Friske igjen

I går kunne jeg endelig ta en morgentur ned til treningsparken Katsjalka igjen. Det er en ennå litt rusk igjen i kroppen, så jeg løp bare kvarteret frem og tilbake til metroen Arsenalnaja, og kjørte de to stoppene derfra. I tillegg hadde jeg på tykk treningsbukse, og genser. Temperaturen på mobilen viste da også en kuldegrad, og «føles som» -8. Halvannen uke uten trening gjør at jeg har litt gangsperr i dag, og dropper treningen for en morgenpost i stedet.

Det var en dramatisk dag i kandidatturneringen i sjakk i Moskva i går. Russeren Sergej Karjakin – som en gang var ukrainsk statsborger -, slo tilbake etter tapet mot inderen Anand dagen før, og vant tilsynelatende enkelt mot bulgareren Topalov. Topalov har selv uttalt at han ikke er topp motivert til denne turneringen, og lenge var usikker på om han i det hele tatt ville stille. Han spiller på gøy, tar store sjanser, og er ikke så nøye som de andre på om det blir seier eller tap. Denne dagen var det en stor fordel for Karjakin. Bulgareren prøvde siciliansk forsvar mot Karjakins e4. Det leder gjerne til friskt angrepsspill med kongeangrep på hver sin fløy, midt i blinken for Karjakin. Han virket også godt forberedt, motivert og fokusert, han utspilte Topalov, og stod til seier etter få trekk.

Godt for Karjakin var det også at inderen Anand nokså uventet tapte stort mot amerikaneren Nakamura, som til det har hatt en elendig turnering. Men Nakamura har tradisjonelt hatt et godt tak på Anand, er nokså alene i sjakkverdenen om det, og spillet for inderen gikk skeis med en gang. Det var nesten pinlig så han ble utspilt allerede i åpningen, og fikk en stillig som kan minne om sånne amatører får når de spiller mot mestere. Brikkene stående i hytt og vær, og helt åpen kongestilling. Veldig merkelig etter det svært gode partiet mot Karjakin dagen før, for Anand.

Resultatene gjør at Karjakin ligger meget godt an nå som det er to runder igjen. Han leder over rivalen Caruana på kvalitet, som det heter, eller tiebreaks, på engelsk. Hadde Anand klart remis i går, var det Caruana som ville ledet på kvaliteten. Så jevnt er det. Men selv om det er nesten helt likt, er det Karjakin som er lite grann foran, og siden han skal ha hvit mot Caruana i siste runde, står han frem som klar favoritt. Før lå det an til at Karjakin måtte vinne med hvitt mot Caruana. Nå er det Caruana som kanskje må vinne med svart mot Karjakin. Siden det er hvit som begynner, er det Karjakin som har fordelen, og på aller høyeste nivå har dette en god del å si. Det er imidlertid en runde igjen før sisterunden, der Caruana har hvit mot russeren Svidler, og Karjakin svart mot armeneren Aronian. Den runden er klart vanskeligst for Karjakin. Så det er kanskje her Caruan må håpe det blir avgjort. Han må vinne over Svidler, eller så må Karjakin tape mot Aronian. Siden tittelkampen mot Magnus Carlsen i november er i New York, er det viktig for amerikanerne å få en av sine egne, det vil gi mer oppmerksomhet, og det er gøy med hjemmebane. Jeg holder imidlertid med Karjakin, og var veldig glad for sånn det gikk i går.

Med oss gikk det også ganske godt i det som forhåpentligvis var den siste, kalde dagen. Konemor Olia fikk flyt i eksamenslesingen i statistikk, endelig forstod hun dette med normalfordelingen og binomisk fordeling, hun tegnte grafer i geogebra og skjønte formler og symboler, hun ville være hjemme og lese, mens lille Ira og jeg gikk ut. Godt kledd. I fire lag gensre og to-tre lag bukser så hun ut som en klump i den store kunstpelsen hun har ytterst. Skoene er også altfor store, arvet etter søskenbarnet, slik at hun kan ha tykke sokker i dem, uten at de blir for små. Dette holder henne varm, men minsker bevegeligheten hennes.

Den opprinnelige planen var å ta bussen et sted, gjerne høydene langs elvebredden, men i stedet tuslet vi bare de par hundre meterne opp mot sentrum av Petsjersk, krysset med metrostasjonen. Jeg brukte tiden også til å gå gjennom russiske gloser på Anki, og som vanlig fotografere flittig. Lille Irina er veldig søt i den pelsen, og ser ikke ut til å la seg sjenere av at hun knapt kan bevege seg. Hun vagger omkring, peker på biler og busser, og prøver å klatre over gjerder og opp på benker likevel. Når hun blir sliten, vil hun bæres litt. Og det er slik vi kommer oss fremover.

Noen ganger når det er trygt for biler og andre ting går jeg foran, og hun kommer etter. I andre tanker som jeg så ofte er, kan jeg glemme vesle Irisjka for en stund. På plassen foran administrasjonsbygningen i byen – den ligner forresten litt på den i Sandnes, en skikkelig murblokk, ingenting for estetikken her -, så kom jeg kanskje 40-50 meter foran henne, før jeg snudde meg for å se hvor hun var blitt av. Da hadde hun satt seg ned, og i de gigantiske klærne var det ikke helt enkelt å komme seg opp igjen. De første middelaldrende kievianere var allerede begynt å flokke seg om henne. Hva var dette? Et godt kledd, vakkert barn, alene her? De så seg om etter foreldrene, men i feil retning, opp mot selve plassen, der det var flest folk. Jeg kom fra andre siden, den som går vekk fra sentrum, og sa på russisk «hun er med meg», «hun er med meg», alt er under kontroll. Det ble en morsom liten episode, jeg reiste henne opp, de spurte hva hun het, og alle smilte.

Utenfor en liten lekepark bak den første boligblokken sørøst for plassen traff vi en mor og to små barn som rant på en lang sklie, eller rutsjebane, som det også heter på norsk. Irina stoppet opp og så på den. Hun blir veldig initiativrik, slike øyeblikk. Det må være morens gener, hun kaster seg inn i det, ivrig etter kontakt med andre, mens jeg er norsk og mer forsiktig i starten. Til gjengjeld er jeg god på å bli godt kjent og nær venn med mange ulike mennesker, når kontakten først er oppnådd. Der er kona annerledes, hun er rask på den første kontakten, men lar det så gjerne bli med det. Hennes sosiale nettverk er lite, og det virker på meg og hun sier selv det er slik hun vil ha det. Det gjenstår å se hvordan vår lille Irina blir.

Her, med disse to små barna, vant hun ikke helt frem med smilene og gledeshylene hun prøvde med først. Hun stod ved rutsjebanen, og så på når de rant. Da de var nede, og satt på en benk, gikk hun mot dem. Siden hun ikke kan snakke, og ikke har kommet så langt i tenkingen ennå, så er det ikke så mye mer hun kan gjøre enn å stå der. De to barna, særlig hun eldste, er interesserte, men de vet jo ikke helt hva de skal gjøre. De kan ikke akkurat ta henne med og leke.

Snart skal de gå, og moren tar de to barna i hver hånd, og tusler av gårde mot boligblokkene som nå kommer på rekke og rad. Da de har kommet et stykke unna, smiler lille Irina for full kraft, løfter den lille hånda, og roper fornøyd på klingende norsk «hade». De to barna er for langt unna til å høre hva hun roper, men de ser at hun vinker, og de vinker ivrig tilbake. Jeg vinker også, det samme gjør moren. Kontakt er oppnådd. «Hade», «hade», gjentar Irina, jeg forsøker å rette til russiske «poka», men til ingen nytte. Det norske «hade» og det norske «toge'» har limt seg fast. Det er de to ordene hun bruker.

Et delmål for turen var at vi skulle til en liten sjappe jeg vet om, og kjøpe øl. Jeg har kommet til at jeg vil støtte disse små butikkene, som ikke er med i noen kjede, og som ikke kan være så effektivt drevet. Derfor er det også en tanke dyrere. De kronene har jeg råd til. I den lille butikken, som var enda mindre enn jeg trodde, det var mer som to kott, enn en butikk. I det ene lille rommet stod kjøleskapene med øl og kald drikke, i det andre enda flere kjøleskap, og et bitte lite utvalg bakst, melkeprodukter, kjøttpålegg og godteri. I denne lille butikken var de to barna, og moren. Nå var de de som kom bort til oss, og nå snakket de. De spurte hva vi het, hvor gammel Irina var, og de sa de selv var to og fire, og de sa hva de het, og moren. Jeg ble nesten litt flau for å kjøpe øl, jeg skulle jo ha i halvannenliters flasker, og jeg skulle ikka ha noe annet. Jeg ville ikka ødelegge det koselige inntrykket med faren som var ute på tur med barnet. Så jeg ventet til de hadde gått, og vi på ny hadde vinket og satt «poka, poka», før jeg kjøpte flaskene mine.

Med dem og Irina i armene haltet vi oss hjem i tide til å få med oss runden i kandidatturneringen i sjakk. Mama Irina var også klar med suppen, kjøttfull og kraftig, står seg godt til ølet jeg hadde kjøpt. Sjakk er slik at man trenger ikke følge så intenst, man har tid til å mate barnet eller leke litt med henne om det trengs, og man kan også gjøre andre ting. Konemor Olia fortsatte å lese, mens lille Irina og søskenbarnet Tasja tuslet rundt og fant på moro, eller fordypet seg i filmer på YouTube.

Jeg tenkte også å ta med litt om mordet på han advokaten som forsvarte de to russerne arrestert i Donbass, her nede. Det gjorde litt inntrykk på oss, han ble jo drept i Kiev, mens vi var her. Det virker åpenbart at han ble drept nettopp fordi han forsvarte disse russerne. Han ble utsatt for vold, og så skutt. Dette var for å skremme. Og det klarer de.

Jeg har fått med meg at det var masse oppmerksomhet rundt den ukrainske piloten som nylig ble dømt i Russland for en eller annen forbytelse i Donbass, om hun hadde ledet artilleriild mot to russiske journalister, slik at de ble drept, eller hva det var. Hun ble i hvert fall dømt, og det er blitt fordømt, av en samlet vestlig verden. Jeg kjenner ikke saken godt, hadde ikke tenkt å skrive om den, men kjenne den godt gjør i anstendighetens navn heller ikke de journalistene og kommentatorene som ser seg i stand til å skrive side opp og ned om hva dette var for noe. På et øyeblikk er de i stand til å se at dette er justismord, hun må sendes tilbake til Ukraina. USAs utsending til FN, Samantha Power, har også engasjert seg, og uttalt at sånn er det som skjer i «oppnedlandet» Russland.

De to russerne den drepte advokaten skulle forsvare er slik jeg har forstått det de som ble fanget skadet, og som før de fikk behandling til stor ståhei uttalte at de var russiske soldater i det russiske systemet, og at det var russere sendt av Russland i Donbass, det var ikke bare frivillige, som det ellers blir uttalt fra offisielt hold i Russland. Nå har de gått tilbake på denne uttalelsen. Jeg er ikke helt sikker på hva de nå egentlig er siktet for, men det er forståelig og fair at de nå skal i rettsak for å ha oppholdt seg i Donbass og deltatt i krigen. De kan også godt bli dømt for min del, noe de utvilsomt vil bli, siden det ukrainske rettsystemet ikke er det grann bedre enn det russiske. Var det opp til meg å gjette, var det heller verre.

Det er imidlertid ikke opp til meg å gjette. Derimot har jeg rett til å være bekymret og irritert over at ukrainske nasjonalister fritt kan drepe journalister, advokater og politikere som ikke deler deres syn på hvordan tingene skal være her nede. Det er ikke et ord til fordømmelse fra den vestlige verden, selv om dette temmelig åpenbart er et stort problem i dagens Ukraina. Man blir skutt og drept for meningene sine her, for å utføre jobben sin. Ingen av de tidligere mordene er oppklart, heller ikke volden og truslene. Nasjonalistene går alltid fri for den bøllete, truende og skremmende oppførselen sin. Det skal ikke mye til å gjette at de går fri denne gangen også. Til øredøvende taushet fra den vestlige verden.

Advertisements

Påsken slutter hos oss, og begynner i Ukraina

Akkurat i det jeg sitter og finner ut hva denne søndagen i den ukrainske påsken kalles, finne det nøyaktige navnet på treet de får gåsunger av, da jeg hører et helt forferdelig skrik, og andre lyder jeg ikke lenger kan gjøre rede for. Min første tanke var at det er godt døren til inngangen er av jern, og at den er tykk, ingen banditter kan komme seg inn, så lenge den er låst. Jeg går ut av rommet, for å forsikre meg om at døren virkelig er låst. Det samme er søster Tanja, som allerede er ved døren, og låser den en ekstra gang. Mama-Irina kommer også, skjelven av skrekk, Olia er ikke inne, og hun syntes skriket høres ut som Olia. – Eivind, sier hun, og jeg forstår jeg kanskje må gjøre noe.

Vi stormer ut på balkongen for å se. Det står en mann det nede, i svart skinnjakke. Etter en stund ser jeg at halve ansiktet hans er vare blod, det samme et hånden hans, som han åpenbart har brukt å tørke ansiktet med. Olia er ikke inne, – hvor er Olia, spør jeg. Lille Irina inne på kjøkkenet gråter, hun har fått med seg de voksne er urolige, nå sitter hun der alene. Mama-Irina og jeg går inn til henne, mama spiser også en tablett, hun er nummen av skrekk, søster Tanja går ut for å se hva som har skjedd. – Hvor er Olia, spør jeg.

Jeg må spørre flere ganger før jeg får svar at Olia er gått ut for å handle. Tanja kommer tilbake, og snakker litt med moren uten at jeg får med meg hva de sier. Lille Tais er der også, med sin barnlige variant, hun sier noe sånt som at hørselen revnet av det skriket, hun vil at alt skal være vanlig igjen.

Etter en stund kommer Olia også. Hun kan fortelle at det er blod oppover troppeoppgangen, tydelig etter en som har falt. Barnevognen vi har stående der nede, er helt i orden og urørt, det samme er hun selv, og det er det viktigste. – Vi er veldig glade for å ha deg her i live, sa vi.

Dette er min siste hele dag her i Kiev, for denne gang. I morgen reiser jeg hjem. Endelig fikk Olia og jeg kommet oss ut på spaserturer vår, som vi har forsøkt å få til så lenge, med lille Irina. Klokken var blitt to før det gikk. Vi hadde spist frokost, med rester fra i går, Sirniki, disse tykke ostekotelettene eller små ostepannekakene, eller hva man skal kalle det. Sir er det russiske ordet for oss, og osten de bruker i denne retten kalles Tvorog, en tykk ost som kan minne litt om Cottage cheese, det er Cottage cheese vi kjøper i Norge som erstatning. Jeg hadde knapt pusset tennene før set var lunsj. Og nå skikkelig mat, oksekjøtt og poteter og saus. Jeg var jo egentlig stappmett etter sirnikiene, men sannelig forsvant oksekjøtt og potetene også. Det var veldig godt.

Så var det den vanlige rutinen med bleieskift og amming, og tiden som gikk, før vi endelig kom oss ut i to-tiden. Været var kaldt, seks grader, med en isende vind, og sol. Lille Ira satt i vognen, og koste seg, som Olia og jeg også gjorde det.

Av nyheter jeg fikk med meg, er de viktigste fra sidene som kalles The nation, der professor Stephen Cohen er bidragsyter. Han er en jeg følger spesielt med på, han har mistet forskningsmidler på grunn av sin kritikk mot USAs politikk i krisen i Ukraina. Blant mange kraftfulle artikler og videosnutter jeg fant, er kanskje denne fra 11 februar mest å anbefale. Den tar et meget kraftig oppgjør med USAs flørting med å sende våpen til Ukraina. 

Først viser Cohen til The doomsday clock, klokken satt sammen av forskerne bak atombomben, den skulle vise hvor nær vi er dommedag. I januar ble den satt til tre minutter på tolv. Bare for å vise at det er ingen lek, det politikerne som styrer verden holder på med. Cohen argumenterer med at Ukraina er av vital interesse for Russland, og er langt fra å være det for USA og NATO. Derfor skal ikke vi være med på å sky e dommedagsklokken nærmere smellet. Cohen skriver også treffsikkert at det ukrainske regimet er avhengig av å dra NATO inn for egen overlevelse, det gjør han både her og andre steder, og svært overbevisende. Ukraina er så ute å kjøre på alle sett og vis, at regimet trenger en ytre fiende og hjelp til å beseire ham, for å ha noe som helst håp om gjenvalg, eller til og med unngå en ny revolusjon. Derfor er også det ukrainske regimet fint lite opptatt av økonomiske reformer, liberalisering og endring av det udugelige systemet ukrainsk politikk og byråkrati er, men svært, svært opptatt av at de er «invadert av Russland», og må ha hjelp, «så ikke Putin invaderer mer av Europa senere». Cohen er amerikaner, og går rett i strupen på egne politikere, det er nok derfor han har mistet forskningsmidlene, han mener den skjøre freden framforhandlet (på dette tidspunkt ennå ikke ferdig) i Minsk må omfavnes og dyrkes, Ukraina må føderalisering og enhver tilnærming til NATO må stanses straks. «Klokken tikker» avslutter han megetsigende, med henvisning til dommedagsklokken.

Den følelsen hadde ikke Olia og jeg da vi var ute og gikk med det vesle barnet vårt, for første gang i Kiev. Det var riktig koselig. Det eneste var at vognen gav fra seg en liten ulyd, det virket å være noe med hjulene, et eller annet som skrangler litt, så vi gikk innom basaren på rusleturer vår. Den var åpen, enda det nå var påskedag for ukrainerne også, gåsungedagen, kunne det kanskje kalles på norsk. På ukrainsk er det kalt Verbna nedilna, i følge denne siden her. Det var den siden jeg drev og sjekket opp, da vi hørte skriket i oppgangen, som denne posten begynte med.

Olia forsvant inn i den første boden som var åpen på basaren. Hun ville ha sykkelpumpe, til å pumpe opp hjulet på vognen, men det solgte de ikke i boden hun var i. Det så ut til å være barneleker, barnebøker og nipsgjenstander. Jeg gikk frem og tilbake med Ira i vognen, lenge og vel, og ventet. Det var utrolig at hun skulle ta så lang tid.

Siden fikk jg forklaringen. Selgeren var fra Donbass. Olia hadde sagt til ham at hun ikke ville ha barnebøker på ukrainsk, det var han helt enig i, det var slik han hadde fått sagt hvor han var fra. Han hadde også vært i Moskva, og var full av skryt for den byen. Verken han eller Olia var i mot Russland, det var svært interessant å snakke med ham, sa hun. Jeg skulle gjerne vært og hørt på, selv, men jeg fikk ikke med meg hva dette var.

Men jeg fikk noe å tenke på, hva krig er for noe. Han var i krigsdyktig alder, det finnes dem som vil skyte sånne som ham, fordi han er fra Donbass, og altså tilhører separatistene. Det finnes dem som hater ham. Men han ser ut til å være rolig med den lille boden sin, der han selger barnebøker og -leker, og ser ikke ut til å ha noen større problemer enn alle de andre som driver disse bodene. Og det er at man ikke er i nærheten av å selge så mye som man burde, for å leve som man skulle.

Lenger borte er den første kirken i Petsjersk. Der ser vi de troende, og de som er troende i anledning dagen, slik vi er det i Norge julaften, og andre store helligdager. Det var bare glade folk. Og alle hadde de seljetre med gåsunger. Jeg lurte på hvor de fikk dem fra, for jeg har ikke sett verken noen seljetre eller gåsunger her nede, og jeg følger egentlig gansk godt med på trær. Siden fikk jeg svaret. Kvistene er til salgs, og det er fullt av folk som både selger og kjøper. Det er tradisjon, her nede. Gåsungesøndag, er navnet jeg ville valgt på norsk.

Det var veldig koselig å kunne av gårde langs Kievs gater sammen med Olia og Ira. Olia er jo så opptatt av barnet, at det er varmt nok, at det ligger godt, at det ikke er farlig med biler, og alle andre ting som kan være en plage eller farlig. Hun stikker innom en butikk og kjøper en bulosjka, et slags søtt bakverk, og hun har sånn nostalgi og glede, der vi går. Hun snakker om at vi kanskje skal kjøpe en leilighet i Moskva, med tiden, i spirert av karen fra Donbass, hun har snakket med.

Vi kommer frem til parken langs høydene ned mot elven. Det er en storslått utsikt, vakker og Grim på en gang. Det er alltid flott med flatt landskap som strekker seg utover, øyet kan se over store avstander, det er elv og mark, men ukrainerne har jo gjort sitt for å ødelegge det også, med fabrikker og kullkraftverk, piper som spyr røyk, og mengder av betongblokkene i en kakofoni av varianter. På dette tidspunktet har det begynt å regne, og Olia vil hjem.

Med vognen går vi mot bussholdeplassen, bare for å se at bussen blir overfylt og det slutter å regne. Vi kan like gjerne gå videre. 

En kaffeselger selger kaffe på gaten, slike er det mange av i Kiev. De står på fortauskanten, og selger forskjellige typer kaffe i beger for mellom 10 og 20 hryvnaer, vanligvis. Denne hadde forskjellige størrelser på begerne, og vi valgte en kapputsjino på 350 ml til 16 hryvnaer. Jeg bruker russisk skrivemåte på kapputsjinoen, for ikke å forveksle med den italienske varianten, selv om de prøver å være det samme.

Det var en veldig hyggelig kaffeselger, en ung mann, litt over 30, i brun skinnjakke, høflig og ordentlig. Han forklarte Olia forskjellen mellom kapputsjino og kaffe latte, en veldig søt forskjell her i Ukraina, og han var tydelig glad, for han fikk så mange kunder denne påskedagen, og hadde så mye å gjøre. Vi bestemte oss for å kjøpe en kaffe til, bounty, med tydelig uttalt norsk ‘o’, der i midte , ba-ao-nty, det var kaffe toppet med kokos og krem. En søtbombe. Vi kjøpte den i anledning påsken.

Så gikk vi videre langs klosteret Lavra, pratet og koste oss. Ira sov som en sten, helt til vi kom hjem og jeg måtte vekke henne for å bære henne opp til leiligheten. Olia hadde kjøpt sykkellås, så hun kunne la vognen stå igjen nede.

Jeg tenkte gjennom hvordan jeg skulle vinkle dagens bloggpost. Den uhyggelige vinklingen som skulle følge av det som skjedde i boligblokken vi bor i, i vår egen trappeoppgang, den eksisterte ikke ennå. Jeg sjekket Twitter, der det var bilde av den skammelige køen biler ved den syke grenseovergangen mellom Donetsk-regionen og resten av Ukraina.

https://twitter.com/shelomovskiy/status/584670695214473216

Det finnes mange slike grenseoverganger, mange slike køer. Det var en av de ukrainske vaktene som ba journalisten ta bilde, og spre galskapen, slik at det ble gjort noe med den. Slike grensekontroller skaper bare hat mellom innbyggerne i Donbass, og resten av Ukraina. Det er stygt å si det, men jeg frykter at regimet i Kiev ikke bryr seg. De vil aldri vinne stemmene til innbyggerne i Donbass uansett, så de kan like godt behandle dem som terroristene de kaller dem, for kanskje å vinne støtte i resten av Ukraina.

Det er så kontrastfylt, dette lande. Jeg tenker på hvem vi har møtt på i dag, som kan støtte en slik politikk. Den hyggelige kaffeselgeren? De glade menneskene med seljekvistene? Han som solgte barnebøker og leker, og selv var fra Donbass? Den blodige mannen utenfor boligblokken vår.

Tvitringen om bilkøen fikk et svar fra en som kaller seg @MikolaSved. Han reagerte på at journalisten skrev mellom Donetsk og Ukraina, for «Donetsk er Ukraina», som han tvitret. Jeg sjekket opp denne Mikola Sved, det er jo Mikael Skilt som er den berømte svenske nazisten som kjemper i Ukraina. Det finnes mange flere. Jeg fant for eksempel dette bildet, og Mikola Sveds kommentar, på hans twitterkonto som ble brukt til å formidle nettopp denne type holdninger.

  

Overflod og nød

I dag var en vidunderlig dag for oss i Kiev. Olia og jeg våknet begge tidlig, etter en forholdsvis god natts søvn, ypperlig for min del, en del runder med barnet for hennes. Hun ville spise frokost tidlig. Min døgnrytme er innstilt på tung frokost litt utpå formiddagen, så jeg var ikke sulten. Men når den blir meg servert, er jeg ikke av veien for å spise. Det var rester fra dagen før, tykke, små russiske pannekaker, kalt bliny, og koteletter. Mett som jeg var gikk det sakte å spise. Og siden Olia etter en stund ammet barnet, og sovnet med det, kunne jeg drøye tiden med å skrive og lese om situasjonen i landet vi er i.

Siden det er påske og langfredag i vestlige land, går nyhetsstrømmen litt saktere. Men det er så mange som engasjerer seg i denne saken, viktig som den er for den geopolitiske situasjonen, at det er overveldende med informasjon. Russisk side har gitt ut to oversikter – kalt hvite bøker – over ukrainske overgrep mot fundamentale rettigheter. Den ene omhandler perioden fra november 2013 til mars 2014, og er utgitt i april 2014. Den andre dekker perioden fra april til midten av juni 2014, og er gitt ut i juli. De hvite bøkene er gitt ut av det russiske utenriksdepartementet, og er skrevet komprimert og faktabasert. Disse faktaene hadde veid tyngre om russerne hadde brukt kilder i utgivelsene sine, men skulle på den annen side være enkle å imøtegå skulle det være feil. Den ukrainske siden har gjort så mye stygt at russisk side trenger ikke lyve, men den gir selvsagt heller ikke noe balansert bilde av situasjonen. Overgrep fra regimets side før Janukovitsj forsvant, og overgrep fra opprørsregioner i Donbass blir fortiet, som også enhver russisk involvering blir det.

En annen samling med tekster som opptok meg var bloggen til dr. Dmitry Gorenburg, ved Harvard universitetet. Han ser ut til å ha en spesiell interesse for tilstanden til den russiske hæren, da særlig marinen, og viser at den slett ikke er så skremmende som NATO forsøker å gjøre den til. Tvert i mot er den preget av forfall, og av at mange av skipene er i for dårlig stand til å være operative. Det var mine ord at NATO gjør den skremmende, det var ikke poenget i Gorenburgs tekst. Han hadde også mange andre fyldige og interessante tekster og synspunkt, på bloggen sin. Jeg kom over ham gjennom Ponars Eurasia, instituttet for europeiske, russiske og asiatiske studier, ved George Wahington universitetet. Også de har en samling tekster verdt å se på. Hjemmesiden deres har ytterligere informasjon og tekstmeldinger. Nøkkelteksten var en tekst som Ponars lenket til på Twitter, om at den russiske marinen var i ferd med å kollapse. Det var å trekke Gorenburg litt langt. Kollapsen skjedde på 90-tallet, i følge ham. Nå bygger de seg opp igjen, men sakte. Interessant i disse tekstene er også at Russland får store problemer med skipsbyggingen, siden store deler av den foregår i Ukraina, og det vil ta år å bygge tilsvarende forsyninger fra Russland.

Denne formiddagen gikk imidlertid helst med til å skrive gårsdagens post. Vi lever herlig usunt her nede, fet mat, øl til alle måltid, og det gode liv så lenge barna, hunden og katten spiller på lag. Jeg kjøper alltid inn mengder med drikke, juice og vann forsvinner raskt, og da blir det øl igjen til meg, også til frokost. Jeg er av det bestemte inntrykk at familien her aldri kjøper verken juice eller vann. De tar vann fra springen gjennom et filter, og drikker ellers te. Særlig lille Tais liker godt når jeg kommer med boblevann, som hun kaller det, vann med litt kullsyre, og hun liker også godt juice.

Jeg var så vidt ferdig å spise min frokost og skrive bloggposten, da Olia ville ha en frokost til, i den tradisjonelle frokosttiden vår. Sånn i ti-elleve-tiden. Da hadde jeg nettopp pusset tenner, og ville ikke ha, enda Olia insisterte.

Hvor godt vi har det illustreres av at vi straks etter Olia hadde spist dette mellommåltidet, som det nå må kalles, så gikk vi ut for å spise businesslunsj. Først tenkte vi å ha med Ira på en usbekisk restaurant nede på Kontraktova Plosjad, den er fin med sofaer hun kan tusle på, men babusjka mente Ira fremdeles hadde rester av sykdommen hun har hatt her nede, og måtte være hjemme med henne. Slik ble det.

På veien til Kontraktova stakk vi innom basaren her i Petsjersk, området av byen vi bor i. Det var Olia som skulle ha kopiert nøkkelen til datsjaen. Det er en kar som skal bo der nå. I den lille boden til nøkkelsmeden hang flagg til Pravyj sektor, det røde og svarte fra Bandera, i tillegg til en vimpel fra Azov-bataljonen, pent pyntet med det karakteristiske nazi-lignende symbolet vi bruker. Det hang også en pyntegjenstand til å henge på veggen, laget i stilen fra andre verdenskrig, med glorifisering av hæren og soldater, og det ukrainske Slava Ukraine, Slava geroem. Med kunnskapen om at ukrainske g er vår h, altså de sier h for g, så skulle det være mulig å skjønne hva det betyr. For Slava vil vi på norsk si «heder og ære», engelsk «gloy».

I stedet for å gå på den usbekiske restauranten vi først hadde tenkt, gikk vi på Kievskij, i samme område, Kontraktova Plosjad. Den anbefales varmt. For ufattelige 48 hryvnaer for man en tre retters businesslunsj man setter sammen selv, pluss drikke. Delt på tre blir prisen latterlig, i norske kroner. Restauranten ser eksklusiv ut, det øvrige klientellet ser ut til å være businessmenn og deres kvinner. Lokalet er enormt, med mange forskjellige rom. Vi fant en plass helt for oss selv, i kjelleren.

Der hadde vi vår første romantiske middag for påsken. Det var veldig koselig, Olia hadde fiskesuppe, jeg en ostesuppe. Det var brød med fett, det går vel ikke an å kalle det annet, fett man smører på. Vi spiste lenge og vel, snakket rolig og kjærlig, vi var jo helt for oss selv i dette rommet, og hadde for en norsk femtilapp et overdådig måltid for to.

Deretter forsøkte jeg å få orden på telefonen min, jeg har jo vært uten kontakt med omverdenen i nesten en hel uke, nå, til stor frustrasjon for mor, som ikke fikk hentet ut bilen på flyplassen, der jeg hadde satt den, og som ringte og sendte sms til en telefon som ikke var på nett. Det var lørdag sist uke, den gang var jeg ikke klar over at telefonen min hadde problemer, og antok alt var greit når jeg ikke hørte noe. Det er ennå et stykke på vei før alt er i orden.

Mens jeg holdt på med dette, og sjekket nyhetene, fikk Olia endelig lest litt ingeniørfag. Det var første gang her nede. Fri fra barnet og plikter hjemme, kunne hun konsentrere seg fullt og helt. Det var deilig for henne, og hun fikk gjort mye.

Samtidig kunne jeg også oppdatere meg på nyhetene. De vestlige mediene har påskefri, men Ukraina går på for fullt, deres påske kommer senere. Og så kom jeg over denne siden fra Mashable, om at Porosjenko signerer loven som gjør visse typer russisk film og TV-show ulovlig i Ukraina. Mashable er etter hva jeg forstår en av disse nye buzzmediene, der det er om å gjøre å få klikk, så det gjelder å skrive raske artikler som får mye oppmerksomhet med lite arbeid, og det er ut i fra nettsiden litt vanskelig å forstå nøyaktig hva loven går i. At det er regelrett sensur, og at det direkte hindrer motparten å komme til orde gjennom bruk av lovgivning, kan det imidlertid ikke være tvil om.

Og det provoserer meg voldsomt. Jeg må si det. Ukraina er et delt land, og har ikke blitt mindre delt nå. Det er dem som mener Ukraina er et land for ukrainere, for ukrainsk språk og kultur, og det er en del av Europa, og ikke en del av Russland. Så er det dem som mener at Ukraina er et sammensatt land, med egne særtrekk og med språk og kultur felles med Russland, en del av den russiske verden. Det provoserer meg desto mer at min kone og hennes familie tilhører denne delen av Ukraina. De vil ikke ha den ukrainske kulturen som blir påtvunget dem. De er registrert som ukrainere, men føler seg som russere, eller begge deler, – hva er forskjellen, sier de.

Jeg har tenkt ut sammenligningen med at Skottland skal løsrive seg fra England, for å dyrke skotsk språk og kultur. Det må de kanskje få lov til, hvis de vil. Men for Ukrainas sak, så er det ikke slik at Skottland bare vil løsrive seg selv, de vil dra med seg hele England, og tvinge engelskmennene til å snakke og skrive skotsk i offentlige sammenhenger, og til å dyrke skotsk kultur og historie, særlig skotter som har drept mange engelskmenn, slik Bandera har drept russere. Det ville selvsagt være hårreisende. Og det er denne hårreisingen jeg får, når jeg ser disse vanvittige lovene det ukrainske parlamentet klubber igjennom, og kravet om at ukrainsk språk skal være det eneste offisielle i hele Ukraina. En engelskmanns syn på det skotske språket dekker godt den russiskspråkliges syn på det ukrainske, det byr ham i mot å snakke det, og han vil føle han gjør seg til eller forbedrer seg, men der engelsk og skotsk vel kan sees som dialekter av samme språk, er russisk og ukrainsk helt forskjellig. Det er mange som rett og slett ikke kan språket, og må kommunisere med egne myndigheter på et språk de ikke forstår.

Vi spiser opp, betaler, og reiser hjem. Der venter mer mat. Pannekaker satt inn med kyllingkjøtt, kål og agurk i lake. Vodka å drikke, ferien går mot slutten. Alle er glade. Lille Ira er helt frisk, energisk og fin, og med en kolossal appetitt på all mat og drikke og verden. Vi er alle sammen samlet på kjøkkenet i et lite festmåltid. Ferien går mot slutten, og det er langfredag.

I ledige øyeblikk sjekker jeg opp den siste videosnutten til Simon Ostrovsky, Vice news. Han har vært i Donbass, der regimet i Kiev blokkerer mattilførselen til innbyggerne. Det er grensekontroll som var det en statsgrense. Ukrainsk side slipper svært lite gjennom, særlig ikke mat. Den ukrainske grensevakten snakker om «tillatelser», i en setning så lang at det er umulig å oppfatte hva han mener. I hvert fall ser det ut til å være blank løgn når han påstår mat slipper gjennom. En gruppe lastebilsjåfører som også blir intervjuet, er av en annen oppfatning.

For meg er det umulig ikke å bli provosert. Og jeg tror synet på konflikten ville endret seg også hos oss i vest, om flere slike filmer hadde sluppet til hos oss. Det er sterkt å se den ene sjåføren fortelle at han ble stoppet, med begrunnelse at «man ikke skulle mate terroristene», han svarte er min 9-årige datter en terrorist? Det sier mye om hvordan Kiev ser på menneskene i Donbass, de umenneskeliggjort dem ved å kalle dem «terrorister» og «separatister». I flere kilder har jeg sett uttalelser av typen «alle normale mennesker har allerede forlatt Donbass», underforstått at de som er igjen, er det ikke så farlig med.

Ostrovsky besøker et supermarkedet i Donetsk, med tomme hyller, og matutdelingsstasjoner i de mest krigsherjede områdene, utenfor byen. Der får innbyggerne brød på rasjoneringskort, som under andre verdenskrig. De som uttaler seg, uttaler seg mot Kiev. Det er slett ikke rart, det er Kiev som skal betale pensjonene deres, og pengene uteblir. Det er også Kiev som hindrer mat i å komme inn på normal måte. Hjelpesendingene kommer for det meste fra Russland, men noen er fra EU og noen er fra oligarken, Akhmetov.

Dette vil ikke Kiev ha frem. Derfor kaller de det en informasjonskrig, og sensurerer russiske medier. Så kan de kjøre på i fred med sin versjon, at Ukraina er invadert, og at befolkningen i Donbass er separatister og terrorister. De klarer å få store deler av befolkningen på ukrainsk side med på denne versjonen, særlig befolkningen i de vestlige delene av landet. Men befolkningen i Donbass lever i en annen virkelighet. Og sånn det ser ut nå, skal det svært mye til at disse to virkelighetens blir forenet.

Det er også vanskelig å se hvordan nøden i Donbass skal gå over. Kiev ser ut til å kjøre taktikken med å lage det så vanskelig å leve i opprørsregionene, at de skal skjønne det ikke finnes noen annen utvei enn å vende tilbake til Kievs kontroll, fullt og helt. Nettopp derfor har befolkningen i Donbass stadig mindre lyst til å gjøre denne tilbakevendingen. De er dømt til en limbotilværelse, ikke en del av Ukraina, slett ingen del av Russland, og langt i fra noen uavhengighet.     

En gang var de motoren i Sovjetunionens industriproduksjon. Nå er de en humanitær katastrofe.

Gode dager i Kiev, tross alt

Lille Ira vår er blitt syk. Da jeg kom ned hit sist torsdag hadde søster Tanja litt feber, eller temperatura, som de kaller det her. Nå har hun nok smittet barnet vår. Lille Irisjka våkner varm som en ovn, og er slapp og tung i kroppen. Hun liker langsomme, rolige leker, og slett ikke «sport», som vi kaller det, når hun får trent seg litt. Dårlige, ukrainske bleier har også gjort henne litt sår. På toppen har hun tenner som trenger seg frem. Det er mer skriking og ulykkelig gråt, enn vanlig.

Men mama Olia og hennes mor, babusjka, gjør alt i menneskelig makt for at barnet likevel skal ha det behagelig. De lager bleier i «sovjetisk stil», uten at jeg på bloggen skal gå inn på hva det er for noe. Det er betraktelig mer arbeid for de voksne, men Ira er ikke rød lenger. Og enda hun er litt syk, så har hun ikke mistet appetitten. Hun spiser grøt og morsmelk til det kommer opp igjen av seg selv.

Mor til Olia gjør mye mer enn man kunne forvente av henne. I dag morges kom hun inn klokken seks eller hva det var, etter en urolig natt for oss, og tok med seg lille Ira, så Olia og jeg fikk sove noen timer. Barneoppdragelsen er annerledes her, mindre dill, og veldig klare meldinger fra voksne til barn om at slik skal det være. Ira vår er en viljesterk ung kvinne på seks måneder, hun kan holde hele min slekt som gissel, men babusjka i Kiev har levd hele livet sitt med to svært viljesterke døtre, en meget viljesterk mann, og nå viljesterke barnebarn nummer to. Et spebarn er ingen match. Ira kan hyle så mye hun vil, nå skal hun skifte klær og i vognen, og så skal hun bysses i søvn. Sånn er det bare. Og sånn ble det.

Olia våknet meget lykkelig etter noen timer sammenhengende søvn på morgenkvisten. Hun fikk også trukket seg fra noen eksamener, og dermed lettet litt av presset på egn skuldre. Forgårs var hun også hos frisøren, og betalte en skammelige sum av 35 griven (hryvnaer er korrekt norsk navn på valutaen, men det bøyes griven i flertall, stort sett, så det er det vi sier, den ukrainske h er for oss g, også), 5 av dem var tips. Delt på tre kan man se hvor lav timelønn for denne frisøren må være. Men for Olia var det deilig, den tiden hun bodde her og var oversetter, ergret hun seg over at frisørene tjente mye bedre enn henne, nå fikk hun sin revansj.

Gjennom dagen tar babusjka seg av Irina store deler av tiden. Det er alltid hun som går tur med henne, for eksempel. Og ofte tar hun vognen inn på sitt rom, og vugger barnet i søvn i den. Olia og jeg kan drive med vårt. Og enda oftere kan jeg drive med mitt. Olia trengs som reddende engel med sitt magiske bryst, som vi kaller det, noen ganger.

I dag reiste vi til handlesenteret Arsjan, for eksempel, Olia og jeg. Det var som å være kjærester igjen. Det er uvant å gå, uten å ha barn og barnevogn å tenke på. Olia viste noen boligblokker de holdt på å bygge. Hun hadde ringt og forhørt seg om kjøp av leilighet der, det kunne være både lurt og nødvendig, når den lille familien vår etter hvert blir for stor. Vi bor jo ganske oppå hverandre, hunden Mike og katten Pudrik, søster Tanja og barnet Tais, Olia, Ira og jeg, og babusjka, i en tre roms leilighet. Men det blir nok ikke noe kjøp med det første. Olia syntes de var frekke i telefonen, med en potensiell kunde, og hun stoler ikke på at pengene er trygge, om hun betaler dem inn noe sted. Ikke liker hun det politiske og økonomiske systemet i Ukraina, heller. Hun vil ikke betale penger til oligarker (uten at hverken hun eller jeg har undersøkt hvem som står bak dette byggeprosjektet).

Det er store problemer i Ukraina om dagen, veldig store problemer. Men ikke alt er nattsvart. Leonid Bershedsky har en tekst på Bloomberg view, der han skriver om forsøkene på å reformere den ukrainske økonomien, og at det finnes dem som reelt forsøker å få det til. Det er imidlertid veldig langt frem. Olia sier de kommunale avgiftene i Kiev nå beløper seg til 3000 UAH (hryvnaer). Det er så høyt at det er vanskelig å tro, tatt i betraktning at pensjonene vel fremdeles telles i hundre, og gjennomsnittslønnen ut i fra hva jeg vet, er godt under dette. Men som en tidligere kollega av meg sa det, han var fra Odessa, ukrainere har alltid hatt høyere utgifter enn inntekter, regnskapet har aldri gått opp, men de lever og får det til på et vis, likevel.

På kjøpesenteret Arsjan har de en egen butikk i to etasjer med sjokolade fra Roshen. Det er firmaet til Porosjenko, presidenten, navnet har han fra sitt eget navn. Det er jo litt spesielt, vår statsminister skal vel ikke eie aksjer en gang, for ikke å komme i konflikt mellom statlige og egne interesser. Dit er det langt frem for Ukraina. Porosjenko lovet at han skulle sete businessen sin om han ble valgt til president. Man kan knapt holde det mot ham, at det ikke har skjedd. Men Olia og jeg får oss ikke til å kjøpe sjokoladen hans, enda så innbydende og vakkert innpakket den er.

Så viser Olia at hun godt skjønner forskjellen på menn og kvinner, og det elsker jeg henne for. – Sett deg her, du , kjøp deg en kapputsjino (jeg må nesten skrive det på russisk, siden det er det det er, her), så skal jeg handle i mens. 

Dermed kan jeg ta opp nettbrettet, og lese videre i Richard Sakwas bok, Frontline Ukraine, som jeg liker så godt, og som provoserer meg så veldig. Med alt som er hendt, og alt som er sagt og gjort i den snart halvannet år lange krisen. Denne gangen var det kapittelet om krigen i Donbass, en krig som i Sakwas versjon ikke ligner den vi har kunnet følge i norske medier. Her opptrer ikke Russland i rollen som aggressor. Her er det Kiev, som samler fotballpøbler – og når det ikke nytter, hæren og frivillige bataljoner – for å slå ned et opprør som ikke er så altfor ulikt det som brakte dem selv til makten. Igjen er det denne Avakov, som jeg skrev om i går, den utrolige innenriksministeren, som gjør seg gjeldende. Men det er veldig mange andre navn og hårreisende utsagn og beslutninger, få av dem på russisk side. Det er vanskelig å ta Sakwa i faktafeil.

En kilde som går igjen i dette kapittelet er Keith Gessen, Why not kill them all. I London review of books. Den skulle gjøre regimet i Kiev vanskeligere å like, og kanskje gjøre det vanskeligere for folk å hevde at dette er et russisk initiert opprør, nesten til og med at det er pro russisk. Sakwa argumenterer i hvert fall med at russerne motvillig blir dradd inn, og at russiske styrker først for alvor og utvilsomt er med i august 2014, da opprørerne er under sterkt press, og ser ut til å tape, mot voldsomme ukrainske angrep. Chris Nineham har en gjennomgang av boken på en nettside jeg ikke kjenner og ikke vil gå god for, men som det ikke skulle være noe å si på her.

Etter et par timers handling kommer Olia ut, også hun lykkelig. Hun har fått handlet helt i fred, uten at noen har forstyrret henne. At jeg også har hatt det fint er helt som det skal være. Nå finner vi en marsjrutka, 5 griven koster de nå, ikke 3,50, som i sommer, men de bringer oss like greit dit vi skal, uansett. Og i norske penger er det under to kroner.

Så skiller vi lag. Olia for å gå hjem til barnet, jeg for å gå ned til Pervak for en businesslunsj og noen øl, og for å skrive denne bloggposten. Det er gode dager i Kiev. Tross alt.

Irina og Olia har reist til Ukraina

I dag reiste de. Min datter og min kone. Olia hadde pakket koffertene straks reisen var klar, de har stått i stuen lenge. Lille Irina har ikke skjønt så mye av hva som skal skje, at hun skal ut og fly, og se Kiev for første gang.

I Kiev venter Babusjka veldig. Hun har ikke sett sitt barnebarn, barnet som er litt norsk, litt ukrainsk, litt svensk, litt russisk, litt dansk, litt bulgarsk, når vi tar med alt Olia og jeg stammer fra. Min fars linje er bare Norge og Jæren, mens mors far var mer svensk enn norsk, og mors mor hadde danske aner i slekten. Når Olia forklarer sin slekt, klarer jeg ikke helt å holde styr på det.

De reiste mens jeg var på jobb. Mor kom og hentet dem, klokken halv elleve, fra mor har jeg fått melding om at de var helt klare, og at alt gikk fint med å kjøre dem til flyplass. Fra dem selv har jeg ikke hørt noe, enda de skal være landet nå.

Jeg savner dem enormt. Der kom det også melding, «jeg er hjemme», «alt er supert», kort og greit og overlykkelig på russisk. Det er sikkert enormt stort for henne, tenk å vise frem datteren for første gang for familien, og slik en vidunderlig datter som vi har. Jeg skulle så gjerne vært der selv, men jeg har ennå noen arbeidsdager frem til påske, og må være hjemme frem til den.

Nå er det kjekt å tenke på at Olia har en koffert full av gaver, hun har kjøpt det meste av garn som er å oppdrive, så søster Tanja kan få strikke, og hun har vel noen klær også, vil jeg tro. Irina klarer seg sikkert kjempefint, med mange som er ivrige etter henne, tante Tanja, søskenbarn Tais og selveste babusjka, pluss både hund og katt. Det er bare glede der nede nå. Og om Irina skulle gråte, blir huset snudd på hodet for å få henne til å slutte med det.

De kommer til å ha en flott tid sammen. Olia reiser hjem 10. april, mens jeg må reise hjem når påsken slutter, etter å ha reist ned når den begynner. Jeg gleder meg veldig.

Ukrainsk nyttårsfeiring

Jeg poster innlegget tilbake til nyttårsaften klokken fem på tolv, jeg jukser litt der. Det er allerede kveld første nyttårsdag, så mye har skjedd som ennå ikke hadde det, på det tidspunktet innlegget er postet. Det som hadde skjedd i minuttene før fem på tolv, den siste dagen i 2013, var at vi fire som deltok på festen, forlot middagsbordet, og gikk inn på rommet til Tanja og skrudde på TV. Der rotet vi rundt på de forskjellige kanalene, redd for å miste det vi var kommet for å se. Så, klokken fem på tolv, tropper han inn, selveste Viktor Janukovitsj, og holder en tale til det ukrainske folk. Olia, mama Irina og søster Tanja, og jeg, satt der og så på.

Før det hadde allerede skjedd mye, selvsagt. Jeg var forberedt på feiring fra morgenen av, og hadde kjøpt rikelig inn av alle sorter godt å drikke. Men det er jo noe godt å drikke, og noe godt å spise, til alle måltider her, så det er ikke noe uvanlig. I anledning dagen droppet jeg løpeturen til treningsanlegget i Hydropark, det tar jo en del tid av dagen med skilting og dusjing, og det blir jo sent lyst og for mørkt på denne tiden av året. Så Olia og jeg tok ut i dagligklær, bukse og jakke. Jeg hadde et ærende hos fotografen, av alle ting, og så skulle vi handle inn enda flere matvarer, og drikkevarer.

Det ble en liten katastrofe. Jeg utholder ikke kjøpesentre. Og denne dagen. Da store deler av Kiev var sent ute for den store nyttårshandelen, med støy og mye folk og altfor lyst, og Olia som mister følelsen av tid i butikker. Det ble en påkjenning. Det må jeg si. Det var den verste halvannen time og vel så det, så langt i ferien.

Jeg trodde også vi ville komme på etterskudd i feiringen. Det var blitt helt mørkt da vi tok en marsjrutka (russisk drosjebuss) hjem, vi hadde reist til et kjøpesenter langt unna, fordi det var billigere der. Da vi kom hjem, var det disket inn med flere salater og kylling, og suppe også, viste det seg. Jeg hev inn med stor appetitt, også av godt, nyinnkjøpt øl. Men det vi holdt på med her, hadde ingenting med selve festen å gjøre. Dette var lunsj. Obed, som det heter på russisk.

Og etterpå skjedde absolutt ingenting som skilte dette fra en helt vanlig dag. Jeg tok med meg et glass russisk cognac, et glass øl, satt der på rommet, holdt på med mitt. Tais var det også, så tegnefilm. Og Olia var der, og så russiske TV-serier på nettet? Skulle dette være nyttårsfeiringen?

Klokken ti var det på tide for Tais å legge seg. Da hadde jeg blitt en sånn som jeg ikke har lyst til å bli, en av de, som bruker festene til å legge ut ting på sosiale medier, og litt for ofte sjekke oppdateringer. Ingen i huset viste tegn til utålmodighet. For nye lesere, må jeg her ha med at lille Tais har en litt uvanlig døgnrytme til lite barn å være, fordi de gjerne vil at hun skal være våken når moren kommer hjem fra jobb, sent på kvelden, så kan de heller alle sammen sove litt lenger.

Først klokken elleve ble det kalt inn til middag. Det var det som var startskuddet til den virkelige festen. Det var ingen seremoni, alle gikk i hverdagsklær, utenom jeg, som gikk i klærne jeg hadde blitt fotografert i. Til gjengjeld var det veldig mye mat, og veldig mye drikke. Og øyeblikkelig veldig god stemning.

For første gang i sitt liv hadde mor til Olia kjøpt inn reker, kongereker. Olia og til dels jeg hadde snakket i vei om hvordan reker skulle tilberedes og danderes, men utpå kvelden, da alle var fulle, lo vi godt av det. – Dette er Ukraina, lo moren, – og så skal vi liksom kutte opp ett enkelt salatblad, og egg og sitron… Hahaha! Nei, her var det fire kraftige salater, og rekkene på bordet, rykende varme og ferdig kokt. Ellers var det laks og kylling å velge mellom.

Lesere på jakt etter hvordan ukrainere og russere feirer nyttår, finner her absolutt ikke representativ mat. De tradisjonelle rettene tar lang tid å lage. Og moren ville gjøre det enkelt, med reker, og med kylling og laks som allerede var laget og servert en gang. Slik fikk vi den overfloden som alltid hører hjemme, uten at noen trengte å slite seg helt ut allerede før festen begynner.

En litt koselig ting som var satt frem var en kornkvast. – Den skal ta vekk all det negative fra fjoråret, sa moren, i en slags tale, som innledet den første skålen, – alt som har skjed og vært dumt her i huset, skal legges igjen i 2013, mens alt som har vært godt tar vi med videre til det nye året. Man trenger kanskje ikke en kornkvast som symbol for disse vakre ordene, men det er jo fint når det står noe konkret som representerer disse ordene, om man tror kvasten er i stand til å oppfylle den store oppgaven den er tillagt eller ikke.

Vi spiste og drakk i god fart, alltid med et blikk på klokken. Ikke så at vi ikke skulle gå glipp av selve nyttåret, men at vi skulle gå glipp av talen til Janukovitsj. Olia er jo seg selv lik, hun setter i gang å spise, lykkelig og usystematisk. Bare reker. Kokte og varme. Og i veldig godt humør. Altså ikke rekene, men Olia. Jeg åpnet med laks, i en skjult finte å få ventet til rekene hadde kjøpt seg litt.

Jeg vet ikke om det er en russisk tradisjon, akkurat, men her i familien til Olia bruker vi ikke kniv når vi spiser. Det er gaffel eller skje, eller – for tullinger – begge deler på en gang. Jeg strevde jo litt med å spise laksekotelett uten kniv å skjære vekk bein og skinn med, og forsøkte diskret å skjule hvor klønete jeg egentlig er i disse tingene. Man skal bruke fingrene, Nåt det trengs, det et sånn det er. Og jeg bruker flittig fingrene, jeg får bort hele remsen med skinn, og lagt det i avfallsskålen. Jeg er optimistisk med tanke på resten. Det er ikke jeg som mister tålmodigheten, det et moren. – Kom skal jeg hjelpe deg med avfallet, sier hun, får tallerkenen min, og kaster bare alt sammen i søpla, salat og det hele.

På tide å begynne med rekene. Dem kommer jeg ikke langt med. For nå er det talen til Janukovitsj! Vi løper inn til Tanjas rom. Blant alt det andre vi har rukket å få gjort, er å skrive et ønske for året som kommer på en serviettbit. Den skal vi sluke når det nye året er der. Og så sitter vi da og venter, på denne merkelige Janukovitsj, som har ord på seg for å være en banditt og mindre begavet, og som nå leder et land der demonstranter har tatt kontroll over hovedgaten i hovedstaden.

Men han er presidenten, landets leder, og i russerne er det nok en sterkere tradisjon i å lytte til landets leder enn det er hos oss. Det er den gamle, opphøyde tsar, som taler til folket, og har som hovedoppgave å si at alt kommer til å bli bra. Så kommer han, skrittende inn på en åpen plass, men innenfor vegger. Det er grus og rød løper, og et juletre i bakgrunnen. – Hvor kan det være? Hvor kan det være? spør Tanja, og de tre i familien diskuterer hvor mon nå i Kiev han er.

Talen er på ukrainsk, så den skjønner jeg svært lite av. «Det er som når italienerne skal snakke latin», sier Olia. Her tar hun kanskje hardt i, men russisk og ukrainsk er absolutt ikke samme språk, sånn det kunne vært mulig å hevde norsk og svensk og dansk er det. Våre skandinaviske språk ligner sånn på hverandre at de kunne kalles varianter av det samme, eller dialekter, om det ikke var for statsgrensene og at vi nå en gang er blitt vant med å kalle norsk norsk, og svensk svensk. Olia sa det var en fin tale, han har fått profesjonell hjelp til å skrive den, og de hadde visst fått et godt resultat i en vanskelig situasjon.

«Godt nytt år!» slutter talen. S novom godom, som det heter på russisk. Og når Janukovitsj sier det, så er det nytt år, 2014 er allerede her! Det haster å få skålt, og slukt lappene med ønskene. Vi reiser oss opp, skåler, ønsker godt nytt år, og svelger lappene.

Så er det inn å spise mer. Men nå er det ikke mye tid. Nå er det også gaver. Først til meg, som i tillegg til å være her på den russiske gaveutvekslingsdagen, de har lagt også julefeiringen og de verdslige tradisjonene derfra til nyttårsaften, etter at Stalinkommunismen forbød sånne kristne høytider, også blir 40 år. Det ble en lang setning. Hang alle med? Jeg fyller år første januar, og skal ha bursdagsgaver denne dagen. I tillegg gir alle gaver til hverandre denne dagen, slik vi gjør det i vår julefeiring.

Det ble jo veldig koselig. Jeg fikk lastet opp med gaver i fanget. De skålte også, og sang Happy birthday to you, på russisk. Fra moren fikk jeg en sportsgenser og en toalettveske med innhold, fra søsteren fikk jeg etterbarberingsvann og fra Olia fikk jeg en tykk genser av typen hun liker så godt. Det skal være «toplinka», som hun sier – varmt.

Og så var det gavene til alle de andre. Olia og jeg hadde kjøpt en veske til moren. Det var ikke måte på hvor mye oppmerksomhet denne gaven. Vi var ikke så mange, så det ble ikke så mange gaver. Desto mer oppmerksomhet ble det mot hver enkelt. Det tok sikkert et kvarter med denne vesken. Til søster Tanja gav vi en pengesum. Stor glede der også, så kan hun selv velge hva hun vil kjøpe for dem.

Deretter løp Olia og hentet gaver hun har fått tidligere. Tanja har strikket. Og så tok de tre, ukrainske damene helt av. Det var frem med klær og sminke. Pynte seg og gjøre seg fine, langt på natt var det blitt, men det er helt typisk. For en gangs skyld stilte de også opp til fotografering. De er jo ellers så fulle av komplekser, som de sier det. Men her var det å jålete seg til, og komme på både film og foto, fra skikkelig kamera og fra mobil, og til hvin og latter og kommentarer.

Hele tiden måtte vi spise og drikke også. Vi hadde to flasker sjampanskoje til nyttår og rekene, så var det fritt frem. Tanja mente jeg måtte drikke vodka, og ikke kaste bort tiden på annet. Har var festen på sitt maksimum der de fysiske lover opphører, menneskelige begrensninger gjelder ikke lenger. Tiden finnes ikke, annet enn at den har brakt oss til et nytt år. Vi kan bare feste og drikke og spise i det uendelige, uten å ta skade av det.

Det er festens maksimum. Flasker åpnes. Akkurat i det man begynner å kjenne at man er visst litt trøtt allikevel. Det er langt utpå natten. Olia er minstejenta, alltid den som blir trøttest først. Det er på tide du legger deg, sier moren. Og Olia er enig. Hun vil gjerne rydde litt av bordet, sette bort mat så den ikke blir dårlig. Jeg får ikke dette med meg. Får bare vite det i dag, når vi ser at det er ikke satt bort noen ting, og brødene er knallharde. Jeg har klokelig lagt et shotglass oppned over en åpnet flaske øl, så ikke kullsyren skal gå ut.

Sånn er det på maksimum. Det man ikke får til å drikke i dag, har man helt sikkert lyst til å drikke i morgen.

Dette var min første nyttårsfeiring i Ukraina. Det ligger i kortene at det vil bli mange, mange flere. 40 år er jeg også blitt. Det ser ut som alt går min vei nå for tiden. 2014 kommer til å bli et år jeg virkelig vil være i. Kanskje vil det både starte og ende i det som nå langt på vei er blitt mitt andre hjemland, Ukraina. Jeg hilser også til alle hjemme!Sjampanskoje

Bilder fra festen finnes på min engelske blogg. Det begynner å bli problemer med plassen på min norske.

Søndag morgen på balkongen

Det er søndag. Det er morgen. Min kone ligger i sengen. Jeg sitter på balkongen. Med meg har jeg mitt nettbrett og den store russisk-norske ordboken til Berkov. Det er den samme som kunnskapsforlagets blå kjøpt hjemme i Norge, men denne er kjøpt her i Kiev, på bokmarkedet i Petrovka, og ser litt annerledes ut.

Jeg pleier alltid lese en novelle av Tsjekhov før min kone våkner. Jeg skriver «novelle», men det er ikke alltid det er novelle. Det hender det er noen småstykker, en samling brev og telegram – korte, morsomme og oppdiktede – eller, som i dag, en liten side med en liste over et eller annet. Jeg har ikke lest den ennå. Det er den første teksten hans fra 1882, det året han runder 22 år. Tekstene fra 1880 og 1881 er jeg ferdig med. Store deler av livet mitt er jo russisk litteratur, hadde jeg ikke vært gift, hadde det tatt enda mer plass. Jeg synes det er spennende å se hvordan Tsjekhov utvikler seg fra ung og uferdig moroskribent til den mesteren han blir.

Det vil gå raskt å lese den ene siden. Min kone rekker ikke å våkne så fort. Hun elsker å sove, når hun har tid til det. Det har hun nå. For første gang på lenge føler hun ikke pliktene henge for tungt over henne, om enn hun har tatt frem boken med differensialligninger igjen, og allerede er i gang med bekymringene om det vil gå bra på ingeniørstudiet og om hun vil få seg jobb etterpå og om hun har valgt rett og gjort det bra nok, og alt som hører med. Alt.

På tableten har jeg hele samlingen til Dostojevskij, Tolstoj, Tsjekhov, Gogol og Turgenjev. Jeg vil aldri gå tom. Jeg har begynt på side 1 i Dostojevskij også, «Fattige folk», бедные люды. Den kan jeg enkelt fortsette med, når jeg har lest ferdig dagens Tsjekhov. På ferie er tableten uovertruffen. Tidligere måtte jeg ha med tykke bøker i sekken, og alltid gjøre et utvalg. Her er utvalget tilnærmet ubegrenset. Og jeg har alltid med meg alt sammen. Også nå, som jeg setter meg ut på balkongen, i Kievs lette sommervarme.

Når resten av familien våkner, pleier det alltid komme frokost ut her på balkongen. Den er en gammel russisk fyrste verdig. Kraftig, og ofte med en god flaske øl. Så er man veldig klar til å tilbringe resten av dagen.

Det er veldig gode dager å tilbringe.