet å ha henne lenge ute i vognen. Det var ikke noe tema. Lille Irina og jeg var ute i en liten time, i en lekepark like i nærheten av der vi bor. Der tuslet hun rundt, glad og strålende, omtrent som hun gjør det når hun er helt frisk.

Til slutt sovnet hun i armene mine. Da hadde det vært en del stress, hun hadde grått og grått, tydelig ønsket seg til mor, og ingen film på YouTube eller spennende leker kunne trøste henne. Noen ganger sank hun bare sammen på gulvet, tydelig svært trøtt. Jeg tok henne på armen, og gav henne litt vann, temperert, som det alltid må være her. Så sovnet hun, sannelig, uten noe mer om det.

Påsken slutter hos oss, og begynner i Ukraina

Akkurat i det jeg sitter og finner ut hva denne søndagen i den ukrainske påsken kalles, finne det nøyaktige navnet på treet de får gåsunger av, da jeg hører et helt forferdelig skrik, og andre lyder jeg ikke lenger kan gjøre rede for. Min første tanke var at det er godt døren til inngangen er av jern, og at den er tykk, ingen banditter kan komme seg inn, så lenge den er låst. Jeg går ut av rommet, for å forsikre meg om at døren virkelig er låst. Det samme er søster Tanja, som allerede er ved døren, og låser den en ekstra gang. Mama-Irina kommer også, skjelven av skrekk, Olia er ikke inne, og hun syntes skriket høres ut som Olia. – Eivind, sier hun, og jeg forstår jeg kanskje må gjøre noe.

Vi stormer ut på balkongen for å se. Det står en mann det nede, i svart skinnjakke. Etter en stund ser jeg at halve ansiktet hans er vare blod, det samme et hånden hans, som han åpenbart har brukt å tørke ansiktet med. Olia er ikke inne, – hvor er Olia, spør jeg. Lille Irina inne på kjøkkenet gråter, hun har fått med seg de voksne er urolige, nå sitter hun der alene. Mama-Irina og jeg går inn til henne, mama spiser også en tablett, hun er nummen av skrekk, søster Tanja går ut for å se hva som har skjedd. – Hvor er Olia, spør jeg.

Jeg må spørre flere ganger før jeg får svar at Olia er gått ut for å handle. Tanja kommer tilbake, og snakker litt med moren uten at jeg får med meg hva de sier. Lille Tais er der også, med sin barnlige variant, hun sier noe sånt som at hørselen revnet av det skriket, hun vil at alt skal være vanlig igjen.

Etter en stund kommer Olia også. Hun kan fortelle at det er blod oppover troppeoppgangen, tydelig etter en som har falt. Barnevognen vi har stående der nede, er helt i orden og urørt, det samme er hun selv, og det er det viktigste. – Vi er veldig glade for å ha deg her i live, sa vi.

Dette er min siste hele dag her i Kiev, for denne gang. I morgen reiser jeg hjem. Endelig fikk Olia og jeg kommet oss ut på spaserturer vår, som vi har forsøkt å få til så lenge, med lille Irina. Klokken var blitt to før det gikk. Vi hadde spist frokost, med rester fra i går, Sirniki, disse tykke ostekotelettene eller små ostepannekakene, eller hva man skal kalle det. Sir er det russiske ordet for oss, og osten de bruker i denne retten kalles Tvorog, en tykk ost som kan minne litt om Cottage cheese, det er Cottage cheese vi kjøper i Norge som erstatning. Jeg hadde knapt pusset tennene før set var lunsj. Og nå skikkelig mat, oksekjøtt og poteter og saus. Jeg var jo egentlig stappmett etter sirnikiene, men sannelig forsvant oksekjøtt og potetene også. Det var veldig godt.

Så var det den vanlige rutinen med bleieskift og amming, og tiden som gikk, før vi endelig kom oss ut i to-tiden. Været var kaldt, seks grader, med en isende vind, og sol. Lille Ira satt i vognen, og koste seg, som Olia og jeg også gjorde det.

Av nyheter jeg fikk med meg, er de viktigste fra sidene som kalles The nation, der professor Stephen Cohen er bidragsyter. Han er en jeg følger spesielt med på, han har mistet forskningsmidler på grunn av sin kritikk mot USAs politikk i krisen i Ukraina. Blant mange kraftfulle artikler og videosnutter jeg fant, er kanskje denne fra 11 februar mest å anbefale. Den tar et meget kraftig oppgjør med USAs flørting med å sende våpen til Ukraina. 

Først viser Cohen til The doomsday clock, klokken satt sammen av forskerne bak atombomben, den skulle vise hvor nær vi er dommedag. I januar ble den satt til tre minutter på tolv. Bare for å vise at det er ingen lek, det politikerne som styrer verden holder på med. Cohen argumenterer med at Ukraina er av vital interesse for Russland, og er langt fra å være det for USA og NATO. Derfor skal ikke vi være med på å sky e dommedagsklokken nærmere smellet. Cohen skriver også treffsikkert at det ukrainske regimet er avhengig av å dra NATO inn for egen overlevelse, det gjør han både her og andre steder, og svært overbevisende. Ukraina er så ute å kjøre på alle sett og vis, at regimet trenger en ytre fiende og hjelp til å beseire ham, for å ha noe som helst håp om gjenvalg, eller til og med unngå en ny revolusjon. Derfor er også det ukrainske regimet fint lite opptatt av økonomiske reformer, liberalisering og endring av det udugelige systemet ukrainsk politikk og byråkrati er, men svært, svært opptatt av at de er «invadert av Russland», og må ha hjelp, «så ikke Putin invaderer mer av Europa senere». Cohen er amerikaner, og går rett i strupen på egne politikere, det er nok derfor han har mistet forskningsmidlene, han mener den skjøre freden framforhandlet (på dette tidspunkt ennå ikke ferdig) i Minsk må omfavnes og dyrkes, Ukraina må føderalisering og enhver tilnærming til NATO må stanses straks. «Klokken tikker» avslutter han megetsigende, med henvisning til dommedagsklokken.

Den følelsen hadde ikke Olia og jeg da vi var ute og gikk med det vesle barnet vårt, for første gang i Kiev. Det var riktig koselig. Det eneste var at vognen gav fra seg en liten ulyd, det virket å være noe med hjulene, et eller annet som skrangler litt, så vi gikk innom basaren på rusleturer vår. Den var åpen, enda det nå var påskedag for ukrainerne også, gåsungedagen, kunne det kanskje kalles på norsk. På ukrainsk er det kalt Verbna nedilna, i følge denne siden her. Det var den siden jeg drev og sjekket opp, da vi hørte skriket i oppgangen, som denne posten begynte med.

Olia forsvant inn i den første boden som var åpen på basaren. Hun ville ha sykkelpumpe, til å pumpe opp hjulet på vognen, men det solgte de ikke i boden hun var i. Det så ut til å være barneleker, barnebøker og nipsgjenstander. Jeg gikk frem og tilbake med Ira i vognen, lenge og vel, og ventet. Det var utrolig at hun skulle ta så lang tid.

Siden fikk jg forklaringen. Selgeren var fra Donbass. Olia hadde sagt til ham at hun ikke ville ha barnebøker på ukrainsk, det var han helt enig i, det var slik han hadde fått sagt hvor han var fra. Han hadde også vært i Moskva, og var full av skryt for den byen. Verken han eller Olia var i mot Russland, det var svært interessant å snakke med ham, sa hun. Jeg skulle gjerne vært og hørt på, selv, men jeg fikk ikke med meg hva dette var.

Men jeg fikk noe å tenke på, hva krig er for noe. Han var i krigsdyktig alder, det finnes dem som vil skyte sånne som ham, fordi han er fra Donbass, og altså tilhører separatistene. Det finnes dem som hater ham. Men han ser ut til å være rolig med den lille boden sin, der han selger barnebøker og -leker, og ser ikke ut til å ha noen større problemer enn alle de andre som driver disse bodene. Og det er at man ikke er i nærheten av å selge så mye som man burde, for å leve som man skulle.

Lenger borte er den første kirken i Petsjersk. Der ser vi de troende, og de som er troende i anledning dagen, slik vi er det i Norge julaften, og andre store helligdager. Det var bare glade folk. Og alle hadde de seljetre med gåsunger. Jeg lurte på hvor de fikk dem fra, for jeg har ikke sett verken noen seljetre eller gåsunger her nede, og jeg følger egentlig gansk godt med på trær. Siden fikk jeg svaret. Kvistene er til salgs, og det er fullt av folk som både selger og kjøper. Det er tradisjon, her nede. Gåsungesøndag, er navnet jeg ville valgt på norsk.

Det var veldig koselig å kunne av gårde langs Kievs gater sammen med Olia og Ira. Olia er jo så opptatt av barnet, at det er varmt nok, at det ligger godt, at det ikke er farlig med biler, og alle andre ting som kan være en plage eller farlig. Hun stikker innom en butikk og kjøper en bulosjka, et slags søtt bakverk, og hun har sånn nostalgi og glede, der vi går. Hun snakker om at vi kanskje skal kjøpe en leilighet i Moskva, med tiden, i spirert av karen fra Donbass, hun har snakket med.

Vi kommer frem til parken langs høydene ned mot elven. Det er en storslått utsikt, vakker og Grim på en gang. Det er alltid flott med flatt landskap som strekker seg utover, øyet kan se over store avstander, det er elv og mark, men ukrainerne har jo gjort sitt for å ødelegge det også, med fabrikker og kullkraftverk, piper som spyr røyk, og mengder av betongblokkene i en kakofoni av varianter. På dette tidspunktet har det begynt å regne, og Olia vil hjem.

Med vognen går vi mot bussholdeplassen, bare for å se at bussen blir overfylt og det slutter å regne. Vi kan like gjerne gå videre. 

En kaffeselger selger kaffe på gaten, slike er det mange av i Kiev. De står på fortauskanten, og selger forskjellige typer kaffe i beger for mellom 10 og 20 hryvnaer, vanligvis. Denne hadde forskjellige størrelser på begerne, og vi valgte en kapputsjino på 350 ml til 16 hryvnaer. Jeg bruker russisk skrivemåte på kapputsjinoen, for ikke å forveksle med den italienske varianten, selv om de prøver å være det samme.

Det var en veldig hyggelig kaffeselger, en ung mann, litt over 30, i brun skinnjakke, høflig og ordentlig. Han forklarte Olia forskjellen mellom kapputsjino og kaffe latte, en veldig søt forskjell her i Ukraina, og han var tydelig glad, for han fikk så mange kunder denne påskedagen, og hadde så mye å gjøre. Vi bestemte oss for å kjøpe en kaffe til, bounty, med tydelig uttalt norsk ‘o’, der i midte , ba-ao-nty, det var kaffe toppet med kokos og krem. En søtbombe. Vi kjøpte den i anledning påsken.

Så gikk vi videre langs klosteret Lavra, pratet og koste oss. Ira sov som en sten, helt til vi kom hjem og jeg måtte vekke henne for å bære henne opp til leiligheten. Olia hadde kjøpt sykkellås, så hun kunne la vognen stå igjen nede.

Jeg tenkte gjennom hvordan jeg skulle vinkle dagens bloggpost. Den uhyggelige vinklingen som skulle følge av det som skjedde i boligblokken vi bor i, i vår egen trappeoppgang, den eksisterte ikke ennå. Jeg sjekket Twitter, der det var bilde av den skammelige køen biler ved den syke grenseovergangen mellom Donetsk-regionen og resten av Ukraina.

https://twitter.com/shelomovskiy/status/584670695214473216

Det finnes mange slike grenseoverganger, mange slike køer. Det var en av de ukrainske vaktene som ba journalisten ta bilde, og spre galskapen, slik at det ble gjort noe med den. Slike grensekontroller skaper bare hat mellom innbyggerne i Donbass, og resten av Ukraina. Det er stygt å si det, men jeg frykter at regimet i Kiev ikke bryr seg. De vil aldri vinne stemmene til innbyggerne i Donbass uansett, så de kan like godt behandle dem som terroristene de kaller dem, for kanskje å vinne støtte i resten av Ukraina.

Det er så kontrastfylt, dette lande. Jeg tenker på hvem vi har møtt på i dag, som kan støtte en slik politikk. Den hyggelige kaffeselgeren? De glade menneskene med seljekvistene? Han som solgte barnebøker og leker, og selv var fra Donbass? Den blodige mannen utenfor boligblokken vår.

Tvitringen om bilkøen fikk et svar fra en som kaller seg @MikolaSved. Han reagerte på at journalisten skrev mellom Donetsk og Ukraina, for «Donetsk er Ukraina», som han tvitret. Jeg sjekket opp denne Mikola Sved, det er jo Mikael Skilt som er den berømte svenske nazisten som kjemper i Ukraina. Det finnes mange flere. Jeg fant for eksempel dette bildet, og Mikola Sveds kommentar, på hans twitterkonto som ble brukt til å formidle nettopp denne type holdninger.

  

Påskeaften for de rike, og de andre

Verden er ikke rettferdig. På grunn av at vi er født i Norge har vi en månedslønn folk flest i verden ikke kan drømme om, vi kan reise hvor vi vil, gjøre hva vil, vi har en stat vi kan forvente arbeider for oss, og vi kan både forvente og forlange å få oppfylt våre rettigheter. Vi er privilegerte så vi ikke skjønner det selv.

Våre dager begynner å ligne hverandre nå. Vi våkner tidlig. Jeg sjekker nyheter, og skriver ferdig bloggposten fra dagen før, mens jeg i løpet av samme tiden spiser en overdådig frokost, denne gangen bestående av salat, smørbrød fra ovnen og koteletter, og med en liter øl, siden det var lørdag.

Så var planen vi skulle gå sammen alle tre til det Olia kaller park Slavjanskij, parken ved Lavra-klosteret, og monumentene for andre vrdenskrig. Det hadde vært veldig koselig, men vi kom oss aldri av gårde. Det var barnet som skulle spise litt, så var det det ene, så det andre, og så sovnet både mor og barn, og da vi endelig skulle komme oss ut, var det fare for regn, og Olia ville etter en del om og men heller være inne.

Blant nyhetene en nyhetsfattig påskedag var en liten reportasjesnutt på ti minutter laget for et uavhengig nyhetsprosjekt kalt «The nose». Det er frilansjournalist, Francesca Ebel, som dekker flyktningesituasjonen på ukrainsk side. Det er lenge siden tallet på flyktninger rundet millionen, nok til å kalles en flyktningekatastrofe i de fleste andre konflikter i verden. Her er det imidlertid russisk side som er mest opptatt av flyktningene, siden en svært stor del av dem kommer til dem, og har en historie å fortelle som passer til deres narrativ.  Flyktningene i Ukraina får liten oppmerksomhet.

Flyktningene i reportasjen til The nose kommer for en stor del fra Debaltsevo, den siste byen som falt i opprørernes hender, det siste store slaget i krigen, etter at fredsavtalen var undertegnet. Dette slaget var spesielt også med det at befolkningen i den lille byen fikk god til å bli evakuert før bombene falt. Det ble satt opp busser, og folk kunne selv velge om de skulle til ukrainsk eller opprørernes side. Menneskelig, men ikke mer enn at disse menneskene reiste fra hjemmene sine, med de eiendelene man kunne ta med i en buss, og med håp om at ikke deres leilighet skulle være blant dem som ble bombet.

Jeg tok med det avsnittet for å vise at de som blir intervjuet på denne filmen i utganspunktet var pro Ukraina, nok til å flykte til ukrainsk side. Det er likevel en grim historie de forteller. Det er ikke bare at de ikke får penger, ikke har jobb, slike ting som kan være vanskelig å forlange fra en fattig stat i store problemer. De har også store problemer med det ukrainske byråkratiet. De får ikke registrert seg, får ikke de nødvendige dokumentene, dermed må de oppholde seg på flyktningemottakene, trygge for bomber, men en eksistens uten liv.

Det stiller de tre artiklene under til Leonid Bershedsky på Bloomberg view, i et litt annet lys. Særlig den første, om at noen og 30-åringene bygger det nye Ukraina, om lithaueren som jobber med å forenkle byråkratiet, og svarer ja på stort sett alle henvendelser, det skulle vel også være mulig å lage noen forenklinger med flyktningeregistreringen. Vanskelighetene for mediene å gjøre avtaler, og jobbe, hører til det samme problemet.

https://twitter.com/bershidsky/status/583555782253350912

Alene gikk jeg ut på gaten, med BBC Newshour på øret, en spesialutgave om valget i Nigeria. Også der er korrupsjonen omfattende, også det landet er delt, også der er nok håpet større enn realitetene gir dekning for, når det gjelder hva som er mulig å få til. Det er en gammel general som kommer til makten, etter at han med det fengende navnet Good Luck Jonathan, har hatt makten siden 1999. Før det har Nigeria Afrika-rekord i antall statskupp. Ved siden av alle de andre enorme problemene, sliter de veldig, veldig med den lave oljeprisen, og de har vanvittige Boko Haram å sloss med.

Jeg går inn på en italiensk restaurant, Prego, en dyrere enn jeg vil klare å få min kone inn i. Her må man betale over hundre hryvnaer for et måltid, opp mot 40-50 kroner hvis man vil ha drikke til, når det finnes billigere alternativ, foretrekker min kjøre kone dem. Jeg bestemmer meg for å være litt kakse. Jeg vil ha vin, ikke øl. Så jeg forsøker å bestille en liten flaske på 500 ml, som det står i menyen, men denne mengden finnes ikke. Jeg må ha glass, eller helflaske.

Så blir det helflaske. Glass er for lite, og med vin er det bedre med litt for mye enn litt for lite, noe av kosen er jo at det skal være nok, og bestiller man glass, bekymrer man seg alltid om man skal kjøpe et til. Med en flaske slipper man det problemet. Jeg skjønte at mine treningsplaner med det ville bli erstattet av andre planer, men det fikk så være. Jeg bestilte en kjøttrett i kremtet soppsaus og potetmos, ikke akkurat italiensk, heller slik vi lager oksekjøtt hjemme, men det fikk også gå. Menyen var på ukrainsk og på engelsk, i en by der så godt som samtlige snakker utelukkende russisk, og en del av byen der alle gjør det.

Jeg fikk ikke Internett til å virke med en gang, så det ble til å gjøre ting på nettbrettet der Internett ikke var nødvendig. Deriblant å lese videre i Richard Sakwas bok om krisen i Ukraina, en bok som provoserer, inspirerer og informerer meg mye om dagen. 

There were other creative ways in which Russia could be damaged, including giving Iran unrestricted access to energy markets to offset Moscow’s position, as well as the right to enrich uranium.

Denne posten vil også bli skrevet ferdig dagen etter den er postet.

Påskelørdag i Kiev i et påskestille Ukraina

Klokken 1000 i dag morges hadde både Olia og jeg time hos tannlegen. Det er jo litt av en måte å feire påske på. Men sånn er det, tannlegeklinikkene og det meste annet holder åpent i dag selv om den russiske påsken innledes i kveld, og den norske påskeaften er nå i dag. Dette sammenfaller er for øvrig tilfeldig, jeg har skrevet mer om russisk påske i et annet innlegg, det er vanskelig å lenke til, nå som jeg skriver på nettbrett.

Uansett, Olia legger seg og slukker lyset tidlig om kveldene, og da er det ikke så mye jeg kan gjøre heller. Dermed våkner jeg også tidlig, halvannen time før den unødvendige vekkerklokken. Olia våkner snart etter, tilbringer en etter forholdene her nede lett og grei frokost, med ingredienser jeg ikke kan navnet på. Så bærer det av gårde, til fots, en knapp halvtimes tid å gå.

Jeg skal ikke utlevere min egen tannhistorie åpent på Internett, men jeg kan nok si såpass at når jeg hører tannlegen si til Olia som ser på, at dette her, det er katastrofe, så er det kjente toner. – Det ser ut som du har tatt noen tenner, og så har du bare kastet dem inn i munnen, sa skoletannlegen. Da jeg i studentårene gikk til studenttannlegen på odontologisk i Bergen, måtte professoren til pers for å forklare alvoret. Da nyttet det ikke lenger med studenter under opplæring. Jeg har vært gjenno, det meste, gjennom alt, det meste flere ganger, og veldig vondt, og morsomt og komisk, og i det hele tatt, når det kommer til tannlegehistorier, skal jeg henge med.

I dag fikk jeg en ny. Påskelørdag i Kiev, i et Ukraina i ferd med å gå bankrupt og falle fra hverandre, offer i en geopolitisk maktkamp man kaller den verste i Europa siden den kalde krigen (som om Jugoslavia aldri har skjedd), og også offer for 23 år med udugelige og korrupte politikere, og et folk som nå ikke klarer å samle seg om hvilke folkemengder i gatene som er helter og skurker, kort sagt, et land i kaos.

Han trenger bedøvelse, var det første Olia sa. Jeg hadde knapt satt meg i stolen. Den kvinnelige tannlegen hadde ikke engang tatt opp utstyret. De kvinnelige tannlegene er generelt tøffere med meg. Problemet er kanskje at de bryr seg, at de forklarer situasjonen som den er, de mannlige tannlegene er ikke så nøye, «puss tennene ganske bra, bruk fluor, kom tilbake neste år», sånne ting sier de. – Det du ser her og her, det er en katastrofe. Sånn som dette sa hun jeg var hos nå. – Han må komme tilbake to, kanskje tre ganger i året, for å ta denne operasjonen. Sånne ting.

Operasjonen var å fjerne tannstein og misfarging og belegg mellom tennene. Det er fryktelig vondt, som alle vet. Den mannlige tannlegen her i Kiev, han jeg var hos sommeren for to år siden, han satte bedøvelse uten engang å spørre. Og det var veldig fint, under ett minutts smerte, og så var hele prosedyren med gnikking og skraping og filing og miniboring og alt det andre de gjør, helt greit. Jeg kjente ingenting. Denne gangen kjente jeg alt. – Han trenger ikke bedøvelse for dette, sa den kvinnelige tannlegen.

Da jeg var ferdig, fikk jeg smurt et eller annet i munnen, med beskjed om å ikke spytte eller svelge i 20 minutter. Munnen ble straks full av spytt, sammen med hva det enn var hun smurte inn. Det var slik at jeg rett og slett ikke klarte det, for jeg måtte etter å ha somlet og romstrert litt og vært på toalettet, så måtte jeg spørre Olia hvor jakken var. Da satt hun i tannlegestolen, med ting i munnen. Og hun hørte ikke hva jeg sa, med munnen full av spytt.

Også opp de bratte oppoverbakkene hjem igjen var det vanskelig å holde alt spyttet på plass. Jeg merket kinnene bulet ut, jeg må ha sett ganske komisk ut, der jeg gikk med telefonen på øret, fordi jeg ville høre foredrag om Russlands historie, og hadde glemt øretelefonene.

Jeg vil ikke ha sånne opplevelser for ofte. Jeg kom hjem, satte meg på rommet, hvorpå mama Irina nesten straks inviterte til suppe og vodka. Selvsagt var jeg klar for det, selvsagt trengte jeg det. Men tannleger er nådeløse, særlig kvinnelige. To timer måtte jeg vente. Jeg var knapt halvveis.

Mine lidelser har det med seg at de går over. De er morsomme å se tilbake i ettertid. En time med smerte og ubehag blir en god historie for resten av livet. For folket i Ukraina er det ikke slik at det som gjør vondt, tar slutt. Der ser problemene ut til å vedvare. Så lenge ingen av partene er villig til å gi fra seg noe i krisen, ingen vil gjøre innrømmelser, ingen vil komme motparten i møte, så vil ikke dette ta slutt. Hittil har alle parter oppført seg som om de er alene i verden, som om andre interesser ikke interesser. Det gjelder stormaktene, som alltid er enklest å kritisere, men det gjelder også folket i Ukraina.

Om det siste vil jeg nå gjengi en liten historie jeg har båret på lenge, men ikke funnet plass til. Det er fra programmet World have your say, på BBC world service, der en dyktig journalist holder styr på en gruppe debattanter, som regel helt vanlige folk som har sendt inn meldinger til BBC, og så samtaler de og diskuterer med hverandre. Dette var et program fra februar, sikker mandag 24 februar, eller noe slikt, kanskje lørdagen eller søndagen, like etter at Janukovitsj var styrtet, for dem som vil finne frem til programmet selv på podcast. Det var en meget interessant samtale, der en ung kvinne fra Lvov og en ung mann fra Kiev diskuterte med en kar fra Donetsk, tror jeg det var. Samtalen skulle virkelig gått i reprise, den er et historisk dokument, om euforien og naiviteten til de som støttet det som hadde skjedd og kreftene bak, og den beiske kritikken fra han fra Donetsk, han som verken hadde vært med på det eller støttet det.

Gjennom hele programmet tar kvinnen fra Lvov mannen fra Donetsk ikke alvorlig. Hun ler av ham, og forklarer ham og beærer ham, og får full støtte fra han i Kiev, som nesten virker litt forelsket. Nå har det gått temmelig likt sånn som han engelsklæreren i Donetsk prediket, en ubehagelig bekreftelse på at de bitre gjerne får rett, men det var veldig lite sannsynlig da. Det var omtrent ikke snakk om Russland, det var kun om hvordan Ukraina skulle organisere seg selv. I dette var kvinnen fra Lvov svært, svært optimistisk, «nå hadde de nemlig lært», «nå skulle de ikke gjøre samme feilene som etter oransjerevolusjonen», «nå var det en helt annen stemning», «nå skulle de passe på».

Og så presterer hun kunststykket, i det hun skal forklare journalisten i BBC, om hvordan det nye demokratiet skal være, hvordan de skal unngå feilene fra tidligere. – Det skal være åpent og fritt, sier hun, eller noe sånt, – men først av alt, så må vi forby to partier. Det ene er Regionspartiet til Janulovtisj. Det andre er kommunistpartiet. «Agreed», sa han i Kiev, på engelsk.

De to partiene får omtrent alle stemmene øst og sør i Ukraina. Det er effektivt å ta bort for halve Ukraina noen å stemme på. Det er å bekjempe meningsmotstandere med lov, og ikke med argument. Det er akkurat samme problemet som Ukraina har slitt med siden det ble dannet. Det er hele landets historie. Det er ikke noe som er forandret. Det er bare skinnforandringer.

Regimet i Kiev har lagt «anti-terror»-operasjonene på is i forbindelse med påsken. Det har derfor ikke vært noen trefninger. Mediene har ikke så mange nyheter, det er det samme som i går. Avtalen fra torsdag, den de kom frem til i Geneve, den varte vel knapt 24 timer. Og i god tid før det var man i gang med å slå hverandre i hodet hvem som har skylden. USA mener russerne har ansvaret for å få de pro russiske demonstrantene i øst til å overgi bygningene de har okkupert. Russland har vel fått det inn i avtalen at det er Ukrainas ansvar å ordne «Ukrainas egne, indre anliggender». Nok et bra sjakktrekk fra russerne.

Det begynner nesten å tegne seg et bilde av at det er verre for USA og Europa samlet å bli så utspilt av en eneste stormakt. Russerne ba jo også på forhånd om å få representanter fra det østlige Ukraina med i forhandlingene i Genève. Ønsket ble selvsagt avvist, men var kanskje ikke helt urimelig, da det veldig godt går an å argumentere for at regimet i Kiev ikke representerer dem. Og det er akkurat det de sier nå, når de nekter å gi fra seg bygningene de har tatt. – Vi skrev ikke under noen avtale i Genève, sier de. – Ingen representerte oss, der.

Det er også vanskelig for USA og EU å få inn nye sanksjoner, når Russland vitterlig skrev under på avtalen de alle ble enige om. De har også oppfylt sin del, og uttrykkelig bedt demonstrantene legge ned våpnene og gi fra seg bygningene. Er det ikke da litt spesielt at særlig USA prøver å holde russerne ansvarlig for at de ikke gjør det? De sier russerne står bak, og det kan jo godt være, men det er ikke lagt frem antydning til noe bevis. Da er det drøyt å innføre skjerpede sanksjoner.

Og samtidig med møtet i Genève, hadde Putin en flere timer lang TV-opptreden, der han sa alle de riktige tingene om fred og dialog, men også gjentok truslene om hva som kunne skje om fred og dialog ikke fører frem. Man vet aldri helt hvor man har dem, det er det som gjør dem så vanskelig å reagere mot. USA begynner å virke desperate, når de må ty til ytterst tvilsomme brev, som den famøse løpeseddelen i Donetsk, om at jøder må registrere seg og betale mer skatt, eller flytte, for å få samlet støtte og sverte motstanderen. USA er jo allerede kjent for «masseødeleggelsesvåpnene» i Irak, de som «legaliserte» invasjonen, men som ikke fantes. Den gang snakket de mot bedre vitende. Historien vil vise om de gjør det samme nå.

Om kvelden tok Olia og med oss lille Tais ut en tur. Tais er datteren til søsteren, altså vår niese, og de bor her sammen tre generasjoner. Det er mama Irina som passer på Tais hele dagen mens søster Tanja er på jobb. Det er ganske krevende, så Olia og jeg forsøker å gi dem litt avlastning, og forsøker å ta med barnet ut av og til, sånn som i dag.

I dag gikk vi langt, helt ut til Lavra, kirkeanlegget, som jeg kaller det. Det er et gammelt kloster, som fremdeles er virksomt. Det er også en turistattraksjon, med ærverdige kirker, sjelden å se så mange samlet på ett sted. Hit valfartet også Kievianerne og innreisende på påsketur. Det er en ekte påsketur, knyttet til høytiden selv, og ikke bare til det å ha fri, som det har blitt hos oss. De kler seg opp, og har med en kurv med mat og litt drikke, den spesielle påskekaken er obligatorisk.

Her var folkene muntre og blide. De hilste på hverandre, slo av en kort prat, omtrent som vi treffer folk vi sjelden ser på 17 mai, eller noe slikt. Her var ingen spor av krisen landet er i. På ny en bekreftelse av at livet går videre, samme hva som skjer, og at det ukrainske folk, om man skal kalle dem ukrainere eller russere, de står nok av denne krisen også. Historien deres er full av dem.

Kanskje var det derfor Olia fikk en liten reaksjon der hun gikk på den lille turen vår. Hvem vet? Det er mye man ikke kan skrive på en blogg. Og mye det går an å trekke ut av det som blir skrevet. Tais og jeg hadde det i hvert fall gøy. Hun fikk vært på steder hun aldri har vært før. Oppå murer, og opp og ned trapper, hvor hun selv ville gå. Og da vi fant en lekeplass hun kunne leke i, fikk vi også snakket sammen Olia og jeg, så hun fant ut av det. Hun er jo jevnt over blid og glad for tiden, og er mest bekymret for finansene, slik hun var det også før denne forferdelige krisen rammet landet hennes.

Da vi tok trolleybussen hjem igjen til leiligheten i Petsjersk, var vi nesten som en liten familie, Olia, Tais og jeg. Det var rene treningsleiren for oss. Og da vi kom hjem, ventet som alltid enorme mengder mat. Olia ville ikke ha noen ting av den, hun gikk rett til sengs og sovnet.

Jeg derimot, lot meg ikke skremme av dagens fjerde måltid. Jeg spiste og drakk i timevis. Som alltid. Så satte jeg meg til å skrive denne bloggposten, før jeg skal sovne jeg også.

image

Maten som ventet om kvelden. Som vanlig var alt til meg. Den lille porsjonen i den ene bollen var til Olia, men hun hadde lagt seg.