Oppussing og bursdag og litt annet

Det har vært en flott helg. Den ble avsluttet, lykkelig foran peisen. Enda en gang. Nå begynner det imidlertid å ta seg opp rundt her, sånn at huset vårt ligner et sted å være. Min venn og jeg hadde vår daglige gitar og vodka-rutine nå fredag, og knertet en liter vodka sammen og en god del grapseved. Det er flere kvadratmeter ledig plass, her nå. Og kona har fått satt ut karmer i vinduet. Det begynner å bli koselig, her, det er mulig å lage det varmt. Huset vårt begynner å ta form.

Denne bloggen vil aldri bli noen interiør-blogg og aldri noen blogg for dem som er reelt interessert i hus og hage. For oss er det veldig, veldig langt i fra å være en lidenskap. Vår mål er å få den nødvendige oppussingen og nyrestaureringen unna på min lønn. Vi har ikke råd til profesjonell hjelp, det er kun til det nødvendigste, og vi betaler ikke i dyre dommer for å få det fint.

I går var det Daniels 16-års dag. Det er ganske vanskelig å få inn i hodet at min lille nevø er 16 år, da jeg selv var på den alderen, var jeg jo snart voksen. Trude inviterte til selskap, Irina og jeg tok turen, mens Olia som vanlig heller ville være hjemme og pusse opp. Til å begynne med presset vi på for å få Olia med på slike selskapligheter, men vi er en stor slekt, så det blir ganske mange av dem. Olia har det bedre når hun får slippe.

Irina var pyntet i fin, hvit kjole og en diskret beige jakke over. Håret hadde vi ikke fått vasket, og det hadde hun nyst grøt i til frokost, så det ble en fin kontrast med den nydelige jenta og det ikke helt fløffy håret. Jeg skrev i går at Irina er en tøffing. Det beviste hun i dag, da hun falt av krakken mens hun spilte ishockey med Lars. Etter et par minutters stille gråt hos han far, var det på an igjen med mer hockey. Nygård-familiens romaskin og tredemølle fikk hun også prøvd seg på, flere kilometer, faktisk. Og ikke ville hun hjem igjen.

Mens vi var der, gjorde Olia nytt oppussingsarbeid. Og nå begynner det endelig, endelig å ligne noe. Hele Irinas levetid, siden 2014, har vi i praksis levd på en byggeplass. Først var det utendørs, kledning og etterisolering og vinduer og terrasse, hus og garasje, et enormt arbeid til enormt mye tid, krefter og penger. Dette arbeidet tok på også med det at det var kritisk, råtne planker måtte bort, og ny kledning måtte opp når den gamle var tatt bort. Det var et kappløp med tiden, også.

Nå er det innendørs. Olia har gått hardt ut, sånn hun pleier, og revet ned tapeten og rensket veggene i hele korridoren, både oppe og nede. I tillegg har hun gjort etterarbeid på vinduene, innendørs, og hun har revet ned lister rundt dører og langs vegger. Det har tatt på, for det har vært veldig mye å rive ned, uten at så mye har vært bygget opp igjen. Og hun har ikke tatt ett rom om gangen, men slått til over hele huset. I skrivende stund har vi ikke et normalt rom i hele huset. Alt er i ferd med å bli gjort noe med, alt er midlertidig.

Det er også det som er i ferd med å endres. Nå er det ikke mer å rive ned. Nå kommer det ikke mer grapseved. Det trengs et par planker til i vinduene her i peisestuen, så kan vi flytte skrivepulten bort til veggen, og begynne å bruke dette som et vanlig rom. Veggene i korridoren er klar til å males. Etterpå kan vi legge parkett, og sette opp lister igjen. Barnerommet til Irina trenger møbler. Noen av dem er bestilt, andre er enkle å kjøpe. I stuen trenger vi nok ny spisegruppe. Bordet er gitt vekk, sofaen og lenestolene ryker snart, og nye må kjøpes inn. Alt er i ferd med å bli noe av.

Den store skrekken er å legge sand og stein på gårdsplassen ute. Der var nok kona litt forhastet med å gi steinen bort, før vi var klar med ny. Men sånn er hun, handlekraftig, og går i gang før hun har helt klart for seg hvordan hun skal komme seg i mål. Det er en egenskap på godt og vondt. Hadde det vært min handlekraft som gjaldt med oppussingen, så hadde alt stått på stedet hvil. Jeg liker bedre å lese bøker og å skrive blogg. Og jeg liker alt jeg gjør sammen med lille Irina, gullskatten vår. Så vi har funnet en god fordeling, Olia og jeg. Vi har det veldig fint.

Bestått tysk obligatorisk oppgave – Lautlehre!

Det er kanskje en vel personlig bloggpost, dette, men sånn er det jo her inne. Det er en blogg om mitt liv, og de tingene jeg er opptatt av. Og denne høsten er jeg oppmeldt til eksamen i tysk, og må på veien bestå et par obligatoriske oppgaver. I dag kom beskjeden om at vi har bestått den ene. Når jeg skriver vi, så er det fordi min kone Olia veldig koselig studerer sammen med meg.

Vi har hatt en veldig travel høst. Olia og Irina hadde halvannen måned i Kiev, jeg har vært mye på reise, og det er oppussing av huset og alle de tingene jeg ikke blogger om. Det er virkelig presset med den tysken. Jeg har lært meg grammatikken på Ordnett.no, jeg har lest meg halvveis i en tysk roman (Holtzfällen, av Thomas Bernhard), og jeg har pugget en rekke med gloser, men jeg har ikke fått fulgt studiet og jeg har ikke fått lært meg å produsere tysk skikkelig. Jeg kan si mye om språket på norsk, og si en god del ord på tysk, men å sette sammen setninger og å skrive og snakke korrekt, der er det ennå mangler, og nå er det snart eksamen.

Da vi kom hjem fra reisene våre for halvannen uke siden, hadde vi frist frem til i dag med å få levert. Jeg er jo systematisk, og vil gjerne gjøre det litt skikkelig. Den obligatoriske oppgaven er om lydlære, Lautlehre, og om det har vi en lærebok. Først er det å lese den, så er det å svare på oppgaven. Å lese faglitteratur gjøres med notater. De tar jeg med min nyinnkjøpte iPad, med datapennen fra Apple, og med gloser på Ordnett.no, inn i appen Anki. Veldig teknisk. Og ordentlig.

På tirsdag skjønte jeg at jeg ville få problemer med å komme gjennom hele læreboken. Oppgaven skulle leveres, og jeg var ferdig med vokalene. Olia tenkte på å droppe hele eksamen, med tanke på oppussing, barn og barnevakt, og det hele. Jeg ville være forhindret fra å gjøre stort med oppgaven i dag og i går, så oppgaven måtte leveres på et vis tirsdagen. Jeg hadde sett gjennom den, selvsagt, den var ikke spesielt vanskelig, en del enkle spørsmål, og endel å skrive i lydskrift. Men den måtte gjøres, svarene på spørsmålene måtte formuleres, og jeg måtte finne ut hvordan ordene skulle skrives i lydskrift.

Så kommer jeg hjem, og Olia har gjort hele greiene. Hun har ombestemt seg, og vel så det. Hun er allerede i gang med neste oppgave, den vi skal levere i neste uke, den om grammatikk. – Du må bare skrive av meg, sa Olia, om lydskriften. Det er å overdrive, jeg vil gjøre det selv, men det er godt å ha en som har gjort oppgaven, og som man kan støtte seg på. Hun hadde brukt internett, og sin egen kunnskap om språkene hun kan, og om det hun har lært av tysk gjennom nettvideoer og bøker kjøpt i Kiev, altså russisk-tysk. Alle oppgavene var gjort, alle spørsmålene besvart.

Jeg kunne hjelpe henne litt på noen av spørsmålene, jeg hadde jo lest læreboken, og kjente igjen noen av oppgavene som gikk direkte på det som stod der. Hun var til veldig stor hjelp på lydskriften. På spørsmålene la jeg vekt på å skrive annerledes, og etter min mening bedre. Noen steder ville jeg rette henne også, hun hadde svart feil eller ufullstendig, men så hadde hun lastet oppgaven opp, det fikk være.

Og så i dag, på dagen fristen for å levere egentlig var, så fikk vi oppgaven vurdert og tilbakelevert. Begge fikk godkjent. Olia fikk «bra», men et par feil i lydskriften. Jeg fikk «godkjent», men her var en del feil, i tysken og i lydskriften. Så sånn er det, hun fikk bedre, på oppgaven hun gjorde i løpet av en dag, mens jeg som hadde brukt nesten en uke i direkte forberedelser, fikk litt dårligere. For begge er det jo selvsagt fine greier, vi har jo mildt sagt vært opptatt av andre ting dette semesteret, og nå har vi en knapp måned på oss til å forberede oss til den første, skriftlige eksamen. Det er en måned vi selvsagt har andre ting å gjøre, og langt fra får studere i fred.

Det er dog alltid godt å få en hindring passert. Så i kveld har jeg innvilget meg en fridag, med blogging og fred og ro foran peisen. Jeg har det for meg at Olia sitter oppe og gjør den andre innleveringen. Jeg vil gjerne lese læreboken først, med notater på iPad og innskriving av gloser, skikkelig, som jeg kaller det. Det gjør jeg fra i morgen. I dag er en rolig markering av at første skritt er tatt på det som til slutt skal bli et årsstudium i tysk, sånn at jeg kan det språkt også, skikkelig.

 

Peis og dårlig hvitvin

Hver kveld tenner vi opp i peisen. Eller jeg, det er jeg som tenner opp, min kone bryr seg lite, jeg bryr meg enormt. De to første årene har vi måttet spare, og har valgt å ikke varme opp kjelleretasjen når det ikke har vært nødvendig. Vi har bare varmet opp rommene vi har vært i, og de har vi heller ikke varmet opp helt skikkelig. Vi har spart gode penger på det.

I år tenkte jeg å fyre opp i peisen i helgene. Men så har jeg nå i det siste funnet ut at det er så koselig, at jeg bare må tenne opp oftere. Vintersesongen er jo snart slutt, og vi har tjukt av god og dårlig ved. Jeg har selv saget opp bjørketreet vi hadde i hagen. Tjukt av kvister og buskas fra år tilbake har vi også. Vi har i det hele tatt så mye, at det er bare bra å få brent litt, så det blir borte. Og så brenner det i peisen, og jeg sitter den.

Siden festen i januar har jeg fått koblet opp stereoanlegget til nettbrett og Wimp. Jeg kan høre musikk her nede også.

Fra festen er også gammel hvitvin. Vi kjøpte inn overdådig, selvsagt gjorde vi det, og hadde rikelig til overs. Vanligvis koster det oss ingenting, vi spiser rester med appetitt og glede. Og drikker med desto større. Men uken etter festen var jeg syk, så jeg fikk praktisk talt ikke spist og drukket noen ting. Vi kom en uke på etterskudd. Vi måtte hive store deler av salaten. I ukevis holdt vi på med en kartong rødvin. Og etter den var det en kartong hvitvin.

Den er selvsagt for gammel nå. Og hvitvin er ikke noe for vinter og peis, det hører terrassen og sommeren til. Men vi – eller jeg – kan jo ikke ta sånne smålige hensyn. Det er hvitvin vi har, og rikelig, så det er bare å ta noen glass når det nå nærmer seg helg. I peisen brenner det så koselig. Utenfor har snøklokkene tittet opp, men ikke åpnet seg. Det skal komme andre tider. Men tiden som er nå, er også god. Til neste år skal jeg ikke somle bort tiden med ikke å brenne i peisen.

 

Lørdagskos en kald, forblåst vinterdag

Meterologisk institutt går amok med sine OBS-varsler om dagen. Det virker som om de synes de har laget så fin logo, at de bare må se til å bruke den. Litt vinterstormer og uvær pleier ikke å forstyrre sjelefreden for oss vestlendinger.

Denne helgen har Olia og jeg vår første ordentlige innehelg, for i år. For første gang i vinter tenner vi skikkelig opp i peisen. Før jul hadde vi ingen hele helger hjemme, det var alltid noe jeg skulle gjøre, slik at vi ikke så bryet (og kostnaden) med å varme opp hele kjellerstuen. Etter jul tok det litt tid før Olia kom tilbake fra Kiev, og så var det jo festen min, forrige helg. Da tente vi riktignok opp i peisen, lite grann.

Men i dag morges gjorde vi det skikkelig. Og det har en magisk virkning på meg. Det er den beste måte å gi varme på. Det kombinerer varme, syn, lyd og lukt. Man kan sitte foran peisen og se den brenne. Å sitte foran ovnen og se på den, blir dumt, å sitte under varmepumpen og se på den blir bare komisk. Varmepumpe er energieffektivt. Men ikke blir det særlig varmt av den, og ikke blir det særlig stemning.

For fire år siden la jeg ut et dikt på poesibloggen. Det heter En vinterkveld, og er skrevet av Aleksander Pusjkin. Det er et dikt for været som det er nå, med vinterstormen som uler, snart som et dyr, snart som et barn, og snøføyken som kastes rundt. Det er et tvers igjennom nydelig dikt, skrevet for en russisk vinter, langt ute i den russiske ødemarken, der en mann og hans kone sitter i sitt gamle, slitte hus. Og så hører han dette uværet, som både er skremmende og som en gammel venn på en gang. Og kona sitter så stille over spinnerokken sin. Og mannen holder ikke ut alle følelsene sine, og må ta seg et glass, for ungdommen sin og for sorgen, og vil la fantasien fly til spennende steder. Der er en kjøttmeis, som lever på andre siden av sjøen. En kjøttmeis har vi også på maisbollen vår. Den strever nok litt, i vinden. «Til hjertene skal komme glede», slutter diktet.

Til hjertene skal komme glede (Сердцу будет веселуй).

Det samme tenker jeg, om meg selv og alle andre. Vi har også vin å drikke, rikelig, etter festen forrige helg. Stereoanlegget vi brukte der, fungerer her også. Endelig har vi koblet opp anlegget nede i kjelleren. Det tok oss to og et halvt år. Samtidig fikk vi koblet til nettbrett og wimp, på det, så vi – eller jeg – kan høre hva som helst. Olia bruker fridagen sin til å se russisk comedy box, et slags «komiske talenter» i Russland, en konkurranse om å gå videre eller ikke. Jeg legger nye vedstykker på peisen. Sitter foran den. Tenker. Tenker ikke.

Godt nytt år, god jul og Olia med permanent oppholdstillatelse!

I går var det stor fest i Gaupeveien 5. Deltakere var Olia og meg på stedet, Olias mor og søster i Kiev via Skype. Det er den første festen her i Norge Olia har hatt fullt og helt kontrollen over selv, og den ble vel så bra som andre fester vi har hatt her. Den overgikk i alle fall tidligere nyttårsfeiringer, der jeg har forsøkt å ta styringen.

Den første overraskelsen fra Olias side var å slå til med middag allerede i fem-tiden. Jeg satt nede og hadde tent opp i peisen, og følte jeg nettopp hadde spist, litt brødmat, sånn midt på dagen. Det var på tide å spise igjen.

Olia hadde laget pinnekjøtt med en naturlig vri, som en følge av at hun aldri har vært oppdratt til å lage pinnekjøtt. Blant annet var kjøttet stekt i ovnen, hun hadde laget en salat vi nordmenn aldri har tenkt på når det gjelder pinnekjøtt, og hun hadde laget en ekstra, tykk saus.

Selv på nyttårsaften, leeenge før en eventuell eksamen, leser Olia på ingeniørstudiet.

Selv på nyttårsaften, leeenge før en eventuell eksamen, leser Olia på ingeniørstudiet.

Kjempegodt. Jeg ble mer og mer sulten etter hvert som jeg åt. Det ble 5-6 store poteter, godt gjort når man på forhånd er mett, og det ble en god flaske juleøl.

Deretter gikk Olia og tuslet med sitt, mens jeg fyrte opp kopp etter kopp med Espresso, som vi smart har fått installert her nede i kjelleren.

Akkurat da jeg var ferdig med å drikke espresso, kom Olia med forslag om en flaske vin. Eller kanskje var det litt tidligere forslaget kom. Det passet i alle fall veldig godt: Jeg sluttet å drikke Espresso, og begynte å drikke vin.

Omtrent på dette tidspunktet gikk vi også opp. Det er veldig kjekt å sitte i peisestuen, der vi har peis. Men på nyttårsaften er det også kjekt å være oppe, så vi kan se på rakettene.

Nyttårsaften

Vi kan ha det gøy også før vi har fått pyntet oss.

Det passer også så godt at nyttår i Ukraina er en time tidligere enn her i Norge. Så vi får markert det ordentlig to ganger. Klokken 2230 (ukrainsk tid: 2330) ringte Olia sin søster og mor på Skype, gjennom min fancy iPad-mini.

Der var det stor stas, siden jul og nyttår er ett og det samme for dem, de feirer begge deler samtidig. Det vil si, de er ikke så nøye med julen, men de gir hverandre gaver på nyttår. Og de kaller det nyttår, novij god.  Gratulasjonen er S novim godom.

Nyttår, Nyttår2012

Olia snakker med sin mor på Skype, og har fornuftig satt nettbrettet opp mot vinflasken sånn at alt er innen rekkevidde.

Oppglødd av dette og av vinen kom jeg på at jeg hadde gave til Olia. Jeg løp for å hente den med en gang, nå var det ingenting lenger å utsette, skjønt, vanligvis utsettes nok gavene til neste morgen. I hvert fall var det slik da Olia var liten. Men nå tilbød jeg å gi henne gaven med en gang, og hun ble nesten gråtende av lykke, enda jeg hadde sagt på forhånd at jeg kom til å gi gave og til og med hadde spurt om det var greit om jeg gav akkurat denne tingen.

Nyttårspresang

Olia pakket opp denne gaven i opp mot ti minutter. Det er en lang billedsekvens som følger med, men jeg har ikke plass til å legge dem ut på bloggen.

Om Olia husket dette eller ikke, vet jeg ikke. Ingen gavegiver kunne i alle fall bedt om mer oppmerksomhet rundt gaven som ble gitt bort. Hun hadde også bare denne ene, alle andre gaver ble gitt oss på vår julaften. Nå pakket hun forsiktig opp, forsiktig så forsiktig, fordi hun etterpå tenkte å pakke inn gaven til meg i det samme papiret.

Nyttårspresang, Nyttår2012

Nå nærmer det seg at presangen blir åpnet.

Underveis her hadde vi også fått tid til å skifte fra hverdagsantrekk til festanrekk. Det må også med.

Plutselig var det nyttår i Ukraina snart. Vi måtte få med oss talen til Janukovitsj, det er tradisjon. Om presidentene og statslederne er aldri så udugelige og kriminelle, så sitter det dypt i sjelen at tsaren er nasjonens far og naturlige leder, hans myndige ord kan få nasjonen inn på den riktige vei. Dette er min hobbyanalyse, jeg vet ikke om det virkelig er slik. For oss nordmenn er jo kongens og statsministerens tale på nyttår smått ironisk, jeg har aldri tenkt på dette som noe jeg må få med meg.

Nå fikk jeg altså med meg den ukrainske presidentens tale i det klokken slo tolv i Ukraina. Olie og jeg var lynraske i å skåle i rødvin, dette klokkeslettet kom brått på. Det kom så brått at hele vinglasset veltet, og ipaden med skypesendingen falt på gulvet. Det var et veldig uheldig tegn, i følge Olia, men i følge meg gjorde det ingenting, vårt nyttår skulle jo komme først om en time. Da skulle vi skåle i champagne.

Nyttår2012

Her sitter jeg i gaven min. Som alltid når jeg får klær av Olia,må jeg ta dem på med en gang.

I mellomtiden en eller annen gang var det plass til gave til meg også. Olia rotet litt om det skulle være nyttårsgave eller bursdagsgave. Det var sikkert i november hun kom med en diger bærepose med klær som skulle være gaver til jul og bursdag i årevis fremover, men hun klarte ikke å holde seg så mye som en time, og gav meg alt straks. Til jul gav hun meg en ny skjorte, og nå en ny genser. Alt sammen fint.

Og så var det nyttår også for oss i Norge. Vi begynte å tusle ut på terrassen og rundt omkring. Det ble sånn kaos som det gjerne blir på en fest, selv om vi bare var to stykker på den. Jeg måtte tenne fakkel, alle skikkelige folk har fakkel på trappen når det er fest. Og Olia snakket stadig med familien i Kiev. Og så hadde vi fotograferingen. Og vi hadde nå både champagne og rødvin vi måtte ta oss av.

Det er tradisjon i Olias familie, og sikkert rundt omkring i Ukraina og Russland, at man skriver ned et lite ønske på en serviettbit, og sluker denne med nyttårsskålen. Så blir ønsket oppfylt. Jeg har ønsket det samme hvert eneste år, det har aldri blitt oppfylt. Så denne overtroen er jeg skeptisk til. Men jeg ønsket det samme enda en gang, og tror det denne gangen vil gå.

Jeg ble etter hvert nå travelt opptatt med å drikke vin. Olie er en finfin festpartner, full av humør og innfall, men hun mangler stayerevne. Tidlig slutter hun å drikke vin. Og tidlig vil hun bare droppe alt i hop og legge seg. Klokken var sikkert rundt ett da det siste inntraff. Jeg er altfor gammel til å gå rundt og feste på egen hånd, jeg er tross alt 39 år, så jeg la meg jeg også.

Første nyttårsdag, og Olia er straks i gang med lesingen til eksamen laangt frem i tid.

Første nyttårsdag, og Olia er straks i gang med lesingen til eksamen laangt frem i tid.

I dag våknet vi til en praktfull dag på alle mulige måter. Jeg stod opp to ganger. Først altfor tidlig, for jeg uansett ikke vil klare å sove i sånn oppglødd stemning, så en gang til, for det er alltid kjekt å våkne med Olia. Vi spiste en herlig frokost. Olia kastet seg over ingeniørstudiene, og jeg kastet meg over henne, fikk jeg lyst til å si.

Rettere sagt er at jeg hadde en utedag i finværet. Jeg ryddet i garasjen, noe jeg aldri ville tro jeg ville skrive som et hyggelig gjøremål, og jeg plukket vodkaflasker fra hagen. Alltid et bevis på en solid fest. Jeg fikk også satt ut terrassemøblene, i hvert fall en stol. Solen har snudd, det vil våres, det er ingen ting å utsette. Jeg hadde på årets første dag årets første sjakkparti utendørs – på iPhonen.

Det begynner å bli en fast juletradisjon at min venn kaster vodkaflasken ut vinduet når den er tømt.

Det begynner å bli en fast juletradisjon at min venn kaster vodkaflasken ut vinduet når den er tømt.

Og Olia fikk i dag meldingen om at hun er innvilget permanent oppholdstillatelse i Norge. Hun er på vei til å bli norsk statsborger, og vi kan reise til Ukraina når bare vi vil. Middagen var i dag på ny pinnekjøtt, på ny med Olias vri, nå bare litt bedre, siden jeg begynner å bli vant til den. Og så var det kaffe, og så var det bra alt i hop.

Det har vært en nydelig nyttårsfeiring, jul og bursdag, nydelig alt. Om bare 2013 kunne fortsette som det har begynt. Det var ingen snubling i starten dette året her.

 

Vi tenner opp i peisen

I dag fyrte vi opp for første gang denne sesongen. Olia og jeg. Vi har peis i huset vårt, og kan tenne den oppnår vi vil. Vi begynner nå.

Min dag er beseglet. Jeg kommer til å sitte foran den, og se på den. Ingen TV-program kan matche noe slikt. Ingen film på YouTube, ingen aktivitet på Internett. Å se inn i peisen gir glede, ro og ettertenksomhet. Mye av det ekstern underholdning ikke kan tilby.

Olia har kjelleren full av presanger hun ikke fikk med seg forrige tur til Kiev. Hun rydder i dem. Snart skal hun lage Plov. Det blir perfekt akkompagnement til peisbålet.

Nå skal vi tenne opp i peisen hver helg, og vinteren skal være en årstid å nyte. I fjor kjøpte vi ingenting ved, og måtte klare oss på rester fra mor og graps fra hagen. I år har vi kjøpt litt. Neste år skal vi kjøpe mye.

Vi skal ha mye kos. Vi har tent opp i peisen. Tenk at vi kan skrive det, og så er det bare en hverdagslig hendelse i ens eget hjem.

20121124-172519.jpg

Hjemmelørdag i januar

Av og til er tingene så gode som de kan bli. Det var de i dag. Det brenner lystig i peisen, fra dataen streamer Don Giovanni, jeg sitter med min iPhone og skriver. Det har vært en herlig dag.

I går var vi på kalkunmiddag hos mor i Kvednadalen, i dag har vært hjemmedag for Olia og meg, og i morgen blir det på ny en slik dag. De er sjeldne for oss. Særlig denne uken, jeg er i full jobb, og naturlig nok på jobb på dagtid av den grunn. Denne uken var jeg også opptatt hver kveld fra tirsdag til torsdag, siden det var opptredener med Stand up Stavanger.

Sene kvelder og grytidlige morgener gjør det omtrent umulig å se sin kone, og vi er fremdeles så nygifte at vi savner hverandre fryktelig med en gang. Hun er jo deltidsansatt i helseveseneet, og må fylle opp med ekstravakter. De kommer på ugunstige tidspunkt, om kveldene og i helgene, akkurat når jeg er hjemme. At hun i tillegg følger forelesninger på ettermiddagen to dager i uken ved UiS gjør det enda et lite hakk verre.

Men i dag jobbet ikke hun, ikke jeg, og det stod ingenting på programmet. Det vil si, vi har laget vårt eget program, hvert vårt. Mitt program gikk ut på å lage litt ekstra god mat, og å tenne opp i peisen. Hennes program gikk som vanlig ut på å se på tepper på internett, hun har blitt helt besatt av det.

Lørdagsfrokosten følger omtrent samme rutiner den har gjort i 19 år: Det skal være rikelig med kaffe. Ellers så kan man variere noenlunde som man vil. Vi har kjøpt oss kraftig opp på tilbudspålegg, Olia og jeg, vi har begge vanskelig å stå i mot gode tilbud. Og vi er fremdeles så nygifte at vi ikke har klart å samordne helt innkjøpene. Det blir ofte en kamp mot datostemplingen å få spist opp all maten vi har, en kamp vi vanligvis taper. Men maten taper også, for vi spiser den uansett.

I dag hadde jeg vært så ekstravagant at jeg til og med hadde kjøpt reker. Ferske reker til frokost. Før jeg ble gift hadde jeg ikke ferske reker til festmiddag en gang.

For første gang i dag så jeg en rødstrupe på terrassen, i ferd med å spise fuglematen jeg har lagt ut til den og de andre fuglene. Det var fugl nummer 1 og en stor seier. Det sier litt om hva slags dag det var.

Og vi tente opp i peisen. I hele sommer drev jeg på og kvistet opp og klippet og sagde og hogg greiner og graps fra hagen. Forsøkene jeg har gjort på å brenne det har ikke stått i stil til innsatsen. Det har vært stusselige greier. Først da min gode venn, Martin, kom for gitar og vodka ble det litt flamme på sakene. Det varmet.

Nøkkelen er at når man har dårlig ved, tynne greiner og bare graps, så må man ha mye av det. Det skal jo vekk alt sammen uansett, det er søppel. Og om varmen ikke holder samme kvalitet som varmen fra god ved, så er det estetisk vakkert med flotte flammer, og det gir mye god lyd med knitring og varmepust.

Lørdagsgrøt nede i kjelleren med kone og peis. Man klager ikke på sånt. Olia var også i fyr og flamme, full av planer om hva slags tepper hun skulle kjøpe og hvor hun skulle ha dem. Med henne er det ikke langt fra sannheten å si at hun har lyst til å kjøpe seg en ferieleilighet, ikke fordi hun har så lyst til å reise på ferie andre steder enn til Kiev og Krim, men fordi det er flere vakre tepper enn rom å sette dem i.

I Wijk an Zee er det sjakkturnering. Den har gått sin gang over dataskjermen hele dagen. Perfekt underholdning en lørdags formiddag og ettermiddag og kveld der dagen er satt av for å tenne i peisen og holde peisen varm. Ikke for travelt kom det av og til trekk i det jeg konservativt vil kalle Scrabble, men som nå er Wordfeud, og som jeg spilte med min søster. Det er den første appen jeg har spilt. Alt det som skal skje med én, gjennom et langt liv.

Og på kvelden var høydepunktet: Fersk laks. Det var fisketilbud på butikken, for anledningen hadde jeg bil i går, jeg kunne kjøpe inn. Det er den første ferske laksen  jeg har kjøpt i mitt liv, fra ferskvaredisk. Det nærmeste jeg har kommet er vakuumpakket. Det er  en forskjell.

Olia var på den tiden maten skulle lages så tapt i teppeverdenen at det var jeg som laget middagen, enda så lite likestilt vi prøver å være. Jeg skjønte hvor det bar da jeg så hun hadde satt stekepannen på platen, platen på, men ikke noe i det. Og hun travelt opptatt med å fortelle hvor vi skal plassere et spisebord vi skal få, og om hvilke tepper vi kan kjøpe hvor hen.

Oppskrift: Laks, ris, fløte, tomater og paprika. Krydder er salt og karri. Jeg har sansen for mat der alle ingredienser er sånt jeg har kjent til hele livet, ikke noe fancy her, bare skikkelig godt alt i hop. Og ferskt, og peis.

I Wijk an Zee vant Magnus Carlsen et langt parti mot Boris Gelfand. Typisk Magnus Carlsen, han spiller partiet uten å ha noen fordel i det hele tatt, det ser helt umulig å vinne en slik stilling mot en klassespiller som Gelfand. Men så vinner Magnus Carlsen bare likevel, plutselig var det ikke så lett alt likevel, plutselig gikk det an å gjøre en feil. Og om man unngikk den, kommer snart en sjanse til å gjøre en annen. Jeg fikk selv i dag formiddag avsluttet en katastrofalt lang tapsrekke i nettsjakken min. To partier til dagen, jeg tror kanskje jeg vant en gang i starten av uken, eller om det var i forrige uke. Og så altså på ny igjen, i dag.

Det har vært en bra dag. Det har vært en skikkelig hjemmelørdag. Jeg ser nå at det er overmåte tydelig at lørdag må være en dag med peis. Lørdager skulle alle være som denne.

20120121-224851.jpg