Huawei MateBook Pro X

Til jul kjøpte jeg en gave til meg selv: En Huawei Matebook pro x. Det er noe av det beste som er å få kjøpt av bærbar PC nå om dagen, den scorer godt på alle anmeldelser, og er av flere kåret til den beste bærbare PC 2018. Nå har jeg hatt den i to uker. Her er min dom.

Batteri

Den skal holde 10 timer med film. Det vet jeg ikke, men batteriet er svært bra, og lades opp svært fort. Jeg kommer ikke i særlig grad til å bruke denne som reise PC, da har jeg nettbrett, så batteriet er ikke så kritisk viktig for meg. Men det er fint at det holder. Jeg lader med noen dagers mellomrom, og så bruker jeg PCen rundt om i huset.

Brukeropplevelse

Her er den fabelaktig. Dette er PC som den skal være. Den går på når du skrur den på, praktisk talt ingen venter, og alle programmer du åpner, er der på et øyeblikk. Det er ingen sak å jobbe med flere ting parallelt. Å bytte fra program til program, dokument til dokument, nettside til nettside, alt hva det måtte være, er silkemykt og enkelt. Responsen er umiddelbar, bla opp og ned i lange tekster, full fart hit og dit, dataen er med på blunket. Dessuten har den en lekker skjerm, og utmerket tastatur og det som vel heter musematte. Det er sånn som det skal være. Du har lyst til å skru PCen på, og bruke den. Den lokker deg.

Design

Jeg hører til den typen folk som synes utseende er et bedre ord enn design, men nå om dagen heter alt design, så da går jeg også for det. PCen er nydelig, den ser bra ut, og føles bra. Kinserne har tatt etter Apple i utforming, noe som knapt kan kalles tyveri, all den tid det i en årrekke har vært kineserne som har laget apple-maskinene. Her lager de for sitt eget firma. Det er også viktig at PCen er så lett, den merkes ikke når man har den i fanget, og den bæres lett med overalt hvor man vil ha den.

Kamera

Dette er noe maskinen har fått kritikk for. Jeg er ikke enig. Siden skjermbildet dekker hele skjermen, er det ikke plass til noe kamera på toppen av den, sånn det er vanlig for andre bærbare PCer. I stedet har Huawei lagt kameraet ned i en tast mellom F6 og F7 på tastaturet. Du trykker på den, så spretter kameraet opp. Kritikken går på at det gir en rar vinkel, og at det kutter toppen av hodet. Hos meg gjør den ikke det. Min datter og jeg satt og hadde mye moro, med maskinens kamera, bilde og film av oss selv, og noen av de mange tredimensjonale figurene innlagt i maskinen å leke med. Bildesnittet var helt som det skulle. Feil blir det kun om du har maskinen på et veldig lavt bordt, på et vanlig skrivebord eller spisebord, går det helt fint.

Program

Jeg er privatperson, voksen, og har ikke behov for all verden. Antagelig fungerer denne PCen helt fint til spill, men det er ikke noe for meg, og jeg kommer ikke til å prøve det. Jeg er på nettet, leser bøker, og skriver blogger. Det meste av program jeg har, er gratis å laste ned, eller sånt jeg får via lisens gjennom jobben. Heldigvis og gudskjelov har ikke maskinen så mange forhåndsinstallerte program, som liksom skal «hjelpe deg». Datamaskinen virker ryddig når det kommer til programmer. Det er ikke mye her, som kjører på i bakgrunnen, og stjeler datakraft, eller trer frem i tide og utide, og krever oppmerksomhet.

Skjerm

Her kan sikkert de som følger godt med spesifikasjonene. Jeg pleide å henge med på sånt selv, men nå nøyer jeg med å si at skjermen er meget, meget bra. De har virkelig gjort alt riktig, denne gangen, produsentene i Huwaei. Skjermen dekker hele flaten, sørgeflatene i svart rundt er små, og størrelsen er den ideelle, 13,9″. Forholdet mellom lengde og bredde er 4:3 den er uvanlig har jeg gjørt, og ser, uten at jeg har noen formening om det er bra eller dårlig. Hovedpoenget er at skjermen er svært lyssterk, du kan lese den inne og ute, i sterkt lys og svakt lys, øynene dine må gi seg, før skjermen. Her har Huawei skjønt at skjermen må være innbydende, for at PCen skal være det.

Triks

Datamaskinen har noen finesser som er artige. Jeg har aldri vært så veldig begeistret for fingeravtrykkleser, eller kode, på maskiner jeg uansett bare bruker hjemme. Men her er fingeravtrykket samme knapp som du bruker til å skru på maskinen, du merker det knapt at den leser fingeravtrykket for å slippe deg inn. Og så er det jo altså slik, at fra du logger deg inn til du er inne, går det sekunder. Så har datamaskinen, eller Windows, lagt inn forskjellige former for 3D-tegning og figurer. Det er første gang jeg har sett noe sånt fungere. Siden datamaskinen er så rask og kraftig, er det bare å flytte bier og hamburgere og hva man vil, rundt omkring, som om de var levende. Det gjør også filmredigering interessant, for første gang av alt utstyr jeg noensinne har hatt. Vanligvis koster det langt mer enn det smaker, å bruke tid på å klippe og lime og redigere sammen filmer, så de blir bra. Nå kan man kjapt gjøre det, bare litt mer avansert enn å redigere en tekst. Og man kan altså legge til en flue, eller noe annet morsomt. Alle sånne triks har kort levetid som kjekke og interessante. Men artige var de.

Jeg vil også ha med berøringsskjerm som et artig triks. Det kan godt være det nå kommer som standard. Det bør det, for det er veldig praktisk å bla og peke med fingeren av og til.

Ytelse

Dette er den beste PC jeg har hatt. Det skulle bare mangle, en dyr PC, i 2018. Men når det gjelder PC, så har liksom datakraften alltid ligget akkurat litt i hælene på programvaren. Det har alltid tatt litt tid. Særlig å logge på, og å starte alle programmene. Her er det endelig en PC som starter og snapper som et nettbrett, det er slutt på ventetiden. Også den ventetiden du knapt merker, der det tar noen brøkdeler av et sekund fra du gir kommandoen, til det skjer noe med maskinen, eller at du blar på siden, og siden viser hva du vil se. Denne maskinen er superrask, og supersterk, rikelig for mitt daglige og hverdagslige bruk. Jeg hadde ikke forutsett at det skulle være så gøy!

Konklusjon

Data er gøy igjen. Min forrige datamaskin var fra 2011, en toppmodell fra Acer. Den var ganske sliten. Med dette kjøpet har jeg fått fart inn i skrivingen og databruken. Det er herlig å slippe at ting tar tid, og herlig å se hvor friskt og fint alt ser ut på den meget, meget gode skjermen.

Pluss

  • Fantastisk kjekk og rask maskin
  • Her har de gjort alt riktig, sett hva kritikere og forbrukere ønsker, og virkelig lagt seg i selen for å oppfylle alle ønsker.

Minus

  • Prisen. PCen er veldig dyr. Og sikkert dyrere enn den er verdt.
  • Tross berøringsskjerm kan den ikke brukes som nettbrett. Og det følger heller ikke datapenn med den. Riktignok har både PC som vil være nettbrett og nettbrett som vil være PC store mangler, men det er greit å ha muligheten.

Så det skulle ikke være noe å tenke på, om du har pengene, og vurderer å kjøpe en datamaskinen. Med denne får du en du garantert vil være fornøyd med, i mange år fremover. Det kan jeg si, etter å ha hatt den i to uker. Jeg er slått litt av banen, jeg er imponert.

 

Lenovo Thinkpad

Jeg skriver disse postene på en Lenovo Think pad med Intel (R) Core (TM) i5-6200 CPU @ 2.30 GHz 2.40 GHz,og 8  GM RAM. Det er 64 biters operativsystem med x64-basert prosessor, og støtte for penn og berøring med 10 berøringspunkter. Nøyaktig hvilken av Lenovos mange slike Thinkpadder jeg har, er jeg ikke sikker, men jeg vet godt jeg er veldig fornøyd med den, og anbefaler den varmt.

Det er for tiden en kamp om å forene nettbrett og bærbare PCer, til å la den ene overta for den andre. Nye iPad-pro gjør et forsøk fra nettbrettsiden, mens flere bærbare PCer gjør et forsøk fra PC-siden. Målet er å la PCen kunne fungere som et nettbrett, eller nettbrettet fungere som en PC.

Jeg har mest tro på at PCer kan ta etter nettbrett. Det nettbrettet har å tilby, er at de er raske, hendige og praktiske å ta med seg. De er for å lese, sjekke nyheter, se og høre multimedia, og skrive raske beskjeder. De er spesialtilpasset den nye verden av sosiale medier, som skreddersydd til Facebook, Twitter og alt det andre. Hva de ikke gjør så godt, er tungt arbeid, og å skrive mye. De duger ikke til programmene i Office-pakken, ikke regneark og word-dokument, ikke til å skrive lange tekster. Da er det fremdeles best med bærbar PC.

Lenovo har laget en liten, nett og lett PC, som kan slås sammen slik at skjermen ligger på baksiden av tastaturet. Sånn sett fungerer den omtrent som et nettbrett. Operasjonen er nokså meningsløs for min del, annet enn hvis jeg skal lese lange tekster eller bøker, da er det nyttig. Til det vanlige jeg gjør med et nettbrett, fungerer det best med – nettopp – et nettbrett.

Hva som også må til for å få et nettbrett til å fungere bra, er forskjellige apper og spesialprogrammer. Den bærbare datamaskinen er tilknyttet Windows, og bruker deres operativsystem, der de har forsøkt å ta igjen forspranget Google og Apple har fått til dem når det gjelder operativsystem på nettbrett og mobiltelefoner. Men Windows er på etterskudd, her, de løper hvor pucken har vært, og ikke dit den skal, som amerikanerne sier. Til mobiler og nettbrett fungerer rett og slett android og OS mye, mye bedre.

En av årsakene er appene. Windows forsøker også å utvide sitt app-univers, de legger gode penger ned i det, men forspranget er vanskelig å ta igjen. For min del er det også et spørsmål om hvor mange forskjellige slags kontoer, brukernavn og passord jeg vil ha. Jeg tror jeg har en gammel konto på Windows, jeg hadde Hotmail tilbake på 90-tallet, i nettets barndom, og jeg brukte Skype da jeg sjekket opp og holdt kontakten med min utenlandske kone, men jeg fikk det ikke til å virke, og er heller ikke sikker på om jeg husket rett passord. Så gav jeg opp. På en PC, er det ikke så viktig å ha Twitter og Facebook og de andre nettsidene som app, jeg kan like godt sjekke det på nett, de gangene jeg er inne.

Så det at skjermen kan brettes bak, slik at PCen kan brukes som nettbrett, er sjarmerende, men det er ikke ofte jeg har brukt denne funksjonen.

Derimot har PCen en berøringsskjerm og en datapenn som er nyttig. Berøringsskjermen kan brukes til å bla sider, til å få pekeren raskt dit man vil, og – og det er det beste – til å forstørre og forminske skrift- og billedsstørrelsen. Det er nyttig for en skjerm som er litt i minste laget, og der skriften kan bli litt liten noen ganger. Dette har jeg brukt mye. Datapennen har vært nyttig til å ta notater, understrekninger og til å skrive noen underskrifter på et par offentlige dokument jeg har sendt av gårde, fullt elektronisk. Microsoft Word har også endelig gjort det lettvint å bruke slike penner. Jeg har hatt mulighet til det siden 2008 (test av HP-maskinen jeg den gang kjøpte, og har hatt svært mye glede av).

Det viktigste med PCen er imidlertid at den fungerer – helt utmerket – som PC. Aldri har jeg hatt en PC det går så raskt å skrive på, det går superraskt, og PC-motoren er også sterk nok til å henge med i svingene. Alle programmer åpner og lukker seg raskt, det er aldri noe problem å ha mange, mange åpne samtidig, og det er i det hele tatt lite venting, selv om jeg neppe har den beste av thinkpad-utgavene. Det er uvanlig for meg å ha en PC med så lite bremsing. Jeg har giganten Acer blackbeast fra 2010, men den er tung og med 21″ skjerm, lite transportabel, og den kan også gå litt varm. Dessuten trekker den mye strøm, særlig på batteri, hvis det skulle være aktuelt å bruke.

Dette lille Thinkpad-vidunderet fra Lenovo, derimot, lader seg opp på et øyeblikk, og kan deretter brukes hele dagen, og litt kanskje den neste. Selvsagt avhengig av hva man bruker den til. Det er en lite PC som verken tar mye plass eller tyngde i sekken, og som kan vippes opp på et bord eller has på knærne, nær sagt hvor som helst. Det er en PC som har gjort min hverdag lettere.

«Game changing» fra Apples iPhone 5s

Denne uken kom Apple endelig med et nytt, oppgradert produkt. Det var en ny iPhone, oppdatert i to versjoner fra iPhone 5. Den ene skulle være billigere, den andre premium, eller hva de velger å kalle det. Etter lanseringen falt markedsverdien på Apple med flere prosent, slik at nedgangen fortsetter fra toppen for cirka ett år siden. Da kunne du kjøpe aksjer i Apple for 700 dollar, nå slipper du unna med 470, eller der omkring. Hva har skjedd med selskapet som en gang ble det største privateide, børsnoterte selskapet i verden?

Børsverdien til et selskap representerer mer forventninger til fremtidig inntekt, enn nåværende inntekt. Den nåværende situasjonen er alltid midlertidig, om man gjør det bra ett år, har lite å si om man ikke fortsetter å gjøre det bra fremover, og helst bedre og bedre. Det er noe med psyken til folk, som gjør at når man ser en linje som går oppover, så har man lyst til å tegne den videre oppover. Går den brattere og brattere, så føler man at slik skal det også fortsette. For ett år siden var Apple utrolige. De hadde på cirka 15 år gått fra å være omtrent konkurs, og knapt til å bli tatt alvorlig, til å være større enn alle. Bill Gates spurte offentlig hvorfor Apple i det hele tatt prøver. Nå har Apple utkonkurrert PC, Windows ser bare tungt og rart ut, og de har parkert alle de gamle mobiltelefonprodusentene også. Siden år 2000 har de lansert i hvert fall tre produkter som har forandret verden og vår måte å leve på: iPod, iPhone og iPad.

Med iPhone la Apple iPod inn i en mobiltelefon, i tillegg til alt det andre. Det var nødt til å bli en killer. Også andre produsenter hadde smarttelefoner, men Apple leverte smarttelefoner som gikk an å bruke. De var både nyttige og artige å leke seg med, de var statussymbol i alle aldersgrupper og yrkesgrupper som hadde råd, det var simpelthen mye bedre enn alt annet. Og Apple fikk et enormt forsprang. Mens konkurrentene strevde med å kopiere, lanserte Apple nye utgaver, slik at de hele tiden holdt seg langt foran de andre. Den som ville ha det beste, måtte ha iPhone.

Og så lanserte de plutselig iPad også. Et produkt vi ikke ante kunne eksistere. Men som norske familier som vil henge med i svingene, har en utgave for hvert familiemedlem, fra de yngste til de eldste. Også her, så enkelt at alle kan bruke dem, selv 3-åringen og hans oldemor, og samtidig så kult at tenåringen kan briefe med det. Det passet også til den nye måten å bruke datamaskinen på, det nye internett, med kjappe meldinger på twitter og facebook, og lese tekster andre har skrevet. Da orker man ikke den omstendelige prosessen en PC har bare for å starte, og hvor tung den egentlig er å drasse med seg.

Også med iPad kom Apple med nye utgaver før konkurrentene fikk summet seg. Jeg husker jeg prøvde Samsungs første Galaxy tab, den er så treig og tungvint, at den eneste grunnen til å velge den, er at man har bestemt seg for å unngå Apple. Jeg ville det, på grunn av de høye murene de bygger rundt produktene sine. Det gjør det litt vanskelig å komme inn, men veldig flott når man først er der inne, og smashing hvis alt teknisk utstyr er fra Apple. Da blir det meget enkelt å flytte hit og dit.

Uansett, etter lanseringen av iPhone 4s i 2012 og iPad  mini i 2012, akkurat på den tiden Apple var på topp, så har det vært litt skuffelser over de nye produktene Apple har kommet med. iPhone 5 var vel ikke så veldig mye mer enn en litt større iPhone 4, og andre nye produkter har vel ikke Apple kommet med. Samtidig har konkurrentene endelig begynt å levere skikkelig. I spesifikasjoner er ikke iPhone i verdenstoppen lenger, Sony, Samsung, HTC og til og med gamle Nokia lager kraftigere telefoner, så det eneste iPhone kan trumfe med, er brukeropplevelsen. Heller ikke der er dominansen så udiskutabel som den en gang var.

Jeg kan ikke huske at en lansering av Appleprodukter har foregått så ubemerket som denne gangen. Kanskje skyldes det litt at også produktlanseringene er noe konkurrentene har kopiert. Nå skal alle ha konsernsjefen på podiet, og produktet på storskjerm, slik Steve Jobs var den første som gjorde det. Siden det er mange selskaper som kjemper om oppmerksomheten, blir det mange slike lanseringer. Og den sterkt forsinkede iPhone 5s, det er kanskje ikke den mest spennende. Selv om Apple sminker pakken så de vakre hjemmesidene deres, så er ikke denne telefonen noe å la seg imponere av. Den har ingenting som konkurrentene ikke har bedre. Det er iPhone 4, bare litt mer, og litt raskere.

Så da er det kanskje ikke så rart at nye iPhone blir møtt med et skuldertrekk, og børsfall. Jeg mener det ikke er så mye Apple som har skylden, som forventningene til dem. Hva de gjorde mellom 2001 og 2010 er temmelig unikt. Det er vilt å tro de skal gjøre det samme mellom 2011 og 2020. Særlig irriterer det meg med blaserte nettsteder, techradar (nei, de får ikke lenke av meg), og de andre, som får tilsendt gratis prøveversjoner av alle duppeditter fra alle selskap, og allerede har sett alt før.

Det er techradar som skriver om denne «game changer», som Apple nå mangler. Det er tre år siden de sist lanserte en «game changer», da iPad. Nå må de snart lansere en ny. Sier de. Som selv har nettsider så lite brukervennlige at det er utrolig de blir besøkt. Det er tekniske løsninger fra årevis tilbake, ikke noe spesielt eller kult, med de nettsidene der, som det forresten sjelden er med nettsidene som spesialiserer seg på anmeldelser og reviews, som det heter på engelsk. Videre har techradar en reklame som trenger seg frem, og formørker hele siden, som man må lukke, før man kan lese videre. Og for å generere flere treff, er alle artikler delt opp i flere sider, slik at man må klikke seg videre for å få lest alt. Med disse steinaldersidene okker de seg over at det nå er 3 år siden Apple sist forandret verden.

Forandringer av verden kommer ikke på bestilling. De som er i stand til å lese denne bloggposten har sikkert levd en liten stund. Det er bare å gå tilbake til et hvilket som helst år av livet, 2004, 1997, 1991, 1985, 1979, og se om man den gang hadde noen som helst mulighet for å gjette hva som ville bli det store de neste 5 – 10 år. Det er så lett å tro at de store forandringene vil bli mer av det samme. At Apple vil fortsette å lansere pene, brukervennlige produkter ingen har tenkt på, og som forandrer livene våre. Det er ikke sikkert det finnes så mye mer. Om ikke fantasien har noen begrensninger, så har fysikkens lover det.

Dessuten er det ikke så dumt at utviklingen bremser opp. Det er jo litt godt også, at om du har en iPhone 4, så klarer du deg helt utmerket, og kan gjøre stort sett det samme som de med iPhone 5s kan. Det ville jo være litt dumt, om du to ganger i året måtte skifte ut mobiltelefon og nettbrett for å henge med i svingene på hva som var kult. Sånn er det ikke. Heldigvis.

Windows sluker Nokia

Onsdag våknet jeg til nyheter jeg ikke hadde fått med meg i løpet av tirsdagen. Giganten Microsoft kjøper opp den tidligere giganten Nokia, de evig usympatiske amerikanerne overtar de en gang sjarmerende finnene, det er slutt for et av Nordens og Nord-Europas mest fantastiske industrieventyr.

Riktignok er det ikke hele Nokia som blir kjøpt opp. Det er mobildivisjonen. Men hva er vel Nokia uten mobildivisjonen? Selskapet som til de grader var et utvidet Skandinavias flaggskip, det er nå historie. Det er nå amerikansk.

Huff. Sånn går det når man holder seg til dårlige ledere, er man fristet til å si. Steve Ballmer, konsernsjef i Windows, har noen sett et bilde eller en film av ham, der det ser ut som han har en oppriktig følelse? Galskapsvideoen der han hopper rundt på gulvet og skriker som en stukken gris, nettopp en stukken gris, den viser vel hans egen og Microsofts dødsdom. Hvem kan vel ta en sånn mann og et sånt selskap alvorlig?

Og Stephen Elop, konsernsjef i Nokia. Direkte fra Microsoft. Det er vel et betimelig spørsmål hvem av de to han egentlig har tjent. Det er klart Nokia måtte gjøre noe, når de ble så til de grader passert av Apple og Samsung og de andre, og særlig fikk se at operativsystemet deres, Symbian, ikke holdt mål mot iPhones iOS og – stort sett – alle andres Android.  Men å binde seg til et annet synkende skip, Microsoft, det kunne vel mer vitne om håp og bønn om at det skulle gå bra, enn tro og vilje. Selv de som heiet på Nokia måtte fortvile.

Antagelig er det mange som heiet på Nokia. Gjennom 90-tallet og langt oppover 2000-tallet var de markedsdominerende, livsstilsdominerende, de var simpelthen mye bedre enn alle de andre. De hadde løsningene før vi skjønte vi trengte dem. Selv jeg, som ikke ville identifisere meg med klysene med mobiltelefon i beltet, selv jeg ble glad i min første mobiltelefon fra Nokia. Jeg ble glad i å sende og motta tekstmeldinger, jeg brukte tid på å spille Snakes. Aldri vurderte jeg annet enn Nokia når jeg av ulike grunner skulle ha ny mobiltelefon.

Microsoft har aldri vært i nærheten av å bygge opp en lignende kundelojalitet. De er også dominerende i sine felt, fullstendig dominerende, men det er ikke fordi alle synes de er så bra. Det er fordi det ikke finnes alternativ. På PC er det Windows som gjelder. Og Officepakken er så mye brukt, at det bare er irriterende med dem som bruker noe annet. Men det er tungt og tregt. Løsningene på dagens mobiltelefoner og nettbrett har vist hvor tungvint og vanskelig autokorrekturfunksjonene er i Word, for eksempel. Der programvaren har alternativ, som nettleseren, er det ingen fornuftige folk som med vitende og vilje bruker Microsoftløsningen. Explorer er stort, fordi Microsoft har satt alt inn på å gjøre det vanskelig å bytte. Chrome, Mozilla og de andre har kommet med løsninger Microsoft har kopiert. Og sånn har det vel stort sett vært hele veien, også når det gjelder programmene i Office-pakken, og operativsystemet Windows.

Om Microsoft var stort og tungt tidligere, har de brutt sine egne grenser nå. Selv folk som foretrekker Windows, synes det nye operativsystemet er noe idiotisk. Meg byr det i mot. Der konkurrenter finner løsninger som bare frister til å ta duppeditten i bruk, man har liksom bare lyst til å begynne å fikle med en iPhone eller iPad, så er de nye telefonene til Nokia, Lumia, slik at man bare har lyst til å legge den bort. Om den har aldri så godt kamera. Hvordan de med all teknologien og hvor lett det har blitt å lage bilder, farger og grafikk, hvordan de da kan lande på strektegninger og ensfargede firkanter, det er meg komplett ubegripelig.

Kanskje hadde Nokia kommet bedre ut av det med å satse på sin egen løsning, Symbian. Sikkert hadde de kommet bedre ut av det med å satse på Android. Det nytter ikke å skille seg ut, om man skiller seg ut ved å være dårlig. Den nye Nokia Lumia 1020 er en telefon med et svært spennende kamera. Så spennende at man kunne kjøpt hele telefonen, bare for å bruke kameraet i den, og beholdt ens gamle telefon for alt det andre. Nå er det Microsoft som har rettighetene til den. Det er veldig vanskelig å se for seg at den kan bli en suksess.

Lille Finland klarte å lage Europas mest verdifulle, børsnoterte selskap. Det var en bragd, og den skal de ha stor respekt for. Den brakte mange av oss store gleder også. Det var sikkert mange private småsparere som tjente gode penger på oppturen, enten ved å eie aksjer direkte, eller ved å eie et av de såkalt grønne fondene, som skulle investere miljøvennlig, og der teknologiselskaper ble regnet som miljøvennlige samme hva de gjorde. Skandia grønt, for eksempel, den er det mange som kjenner igjen. Men nå ser det ut til å være over. Nå er de del av en monopolkjempe, kjøpt opp på lite vakkert vis, med Stephen Elop som konsernsjef i Nokia, men interessene sine i Microsoft. Det er veldig synd.

Nokia var et eventyr. Nå er eventyret ute. Denne gangen endte det ikke godt.

Enn om t-skjorten krevde passord?

Forrige helg skrev jeg et innlegg ment å være en solskinnshistorie om hvordan jeg bestilte en PC for mor på internett. Datamaskinen var fra Toshiba, bestillingen var gjort hos Komplett, den gang la jeg ut lenke både til maskinen og nettstedet jeg bestilte den fra. Det gjør jeg ikke denne gangen, og her skal jeg forklare hvorfor.

Jeg fikk vite om mors problemer med datamaskinen da jeg leste hennes blogg, der hun så fint og søtt skrev om hvordan jeg likte at nye t-skjorter bare lå i skapet når jeg trengte dem. Jeg tenkte jeg skulle gi mor en lignende opplevelse, med datamaskiner i stedet for t-skjorte, og vise hvor greit det er når noen som kan det tar seg av tingene. Men det er nå en ting med det, at når t-skjorten ligger i skapet, er det bare å ta den på seg. Med datamaskiner er det slik at når man får dem er det problemene begynner.

Og problemet hører til dem jeg har satt det til min oppgave å ergre meg over her på bloggen min og der jeg får slippe til og ergre meg over det. Det er et sikkerhetshysteri i verden, frykten for at noe skal gå galt resulterer i forholdsregler mye verre enn det de skal beskytte oss mot. Flysikkerheten tar førsteplassen i dette tøyset, eller forresten går det ikke an å uttale seg så bastant, kanskje er frykten for nye epidemier (og særlig epidemier med navn på dyr i navnet) enda verre, og datasikkerhet må også komme høyt opp. Datasikkerhet for ens egen personlige datamaskin må komme høyt opp, for det som kan skje selv i verst tenkelige tilfelle, er temmelig ufarlig. Likevel blir vi foret med passord og «virusprogram» og andre ting som liksom skal beskytte oss, men egentlig bare gjør det vanskeligere å bruke datamaskinen og får maskinen til å gå langsommere.

Standardinstallasjonen på mors nye Toshiba krevde at hun måtte velge seg et passord, slik jeg regner med alle nye datamaskiner krever passord for å komme inn i Windows. Windows er altså like skyldig som Toshiba i dette tøyset. Hva i all verden skal en helt vanlig person som folk flest trenge noe passord for å komme inn på sin egen datamaskin? Hva er det egentlig de frykter? Om det er familier der eldstesønnen for enhver pris ikke må la far se hva han egentlig driver med på datamaskinen, kan passord godt være en valgfri mulighet for brukerkontoene, det er for de som ønsker det som skal gjøre en spesiell innsats. Ikke de som ønsker å få det bort.

Mor skrev nå likevel lydig inn et passord, hun fulgte for sikkerhets skyld «tipset» datamaskinen gav, og skrev inn sitt eget navn. Kari Mette Salen. Så ser alle hva hun heter, og hva som er passordet på maskinen hennes, og hvor ufarlig det er at hele verden vet det.  For interesserte kan jeg si at jeg har ikke passord for noen av datamaskinene jeg bruker privat, det er bare å trykke «Enter», så er man inne i mitt system.

Etter å ha brukt datamaskinen litt, forlot mor den og spiste middag. Da hun kom tilbake var datamaskinen gått i hvilemodus. Og krevde passord for å komme seg på igjen. Mor skrev inn sitt «Kari Mette Salen», i alle tenkelige varianter. Njet, som de sier på russisk. Hun ringte Toshiba, hun fikk ekstern hjelp av kraft av sin kommende svigersønn, og hans bror, pluss meg, som også kontaktet Komplett. Njet again, som de sier på russisk og engelsk. Det var ikke snakk om, inn på datamaskinen kom hun bare ikke.

For virkelig å plage dem igjen skal jeg gjengi svaret fra Komplett da jeg klaget til dem, og skrev en til og med mer nøyaktig beskrivelse av feilen enn det jeg har gjort her:

Hei.
Hvis du har problemer med din Tosiba maskin gr du frem slik:

http://www.komplett.no/k/k.aspx?action=custserv&topic=retur-toshiba

Med vennlig hilsen,
Ole Henrik
Salg & Kundeservice

For de som ikke gidder sjekke lenken, der kommer man opp til en side der det stort sett blir beskrevet hvordan man sender datamaskinen tilbake igjen.

Enden på visen var at mor måtte bestille «gjenopprettingsdisk» for et par hundre kroner som hun sa, hun ønsket nok å uttrykke det litt forsiktig siden jeg var så rasende, penger måtte hun bruke, og det av det helt uhørte argument fra Toshibas forhandler: Når du kjøper så billig PC følger ikke slik disk, eller CD-rom, som det vel er, med på kjøpet. Du må bestille utenom.

Hva er dette for slags tøys? Hadde det vært jeg som stod for handelen og skulle hatt PCen, ville jeg sendt den straks tilbake med angrerett og takk for handelen nå og for alltid. Da skulle de nok se om det gikk an å lage maskiner folk klare å komme seg inn på og bruke. «Det er et helt vanlig problem», sa Toshibas representant, liksom for å trøste. Hvis det er et «helt vanlig problem» så er det deres oppgave som produsent å gjøre noe med det. Når man kjøper et produkt skulle man ta for gitt at det virker.

Mor valgte imidlertid altså å bestille denne gjenoppretningsdisken, innstallere alt på ny, og glemme det hele. Livet er jo for kjekt til at man skal ergre seg over hundrelapper man har god råd til å bruke. Jeg er nok mer prinsippfast i slike sammenhenger, og vil i det minste få hengt ut både Komplett og Toshiba for elendig kundebehandling, slik at den som har valget – og det har man jo når man bestiller PC – kan velge en annen produsent og en annen forhandler. Særlig netthandlerne burde jo være mer påpasslige med at kundene ble fornøyde. Hadde maskinen vært kjøpt på Eljøp, Expert eller en av de andre som selger over disk, hadde det bare vært å levere maskinen tilbake, og fått en ny eller operativsystemet reinnstallert. Hos Elkjøp koster riktignok PCen noen hundrelapper mer, de samme hundrelappene mor nå må bruke. Og hos Elkjøp ville man vært helt fri for ergrelsen.

Hvor deilig det var den tiden t-skjorten bare lå i skapet, og man verken trengte bekymre seg eller ergre seg for noe når man tok den på. Det var bare å ta den på og bruke den, slik det også burde være for moderne datamaskiner, skru dem på og bruke dem uten noe tøys og tull.

Ny forsendelse med duppeditter fra Komplett

Jeg skrev i høstferien så vidt at min lenge trofaste HP pavillion tx2010 – vidunderet, som jeg kalte det – gikk sundt, og alle dataene jeg hadde på maskinen ble utilgjengelige for meg. Jeg gjorde noen spedte forsøk på å få den fikset i Kiev, rettere sagt var det min kone Olia som gjorde det, men da det ikke lot seg gjøre helt enkelt, ble det jeg som overtok reperasjons- og redningsforsøkene her i Norge. Først var det slik at servicen fra komplett.no som jeg bestilte PCen av etterlot alt tilbake å ønske, de leverte et standardsvar som ikke svarte på noen av mine spørsmål. Jeg stilte spørsmålene på ny, denne gangen skikkelig, og nå fikk jeg svar. Dataene på harddisken kunne reddes ved å bestille et eksternt harddiskkabinett, og maskinen kunne kanskje gå under reklamasjon fra produsenten. En PC skal jo ikke slutte sånn å virke uten videre.

Så jeg bestilte dette kabinettet her: http://www.komplett.no/k/ki.aspx?sku=338312, oppgitt i link i svarmailen jeg fikk, eMagic 2,5″ eSATA heter det. I samme slengen bestilte jeg en ekstra ekstern harddisk, den tredje, denne gangen Western Digital MyBook 3.0 med 2 Tb lagringsplass. Denne skal benytte seg av det nye, superraske USB 3.0 Valget stod mellom denne, og en annen med samme lagringsplass og samme pris, men den alternative hadde i stedet for den superraske hastigheten, fancy informasjon om navn på disk og ledig plass lysende på selve disken enten den var av eller på. Fancy. Det var bare så vidt jeg bestilte den raske versjonen.

Den superraske WD 3.0 er nå i gang med å ta i mot omtrent 250 Gb datainformasjon fra min nye og egentlige ganske råflotte PC fra januar i år. Den har i alle fall holdt på en time, og det står fortsatt beregnet tid en time igjen. Så den superraske hastigheten holdes foreløpig skjult for meg. Jeg har hørt noe om at det er bare nye PCer som tillater de høye hastighetene, 10 måneder er altså ikke nytt nok. Man kan visstnok kjøpe ekstrautstyr som gjør hastighetene mulig også for eldre maskiner, men jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å gjøre dette. Det er jo ikke så ofte jeg har behov for å overføre så store datamengder. Til daglig bruk har jeg My passport som ekstern harddisk. Den er ypperlig, tar liten plass, og henter strøm fra USBen og trenger ikke noe eksternt adapter. Den tar imidlertid bare 500 Gb, så den nye med den store lagringsplassen er mest for data som kan frosses ned og sjelden brukes.

Spenningen lå imidlertid ikke i den eksterne disken, men i det eksterne kabinettet. Det var den som ville avgjøre om jeg kunne redde materialet på den lille, bærbare. Jeg er jo notorisk trenevet, og møtte min første uoverkommelige utfordring da det gjaldt om å få åpnet esken forsendelsen kom i, allerede her måtte kona til hjelp. Med henne gikk det imdlertid greit, esken ble åpnet, og det samme ble den lille computeren. Harddisken ble både funnet og hentet ut, det var ikke så vanskelig som fryktet, derimot var det litt styr å finne ut hva vi egentlig skulle gjøre med kabinettet. Bruksanvisningen var mildt sagt sparsommelig, fire bilder med noen piler og bittelitt tekst, slett ikke til å bli helt klok på. Etter å ha skrudd og prøvd litt måtte vi nesten komme til konklusjonen og harddisken og kabinettet rett og slett ikke passet sammen. Det var ikke bare jeg som var trenevet og Olia som ikke skjønte hva det var, harddisken var akkurat litt for stor til å få plass i kabinettet, og de elektroniske kretsene var det i alle fall ikke snakk om å få satt sammen.

Jeg gikk derfor inn på nettet for å forsøke å finne ut hvordan andre egentlig hadde løst problemet. Det hadde jo vært litt spesielt om vi var de eneste i verden som hadde dette problemet. Jeg fant omtrent ingen informasjon om montering, altså skal det ikke være noen sak, og jeg gikk derfor inn på komplett sine nettsider for å sjekke hva jeg egentlig hadde bestilt. Der så jeg at kabinettet jeg hadde bestilt var for Serial Ata-300, mens min harddisk var Serial ATA-150. De var altså ikke kompatible, og jeg står fortsatt på stedet hvil.

Ny forespørsel er sendt til komplett. Jeg vil bytte kabinettet jeg bestilte med det riktige, og jeg ber om å få det gjort uten ekstra omkostninger for meg. Så får vi se hva som kommer ut av det.

Og i mellomtiden har gjenstående tid på overføringen av data med den superraske eksterne harddisken gått opp fra 1 til 2 timer…

Dataforsendelsen fra komplett med kona i bakgrunnen.

Datakrasj

Den var et vidunder, min Hp Pavillion bærbare PC, men det var bare så lenge det varte. Og nå er det slutt. I går skulle jeg endelig slå PCen på for å koble meg opp på internett, den har vært på før, men internett var da ikke tilgjengelig. Nå var internett tilgjengelig, men ikke PCen. Den lyste og prøvde seg, men ikke noe bilde kom opp på skjermen, og så sluttet den å prøve seg også.

Det har vært tider i mitt liv da dette ville vært mer enn ergerlig. Og strengt tatt kan jeg si jeg befinner meg i en slik tid nå. Jeg har en del jeg skulle ha gjort, der på internett, det er kjekt å følge med en liten time hver dag og å skrive litt. Verre er det jo at jeg har dokumenter og manuskripter liggende på den PCen, som er den jeg har brukt siden jeg reiste til Spania for en liten måned siden. Det er en liten måneds arbeid tapt, om harddisken ikke blir gjenopprettet og vi får maskinen til å virke igjen.

Vi har egentlig godt håp, eller jeg har det. For Olia er det ikke så farlig. Det ersjelden en PC konker sånn fullstendig ut uten varsel, det pleier alltid å være litt småproblemer som blir større og større, før det er endelig og finito slutt. Jeg tror vi skal få den på igjen, det er bare noen småting. Jeg håper det.

Et par bloggposter ligger også på maskinen, klar til å postes. De handler om hvordan vi kom oss til Kiev, at vi ikke trenger imigration card lenger, og at det er så kaldt her at det er for dumt å reise til Krim. Det er høstkaldt der også. Så vi bor i leiligheten i Petsjersk, absolutt alle sammen, svigermor og svigerfar, Olia og jeg, og svigerinne Tanja med niesen Taias. Slik vil vi bo ut uken.

Og om gode krefter står oss bi, vil vi få reparert datamaskinen allerede  her nede og få absolutt alt i orden.