Rundt Melsvatn for første gang!

Å kjøre ut til Melsvatn med lille Irina i baksetet, lukke døren, og stenge verden ute. Ingen telefon, ikke noe nett, ikke noen lyd på øret. Irina og meg. Rundt vannet. Hun er 2 år og 7 måneder, nå i går. Målet var å gå rundt det omtrent 4 km lange vannet, og at hun skulle gå alene.

Det har vært et tema for oss, dette Melsvatnet, oppe ved Lye, på feil siden av Jæren for oss. Før vi fikk Irina, var jeg der nesten aldri, bare når jeg syklet omvei hjem fra jobb på Bryne. Da jeg var i fedrepermisjon med henne, var vi der omtrent hver fredag, gjennom hele året. Det er et herlig vann å gå rundt, med de skiftende årstider. Her er det passende med trær som får skudd, slår ut sine blader, og lar bladene bli gule og røde og falle, om høsten. Om vinteren pleier det være litt is på vannet, om sommeren går det an å bade. Hele året er det mange små bekker og småelver som forsyner det store vannet med vann, og som frakter vann vekk. Rundt er Jærfjellene og saueheiene.

Siden vi kom fra Bryne, parkerte vi på parkeringsplassen med badeplassen, den nærmest Bryne. Vi gikk også mot venstre på veisiden, altså motsatt vei enn vi pleier. Fra den parkeringsplassen tenkte jeg det ville være lurt, så fikk vi mange kjekke ting mot slutten, og kunne gjøre unna litt transportetapper først.

Irina har lært seg at når jeg går i turjakke og vi er på tur, så er det sjokolade i lommen. Vanligvis skal det bare være på søndagen, men nå er det påske, og søndag hver dag. Og jge er ikke knipen med sjokoladen, det får hun når hun spør. Hun får spise til hun blir lei.

Det går sakte de  første meterne, med mange pauser og sjokoladepauser, ofte la hun seg ned eller satt seg ned, slik hun har for vane. Jeg har en mistanke om at hun da er for varm, at det er det det skyldes, og etter en stund foreslo jeg å ta av strikkejakken under kjeledressen. I den prosessen føk hele kjeledressen av. Irina er i ferd med å utvikle sin egen vilje, og i den vilje ligger det ofte av med klærne. Når far har styringen, er det fritt frem. Irina fikk gå som hun ville, i genser og tynn joggebukse, lue og vanter. Pussig lite klær i 7 grader og påskevind, selv måtte jeg ha jakke – men i disse klærne ble Irina rene energibomben. Hun løp av gårde.

Med nytt sony fotoapparat og ganske ny sony mobiltelefon fotograferte jeg enormt. Irina er et herlig motiv, og det jærske vannet og omgivelsene tilbyr mange vakre bakgunner. I voksen alder er jeg blitt så opptatt av trærne, også, hvordan de skyter nye skudd og greiner, og hvordan de forandrer seg gjennom året. Det er nesten alltid en spennende periode med trærne, nesten alltid noe spennende å se.

Og for lille Irina er alt overmåte spennende å se på og å lære. Faren, som er jeg, vil gjerne lære henne navnet på alt, bjørk og gran og furu, kjøttmeis, bokfink og linerle, mens Irina nok var mer opptatt av de store vindmøllene i bakgrunnen, de faren er litt i mot. Her i landet har vi nok strøm, og vi trenger ikke subsidiere vindmøller og annen såkalt grønn energi, for å transportere den til utlandet. Da kunne vi heller subsidiert dem der, i så fall. Men for Irina spiller det ingen rolle, hun løper av gårde, lett og fri i de myke klærne.

På kortsiden i sør er det en liten port. Der var vi lenge, lenge, lenge. Lille Irina ville først klatre over den, så lærte hun å åpne den. Og da åpnet hun dem opp og igjen, opp og igjen, for seg selv, for meg, og for folk som kom tilfeldig forbi. Jeg fotograferte og filmet, maste ikke et øyeblikk. Det er viktig å være tålmodig med barn. Da går turen lettere. Da kommer man seg rundt.

To små hunder kom forbi, med to små barn som holdt dem i båndet. – Nei, nei, nei, sa Irina, og holdt hendene frem.  De små hundene hoppet opp på henne, de små barna hadde ingen kontroll, og foreldrene var langt unna, så det ikke og brydde seg ikke. Irina er ganske rolig av seg, det samme er jeg. Etter det hadde pågått en tid, tok jeg Irina i hånden, og leide henne bort. Da vi senere passerte et voksent par med en litt større liten hund, var Irina skeptisk, og trakk seg unna til motsatt side. Kanskje er det bare sunt hun lærer seg litt skepsis til fremmede dyr. Hun er tidligere straffet for å overdrive med en katt som klorte henne opp.

Her var også et kritisk øyeblikk da Irina satte av gårde i motsatt retning, tilbake mot bilen, i full fart. Vi hadde ikke kommet halvveis til halvveis engang, det ville blitt en ikke-tur, og jeg ville gjerne ha henne med. Men Irina sprang av gårde, – nei, sa hun, da jeg ville ha henne til å snu. Jeg gikk rolig etter henne. Og plutselig ombestemte hun seg, og løp bort til meg igjen, riktig vei. Heretter var det få forsøk på å snu, heretter gikk det stort sett i riktig retning.

Stadig vekk ville hun over gjerdet, riktignok, og stadig ville hun opp i terrenget. Jeg mener for så vidt at dette er riktig retning, og er stolt over at hun slekter på faren, eller tar etter ham. Det gjelder i både direkte og overført betydning, på sti er det kjedelig, det er der alle går. Det er når man går av stien, ting skjer. Det er da det blir interessant.

Særlig interessant ble det da vi fant en liten elv, eller en stor bekk, alt etter hva man vil kalle det. Den er selvsagt godt kjent, det er den største av bekkene som renner ned i Melsvatn, det går i noen småfosser nedover, og så strømmer vannet inn i noen rør, og ut. Da vi var rundt med søsken-familien i høst, klatret sannelig søskenbarn Sara gjennom røret. Jeg ble litt skeptisk da lille Irisjka satte seg fore å gjøre det samme, jeg skulle ikke ha noe av at hun satte seg fast inni der, med bare svære meg til å prøve å få henne ut igjen. Men lille Irina skulle ikke inn, hun skulle bare ha en stein der inne.

Vann er kjekt. Med rennende vann kan man være i timevis. Det er livgivende, på så veldig mange måter, også moderne, i og med at det gir elektrisk strøm mye bedre enn disse vindmøllene man vil sette opp over alt, og som ødelegger landskapet. For naturen er det rennende vannet som blodårene, det er her næringen renner og transportere, det er det rennende vannet som holder ferskvannene rene og friske. Og for små barn er rennende vann det aller kjekkeste å leke med. Jeg identifiserer meg med små barn. Jeg forlater ikke rennende vann i utrengsmål.

Dette her var sjarmøretappen. Lille Irisjka formelig fløy rundt vannet, Melsvatnet, fant steiner og pekte, løftet og romstrerte, nysgjerrig på alt og ivrig på å finne ut hva som ventet videre. Da vi var litt over halvveis begynte hun å ville holde meg i hånden, da vi begynte å nærme oss andre kortside begynte det å bli nødvendig med litt overtalelseskunst. Men ikke verre enn at Irina kom med frivillig, jeg måtte aldri dra eller slepe, og slett ikke bære.

Her hadde jo også Irina gode grunner til å bli litt motløs. Ikke bare hadde de små bena fraktet henne sikkert 3 kilometer. Det begynte også å blåse opp, det var mindre le på denne siden, og det var i ferd med å bli mer enn halvkaldt. Jeg hadde smurt litt niste og hadde med kaffe i termokopp, og god juice til Irina. Men det var ikke snakk om å sette seg ned og spise niste, ikke en gang på kortsiden med gresset og steinene, der det er så kjekt og så mye å finne på. Irina kunne ikke dy seg fra å kaste et par steiner i vannet, men hun skjønte nesten med en gang dette ikke var noe sted å bli værende, det var jo så surt og kaldt. Hun løp tilbake til stien. Helst ville hun snu, og løpe tilbake andre vei, men det ville jo være mye lenger enn å fortsette, så langt vi var kommet.

Plutselig var det som hun skjønte vi var ved den parkeringsplassen vi pleier å parkere, den ved Ålgårdsenden av vannet, og hun fikk på ny farten opp. Hun løp bort til broen over den lille elven med vann ut fra vatnet, de fleste bekkene renner jo med vann inn, og hun åpnet og lukket porten flere ganger, for meg og for seg selv og for ingen, det hadde hun overskudd til i den kraftige vinden. Men hun ble lei seg da hun skjønte bilen ikke var på denne parkeringsplassen, da gråt hun.

Og verre ble gråten da det begynte å regne. Da var det tøft for et lite barn på 2 år og 7 måneder, i ferd med å gå sitt livs hittil lengste marsj, allerede 3-4 kilometer, men ennå 500 meter til 1 kilometer igjen, det er vanskelig å anslå. Og nå ventet en værhard slette, uten beskyttelse av trær eller noe, med vinden og regnet ubeskyttet rett i mot. Da gråt hun, og virket ganske motløs.  Og denne sletten er som sletter flest, mye lenger enn man forestiller seg dem i hodet. Med lille Irina virket den endeløs. Og hun var tynt kledd, sliten, sulten og trøtt.

Da nyttet jeg kunnskapen jeg har fra militærtjenesten. Nå har jeg nok utviklet meg til å bli en god pasifist, ingen våpen i min hånd, sterkt skeptisk til begrepet rettferdig krig, ingen tro på humanitær krigføring, sint på omskrivinger som «humanitær aksjon» eller «militær operasjon». Den gang avtjente jeg verneplikten, og lærte jo noe av det, deriblant at det var ekstra viktig å gjøre tingene riktig når det er surt og kaldt ute i felt. Det er når vinden tar, kulden sitter og regnet høljer uten ende det gjelder å skru på hodet, og finne ut hvordan man kan få det litt bedre. For Irina var det opplagt, det var bare å ta på kjeldedressen igjen. Man trenger neppe militærtjeneste for å skjønne det. Poenget der er at man må motkjempe apatien som oppstår, når det regner og er surt, har man bare lyst å stå og lide, hate maks, som det het, da vi stod i tjenesten litt før midten av 90-tallet. Fristet er man jo til å ta Irina på armen, og bare løpe til bilen, og droppe å styre med påkledning i regnet, av og på med støvlene, alt styret. Eller, jeg var ikke fristet til det. Jeg skulle ha Irina rundt.

Med kjeledressen på kviknet Irina til som en hund som blir løst fra bånden, eller blir kvitt en smerte eller plage. Hun ble vill av glede, knurret frem en latter, vilt smil, i herlig tross til været og til alt. Nå var det også på tide å finne frem matpakken. Det er når det røyner det gjelder å spise og drikke, «gjøre det godt for kroppene våre», som løytnanten sa, i sol er alt lett, da spiller det ingen rolle hva man gjør. I regn gjelder det å spise og særlig drikke, så man skjønner det går an å få det bedre også i slike forhold. Vi kunne ikke sette oss ned, selvsagt, det var altfor kaldt. Men vi kunne gå og spise. Og Irina spiste som hunden hun nå var, vilt og knurrende, med knurrende smil og latter, varm av kjeledressen, mat i munnen, plutselig ble det så mye bedre å være henne.

Alt ble selvsagt litt lettere også da vi kom inn i skogen ved enden av sletten, den mellom de to parkeringsplassene. Veien går like ved siden av, så vi kunne kuttet turen betraktelig ved bare å følge den, i stedet å følge skogsstien med alle svingene. Sånn er ikke vi, vi gikk på stien. Irina løp frem og tilbake på første broen, spiste stadig mer av skiven jeg serverte, drakk litt juice. Jeg drakk kaffen min. Alt mens vi gikk.

Så var det å lokke henne hundre meter, og hundre til. Først opp til de få treningsapparatene, som for henne er lekeapparater. De gikk hun gjennom et par ganger, litt lek hjelper alltid på, når kreftene tar slutt. Her kunne hun balansere og klatre litt, og gå fra stein til stein, så lenge hun holdt meg i hånden. Deretter er det tre og stein og stubber å se på, rundt svingen er bilen, jeg kan vise henne parkeringsplassen, med bilen, det er bare noen få svinger til, det er synlig alt, nå. Det er en stein å klatre opp på, alt slikt gir krefter, det koster ikke, det er her mange voksne og familier tar feil, tror jeg, når alt går ut på å komme seg fremover, blir man lei, særlig blir barn leie. De må få litt tid til å utforske og til å leke seg, så kan de gå veldig, veldig langt. Mennesket er jo laget for å gå hele livet, vi er veldig energieffektive, det koster oss ikke mye å spasere, det kan vi bare gjøre hele tiden, om vi vil. Problemet – særlig for barn – er at vi slutter å ha lyst.

Og så kom vi ut i lysningen, så Irina kunne se bilen. – Bilen! sa hun, og strålte opp! Nå kunne hun ta noen skritt litt raskt, og være med på at jeg filmet de siste metrene, det spiller forresten ikke så stor rolle for henne, om jeg filmer eller ikke. Helt til bilen kom hun, tok på den, og så var vi fremme, så var vi rundt. Slik lille Irina gikk, med sekvenser av frem og tilbake og opp og ned i terrenget, kan man trygt si hun gikk en halv mil, på egne ben, denne dagen. Så sovnet hun også straks, da vi satte oss i bilen for å kjøre til bestemor.

Melsvatn, Barn, Jæren, Jærheiene, Jærlandskap

På dette bildet får man en idé om hvor stort vannet er. Turen er nettopp i gang.

Rør, Vann i rør, Barn og lek, Barn og vann, Melsvatn, Bekk

Litt lek ved vann og utforsking av rør, hører med.

Bekk, Lek, Pinne, Lek med pinne i bekk

Lek i vann hører også med. Her kan hun få sitte så lenge hun vil.

Melsvatn

Omtrent her er hun akkurat halvveis. Vi ser bilen på andre siden, men bildet gir ingen idé om hvor langt vannet er. Det er lengre enn det er bredt.

Melsvatn,

Mot slutten blir det desto viktigere å leke, og å kaste stein og annet i vannet.

Irina, kjeledress, Tur

Her har hun sett bilen. Stilen holder hun som vi ser, helt frem til mål.

 

Kald påske

Jeg synes det er guffent det som serveres oss i nyhetene om dagen. Terror, bomber, eksplosjoner, og denne voldsomme viljen etter å dele verden inn i oss og dem, venner og fiender, der det gjelder å tråle internettet og de sosiale medier etter bekreftelser på ens egne meninger er de riktige, og at motstanderen, fienden tar feil.. Det kan ikke komme noe godt ut av det. Kanskje burde også noen av mine venner tenke på at den veldige iveren etter å klistre Trump til å være en Russland-venn, kanskje har ført til at han i sin uberegnelighet og selvelsk har villet bevise at det vil han slett ikke, og derfor nå går til full konfrontasjon. Det er deprimerende å følge hvordan medier, kommentatorer og politikere som har vært ytterst kritiske til Trump, virkelig kjørt ham, latterliggjort ham og diskvalifisert ham som president, politiker og menneske, nå hyller ham og støtter ham, nå som han har gjennomført et militært angrep i Syria, og altså gått til full konfrontasjon mot Russland. Vår egen utenriksminister, Børge Brende, uttrykker forståelse.

I påsken har vi i vår familie noen faste turer vi pleier å gjennomføre. Det er ut å grille pølser på bål, på stranden, Hellestø, eller på det vi kaller påskeplassen, Møgedalshølen, Figgjoelven like ved Bråstein. Det er det vi kaller frokostturen, opprinnelig med tre måltider, siden bare med to, og med små barn, kanskje bare ett. Turen går i alle fall fra Dale, og rundt over Lifjell, Bymarka, i Sandnes. Veldig flott terreng. Ikke siden far døde har vi fått gått hele turen. Andre klassiske turer er opp til Bynuten, litt rundt i Arboretet og Melshei, noen ganger til Brekko, og noen ganger til steder vi sjelden er ellers. Vår tradisjon pleier ikke inneholde snø, påsken er vår for oss. Den går ikke på ski.

I år er det kaldt. Den varmeste dagen i følge værmeldingen var nå på søndag, palmesøndag. Da gikk vi alle sammen opp til Ulvatjødn på Kverneland, Ulvetjern, heter det sikkert på bokmål, Ulvatjern og Ulvatjørn er alternative stavemåter. Vi har prøvd oss opp dit en gang tidligere, da var ikke onkel Lars med (onkel Lars, mer og mer vil jeg nok betegne familiemedlemene i relasjon til vårt lille barn, Irina, han er onkelen hennes, mannen til min søster), og vi fant ikke frem. Denne gangen gjorde vi det. Lille Irina hadde vætet ut støvlene sine på hennes og min lille fotograferingstur til Arboretet, nå på lørdag, en tur som mer enn noe annet var for å prøve ut det nye fotoapparatet vi har kjøpt. Førsteinntrykket stemmer, det er et imponerende kamera, plutselig er det kjekt å ta bilder igjen, litt sånn barnlig kjekt, det er gøy at det virker og blir så bra. Siden støvlene var våte, hadde Irina på seg sine fine, nye, nesten ubrukte skinnsko, jeg vet ikke navnet på slike sko. Damesko for barn, kan man kalle det. De fikk kjørt seg i sorpå (dialektord, det er på sin plass) og sølen opp mot Ulvatjørn. Jeg kommer nok til å stave det ordet litt forskjellig gjennom posten. Det er en blogg, dette, ikke en fagtekst.

Terrenget på Kverneland er som jeg husker det fra barndommen, slik det var på Ganddal også da jeg vokste opp. Åpent og fritt, gras og stein. Landskap for sauer, og rogalendinger, som meg. Jeg føler meg fremmed i all bebyggelsen man setter opp overalt, påkostet og fin, trær, gress og planter i fint anrettede anlegg, park mer enn natur, byråkratisk plan mer enn naturens frihet. Det er ikke meg. Så jeg trives i sørpa og sølen oppover mot Ulvatjern. Lille Irina løper tappert med, men de store ungene og de voksne har så mye, mye større bein. Lille Ira og jeg blir hengende etter. Jeg setter henne i bæremeisen, men da detter de fine damebarneskoene hennes av, og hun begynner å gråte. Vi får det ikke helt til. Bestemor må komme løpende tilbake, fra langt fremme, og komme og hjelpe oss. Da får vi farten opp. Irina er den langsomste, men jeg er – i respekt å melde for min øvrige familie – den raskeste. Sammen er vi et uslåelig team, uovervinnelig lag, vi kommer oss alltid frem. Intet mål er for langt unna. Med Irina i meisen tar vi igjen alle.

Oppe ved tjernet er det grilling av pølser. Jeg er såpass tradisjonsbundet, nesten sær, at jeg foretrekker å grille pølsene på stranden, og har i stedet tatt med kokeapparat og pasta. Det hører hjemme i naturen, i skogen, for meg. Oppe rundt Ulvatjern er det en liten furuskog, karakteristisk med hengende trær, slik det er også hos oss oppe på Bogafjell og Foss-Eikeland. Kokeapparatet er nytt, og en julegave fra mor, endelig med gass i stedet for rødsprit. Dessverre glemte jeg tappen som skulle gå fra gassbeholderen til kokeapparatet, dermed ble matprosjektet mitt nyttesløst, enda jeg hadde med pasta, karbonarasaus, skinkebiter, melk og etterpå kokekaffe. Alt måtte med ned igjen, ubrukt. Og jeg og lille Irina måtte spise pølsene og maten vi generøst ble forært, fra mor og andre.

På vei ned igjen gikk Irina og jeg mest for oss selv. Vi har en uvane å kle henne for varmt, den uvanen kommer fra moren, aldri vil vel jeg kle noen for varmt, hos meg skal problemet alltid være motsatt, jeg frykter varmen mer enn kulden. For meg er målet alltid lett og komfortabelt, varme inviterer til latskap. Litt kjølig er en god motor, hva man enn gjør. Denne dagen var Irina ypperlig kledd, foruten de fine skoene, som vi nok ødela denne turen. Hun ville stort sett gå selv. Og i opptråkkede sauemarker blandet med myr, drit og søle, så gikk det hardt, hardt, hardt utover de fine, lysebrune skinnskoene, dameskoene for barn. Stadig vekk mistet hun dem også i sølen, de er jo akkurat litt for store for henne, slik at de skulle vare neste år også, haha. Det var så søtt å se på henne, der hun stod, vel verdt de 3-400 kronene skoene kostet, og tålmodig forsøkte å få skoen på igjen, og opp av sølen, etter å ha satt den fast der. Hun lærte på turen det norske dialektordet blaude, bløt, og sa det stadig vekk. – Blaude og skonå. Da stod nok skoen fast et eller annet sted, og hun strevde med de to små hendene og den ene foten hun hadde igjen, å unngå at foten med sokken dinglende, skulle trå ned i den søkkvåte bakken. Ironisk nok var jo grunnen til ikke å ta på støvlene, at de var «våte». Den våtheten var slik at man akkurat kunne være i tvil når man stakk hånden nedi, er de våte eller ikke? Med de fine dameskoene kunne man ikke være i tvil, verken ved å ta på dem eller se på dem, de var våte, og de var skitne.

Det var blitt kveld før Irina og jeg kom frem til Nygård-huset øverst i Juvelveien. De var nesten blitt litt bekymret for oss, de andre, vi var så lenge etter dem. Men Irina og jeg hadde sett sau, og lam, og vi hadde klatret over gjerder og gått over hauger og gjørmehull, vi hadde vært ute på tur, og Irina hadde gått de fleste skrittene selv. Det var først da hun satte i vei i full fart – i motsatt retning – at jeg virkelig måtte hente henne, og bære henne, for alvor. Inntil da, hadde det bare vært over den aller verste og umulige sølen. For ordens skyld hadde jeg gamle fjellsko med store åpninger og hull, selv, så jeg ble selvfølgelig søkkvåt jeg også. Men for meg har aldri det vært noe problem. Det er varmen som er problemet, jeg blir gretten når jeg blir for varm.

Den lange turdagen gjorde også at jeg holdt meg borte fra nyhetene gjennom søndagen. Det er bra for meg, jeg har godt av ikke å få alt med meg. Det er ikke min oppgave å forklare alt, å rette opp når Hans W. Steinfeld blir gjengitt i Aftenbladet etter å ha uttalt i Dagbladet at det ikke er så farlig for Norge (!) med Trump og Putin, fordi Russland ikke vil starte tredje verdenskrig, for de mistet 30 millioner i den andre. Jeg blir så provosert når jeg leser slik, at det er best å være uvitende. Det man ikke vet, har man ikke vondt av. Russland startet ikke første verdenskrig, og startet ikke den andre. De har startet veldig få av europas store kriger, veldig få kriger i det hele tatt, sammenlignet med de landene vi er på lag med. USA har jo sannelig startet en liten krig selv, nå nettopp, i Syria, stikk i strid med den politikken Trump gikk til valg på og som president har tatt til orde for, mindre involvering i andre konflikter, America first. Det skal mye til at Norge blir angrepet av USA, vi er jo allierte med dem, vi er trygge for Trump og alle de amerikanske haukene, de krigsvennlige, i statsapparatet i Washington. Vi skulle nok spandert en tanke på hvordan det er å leve i Russland, Iran, Kina, og de andre landene, der USA plutselig kan finne på å foreta et angrep. Men det er ikke mulig å få inn i vestlige hoder at noen kan være redd oss, at deler av disse landenes politik blir foretatt i genuin redsel. At et land som Iran, for eksempel, har grunn til å sikre seg mot et amerikansk angrep, og også derfor er veldig interessert i at Assad blir sittende, slik at de har en alliert der. Det er ikke slik at de gjør det fordi de er onde, og fordi de har sansen for «slakteren Assad», som særlig britene forsøker å kalle ham, og det er nok heller ikke slik at vi vil ha ham vekk, fordi vi er snille, og ikke holder ut å se bilder av drepte barn, slik amerikanerne faktisk prøver å overbevise verden om at Trump ikke kan. Han så bilder av barn rammet av kjemiske våpen, og ble så beveget at han «måtte bare reagere». Derav den amerikanske bombingen. Jeg har tenkt for meg selv, kunne en slik argumentasjon en gang vært forsøkt for Putin, Xi Jinpeng eller Ali Khamenei? Eller er det bare for vestlige statsledere det tillates menneskelige årsaker for krigføring, er det bare på vår side det finnes menneskelige følelser? Er det virkelig noen som tror det?

Påsken er så kald i år, at det neppe blir noe av så mange av de tradisjonelle årsakene. Selv turen palmesøndag var kjølig, tross sine 12 grader og sol. Det var alltid en kald vind, og såpass disig at solen aldri fikk tak. Vind var det også mandag og tirsdag, i tillegg til regnet, selvsagt. Mandag reiste lille Irina og jeg opp til Kverneland igjen, for å fortsette turen hun begynte på da hun strenet av gårde i feil retning. På veien var det både lunsj og middag hos tante Trude, så det kom vi veldig godt ut av. Selve turen ble imidlertid veldig kort, bare rundt nærområdet, og stort sett innenfor bebyggelsen. Irina var ikke så interessert i å gå ut på sauemarkene denne dagen.

I går reiste hele vår lille familie til Alsvik, bak Vatne, blant Lutsi-vassdragene. Det var et nytt møte for meg, jeg kan ikke huske å ha vært der, det må i så fall ha vært i min tidlige barndom, før hukommelsen tok tak. I hvert fall gav møtet mersmak. Det er skikkelig fint turterreng, akkurat sånn som jeg liker det, karakteristisk rogalandsk, med skog og små fjell, grøfter og steiner og stubber. Vann alle steder. Alltid noe å finne på. Min kone Olia liker også dette området godt, men hun har stayerevne lik null, og gir alltid straks opp og vil inn i en butikk, om det skjer noe. Denne gangen kom det aldri så lite grann regn, og var aldri så lite grann regn. Da også Irina satte i vei i retning tilbake igjen, var ikke engang mine overtalelsesevner nok. Det ble en kort, men fin tur. På veien tilbake var også høydepunkt med badebasseng, etter at Olia først hadde fått lov til å kjøpe litt klær på Sandnes.

Irina i bassenget har ikke så mye med påsken å gjøre, så det skal få ligge her, etter at jeg har fått med at hun er enestående i rosa badedrakt og badehette, helt uimotståelig, og fullstendig henrivende i vannet. Vi traff tilfeldigvis Lara fra Brasil, der, kjæresten til min gode venn, det var ganske spesielt, og et hyggelig møte. Etter å ha badet satte vi rekord i matinnkjøp. Aldri har vi handlet så mye, og så dyrt. Jeg fikk det for meg at hele påsken er helligdager, og neste sjanse for handel er tirsdag 18. april. Når påsken er kald, skal vi i alle fall ha god mat. Oppvarmingen i går var litt kylling. Siden venter lammekjøtt og oksekjøtt, i beste kvalitet, til 40 % rabatt på grunn av dato, og på tilbud. Vi er råflott bare inntil et visst punkt, Olia og jeg.

Og så gikk jeg meg jo en god nyhet også i går, jeg, som gammel Juventus-fan. 3 – 0 mot Barcelona. Det oppveier en del tidligere lidelse mot den klubben, det gir litt håp. I det hele tatt er følelsen av håp veldig sterk hos oss mennesker, det skal ikke så mye til, om alt er aldri så mørkt og om man har aldri så mye gitt opp det hele, plutselig er håpet tent på ny, og det ser ikke så verst ut. Det var veldig kjekt å se høydepunktene fra den kampen. Til nymalt kaffe fra den nye kaffemaskinen. Da er det så man vil bytte ut «kald» med «god», og avslutte riktig god påske!

Tur til Madland

I dag reiste vi til Madland. Foreløpig bare et bilde av Andreas på toppen av mastefjellet der borte, resten av posten kommer med tiden.

DSC_0820

Forrige skitur var det bare meg. Denne gangen fikk jeg med meg Tone og barna hennes. Det var en sjelden konstellasjon, Tone og jeg, Andreas og Sara. Det var også min første tur til Madland i voksen alder.

Vi ble litt forsinket av gårde. Det er ikke godt å si hvordan og hvorfor, det er alt som tar tid, man skal pakke, og så går klokken helt av seg selv, uten at man har reist. Den var vel godt over tolv da jeg kom ruslende til Tone på Klepp stasjon, etter å parkert mors bil hos mor et annet sted på Klepp stasjon. Vi kunne reise.

Det gjensto et spenningsmoment, eller kanskje to. Sara syntes ikke det var helt greit å reise på tur denne dagen, og bestemte seg for å være sint på grunn av det til å begynne med. Det var vel ikke akkurat noe å bekymre seg over, hun kom til å bli revet med. Da var det større bekymring over rødsprit til kokeapparatet. Det hadde Tone – kanskje, et sted i hjemmet. Hun visste bare ikke hvor. Så vi måtte kjøpe på bensinstasjon. Skjærtorsdag. Om de ikke hadde rødsprit der, ville all tomatsuppen, pannekakene og kaffen være med oss forgjeves.

Heldigvis hadde de på Statoil på Ålgård. Da var allerede mye sikret. Andreas var i kjempeform, og i enda bedre form, da han kom løpende bort til bil, for å si at de hadde.

Vi hadde aldri kjørt alene til Madland før. Forrige gang vi var der, var sikkert Tone ensifret antall år, mens jeg var – som nå – fire år eldre. Jeg hadde sjekket kartet, det skulle være rimelig umulig å ta feil. Det var å kjøre til Brekko, men ikke ta inn til Brekko, og i stedet kjøre rett frem til det ikke gikk lenger. Da var vi fremme.

Det var herlig fra første skritt utenfor bilen. Det var midt på dagen, sol, varmt. Rett ved parkeringsplassen rant en bekk, på den var det is, og den holdt. Man kunne løpe rundt omkring på den, se ned på vannet under, hente istapper, krype under broen, fotografere, gjøre alt. Jeg tenkte det kanskje ville være vanskelig å komme seg videre, hvordan forlate et slikt sted, og jeg det var bra dumt at vi ikke var her allerede litt tidligere.

Sara glemte også med en gang at hun skulle være sint. Og verken Sara eller Andreas har hørt noe om at unger skal bli slitne i oppoverbakker. De løp og kravlet, og var spesielt ivrige over broer. Broene var jo litt skumle, siden det hadde knukket noen planker i dem, men så var det jo akkurat det de ikke var! prøvde ungene å forklare, og løp frem og tilbake. Det var et nydelig, nydelig terreng for oss vokse, noe å fotografere både for fotoapparatet og for minnet.

Hele tiden var det noe å finne på. Plutselig var det for eksempel en rennebakke rett ved siden av stien. Det var skrått, og så var det snø. Vi kunne sette oss på rompa, og skli ned. Det vil si, jeg kunne gjøre det. Jeg var eneste barn med glatt bukse. Sara og Andreas satt forgjeves med tøybuksene sine. Vi prøvde oss med en fektekamp med istapper, og så hoppet vi litt fra steiner, det var mye å finne på, selv om de ikke kunne skli så godt.

Under denne sklituren ødela jeg forresten telefonen min. Det er ergerlig, det var en flott telefon. iPhone 4S, ett år og to måneder gammel. Ingen slitasje, virket som ny. Men nå lå den i lommen mens jeg skled på snøen. Noe snø fant sin vei ned i lommen, smeltet der, og dermed var det gjort. Den lille mengden vann som da kom, gjorde telefonen umulig å slå på. Jeg håpet «alt skulle ordne seg» da jeg kom hjem. Riktignok lot telefonen seg skru på etter å ha ladet den, jeg fikk se bildene jeg hadde tatt til da på turen. Men jeg fikk ikke kontakt med noe nettverk. Telefonen var i det store og hele ubrukelig. Ergerlig, men en sånn tur som dette kan selv ikke et tap av en flott telefon ødelegge. Man må være forberedt på litt svinn. Vanligvis pakker jeg telefoner og kamera nøye inn i plast, men nå hadde det jo ikke regnet på ukevis, hvem skulle forestille seg at jeg skulle bli våt i lommen?

Neste telefon jeg kjøpte var vanntett.

Jeg fant ut at telefonen var ødelagt da jeg skulle fotografere ungene som klatret opp på en stein. De har arvet fra genene våre et herlig instinkt, de kan ikke se en stein uten å klatre opp på den. Sånn skal det være. Den stakkars steinen som lå så halvstor og tøff ved siden av stien ble klatret opp og ned i alle retninger. Andreas først, og Sara etter, eller omvendt, alle ruter steinen kunne skjule. De vanskelige rutene ble klatret, de lette med handicap : «jeg skal klatre opp her, uten å holde her, bare sånn».

Neste var is, den skled vi på. Igjen fikk ungene lide under sitt handicap, de hadde ikke sklibukse. Og jeg er strengt tatt for stor til å skli på is. Ikke at det ikke lenger er gøy, men jeg er blitt så tung og klumpete. Ramlere jeg, gjør det for vondt, og det er litt for fort gjort å ramle. Jeg kan ikke så lett gi fra meg kontrollen, som ungene kan.

Videre gikk vi. Vi angret at vi ikke hadde med kortbukse. Vi gikk i t-skjorte. Ungene var nå så smått begynt å synes det ble vel mye gåing, det begynte å bli antydninger til at ikke alt var helt greit. Og jeg stakk av gårde for å orientere meg i terrenget. Tone hadde barneoppdragelsen imens, hun førte bestikkelser med kvikklunsj.

Andreas først, så Tone og Sara, kommer fylt av kvikklunsj opp på platået hvorfra vi kan bestemme hvor vi skal spise lunsj.

Andreas først, så Tone og Sara, kommer fylt av kvikklunsj opp på platået hvorfra vi kan bestemme hvor vi skal spise lunsj.

Jeg har ikke helt klart å rekonstruere hvor vi egentlig var hen. Men jeg stakk opp til et platå noe høyere, hvorfra jeg hadde hele oversikten. Jeg så ned til et vann, et vann jeg hadde sett for meg skulle være målet vårt, men som det ikke var altfor fristende å gå ned til. Det var langt ned, is på det, og så var det hytter rundt. Det ville nok være mer fristende å stikke opp til noen av fjelltoppene rundt oss.

Her ser vi vannet i bakgrunnen, og Tone og Andreas på vei opp fjellet med masten på Madland.

Her ser vi vannet i bakgrunnen, og Tone og Andreas på vei opp fjellet med masten på Madland.

Da Tone og ungene kom opp noen minutter senere, kunne vi alle sammen bestemmelsen. Nå kunne vi se hele landskapet, og selv bestemme hvor vi skulle spise nisten. Det ble det høyeste fjellet, det med masten. Vi klatret opp dit.

Sara har satt seg litt høyere oppe for å vente.

Sara har satt seg litt høyere oppe for å vente.

Her ble det mye morsomt. Sara og Andreas er jo begge rasende flinke til å klatre, og vil gjerne velge en rute som er litt utfordring for dem. Straks det ikke bare er en liten stein, men en liten fjellvegg, kan det bli litt skummelt. Om det skulle gjøre vondt, eller litt mer enn vondt å ramle ned. Begge to la ut i første rekke for å vise vei. Tone måtte som engstelig mor følge etter Andreas, for å «passe på» om det skulle skje noe. Det som skjedde var at hun selv ikke kom seg opp, og måtte snu og gå tilbake. Sånn er det. Barn uten sekk klatrer bedre enn voksne med, ja, rett som det er vil det ikke hjelpe om de voksne tar av sekken også.

Sånn så det ut, mastefjellet, vi gikk opp på. Dette var omtrent de knausene Tone ikke klarte å klatre opp, men som Andreas klarte.

Sånn så det ut, mastefjellet, vi gikk opp på. Dette var omtrent de knausene Tone ikke klarte å klatre opp, men som Andreas klarte.

Det var veldig flott der oppe, og bare oss. Både Sara og Andreas ville klatre rundt omkring, og ville at det skulle fotograferes. Tone og jeg måtte spre oss litt. Særlig ble jo Tone forsinket, siden hun ikke kom seg opp. Noen bilder ble også tøffere enn planlagt. Som da Andreas skulle stå på en fot ved siden av et par tre meteres stup, og mistet balansen lite grann. Tone fikk til å sette opp et virkelig skremt ansikt.

Her ser vi Sara klarte uanstrengt oppover.

Her ser vi Sara klarte uanstrengt oppover.

På toppen var det hele fine oversikten. Vi løp litt frem og tilbake for å finne det beste stedet å være. Det ble ubehagelig for Tone, siden det på andre siden var stup på en god del mer meter enn tre, «du er heldig om du bare kommer på sykehus, om du faller ned der», som Tone sa til Andreas, og som deretter ble et stående uttrykk. I Andreas og Sara finnes ikke høydeskrekk, de er helt trygge på kantene og tar ingen sjanser. Men det er klart det er skummelt å se de trippe rundt en halvmeter fra det som kanskje er kanten, og så er det snø og kanskje is der. Tone måtte lage regel: Ingen bevegelse på isen.

Andreas (og jeg) har kommet oss opp litt før de andre, og setter oss for å vente. Særlig Andreas, setter seg og venter.

Andreas (og jeg) har kommet oss opp litt før de andre, og setter oss for å vente. Særlig Andreas, setter seg og venter.

Nå kom rødspriten til sin rett. Heldigvis hadde vi litt nistepakker å spise på mens tomatsuppen gjorde seg ferdig. Og når tomatsuppen var spist, hadde vi pannekaker og bacon. Tone laget det på en ganske morsom måte. Først var det tomt for rødsprit, etter tomatsuppen. Så helte hun godt i nytt, mer enn i overkant godt i, det fløt ut på steinen under. Hun fyrte likevel opp, så det brant godt både i kokeapparetet og på steinen. Sånn laget hun den første pannekaken i en fart. Det ble jo ganske varmt, i flammen fra kokeapparatet og fra steinen samtidig. Deretter laget hun plutselig alt baconet. Og så fikk hun panikk, for det brant jo virkelig ganske godt på steinen. Her tok jeg bilde, mener jeg å huske. Men jeg fant ikke noe bilde med spektakulære flammer, så jeg tok nok ikke noe bilde her allikevel.

Her ser vi Andreas bakfra når han balanserer. Det er klart det er skummelt for Tonemor når han mister balansen her.

Her ser vi Andreas bakfra når han balanserer. Det er klart det er skummelt for Tonemor når han mister balansen her.

Uansett brant den store mengde rødsprit opp ganske fort. Og vi måtte helle oppi ny, sånn at baconet ble kaldt når det endelig ble tid for å spise det. Greit nok – og veldig godt.

Jeg får fotografert sekundet etter at Andreas har gjenvunnet balansen, etter å ha balansert og mistet den.

Jeg får fotografert sekundet etter at Andreas har gjenvunnet balansen, etter å ha balansert og mistet den.

Så sprang ungene og jeg av gårde hadde løype. Det gikk ut på å springe etter hverandre, samme hva. Opp og ned steiner. I snøen, rundt omkring.

Her er det på tide med mat. Utsikten og omgivelsene er upåklagelige.

Her er det på tide med mat. Utsikten og omgivelsene er upåklagelige.

Og så ble det uventet overskyet. Nå kunne vi virkelig ergre oss, som ikke hadde kommet oss av gårde tidligere. Det ble kaldere. Det var på tide å komme seg hjem.

Her ser vi antrekket, barbeint. Det er idyll.

Her ser vi antrekket, barbeint. Det er idyll.

Tone lot seg kledelig forbause av at jeg foreslo å gå tilbake til bilen i passet ved siden av det vi hadde gått opp, altså en litt annen vei i samme retning. Det er ikke så veldig vanskelig å se hvordan det må bli, når man står på toppen av en fjelltopp. Og uansett har vi Brekko på andre siden av Madlandsvannet nedi dalen, det er et orienteringspunkt vanskelig å bomme på. Temmelig trygt.

Dette bildet gir en ide hvor mye rødsprit Tone sølte, om enn det ikke er synlig hvor mye det brenner. Eller, det har ikke begynt å brenne helt overalt ennå.

Dette bildet gir en ide hvor mye rødsprit Tone sølte, om enn det ikke er synlig hvor mye det brenner. Eller, det har ikke begynt å brenne helt overalt ennå.

Temmelig trygt var det imidlertid ikke helt sånn vi gikk ned. Det vil si, farlig var det ikke, men ubehagelig kunne det bli. Det var ingen sti, nødvendigvis, og det var godt med snø, og det var trær. Barna var i hundre og vel så det, de viste vei, de fløt jo oppå snøen vi ramlet igjennom. Det var ikke antydning til at det kunne bli vanskelig å komme seg hjem, like langt som det var å komme seg opp, bare litt vanskeligere vei, men heldigvis nedover.

Tone langer ut med barna på slep, etter at vi har kommet ned fjellskrenten fra mastefjellet.

Tone langer ut med barna på slep, etter at vi har kommet ned fjellskrenten fra mastefjellet. Andreas har et av insektene i hånden, og på trå forsiktig.

Etter en egentlig ganske lang fjellside i dyp snø og egentlig litt tett bjørkeskog, så var vi nede ved et vann og litt åpent landskap. Der var det noen insekter, antagelig vannløpere, som hadde forvillet seg ut i kulden. Kanskje vil slutten av mars til vanlig være tidspunkt å overleve i, men ikke nå, ikke i år. De stod stive i snøen. Ungene reddet dem så gode de kunne, plukket dem opp og tok vare på dem, forsøkte å sette dem ut på vannet, der de hørte hjemme. Men de var allerede så døde at de neppe skjønte de var levende. Insekter er ikke laget for kuldegrader.

Her gjennomfører Andreas - med fare for sin egen tørrhet - en redingsaksjon for det som muligens er en vannløper, ved å sette den på vannet, og se hva som skjer. Den døde.

Her gjennomfører Andreas – med fare for sin egen tørrhet – en redingsaksjon for det som muligens er en vannløper, ved å sette den på vannet, og se hva som skjer. Den døde.

Det var ingen tvil om retningen vi skulle gå. Men det var ikke gitt på forhånd det ville bli en lett vei. Etter en kort rådslagning valgte vi den snareste, med en slags sti, men med en kanskje litt brysom forsering av bekk eller elv, litt lenger fremme. Her ramlet Sara gjennom isen. Ikke sånn at det var farlig, det var bare en liten bekk, hun ramlet fremover, fikk foten godt nedi, slo seg sikkert litt. Og så er det så dumt når man ramler gjennom is sånn som det der, at det blir ikke gitt pause. I det hun stilte seg opp for å gråte, ramlet hun gjennom på ny. Dumt, dumt.

Her har Tone og Andreas kommet trygt over bekken Sara ramlet nedi, to ganger. Vi ser den bak dem.

Her har Tone og Andreas kommet trygt over bekken Sara ramlet nedi, to ganger. Vi ser den bak dem.

Men Sara har lang erfaring i å hoppe fra stein til stein mens det er glatt og vanskelig. På Tones beskjed, stilte hun seg på en stein i bekken. Og så kunne jeg komme med sjumilssteg og bære både meg selv og henne trygt til andre siden. Det er klart det er kaldt med isvann i skoene, men kroppen tåler greit sånn, når det ikke er andre plager og vanskeligheter på gang. Sara så ut til å ta til seg den fortjente sympatien hun fikk, det er klart det er dumt å ramle gjennom en gang til, når det allerede gjør vondt og er kaldt, men det er ikke sånn at det kan hindre mulige påfunn resten av turen.

Og her er alle strabaser overvunnet, vi er alle på vei hjem.

Og her er alle strabaser overvunnet, vi er alle på vei hjem.

Turen ned til bilen var ikke like spektakulært vakker som den opp. Det skyldtes at nå var det overskyet, lyset var ikke så fantastisk. Vi var også mo og slitne etter en strabasiøs tur, der mye var skjedd. Tone var sikkert litt glad når det mot slutten av turen til og med dukket opp røde merker, et tegn for mødre på at man er på rett vei.

Og det var vi. Litt lenger nede stod bilen der vi hadde satt den. Det ble en kjempetur av typen man ikke vil bytte bort for en iPhone som virker. Det er opplevelser vi lever for. Neste dag reiste Tone og familien til Stavtjørn med mor og familien Nygård, mens jeg hadde hjemmepåske med min kjære kone Olia, og kandidatturneringen i sjakk.

Skitur til Brekko

Det kunne vært satt i hermetegn, for det var ikke mye til skitur. Til det var det for lite snø. Men ski hadde jeg, og på ski gikk jeg, og da er det feigt å ta forbehold med hermetegn. Dette var en skitur.

20130326-231459.jpg

Det var ingen til å være med meg denne dagen, så jeg måtte ta ut alene. Det var likevel ingenting å si på optimismen. Utstyrt med mors bil, lett pakket tursekk, ski og iPhone, reiste jeg opp til Brekko. Bare det å høre på uvanlige radiokanaler på uvanlige radiotider var ganske spennende for meg, her var det passe interessant og uinteressant på en gang på P1, P2, P3 og kanskje også P4 og nærradioene. P3 hadde sin heseblesende morunderholdning, P1 fikk meg av og til til å skifte kanal på grunn av uutholdelig musikk, og P2 serverte akkurat mens jeg hørte på og kjørte opp til Brekko en veldig interessant versjon av Roger Whittakers klassiker: New world in the morning. Presentasjonen av sangen var også veldig fin, som om vi var i et dataspill fra 80-tallet, der man skyter i alle retninger. Det var ganske treffende (Go-kart Mozart, takk til Internett og Wimp, alt er lett å finne frem til).

Og så var jeg fremme.

20130326-231558.jpg

Det var akkurat så lite snø på Brekko at det virket ganske dumt å spenne på seg skiene. Jeg var litt usikker på hva jeg skulle gjøre, alle andre som var der var unge mødre med barn. Det var bare jeg som hadde forvillet meg ut dit, liksom for å gå skitur på alvor, for meg selv, ens ærende. Jeg landet likevel på  å prøve meg med ski på,.. og stakk første vei til høyre jeg ikke hadde gått før.

Det ledet meg opp til turhytten, eller hva vi skal kalle det, skileikeplassen for barn. Der var det ikke snø i det hele tatt, og knapt med folk. Jeg hadde heller ikke noe på en skileikeplass å gjøre, jeg gikk videre.

Og havnet en del av løypen der det ikke var snø i det hele tatt. Som en idiot måtte jeg gå nedover en bratt, fin bakke, med skiene på tvers, og etter hvert ta skiene av, for det går som kjent ikke an å renne når det ikke er snø.20130326-231611.jpg

I hovedløypen var det imidlertid snø så det gikk an å gå noenlunde. Jeg fosset bort til Gapahauken, der med vannet som heter Store Foretjørna, der tok jeg selvfølgelig inn. Og gamle minner veltet seg på. Her har vi vært mange ganger med familien, her har vi badet og laget mat på stormkjøkken, her har vi kost oss. Det er dette stedet jeg har hatt i hodet, men ikke helt har klart å slå fast hva er, jeg har forvekslet det med Kringleli, og blitt skuffet når det i Kringleli ikke ser slik ut. Det er Brekko, Store Foretjørna.

Og det er prakftullt.

20130326-231621.jpg

Det var slik at det rett og slett ville se dumt ut å gå på ski innover der jeg gikk på ski nå, så skiene tok jeg av. Det var nydelig. Jeg hadde hele terrenget for meg selv. Isen lå på vannene, særlig på myrvannene gav det et interessant syn, som også snøflekkene blandet med lyngen og graset som tittet frem gav landskapet et uvanlig utseende. Jeg drakk tidlig min første kopp toddy, spiste litt sjokolade.20130326-231635.jpg

 

Og jeg gikk videre innover. Langs vannet, Store Foretjørna. Nå tok jeg på skiene, for nå var det jo ingen som så meg uansett. Jeg holdt meg der det var snø, gikk fra snøflekk til snøflekk, mellom trærne. De gangene det ble åpent, var det praktfullt, særlig nede med vannet. Men snøen tvang meg oppover og inn i tette skogen. Til slutt ble det så tett at det ble for dumt, skiene måtte av igjen. Nå hadde jeg også begynt å komme så langt, at det begynte å bli teit å snu.20130326-231643.jpg

 

Ved et nokså tilfeldig fjell, en tilfeldig høyde, det var langt og kronglete ned fra den, der stoppet jeg og hadde hovedrasten. Fra høyden hadde jeg nydelig utsikt, men det var også litt kaldt og kjølig, litt vind. Det var også et spørsmål om hvor praktisk det var å komme seg ned, bærende på skiene, om jeg bestemte meg for å fortsette og gå rundt hele vannet. Selvfølgelig måtte det ende med det.20130326-231655.jpg

 

Så begynte eventyrdelen av turen. Da hadde jeg allerede rastet meget lenge og meget rolig drukket mange store kopper forskjellige rett-i-koppen-poser fra en del år tilbake, rester fra før mor flyttet. Det er på tide å bli kvitt dem. Jeg gikk også – uten ski, og med den lille sekken – opp til den høyeste høyden i området, for å ha maks utsikt. Det var ikke akkurat noen prestasjon, men det hører med.20130326-231722.jpg

 

Hele tiden var det et spørsmål om jeg skulle snu og gå tilbake, det ville være mye kortere og tryggere, eller om jeg skulle fortsette og gå rundt hele vannet. På andre siden virket det temmelig umulig å gå på ski, hvem vet hvor lang tid det ville ta. Jeg måtte selvfølgelig fortsette. Av to veier velger man alltid den lengste. Da kommer man langt.

20130326-231729.jpgD

 

Ned fra den lille høyden tok jeg den veien som var nødvendig, skiene i hendene. Og så satte jeg dem på meg, og skled ut på isen og snøen på vannet. Klart var det halvskummelt, isen var sikkert ikke helt til å stole på. Samtidig gikk jeg helt inne med kanten, så langt inne at det kanskje ikke engang var vann under snøen, kanskje var jeg fremdeles på land. Og så kunne jeg ikke få det for meg at så store snøfenner kunne ligge på tynn is, det var klart den måtte bære. Og skulle den briste, ville det være grunt vann og like ved land. Sikkerheten var ivaretatt. Det samme var gleden.20130326-231741.jpg

 

Det var akkurat som jeg liker det. Masse is, bare meg, veldig vakkert, litt skummelt, men langt fra så skummelt at det var farlig. Jeg føk rundt vannet, det gikk jo til og med an å gå på ski mesteparten. Selvsagt tok skiene skade av all isen, særlig iselvene jeg måtte gå på på sørsiden. Det var verdt det som bare juling.

Jeg fotograferte flittig. Både med foto-iPhone og med minnet.20130326-231752.jpg

 

Ved en anledning innvilget jeg meg til og med en ekstra rast. Drakk opp resten av varmdrikken jeg hadde, spiste litt sjokolade, var litt til stede og levde. Etter å ha gått litt til ble det ganske klart at jeg ville komme rundt vannet i veldig rimelig tid, det var bare noen få vanskeligheter mot slutten. Det ble litt steiner, kanskje litt tynn is, kanskje litt utfordringer.

Jeg falt igjennom. Ikke helt gjennom til vannet, bare gjennom det øverste, tynne laget. Jeg falt ned til laget under. Og la merke til at staven hadde mistet trinsen.

Hm. Jeg hadde jo nettopp fotografert skiene. Det var bare å se etter. Og joda, på bildet var trinsene til stede, på begge stavene. Altså måtte den ha falt av mellom siste rast, og der jeg var nå.

Det var bare å gå tilbake å lete. Jeg tok av skiene. Nå ble det akkurat bitte litt mer enn halvskummelt, siden jeg nå en gang hadde falt igjennom, og falt igjennom hele tiden fortsatt, nå som jeg hadde tatt av skiene og hadde mindre å fordele vekten på. Jeg prøvde å gå mer på land, enn på isen.

Og der, et stykke utpå, lå trinsen. Den hadde hengt seg fast i isen. Jeg tok den opp, og tok den med.20130326-231759.jpg

 

 

Ikke at jeg har håp om å få den festet på igjen. Men med måtte den, og med tok jeg den. Det gjensto bare en kort bit gjennom noen busker og trær, langs en knaus, før jeg var rundt vannet og oppe på stien igjen. Da var det lysløype.

Selvsagt var jeg litt hindret av at jeg nå bare hadde en stav. Men det var ingenting mot hvor hindret jeg var når jeg gikk på ski uten at det var snø. Nå var det bare å gå på, komme seg hjem, lengste runde rundt løypen.

Herlig tur, herlig vær, herlig sted. Stavene gikk tapt, men det var det verd. Det var en opplevelse.

Ikk20130326-231813.jpg

Første påskeferie i eget hus

Det er en eneste påske i mitt liv jeg ikke har feiret i Gaupeveien 5. Det var i 2009, hvor jeg hadde truffet min blivende kone, Olia,  i vinterferien, og måtte tilbake i påsken for å se om dette her kunne bli til noe. Det var et stort offer, dette var første påsken etter at far døde, og vi hadde behov for samhold også innen familien. Men etter at reisen fikk sin verst tenkelige start, flyet ned ble innstilt pga tåke, og jeg måtte overnatte med en eller annen kar fra Nærbø, på et hotell nær Gardermoen. Nytt fly til Kiev gikk ikke før om et par dager, i hvert fall ikke innenfor mine budsjetter, og på toppen hadde telefonen til Olia konket ut. Jeg fikk ikke tak i henne. Hun stod på flyplassen i Kiev til klokken var nærmere to om natten. Heldigvis var det alt sammen verdt det. Fire måneder senere var vi gift.

Og nå er det Olia og jeg som har flyttet inn i huset i Gaupeveien 5. Mor har flyttet til Klepp stasjon, solgt huset til oss. Dette er første påsken hvor jeg styrer businessen helt selv, sammen med Olia. I 2010 og 2011 var Olia og jeg på besøk, hjemmebesøk, er vel et godt ord å bruke her. Særlig påsken 2010 var fin, det var da det begynte å løsne for Olia her i Norge. Vi hadde mange fine turer, også bare Olia og jeg. I 2011 var vi litt travle med flyttingen, og at jeg snart skulle ha eksamen. Påskeferien kom ikke helt til sin rett.

I år er det ikke noen eksamen eller noe sånt. Jeg har helt fri og kan gjøre akkurat hva jeg vil. Olia har også fri mange av dagene, flere enn hun strengt tatt vil, hun skulle gjerne hatt flere vakter. Men det er ikke for ofte vi begge kan være hjemme og frie samtidig, hun jobber jo helst i helgene, mens jeg aldri har fri hverdager.

Lørdag disponerte vi bil, siden vi fikk låne bilen til mor mens hun var i Slovakia sammen med Tone og besøkte Tonje. Vi reiste ned til Mega for storinnkjøp. Jeg har aldri i mitt liv kjøpt skikkelig kjøtt eller skikklig fisk i butikken før jeg flyttet hjem igjen, det har alltid vært bearbeidet, pudding og kake og deig og panert, alt som er billig. Nå kjøpte vi fersk laks, hel, lammelår, svinekam og enda noe svinekjøtt. Vi kjøpte som gjorde vi oss klar til krigen. Vi mister litt kontrollen når ting er på tilbud, særlig gjør jeg det, det blir kjøpt inn som om tilbudet aldri skal komme tilbake noensinne. Så er vi da også fylt opp med god middag, godt brød og godt pålegg.

Om kvelden måtte Olia på jobb, mens jeg tilbredte den hele laksen alene. Det gav en sånn glede at det kun ble matchet av å spise den. Jeg gjorde en rekke med feil,hadde sikkert for lite salt, sitron og løk, stekte den kanskje litt lite, gjorde sikkert flere rare ting, men det ble kompensert og vel så det av en voldsom appetitt. Det var kjempegodt.

Jeg la litt av den, sammen med litt av de raspede gulrøttene med sitron og rosiner jeg tenkte var godt ved siden av, og litt av de stekte potetene som nok var stekt litt for lite, jeg la det i et aluminiumsbeger Olia har tatt vare på, og tok det med til henne når jeg hentet henne på jobben. Så kjørte vi bort til solastranden og ventet på at mor og Tone skulle lande med flyet. Olia hadde hekletøyet og heklet ferdig en lue.

Pamlesøndag disponerte jeg fremdeles bil. Det var tid for tur, langtur. Ingen ville bli med. Olia lot seg stoppe av kulden, tåken og regnet, mor av at hun var forkjølet, trøtt og sliten etter reisen, andre eventuelle av at jeg ikke kontaktet dem. Jeg lot meg ikke stoppe av noe. Jeg kjørte til Ålgård, Edlandsfjellet, der jeg ikke har vært på lenge, og egentlig ikke kan huske at jeg har vært. Nå gikk jeg der alene, og da blir det alltid en krafttur.

Jeg tok strake veien opp. Det var ingen sti eller den slags, der jeg gikk, men det endte nå på toppen av det som heter Nonsfjell, i første omgang. Der var det godt med vind. Jeg hadde meg en sjokoladebit, og studerte sammenhengen mellom jærkommunene Time, Klepp og Gjesdal. Det var ingenting i veien for at jeg kunne bli kjørt til Edlandsfjell, og gått hjem.

Nå gikk det i andre retningen. Jeg tenkte i hodet mitt at jeg kunne gå til Kringleli, uten at jeg hadde noen plan for hvordan jeg kunne komme dit. Tåke var det også blitt, sånn at jeg tenkte at jeg kanskje måtte være lite grann forsiktig så jeg ikke rotet meg aldeles bort. Fare for redningsaksjon ville det aldri bli, jeg var omringet av kjente steder, og fra en topp kunne jeg alltids om det ikke var tåke, se til havet og gå mot det. Gikk jeg i helt feil retning, ville jeg uansett ende opp på en bilvei, og den ville tatt meg til E39 eller andre steder jeg kjenner. Men det var fare for at jeg ville bli forsinket hjem.

Jeg tok imidlertid ikke hensyn til dette i det hele tatt. Jeg tenkte jeg skulle til Kringleli. Ved alle veier jeg hadde et valg, holdt jeg til høyrre, altså mot vest, og ønsket en størst mulig sirkel å gå i. Slik kom jeg ned til foten av Engjavatnet, tok der opp første og beste fjellside, og kom til en høyde hvorfra jeg så rett ned til Homslandsvannet. Jeg gikk langs med det, oppe i fjellsiden, et godt stykke, før jeg tenkte det var på tide å komme seg hjem.

Jeg rotet litt med retningen før jeg fikk skikk på det. Jeg var opp og ned et par topper, måtte orientere meg litt, før jeg fikk øye på havet og kunne gå i retning mot det. Jeg så Engjavatnet igjen, og visste at høydene på andre siden var dem jeg måtte opp igjen. Ned havnet jeg i Einer og buskas og bekker og røys, som jeg alltid gjør, jeg går alltid i kratt når jeg går alene. Det kan jeg bli husket for. Denne turen var også spesiell med det at enn at jeg små rastet fire ganger, så var ikke en eneste av dem ved siden av vann. Godt gjort, fullt opp som dette terrenget er av vann og tjern.

Ruten gikk ned til Røssetjørna, og opp første og beste skråning til jeg på ny var på det jeg alltid vil kalle Edlandsfjellet. Der hadde jeg trassig en kopp toddy ved Stemmen, det lille tjernet med demningen, pittoresk lagt til blant juksesvaberg og jærmark. Der har nok mange gjesdølinger grillet pølse.

På vei hjem ringte Olia. Hun er som bestemor, blir aldri med på tur, men legger veldig mye i å lage maten til dem som kommer hjem. Her hadde hun laget kjøttkaker, pussig likt bestemors i smaken, og hadde potetmos ved siden av. Det stod pakket i plast, hadde vært ferdig i timevis, akkurat som bestemor pleide å gjøre det. Søndagstallerknene var satt frem, det stod ferdig dekket, kun til meg, på det lille bordet ved lenestolen i stuen. Til dessert hadde hun bakt det hun kalte «Sirniki», «ostelapper» kunne vi kanskje oversette med, der en viktig ingridiens er cottage cheese. Kjempegodt.

Familietur til Møgedalshølen

Det blir mye turstoff om dagen, men det er nå en gang påske. Og for familien Salen har påsken alltid betydd turer i nærområdet, fjell, strand, skog og hei på Jæren og rundt Sandnes. Mange av turene er tradisjonsrike, men de har måttet gjennomgå tung forandring etter at far døde og jeg giftet meg. Det er merkelig som de to tingene fulgte hverandre.

De to siste dagene har jeg vært i gang med å etablere nye tradisjoner sammen med Olia, ellerom man vil, etablere de gamle tradisjonene på en ny måte. I dag var en ny liten utfordring, for i dag skulle hele storfamilien være med. I tillegg til Olia og meg, kom Tonje og kjæresten Espen, mor, og hele familien Nygård. Familien Sivertsen er på påskeferie i Bodø, og kunne ikke være med på denne begivenheten der både Tonje og jeg hadde med makker på familieturen.

Jeg skal ikke skrive så mye om hvordan det gikk, det gikk selvfølgelig bra. Vi kjørte som vanlig inn med Bråstein, og gikk gjennom det vi kaller hundeskogen til hølen der vi griller. Det ble klatret i treet nederst i dalen ved Bråsteinåsen, alt var vakkert og som det pleier. Vi fotograferte flittig. Mor og Olia gikk langs stien ned til hølen, mens først Tonje og Espen, siden jeg, gikk ned langs terrenget slik Tonje og jeg alltid har gjort. Jeg tok også med meg en diger grein av gran, for å lage litt moro for ungene. Men resultatet stod ikke i stil med slitet, for da jeg kom ned etter å dratt greina gjennom diverse kratt, så var ikke ungene der. De var på den andre siden sammen med de andre.

Det var nemlig allerede en familie som hadde tatt plassen vår, eller plassen der vi pleier å være. Dermed måtte vi være på skyggesiden. Jeg lovet å ikke skrive så mye om hvordan det gikk, og går heller over til å skrive om stedet og hva som nå befinner seg der.

Det er satt opp to små, slags hus, ett på hver side. Jeg har fått vite det er satt opp av laksefiskere, de som har rettighetene elven. På en eller annen måte har de visst også fått seg rettigheter til å sette opp disse småbygningene der. Jeg liker det ikke. Man skal ha respekt for naturperlene våre, og den samme strenghet som blir vist for bygging i strandsonen, bør også bli vist for bygging langs elver. Slikt er ikke for folk som er glade i naturen. Til overmål kom de og gjorde oss oppmerksom på at det var dem som hadde bygget småhusene, og at de mer eller mindre hadde krav på plassen. De var høflige og fine, og lot oss bli. Men tidligere var det en selvfølge at den som kom til stedet først, skulle også ha det.

Nåvel, jeg har alltid likt bedre å grille pølser på stranden, og regner med å vende tilbake til den tradisjonen med årene. Men denne hølen i Figgjoelven er også et nydelig sted, og jeg liker ikke at det blir forkludret av folk som tar seg til rette, og setter opp byggverk der. Det er etter min mening en uting at man stadig vanskeligere kan ferdes i tidligere uberørt natur, uten å støte på en skilt, en benk, eller nå, etter hvert, et lite hus. For meg ødelegger det litt av naturopplevelsen.

Men å grille pølser var altså kjekt.

Og en liten tur til Melshei…

I dag gikk turen til Melshei. Vi er nettopp kommet hjem, det vil si, vi kom hjem for et par timer siden, nå har Olia laget mat, og vi skal spise den. Men vi gikk tur til Melshei, og koste oss veldig. Hvordan det var, skal jeg skrive siden.

Det vil si i dag, nå. Fra innføringsturen i Rogaland arboret skrudde jeg opp vanskelighetsgraden et lite hakk, mens finværet ble skrudd opp tilsvarende, så alt var samlet sett det samme, bare bedre. Vi skulle til Melshei. Gikk dette bra, ville hele livet gå bra.

Jeg tror det er mange unge menn her i verden som ønsker en kone lik sin mor. Det gjelder i alle fall de tradisjonsbundne av oss, og i alle fall meg. Da jeg var liten ønsket jeg en kone som kunne være med og spille kort, slik mor og far alltid spilte Whist mot fars foreldre, siden har kortspillet blitt mindre viktig, og andre ting viktigere. At hun blir med på tur og koser seg i naturen står høyt oppe. Så dette skulle bli en slags generalprøve. Det skulle bli vår første tur på ekte stier, med mulighet for søle og opp og ned små fjellsider. Det skulle også bli den første turen med en ordentlig runde, slik mor og far har gått dem.

I Melshei har vi gått ofte, fra jeg var ganske liten. Vi parkerer ved SI-hytten, tar straks til venstre og opp til et lite utkikkspunkt som ligger på en liten høyde der oppe. I det ellers flate heilandskapet gir det en fantastisk utsikt, til havet og strandlinjen i vest, og til fjellene i horisonten i alle andre retninger. På veien opp dit er det noen små, små fjellsider vi pleier å klyve opp, og en stein det er passe vanskelig og passe nødvendig å komme seg opp på. På den høyeste toppen er en kjempestein, og ved den pleier vi å spise. Så fortsetter runden, ned og rundt.

Olia var kledd som en norsk kvinne. Full treningsdrakt, og tjukke, gode sko. Dette er brukstøy, og ikke klær til å skinne i. Man skal ikke være for fancy på tur. Det er en selv, og ikke klærne som skal stråle.

Og Olia strålte fra første stund. Det meste av landskap er vakkert i solen. Og i et solfylt jærlandskap skal det godt gjøres å ikke være lykkelig. Straks vi var ute av bilen startet fotograferingen. Og allerede litt oppe i stien var det et knukket, lite grantre å løfte på. Den lille fjellsiden løp jeg opp som vanlig, og Olia var akkurat passe skremt og bekymret slik hun skal. Steinen på toppen ble besteget etter et tosifret antall forsøk, og etter Olias klare forbud. Bilde ble tatt der også. Det er denne steinen Olia står ved på bildet under.

Olia ville gjerne spise matpakken her allerede, men jeg hadde planer for et videre program enn som så. Vi gikk videre, ned i skogen, og opp en liten fjellrygg der utsikten nådde høydepunktet. Her var også Olia henrykt, og følte seg som hentet inn i verden Avatar, filmen vi så på mandag. Flittig fotografering hørte med.

Også her ville Olia spise matpakken. Men skal man til den store steinen, så skal man til den store steinen. Det var dessuten fornuftig, siden det som enhver nordmann vet blåser friskt på toppene, og man sitter varmere når man sitter i le. Olia ble overtalt. Så kunne jeg heller gå med på at vi enda en gang satt oss på benker, i stedet for rett ned i naturen.

Slike benker vil jeg helst ha revet ned eller brent opp. Men så lenge Olia sitter på dem, er det greit.

Matpakken er alltid høydepunkt. Olia hadde smurt et halvt brød med niste, og jeg hadde sørget for frukt og rett-i-koppen poser. Det skyet litt over og ble halvkaldt, men ikke verre enn at vi kunne spise lenge.

Olia ville rett tilbake korteste vei. Jeg ville videre. Og videre ble det. Det ble et lite øyeblikk hvor vi ikke var helt sikre på veien, der stien forsvant litt, og det ble en liten nedstigning i ordentlig sølesti, alt som hører med. Etter et toalettbesøk hadde vi til og med noen meter i reneste skogen, ingen sti overhodet, og slik at vi fikk følelsen av grannåler mot kroppen. Norskere blir man ikke.

Haglvær kom, det var trollskog – eller skog i trolsk lys, det var bekk som rant i stien vi gikk på, det var alt som hører med. Og plutselig var vi fremme. Vi satte oss ned på en benk, bare for å være ute litt til. Så reiste vi hjem til tonene fra Gangster paradise, av Kudo. Og Olia skrek da jeg klappet i hendene.

Om man ikke er fornøyd med dette, blir man aldri fornøyd.