Nytt reisebrev fra Kiev

I går var en kald dag igjen. Temperaturen nådde på sitt høyeste 6 grader, men vår allvitende iPhone kunne fortelle oss at det føltes som 2. Da jeg løp ut i går morges var temperaturen 2-3 grader, det føltes varmere i vannet enn i luften da jeg badet i elven. Det var ikke noe kortbuksevær, men jeg fulgte som vanlig kalenderen, og ikke været, i april skal det være kortbukse. Så sånn ble det.

Vi har også blitt litt syke igjen, merkelig nok. Vår lille niese har vært borte fra skolen denne uken. Det er en liten forkjølelse, vi i min familie var aldri hjemme fra noe på grunn av noe sånt, men de ser annerledes på tingene her, og jentungen holder seg hjemme. De er mye reddere for kulde enn for smitte, så å være ute eller på noen måte ha det litt kaldt er ikke bra, mens det å være uforsiktig med mat og bestikk og tallerkner og bestikk knapt er noe tema. Min søster som nylig var i et arabisk land kunne berette om noe lignende derfra. Kulde og regn er farlig, å kjøre uten barnesete og sikkerhetssele er ingenting.

Lille Ira vår har rennende snue, men er ellers helt seg selv, energinivået er helt upåklagelig. Hun løper rundt fra rom til rom, jager katten og hunden, prøver lue og sko, jubler av glede, løfter hendene til værs, og styrter inn til neste rom der det kanskje er noen. Hun er uimotståelig søt der hun løper av gårde så fort hun kan, men ennå er så liten at hun har litt problemer med balansen, så armene må opp og til siden for å justere, og alltid disse gledeshylene. Uimotståelig.

Søndag var på ny en veldig god og varm dag. Det var en dag der Irina og jeg reiste ut alene, til Dnjeprs venstre bredd. På søndagene går ikke buss nummer 55 så ofte, så vi måtte ned til Druzjba naroda («Folkets vennskap» – fint navn!) for å ta en buss derfra. Det er et metrostopp på grønn linje, og bussene går hyppig alle dager. Jeg tror de alle sammen går over Patonabroen til andre siden av elven, vi gikk i alle fall bare på en buss, og ble transportert trygt over.

Der var det Irina og jeg ved elven, og derfor stor frihet. Jeg tok av henne alle klærne, så hun kunne vase helt usjenert, uten å være redd for å bli våt eller skitten noe sted det ikke er lett å få det bort. Huden vår er et overlegent materiale, ingen flekker setter seg fast der, skitt renner av, vann er lett å tørke – mye bedre enn klærne vi går i. Det var en annen liten gutt der i badebukse, ellers var de godt kledde i det varme været, Kievianerne. Det var bare Ira og jeg som var i vannet. To unge jenter roste oss for tøffheten vår, malatsi, men jeg hadde en naturlig forklaring i at vi er norske. 23 grader og sol er sommer for oss, det blir ikke bedre enn det.

Jeg vet at de som bor her er redde for å ha unger lenge i vannet selv når det er 30 og 35 grader, selv når det er uutholdelig å være på land. Jeg har hele mitt liv vært mer plaget av varme enn av kulde, mye bedre å være litt for kald enn litt for varm, så jeg vil veldig gjerne ha lille Ira i vannet når det er varmt. Det skal være behagelig for henne. Jeg husker også egen barndom, blå lepper og kraftig skjelving var standard etter lange bad i kald, norsk sjø, ingen av oss tok noen skade av det, så vidt jeg kan registrere. I vår familie er vi sjeldnere syke enn de fleste å sammenligne seg med, og i alle fall enn de som er forsiktige og har det varmt hele tiden. Så jeg lot lille Irina vasse og kose seg og leke ved vannet så lenge hun ville.

Responsen var ikke til å ta feil av. Hun hylte av glede så hele stranden hørte det, kastet våt sand i været så den landet på henne selv, og lo, og gjorde det igjen og igjen og igjen. Så var det å løpe langs vannkanten, så var det å prøve seg litt lenger utover, der vannet var kaldere, så derfra gikk hun inn igjen, og så var det å finne ting og tang i vannet, løfte det og kaste det. Jeg tenkte nok mange så på meg som en dårlig far som lot barnet bade så lenge, men herre min hatt, lille Iras sunnhet og friskhet skulle være bevis godt nok på at hun har det veldig, veldig bra. Heller være henne, enn de godt kledde barna som fikk se, men ikke røre.

Senere på dagen kom også mor Olia over til oss. Hun hadde sagt at hun skulle komme, men jeg hadde gitt opp det håpet. Det var allerede begynt å kveldes. Irina og jeg var på vei hjem, hadde bare en kort stopp ved en av lekeplassene langs promenaden. Lille Irisjka briljerte ved å kravle opp stiger og trapper slett ikke ment for barn på hennes alder, selv en vant klatrer som jeg og mine ble overrasket, vi har alltid fått prøve oss i fjell og steiner og trær, om vi selv har hatt lyst, og fått det til. Vår Irisjka jublet høyt hver gang hun nådde toppen, akkurat sånn vi føler det hele livet når vi har klart en utfordring, men hun har ennå ikke noe behov for å legge bånd på seg. Hun viser gleden sin helt utilslørt.

Selvsagt blir det nye høydepunkt for henne når også mor kommer, og hun får melk, og mat, som Olia på mødres viser løper og kjøper i en av nærbutikkene. Det er knapt forskjell på søndager og andre dager her. Til meg kjøper hun øl, alle er fornøyde. Lille Irina sovner rett og slett av all gleden, utladet må være et riktig begrep, faller i søvn er også passende, hun blir satt i vognen, og så er det slutt.

Dermed får hun ikke med seg sin første tur i metro. Vi tar den fra Levoberezjdna til Arsenalna, rød linje, en annen rute for de som vil til denne siden av elven. Men fra Levoberezjdna er det et stykke å gå til den koselige promenaden, veien går samme vei som elven renner, for de som vil forsøke. Jeg har også spesielle minner herfra, siden det var på denne siden av elven jeg bodde første gang jeg var her, i 2007. Og det var denne veien jeg gikk for å komme meg fra der jeg bodde til skolen jeg hadde privatundervisning i russisk, med Irina Teselenko, ei søt jente jeg dessverre har mistet kontakten med nå.

Uken etter det har vært fylt med forskjellige gjøremål. Olia og hennes lille familie har balet med noen store spørsmål og store prosjekter, det har tatt tid og energi, og vi har forsøkt å spise lunjsen ute, så mama Irina får hvile fra å lage suppe til oss, som hun ellers insisterer på å gjøre. Olia er også veldig glad i blomster, hun blir litt besatt av interessene sine, og kjøper inn i stor skala. Mye tid har gått med for oss til å reise rundt i byen og hente inn blomstene hun har bestilt. Det har jo ikke vært noe problem, akkurat, det har jo vært en del av å være her, og det har bestemt hvor vi skulle reise om dagene.

Tirsdagen reiste vi til utkanten av byen, i nærheten av Ivano Lepse Boulevard, der familien har sin andre leilighet. Det er trikk nummer 3, den går fra stasjonen, men det er neppe noen tur for turister, annet enn for dem som bare vil se en tilfeldig del av byen. Få en følelse av hvor stor den er. Vi reiste vel i en halv time fra stasjonen, og kom likevel til et sted med karakteristisk Kiev, boligblokker, lekeplasser og butikker. Restaurantene er imidlertid ikke så tett på hverandre her ute, men straks vi er ute av trikken ser vi både McDonalds og en sushi-kjede, de trenger seg inn overalt.

Årsaken for reisen var å hente noen magnolia. Det var fint og eksotisk, Olia sparte en del i porto, og fikk se en del av Kiev der hun tilbrakte deler av sin barndom, og jeg synes også det er kjekt å se noe nytt. Den ene vinterferien vi var her bodde vi også litt i Lepse, og jeg kunne fornøyd konstantere at jeg kjente meg litt igjen. Det er også kjekt å se hvor glad Olia blir når hun får noen nye planter. Hun kjøper mer enn vi har plass til, synes jeg, men de koster så lite at det skjer ikke store skaden, jeg bruker mye mer penger på å glede meg selv, enn hun gjør. Plantene går også til glede for oss begge.

Dette kjøpet endte imidlertid i en liten tragedie. Olia hengte posen med de små trærne på den lille vognen Irina satt i. Trærne stod i jord, så posen var tung. Og da Irina skulle ut, veltet vognen over posene slik at to kvister knakk. Det var omtrent det det lille treet bestod av, så det var virkelig en liten tragedie. Det var så fint som det var, det lille treet, og skaden var så ugjenkallelig.

Olia forsøkte tappert å teipe treet sammet med scotch, som det heter her, men skjønte nok selv at det var fånyttes. Kanskje overlever treet allikevel, men det vil ta en god stund for det å bli så fint som det var. Eller, skjønnheten det hadde er tapt, nå får det finne seg en annen skjønnhet.

Onsdagen ble en litt mislykket dag i botanisk hage. Det er rart å kalle en dag der mislykket, men det er likevel litt på sin plass. Dagen startet med en lang treningsøkt for meg, jeg var ikke tilbake før halv elleve, og da ville Olia snart ha meg ut igjen. Jeg rakk bare en kort frokost, til meg å være, knapt en halvtime, og uten å kose meg og tulle med internett og sosiale medier.

Så reiste vi ut, Irina og jeg, Olia skulle komme senere. Men det ville seg ikke for henne, hun kom aldri. Lille Irina oeg jeg ventet hele dagen. Jeg hadde i overkant dristig prøvd meg i kortbukse, noe temperaturen ikke forsvarte i det hele tatt. På overkroppen hadde jeg både genser og jakke, i sekken hadde jeg bukse. Først på ettermiddagen fikk jeg sett mitt snitt til å komme meg i den. Jeg kjøpte meg en øl for å kose meg, men det var så kaldt at det var ikke mye kos i den.

Irisjka hadde det forunderlig i lekeparken, selvfølgelig, hun hadde ikke noe sted i hodet at vi ventet på mor, hun var storfornøyd med tingene som de var. Veldig sjarmerende krøp hun inn igjennom et hull i et av lekeapparatene, et hull slett ikke ment for å klatre gjennom, det var et kikkehull. Og for å komme inn gjennom det, måtte overkroppen altfor høyt opp, sånn at hun kom ned med hodet og armene først på andre siden, måtte åle seg gjennom. Som om ikke det var nok, krøp hun gjennom hullet tilbake igjen også. Da med bena først. Da lo damen ved siden av meg. – Hun er selvsendig, den lille jenta di, sa hun.

Da jeg skjønte Olia ikke ville komme, gikk jeg min egen runde i parken. Det er ikke det samme uten Olia, og Irina var uvanlig grinete. Jeg mente hun skulle sove, men hun fikk det ikke til for seg, og ville stadig ut av vognen, uten at det var så mye for henne å gjøre der. Blomstringen av magnoliaen hadde nå kommet lenger, jeg kunne fornøyd konstatere at vi hadde truffet høydepunktet da både Olia og jeg var der, nå var de vakreste blomstene på det største treet begynt å visne.

Snart sovnet lille Irina omsider, og jeg satt meg på en benk og tenkte over hva jeg skulle gjøre. Til slutt fant jeg ut at jeg like godt kunne gå hjem, noe jeg gjorde til fots. Og hjemme hadde Olia en veldig god forklaring på hvorfor hun ikke kunne komme.

I går hadde vi bare noen små gjesteopptredener ute, kaldt som det var. Dagen ble også avsluttet ved at Olias familie fikk avsluttet prosjektet og løst problemet som tæret sånn på dem denne uken, slik at alt på ny er bare velstand.

Nydelig dag i botanisk hage i Kiev

Det er kontraster i Kiev og Ukraina om dagen. Våren springer ut på sitt aller vakreste. Trærne er på ny fylt av grønne blader, kastanjene har allerede gitt fra seg frøene, de ligger strødd på bakken, og flere av frukttrærne har blomstret ut. Denne uken kom også magnoliaen, en turistattraksjon her i Kiev, særlig alle dem som er samlet i botanisk hage. Folk kommer langveis fra for å se på dem. Strengt tatt gjør vi også det, helt fra Norge, men vi har nær familie like ved, i Petsjersk, hvorfra det bare er minutter i hyppige busser til hagen. Torsdag reiste vi dit.

Jeg tror også det var torsdag det ble klarhet hvem som skulle bli den nye statsministeren i Ukraina. Det var sist søndag den forrige, Jatseniuk, annonserte sin avgang, jeg tror det kan være på sin plass med en lenke til YouTube-klippet med en lekket telefonsamtale mellom USAs viseutenriksminister, Victoria Nuland, og hennes ambassadør i Kiev, Geoffrey Pyatt. Jeg gråter ingen tårer over at han er vekk, i motsetning til de fleste har jeg vært mot ham fra første stund, den ukrainske befolkning trengte et par år, mens i den vestlige verden og i USA har han vel ennå ikke helt tapt sin merkelige stjerne. Jeg sier som professor Richard Sakwa, det er uforståelig at Europa kan støtte en sånn regelrett (outright) nasjonalist.

I stedet for Jatseniuk har det kommet en som heter Vladimir Groisman. Det mest omdiskuterte ved ham har vel hittil vært hvordan navnet hans staves, med ukrainsk omskrivning blir det noe helt annet, Volodymir Hroysman, om jeg nå fikk det riktig. Han er president Porosjenkos lakei, en nikkedukke, men i følge konstitusjonen trenger han også støtte i parlamentet, og den støtten har simpelthen ikke Porosjenko. Normale spilleregler skulle tilsi at presidenten da skrev ut nyvalg, men det kan han ikke, for han vil da tape store deler av sin maktbase, upopulær som han og hans støttespillere nå er blitt.

Ukraina går adundas. At Groisman ikke vil vare perioden ut er en forsiktig spådom, at Ukraina som land ikke vil vare så lenge er det litt mer kraft i, men det er vanskelig å se hvordan landet kan klare å henge sammen med alle problemer som rir det. Jeg håper bare Ukrainas langsomme død ikke også resulterer i væpnet konflikt mellom atommaktene USA og Russland. Jeg ser de gjør sitt beste for å få det til, med amerikanske krigsskip like opp til russiske havner (Kaliningrad), og åpne trusler om å skyte ned russiske kampfly som forsøker å fortelle dette krigsskipet at dette er farvann der det ikke hører hjemme. Amerikanerne har tradisjoner for å sende sine krigsskip hvor det måtte passe dem, og i farvann det ikke ville være snakk om at de selv ville akseptere tilsvarende nær deres havner, noe denne artikkelen sier mye mer om. Den er skrevet av tidligere ambassadør Chas W. Freeman Jr., og inneholder svært mye stoff om amerikansk utenrikspolitikk opp gjennom historien, og i dag. Få i Norge er så kunnskapsrike at de ikke kan lære noe av den, jeg anbefaler den på det varmeste.

Torsdag morgen hadde jeg som vanlig en løpetur til Hydropark og treningsanlegget, et lite bad i elven, og hjem igjen til en god, lang frokost. Frokosten i Ukraina er som en middag, alltid noe varmt, aldri brød og pålegg som vi er vant til hos oss. Etter den er det godt med en hvil, og denne dagen falt det sammen med at også vesla vår sovnet, slik at hun og jeg fikk slappet av ved siden av hverandre en liten time. Klokken var dermed omtrent tolv da vi omsider kom oss av gårde til hagen.

Olia var også med. Hun hadde så koselig, så koselig smurt matpakke og laget kaffe latte på termos mens lille Ira og jeg sov. Kaffenavnene er forresten artige her hos oss, min kone Olia har ingen respekt for dem, og kaller de ulike betegnelsene i hytt og vær. Hun bryter reglene, kan man trygt si, men kaffen på termosen smakte godt, og det er nå en gang det viktigste.

Første stopp i den botaniske hagen er lekeparken like til høyre for inngangen. For interesserte som planlegger reise i Kiev og vil besøke hagen, så er det buss nummer 14 eller nummer 62. Nummer 62 er veldig praktisk, og går hele veien nede fra Kontraktovaja plosjad, mens nummer 14 starter ved jernbanestasjonen, og går oppover boulevard Lesu Ukrainka, der vi bor.

Tradisjonen er at jeg får kjøpe meg en øl, mens vi sitter på lekeplassen. Olia kjøpte også is til oss, det var slik en varm solskinnsdag. Jeg satt i bar overkropp. Lille Irina koste seg enormt på plassen, sprang rundt og lekte på sitt vis med de andre barna, eller krøp rundt i apparatet satt opp for barn under 3-4 år. Passe høyde, passe utfordringer. Det er et rør man kan krype gjennom, noe lille Irina gjør mens hun hyler av glede. Oppgaven til oss som foreldre er å sitte på en benk og smile og se på, kose oss med matpakken og kaffen, og knipse noen blinkskudd når de byr seg.

Militærfly lavt over himmelen ødelegger idyllen. Det må jeg få lov til å si. Det var transportfly, det så ut som de gikk inn for landing et sted her i Kiev, hva de fraktet kan ikke vi vite, det blir bare spekulasjoner. De får våpen fra forskjellige NATO-land, noe vi er sterkt, sterkt i mot, og tankene trenger seg på, det er en provokasjon å se militærfly på himmelen, særlig når det ikke er i fredstid, og når det er slik en maktdemonstrasjon som det er nå. Vi er hjelpeløse mot dette, kan ikke gjøre annet enn å se på dem. Siden har jeg fått vite gjennom John Batchelors podcast at det nå foregår trening av ukrainske piloter, det er engelskmenn og amerikanere som står for treningen, om jeg nå husker riktig. Kanskje var det dette vi så, kanskje var det noe annet. Vi skulle gjerne vært synet foruten.

Det er så mye annet fint å se på i hagen. Tullipanene blomstrer nå. De har sånne små tullipaner her, jeg kan ikke huske å ha lagt merke til slike i Norge, bare noen centimeter eller en knapp diameter høye, plantet i midten av den brede veien ned fra plassen ved inngangsporten. Olia er full i planer om hvordan hun skal pynte det til hjemme hos oss på Ganddal, og på datsjaen vår i Hrovlika, om jeg nå greide å stave navnet på plassen den ligger. Vi går av veien for å se på forskjellige planter vi kanskje også kan plante. Olia vil fotografere meg stående i en sti av maur, ikke på grunn av maurene, men fordi akkurat der blir det et fint motiv. I kortbukse og bar overkropp kjenner jeg maurene kravle omkring, særlig når hun vil ha meg til å ligge ned, men såpass må man ofre for en vakker kone og et fint foto.

Lille Irisjka vår har det herlig der hun kan løpe rundt på grønt gress, god plass, og ingen biler. Hun finner seg interessante ting å pusle med, alltid noe nytt å se på og å prøve ut. Olia har insitert på at vi skulle ta med en sånn sparkesykkel, som det kaltes før, en slik man kan stå på og sparke, og så beveger den seg fremover. 1 år og 7 måneder som Ira er, er hun håpløst for liten til denne sykkelen, så hun kan kun bruke den når vi holder henne helt fast, og står for alle bevegelsene. Disse syklene er populære her nede, og Ira har alltid vært interessert i å ta på dem og se på dem, når andre barn har hatt dem. Denne dagen fant babusjka frem en gammel slik sykkel, tilhørende niesen vår, Tasja.

Hovedattraksjonen i hagen på denne tiden av året er uten tvil magnoliaen. Vi har en magnolia utenfor huset vårt på Ganddal også, arvet etter mine foreldre jeg kjøpte huset av, det er kanskje den planten jeg setter aller størst pris på. Den vinteren det var så mye frost ble magnoliaen sterkt plaget, det året blomstret den ikke. Men den har heldigvis livnet til etterpå, og blomstrer nå som vanlig. Om vinteren er greinene ideelle å henge fuglemat på. Det lille treet står like utenfor kjøkkenvinduet vårt, hvorfra vi kan se på det hver gang vi spiser.

Men det er noe eget med den overfloden det er av magnolia her i den botaniske hagen. De er i alle størrelser og fasonger, flere forskjellige farger, på ulike stadier i blomstringstiden. Vi er rikelig utstyrt med fotomuligheter, to gode mobiltelefoner, og et speilreflekskamera. De blir brukt alle sammen, nærbilder og fjernbilder, av trærne, blomstene, og av oss sammen med dem.

Den største samlingen ble plantet i 1966, står det på et skilt, det er i Sovjettiden. Jeg tror området blir kalt «magnoliahagen», men husker det ikke helt, det står alt sammen på skiltet. Her er det tettpakket med folk, de aller fleste opptatt av å fotografere. Ukrainske jenter er mer feminine enn norske, mer opptatt av å være jenter og å utstråle sin feminitet, og her blant blomstertrærne får dette utløp i utallige foto der de stiller seg opp, vrikker på kroppen, og lukter på blomstene, veldig, veldig karakteristisk. Norske jenter legger mer humor i bildene, så vidt jeg har oppfattet, det skal være litt morsomt, man skal gjøre seg litt til, og i hvert fall ha smilet på lur om man forsøker å gjøre seg fin. Her i Ukraina er det ingen ironisk distanse, noe som også kan være litt befriende.

Det er spørsmålet om mat som gjør at Olia omsider vil hjem. Jeg har det kongelig, og vil ikke hjem før kvelden, maten kan utsettes. Vi begynner likevel å bevege oss, sakte, i mitt tempo, og mitt opplegg og håp slår til for fullt i det vi støter på en som arbeider i hagen. Olia er full av spørsmål om hva de ulike typene magnolia heter, hvilke hun kan kjøpe, og hvor mye de vil koste. De to snakker sammen nesten en time, jeg så ikke på klokken. De gjorde avtaler, og Olia fikk telefonnummeret. Han blir gartneren vår på datsjaen vår, han vil hjelpe til. Slik knyttes kontakter her i landet, det er viktig for å klare det her, og Olia mestrer det til fulle. Det er ikke like lett for henne i Norge.

Jeg benytter ventetiden til å få kjøpt meg en øl. Kioskene i parken er ikke åpne i vintersesongen, sist vi var her for noen uker siden var det ikke spor av dem. De settes opp og åpner akkurat nå, direkte talt. Teltene var satt opp, kjøleskap og frysebokser satt opp, og arbeidfolk fra lastebiler lesset vannflasker og styret og ordnet. Det var ledninger og kontakter, noen vasket kjøleskapene innvending (et pussig syn, en skitten ukrainsk arbeidskar, tøffing, bokstavlig talt inni kjøleskapet, med såpeflaske og vaskeklut, vaske i vei), alle så ut til å være opptatt med noe. Kioskdamen var også på plass, enda varene ikke var det. Det eneste som stod som det skulle i kjøleskap, klar for salg, var øl. Det viktigste. Jeg kjøpte en flaske for 20 hryvna, kioskdamen hadde armen i fatle, og måtte ha hjelp på min anmodning om å åpne flasken opp. Hjelpen fikk hun fra en skitten gamp, en skikkelig kraftkar, han fant et skrujern, og åpnet omhyggelig så hans skitne hender ikke skulle besudle tuten jeg skulle drikke fra.

Da var det lett å vente på Olia. Lille Irina løp selvfølgelig rundt omkring, kikket på de forskjellige plantene og trærne, var lett å se til og passe på. Et lite bleieuhell skjedde kort etter, da også Olia var på plass, men vi hadde heldigvis helt sett med rent tøy, og det var et toalett like ved, med god plass og vann, og rent å skifte. Så kunne vi være enda et par timer.

Nå var det begynt å kveldes. Irina var denne siste tiden enda mer selvstendig enn hun ellers pleier å være, puslet for seg selv, langt unna oss. Olia og jeg kunne gå omkring på små stier, og se på de forskjellige nåletrærne, blomstene og plantene de har satt opp i hagen. Alt var også en inspirasjon for hvordan vi kan gjøre det selv. Lille Irina satt seg på grusveien og puslet med steiner, fant noen andre barn å henge rundt, løp rundt på en plen og viftet med hendene, lykkelig i egen verden.

 

Så fant Olia enda en samtalepartner, mens Irina fant noen trapper hun ville opp. Der oppe var det barn med noen forunderlige leker, lille Ira vår fikk låne, og dermed seilte enda noen kvarter av sted. Da vi endelig forlot hagen var det kveldslyst, skyet og kjølig. Hjemme ventet babusjka med rikelig med mat.

 

 

Ingen vår i 2013

Så kom sommeren. Den var helt uten forvarsel i år, våren prøvde seg ikke så mye som en dag. Vi gikk like fra vinter til sommer. Det eksploderte i grønt og sommerfarger. Plutselig var fuglene og humlene og biene overalt. Lyd og lukt og farge er sommer. Og det er varmt og godt. Fra tidlig morgen til sene kvelden kan vi sitte på terrassen, folk i lette antrekk er overalt. Det er sommer. Det er plutselig blitt sommer.

Vi reiste ut til Orrestranden i dag. Det var ingenting som gjorde det vanskelig å gå i kortbukse, det var sol og varmt. Men sjøen minner oss om vinteren som har vært. Den var iskald. Vi pleier alltid starte badesesongen i påsken. I år var sjøen påskekald i pinsen. Det har vært en eksepsjonelt kald og tørr mars, april og tidlig mai. Og så løsnet det bare plutselig, 18. Mai, med temperaturer og vær som vi har det i juni og juli og august når alt fungerer.

Planter og insekter har reagert øyeblikkeligelig. Sjelden er «spretter ut» et mer dekkende uttrykk for hva som skjer med knoppene. Det går så fort, plommetreet vårt har blomstret – om ikke i løpet av dagen, så i løpet av pinsen, det er to dager. Trærne stod nakne som var det vinter. Gresset var brunt og dødt.

Så plutselig er det grønt og friskt og levende overalt. Det var dårlig gjort av årstidene å snyte oss for våren. Men vi har fått en overveldende start på sommeren. Planter og insekter griper sjansen når den er der. Det bør vi mennesker også gjøre.

Tullipaner er mine favorittblomster. Samme hvor avslappet vi behandler dem, blomstrer de og sprer seg.

Jeg er også blitt meget glad i plommetreet. Til alle årets tider. Om våren når det blomstrer, og om høsten når det er plommer i det.

1. April og nytt forsøk på vår

Det ble ikke noe særlig vellykket forsøket mitt på å introdusere våren første mars. Det fulgte den kaldeste mars siden krigen, og vel så det. Kuldegrader hver natt, som regel om dagene også. Vi har her is på alle vann, og så tydelig vinter som det blir her.

Jeg laget dette bildet lite, siden jeg tenkte det uansett ikke ville bli noe særlig fint når det var tatt med minipaden. De andre bildene i posten viser at her tok jeg feil.

Men vi har hatt sol (det er derfor det har vært så kaldt), og det har vært fine greier. Nå er det også april, og da går det ikke an å vente lenger. Dette er en vårmåned, nå er det vår.

Dette bildet kan på ingen måte kalles verst, tatt rett i farten, med det enkleste kameraet jeg hadde for hånden, iPad-mini.

Plantene sliter riktignok litt med å henge med. Snøklokkene kom for lenge siden, men de har ikke vært helt fornøyde, altfor tørt som det har vært. Andre planter ser ut til bare å ha lukket seg inne i kulden. Her er ikke akkurat noe knoppskyting.

Både krokusen og gresset rundt er skarpt og klart, selv om jeg ikke har fotografert med iPhone, som er ødelagt, men iPad-mini, som jeg bruker i stedet. Det er ikke så håpløst reservekamera som jeg forestilte meg. Det kan brukes.

 

Vi har hatt påskeferie, den første på lenge og det blir lenge til neste det ikke går an å bade i. I påsken har vi hatt god tid til å følge med på hagen og hva som skjer med dem. Ikke at det skjer så mye, men forrige uke kom krokusen. En og annen flue har vi også sett.

Denne krokusen er zoomet inn med fotoapparatet i mini-paden. Det er slett ikke verst skarphet og kvalitet, til å være tatt med slik et merkelig og sjeldent brukt kamera!

Og så har vi selvfølgelig satt ut putene til hagemøblene. Jeg sitter i kortbukse og bar overkropp og skriver, godt forsynt med rødvin, det er siste runde i kandidatturneringen i sjakk like etter. Den skal jeg følge med på, minutt for minutt.

Det følger mye arbeid med denne våren. Vi har hus som skal fikses på og males. Men etter hvert som jeg er blitt eldre, og ikke altfor mye eldre, jeg er ikke mer enn 39, så er det blitt bare kjekkere og kjekkere når vinteren gir slipp, og livet spretter ut. Jeg introduserte den i mars, det var overivrig, denne gangen skal jeg få ha mine ord i behold.

Selv om vi så vidt har fått vannet hagen litt og raket den, er den fortsatt gul og tørr og full av mose etter den spesielle marsmåneden vi har hatt.

Det er vår.