Den lange veien for første offentlige lading av elbil

Jeg kjøpte min KIA Soul EV 19. oktober i fjor, med å lade den andre steder enn hjemme i garasjen er akkurat så vanskelig at jeg ikke har fått gjort det ennå. Nå venter imidlertid en reise til Haugesund. Det er for langt til at jeg kommer meg frem og tilbake på en ladning. Så jeg er nødt å finne ut av det.

Ved kjøp av ny elbil i Norge får man automatisk medlemsskap i elbilforeningen. Med i det følger også en nøkkel til ladestasjoner og en ladebrikke. Jeg har forstått det slik at nøkkelen gir tilgang til offentlige ladestasjoner, som er gratis, mens brikken skal brukes når man ønsker hurtigladning. Her er det mange ulike tilbydere, og de har hver sine ulike systemer for betaling. For å bruke ladebriken må man registrere den, og man må ha registrert den hos den tilbyderen som har hurtigladeren man vil bruke. Man gjør mildt sagt lurt i å sjeke ut på forhånd hvem det er.

For min tur til Haugesund er det en fin ladestasjon på Aksdal senter, Tysvær. Der skjer betalingen ved hjelp av ladebrikke fra elbilforeningen eller grønn kontakt, og man kan også bruke app eller SMS. Det siste er forløpig for dristig for meg, jeg satser på ladebrikken som jeg allerede har. Det gjelder bare å registrere den.

Jeg søker på Google, «Registrere ladebrikke», og får nok av treff. Til å begynne med vil jeg registerer den hos elbilforeningen, og hos noe som heter Fortum. Registreringen hos Fortum er grei, bortsett fra at de krever vel mange opplysninger bare for at jeg skal få fylle elektrisitet hos dem, hva skal de vel med fødselsdatoen min, for eksempel? Likevel, det er et enkelt skjema å fylle ut, og med Google Chrome autofyll går det enda raskere. Det er gjort på et blunk, og alt er klart.

Hos elbilforeningen er det akkurat litt verre. Man må logge seg inn på sidene deres, og for å gjøre det, må man bruke medlemsnummer eller mail, og passord. Jeg kan ikke medlemsnummeret mitt, og jeg får ikke noen kombinasjoner av mail og passord til å virke. Så jeg må på jakt i gamle mail.

Mailen jeg har registrert hos elbilforeningen er den gamle til internettoperatøren min, en konto jeg sjelden bruker, her er det mye spam og reklamemail til det lille enkeltmannsforetaket mitt. Da jeg åpnet oulook var det noen hundre mail å laste ned, og de måtte organiseres for å gjøre indekserte søk. Kort sagt, jeg måtte bla meg tilbake etter mail fra elbilforeningen selv.

I en mail fra januar i år fant jeg mailen med medlemsnummeret og passordet. Jeg hadde aldri logget inn på sidene deres, og aldri valgt mitt eget. Med medlemsnummer og passord gikk det greit, jeg var inne på siden, og kunne registrere ladebrikken.

Så gjaldt det å registerere seg som kunde hos operatørene jeg ønsker å bruke, ser jeg etterpå. Det var en viktig detalj, jeg må også registrere meg hos Grønn kontakt, de som driver hurtigladeren i Aksdal. Det gjør jeg ved å klikke meg videre fra siden til elbilforeningen.

Dermed skulle jeg være rustet for langturen. Det anbefales å prøve hurtigladning lokalt før man reiser ut og gjør seg avhengig, men det er nå en gang litt meg å ta sjansen. Ladestasjonene rett rundt her er ikke Grønn kontakt, så vidt jeg kan se, og skulle det gå helt galt har jeg jo nøkkelen. Med den kan jeg åpne tilgang til langsom ladning, tror jeg, og jeg har god tid.

Det hadde imidlertid gjort seg om det var like enkelt å fylle elektrisitet som det var å fylle bensin. Slik er det ennå ikke.

Enn om t-skjorten krevde passord?

Forrige helg skrev jeg et innlegg ment å være en solskinnshistorie om hvordan jeg bestilte en PC for mor på internett. Datamaskinen var fra Toshiba, bestillingen var gjort hos Komplett, den gang la jeg ut lenke både til maskinen og nettstedet jeg bestilte den fra. Det gjør jeg ikke denne gangen, og her skal jeg forklare hvorfor.

Jeg fikk vite om mors problemer med datamaskinen da jeg leste hennes blogg, der hun så fint og søtt skrev om hvordan jeg likte at nye t-skjorter bare lå i skapet når jeg trengte dem. Jeg tenkte jeg skulle gi mor en lignende opplevelse, med datamaskiner i stedet for t-skjorte, og vise hvor greit det er når noen som kan det tar seg av tingene. Men det er nå en ting med det, at når t-skjorten ligger i skapet, er det bare å ta den på seg. Med datamaskiner er det slik at når man får dem er det problemene begynner.

Og problemet hører til dem jeg har satt det til min oppgave å ergre meg over her på bloggen min og der jeg får slippe til og ergre meg over det. Det er et sikkerhetshysteri i verden, frykten for at noe skal gå galt resulterer i forholdsregler mye verre enn det de skal beskytte oss mot. Flysikkerheten tar førsteplassen i dette tøyset, eller forresten går det ikke an å uttale seg så bastant, kanskje er frykten for nye epidemier (og særlig epidemier med navn på dyr i navnet) enda verre, og datasikkerhet må også komme høyt opp. Datasikkerhet for ens egen personlige datamaskin må komme høyt opp, for det som kan skje selv i verst tenkelige tilfelle, er temmelig ufarlig. Likevel blir vi foret med passord og «virusprogram» og andre ting som liksom skal beskytte oss, men egentlig bare gjør det vanskeligere å bruke datamaskinen og får maskinen til å gå langsommere.

Standardinstallasjonen på mors nye Toshiba krevde at hun måtte velge seg et passord, slik jeg regner med alle nye datamaskiner krever passord for å komme inn i Windows. Windows er altså like skyldig som Toshiba i dette tøyset. Hva i all verden skal en helt vanlig person som folk flest trenge noe passord for å komme inn på sin egen datamaskin? Hva er det egentlig de frykter? Om det er familier der eldstesønnen for enhver pris ikke må la far se hva han egentlig driver med på datamaskinen, kan passord godt være en valgfri mulighet for brukerkontoene, det er for de som ønsker det som skal gjøre en spesiell innsats. Ikke de som ønsker å få det bort.

Mor skrev nå likevel lydig inn et passord, hun fulgte for sikkerhets skyld «tipset» datamaskinen gav, og skrev inn sitt eget navn. Kari Mette Salen. Så ser alle hva hun heter, og hva som er passordet på maskinen hennes, og hvor ufarlig det er at hele verden vet det.  For interesserte kan jeg si at jeg har ikke passord for noen av datamaskinene jeg bruker privat, det er bare å trykke «Enter», så er man inne i mitt system.

Etter å ha brukt datamaskinen litt, forlot mor den og spiste middag. Da hun kom tilbake var datamaskinen gått i hvilemodus. Og krevde passord for å komme seg på igjen. Mor skrev inn sitt «Kari Mette Salen», i alle tenkelige varianter. Njet, som de sier på russisk. Hun ringte Toshiba, hun fikk ekstern hjelp av kraft av sin kommende svigersønn, og hans bror, pluss meg, som også kontaktet Komplett. Njet again, som de sier på russisk og engelsk. Det var ikke snakk om, inn på datamaskinen kom hun bare ikke.

For virkelig å plage dem igjen skal jeg gjengi svaret fra Komplett da jeg klaget til dem, og skrev en til og med mer nøyaktig beskrivelse av feilen enn det jeg har gjort her:

Hei.
Hvis du har problemer med din Tosiba maskin gr du frem slik:

http://www.komplett.no/k/k.aspx?action=custserv&topic=retur-toshiba

Med vennlig hilsen,
Ole Henrik
Salg & Kundeservice

For de som ikke gidder sjekke lenken, der kommer man opp til en side der det stort sett blir beskrevet hvordan man sender datamaskinen tilbake igjen.

Enden på visen var at mor måtte bestille «gjenopprettingsdisk» for et par hundre kroner som hun sa, hun ønsket nok å uttrykke det litt forsiktig siden jeg var så rasende, penger måtte hun bruke, og det av det helt uhørte argument fra Toshibas forhandler: Når du kjøper så billig PC følger ikke slik disk, eller CD-rom, som det vel er, med på kjøpet. Du må bestille utenom.

Hva er dette for slags tøys? Hadde det vært jeg som stod for handelen og skulle hatt PCen, ville jeg sendt den straks tilbake med angrerett og takk for handelen nå og for alltid. Da skulle de nok se om det gikk an å lage maskiner folk klare å komme seg inn på og bruke. «Det er et helt vanlig problem», sa Toshibas representant, liksom for å trøste. Hvis det er et «helt vanlig problem» så er det deres oppgave som produsent å gjøre noe med det. Når man kjøper et produkt skulle man ta for gitt at det virker.

Mor valgte imidlertid altså å bestille denne gjenoppretningsdisken, innstallere alt på ny, og glemme det hele. Livet er jo for kjekt til at man skal ergre seg over hundrelapper man har god råd til å bruke. Jeg er nok mer prinsippfast i slike sammenhenger, og vil i det minste få hengt ut både Komplett og Toshiba for elendig kundebehandling, slik at den som har valget – og det har man jo når man bestiller PC – kan velge en annen produsent og en annen forhandler. Særlig netthandlerne burde jo være mer påpasslige med at kundene ble fornøyde. Hadde maskinen vært kjøpt på Eljøp, Expert eller en av de andre som selger over disk, hadde det bare vært å levere maskinen tilbake, og fått en ny eller operativsystemet reinnstallert. Hos Elkjøp koster riktignok PCen noen hundrelapper mer, de samme hundrelappene mor nå må bruke. Og hos Elkjøp ville man vært helt fri for ergrelsen.

Hvor deilig det var den tiden t-skjorten bare lå i skapet, og man verken trengte bekymre seg eller ergre seg for noe når man tok den på. Det var bare å ta den på og bruke den, slik det også burde være for moderne datamaskiner, skru dem på og bruke dem uten noe tøys og tull.