Rundt Melsvatn for første gang!

Å kjøre ut til Melsvatn med lille Irina i baksetet, lukke døren, og stenge verden ute. Ingen telefon, ikke noe nett, ikke noen lyd på øret. Irina og meg. Rundt vannet. Hun er 2 år og 7 måneder, nå i går. Målet var å gå rundt det omtrent 4 km lange vannet, og at hun skulle gå alene.

Det har vært et tema for oss, dette Melsvatnet, oppe ved Lye, på feil siden av Jæren for oss. Før vi fikk Irina, var jeg der nesten aldri, bare når jeg syklet omvei hjem fra jobb på Bryne. Da jeg var i fedrepermisjon med henne, var vi der omtrent hver fredag, gjennom hele året. Det er et herlig vann å gå rundt, med de skiftende årstider. Her er det passende med trær som får skudd, slår ut sine blader, og lar bladene bli gule og røde og falle, om høsten. Om vinteren pleier det være litt is på vannet, om sommeren går det an å bade. Hele året er det mange små bekker og småelver som forsyner det store vannet med vann, og som frakter vann vekk. Rundt er Jærfjellene og saueheiene.

Siden vi kom fra Bryne, parkerte vi på parkeringsplassen med badeplassen, den nærmest Bryne. Vi gikk også mot venstre på veisiden, altså motsatt vei enn vi pleier. Fra den parkeringsplassen tenkte jeg det ville være lurt, så fikk vi mange kjekke ting mot slutten, og kunne gjøre unna litt transportetapper først.

Irina har lært seg at når jeg går i turjakke og vi er på tur, så er det sjokolade i lommen. Vanligvis skal det bare være på søndagen, men nå er det påske, og søndag hver dag. Og jge er ikke knipen med sjokoladen, det får hun når hun spør. Hun får spise til hun blir lei.

Det går sakte de  første meterne, med mange pauser og sjokoladepauser, ofte la hun seg ned eller satt seg ned, slik hun har for vane. Jeg har en mistanke om at hun da er for varm, at det er det det skyldes, og etter en stund foreslo jeg å ta av strikkejakken under kjeledressen. I den prosessen føk hele kjeledressen av. Irina er i ferd med å utvikle sin egen vilje, og i den vilje ligger det ofte av med klærne. Når far har styringen, er det fritt frem. Irina fikk gå som hun ville, i genser og tynn joggebukse, lue og vanter. Pussig lite klær i 7 grader og påskevind, selv måtte jeg ha jakke – men i disse klærne ble Irina rene energibomben. Hun løp av gårde.

Med nytt sony fotoapparat og ganske ny sony mobiltelefon fotograferte jeg enormt. Irina er et herlig motiv, og det jærske vannet og omgivelsene tilbyr mange vakre bakgunner. I voksen alder er jeg blitt så opptatt av trærne, også, hvordan de skyter nye skudd og greiner, og hvordan de forandrer seg gjennom året. Det er nesten alltid en spennende periode med trærne, nesten alltid noe spennende å se.

Og for lille Irina er alt overmåte spennende å se på og å lære. Faren, som er jeg, vil gjerne lære henne navnet på alt, bjørk og gran og furu, kjøttmeis, bokfink og linerle, mens Irina nok var mer opptatt av de store vindmøllene i bakgrunnen, de faren er litt i mot. Her i landet har vi nok strøm, og vi trenger ikke subsidiere vindmøller og annen såkalt grønn energi, for å transportere den til utlandet. Da kunne vi heller subsidiert dem der, i så fall. Men for Irina spiller det ingen rolle, hun løper av gårde, lett og fri i de myke klærne.

På kortsiden i sør er det en liten port. Der var vi lenge, lenge, lenge. Lille Irina ville først klatre over den, så lærte hun å åpne den. Og da åpnet hun dem opp og igjen, opp og igjen, for seg selv, for meg, og for folk som kom tilfeldig forbi. Jeg fotograferte og filmet, maste ikke et øyeblikk. Det er viktig å være tålmodig med barn. Da går turen lettere. Da kommer man seg rundt.

To små hunder kom forbi, med to små barn som holdt dem i båndet. – Nei, nei, nei, sa Irina, og holdt hendene frem.  De små hundene hoppet opp på henne, de små barna hadde ingen kontroll, og foreldrene var langt unna, så det ikke og brydde seg ikke. Irina er ganske rolig av seg, det samme er jeg. Etter det hadde pågått en tid, tok jeg Irina i hånden, og leide henne bort. Da vi senere passerte et voksent par med en litt større liten hund, var Irina skeptisk, og trakk seg unna til motsatt side. Kanskje er det bare sunt hun lærer seg litt skepsis til fremmede dyr. Hun er tidligere straffet for å overdrive med en katt som klorte henne opp.

Her var også et kritisk øyeblikk da Irina satte av gårde i motsatt retning, tilbake mot bilen, i full fart. Vi hadde ikke kommet halvveis til halvveis engang, det ville blitt en ikke-tur, og jeg ville gjerne ha henne med. Men Irina sprang av gårde, – nei, sa hun, da jeg ville ha henne til å snu. Jeg gikk rolig etter henne. Og plutselig ombestemte hun seg, og løp bort til meg igjen, riktig vei. Heretter var det få forsøk på å snu, heretter gikk det stort sett i riktig retning.

Stadig vekk ville hun over gjerdet, riktignok, og stadig ville hun opp i terrenget. Jeg mener for så vidt at dette er riktig retning, og er stolt over at hun slekter på faren, eller tar etter ham. Det gjelder i både direkte og overført betydning, på sti er det kjedelig, det er der alle går. Det er når man går av stien, ting skjer. Det er da det blir interessant.

Særlig interessant ble det da vi fant en liten elv, eller en stor bekk, alt etter hva man vil kalle det. Den er selvsagt godt kjent, det er den største av bekkene som renner ned i Melsvatn, det går i noen småfosser nedover, og så strømmer vannet inn i noen rør, og ut. Da vi var rundt med søsken-familien i høst, klatret sannelig søskenbarn Sara gjennom røret. Jeg ble litt skeptisk da lille Irisjka satte seg fore å gjøre det samme, jeg skulle ikke ha noe av at hun satte seg fast inni der, med bare svære meg til å prøve å få henne ut igjen. Men lille Irina skulle ikke inn, hun skulle bare ha en stein der inne.

Vann er kjekt. Med rennende vann kan man være i timevis. Det er livgivende, på så veldig mange måter, også moderne, i og med at det gir elektrisk strøm mye bedre enn disse vindmøllene man vil sette opp over alt, og som ødelegger landskapet. For naturen er det rennende vannet som blodårene, det er her næringen renner og transportere, det er det rennende vannet som holder ferskvannene rene og friske. Og for små barn er rennende vann det aller kjekkeste å leke med. Jeg identifiserer meg med små barn. Jeg forlater ikke rennende vann i utrengsmål.

Dette her var sjarmøretappen. Lille Irisjka formelig fløy rundt vannet, Melsvatnet, fant steiner og pekte, løftet og romstrerte, nysgjerrig på alt og ivrig på å finne ut hva som ventet videre. Da vi var litt over halvveis begynte hun å ville holde meg i hånden, da vi begynte å nærme oss andre kortside begynte det å bli nødvendig med litt overtalelseskunst. Men ikke verre enn at Irina kom med frivillig, jeg måtte aldri dra eller slepe, og slett ikke bære.

Her hadde jo også Irina gode grunner til å bli litt motløs. Ikke bare hadde de små bena fraktet henne sikkert 3 kilometer. Det begynte også å blåse opp, det var mindre le på denne siden, og det var i ferd med å bli mer enn halvkaldt. Jeg hadde smurt litt niste og hadde med kaffe i termokopp, og god juice til Irina. Men det var ikke snakk om å sette seg ned og spise niste, ikke en gang på kortsiden med gresset og steinene, der det er så kjekt og så mye å finne på. Irina kunne ikke dy seg fra å kaste et par steiner i vannet, men hun skjønte nesten med en gang dette ikke var noe sted å bli værende, det var jo så surt og kaldt. Hun løp tilbake til stien. Helst ville hun snu, og løpe tilbake andre vei, men det ville jo være mye lenger enn å fortsette, så langt vi var kommet.

Plutselig var det som hun skjønte vi var ved den parkeringsplassen vi pleier å parkere, den ved Ålgårdsenden av vannet, og hun fikk på ny farten opp. Hun løp bort til broen over den lille elven med vann ut fra vatnet, de fleste bekkene renner jo med vann inn, og hun åpnet og lukket porten flere ganger, for meg og for seg selv og for ingen, det hadde hun overskudd til i den kraftige vinden. Men hun ble lei seg da hun skjønte bilen ikke var på denne parkeringsplassen, da gråt hun.

Og verre ble gråten da det begynte å regne. Da var det tøft for et lite barn på 2 år og 7 måneder, i ferd med å gå sitt livs hittil lengste marsj, allerede 3-4 kilometer, men ennå 500 meter til 1 kilometer igjen, det er vanskelig å anslå. Og nå ventet en værhard slette, uten beskyttelse av trær eller noe, med vinden og regnet ubeskyttet rett i mot. Da gråt hun, og virket ganske motløs.  Og denne sletten er som sletter flest, mye lenger enn man forestiller seg dem i hodet. Med lille Irina virket den endeløs. Og hun var tynt kledd, sliten, sulten og trøtt.

Da nyttet jeg kunnskapen jeg har fra militærtjenesten. Nå har jeg nok utviklet meg til å bli en god pasifist, ingen våpen i min hånd, sterkt skeptisk til begrepet rettferdig krig, ingen tro på humanitær krigføring, sint på omskrivinger som «humanitær aksjon» eller «militær operasjon». Den gang avtjente jeg verneplikten, og lærte jo noe av det, deriblant at det var ekstra viktig å gjøre tingene riktig når det er surt og kaldt ute i felt. Det er når vinden tar, kulden sitter og regnet høljer uten ende det gjelder å skru på hodet, og finne ut hvordan man kan få det litt bedre. For Irina var det opplagt, det var bare å ta på kjeldedressen igjen. Man trenger neppe militærtjeneste for å skjønne det. Poenget der er at man må motkjempe apatien som oppstår, når det regner og er surt, har man bare lyst å stå og lide, hate maks, som det het, da vi stod i tjenesten litt før midten av 90-tallet. Fristet er man jo til å ta Irina på armen, og bare løpe til bilen, og droppe å styre med påkledning i regnet, av og på med støvlene, alt styret. Eller, jeg var ikke fristet til det. Jeg skulle ha Irina rundt.

Med kjeledressen på kviknet Irina til som en hund som blir løst fra bånden, eller blir kvitt en smerte eller plage. Hun ble vill av glede, knurret frem en latter, vilt smil, i herlig tross til været og til alt. Nå var det også på tide å finne frem matpakken. Det er når det røyner det gjelder å spise og drikke, «gjøre det godt for kroppene våre», som løytnanten sa, i sol er alt lett, da spiller det ingen rolle hva man gjør. I regn gjelder det å spise og særlig drikke, så man skjønner det går an å få det bedre også i slike forhold. Vi kunne ikke sette oss ned, selvsagt, det var altfor kaldt. Men vi kunne gå og spise. Og Irina spiste som hunden hun nå var, vilt og knurrende, med knurrende smil og latter, varm av kjeledressen, mat i munnen, plutselig ble det så mye bedre å være henne.

Alt ble selvsagt litt lettere også da vi kom inn i skogen ved enden av sletten, den mellom de to parkeringsplassene. Veien går like ved siden av, så vi kunne kuttet turen betraktelig ved bare å følge den, i stedet å følge skogsstien med alle svingene. Sånn er ikke vi, vi gikk på stien. Irina løp frem og tilbake på første broen, spiste stadig mer av skiven jeg serverte, drakk litt juice. Jeg drakk kaffen min. Alt mens vi gikk.

Så var det å lokke henne hundre meter, og hundre til. Først opp til de få treningsapparatene, som for henne er lekeapparater. De gikk hun gjennom et par ganger, litt lek hjelper alltid på, når kreftene tar slutt. Her kunne hun balansere og klatre litt, og gå fra stein til stein, så lenge hun holdt meg i hånden. Deretter er det tre og stein og stubber å se på, rundt svingen er bilen, jeg kan vise henne parkeringsplassen, med bilen, det er bare noen få svinger til, det er synlig alt, nå. Det er en stein å klatre opp på, alt slikt gir krefter, det koster ikke, det er her mange voksne og familier tar feil, tror jeg, når alt går ut på å komme seg fremover, blir man lei, særlig blir barn leie. De må få litt tid til å utforske og til å leke seg, så kan de gå veldig, veldig langt. Mennesket er jo laget for å gå hele livet, vi er veldig energieffektive, det koster oss ikke mye å spasere, det kan vi bare gjøre hele tiden, om vi vil. Problemet – særlig for barn – er at vi slutter å ha lyst.

Og så kom vi ut i lysningen, så Irina kunne se bilen. – Bilen! sa hun, og strålte opp! Nå kunne hun ta noen skritt litt raskt, og være med på at jeg filmet de siste metrene, det spiller forresten ikke så stor rolle for henne, om jeg filmer eller ikke. Helt til bilen kom hun, tok på den, og så var vi fremme, så var vi rundt. Slik lille Irina gikk, med sekvenser av frem og tilbake og opp og ned i terrenget, kan man trygt si hun gikk en halv mil, på egne ben, denne dagen. Så sovnet hun også straks, da vi satte oss i bilen for å kjøre til bestemor.

På dette bildet får man en idé om hvor stort vannet er. Turen er nettopp i gang.

Litt lek ved vann og utforsking av rør, hører med.

Lek i vann hører også med. Her kan hun få sitte så lenge hun vil.

Omtrent her er hun akkurat halvveis. Vi ser bilen på andre siden, men bildet gir ingen idé om hvor langt vannet er. Det er lengre enn det er bredt.

Mot slutten blir det desto viktigere å leke, og å kaste stein og annet i vannet.

Her har hun sett bilen. Stilen holder hun som vi ser, helt frem til mål.

 

Kald påske

Jeg synes det er guffent det som serveres oss i nyhetene om dagen. Terror, bomber, eksplosjoner, og denne voldsomme viljen etter å dele verden inn i oss og dem, venner og fiender, der det gjelder å tråle internettet og de sosiale medier etter bekreftelser på ens egne meninger er de riktige, og at motstanderen, fienden tar feil.. Det kan ikke komme noe godt ut av det. Kanskje burde også noen av mine venner tenke på at den veldige iveren etter å klistre Trump til å være en Russland-venn, kanskje har ført til at han i sin uberegnelighet og selvelsk har villet bevise at det vil han slett ikke, og derfor nå går til full konfrontasjon. Det er deprimerende å følge hvordan medier, kommentatorer og politikere som har vært ytterst kritiske til Trump, virkelig kjørt ham, latterliggjort ham og diskvalifisert ham som president, politiker og menneske, nå hyller ham og støtter ham, nå som han har gjennomført et militært angrep i Syria, og altså gått til full konfrontasjon mot Russland. Vår egen utenriksminister, Børge Brende, uttrykker forståelse.

I påsken har vi i vår familie noen faste turer vi pleier å gjennomføre. Det er ut å grille pølser på bål, på stranden, Hellestø, eller på det vi kaller påskeplassen, Møgedalshølen, Figgjoelven like ved Bråstein. Det er det vi kaller frokostturen, opprinnelig med tre måltider, siden bare med to, og med små barn, kanskje bare ett. Turen går i alle fall fra Dale, og rundt over Lifjell, Bymarka, i Sandnes. Veldig flott terreng. Ikke siden far døde har vi fått gått hele turen. Andre klassiske turer er opp til Bynuten, litt rundt i Arboretet og Melshei, noen ganger til Brekko, og noen ganger til steder vi sjelden er ellers. Vår tradisjon pleier ikke inneholde snø, påsken er vår for oss. Den går ikke på ski.

I år er det kaldt. Den varmeste dagen i følge værmeldingen var nå på søndag, palmesøndag. Da gikk vi alle sammen opp til Ulvatjødn på Kverneland, Ulvetjern, heter det sikkert på bokmål, Ulvatjern og Ulvatjørn er alternative stavemåter. Vi har prøvd oss opp dit en gang tidligere, da var ikke onkel Lars med (onkel Lars, mer og mer vil jeg nok betegne familiemedlemene i relasjon til vårt lille barn, Irina, han er onkelen hennes, mannen til min søster), og vi fant ikke frem. Denne gangen gjorde vi det. Lille Irina hadde vætet ut støvlene sine på hennes og min lille fotograferingstur til Arboretet, nå på lørdag, en tur som mer enn noe annet var for å prøve ut det nye fotoapparatet vi har kjøpt. Førsteinntrykket stemmer, det er et imponerende kamera, plutselig er det kjekt å ta bilder igjen, litt sånn barnlig kjekt, det er gøy at det virker og blir så bra. Siden støvlene var våte, hadde Irina på seg sine fine, nye, nesten ubrukte skinnsko, jeg vet ikke navnet på slike sko. Damesko for barn, kan man kalle det. De fikk kjørt seg i sorpå (dialektord, det er på sin plass) og sølen opp mot Ulvatjørn. Jeg kommer nok til å stave det ordet litt forskjellig gjennom posten. Det er en blogg, dette, ikke en fagtekst.

Terrenget på Kverneland er som jeg husker det fra barndommen, slik det var på Ganddal også da jeg vokste opp. Åpent og fritt, gras og stein. Landskap for sauer, og rogalendinger, som meg. Jeg føler meg fremmed i all bebyggelsen man setter opp overalt, påkostet og fin, trær, gress og planter i fint anrettede anlegg, park mer enn natur, byråkratisk plan mer enn naturens frihet. Det er ikke meg. Så jeg trives i sørpa og sølen oppover mot Ulvatjern. Lille Irina løper tappert med, men de store ungene og de voksne har så mye, mye større bein. Lille Ira og jeg blir hengende etter. Jeg setter henne i bæremeisen, men da detter de fine damebarneskoene hennes av, og hun begynner å gråte. Vi får det ikke helt til. Bestemor må komme løpende tilbake, fra langt fremme, og komme og hjelpe oss. Da får vi farten opp. Irina er den langsomste, men jeg er – i respekt å melde for min øvrige familie – den raskeste. Sammen er vi et uslåelig team, uovervinnelig lag, vi kommer oss alltid frem. Intet mål er for langt unna. Med Irina i meisen tar vi igjen alle.

Oppe ved tjernet er det grilling av pølser. Jeg er såpass tradisjonsbundet, nesten sær, at jeg foretrekker å grille pølsene på stranden, og har i stedet tatt med kokeapparat og pasta. Det hører hjemme i naturen, i skogen, for meg. Oppe rundt Ulvatjern er det en liten furuskog, karakteristisk med hengende trær, slik det er også hos oss oppe på Bogafjell og Foss-Eikeland. Kokeapparatet er nytt, og en julegave fra mor, endelig med gass i stedet for rødsprit. Dessverre glemte jeg tappen som skulle gå fra gassbeholderen til kokeapparatet, dermed ble matprosjektet mitt nyttesløst, enda jeg hadde med pasta, karbonarasaus, skinkebiter, melk og etterpå kokekaffe. Alt måtte med ned igjen, ubrukt. Og jeg og lille Irina måtte spise pølsene og maten vi generøst ble forært, fra mor og andre.

På vei ned igjen gikk Irina og jeg mest for oss selv. Vi har en uvane å kle henne for varmt, den uvanen kommer fra moren, aldri vil vel jeg kle noen for varmt, hos meg skal problemet alltid være motsatt, jeg frykter varmen mer enn kulden. For meg er målet alltid lett og komfortabelt, varme inviterer til latskap. Litt kjølig er en god motor, hva man enn gjør. Denne dagen var Irina ypperlig kledd, foruten de fine skoene, som vi nok ødela denne turen. Hun ville stort sett gå selv. Og i opptråkkede sauemarker blandet med myr, drit og søle, så gikk det hardt, hardt, hardt utover de fine, lysebrune skinnskoene, dameskoene for barn. Stadig vekk mistet hun dem også i sølen, de er jo akkurat litt for store for henne, slik at de skulle vare neste år også, haha. Det var så søtt å se på henne, der hun stod, vel verdt de 3-400 kronene skoene kostet, og tålmodig forsøkte å få skoen på igjen, og opp av sølen, etter å ha satt den fast der. Hun lærte på turen det norske dialektordet blaude, bløt, og sa det stadig vekk. – Blaude og skonå. Da stod nok skoen fast et eller annet sted, og hun strevde med de to små hendene og den ene foten hun hadde igjen, å unngå at foten med sokken dinglende, skulle trå ned i den søkkvåte bakken. Ironisk nok var jo grunnen til ikke å ta på støvlene, at de var «våte». Den våtheten var slik at man akkurat kunne være i tvil når man stakk hånden nedi, er de våte eller ikke? Med de fine dameskoene kunne man ikke være i tvil, verken ved å ta på dem eller se på dem, de var våte, og de var skitne.

Det var blitt kveld før Irina og jeg kom frem til Nygård-huset øverst i Juvelveien. De var nesten blitt litt bekymret for oss, de andre, vi var så lenge etter dem. Men Irina og jeg hadde sett sau, og lam, og vi hadde klatret over gjerder og gått over hauger og gjørmehull, vi hadde vært ute på tur, og Irina hadde gått de fleste skrittene selv. Det var først da hun satte i vei i full fart – i motsatt retning – at jeg virkelig måtte hente henne, og bære henne, for alvor. Inntil da, hadde det bare vært over den aller verste og umulige sølen. For ordens skyld hadde jeg gamle fjellsko med store åpninger og hull, selv, så jeg ble selvfølgelig søkkvåt jeg også. Men for meg har aldri det vært noe problem. Det er varmen som er problemet, jeg blir gretten når jeg blir for varm.

Den lange turdagen gjorde også at jeg holdt meg borte fra nyhetene gjennom søndagen. Det er bra for meg, jeg har godt av ikke å få alt med meg. Det er ikke min oppgave å forklare alt, å rette opp når Hans W. Steinfeld blir gjengitt i Aftenbladet etter å ha uttalt i Dagbladet at det ikke er så farlig for Norge (!) med Trump og Putin, fordi Russland ikke vil starte tredje verdenskrig, for de mistet 30 millioner i den andre. Jeg blir så provosert når jeg leser slik, at det er best å være uvitende. Det man ikke vet, har man ikke vondt av. Russland startet ikke første verdenskrig, og startet ikke den andre. De har startet veldig få av europas store kriger, veldig få kriger i det hele tatt, sammenlignet med de landene vi er på lag med. USA har jo sannelig startet en liten krig selv, nå nettopp, i Syria, stikk i strid med den politikken Trump gikk til valg på og som president har tatt til orde for, mindre involvering i andre konflikter, America first. Det skal mye til at Norge blir angrepet av USA, vi er jo allierte med dem, vi er trygge for Trump og alle de amerikanske haukene, de krigsvennlige, i statsapparatet i Washington. Vi skulle nok spandert en tanke på hvordan det er å leve i Russland, Iran, Kina, og de andre landene, der USA plutselig kan finne på å foreta et angrep. Men det er ikke mulig å få inn i vestlige hoder at noen kan være redd oss, at deler av disse landenes politik blir foretatt i genuin redsel. At et land som Iran, for eksempel, har grunn til å sikre seg mot et amerikansk angrep, og også derfor er veldig interessert i at Assad blir sittende, slik at de har en alliert der. Det er ikke slik at de gjør det fordi de er onde, og fordi de har sansen for «slakteren Assad», som særlig britene forsøker å kalle ham, og det er nok heller ikke slik at vi vil ha ham vekk, fordi vi er snille, og ikke holder ut å se bilder av drepte barn, slik amerikanerne faktisk prøver å overbevise verden om at Trump ikke kan. Han så bilder av barn rammet av kjemiske våpen, og ble så beveget at han «måtte bare reagere». Derav den amerikanske bombingen. Jeg har tenkt for meg selv, kunne en slik argumentasjon en gang vært forsøkt for Putin, Xi Jinpeng eller Ali Khamenei? Eller er det bare for vestlige statsledere det tillates menneskelige årsaker for krigføring, er det bare på vår side det finnes menneskelige følelser? Er det virkelig noen som tror det?

Påsken er så kald i år, at det neppe blir noe av så mange av de tradisjonelle årsakene. Selv turen palmesøndag var kjølig, tross sine 12 grader og sol. Det var alltid en kald vind, og såpass disig at solen aldri fikk tak. Vind var det også mandag og tirsdag, i tillegg til regnet, selvsagt. Mandag reiste lille Irina og jeg opp til Kverneland igjen, for å fortsette turen hun begynte på da hun strenet av gårde i feil retning. På veien var det både lunsj og middag hos tante Trude, så det kom vi veldig godt ut av. Selve turen ble imidlertid veldig kort, bare rundt nærområdet, og stort sett innenfor bebyggelsen. Irina var ikke så interessert i å gå ut på sauemarkene denne dagen.

I går reiste hele vår lille familie til Alsvik, bak Vatne, blant Lutsi-vassdragene. Det var et nytt møte for meg, jeg kan ikke huske å ha vært der, det må i så fall ha vært i min tidlige barndom, før hukommelsen tok tak. I hvert fall gav møtet mersmak. Det er skikkelig fint turterreng, akkurat sånn som jeg liker det, karakteristisk rogalandsk, med skog og små fjell, grøfter og steiner og stubber. Vann alle steder. Alltid noe å finne på. Min kone Olia liker også dette området godt, men hun har stayerevne lik null, og gir alltid straks opp og vil inn i en butikk, om det skjer noe. Denne gangen kom det aldri så lite grann regn, og var aldri så lite grann regn. Da også Irina satte i vei i retning tilbake igjen, var ikke engang mine overtalelsesevner nok. Det ble en kort, men fin tur. På veien tilbake var også høydepunkt med badebasseng, etter at Olia først hadde fått lov til å kjøpe litt klær på Sandnes.

Irina i bassenget har ikke så mye med påsken å gjøre, så det skal få ligge her, etter at jeg har fått med at hun er enestående i rosa badedrakt og badehette, helt uimotståelig, og fullstendig henrivende i vannet. Vi traff tilfeldigvis Lara fra Brasil, der, kjæresten til min gode venn, det var ganske spesielt, og et hyggelig møte. Etter å ha badet satte vi rekord i matinnkjøp. Aldri har vi handlet så mye, og så dyrt. Jeg fikk det for meg at hele påsken er helligdager, og neste sjanse for handel er tirsdag 18. april. Når påsken er kald, skal vi i alle fall ha god mat. Oppvarmingen i går var litt kylling. Siden venter lammekjøtt og oksekjøtt, i beste kvalitet, til 40 % rabatt på grunn av dato, og på tilbud. Vi er råflott bare inntil et visst punkt, Olia og jeg.

Og så gikk jeg meg jo en god nyhet også i går, jeg, som gammel Juventus-fan. 3 – 0 mot Barcelona. Det oppveier en del tidligere lidelse mot den klubben, det gir litt håp. I det hele tatt er følelsen av håp veldig sterk hos oss mennesker, det skal ikke så mye til, om alt er aldri så mørkt og om man har aldri så mye gitt opp det hele, plutselig er håpet tent på ny, og det ser ikke så verst ut. Det var veldig kjekt å se høydepunktene fra den kampen. Til nymalt kaffe fra den nye kaffemaskinen. Da er det så man vil bytte ut «kald» med «god», og avslutte riktig god påske!

Pølsegrilltur på Hellestø

Det er en uvanlig tidlig påske i en uvanlig kald mars, men det er også et uvanlig fint vær. I dag hadde vi den tradisjonelle påskegrillturen, men denne gangen var det bare Tone og ungene, og Olia og jeg som var med.

Gresset er så tørt, at det skal være mulig å få fyr på det gjennom et forstørrelsesglass.

Det var et eksempel på hvordan manglende planlegging og løse avtaler av og til kan være det beste. Det var snakk om grilltur på bursdagen til Sofie og Anders, fredag, og i går kveld sendte Tone en melding om at hun kom til å dra. Jeg svarte det var ok, Hellestø, vi reiser når det passer oss. Det er ikke alltid så lett å beregne Olia.

Ikke et ord om klokkeslett ble nevnt.

Jeg har med kamerastativet, og setter på selvutløseren. Olia pynter på motivet med to pølser.

Det er lite vann i sjøen, så det skal være godt håp om å komme seg ut til de ytterste knausene.

Olia og jeg står alltid opp tidlig. Denne gangen stod vi ekstra tidlig opp, gjorde ikke en gang forsøk på å late oss gjennom morgenen, for jeg måtte ut og fylle bensin. Da kjøpte jeg også brød. Så hadde vi en god frokost. Etterpå hadde vi en ganske lang og ganske lat formiddag, der tiden bare gikk.

Ved et tidspunkt ble det på tide å reise. Jeg pakket sekken, sånn noenlunde, vi satte oss i bilen og kjørte. Vi måtte innom REMA og handle grillpølser, og annet vi trengte, og jeg ville også plukke opp brensel langs veien. Det var ganske gøy, det ble mer ekte slik. Det var heller ikke særlig vanskelig, tørt som det har vært.

 

Så kjørte vi ut til Hellestø, via en liten omvei, både for å finne brensel, og for å få en fin innkjøring til den fine stranden. Klokken cirka 1320 var vi der, eller kanskje var det 1220, sikkert var det det. Uansett var Tone der også. Akkurat samtidig. Det har vi aldri noensinne klart, ikke så lenge vi har reist flere familier, og aldri så mye vi har planlagt avreisetidspunkt og sendt tekstmeldinger og ringt for å få det til. Så viser det seg altså at det beste er bare å reise når det passer oss, så blir det samtidig av seg selv.

For en gang skyld hadde Olia og jeg med oss gode, ferske pølser. Det ble også et kjekt bål. Både den råtne veden jeg hadde funnet og den gode veden Tone hadde kjøpt brant godt. Det skulle da også bare mangle at vi fikk det til, knusktørt som det har vært i det siste.

 Etter å ha spist og snakket var det tid for en liten utflukt. Også i sjøen var det uvanlig lite vann, det var mulig å komme seg ut til et skjær i hvert fall ikke jeg kan huske det har vært mulig å komme til tørrskodd. Det har i hvert fall ikke vært vanlig. Hvis ikke hadde vi vel vært der hver gang, kjekt som det er å hoppe fra stein til stein og holme til holme i vannet. Noen spektakulære bilder fikk vi også tatt. De blir lastet opp med iPad, etter å ha fått dem gjennom billedstrøm og iCloud fra iPhone. Det er så teknisk, så teknisk.

Vi kom hjem litt utpå ettermiddagen. Det er første gang vi har reist med denne konstellasjonen, Tone og jeg, men det var hyggelig det også. Det er vel første gang vi barna viser at vi klarer oss alene, første gang ikke far eller mor er med. Sånn er det når mor reiser til Slovakia i påsken. Da må vi selv ordne opp her hjemme.

På vei hjem, Olia og Sara, Andreas og Tone.

Under er enda flere bilder i en post som nok ble litt rotete. Det dreier seg stort sett om Tone, som også vil ut til steinene litt langt uti sjøen, og som ikke helt lett kommer opp knausen Andreas har vist vei på etterpå.

God påske!

Folkens! Det er påskeferie igjen. Høytiden som flytter seg fra år til år, første søndag etter første fullmåne etter 21. mars, datoen fastsatt for vårjevndøgn. Søndag som kommer er det palmesøndag og fullmåne, søndagen er det påskedag, fra nå av er det ferie.

Og det gjør så godt, så godt. Olia og jeg skulle gjerne reist til Kiev igjen. Det var så kjekt sist gang, og det ville blitt kjekt og godt igjen, men først ville vi ikke slite ut moren til Olia for mye, siden ble billettene for dyre og upraktiske. Jeg har litt underskudd på Kiev, jeg lengter ned igjen.

Men det skal bli bra på Ganddal og omegn også. Vi har kjøpt inn mat så det ikke er plass i fryseren, kjøleskapet er fullt og kjølerommet under press, det er kappløp med tiden å spise den opp før den går ut på dato. Det blir kalkun, spekemat og sikkert pinnekjøtt (vi kjøpte jo for mye til jul også, det er ikke mulig å spise opp alt, noe må utsettes), det blir overdådig.

Det venter også turer i nærområdet og fjernere områder. Vi har bil noen av dagene. Mor reiser til Tonje og Espen i Slovakia, og lar bilen stå hos oss. Erfaringsmessig er det vanskelig å få Olia ut på tur, hun liker å være hjemme og ha det behagelig, mine overtalingskunster strekker ikke alltid til. Jeg er i hvert fall innstilt på å utnytte finværet som er meldt, og ville utnyttet ethvert vær, for det finnes verken dårlig vær eller klær, kropper liker friluft.

Og det er kandidatturnering i sjakk. Tiden farer godt med oss som er interessert i det nobleste av spill. Det er en fantastisk turnering, det har knapt vært uinteressante parti, og dekningen er slik man for få år siden ikke engang kunne drømme om. Her er live-kommentatorer, live-kamera, og nettsider som følger med computeranalyse, det er alt man kan be om. Man får dramatikken direkte, og man får den formidlet så man kan forstå den. Jeg vil være nokså opptatt fra 1500 – 2000 hver dag det er runde, det betaler seg å gå helhjertet inn for ting. Og med sjakken er det ikke så farlig om man går glipp av noen minutter eller timer av dramatikken, det er ikke som en fotballkamp der man må sitte limt til skjermen og alle må være stille halvannen time, pluss for- og etterarbeid, er det andre ting, kan sjakken vente til man har tid til den.

Andre ting jeg skal gjøre er å studere litt matematikk og jobbe litt med en artikkel til klassisk forum. Det er mer tid enn plikter, det er plikter som gir glede, det er stort sett fritid.

Det er god påske!

Første påskeferie i eget hus

Det er en eneste påske i mitt liv jeg ikke har feiret i Gaupeveien 5. Det var i 2009, hvor jeg hadde truffet min blivende kone, Olia,  i vinterferien, og måtte tilbake i påsken for å se om dette her kunne bli til noe. Det var et stort offer, dette var første påsken etter at far døde, og vi hadde behov for samhold også innen familien. Men etter at reisen fikk sin verst tenkelige start, flyet ned ble innstilt pga tåke, og jeg måtte overnatte med en eller annen kar fra Nærbø, på et hotell nær Gardermoen. Nytt fly til Kiev gikk ikke før om et par dager, i hvert fall ikke innenfor mine budsjetter, og på toppen hadde telefonen til Olia konket ut. Jeg fikk ikke tak i henne. Hun stod på flyplassen i Kiev til klokken var nærmere to om natten. Heldigvis var det alt sammen verdt det. Fire måneder senere var vi gift.

Og nå er det Olia og jeg som har flyttet inn i huset i Gaupeveien 5. Mor har flyttet til Klepp stasjon, solgt huset til oss. Dette er første påsken hvor jeg styrer businessen helt selv, sammen med Olia. I 2010 og 2011 var Olia og jeg på besøk, hjemmebesøk, er vel et godt ord å bruke her. Særlig påsken 2010 var fin, det var da det begynte å løsne for Olia her i Norge. Vi hadde mange fine turer, også bare Olia og jeg. I 2011 var vi litt travle med flyttingen, og at jeg snart skulle ha eksamen. Påskeferien kom ikke helt til sin rett.

I år er det ikke noen eksamen eller noe sånt. Jeg har helt fri og kan gjøre akkurat hva jeg vil. Olia har også fri mange av dagene, flere enn hun strengt tatt vil, hun skulle gjerne hatt flere vakter. Men det er ikke for ofte vi begge kan være hjemme og frie samtidig, hun jobber jo helst i helgene, mens jeg aldri har fri hverdager.

Lørdag disponerte vi bil, siden vi fikk låne bilen til mor mens hun var i Slovakia sammen med Tone og besøkte Tonje. Vi reiste ned til Mega for storinnkjøp. Jeg har aldri i mitt liv kjøpt skikkelig kjøtt eller skikklig fisk i butikken før jeg flyttet hjem igjen, det har alltid vært bearbeidet, pudding og kake og deig og panert, alt som er billig. Nå kjøpte vi fersk laks, hel, lammelår, svinekam og enda noe svinekjøtt. Vi kjøpte som gjorde vi oss klar til krigen. Vi mister litt kontrollen når ting er på tilbud, særlig gjør jeg det, det blir kjøpt inn som om tilbudet aldri skal komme tilbake noensinne. Så er vi da også fylt opp med god middag, godt brød og godt pålegg.

Om kvelden måtte Olia på jobb, mens jeg tilbredte den hele laksen alene. Det gav en sånn glede at det kun ble matchet av å spise den. Jeg gjorde en rekke med feil,hadde sikkert for lite salt, sitron og løk, stekte den kanskje litt lite, gjorde sikkert flere rare ting, men det ble kompensert og vel så det av en voldsom appetitt. Det var kjempegodt.

Jeg la litt av den, sammen med litt av de raspede gulrøttene med sitron og rosiner jeg tenkte var godt ved siden av, og litt av de stekte potetene som nok var stekt litt for lite, jeg la det i et aluminiumsbeger Olia har tatt vare på, og tok det med til henne når jeg hentet henne på jobben. Så kjørte vi bort til solastranden og ventet på at mor og Tone skulle lande med flyet. Olia hadde hekletøyet og heklet ferdig en lue.

Pamlesøndag disponerte jeg fremdeles bil. Det var tid for tur, langtur. Ingen ville bli med. Olia lot seg stoppe av kulden, tåken og regnet, mor av at hun var forkjølet, trøtt og sliten etter reisen, andre eventuelle av at jeg ikke kontaktet dem. Jeg lot meg ikke stoppe av noe. Jeg kjørte til Ålgård, Edlandsfjellet, der jeg ikke har vært på lenge, og egentlig ikke kan huske at jeg har vært. Nå gikk jeg der alene, og da blir det alltid en krafttur.

Jeg tok strake veien opp. Det var ingen sti eller den slags, der jeg gikk, men det endte nå på toppen av det som heter Nonsfjell, i første omgang. Der var det godt med vind. Jeg hadde meg en sjokoladebit, og studerte sammenhengen mellom jærkommunene Time, Klepp og Gjesdal. Det var ingenting i veien for at jeg kunne bli kjørt til Edlandsfjell, og gått hjem.

Nå gikk det i andre retningen. Jeg tenkte i hodet mitt at jeg kunne gå til Kringleli, uten at jeg hadde noen plan for hvordan jeg kunne komme dit. Tåke var det også blitt, sånn at jeg tenkte at jeg kanskje måtte være lite grann forsiktig så jeg ikke rotet meg aldeles bort. Fare for redningsaksjon ville det aldri bli, jeg var omringet av kjente steder, og fra en topp kunne jeg alltids om det ikke var tåke, se til havet og gå mot det. Gikk jeg i helt feil retning, ville jeg uansett ende opp på en bilvei, og den ville tatt meg til E39 eller andre steder jeg kjenner. Men det var fare for at jeg ville bli forsinket hjem.

Jeg tok imidlertid ikke hensyn til dette i det hele tatt. Jeg tenkte jeg skulle til Kringleli. Ved alle veier jeg hadde et valg, holdt jeg til høyrre, altså mot vest, og ønsket en størst mulig sirkel å gå i. Slik kom jeg ned til foten av Engjavatnet, tok der opp første og beste fjellside, og kom til en høyde hvorfra jeg så rett ned til Homslandsvannet. Jeg gikk langs med det, oppe i fjellsiden, et godt stykke, før jeg tenkte det var på tide å komme seg hjem.

Jeg rotet litt med retningen før jeg fikk skikk på det. Jeg var opp og ned et par topper, måtte orientere meg litt, før jeg fikk øye på havet og kunne gå i retning mot det. Jeg så Engjavatnet igjen, og visste at høydene på andre siden var dem jeg måtte opp igjen. Ned havnet jeg i Einer og buskas og bekker og røys, som jeg alltid gjør, jeg går alltid i kratt når jeg går alene. Det kan jeg bli husket for. Denne turen var også spesiell med det at enn at jeg små rastet fire ganger, så var ikke en eneste av dem ved siden av vann. Godt gjort, fullt opp som dette terrenget er av vann og tjern.

Ruten gikk ned til Røssetjørna, og opp første og beste skråning til jeg på ny var på det jeg alltid vil kalle Edlandsfjellet. Der hadde jeg trassig en kopp toddy ved Stemmen, det lille tjernet med demningen, pittoresk lagt til blant juksesvaberg og jærmark. Der har nok mange gjesdølinger grillet pølse.

På vei hjem ringte Olia. Hun er som bestemor, blir aldri med på tur, men legger veldig mye i å lage maten til dem som kommer hjem. Her hadde hun laget kjøttkaker, pussig likt bestemors i smaken, og hadde potetmos ved siden av. Det stod pakket i plast, hadde vært ferdig i timevis, akkurat som bestemor pleide å gjøre det. Søndagstallerknene var satt frem, det stod ferdig dekket, kun til meg, på det lille bordet ved lenestolen i stuen. Til dessert hadde hun bakt det hun kalte «Sirniki», «ostelapper» kunne vi kanskje oversette med, der en viktig ingridiens er cottage cheese. Kjempegodt.

Palmesøndagstur til Jærstrendene

Olia og mor før turstart, parkeringsplassen på Sele

Det trenger ikke være så stress. Det er å våkne. Så sovne igjen. Jeg spiser først frokost med mor. Så går hun på gudstjenste, mens jeg stadig er nede og sjekker om Olia er våknet. Til slutt er hun det, etter en søvnprestasjon jeg nok aldri er kar for å gjøre henne etter. Så spiser jeg frokost på ny, med henne.

Et fint bilde jeg gjerne ville ha med, selv om det ikke passer i dramaturgien.

I løpet av frokosten vår kommer mor tilbake. Det blir en ny runde med te, min tredje for dagen, og mor setter seg ned og spiser litt frukt og drikker litt te for å holde oss med selskap. Instinktene til mor og Olia er også så overutviklet, at Olia får trang til å rydde når mor kommer hjem, og mor får trang til å hjelpe henne når Olia først rydder. Så denne tredje frokosten ble litt pussig.

Fugleperspektiv

Dermed var det på tide å gå en liten tur. Alle ville være med, og jeg ville til Sele, akkurat til Sele. Så da ble det slik.

Et av de obligatoriske poseringsbildene jeg kommer til å skrive om nedenfor.

Vi bestemte oss for å la det være en tur av aller enkleste sort, urutinert. Vi tok heller ikke ordentlig på alvor at påsken i år er den seneste i vår levetid, det er 17. april og 14 varmegrader.

Som man ser er det utmerkede temperaturer på Sele i påsken.

Nåja, jeg kjørte til Sele rundt omkring på Jærveien, vi pekte og forklarte for Olia hva alle tingene var. Ute av bilen satte Olia og mor i gang med å snakke, jeg med å fotografere.

Mor og Olia kommer over bakketoppen på vei ned mot Figgjoelven på Sele.

Mor snakket om Christian Bjelland som pleide å invitere kong Harald på laksefiske. Vi gikk ned til Figgjoelven for å se etter laksen, eller strengt tatt bare se til elven. Det var Olia som uttrykte litt skuffelse over i en så flott elv ikke å se eneste laks pilende rundt.

Her er historien om Bjelland og kongen i gang.

Over hengebroen er det faste motiv som skal fotograferes. Fotografiene ble forstyrret av familien Lunde som skulle over samtidig. Aldri om jeg kjente dem igjen, ikke tale om. Nesten 20 år er gått, jeg hilste bare på dem fordi de hilste først, og fordi det er fin skikk å hilse på tur.

Mor blir gjort oppmerksom på at kongen står over loven, og ikke trenger fiskekort for å fiske laks.

Langs etter strandveien mot Bore er det utplassert nymoderne kuer. De ligner ikke i det hele tatt på de gamle, gode jærkuene vi er vant med, røde og late, de er ikke engang kuer, men okser. Jeg fotograferte dem.

Kan dette være en ku?

Så var vi plutselig på Bore. Da var det bare å få på seg badetøyet. Bore er nemlig badestranden. Og når påsken kommer så sent som den gjør i år, har man nesten plikt til å bade. I alle fall har jeg en nesten selvpålagt plikt å gjøre det.

Mor og Olia på vei til Bore

Rett skal være rett, det var mye mer behagelig å gå i lett badebukse og t-skjorte, enn lett, svart treningsbukse og t-skjorte. Det var virkelig en solskinnsdag. Men sjøvannet bruker mer tid enn luften på å stille inn temperaturen sin etter årstidene, det var vinterkaldt, virkelig. Noen surfere plasket rundt i juksedressene sine. En gruppe småjenter løp hylende uti, og rett opp igjen. Badere var det ingen av. Jeg kunne jo vise disse jentene og disse varmedressene hvordan det skal gjøres, men om det hadde vært aldri så kjekt å imponere litt, var det nok lurere å vente med badingen til vi var nærmere Sele og bilen igjen.

Skifting til badetøy en tidlig sommerdag. Så tidlig at våren knapt er begynt.

Jeg er ingen dårlig bader. Sesongen min er mellom påske og høstferie, jeg bader i sjø og fjellvann, der det er mulig. Jeg er herdet i hodet og kropp. Men i dette sjøvannet her måtte jeg gjøre noen forsøk før det gikk. Og jeg syndet mot mitt prinsipp at man skal ikke bare bade, det skal også se godt ut. Temperaturen i vannet var imidlertid på feil side av behagelig, det var bare altfor tydelig og ble bare altfor synlig.

Tøff i trynet før det begynner.

Men etterpå var det deilig som vanlig. Jeg hadde hatt mine minutter på ryggen. Jeg hadde svømt litt bryst. Ligget litt i bølgene. Det var gjort. Og nå gikk jeg og tørket i solen og brisen, helt herlig. Barbeint gikk jeg tilbake til bilen. Det skammeligste var at jeg ikke hadde kortbukse.

Jeg bryter med det viktige prinsipp at bading skal se behagelig ut. Det ser rett og slett ut til at jeg vil forlate vannet.

Som vanlig traff vi familien Lunde på vei over broen. Denne gangen var jeg forberedt, og hilste vel vitende hvem de var. Mor slo av en gammel prat om bading, alt var velstand.

Jeg poserer på hengebroen. Bak forstyrrer familien Lunde med hund.

Vel hjemme ble det enda en lunsj. En fjerde runde med te. Planen var lammefrikasse, men klokken var halv seks, det var ingen sjanse til å få det ferdig til kvalitetstid. Det ble spedd på med litt plov fra i går, improvisert litt. Og dette opplegget improviserte jeg i mål med å avslutte dagen med en liten cognac. Rutinert.

Badingen er overstått og baderen vinker fornøyd til sitt publikum.

Påskeferie omsider

Så er jeg og min kone Olia endelig plassert på Ganddal hos min mor i Gaupeveien 5. Påskeferien er i gang. Det er den seneste påsken siden 1943, leser jeg i avisene, det vil si godt den seneste påsken jeg har vært med på, og selv om jeg i jobbsammenheng har tjuvstartet fra onsdag av, er det først nå når jeg er her den virkelig kommer i gang. Det har vært litt strabasiøst i det siste.

Det er for eksempel denne leiligheten jeg driver og selger. Visningen var på mandag, den har jeg skrevet litt om. Hva jeg ikke hadde fått med meg, eller var så oppmerksom på, var at det straks etter visning forventes bud, og dem må jeg forholde meg til. Etter visningen, hadde jeg stand up å forberede, både onsdag og fredag skulle jeg på. Manuskriptet var ikke renskrevet, langt i fra, og skulle gjøres når visningen var overstått.

Tja, jeg kan ta det raskt dag for dag. Tirsdagen var det en etterslenger som skulle på visning. I tillegg fikk jeg uventet – men ikke usannsynlig – besøk fra min gitar- og turkamerat, han er i England for tiden, men altså nå i anledning påsken og et seminar i Bergen, her i Norge. Det er klart vi må treffes et par ganger, også denne dagen. Ganske komisk kom han nøyaktig på det tidspunktet visningen var avtalt, slik at jeg slapp ham inn som om det var visningsfolk jeg fikk på besøk. Hele tirsdagen gikk med til disse besøkene. Det ble også servert vin.

Onsdagen var satt av til manuskript, og da fikk jeg også jobbet med manuskript. Jeg fikk tid til en rask løpetur opp Stoltzen, og rundt løypen min også. Det er fortsatt slik at det blir satt årsrekord hver eneste gang, og med god margin, i år.På kvelden var det opptreden.

Torsdag var det full fridag. Den ble benyttet som full fridag. Dette var fridag. På kvelden var det innebandy, som det skal være en fridag.

Fredag hadde jeg også fri fra min vanlige jobb, men ikke fra deltidsjobben som komiker. Det var ny opptreden på Rick’s. Selv om jeg godt kunne bruke det samme manuskriptet som onsdag, var det godt med rom for forbedring, og jeg ville gjerne gjøre disse forbedringene. Dessuten hadde jeg fysikk. Det er nå bare halvannen måned til eksamen. Alt var i rute, alt gikk godt, da megleren plutselig brøt gjennom modusen min og hadde satt opp visning igjen tirsdag 26. april. Det er første dag etter påskeferien. Vi kommer hjem mandag kveld, sent, og skal på jobb hele tirsdagen. Da jeg fikk meldingen så leiligheten alt annet enn visningsklar ut. Dessuten trodde jeg det var jeg som selger som hadde siste ord – og ganske mange andre ord også – i når leiligheten skal ut på visning. Det hadde ikke gjort noe å vente litt. Dette ødela konsentrasjonen min. Så sterkt kan det sies.

Så det gikk litt på halv åtte det meste denne siste uken før ferien. Men Olia hadde brukt tiden godt mens jeg stod på scenen, leiligheten så fin ut da jeg kom hjem for kvelden. Koselig ringte hun meg litt over elleve om kvelden, akkurat da jeg stod utenfor ytterdøren på vei tilbake, jeg hadde droppet etterfesten som hun også ønsket jeg skulle gjøre.

Lørdag hadde vi for en gangs skyld et fly som ikke gikk i sjokkerende hastverkstid. Vi kunne stå opp, kjøpe brød, lage kaffe, spise frokost. Ha oss en god morgen. Klokken litt over elleve gikk vi, nærmere halv tolv var det, forresten, og jeg rakk også å hente klokken min hos urmaker Lønborg i Strandgaten. Flyet rakk vi uten problemer. Alt gikk fint.

Artig nok kom mor fra Krakow bare et par timer før vi landet med flyet fra Bergen. Hun hadde vært på besøk hos Tonje i Martin, Slovakia. Det ble derfor Olia og jeg som måtte overta deler av matshowet, rett og rimelig, jeg ved å betale den, hun ved å lage den. Til lunsj var det utmerket steinbakt brød fra Mega i Sandnes, attpåtil på tilbud, og til kvelds var det Plov etter en av Olias mange oppskrifter på retten. Den blir litt forskjellig hver gang. Her var den også spisset med Foccaciabrød fra mor, og en flott salat. Vinen var fra Italia.

Endelig er det påske. Det er allerede palmesøndag kveld når jeg skriver posten. Full ferie vil det ikke bli denne gangen, jeg har litt nødvendig å gjøre, men starten på den har i alle fall blitt full batterioppladning. Det er allerede langt i fra så verst. Jeg går rett i gang med å skrive posten om dagens Palmesøndagstur.

Påsken 2010

Påskeferien er nå slutt, og Olia og jeg er nå tilbake i Bergen i den lille leiligheten vår. Halvannen deilig uke i stort hus og overflod av alt er over, det var ikke vår vilje at vi skulle reise opp igjen. Men ferien var over, og det var ikke opp til oss å velge hva vi skulle gjøre og hvor vi skulle bo. Pliktene kaller, og nå fremover blir det mange av dem.

Reisen opp hadde som vanlig sine problemer. Denne gangen var det kofferten som nektet å la seg åpne da vi kom frem. Det var kode på den, men det hjalp ingenting at vi prøvde med den riktige. Kofferten var ganske full, så det var med visse problemer vi fikk den igjen i dag morges. Vi fryktet at vi i farten hadde skiftet koden ved et uhell. Og Olia prøvde noen kvarter med forskjellige varianter i nærheten av den opprinnelige, og også noen systematiske for å prøve alle tusen mulighetene. Jeg ringte hjem. Ingenting hjalp.

Det var en svært dårlig avslutning på en svært fin påskeferie. Men for å gjøre den historien kort, så gikk jeg sammen med Olia ut etter jobb, og oppsøkte en forhandler som selger slike kofferter. De fant ganske enkelt at låsen ikke var slått skikkelig igjen, og før den var det, ville ingen kode hjelpe. Den opprinnelige var den riktige, og gjelder ennå. Og maten vi fikk med er reddet. Like etter gikk Olia og jeg og kjøpte Fjellsko på Platou, jeg ble revet med og skrev stor F, selv om det ikke er noe egenavn, og det ikke egentlig var fjellsko. Kraftige joggesko, kan man kalle det, tursko. Det er for røft terreng, men ikke for regn og søle. De hadde ikke rett størrelse for skoene som hadde høy ankel. Uansett: Nå blir det flere turer på oss, også i Bergen.

For det var en ordentlig turpåske dette ble. Og jeg må si at det overrasket meg litt at Olia skulle være sånn med på dette allerede den første påsken i Norge. Hun og jeg gikk soleklart mest ut av alle i storfamilien Salen med forgeininger. Det er vanskelig å slå oss, for vi gikk ut hver dag. Torsdag var det til Rogaland Arboret, fredag til Melshei og lørdag til Møgedalshølen nedenfor Bråsteinsåsen, alt dette har jeg skrevet om på bloggen. Søndag reiste Olia og jeg til Ølberg, også et tradisjonsrikt sted for meg, og også et sted hvor Olia fant seg godt til rette. Mandag gikk vi opp til Bråsteinsnuten, det vil si jeg gikk opp, mens Olia fikk litt høydeskrekk. Turskrekk fikk hun imidlertid ikke. Vi var ute i timevis, og mot slutten var det tålmodigheten min og ikke hennes, det ble problemer med. Årsaken var at fotograferingen som vi begge liker, tok helt overhånd med Olia. Det var ikke det motiv som ikke ble fanget inn i linsen.

Hjemme i Gaupeveien 5 var det stort sett mat. Det gjaldt i alle fall for meg, som tappert fulgte to døgnrytmer og måltidene for alle konstellasjoner av familien. Jeg stod først opp og spiste frokost med mor sånn mellom syv og åtte en gang. Så var det ny frokost med Olia i ti-ellevetiden, før det ble lunsj med alle en gang etter tolv. Så var det ut på tur, der det selvsagt var litt å bite i og slurpe på, før vi kom hjem til stor og god middag. Etter den var det kaffe. Også denne delen av påsken likte jeg godt.

På kveldene var det ofte en film i peisestuen i kjelleren. Særlig når jeg begynte å fyre opp i peisen ble dette fine greier. Noen filmer ble sett på ny, noen for første gang, og blant de som burde vært i første kategori, men var i andre, var de tre gudfaren-filmene. Den første var klart best, synes jeg, den andre var også bra, mens den tredje var det ikke nødvendig å se. Den er en påminnelse om hvorfor jeg ikke liker så godt å se film, man blir rotete i hodet av det. Her var det også brukt en del triks for å skjule at manuskriptet ikke var det beste, og målgruppen for filmen var også mer de som vil bli underholdt, enn de som vil få utvidet horisonten. De to første filmene var filmer som ville vise noe, og som klarte det også, etter mitt syn.

Hjem på påskeferie

Det har ikke blitt mye bloggingen på meg i det siste. Og det har ikke blitt så mye andre ting heller, for jeg fikk det usannsynlig travelt før påsken. Jeg har nemlig bestemt meg for å formalisere mine russiskkunnkaper, og er dermed oppmeldt til russisk eksamen ved universitetet i Bergen. Og jeg kommer til å ta den. I tillegg studerer jeg fysikk i ledd av et etterutdanningsprogram jeg var så heldig å få være med på. Dermed blir det to nye universitetsfag til våren, i noe som tilsvarer halvannet studieprogramg, og begge fagene skulle ha innlevering nå før påsken.

Men nå er det alt sammen levert, og Olia og jeg har reist på påskeferie til barndsomshjemmet mitt på Ganddal. Der ventet mor i leiebil på flyplassen, det vil si, vi ventet på henne, for hun var litt for sen. Vi kom raskt i gang med livet som det vil bli her, det vil si mat og hvile, først var det frokost, og så var det til sengs. Vi hadde nemlig tatt morgenflyet til Sola, og jeg hadde nok sittet litt utover natten for å gjøre ferdig russiskoppgaven.

Jeg fikk også i løpet av dagen tatt meg en liten joggetur, og på norsk vis satt meg  på terassen i kortbuksen for å lese avisen. Er det påske, så er det påske. Og akkurat nå er det fint vær.

Til lunsj var det noen overnaturlige type rundstykker, hjembakte, som en slags grove, små frokostbrød, og de hadde den egenskapen at det var helt umulig å slutte å spise på dem. Særlig med osten hvit castello var de gode, og jeg spiste 4-5 slike før jeg gikk over til et annet pålegg, surfet litt rundt med variasjoner over hvitost, brunost, gräddost – eller fløteost, fra Danmark -, før jeg vendte tilbake til castelloen. Jeg ser grunntemaet her er ost, og i ettertid, her jeg nå sitter, angrer jeg ikke på det.

Tone stakk innom med barna, de skulle litt underlig skifte klær eller hva det var de skulle, de skulle feire bursdagen til Andreas i fornøyelsesparken Lekeland, eller om det er en lekebutikk, eller hva det er for noe, stort skal det i alle fall være. Jeg husker en tid da jeg var barn, og det absolutt største som da kunne skje en bursdag, var at vi skulle se film. Sannsynligheten var imidlertid alltid større for at den store dagen gikk med til pølser og rødbrus, skive med gele, og så var det leker, der det i en av dem gjaldt å få en blyant bundet til en snor rundt livet ned i en brusflaske. Gratulerer med dagen!

Etterpå var det helt sikkert mer hvile.

På kvelden ble alt roet ned, utenom maten, som ble giret opp med en spaghettirett, verken jeg eller Olia klarte å rive oss fra. Og enda hvor mye vi anstrengte oss, klarte vi ikke å slutte å spise selv om all spaghettien var spist opp, og mor måtte pent til med å lage mer. Hun har laget kjøttdeig og spaghetti hele sitt liv, det har alltid vært en favoritt, men på sine gamle dager har hun tatt den til en ny dimensjon. Samtidig så vi på TV, som det gamle ekteparet vi er, vi har nå tross alt vært gift i månedsvis, og vi har allerede kjent hverandre mer enn et år.

God påskeferie!

Etter en del sedvanlige og enda større del helt usedvanlige vendinger er jeg nå tilbake på Ganddal, og har i dag hilst på mine nevøer og nieser, mine søstre og min mor. Det er som alltid et hyggelig gjensyn, om enn det denne gangen av forskjellige grunner er meget spesielt. Jeg er i alle fall klar for påskeferie, og påskeferien er her, og den er velkommen. Jeg tror også jeg kommer til å innvilge bloggen her en liten påskeferie, og kommer ikke til å poste noe særlig, om noe. Mye av det jeg har å uttrykke kommer godt frem i overskriften her, så i stedet for å skrive mer, kommer jeg til å gjenta den: God påskeferie! Alle sammen!