Nytt pass til Irina på årets første sommerdag

I dag kom den nye terrassen vår for første gang virkelig til sin rett. 18 grader nådde temperaturen på det høyeste, stort sett var det sol, og morgenkaffen smakte veldig, veldig godt på den nye, brede trappen konemor Olia har laget. Andre ting jeg kunne og burde gjøre om morgenen ble lagt til side. Jeg vekket til og med lille Irina, fordi det var en liten hvit sommerfugl som fløy omkring til løvetennene i hagene, årets første. Babatsjka, heter det på russisk, og vi har snakket om dem så mye, etter også å ha lest boken om den lille, sultne larven som blir til en sommerfugl i enden av historien. Nå kunne Irina se hvordan de ser ut i virkeligheten.

Det var tid for å bestille pass til henne. Det var dagens store prosjekt. Vi kjørte ut til Kvadrat for å se om fotoautomaten der virket, noe den ikke gjorde. Heller ikke på Sandnes amfi virket den, så vi endte opp i langgaten og fotograferte manuelt, og dyrt. Så lenge barnet er under tre år, får vi ikke bruke politiets automatiske tjenester. 250 kroner skal fotografen ha, for de enkle bildene han tar. Det skjærer Olia i hjertet, alt hun kan gjøre for slike summer i Ukraina, nå Europas fattigste land når det kommer til gjennomsnittsinntekt. Men mens vi var inne og fotograferte, fikk hun kjøpt seg noen billige og fine kjoler i en butikk hun fant i langgaten, så hun følte det nesten gikk litt opp i opp. Både på Kvadrat og på amfiet fikk hun rasket med seg noen saker, så turen gav god uttelling for henne.

Hos politiet hadde de et litt merkelig system med at vi måtte bestille time, eller hva vi måtte. Vi fikk i alle fall beskjed om at passkontoret var stengt for dagen, enda klokken var 1339, og det vitterlig stod det skulle være åpent til 1400. Ei annen mor med et barn virket atskillig mer stresset over det, enn vi var. Kanskje lå hennes tur nærmere i tid? Olia brukte i hvert fall sitt russiske instinkt, skaffet seg en kølapp for «hente pass», og stakk inn på kontoret for å høre. Der hadde de litt problemer med å forklare hvorfor vi ikke kunne få passet nå, eller hva vi egentlig skulle gjøre, de satt jo bare der uten andre kunder å betjene. Til slutt gav de opp forklaringen, og sørget bare for å gi oss passet vi trengte. Vi hadde jo alt med oss, egen legitimasjon, begge foreldrene, bilde av barnet, mer enn nok, hadde vi.

Det at vi fikk hjelp oppmuntret den andre moren også til å prøve seg, så dermed ble det litt å gjøre mot slutten av arbeidsdagen for passpersonellet. Det er jo veldig lett og greit i Norge, betale 270 kroner, fylle ut noen skjema og legge ved noen bilder, så kommer passet i posten i løpet av 10-12 dager. Vi kan med det reise til en lang rekke av verdens land, og de aller fleste av landene som er så attraktive at folk vil slå seg ned i dem. Vi møter også et tjenestevillig offentlig personale. Sånn er det ikke overalt i verden.

På vei hjem kjørte vi innom Mega og handlet raust. En god lunsj ble det på terrassen, før det var noen halvhjertede forsøk på å hvile. For meg ble det rett og slett for varmt i solen, så jeg måtte trekke inn. Men da Irina kom og skulle hjelpe meg i hvilen, sa det seg selv at det var slutt på den.

Videre på programmet stod skifte av dekk, og kanskje få jobbet litt i hagen. Skifte av dekk gikk fløyten, i år som i fjor. I fjor fant vi ikke ut av hvordan jekken virket. I år fant vi ikke ut av hvor vi skulle plassere den. En velvillig nabo kunne ikke bidra tilstrekkelig til at vi kunne gå i gang med arbeidet. Det kan rett og slett se ut som at Kia Soul ikke vil at hvem som helst skal kunne jegge opp bilen, og skifte dekk på den. Det fulgte jo ikke med jekk, heller. Vi må høre med andre eksperter. Bilen ble kjørt inn i garasjen igjen, inn til lading.

I stedet, og underveis, satte vi ut bassenget til Irina. Det er et sånt oppblåsbart, et vi hadde også vi søsknene da vi var små. Mama Olia var nøyere enn våre foreldre var, på at vannet måtte være varmt. Hun kokte opp liter på liter med vannkokeren. For oss var det vel helst solen som skulle gjøre jobben, om enn jeg husker noen bøtter varmt vann også jeg, fra vår tid. Irina syntes som barn flest at vann i basseng og vannslange var helt fabelaktig, det var kjempegreier. Hun fikk raskt av seg alle klærne, og løp omkring og koste seg. Far gikk rundt og fotograferte, og fant sannelig en marihøne også, bozje korovka, på russisk. Årets første, også den.

På lekeplassen fikk jeg gjort meg ferdig med dagens italienske gloser, mens Irina lekte med seg selv og med andre. Det er alltid kjekt når det kommer andre barn, og nå i sommerhalvåret er sjansene større. Hun tømmer også lekeapparatene for triks og utfordringer, akkurat nå er det store å komme seg opp rutsjebaner feil vei.

Til middag var det marinert biff vi ikke fikk spist til 17. mai, og seibiff Olia kjøpte i dag på Mega. Skikkelig kombinasjon. Men hun hadde lyst på fisk, så da ble det slik. På kvelden skyet det til, og ble kaldere, så da trakk vi inn. Mama Olia satte seg med strikketøyet, og studiene, Irina fant nettbrettet og en tegnefilm – og jeg fant denne bloggen.

Olia kommer ikke hjem i kveld allikevel

Min kone Olia og vårt barn Ira har flybillett i dag. De skulle vært i Frankfurt nå, ventet der på flyet som går 2205, og er i Norge på Sola 2345, slik jeg var det nå på mandag. Jeg har vært i butikken og handlet inn, rikelig, gleder meg veldig til de kommer tilbake. Mye ble forandret da Olia ringte i dag, fra Kiev, på et tidspunkt der hun skulle vært i luften. Hun kommer ikke.

Det har å gjøre med å være ny i Norge, oppholdstillatelse og pass, den slags type ting. Kanskje har det også å gjøre med forbannet uflaks, hunden Mike som tok en bit av det, og med det fikk kontrollen i Kiev til å se nærmere på det, og si det ikke var gyldig. Kanskje var det tilfeldigheter som det. I alle fall kommer hun ikke. Og det er ennå ikke klart når hun kan komme.

Opprinnelig hadde vi ikke tenkt å reise ned til Kiev denne påsken. Vi gamblet litt da vi likevel gjorde det. Vi hadde lyst til å se Kiev igjen, vise frem barnet vårt, være der litt. Og de samme problemene med dokumentene for denne reisen, ville gjeldt også en stund fremover. Det kunne være vi ikke fikk reist før utpå sensommeren. Det ville være for lenge å vente, bestemte vi oss for.

Derfor bestilte vi billetten, skaffet pass til barnet vårt, Ira, og reiste, først mor og barn, så jeg, et par dager senere. Olia hadde lite grann problemer på nedreisen også, men slapp gjennom.

Egentlig er jo alt i orden. Olia har permanent oppholdstillatelse i Norge, og hun har gyldig ukrainsk pass. Problemet er at den norske oppholdstillatelsen må fornyes en gang i året, det koster litt penger, og tar litt tid, og så må det ukrainske passet også fornyes etter en viss periode. Denne perioden går ut 15. april. Det er på onsdag.

Dermed har Olia stått overfor spørsmålet om hun skal fornye det ukrainske passet, eller søke om norsk statsborgerskap. Det er et svært vanskelig spørsmål for henne. Både fordi det å søke norsk statsborgerskap har lang behandlingstid, 2 ganger 90 dager er det jeg har hørt, uten at jeg har sett denne behandlingstiden formelt, det er Olia som har sagt det. Fra norsk side er det få problemer, de tar kopier av alle nødvendige dokumenter, og du får dem straks tilbake, og kan bruke dem som vanlig. Det er ikke som når du søker familiegjenforening og oppholdstillatelse første gang, og du blir låst fast noen måneder.

Olia var veldig i kvaler om hun skulle gidde å fornye det ukrainske passet, bare for straks etter å få et norsk. I Norge måtte hun ha reist til Oslo for å gjøre det, i Kiev kan hun gjøre det, men det er akkurat så mye stress og koster så mye penger, at det byr henne litt i mot. For egen regning kan jeg legge til at pengene er bagateller, det er snakk om noen hundrelapper, men for Olia er slike ting viktig, og hun fikk seg aldri til å ta noen avgjørelse med det. Det er også slik at det er behandlingstid på 20 dager, og det var litt problemer med hvem som så skulle hente passet, selv reiser hun jo hjem. Eller skulle gjøre det.

Nå er det den veien det går.

Olia lot være å fornye oppholdstillatelsen, som er en ren formalitet, fordi hun tenkte hun kanskje skulle bli norsk statsborger, og da ville den oppholdstillatelsen være bortkastede tid og penger. Så den gikk ut i januar i år, mener jeg det var. Det var dette som gav henne problemer i Frankfurt, på vei ned. Men hun klarte å forklare de tyske politifolkene at det står «permanent oppholdstillatelse», så da var det rart med «gyldig til». Hun hadde også ukrainsk pass, noe som ville gjøre det rart for tyskere å nekte henne å reise videre til Ukraina.

På vei hjem gikk det imidlertid. Hun ble stoppet i Kiev. Hun har gyldig pass, men hun får ikke lov til å reise til Norge på gyldig ukrainsk pass. Sånn er verden. Hun trenger visum, eller oppholdstillatelsen. Oppholdstillatelsen har hun, men ikke en som er gyldig, før hun får fornyet den. Dermed måtte hun pent ta med seg Irina vår og bagasjen sin, og reise tilbake til leiligheten i Petsjersk.

Og på grunn av at det ukrainske passet går ut i neste uke, så må hun fornye det også, for å få lov til å reise hjem. Dermed vil det ta lenger tid, enn om det bare var å få den norske oppholdstillatelsen, noe det norske konsulatet ordner på et øyeblikk.

Mange uheldige omstendigheter, som man ser. Og de får denne gangen veldig dumme konsekvenser. Det vil ennå gå noen uker før jeg får se min kone og mitt barn igjen. Jeg hadde gledet meg veldig, veldig til å se dem igjen i dag.

Ikke lenger migration-card i Ukraina

En ekstra post blir spandert på nyheten om at Ukraina har forlatt systemet med at alle som reiser inn i landet må fylle ut et såkalt ”migration-card”. Det er etter hva jeg tror en levning fra visumtiden, fra et annet regime, der man alltid ville ha full kontroll over hvem som befant seg i landet og hvor lenge. Den som kom måtte fulle ut en liten mengde med rubrikker, navn og nasjonalitet, hensikt med reisen, oppholdssted i Ukraina, passnummer og så videre. Det var ikke store stresset, men det måtte alltid gjøres, og om noe var gjort feil, så måtte man pent rette opp feilen og stille seg bakerst i køen for å få prøve på ny. Så sent som i august hvor vi reiste hjem fra sommerferien gjaldt systemet fortsatt, men nå gjaldt det altså ikke. Og det var så ferskt, at flykapteinen ikke hadde fått det med seg. Under flyreisen fra Amsterdam (Vi reiste Bergen – Amsterdam – Kiev med KLM) informerte han om at vi alle ville få utdelt slike kort vi måtte fylle ut, vi som ikke var ukrainere, men etterpå så rettet han med at de ikke hadde flere igjen, og at vi ville få utdelt på flyplassen. Da jeg spurte en av vaktene der svarte hun smilende og stolt ”you don’t need”.