Med gamle kolleger på Pervak

Tilfeldigheter gjorde at vi kunne møtes. En gjeng gamle kolleger fra Bergen pleier nokså regelmessig å reise på tur sammen til forskjellige europeiske byer. I år reiste de til Kiev.

Midt i juli pleier ikke Olia og jeg å være i Kiev. Da har vi reist til Krim. Men akkurat i år, så ventet vi til 14. juli med avreisen, og reiste ikke engang da, men vekslet inn billettene.

Dermed ble det mulig å ha et lite møte med disse kollegene fra arbeidsplassen jeg forlot da jeg flyttet fra Bergen i 2011. Det var ikke som de utallige og gudsjammerlige møtene vi var tvunget til å ha i arbeidstiden. Dette var skikkelig.

Hvem kunne tro vi skulle møtes igjen i Kiev? Tilfeldigheter – styrte og vilkårlige – gir livet mange sånne små, behagelige overraskelser.

Jeg er kjentmann i Kiev. Pervak er stedet. God mat, rikelig øl. Hvem forlanger mer i godt selskap?

Vi skulle møtes klokken fem. Jeg er gift mann nå. Derfor slipper jeg ikke alltid enkelt ut når jeg skal noe sted. Jeg må gjennom kvalitetskontrollen til Olia. – Den skjorten er ikke strøket, sier hun. – Den kan du ikke ha. Og så går det litt tid å velge en ny, og så har jeg visst tatt på beltet feil, og så blir jeg litt forsinket.

Men vi tok godt igjen de tapte minuttene med intensivt snakk og skikkelig vikingdrikking. Det var nyheter om arbeidsplassen, nytt fra meg i Rogaland, mimring og minner, utveksling av erfaringer, latter og drøs. Den ene har som jeg russisk kone, og kjenner godt igjen mange av historiene til Olia og meg.

Så var det slutt, og på tide å gå hjem. Jeg var så full at jeg har problemer med hukommelsen herfra. Et sikkert tegn på at vi har gjort en god innsats. Det ble fortalt mange gode historier, mye morsomt, mye interessant. Det er klistret i hjernen, og vil ikke bli glemt. Men ut på nettet skal det ikke. Det blir mellom oss som var der, og de vi selv velger å fortelle det til.

En dag for meg selv i Kiev

I går kveld fikk jeg melding fra min kjære Olia at hun ikke kom hjem for kvelden. Det vil si, hun forble hjemme. Fra leiligheten i Petsjersk til leiligheten i Lepse boulevard er det en god time med forskjellige marsjrutkaer, og hun orket ikke reisen når klokken var elleve. Uansett hadde hun flere gjøremål med utgangspunkt i sentrum i dag, og måtte i alle tilfeller ha reist tidlig inn til byen i dag morges. Så jeg hadde kvelden i går og hele dagen i dag alene.

Det største problemet for ikke å si et av de eneste i slile tilfeløer er maten. Jeg har bodd uten kone eller mor opp mot halvparten av årene mine, så jeg har vært tvunget til å lære meg å lage mat, men med kone eller mor på plass, blir man raskt bortvendt, i alle fall har jeg blitt det. Og her i Ukraina går det bare ikke. Her kan man si at kvinnesak er at mannen selv skal betale for maten kvinnen lager til ham, og selv betale for spriten han drikker.

Kort sagt: jeg har spist alle mine måltid ute siden Olia bleborte for en stund. I går lette jeg etter en restaurant i nærområdet, fant den ikke, og ble derfor stående uten mat for kvelden. Folk som har det minste kjennskap til sakene vet også at her i øst er gatene dårlig opplyst, sidegater ikke i det hele tatt, så letingen ble også litt halvhjertet. Jeg er jo ennå ikke helt kjent i området vi bor nå. Som regel tar jeg bare drosjebuss (marsjrutka) bort fra det.

Det ble en urolig natt uten Olia. Vi har bare vært gift halvannet år, jeg er allerede avhengig. Jeg følte meg våken hele tiden, drømte rare, skumle drømme med en rekke mennesker jeg til vanlig ikke forholder meg til i sentrale roller. Om morgenen var jeg ikke utsovet.

Selv om jeg skriver på min nye tablet med berøringstastatur og litt for småbokstaver, er jeg tydeligvis ike redd for ord. Først nå begynner jeg på det posten skulle handle om.

Tredje inngang til venstre er leiligheten vår.

En ting går til min fordel når Olia er borte: jeg får lese i fred. Ellers har hun alltid en historie å fortelle, spørsmål å stille, og hun er like slepphendt med ordene når hun snakker som jeg er når jeg skriver. De renner ut, som fra en kran til et vannmagasin som aldri blir tomt. Jeg leste til å begynne med ti sider i Mortvie dusji (Døde sjeler) av Gogol. Det er krevende lesning, tre timer og over hundre gloser tok det. Men så gjenstår også bare tolv sider i hele romanen (første del av den, den kjente, den delen som er oversatt til norsk). Jeg får lest den ut i kveld når jeg kommer hjem, alt er da lest i løpet av vinterferien, verd hele ferien bare det.

Så var det ut å spise frokost. Litt slumaktig ble den spist på McDonalds, i perieferien ute i Provitofloski boulevard, om jeg fikk det riktig, laangt oppe i den veien som går opp fra Lev Tolstovo, undergangen like ved jernbanestasjonen. Der fikk jeg sjekket internett, ikke minst når flyet vårt går hjemover i morgen. Jeg fikk også sjekket kartet på min eminente tablet (det er koblet til nettet, og jeg har ikke funnet ut noen måte å laste ned byene jeg er i på) og lagt planen for veien videre.

Denne McDonalds i Kiev er det nok ikke mange turister som har besøkt, selv om jeg ikke med det vil reklamere for den.

Herfra gikk jeg. Det er mange timers gange og god mosjon. På ørene hadde jeg foredrag, spilt av på min Phillips GoGet Mp3, først et om astronomi, «galaxies, stars and the universe», så et om kosmologi, «dark materie and dark energy». Dette er hva jeg studerer i fysikk for tiden, og en fin liten repetering. Det er også artig å legge merke til hvordan særlig den første forelesningsrekken unngår all matematikk. Foreleseren snakker om kompliserte emner som partiklenes bølgenatur, Heisenbergs usikkerhetsrelasjon og Einsteins generelle relativitetsteori, men en enkel ting som gravitasjonskonstanten lar han bare ligge. Ingen tall, ingen formler. Det er rart det har blitt sånn her i verden – og ikke bare i Norge – at man frykter matematikken mer enn det abstrakte.

Det fine med Kiev og andre russiske byer av en viss størrelse er at det aldri er langt mellom en russisk kirke med en sovjetrussisk boligblokk i bakgrunnen.

Alright, mens jeg gikk og hørte på dette foredraget, beveget jeg meg ned hele den lange hovedgaten Utruskovo ned til broen ved stasjonen, broen jeg kjenner fra første stedet vi bodde her denne ferien. Jeg fotograferte også en del, men kan ikke laste opp biøder fra denne anretningen. Fra broen gikk jeg opp Lev Tolstovo (ikke plassen, gaten), og tok dristig til venste. Det er en omvei, men også en vei jeg sjeldnere går. Det blir rumdt universitetsparken på venstreside. Cirka ved Volodimorskij-katedralen skiftet jeg foredragsserie, den nye er mer seriøs, 24 foredrag er satt av, formler er ingen frykt, det eneste er at det virker til å være opprinnelig en filmet serie, for foreleseren henviser hele tiden til bilder, men jeg ser selvfølgelig ingen der jeg går. Jeg ser bare Kiev.

Russere og ukrainere har aldri vært for opptatt av klima og miljøvern. Dette kullkraftverket - Tets-3 - er plasser midt i sentrum av Kiev, like ved stasjonen.

Ved den gule katedralen ved den store hovedgaten – Taras Sjevsjenko – oppkalt etter den store, ukrainske nasjonalforfatteren, den eneste av dem som skrev på ukrainsk (men Olia gjør også et nummer av at han var halvt tysk), tar jeg til venstre, og holdt meg lengst mulig på veier jeg sjelden går. Jeg gikk på baksiden av nasjonaloperaen, men Volodmirskaja ulitsa nedenfor «Den gylne port (Zolota vorota)» er det naturligvis vanskelig å unngå.

Den gule Volodomirskij-katedralen ved Boulevard Taras Sjevsjenko delvis skjult bak trær - som vanlig, når man skal fotografere den fra denne vinkelen.

Det er også en vakker gate, med den ærverdige St. Sofia katedralen med sine grønne kupler, og med utsyn til St. Michaels gylne dom som ble skandaløst revet i Stalins 30-årene, men gjenoppbygget i år 2000. Her er også mye annen vakker arkitektur, selvsagt kontrastert med plumpe betongbygninger fra Sovjet-tiden.

Målet for denne delen av spaserturen er Bulgakovmuseet. Vinterferien 2008 gjorde jeg helhjertede forsøk på å finne det, jeg hadde adressen, kart og russiskkunnskaper. Det hjalp ikke. Siden har jeg hatt museet i tankene hver gang jeg har vært her, og også spurt Olia hvor det er. Hun vet det, hun har vært der, så det eksisterer, men hun har aldri vært noe særlig ivrig på å forklare nærmere nøyaktig hvor det er hen. Årsaken til at jeg var mer optimistisk denne gangen, var at det dukket opp på kartet på tableten min. Da skulle jeg være nødt til å finne det.

Andriskij-kirken til Bartolomeo Rastrelli er et yndet bakgrunnsobjekt for bryllupsfotografier i Kiev.

Museet ligger i Andreiskij gaten, eller – nedstigningen. Det er en gammel, ærverdig gate, sikert den høyest elskede i Kiev. Her ligger brosteinen som den har ligget siden den ble lagt der. Her er ingen biler, men fredelige gateselgere og koselige småkafeer på begge sider av gaten. St. Andrews katedralen, tegnet av samme arkitekt som tegnet Ermitagen – Vinterpalasset – i St. Petersburg, ligger flott på en liten høyde langs nedstigningen. Det er Pittoresk, i ordets beste betydning.

Andrivskij uzviz, som det må bli på ukrainsk, Andrivskij-bakken, er kanskje best på norsk. Kievs høyt elskede og gamle ærverdige gågate ned fra en byens mange høyder.

Etter litt strev fant jeg også Bulgakovmuseet. Jeg gikk først litt for langt, men med kart der stedet var merket av, måtte jeg klare det, og klarte det. Jeg fotograferte det lille, gule huset, som ligger på innerhjørnet i svingen ned mot Kontraktnova Plotsjad, men besøke det fikk jeg ikke denne gangen heller. Denne dagen var museet reservert for grupper.

This is it. Bulgakov-museet i Kiev.

Neste mål var en liten lunsj, som jeg konsumerte raskt, før jeg gikk ned til elven og fulgte den til hengebroen over til en av Dnjeprs mange øyer. Jeg gikk over denne broen første gang i sommer, og kommer til å gjøre det til en tradisjon. Det er en praktfull utsikt mot den nordlige delen av byen, og selvsagt også nedover østbredden. Jeg går alltid øangsomt over, stopper ofte, fotograferer flittig. Det er 3 grader i Kiev nå, etter en periode med kraftige kuldegrader. Så det er lagt seg opp is på elven, nå løsner den, og renner nedover i store flak. Det er et mektig og forunderlig syn.

En vinterdag i mars ser hengebroen over Dnjepr gjerne slik ut.

Jeg brukte også litt tid på øyen, tuslet rundt, hadde gladelig kjøpt.meg et beger øl hadde jeg funnet noe, men vinterstid er visst selv ikke Kievs ølkiosker åpne.

De beveger seg, disse isflakene, i en forunderlig rekke som ikke ser ut til å ha noen ende.

I stedet gikk jeg tilbake, opp til vennskapsbuen, satt skulle det være i hermetegn, det er et symbol på vennsskapet mellom Russland og Ukraina. Kanskje er det et ufrivillig godt symbol, for buen er grell, plantet der i 1983, i Sovjettiden, og helt vilt har det to kommunistmennesker med hammer og sigd midt under buen, og en vakrere skulptur av ukrainere opp igjennom historien som står og ser på det. Det ser ut som den ukrainske rekken er satt der først, viljesterke folk somskuer fremover – og så er kommunistene satt der midt i synet på dem etterpå. Takke meg til vennsskap.

Jeg ville gjerne også ha med bildet av disse vintervolleyballspillerne i Kiev.

Etter dette gjensto bare sjarmøretappen ned paradegaten Kresjtsj. Den er stengt for biler i helgene, så det var god plass til meg og alle andre fotgjengere. Jeg ble rent optimistisk i hodet. Ved enden av gaten, og litt til, ligger restauranten Pervak, der jeg er nå og skriver denne posten. Så er det bare å betale regningen, og ta drosjebuss 69 eller 411 tilbake til leiligheten langt unna. I morgen går flyet hjem til Bergen via Riga klokken 1550.

De har det med å bli vellykkede, disse vinterferiene i Kiev.

Turen jeg gikk, som den blir strukket opp i GoogleEarth. Den begynte oppe i toppen, og endte som man ser på Pervak. Cirka halvannen mil var det alt i alt i følge denne beregningen.

Boulevard Lepsje 79b, Kiev

Forrige gang jeg skrev om ferien skrev jeg at Olia og jeg bodde i noe av det verste jeg har vært borti av leiligheter. Jeg var så vidt begynt å venne meg til den, og hadde slått meg til ro med at her skal vi bo denne ferien, og hadde til og med kjøpt inn opp mot 10 liter forskjellige drikkevarer, da Olia kom hjem fredag kveld og sa at nå skal vi flytte. Foreldrenes andre leilighet var nå klar.

Helst skulle vi flytte med en gang og få det overstått. Men jeg fikk overtalt Olia til å sove en natt til, det var jo også tre netter vi hadde betalt for (godt ferietips, betal alltid for et par dager først, og betal så resten om man er fornøyd, hvis ikke kan man enkelt og greit flytte ut og slippe å krangle om penger). Så sånn skulle det bli.

Lørdagen hadde Olia et ærende ute på familiens datsja, og måtte tidlig av gårde. Etter hun var reist, ikke uten å pakke alle tingene først, satt jeg og leste (jeg leser denne ferien Mortvie dusji, eller ”Døde sjeler”, en fornøyelig bok jeg har lest flere ganger på norsk, men som særlig i begynnelsen er svært vanskelig på russisk) til klokken var 1200, og jeg også forlot leiligheten.

Jeg hadde to alternativ. Det ene var å reise straks til foreldreleiligheten. Olia hadde tegnet flott kart, men siden det dreide seg om litt avstander og to skifte av Marsrutkaer, så var jeg litt motvillig til at jeg skulle reise først opp til leiligheten uten henne. Jeg skar kort sagt igjennom, og bestemte meg for å reise ned på favorittrestauranten i Kiev, Pervak, og spise der en bedre lunsj til Olia kom tilbake.

Problemet var all bagasjen. Generelt sett hadde vi utelukkende med gaver denne gangen, full koffert og sprengfull bag, helt rundt grensen på 40 kilo, omtrent alt sammen klær Olia hadde kjøpt i Norge til familien. Men det viste seg at enda alt dette var gitt bort, var det fortsatt nok igjen til at bagasjen for meg ble tung og uhåndterlig. Jeg hadde jo nettopp kjøpt inn drikke, også, deriblant en 6 liters dunk med vann. Og kofferten stod i leiligheten i Petsjersk. Det var en sekk og en bag brukt som håndbagasje, og resten i bæreposer. Rett og slett slitsomt.

Jeg kom meg imidlertid til Pervak etter en lang og delvis strevsom tur i Marsrutka, og en kort, men fullt ut strevsom tur fra stoppeplassen til restauranten. Der bestilte jeg god mat, pannekaker og russisk kaviar, kalv i cognacsaus, øl, brød. Det var her jeg la inn posten for onsdagen. Jeg hadde tenkt å legge inn litt mer, men Olia kom raskere enn jeg hadde tenkt, og dermed ble dataen lagt bort, det vil si, gitt til henne.

Etter at også hun og jeg hadde kost oss lenge og vel der på den flotte restauranten, hele Chaplin-filmen ”Modern times” ble vist mens vi var der, en fin kandidat til min favorittfilm, forresten. Så var det å reise til foreldreleiligheten, som ligger enda litt lenger unna sentrum enn den vi leide først. Og selv med to til å bære var det tungt med bagasjen. Det er noe eget med bæreposer, spesielt når de er for fulle. Og bagen og sekken var også stappet for fulle og tunge til hva de er beregnet for, et slit var det.

Men til slutt hadde vi kommet oss både inn i riktig Marsrutka, funnet oss en god plass og fått plassert bagasjen så den ikke var til sjenanse for andre, og reist den kanskje halve timen til stoppestedet der vi skulle av. Så var det ytterligere 10-15 minutter å gå til fots. På veien stakk vi innom en nærbutikk, og fikk kjøpt oss litt mat også.

Og da vi endelig var fremme skjønte jeg for alvor hvor riktig det var at jeg ikke prøvde å finne leiligheten selv. Jeg visste adressen og nummeret på leiligheten. Men det er fire oppganger på den adressen jeg hadde, og aldri om jeg kunne vite hvilken av den som er den riktige. Selv Olia tok feil, hun som har bodd der i årevis. Ganske komisk ble det, egentlig, etter at det for meg først hadde vært litt skremmende. Vi stod der uti huttiheitti mørke Kiev, med den avanserte magnetlåsen som skulle låse oss inn, men vi fikk bare signalet ”Err” for ”Error”. Først var det jeg som prøvde, jeg trodde jeg gjorde noe galt, men heller ikke Olia fikk det til, Error, Error, Bip, Bip. Olia begynte å banke på rutene og rope på folk, og jeg kunne bare forestille meg hvordan det måtte være om det var jeg som måtte gjøre det, om jeg var alene her og skulle finne frem. Det viste seg at noen var hjemme i det ene vinduet Olia knakket, og vi fikk en sedvanlig sint ukrainer som kjeftet et eller annet, og Olia lot meg forstå at det var neste dør.

Så her bor vi nå. I forhold til der vi bodde først er det paradis. Det var også ordene jeg brukte da vi kom inn, inspirert av Chaplins Modern times, da han kommer inn i rønnen den tapre omstreiferkvinnen hans har funnet mens han var i fengsel for en stund. Det er mye å si om denne leiligheten. Jeg nøyer meg med lite. Energiøkonomisk er det alltid lærerikt å tilbringe litt tid i fremmede land, selv om leiligheten stod tom var den aldeles varm, så varm at Olia og jeg faktisk må ha vinduene oppe, enda det er tosifrede minusgrader ute. Leiligheten har en flott skrivepult for meg å lese og skrive gloser på. Av ting å utsette er at den ikke har noen skikkelig komfyr. Gassen lekker på den som er, og da skal man selvsagt ikke bruke den. Opprinnelig var planen vår å kjøpe en ny, men det viste seg at plassen den står på er så liten, at det ikke finnes komfyrer i den størrelsen for salg i følge Olia.

Dermed spiser vi middag av mat varmet opp av vann fra vannkoker, eller hva det nå er for slags triks Olia benytter, og lar kjærligheten ta igjen det vi mangler av luksus.