Et lite intermesso i Polen

Denne posten tilbakeposter jeg fra mandag formiddag. Det var en liten hendelse i Polen jeg ikke fikk tid til å skrive om mens den stod på, og som nå er blitt mindre viktig enn toppmøtene i New York. Det handler om hvordan krisen i Ukraiana og konflikten den har ført til i Europa også har åpnet en kamp om historien.

Det er den russiske ambassadøren i Polen som har latt seg intervjue på polsk TV. Der kom han med uttalelser om at Polen i mellomkrigstiden ikke ville være med på en allianse mot Nazi-Tyskland, og derfor selv er medskyldig på angrepet de ble utsatt for. Videre hevdet han at det Sovjetrussiske angrepet på Polen etter at Tyskland hadde angrepet først var forsvar, altså at Sovjetunionen angrep og okkuperte deler av Polen for bedre å kunne forsvare seg mot nazistene. For dette ble han kalt inn på teppet til polske styresmakter. En sånn tolkning av historien kan de ikke finne seg i.

Det ser da også horribelt ut. Historiens dom er klar, Polen var et offer i andre verdenskrig, klemt sammen mellom to stormakter, angrepet av begge på en gang, og fra begge sider aldeles grusomt behandlet med massearrestasjoner og massehenrettelser. Lignende skjedde på slutten av 1700-tallet, i den såkalte oppdelingen av Polen, den gang var det også stort sett tyskere og russere som delte polsk land og polsk folk mellom seg. Historiens dom er også klar på at mellomkrigstidens største tyranner, Hitler og Stalin, satte ideologiene sine til side og laget en avtale som den dag i dag er i stand til å sjokkere verden. Faktaene taler for seg selv. Jeg har selv skrevet fyldige poster om dette, Historien til Polen, Tysklands angrep på Polen og Sovjetunionens angrep på Polen, og er ingen revisjonist i disse spørsmålene her.

Likevel vil jeg argumentere for at den russiske ambassadørens uttalelser ikke er så hårreisende som man først skulle tro, og at det er en grunn for at polske styresmakter så hardt og øyeblikkelig slår ned på et sånt syn. Det er nemlig essensielt i polsk historieoppfatning og identitet at de er dette offeret klemt mellom stormaktene, og det er også måten de ønsker å bli oppfattet på, særlig blant stormaktene i vest. Det gir dem fordeler, økonomisk, politisk og militært, og det gjør at Polen står svært sterkt som stat og som nasjon.

Det trengte ikke være slik. Polen har også en historie som stormakt og overgriper. Deres kongerike delvis sammen med Litauen dominerte en tid området fra Østersjøen til Svartehavet, og de har vel helst seg selv å takke med et ineffektivt statsstyre der de ulike regionene kunne blokkere hverandre (polsk riksdag) for at – ikke russerne, ikke tyskerne, men – svenskene kunne overta. I løpet av 1700-tallet ble det polske området splittet opp, det var en tid den svenske stormakten var på vei ned, og den russiske på vei opp, så det var russerne og Katarina den store som forsynte seg, ikke Sverige. På 1800-tallet var mye av dagens Polen del av det Østerrisk-ungarske imperiet (imperiet det kanskje ville gi mer mening å kalle Østerrike, så man ikke blir forledet til å tro at Ungarn hadde så mye med det å gjøre), mye var en del av den tidens Russland, nåtidens baltiske stater, Hviterussland og Ukraina, og mye var del av det som skulle bli Tyskland, altså Preussen.

Ikke så altfor ulikt forholder det seg med de fleste av de andre statene i Øst-Europa. De vekslet frem og tilbake mellom litt ulike imperier, lenger sør var det de tyrkiske ottomanerne som var rivalene til habsburgerne i Østerrike-Ungarn, ellers var det alt sammen en salig blanding av folk, språk, religioner og styresmakter. Hvor grensene skulle gå når man etter første verdenskrig skulle dele inn Europa etter nasjonalstater, det var ikke akkurat opplagt.

I Versaillesforhandlingene der det nye Europakartet skulle tegnes hadde Polen noen åpenbare fordeler. En fordel var at både i øst og vest møtte de på stormakter de andre stormaktene i Versailles gjerne så ble svekket. Tyskland hadde i følge et politisk vedtak (!) startet krigen, var skyld i den, og fikk ikke engang plass ved forhandlingsbordet. Derfra forsynte polakkene seg grovt. Russland hadde sklidd inn i en forferdelig borgerkrig, der stormaktene støttet de hvite anti-kommunistene, men der Lenin og hans bolsjeviker – om noen – satt med statsmakten og forhandlingsretten. De hadde en dårlig sak i forhandlingene om polsk og annet land. Også Russland måtte gi fra seg mye, deriblant de baltiske stater. Det er ikke så altfor godt kjent, men på begynnelsen av 1920-tallet var det flere kriger i disse områdene, i disse krigene kan Polen neppe bli sett på som et offer. Heller forsøkte de å utnytte seg av et Russland i ruiner, og ute av stand til å benytte seg av sine veldige ressurser skikkelig.

Også i grenseområdene mot det som skulle bli Tsjekkoslovakia kom Polen godt ut av det. De hadde en ypperlig forhandlingsleder, og polsk nasjonalisme var kommet langt og fungerte godt, tsjekkerne og slovakene var ikke i nærheten av å kunne opparbeide seg noe lignende, de var ikke engang en samlet nasjon, men to, bestående av en storebror og en lillebror. Jeg mente det var en liten krig også her, og ganske riktig, i dagens internett-verden gir et kjapt søk på Google svar.

Av alle land som fikk nye grenser etter første verdenskrig var det Polen og de baltiske stater som kom best ut av det. Det var lett for britene, franskmennene og amerikanerne å gi mye land til dem. Men det bar også i seg kimen til langsiktige problemer, med Tyskland og Russland, som de facto fikk fratatt seg betydelige landområder. Det var Hitlers forsøk på å få disse områdene tilbake som utløste andre verdenskrig, og det var gamle russiske områder sovjetrusserne innvaderte da de innvaderte baltikum og Polen.

Så til avtalen mellom Stalin og Hitler, eller strengt tatt mellom utenriksministerne, Molotov og Ribbentrop. En kontrollsjekk på Google når avtalen ble undertegnet gav meg dette treffet av Morten Strand i Dabladet, ganske typisk for hvordan vi i Norge ser Putin og russisk historie, ord som blir brukt er «sjokkerer», og det står Putin «forsvarer avtalen», men ingenting om argumentene han bruker og som finnes. Igjen, avtalen er oppsiktsvekkende og horribel, Merkel gjør rett i å kalle den ulovlig, og Putin har selv tilbake i 2008 kalt den et overgrep mot Polen, som det også står i Dagbladets lille artikkel.  Men Strand konkluderer kjapt at «Putin har skiftet mening». Det er ikke så sikkert. Avtalen kan godt være et overgrep mot Polen, og samtidig formålstjenelig for Sovjetunionen. Ulovlige avtaler kan være fornuftige, og riktige.

La oss så se på situasjonen der på 1930-tallet, etter at Hitler hadde kommet til makten, og hadde bygget opp Tyskland til en militær og økonoimsk supermakt. Nazistenes propaganda mot kommunistene var en essensiell del av deres politiske program, deres rasisme mot slavere var også tydelig uttalt, og deres aggresjon mot Øst-Europa ikke akkurat var noe man trengte spioner for å finne ut av. Hitler og Tyskland var en reell trussel mot Sovjetunionen. Stalin var paranoid, en av de mest paranoide allmektige statsledere verden har sett, men akkurat i dette tilfellet var paranoiaen hans korrekt, og gav ham rett i hans egentlig altfor tidlige spådommer om at Sovjetunionen ville bli angrepet og forsøkt knust. Helt sentralt i Stalins verdensbilde var at de kapitalistiske vestmaktene med Storbritannia, USA og Frankrike (alle sammen stormakter den gang, Storbritannia og Frankrike hadde ennå koloniene) ønsket en krig mellom nazistiske Tyskland og kommunistiske Sovjetunionen, slik at de to rivaliserende stormaktene ville svekke og ødelegge hverandre, og vestmaktene kunne plukke opp restene. Stalin var livredd en sånn krig, og innrettet det meste av utenrikspolitikken sin for å unngå det.

Å gå i allianse med erkefienden i det andre politiske ytterpunktet var ikke akkurat plan A. Da nazi-Tyskland annekterte Sudetenland og siden hele Tsjekkoslovakia, var det Stalin som protesterte hardest. Britene og franskmennene ønsket som kjent «peace in our time» på det tidspunktet. Sovjetunionen var imidlertid ikke i stand til å stagge Hitler og Tyskland alene. Det er riktig som Putin og hans ambassadør i Polen sier, Sovjetunionen prøvde virkelig å få til en allianse mot Tyskland, men klarte ikke å få noen med seg. Heller ikke Polen. Det er også interessant å se hva polakkene mente om Tysklands annektering av Tsjekkoslovakia, og hvordan Polen selv oppførte seg etterpå. Det er  spørsmål Polen naturlig nok ikke ønsker oppmerksomhet rundt. Polen er slett ikke alltid offeret.

Sommeren 1939 var situasjonen svært spent i Europa. Hitler og nazistene kjørte hardt på argumentet om at tysk land i Polen måtte tilbake til Tyskland, og som vi vet var sjansen for et tysk angrep mot Polen aller høyest reell. Sovjetunionen og Stalin hadde grunn til å frykte at de ville være neste på listen, dette er ikke bare paranoia, det er en reell trussel enhver statsleder ville være nødt å ta hensyn til. Stalin og kommunistene hadde langt fra noen garanti for at de ville få støtte fra vestmaktene, tvert i mot hadde 20 år tidligere vestmaktene gjort det de kunne for å hindre kommunistene i å komme til makten. For et aggressivt Tyskland var situasjonen den at de visste stormaktene ville reagere om de innvaderte og okkuperte Polen, som de hadde til hensikt å gjøre, og de ville unngå krig på to fronter.

Derfor kom en av de merkeligste alliansene i verdenshistorien til virkelighet. Overordnede strategiske hensyn gjorde at både nazistene og kommunistene satte ideologien til side, og avtalte offisielt at de ikke skulle angripe hverandre, uoffisielt hvor grensene i Polen skulle gå. Det var en slags ny deling av Polen, kan man si.

Både Stalin og Hitler var skruppelløse statsledere som ikke brydde seg det minste om hvordan de berørte menneskene ville se på avtalen. Dette er blank stormaktspolitikk, Polen og polakkene hadde ingenting  de skulle sagt, som heller ikke balterne og andre berørte hadde det. Storbritannia og Frankrike var overhodet ikke forberedt på en krig, og kunne fint lite gjøre, annet enn å «erklære krig». Tyskland ble raskt hovedfienden, og Sovjetunionens angrep etterpå ble viet mindre oppmerksomhet, som det også er blitt i historiebøkene. Det siste er imidlertid så smått begynt å endre seg nå.

De to verdenskrigene endret europakartet dramatisk. Polen kom svært godt fra det. Områdene de tapte til Sovjetunionen er fremdeles tapt for dem, til gjengjeld har de fått virkelig betydelige områder fra det som en gang var Tyskland. Dette var ikke noe som øyeblikkelig ble klappet og klart straks Tyskland undertegnet kapitulasjonen, mange grenser var fremdeles omstridt, og forble det i år og tiår. Noe av det som virkelig sikret freden i Europa, og tinet forholdene i den kalde krigen, var den tyske utenriksminister og senere kansler Willy Brandts østpolitikk, han gav avkall på alle tyske territorielle krav. Det løsnet en god del spenninger. På 1970-tallet ble også Sovjetunionens erobringer i Europa i løpet av krigen formelt anerkjent, det tok altså 25-30 år.

Det er lett å se at her ligger det mye krutt. En av de tingene mest verdt å glede seg over i verden i dag er at vi har et så vennlig Tyskland, at de så uforbeholdent har erkjent ydmykelsene og tapene to verdenskriger har gitt dem, gjør at mange svært potensielle konflikter får ligge døde. Lenger øst er det ikke like stor enighet om at alt er som det skal være.

Den russiske ambassadøren i Polen visste utmerket godt hva han sa, og hva som ville bli reaksjonen. Det overrasket meg at han kom med uttalelsene nettopp nå, da Russland og Putin ellers er på en sjarmoffensiv og ønsker en avtale i Syria og kanskje også i Ukraina. Det har sammenheng med at Polen og Russland gjennom år har uttalt seg utrivelig aggressivt om hverandre, og at det har blitt merkbart verre etter Russlands annektering av Krim og støtte til separatistene i Donbass. Russland kjenner polsk historie utmerket godt, mye bedre enn vi gjør den i vest, og kjenner selvsagt også sin egen historie bedre og annerledes enn vi gjør den. Det er ømt også for dem, når de blir gjort til en overgriper når de selv ser seg som et offer, og når lidelsene og prestasjonene i kampen mot de tyske nazistene ikke blir anerkjent.

 

Den polske presidenten i flystyrt nær Katyn

I dag tidlig styrtet et fly med den polske presidenten Lech Kaczynski og flere høyerestående polakker ombord. Det er en katastrofe av dimmensjoner og en flystyrt som vil finne veien inn i historiebøkene. Dette er en nyhet som vil få betydning for ettertiden, og som vil kunne påvirke forholdet mellom Polen og Russland for lang tid fremover. Hendelsen vil bli flittig diskutert, og som vanlig i disse landene er det ikke akademikerne og de kunnskapsrike som vil definere premissene, her vil påstander dukke opp og rykter leve bedre enn fakta. Det er en forferdelig hendelse, og jeg skal forsøke å beskrive hvorfor her i denne bloggposten.

Til polsk politikk har jeg ikke inngående kjennskap, og støtter meg til det jeg finner på internett. Der har jeg fått med meg at Polen har hatt sine problemer med overgangen fra kommuniststyre til et slags demokrati, og fra planøkonomi til en type markedsøkonomi. Gamle Lech Walesa hører til dem som var bedre til å kjempe mot makten enn å inneha den, og forutenom ham har Polen også hatt andre tvilsomme presidenter og regjeringsdannelser. Polen hører ikke til de mektigste landene i verden, så nyheter derfra kommer ofte som en slags kurosistet, selv om landet er et av Europas mer folkerike og også økonomisk klarer seg bedre enn de fleste landene i den tidligere østblokken. Polen har også en betydelig nasjonal stolthet, de har hatt sin storhetsperiode, og er full av ikke så rent lite berettiget harme mot nabolandene Tyskland og Russland/Sovjet som har holdt landet nede i nyere tid. De føler de fortjener bedre, og ville hatt det bedre, om de bare fikk styre seg selv og fikk tid til å vokse seg opp.

Det var en rask og halvriktig gjennomgang av nyere polsk historie, og stiller frem litt av bakgrunnen for denne hendelsen. Presidenten Lech Kaszynski var kraftig langt til høyre politisk, og blir i følge BBC regnet som en kontroversiell figur i Polen. Sammen med sin tvillingbror, Jaroslaw,  var han vel strengt tatt til sjenanse for Polens intellektuelle del av befolkningen, slik ingen i det norske politiske landskapet har kapasitet til å bli. Vårt Fremskrittsparti kommer sørgelig til kort.

Men dette er en tragedie, og da skal man ikke snakke negativt om de avdøde. Alle som har uttalt seg virker også naturlig nok å være berørt av ekte og tung sorg. Ulykken var dessuten ytterligere tragisik som følge av hva den polske presidenten og hans følge hadde i Russland å gjøre. De skulle være til stede ved en minnemarkering for ofrene i Katyn-skogen, en av mange redselsfulle gjerninger fra andre verdenskrig, og en av mange som ikke nazistene stod bak. Massakren i Katyn var gjort av Sovjetrussiske kommunister, og har vært med på å ødelegge forholdet mellom Polen og Russland siden.

Vi i Norge har lett for å forbinde alle ugjeringer under krigen med nazistene, og tar det for gitt at det bare var dem som var forhatt. Men reiser man i Polen og særlig de baltiske landende, og besøker noen av museene der, så vil man se at de i liten grad skiller mellom russiske og tyske overgrep under krigen. For begge siter hatet mot sovjetrusserne nesten litt dypere, siden det med dem fulgte 40 år trøstesløs underdanighet, og en verden uten forståelse for forholdene. Alle skjønner at tyskerne forgrep seg, og verken polakker eller baltere har grunn til å savne sympati av den grunn. Tyskerne har da også både innrømmet skyld, og også vært forholdsvis rause med både minnesmerker og erstatninger. Polen har for eksempel et ikke ubetydelig tidligere tysk område innenfor sine grenser, mens det har gitt fra seg tilsvarende tidligere polske områder østover. Og Russland har innrømmet lite, Sovjetunionen ingenting.

I 40 år ble massakren i Katyn bent frem benektet. Det vil si, de sovjetiske autoriteter innrømmet nok at massakren var skjedd, men de hevdet at tyske nazister stod bak. Tidspunktet halter riktignok, massakren fant sted 5. mars 1940, et tidspunkt da den tyske invasjonen av Sovjetunionen ikke var begynt. Nazi-Tyskland og det stalinistiske Sovjetunionen var endatil allierte. Alt dette var imidlertid enkelt for de sovjetiske myndigheter å benekte, siden oppdagelsen av massegravene ble gjort av tyske nazister i april 1943, og tyskerne da forlengst hadde gjort sitt inntog, og egentlig var på vei ut igjen. Det ble gjensidige beskyldninger om hvem som hadde utført udåden. Og et lydig polsk kommunistsyre, klandret ikke den store, røde vennen i øst. Slik fikk såret ligge uten å kunne gro så lenge det østeuropeiske kommunistveldet eksisterte.

Da Sovjetunionen falt kom også sannheten for dagen. Gorbatsjov innrømmet udåden i 1990, mens Boris Jeltsin to år senere overleverte dokumenter som endelig beviste at det virkelig var Stalin som stod bak. Men så sent som i dag formiddag, kunne jeg lese på den russiske avisen Pravdas nettsider, at saken slett ikke var altfor opplagt, og i alle fall ikke noe å bråke om. Minnemarkeringer her i det gamle Øst-Europa har en lei tendens til å bli mer en politisk markering, enn en minnemarkering, og det finnes fortsatt russiske nasjonalister som føler slike minnemarkeringer som en personlig anklage mot dem. Følelsen fra krigen ligger også tykt på alle russere, de hadde også lidelser nok, så hvorfor skal polakkene komme inn på russisk område trekkende med sine? Jeg mener også det er karakteristisk at i den mest sovjetiske av de tidligere sovjetrepublikkene, Hviterussland, er det et minnesmerke for en av de over 400 landsbyene som ble brent ned av nazistene. Landsbyen som er valgt heter Khatyn, temmelig det samme som den omstridte massakren fant sted. Hvorfor velge akkruat denne, om det ikke var for å knytte navnet Khatyn til en annen ugjering som russerne vitterlig ikke sto bak?

Dette er plakaten for det andre Khatyn, det i Hviterussland, til minne om landsbyen som ble brent ned av nazistene i likhet med flere hundre andre.

Mediene melder at dette var første gang en polsk delegasjon fikk lov til å dra på en minnemarkering i selve området ugjerningen skjedde, og det var sett på som en betydelig bedring av det betente forholdet mellom Russland og Polen at de fikk lov. Så skjer altså katastrofen at flyet med delegasjonen styrter, og alle ombord omkommer. Det er enda godt at flyet, piloten, mannskapet og alt som hadde med flyet å gjøre, var polsk, slik at spekulasjonen om at russerne stod bak ikke blir for sterke. Foreløpig er ingen slike anklager kommet, og sorgen er verdig både på polsk og russisk side. Forhåpentligvis vil den bli værende det.


Wałęsa

Sovjetunionens angrep på Polen

I år har jeg fått med meg årsdagen for Tysklands angrep på Norge Aldri mer 9. april 1940, og Tysklands angrep på Polen 1. september 1939. Bildet vil ikke bli helt komplett uten å ta med også Sovjetunionens angrep på Polen denne dagen her, 17. september 1939. Fortsatt i dag får man ikke mange gode treff om man søker på Sovjets angrep på Polen, selv om man søker på engelske nettsider. Sammenlign med søk på Tysklands angrep, og se forskjellen. Sannheten er at Sovjetunionen under krigsårene oppnådde mange av de målene Tyskland hadde for krigen, deriblant å utvide terriotoriet sitt. De brukte bare ikke uttrykk som «Lebensraum» for å legitimere målene sine, og brukte ikke raseideologi for å sende andre folkeslag i konsentrasjonsleir og var ikke åpne på at de undertrykket dem. Det nazi-Tyskland gjorde åpenlyst, gjorde kommunist-Sovjet i det skjulte. Sånn kan også den annen verdenskrig forstås.

Alle som har reist i Øst-Europa nord og øst for Karpatene vet at der er det rimelig flatt. Og uten fjell og andre naturlige grenser, er det ikke så lett å sette og holde på statsgrenser heller. Verken inntrengere eller innflyttere kan lett holdes ute. Slik har grensene blitt satt mange ganger, ettersom styrkeforholdene mellom land og fyrstedømmer har forskjøvet seg, og hele tiden har folk og folkeslag flyttet rundt omkring, og slått seg ned der de har funnet betingelsene best. I posten Polen skriver jeg litt om hvordan grensene var da Polen var mektig. Under Katerina den store ble Polen effektivt slått ned, og grensene ble trukket på nytt i 1797, til god fordel for Russland og russiske interesseområder. Siden den tid har Polen stort sett måtte finne seg i å være praktisk talt som et russisk fyrstedømme.

I fredsoppgjøret i Versailles etter første verdenskrig kom Polen godt fra det. Den ene naboen, Tyskland, hadde ingen god sak når det gjaldt å trekke nye grenser for Europakartet, den andre naboen, Russland, lå i kaos og borgerkrig, og hadde andre ting å tenke på enn å få orden på grensene sine i vest. Polen benyttet dette kaoset, og fikk utvidet grensene sine i øst gjennom den Polsk-russiske krig, i årene 1919 – 1921. Russland gikk med på disse grensene gjennom freden i Riga i 1921, det var i tiden borgerkrigen var i ferd med å bli helt slutt, og den kommunistiske stat skulle bygges opp og blomstre. Den senere så mektige Sovjetstaten var på dette tidspunktet helt utarmet av kriger, vanstyre og terror.

Gjennom 20-årene bygget Sovjetuninoen seg opp igjen. De fikk i hvert fall konsolidert sitt eget styre, og gikk inn i 30-årene med en aggressiv og jernhard leder i Josef Stalin. Polen hadde all grunn til å føle seg truet, først og fremst fra Tyskland, der aggresjonen var helt åpenbar, men også fra Sovjet, som ikke hadde noen grunn til å være særlig fornøyd med de siste grensene som var trukket. Siden det var Tyskland som først startet krigen, og siden Hitler gjennom hele 30-tallet så tydelig hadde snakket om å utvide rikets grenser og skaffe tyskerne livsrom, så fremstår de tyske nazistene som mye mer ekspansive enn de sovjetrussiske kommunistene. Slagordet proletarer i alle land, foren dere stod aldri så særlig sterkt i Stalins retorikk. Han brukte aldri dette uttrykket, og uttalte i stedet at man først måtte få kontroll i eget land. Han skrev også mye vakkert om at alle folk måtte ha sin frihet, og selv bestemme hvem og hvilket styre de ville høre til. Men han gjorde noe helt annet.

Invasjonen

Tysklands angrep på Polen blir med rette sett på som en overlegen makts overgrep mot en svakere motstander. Tysklands krav var helt urimelige, Polen hadde ingen mulighet til å imøtegå dem uten å gi slipp på deler av sin egen selvstendighet, og de hadde dessuten på toppen all grunn til å tro at om de innrømmet noen krav,ville Tyskland komme med flere. Uten krigserklæring angrep tyskerne på bred front første september 1939, og slo raskt ned all motstand som var. Det ligner meget på Sovjets angrep.

Sovjet angrep også uten krigserklæring. Dette var også et angrep fra en overlegen makt, og dertil mot en motstander som allerede lå nede og ble banket opp. Polen hadde ingen som helst mulighet til å forsvare seg fra angrepet på to kanter, forsvaret mot Sovjethæren ble rent symbolsk. Men Tyskland får all skylden for overgrepene som ble gjort.

Rett skal være rett, ingen kommer opp mot nazistene i grusomhet. Men sovjetstyrkene gjør mye av det samme. Også de fanger polakker og andre fremmede folk i hopetall, og sender dem av sted i arbeidsleire. Tysklands leire er verre, og fangevokterne er mer brutale, men polakkene blir i det minste holdt i leire i sitt eget land. Sovjetstyrkene sender dem til Sibir, og enda lenger unna.

Tyskerne er beryktet for sine systematiske massedrap. Disse er så motbydelige at om de ikke hadde overgått seg selv med den enda verre gassingen senere, så ville denne oppstillingen og nedskytingen av forsvarsløse mennesker vekket akkurat den avsky den fortjener. Men også sovjetstyrkene foretok slike mord. I den senere tid er drapene i Katynskogen blitt mer kjent. Det er takket være internett, tror jeg. Der står det. Tusenvis av polske offiserer blir brakt til skogs og skutt rett ned av det russiske sikkerhetspolitiet NKVD. Forbrytelsen var at de var polakket, og offiserer, og derfor kunne være litt for mektige, og litt for farlige. Tilsvarende drap på polske offiserer finnes ikke blant tyskerne.

Og enda en invasjon

Som et nordisk folk skulle vi nordmenn selvsagt kjenne litt til den finske vinterkrigen. Den kom en drøy måned etter Sovjetunionens vellykkede invasjon av Polen. Dette var raskere enn det tyskerne greide å angripe en ny motstander. Invasjonen var legitimert av en frykt mot et tysk angrep. Om tyskerne allierte seg med Finland, ville de kunne utnytte Finlands grense som den gang gikk bare noen få mil utenfor Sovjetuninonens meget viktige by, St. Petersburg, som den gang het Leningrad. Tyskerne kunne også i fred seile hele veien oppover Østersjøen, og også sjøveien effektivt angripe Leningrad. Kravet fra sovjetrusserne mot finnene var derfor at Finland gav fra seg noen øyer og marinebaser i Østersjøen, og et område slik at man fikk et forsvarlig område rundt Leningrad. Som kompensjason skulle finnene få områder i nord, i Karelin. Symbolsk var området russerne skulle gi fra seg dobbelt så stort som det finnene skulle gi, noe kommunistene spilte veldig på i propagandaen, og kommunister ellers i verden var helt med på. Selvfølgelig måtte det kommunistiske Sovjetunionen ha forsvarbare grenser.

Finnene gikk imidlertid ikke med på dette, naturlig nok. Og som svar gikk det overlegne Sovjetunionen inn i lille Finland 30. november 1939, etter selv å ha fremprovosert et angrep ved rett og slett å skyte på seg selv – og gi skylden til Finland. Dette er vinterkrigen. Finnene forsvarte seg med fortvilelsens krefter, som man så fint formulerte seg i gamle historiebøker, og de klarte faktisk å holde de på alle måter overlegne sovjetstyrkene unna i månedsvis. Det var den russiske fiaskoen i denne krigen som var med på å gi Hitler motet til å angripe Sovjetunionen halvannet år senere.

Men Russland har i alle kriger de har vært med på dratt nytte av at de har hatt tilnærmet uttømmelige ressurser både av mannskap og materiell. Så ettersom tropper og kompanier og bataljoner ble sønderskutt i de finske skogene, fylte russerne bare på med nye, og etter hvert klarte man også å finne ut av den finske taktikken, og legge seg litt fornuftig taktikk selv. Finnene var dømt til å tape denne krigen, og tapte den også.

Grensene som russerne her vant, er de som gjelder den dag i dag. Og man gav aldri fra seg noe område i Karelin.

Og enda en…

Året etter invasjonen av Polen og Finland, gikk Sovjetunionen også inn og forsynte seg med de baltiske landene Estland, Latvia og Litauen. Også disse landene fikk Sovjetunionen beholde etter at krigen var slutt, og i over 40 år fremover.

I 1941 ble Sovjetunionen som kjent angrepet, og led fryktelig under en av de mest hensynsløse kriger som har funnet sted på kloden. Tyskerne angrep og kjempet med tanken på at motstanderne var Untermench, krigens regler skulle ikke gjelde for dem. Sivile skulle ikke spares, fanger skulle ikke tas, og gjennom drap kvittet man seg bare med en menneskerase det var for mange av. Om man likevel tok fanger, det gjorde man når det ikke medførte noe bryderi, og når fangene kunne gjøre nytte for seg gjennom arbeid for tyskerne, så skulle de behandles hardt og brutalt, og settes i arbeid til de døde.

Gjennom disse lidelsene og gjennom kraftanstrengelsen som gjorde slutt på dem, fikk Sovjetrusserne en bølge av sympati fra hele verden, som gjorde at man ved krigens slutt ikke godt kunne be Sovjetunionen gi tilbake de nye landbesittelsene de hadde tatt. Sant å si hadde vestmaktene så mye å stille opp med heller, om Stalin hadde nektet, som han garantert hadde gjort. Som det gjaldt for Tsjekkoslovakia i 1938, gjaldt det for Estland, Litauen og Latvia i 1945. Det var ikke verdt det.

Tysklands angrep på Polen

1. September 1939 krysset tyske styrker den polske grensen, og startet med det den annen verdenskrig. Det er 70 år siden i dag, og dagen har derfor vært markert mer enn vanlig i media, det skulle bare mangle, og det er interessant å merke seg at det som skjedde disse dagene, har forandret seg opp gjennom årene. Andre verdenskrig er et ypperlig eksempel på at historien forandrer seg med den som skriver den.

I dag var det for eksempel ingen reportasjer i NRK-radio som jeg hørte, som unnlot å nevne at Sovjetunionen også angrep Polen 17 dager senere. Under presidentperioden til Boris Jeltsin ble det funnet det mange hadde mistanke om eksisterte, nemlig en hemmelig avtale mellom Nazi-Tyskland og Kommunist-Sovjet med detaljerte planer om delingen av Polen. Selv om disse regimene fra de politiske ytterpunktene lenge hadde vært venner med hverandre (noe å tenke på for norske venstre- og høyreekstremister?), ble denne siste avtalen undertegnet 23. august. Det er en snau uke før angrepet, så vidt nok til å få styrkene ut på plass.

Det er ikke mange begivenheter som så markant har definert ettertiden som andre verdenskrig har gjort det. Praktisk talt hele etterkrigshistorien lar seg ikke forklare, uten å gå tilbake til den. Hvorfor har for eksempel ikke de økonomiske supermaktene Tyskland og Japan plass i FNs sikkerhetsråd? Hva er argumentet for at lille, ubetydelige Frankrike og Storbritannia er der i stedet? Hvorfor har vi i det hele tatt FN? Hva er det egentlig med Israel? Hvorfor deltar aldri Tyskland i militære operasjoner utenlands? Og hvorfor blander USA seg inn overalt?

Det er heller ikke mange begivenheter som har så mange faghistorikere på ulike nivå og hobbyhistorikere på like ulike nivå, som interesserer seg for emnet og stiller spørsmål og finner svar. De som deltok eller kjenner noen som deltok har meget bestemte meninger om hva som skjedde. For noen er det forbundet med svært sterke følelser. Og for noen går det politikk også i skrivingen av historien.

Jeg befinner meg et sted mellom faghistorikeren og hobbyhistorikeren. Min forståelse av hva som skjedde da andre verdenskrig startet, var at Adolf Hitler fulgte sin ekspansjonspolitkk nøyaktig som han hadde lovet. Jeg ser klare sammenhenger mellom hvordan han gikk frem for å bli rikskansler, og hvordan han gikk frem i forsøket på å erobre Europa. Jeg ser Adolf Hitler som en mann som er bedre til å improvisere og utnytte situasjoner som oppstår, enn til å legge langsiktige planer. Han prøvde seg litt og litt. Først var det å vinne valgene, og siden tilrive og lempe til seg mer og mer makt, til han ble ubestridt rikskansler. Detaljene om det, skal jeg ikke skrive om her. Siden gjorde han det samme for å overtrå bestemmelsene fra Versailles. Han spilte under tanken «går dette, så går kanskje dette også». Slik tolker jeg ham.

For å utvide grensene tok han først det enkleste, Østerrike, der han og nazistene egentlig hadde støtte, slik at han kunne vinne landet med en enkel folkeavstemning (nåvel, riktig interesserte kan sjekke det grundigere opp, en helt enkel folkeavstemning var det ikke, men elegant var  det). Deretter var det Südet-området i Tsjekkoslovakia, et område som rett nok består av tyskere, men som enda rettere tilhørte et nytt og demokratisk og riktig så vellykket land. Tsjekkoslovakia hadde dessuten forsvarsgarantier fra alle Europas stormakter (merk folkens! på denne tiden var USA helt uinteresserte i hva som foregikk i Europa, for ikke å snakke om i resten av verden, det var verdenskrigen og situasjonen som fulgte som endret på dette). Både Frankrike, Storbritannia og Sovjetunionen garanterte for Tsjekkoslovakias sikkerhet.

Så hva gjør man når Tyksland allikevel insisterer? Og ikke gjør mine til å trekke seg? Slik jeg forstår historien, resonnerer Frankrike og Storbritannia slik: Skal vi nå risikere en ny storkrig, 20 år etter katastrofen første verdenskrig, bare for å redde et mindre område i et mindre land som Tsjekkoslovakia? Alle som er det minste interesserte i politikk og i historie kan tenke hvordan det er mulig å tenke annerledes? Finnes det noen i dag som ville gått til krig på det grunnlaget Frankrike og Storbritannia den gang hadde? Fiaskoministeren Neville Chamberlain hadde grunn til å være lykkelig og utbryte «Peace in our time!» da han kom tilbake fra forhandlingene i Munchen, med fredspapiret i hånden. Han er fiaskominister kun fordi freden ikke varte. Hadde freden vart ved, ville han vært helten, og Winston Churchill ville vært en mann ingen visste om.

Sovjetunionen blir på denne tiden ledet av en paranoid tyrann ved navn Josef Stalin. Hans regime finnes det ikke så mange dokumenter fra, de var mestere i historieforfalsking, så hvordan de egentlig tenkte er ikke alltid så godt å si. Men jeg lener meg til de mange som mener at Stalins og Sovjetunionens største frykt, var at de andre stormaktene i verden skulle støte nazistiske Tyskland og kommunistiske Sovjet sammen i en storkrig for å svekke dem begge, og gjerne utrydde dem. Ut i fra en slik kontekst blir jo hendelsene i Munchen lett å tolke, Frankrike og Tyskland skriver under for å lokke Sovjet ut i en krig mot Tyskland for å forsvare sine slaviske venner i Tsjekkoslovakia. Sovjet hadde jo også garantert for landets sikkerhet. Men Sovjet hadde en sikkerhetsventil,  og det var at de ikke skulle gå i krig mot Tyskland, uten at Frankrike eller Storbritannia gjorde det samtidig.

Slik gikk det til at Sudetenland falt, og hele Tsjekkoslovakia snart med det.

Angrepet på Polen

Det er i en slik sammenheng angrepet på Polen må ses. Sommeren 1939 er Adolf Hitler i en bedre situasjon enn han kunne drømme om. Alt han har prøvd på de siste 6 årene har lyktes ham over all forventning. Han er ubestridt leder i et Tyskland mektigere enn noensinne. Han har fått landet ut av mellomkrigstidens økonomiske kriser, og gitt det tyske folket selvtilliten tilbake. Han har fått utvidet landets grenser, med verdenssamfunnets velsignelse. Nå kan han enten konsolidere det han allerede har fått til, eller fortsette med samme taktikk som har brakt ham dit han var.

Ingen kan selvfølgelig si med sikkerhet hvordan Hitler og hans menn tenkte og resonnerte i forbindelse med angrepet på Polen. Men jeg ser ingen argument som skulle tilsi at han med angepet på Polen, visste at begeret ville flyte over for stormaktene i vest, Frankrike og Storbritannia. Det var risiko, selvfølgelig, og han sikret seg jo ved å tegne fredsavtale med Sovjetunionen. Noen tofrontskrig skulle han i alle fall ikke risikere. Men risikerte han krig i det hele tatt? Skulle ikke Frankrike og Storbritannia med nøyaktig de samme argumentene som gjorde at de lot Tsjekkoslovakia gå, også la Polen i stikken? De samme leserene som tenkte over hva de ville gjort under Munchenforhandlingene om Südet-områdene, kan også tenke over hva de ville gjort etter angrepet på Polen. Var krigen nå unngåelig, eller kunne det finnes fornuft i Hitlers mulige antagelser om at vestmaktene fortsatt ville unngå krig for enhver pris.

Slik jeg ser det, viser krigserklæringen Frankrike og Storbritannia kommer med 3. september, at vurderingene de hadde gjort ved München-forhandlingene var gale. Etter hva jeg har lest og forstått, var Hitler rasende da han hørte om erklæringen, hva skulle vel disse to landene blande seg inn etter?

Men som detaljehistorikerne og alle interesserte vet, så var det ikke mye Frankrike og Storbritannia kunne gjøre. De var slett ikke mobilsert for krig, hadde slett ikke prioritert krigsutrustning i de økonomisk og politisk vanskelige mellomkrigsårene. Det hadde jo tatt seg ut om de hadde satset på akkurat samme strategi som ledet til første verdenskrig. Skulle det være den minste mening med den, måtte man i alle fall lære noe av den, og den første og viktigste lærdommen var at storkrig må unngås. Tyskland fikk derfor god tid til å herje med Polen i fred, og de var helt overlegne i styrker og ressurser, både når det gjelder antall og kvalitet. På radioen i dag var det en bokforfatter som gikk litt i mot den tradisjonelle oppfatningen av Tysklands overlegenhet, med poenget at polakkene forsvarte seg godt. Det siste kan jeg være enig i, de forsvarte seg heroisk med de styrkene de hadde til rådighet. Men Tyskland var overlegne, og når Polen i tillegg ble angrepet fra øst av Sovjetunionen, var landets skjebne beseglet.

Og det siste bør ingen lese uten å grøsse seg. Naziregimets redsler kjenner vi alle, ingen overgrep i historien er så godt skildret og dokumentert og gjennomdiskutert som dem. Nå begynner Sovjetunionens overgrep under Stalin også å komme frem og bli kjent. De stod ikke så altfor langt tilbake for nazi-Tysklands. Polen var klemt inn mellom disse to aggressive, hensynsløse stormaktene. Nazistene så på polakkene som untermensch, det var for mange av dem, de kunne dø. Og de som ikke døde, kunne leve for å arbeide for tyskerne. For Stalin var polakkene potensielle spioner og fiender av regimet, og Stalins metode var at om det blant en gruppe mennesker fantes mulige fiender av regimet, så var det bare å eliminere hele gruppen. Slik forsvant hundretusenvis av polske intellektuelle til arbeidsleire over hele, vide Sovjetunionen (og ikke bare Sibir, som det vanligvis blir skrevet).

Polakkene hadde altså bare et meget svakt håp om redning da angrepene kom fra begge sider. Det var vel også nokså lite sannsynlig at Storbritannia og Frankrike ville gå til angrep både mot Tyskland og Sovjetunionen – for å forsvare Polen. Og alene hadde de ingen midler til å stå i mot engang den ene stormakten, enn si dem begge på en gang. Hvor sterke Tyskland egentlig var, viser jo resultatene fra angrepene på Danmark, Norge, Nederland, Belgia og Frankrike. Frankrike – som skulle være Polens garanti – ble selv erobret omtrent like raskt som polakkene selv ble det. Polakkene var dømt.

Polens grenser på denne tiden

Også i dag hørte jeg i media at det døde 6 millioner polakker under krigen, og det var relativt sett flest døde i forhold til befolkningen for noe land under krigen. Men denne målingen er ikke helt enkel, for det er ikke så godt å avgjøre hva som egentlig var Polen under krigen. Grensene forandret seg jo underveis, slik at det Polen som gjennomlevde krigen, ikke var det Polen som hadde vært da krigen startet, og heller ikke det Polen som ble da den sluttet.

For å finne Polens grenser i mellomkrigstiden trengs et aldri så lite detektivarbeid. Selv i mellomkrigstiden var det ikke alle som helt visste hvor grensene gikk, og noen grenser var det ingen som visste hvor var. Generelt kan man si at grensene i forhold til dagens Polen var flyttet et stykke østover, slik at deler av det som i dag er Litauen (inkludert hovedstaden Vilnius), Hviterussland (med den kjente byen Brest) og Ukraina (med Lvov og området rundt der) lå innenfor det polske riket. Byen Gdansk eller Danzig var verken polsk eller tysk, men en fristat, og byen og området rundt Zaolzie var kilde til en ordentlig konflikt mellom Polen og Tsjekkoslovakia. Tsjekkerne vant første rundte i 1920, men Polen slo tilbake og fikk området som en del av Munchenavtalen i 1938. Oisan. Selv ofrene er skurker, når de bare får muligheten.

Grensen mellom Tyskland og Polen var trukket opp – selvsagt kontroversielt – under Versailleskongressen, der tyske argument ikke akkurat var dem som vant mest gjenklang. Og det var ikke et alldeles håpløst argument at tyskerne ønsket sammenhengende grense mellom selve riket, og enklaven rundt det som den gang het Königsberg, og den gang var tysk. Disse grenseområdene hadde jo vekslet mellom tysk og polsk kontroll gjennom hele historien. Men håpløst var det selvsagt når tyskerne med det samme ville sluke hele Polen, og dele det med Sovjetunionen. Det finnes ingen agrument som kan forsvare det.

Nåvel, Hitler brukte nå bare argument så lenge han hadde bruk for dem. Og delingen av Polen ble meget vellykket sett med tyske og sovjetrussiske øyne. Tyskerne skaltet og valtet med sitt nye territorium som de ønsket, og rakk å lage ganske så mange planer og inndelinger de fem årene de Polen okkupert. Sovjetunionen la de nyerobrede områdene trygt inn i de eksisterende Sovjetrepublikkene, Hviterussland og Ukraina, og i det nye Litauen, som de hadde erobret i samme slengen. Latvia og Estland forsvant forresten også inn i unionen under forvirringen, og ble der så lenge Sovjetunionen eksisterte.

Hva som videre skjedde under krigen vet alle. Tyskerne ble slått, og det var Sovjetrusserne som jaget dem tilbake til Berlin og sveipet over Øst-Europa i jakten. Vestmaktene som nå bestod først og fremst av USA og Storbritannia, og etter hvert et nylig befridd Frankrike, var også med i kampene og seirene og feiringen. Det var liksom ikke på sin plass å stille krav til sine medallierte i Sovjetunionen på seierens dag.

Slik fikk Sovjetunionen tatt til seg ganske så betydelige deler av Polen og baltikum. Nøyaktig det samme som Hitler og Stalin hadde avtalt, faktisk. Og disse grensene eksisterer den dag i dag, og det er vanskelig å se for seg noen som helst situasjon som kan endre på dem. Som kompensasjon til et naturlig skuffet Polen, forærte Stalin og Sovjet dem deler av det som i mellomkrigstiden hadde vært Tyskland. I det 20 århundre hadde ikke tyskerne så mye de skulle ha sagt ved de viktige opptrekningene av Europas grenser. De hadde selv vært skyld i krigene som gjorde det nødvendig å trekke dem.

Danzig ble nå gitt til Polen, og fikk for evig og alltid navnet Gdansk. Sovjetunionen forlangte Königsberg, gav det navnet Kaliningrad, og innlemmet det klokelig i den russiske Sovjetrepublikken. Det forklarer hvorfor det også finnes Russland på vestsiden av de baltiske statene.

Så hvordan skal man regne et menneske som dør i for eksempel Lvov? Er dette mennesket polsk, Sovjetisk eller til og med ukrainsk? I Sovjetrepublikken Hviterussland døde 1 av 4 innbyggere, suverent mest av noen. Ingen er i nærheten, og ingen snakker om det – utenom i Hviterussland. Ukrainere døde det også mange av, og russere i de delene av Russland som ble angrepet. Men Sovjetunionen som helhet kommer tross sine kanskje 25 millioner falne ikke høyest på listen over relative tap, siden så store områder av det enorme riket ikke ble direkte brørt av krigen siden det lå utenfor krigshandlingene. Tyskerne kom jo aldri lenger øst enn Moskva, nådde aldri det Kaspiske hav og greide ikke krysse Kaukasus.

Hvor mange falne og hvem som led mest og hvem som er overgriper og offer er et ordentlig betent spørsmål. Og på enkelte punkt er det brennbart den dag i dag.

Kiev

I morgen reiser jeg til Kiev. I dag poster jeg en liten historisk gjennomgang av byen. Den er litt uferdig, så det kan være jeg går inn og retter litt på den når jeg kommer hjem igjen. Kunnskapsrike folk som ser feil, kan selvsagt si i fra, det er bare hyggelig. God lesning!

 

 

Kiev er i dag Ukrainas hovedstad og største by med om lag 2,7 millioner innbyggere. Legenden sier at det var tre brødre, Kyi, Schek og Khoryv, som grunnla byen i år 482, og at byen har navnet sitt fra den første av dem (Kyiv er genitivsformen, slik at Kiev blir ”Kyis by” eller på norsk bare ”Kyis”). I følge legenden var de tre og søsteren Lebed på jakt etter et nytt hjem, etter å ha blitt jaget av inntrengere fra øst, og de var sikre i sin sak da de så det gunstige og flotte landskapet med 7 høyder langs elven Dnjepr. Brødrene slo seg ned og tok en høyde hver, og området tiltrakk seg snart handelsfolk, prester og alt som hører hjemme i en by. Slike legender er karakteristiske for opprettelsen av østeuropeiske byer, men Kievs historie er så rik at den ikke trenger legender for å gjøre seg interessant.

 De første årene – Gullalderen!

Byen Kiev har alt ved seg en hovedstad trenger. Den er ypperlig plassert, på høyder som er enkle å forsvare, og ved siden av en stor, farbar elv som gir grunnlag både for handel og militære ekspedisjoner. Fra høydene kunne kongene enkelt kontrollere slettelandet rundt, og selv på dagens kart, ser vi at Kiev ligger helt sentralt i Ukraina, altså et maktsentrum i ordets retteste betydning.

            Den første mektige konge i Kiev var kong Vladimir den store, som regjerte fra 980 til 1015. Under ham var det Kiev, og dermed Ukraina, ble kristnet i år 988. Vi ser at Ukraina her følger historien til resten av Europa, med statsdannelser og kristning under sterke konger. Området som i dag er Russland, var på denne tiden svakt og uten statsmakt. Slik kunne Kiev ekspandere nordover, og bli hovedstad i det første russiske riket. På denne tiden bodde omtrent 50 000 mennesker i byen, og det ble bygget noe sånt som 400 kirker. Frem til mongolenes invasjon med Batu Khan i 1240, var Kiev en blomstrende by og den mektigste i Øst-Europa. Etterpå skulle det helt frem til 1991 være mer eller mindre uselvstendig.

 

Jaroslav den vise.

 Mongolinvasjon

I 1237 får Batu Khan, en av mange sønner til den store Djengis Khan, klarsignal til å gå til angrep vestover og nordover oppover Europa. I løpet av de neste fire årene erobrer mongolene alle byene de forsøker, deriblant Kiev og de fleste større byer langs Dnjepr-elven og andre områder russerne kontrollerer. I det russiske området er det bare Novgorod og Pskov som slipper unna, vestover kommer de til Krakow i 1241, før Batu Khan må snu for å ta seg av arveoppgjøret etter sin fars død. Det redder Vest-Europa, men Kiev er satt kraftig tilbake og skal aldri mer gjenoppstå i sin fulle glans og så mektig som i gullalderen.

Det følger en periode hvor Kiev blir en slags kasteball mellom flere forskjellige, fremmede makter. I det første russiske riket Kiev var en del av, var byen hovedstad og dominerende sentrum. Nå ble Kiev gitt til russerne som en slags vasallstat av mongolene, og hersker i byen var Jaroslav Jaroslavoitsj (bror til Alexander Nevskij). Men han bodde ikke selv i byen, og russerne var nok mer opptatt av kjerneområdet sitt lenger nord og rundt Moskva. Så mot Kiev kom en trussel fra en stormakt man i dag ikke så lett tenker på som en stormakt.

 Polakkene

Det er sjelden polakker og lituanere står som mektige erobrer, men det gjør de her. Samtidig som Kiev-riket er blitt sterkt svekket av mongolinvasjonen og interne rivaliseringer, så er Polen og Litauen styrket gjennom ekteskapet mellom den polske dronning Jadwiga og storhertug Jagiełło av Litauen i 1386. De to rikenes forente krefter er å tilstrekkelig til å erobre hele Øst-Europa fra Østersjøen til Svartehavet. Kiev ble erobret av Litauerne allerede i 1362, og innlemmet i deres storhertugdømme. Det er imidlertid mye bråk i byen, folket med den stolte historien er misfornøyde med å være under en fremmed makt, og litauerne forsøker i flere perioder å løse problemet med å la byen bli styrt av prinser fra Kievs fyrsteslekt, som likevel er underlagt Litauens overherredømme og må betale skatt til dem. Men det var problematisk dette også, for det bidro bare til å styrke Kievs nasjonalfølelse, og det var stadig en trussel at Kievs fyrster skulle lede byen til angrep mot sine overherskere.

Polakkene og litauerne klarer å holde noenlunde kontroll over byen, tross indre uro og sporadiske angrep fra krimtartarer sørfra. Det hendte disse krimtartarene klarte å ta seg inn i byen, og til og med ødelegge den, som beryktede Minglej-girej gjorde i 1482. På denne tiden har russerne mer enn nok med sine egne problemer i nord, og strever med å opprette et nytt rike etter at også deres land var herjet av mongolene. I forbindelse med unionsdannelsen mellom Litauen og Polen, blir Kiev innlemmet inn under den polske kronen, og er altså ikke lenger noe litauisk storhertugdømme. Unionen mellom Litauen og Polen var kanskje en god ide, men forfatningen var dårlig, og riket klarte veldig dårlig å løse den permanente konflikten mellom konge og adel som kjennetegner tiden.

            Overherredømmet til polakkene hadde også et viktig religiøst element. Polakkene var og hadde alltid vært katolske, mens Kiev hadde valgt den ortodokse kirke og til og med vært det religiøse sentrum for den. Dette var svært samlende for folket i Kiev, som her fikk en meget god grunn til å ønske seg frihet. Gjennom første halvdel av 1600-tallet, hvor også vest-Europa er kjennetegnet av mange religiøse kriger, forekom flere oppstander der det kommer til kamp mellom ukrainere og polakker, men der polakkene er mektigst og dømt til å vinne. De som til slutt skal frigjøre Kiev fra det polske styre, var en meget merkelig allianse med et meget spesielt folk i hovedrollen.

 Kosakkene

Få folkegrupper er så kjent som kosakkene med det at de aller fleste har hørt om dem, men så ukjent med det at få kan si noe særlig mye om dem. Ordet kosakk gir mange assosiasjoner, og mange har nok hørt om kosakkrigere, kosakkluer eller kosakkdans, og mange som vet litt, vil si at dette er et nokså vilt folk som holder til i de sørlige delene av Russland, kanskje i området mellom Svartehavet og det Kaspiske hav, eller der omkring. Og de vil ha mye rett i det. Fra 1500-tallet får de stor betydning for Russlands historie, både på godt og vond. De er svært dyktige krigere, og tjente godt i tsarens hær i mange erobringskriger og konsolideringskriger. De deltok også i frigjøringen av Ukraina, eller rettere sagt, i overleveringen av Ukraina fra polakkene, til russerne.

            Det var en hetmann ved navn Bohdan Khmelnytsky som ledet opprøret. Han var øverste leder for Zaporizhia-kosakkene, en kosakkstamme som holdt til i de sentrale delene av Ukraina. Frem mot opprøret i 1648 vokste denne stammen seg stadig sterkere, etter som stadig flere undertrykte bønder rømte fra sine oppassere, og sluttet seg til disse krigerne. I 1648 gikk Khmelnytsky i allianse med krimtartarene, og med støtte fra ukrainske bønder og andre ukrainere gikk de til endelig angrep mot polakkene. Polakkene var nå også svekket av sitt eget dårlige styresett, og klarte ikke å stå i mot den samlede styrken. I løpet av de neste seks årene ble samtlige polakker fordrevet fra det ukrainske området, eller drept. Russerne i nord satt tålmodig og så på, men utnyttet sjansen som bød seg da krigen var over i 1654. De allierte seg med kosakkene, og fortsatte krigen mot et svekket Polen frem til 1667. Krigen ender med at polakkene må gi fra seg områder i det som i dag er Ukraina og Hviterussland, ikke til ukrainerne og hviterusserne selv, men til et stadig mektigere Russland.

 Russland

Vi kan skyte inn et lite gjestespill fra svenskene med Gustav 12, som på begynnelsen av 1700-tallet kom seg helt ned til Poltava før han katastrofalt tapte, men utenom dette og noen andre små innblandinger følger en periode med stadig sterkere russisk kontroll. Riktignok er de kulturelle båndene tettere mellom russere og ukrainere, enn mellom polakker og ukrainere, så et russisk overherredømme er kanskje lettere å holde ut. Men fellesskapet mellom russere og ukrainere må ikke overdrives. De har riktignok samme religion, og de startet sin historie sammen med hovedstaden Kiev, men språkene deres er ikke likere enn polsk og ukrainsk er det, og det at så mange holder ukrainere og russere som noe av det samme, viser bare hvor vellykket russifiseringen av ukrainerne har vært. Særlig utover 1800-tallet var den russiske nasjonaliseringen beinhard i Ukraina, med russisk som eneste tillatte språk, og en voldsom undertrykking av all ukrainsk kultur. For oss utenforstående kan det kanskje være på sin plass å være litt forsiktige med å uttrykke seg om historien her. De fleste andre undertrykte kulturer og språk, hadde i det minste noen som skrev på nasjonalspråket, men i Ukraina skal det godt gjøres å finne noen store forfattere som ikke skrev russisk. Det er heller ingen tegn å spore til misnøye og følelse av å være undertrykket, hos en forfatter som Nikolaj Gogol for eksempel. I de tidligere verkene sine skriver han riktignok om emner og historier som angår Ukraina, men ikke mer påfallende enn en hvilken som helst forfatter fra en hvilken som helst region, vil skrive fra regionen han selv kommer fra. Og etter at han flytter til St. Petersburg og skriver sine mesterverk, er verkene russiske gode som noen.

 Sovjet I

Det går litt fort frem her på slutten. Jeg skal se om jeg kan få rettet det opp en gang. Første verdenskrig endte som kjent med at russerne fikk sine revolusjoner i 1917, og gikk inn i borgerkrig mellom de hvite republikanere og tsarvennlige og alt annet enn kommunister, og de røde kommunistene. Dette var en tid der voldsomt mye stod på spill i Ukraina. Verdenskrigene endte jo med selvstendighet for mange nasjonalstater, og Ukraina kunne også ha håp om å bli selvstendig for første gang siden 1200-tallet. Samtidig hadde polakkene et håp om å få igjen i hvert fall noen av sine områder i Ukraina fra storhetstiden, tyskerne hadde områder her etter den vanvittige freden i Brest-Litovsk, og russerne ville selvsagt også beholde landet de hadde kontrollert siden 1667, enten det var de hvite eller de røde som vant borgerkrigen. Det endte som kjent med at de røde vant, og Ukraina ble en republikk i Sovjet-unionen i 1922. Hovedstaden er Kharkov, Kiev overtar først fra 1934.

            Ukraina og Kiev under Sovjetstyret er en spesiell historie. Ved begge de store sultkatastrofene led Ukraina fryktelig, men forholdene var verre ute på landsbygda, enn i Kiev. Derimot var partisekretær Josef Stalin fryktelig skeptisk til potensielle ukrainske nasjonalister, og alle ukrainere var potensielle nasjonalister. Strømmen til arbeidsleirene i GULAG var endeløs.

 Nazi-Tyskland

Som i så mange andre av Sovjetrepublikkene hilste deler av befolkningen i Ukraina først de tyske soldatene velkommen som befriere. Men velviljen ble snart rasert av nazistenes grusomme fremmarsj. Fra ingen andre by i verden ble det tatt så mange krigsfanger, 650 000 bare etter det første slaget. Det er også i nærheten av Kiev den største massehenrettelsen av jøder forekommer i hele holocaust. Det skjer i ravinen Babi jar, der Kievs jødiske befolkning blir drevet ut, kledd nakne, og skutt. Bare de to første dagene blir over 33 000 mennesker skutt ned her, i tiden som følger kommer tallet opp i over 100 000.

 Sovjet II

Etter verdenskrigen og særlig etter Stalins død, blir situasjonen relativt sett bedre i Ukraina. Flere av partisekretærene for det Sovjetiske kommunistiske parti er egentlig ukrainske, det gjelder både Khrutsjov og Bretsjnev for eksempel. Ukraina var også en av de rikeste republikkene, både i mat- og industriproduksjon, og en betydelig faktor i Sovjet-unionens økonomi. Men den ukrainske nasjonalitet var selvsagt fullstendig undertrykt.

 Ukraina

Selvstendigheten kom i 1991, i likhet med de andre Sovjetiske republikkene. Og som de andre var optimismen større i Ukraina, enn situasjonen tillot. Årene etter frigjøringen har ikke bare vært enkle. Den kunstige Sovjet-økonomien holdt i det minste alltid levekårne over et visst minimum, noe sjokkovergangen til markedsøkonomi langt i fra har klart. Situasjonen ble aldri så vill i Ukraina som i selve Russland, og landet klarte også å unngå diktatur som i de sentralasiatiske republikkene og i Hviterussland, men grensen mellom diktatur og demokrati er av og til nokså hårfin, og økonomisk har de det i dag bedre i Hviterussland enn i Ukraina. Det er til tross av at Ukraina er det mest ressursrike landet av de to.

            Ukrainerne fikk en ny storslått optimisme med oransjerevolusjonen og Jusjenko i 2004, men heller ikke denne revolusjonen har holdt hva den lovet. Jusjenko lovet å gjøre landet mer vestlig orientert, og orientere seg mot EU, mer enn mot Russland. Men når ukrainsk blir gjort til eneste offisielle språk i et land der godt over halvparten har russisk som morsmål, og flere ikke engang kan snakke ukrainsk, blir den ukrainske nasjonalismen like undertrykkende som russernes en gang var. Jusjenko mistet også snart makten, men har vunnet den igjen i en nokså svak koalisjonsregjering. Flere av ukrainerne jeg har snakket med, har verken tillitt til ham eller til noen av de andre presidentkandidatene. Misstilliten kommer etter årevis med skuffelser, og et liv med mange negative erfaringer. Ukraina er i dag et pessimistisk land, et av de fattigste landene i Europa, og med et fødselsunderskudd der gjennomsnittet per par er ett barn. Det er lavest i verden.

 

Tross dette, eller kanskje også på grunn av dette, er Ukraina et meget interessant land å være i. Jeg reiser dit i morgen for tredje gang bare i løpet av siste året, og det er ikke mange steder i verden jeg har det så gøy. Folk er svært vennlige og interesserte i å snakke med deg, så lenge de ikke befinner seg bak en skranke eller utøver et serviceyrke.

   Tidslinje

482      Tradisjonell dato for grunnleggelsen av byen Kiev.

882      Oleg grunnlegger Kiev-staten.

988      Vladimir gjør Kiev kristent, og byens befolkning døper seg i Dnjepr-elven.

1036    Santa Sofia katedralen blir bygget i Kiev, som en søsterkirke til Haga Sofia i Istanbul.

1187    Navnet Ukraina nevnt for første gang

1240    Batu Khan og hans mongolske styrker erobrer byen.

1321    Slaget ved Irpen-elven, der storhertug Gediminas av Litauen beseirer prins Stanislav av Kiev, og hans allierte, og jager dermed den siste herskeren av Rurik-slekten ut av Kiev.

1326    Den russiske kirke flytter fra Kiev til Moskva

1362    Kiev blir en del av det litauiske storhertugdømmet.

1482    Krimtartarene under Minglej-girej ødelegger byen.

1569    Kiev blir lagt inn under den polske kronen i forbindelse med unionsdannelsen mellom Litauen og Polen.

1632    Kievs akademi blir opprettet

1648    Kosakkene begynner sin frigjøringskrig

1654    Frigjøringskrigen ender, polakkene er fordrevet fra riket, men russisk innflytelse overtar.

1657    Med fredsavtalen i Andrusovo mellom Polen og Russland, blir Kiev en autonom by under russisk kontroll. Selvstyret i byen blir stadig svekket, inntil det blir helt opphevet av Katarina den store i 1775.

1775    Katarina den store opphever ethvert selvstyre i Kiev.

1934    Kiev blir hovedstad i Sovjetrepublikken Ukraina (etter at Kharkov hadde vært det fra 1919)

1941    29-31, sep       Over 33 000 jøder blir skutt og begravd i ravinen Babi Jar. I tiden som følger blir ytterligere minst 70 000 drept, slik at det samlede tallet kommer opp i over 100 000.

2004    Oransjerevolusjonen. 100 000 mennesker samler seg i sentrum av Kiev på Majden Nezalenosti.

 

Skoletur 2008

Ved Wawel-borgen

Hei igjen!

Forrige post om skoleturen ble brått avbrutt, da jeg ble bedt om en liten tjeneste mens jeg satt og skrev. Jeg fullfører den i kommentaren, skjønt, fullføringen består bare av å skrive siste setning ferdig og en setning til. Dere finner det like under.

Vi reiste til Berlin som planlagt dagen etter. På veien var vi innom Saltgruvene i Wieliczka (like utenfor Krakow). Etter min mening er disse gruvene nå litt mye underholdning, og litt lite historie, men slik er det blitt, og det er i seg selv interessant å se hvordan polakkene har gjort disse salgruvene som normalt bare er for spesielt interesserte, til vellykket turistindustri med over en million besøkende i året. Nåvel, omvisningen tok et par timer, og var så artig og striglet og på sitt vis imponerende som det pleier.

Jeg og elever på Wawel-høyden

Dessverre lot det seg ikke gjøre å både rekke innom disse gruvene, og komme frem til hotellet i Berlin innen middagstid. Dermed måtte vi ta enda et måltid langs veien, og veikroer i Polen og Tyskland eller noen steder jeg har vært, er ikke bedre enn dem i Norge, eller andre steder jeg kjenner. Det er feit trailersjåførmat, tungt kjøtt og steikte poteter, frityr og tørt, et klamt salatblad og en sliten sitron, flere enn jeg fikk nok av den type mat. Vi måtte også skifte hotell i Berlin fra det opprinnelig planlagte Park inn på Alexander platz, et helt førsteklasses hotell, til et jeg nå har glemt navnet på (og ikke vil anstrenge meg for å huske) i Charlottenburg, et helt middelmådig hotell. Det var ikke noe særlig å komme frem dit sånn litt før klokken 2200 på kvelden, og se det omringet av regelrette strippebuler og ha et inngangsparti så smalt at bussjåførene måtte spørre seg frem for å finne det – enda de hadde både adressen og GPS. Nei, det var ikke noe særlig å få 94 elever inn dit og inn på kontrollerte rom, men det var ikke annet å gjøre enn å gjøre det, og når de først var på plass lader unge elever raskt energien opp og er klar for livet, mens vi lærere er klar for å slappe av og fort finner roen over en god prat på et dempet sted.

Neste dag var fridagen min, og det ble på sedvanlig vis den travleste dagen av alle. Jeg stod selvsagt opp og så de andre av gårde, og hadde meg etterpå en lang kopp kaffe og en tysk avis, men så var det ut å gå på museumsbesøk. Jeg undervurderer alltid hvordan det er å finne frem i en storby, og kaster alltid bort litt tid på å gå litt feil vei og slikt noe, men klokken 12 var jeg fremme ved Pergamom-museet. Endelig skulle jeg få se Ishtar-porten. De som ikke vet hva den er, må søke på Google, Ishtar eller Ishtar gate, så blir det lærerikt å lese blogg også. Den var akkurat så imponerende som ventet, men resten av museet kommer nok litt til kort i forhold til British museum hvor jeg var i høst, det er uovertruffent, der strakk ikke åpningstiden til og jeg måtte gå flere ganger, Pergamom-musset forlot jeg sånn litt over fire-tiden. Så var det til altes museum, med greske og egyptiske samlinger. Jeg er fulladet med slike utstillinger, etter både omtalte British museum og tur til Athen og Hellas i høst, og jeg lar meg hver gang imponere, selvsagt. Tyske malerier på alte galleri, eller hva det het, kommer imidlertid til kort for det italienske jeg har sett mye av tidliger og i høst i Venezia og National gallery i London. Klokken seks var jeg ferdig (fordi da stengte museene), og jeg tenkte meg til den store bok- og musikkhandelen i Friedrichstrasse, men den fant jeg ikke riktig, og nå hadde det vært en energisk dag uten mat og hvile, nå fant jeg frem til de andre og middag.

Dagen etter var det videre til Lubeck, eller egentlig på vei hjem. Vi var innom olympiastadion, og satt ellers i bussen denne dagen også. Etter mitt syn ble det vel mye buss, og noe så til de grader mye plastmat langs veien, det henger igjen fra turene med aktive fredsreiser at man plent skal kjøre buss på disse turene. Fly er mye greiere, og så kan man eventuelt ta tog hvis man skal fra by til by. Her mot slutten var som vanlig flere av elevene og også lærerene blitt syke eller småsyke, det tar på med dette livet, og bussene gir fin spredning av smitte, men hotellet i Lübeck er bra og vi får slappet godt av. Men jeg liker ikke at vi i en flott by som Lübek kommer frem etter at det er blitt mørkt, og reiser så tidlig om morgenen at vi ikke får tid til å se den. Jeg for min del har jo nå vært der to ganger, i år og i fjor, og ikke egentlig vært utenfor hotellet. Slik vil ikke jeg det skal være.

Siste dag var sluttspurten hjem, den lange, seige sluttspurten hjem. Elevene gav en god dag i veikromaten, og gikk i stedet til en McDonalds like ved (kjent, stort stoppested i Danmark, alle som har kjørt gjennom har sikkert vært der eller vet hvor det er), og jeg tror nok jeg må si at hvis  jeg blir tvunget ut på noe slikt igjen, vil jeg gjøre det samme neste gang. Ikke et godt ord om maten på McDonalds, men av de sånn cirka 12 personer elever og lærere som spiste der nå, var det ikke en eneste som spiste opp maten, og prisene var det dobbelte av den amerikanske hurtigmatkjeden. Og på danskebåten gikk de aller, aller fleste tidlig til sengs, og satt bare og ventet på at båten skulle i land neste dag.

Gledelig nok ser jeg at departementet nå snur i spørsmålet om egenandeler på skoleturer. Det er nå lov så lenge det skjer frivillig, og det har så vidt meg bekjent aldri vært snakk om noe annet. Slike turer er veldig sosiale, og en flott avveksling fra hverdagen både for elever og lærere, så når vi bor i et så heldig land at vi har råd til det, er det etter min mening for dumt om vi lar det være. Så nå kan vi håpe det blir tur neste år også, og jeg kan håpe det blir enda sterke trykk mot det faglige (av de 8 dagene var det bare Auschwitz og den ene dagen i Berlin som fullt og helt var satt av til fag), og at neste tur ikke blir med buss.

Takk til alle som var med og til dem som lot oss få lov til å reise!

Jeg og elever på Wawel-høyden

Polen

En lærerrik post i dag. Jeg reiser på klassetur til Polen og Tyskland i dag. Vi blir 94 elever og 6 lærere. Dette er siste skoletur på en stund, siden gratisprinsippet som er vedtatt gjør det umulig med elevfinansierte turer, og da lar ikke turene seg gjennomføre. Det er synd, for slike turer er veldig bra både faglig og sosialt. Og nå, her på bloggen, skal jeg før turen slå et slag for det faglige, med en liten gjennomgang av Polens historie.

 

 

Kongeriket Polen ble grunnlagt av Mieszko I i året 966, men landet har mistet sin selvstendighet og gjenvunnet den mange ganger siden den tid. I nyere tid fikk Polen sin selvstendighet i 1918 etter første verdenskrig, men mistet den igjen til Nazi-Tyskland i årene 1939 til 1945. Etter den tyske okkupasjonen fikk Polen et kommunistisk styre, støttet og kontrollert av Sovjetunionen. Dette regimet falt i 1989, og Polen har siden den tid vært en selvstendig republikk og orientert seg mot vesten. Landet er i dag medlem av forsvarsalliansen NATO, og den europeiske union (EU).

 

Historie

Det er noen viktige huskeregler for å forstå Polens historie. Den ene er landets beliggenhet, det ligger helt Nordøst i Europa mellom mektige tyske stater i vest og et mektig Russland i øst. Begge disse statene har gjennom historien vært svært ekspansive (= har villet utvide sitt territorium), og det polske området har derfor ligget utsatt til. Landet har også vært invadert av svensker fra nord, og tyrkere og mongoler fra sørøst. Sjelden har polakkene selv bygget opp landet sitt til å bli en stormakt, og deres historie blir derfor gjerne sett på som en historie av lidelse. Den andre huskeregelen er religion. Selv om Polen ligger i Øst-Europa, har nasjonen helt siden fødselen bekjent seg til den vestlige katolske kirke med paven i Roma som overhode. Det har gitt polakkene en vestlig orientering, det har definert polsk side i de forskjellige religionskrigene opp gjennom historiene, og ikke minst har kirken vært en viktig støttespiller i krisetider. For eksempel var undertrykkelsen i den kommunistiske perioden mildere i Polen enn i de andre landene i Warszawa-pakten, og Polen var også det første landet som brøt med dette styresettet.

            I antikken lå det polske området for langt nord til å ha noen interesse for romerne. Området var bebodd av forskjellige slags omstreifende, løst organiserte barbariske stammer,

deriblant de som ble kalt Polanier (= folket fra slettelandet). Dette var et slavisk folkeslag, og da de ble samlet av den legendariske lederen Piast (legendarisk i betydningen at han er en legende, det er ikke sikkert han har eksistert) gav folket navnet til riket. Den første skriftlige kilden vi har av dette, er kristningen  av hertug Mieszko I av det piastiske dynasti. Han ble døpt i året 966, og denne hendelsen markerer opprettelsen av den polske stat.

 

Polen 1025

 Kartet viser Polen som det så ut i 1025, da Mieszkos sønn, Bołeslav I, ble kronet til konge. Det går som vi ser et stykke inn i dagens Tsjekkia, og dekker hele Slovakia i sør. I øst går det et stykke inn i Hvite-Russland og Ukraina, men rører verken Kalingrad (hører til Russland) eller Lithauen. Polakkene mente de var i sin fulle rett i å ekspandere, for å kristne sine hedenske naboer. Kartet er rappet fra Wikipedia, som har det fint her: http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/6/68/Polska_992_-_1025.png

Det første polske riket skulle bli et kongerike med arverekkefølge, etter samme mønster som i resten av Europa. Et slikt rike er sårbart for dårlige konger, de kan ikke avsettes uten at riket bryter sammen eller blir overtatt av andre, og om en konge ikke skulle få en arving kan man få en svært uoversiktlig situasjon. Det skjedde i Polen i 1370, da kong Kazimierz Wielki (den store) døde uten å etterlate seg noen arving i direkte linje, og nevøen Ludvig I av Ungarn ble konge også av Polen. Dermed var Ungarn og Polen i personalunion (to riker, samme konge), men det varte ikke lenger enn 12 år, da kong Ludvig døde og datteren Maria ble dronning av Ungarn, mens den polske adelen foretrakk den bare 10 år gamle datteren Jadwiga som dronning av Polen. Fire år senere ble hun giftet bort med storhertug Jagiełło av Litauen, slik at det polske og litauiske riket ble slått sammen med Jagiełło som konge. Sånn foregikk det på den tiden.

            Nå følger Polens storhetstid. I en serie vellykkede kriger erobrer Polen-Lithauen land så langt sør som til Svartehavet, og helt nord til Østersjøen fra Gdansk til Riga. Riket er nå Europas dominerende makt. Kartet under viser utstrekningen i 1397, det røde skal være direkte under den polske kronen, det rosa er len som tilhører den polske kongen, det oransje er Litauen, og det mørkere oransje er litauske len, i svart hvitt er det kanskje vanskelig å se. Fra 1454-66 erobrer polakkene nordområdene mot Østersjøen (Baltic sea på engelsk) i 13-årskrigen mot Teutonerne (tyskere).

 

 

 

Dette var en blomstrende periode for polakkene. Ved siden av de militære seirene, fulgte også kulturelle med flere praktbygg, og man var også kjent for å ha et meget tolerant og fremtidsrettet rike. I 1569 fikk Polen og Litauen også felles parlament (Sejm), det skulle møtes i Warszawa, og dette parlamentet (Sejm) fikk også fullmakt til å velge ny konge når den gamle døde. Med dette var den tradisjonelle arverekkefølgen brutt, og man fikk i stedet det man kaller den royale republikken. Det skulle imidlertid vise seg å slå lite heldig ut. Problemet var at parlamentet (Sejm) bestod av adel, og for adelen var det en fordel med en svak konge, for det gav mer makt til dem[ES1] . Mange brydde seg dessuten lite, og gikk gladelig med på bestikkelser for å velge en eller annen konge, det var det samme for dem. Allerede tre år etterpå døde kong Sigismund II Augustus i 1572 døde uten lovformelig arving, og Sejm stod temmelig fritt til å velge hvem som nå skulle være konge. Folk flest håpet at det skulle bli en polakk i det minste, men Sejm valgte en franskmann som forsvant tilbake tilbake til Frankrike etter bare et år ved tronen. Av de 11 neste kongene var bare 4 polakker, systemet var ustabilt, og det kunne være store forskjeller fra den ene kongen til den neste. Om kongen var altfor håpløs, valgte adelen gjerne en sterkere neste gang for å rette opp igjen skadene.

 Utenlandsk dominas

Med et svakt indre styre ble Polen etter hvert bare en brikke i stormaktenes spill. Naboene Tyskland (Prøysen), Østerrike-Ungarn og Russland kunne langt på vei diktere de polske forhold som de ville. Det eneste de måtte passe seg for, var hverandre, Polen selv hadde lite å stille opp.

            Mot slutten av 1700-tallet gjorde Polen noen spredte forsøk på å reise seg og erklære et nytt og sterkere kongedømme. De mektigere naboene så med frykt på at Polen skulle etablere seg med et mer effektivt styresett og kunne bli en potensiell konkurrent, så de valgte i stedet å dele opp Polen mellom seg. Slike oppdelinger har vært en gjenganger i polsk historie, og utgjør i dag noen nasjonale sår for mange polakker. Napoleonskrigene gjorde for en kort stund Polen fransk, men med en utstrakt grad av indre selvstyre, slik at Napoleon ble sett på som en helt, mer enn en okkupant. Etter Napoleonskrigene ble Polen under fredskongressen i Wien erklært som et kongedømme[1], men under tsaren av Russland. Slik skulle det være helt frem til første verdenskrig.

 

Etter 1900-tallet

Da den første verdenskrig begynte var Polen fortsatt ikke en egen stat. Landet var delt mellom Tyskland og Russland, og begge brukte polakker i armeene sine slik at den bisarre situasjonen oppsto at polakker kjempet mot polakker. Det døde om lag en million polakker i krigen. Men den tragiske krigen førte også til at Polen fikk sin selvstendighet. Som kjent fikk russerne sin røde revolusjon i 1917, og denne revolusjonen ble fulgt av en borgerkrig slik at russerne med sin nye leder Lenin måtte gi slipp på kontrollen over Polen. Og tyskerne fikk ikke beholde sin del når de nye grensene i Europa skulle trekkes opp i Versailles. Den nye polske lederen, Marshal Josef Piludski, utnyttet situasjonen til å erklære polsk selvstendighet den 11. november 1918. Dette ble den andre polske republikken.

            Mellomkrigstiden ble for Polen urolige år. Den nye staten måtte bygges opp fra grunnen av, og her snakker vi ikke bare om gjenoppbygningen etter krigsødeleggelsene, Polen hadde ikke vært selvstendig på over hundre år og måtte bygge opp hele den organisasjonen som kjennetegner en stat. Særlig viktig var det å få bygget opp en hær, for den nye staten hadde bare løst opptegnede grenser. I forhold til dagens Polen var landet forskjøvet mot øst, slik at deler av det som nå hører til Polen den gang ble beholdt av Tyskland, mens i øst gikk grensene et stykke inn i det som i dag hører til Litauen, Hviterussland og Ukraina. Disse grensene ble fastsatt i den polsksovjetiske krig 1919-1920 (en krig Sovjeterne altså kjempet mens de samtidig utkjempet en blodig borgerkrig).

            Situasjonen ble på ny truende for Polen straks Hitler kom til makten. Verre ble det da nazityskland avslørte sin ekspansive politikk ved først å innlemme seg Østerrike, siden annektere Tsjekkoslovakia. Den polske staten hadde også mange tyske innbyggere etter lang tid med tysk herredømme, akkurat det Hitler hadde brukt som unnskyldning for å tilegne seg Tsjekkoslovakia. Riktignok hadde Polen undertegnet en ikke-angrepsavtale med både Tyskland og Sovjet, men med ledere som Hitler og Stalin var ikke slike avtaler mye verd. I stedet undertegnet utenriksministerne Ribbentrop og Molotov fra Tyskland og Sovjet den 23. august sin egen ikke-angrepspakt med hverandre, og avtalte i hemmelighet hvordan Polen skulle deles mellom de to stormaktene. Avtalen er på mange måter sjokkerende. En ting er at nazisten Hitler og kommunisten Stalin gjør avtale med hverandre, større avstand i politisk ideologi er det vanskelig å forestille seg, en annen ting er at disse to i ro og mak gjør seg avtale om et annet lands skjebne. Når Hitler ikke trenger frykte innblanding fra Sovjet, vil Polen være lett match for overlegne tyske styrker. Den andre verdenskrig kan begynne.

 Andre verdenskrig

Det er vel kjent at tyskerne invaderte Polen fra vest den første september 1939, og at den tredje september erklære Storbritannia tyskerne krig og verdenskrigen var i gang. Hva ikke fullt så mange vet er at russerne den 17. september invaderte landet fra øst, og gikk akkurat så langt inn som tyskerne og russerne på forhånd hadde avtalt seg i mellom. På ny var Polen skvist mellom de to stormaktene, og russerne stod på ingen måte tilbake for nazistene i bruk av vold og tvang og brutalitet for å underkue seg polakkene. Forskjellen var at polakkene for tyskerne var untermensch, og dermed ikke verdig god behandling, mens for Stalin var polakkene potensielle fiender som måtte tvinges til lydighet. Det gikk denne tiden like mange polakker til russiske arbeidsleire (GULAG) i avisdesliggende områder i det veldige Sovjetiske riket, som i de mer berømte tyske konsentrasjonsleirene, og også fra Sovjetisk side ble det begått massehenrettelser. Den mest berømte er skytingen av flere tusen soldater, offiserer og sivile i Katynskogen nær Smolensk, en forbrytelse ikke russerne innrømmet før i 1990, etter de kommunistiske regimene i Øst-Europa var falt. De historiske dokumentene ble ikke frigjort før i 1992, etter at Sovjetunionen ble oppløst.

            Det var ingen grunn for polakkene å stole på Hitler, og det var heller ingen grunn for Sovjet å gjøre det. Den 22. juni 1941 gikk tyskerne til storstilt angrep langs hele grensen, og feide på kort tid et totalt overrumplet Sovjet ut av Polen og langt innover egne grenser. Siden skulle det gå tre år før Polen var frigjort fra nazistisk kontroll. Det kunne imidlertid skjedd langt tidligere. Opprøret i den jødiske gettoen i Warszawa april 1943 var dømt til å mislykkes, jødene var for få og hadde for dårlige våpen, og manglet støtte fra en sterkere makt. Derimot hadde det langt større opprøret som startet i samme by august 1944 alle forutsetninger for å lykkes, for det første hadde nazistene brukt opp sine beste menn og utstyr og var sterkt redusert både fysisk og moralsk, for det andre stod kampklare Sovjetrussiske styrker allerede ved elven Visla like utenfor byen, og kunne med letthet vippet kampen i polsk fordel. I stedet lot de tyskerne beseire den siste polske motstandskraft, trekke seg ut av byen og brenne den ned, før Sovjetrusserne kunne gå inn som befriere. Mye kunne vært sagt om dette og den videre avslutningen om verdenskrigen, her er det imidlertid den polske historien det handler om, og vi skal se hva den Sovjetiske frigjøringen hadde å bety for den.

 Kommunismen

Stalin la aldri skjul på hva han ville med de områdene den røde hær gikk over på veien mot Berlin, han ville at de skulle bli kommuniststater kontrollert fra Moskva. I Polen gikk dette ganske enkelt. Den lange harde krigen hadde kostet livet for de fleste av Polens beste menn og kvinner, og beskyldninger om tysk kollaborasjon med kjapp ekspedering til Sibir gjorde det av med resten av dem som ville protestere. Et arrangert valg i 1947 gjorde at Boleslaw Bierut formelt fikk makten, og 42 år med kommunistisk styre fulgte. Grensene var også flyttet lenger mot vest, slik det er i dag, og Sovjeterne fikk faktisk et område som noenlunde tilsvarer det Molotov og Ribbentropp hadde avtalt seg i mellom i 1939.

            Nå skal det sies at kommunismen i Polen aldri ble så hard som i de andre østblokklandene. Det hemmelige politiet var ikke så strengt og hensynsløst, sensuren var mildere, og tvangskollektiviseringen (alle som eide jord eller bedrifter måtte gi den fra seg til staten, som skulle eie alt og bestemme hvem som skulle arbeide der) ble ikke skikkelig gjennomført. Men da polakkene forsøkte en liten oppstand i 1956, ble det kontant slått ned av Sovjetiske tanks. En viss frihet var lov, men bare ytterst begrenset.

Jeg nevnte i innledningen at Polen er i en særstilling på grunn av den katolske kirkens sterke stilling. Læren fra Karl Marx (kommunismens far) sier at ”religion er opium for folket”, og det vanlige er at kommunistlandene likefrem forbyr religion. I Russland, som også er svært religiøst (den russisk ortodokse kirke), ble kirkene rett og slett revet ned, omgjort til lagerplass eller annen vanærende bruk, og prester og munker ble sendt til Gulag.

 Polen i dag

Etter murens fall slet Polen med mange av de samme problemene som mange av de andre tidligere kommuniststatene. Forventningene til en ny og bedre tid var for høye, og kunne umulig bli innfridd. Snart ble gleden over friheten vendt til skuffelse over brutte løfter, og frigjøringshelten Lech Wałęsa og hans parti, solidaritet, mistet snart makten.

            I dag opplever Polen økonomisk fremgang, men som vi skal se når vi kommer dit ned, er det fortsatt et stykke igjen før de når vanlig, vestlig standard. Politikken er imidlertid nokså stabil, og som frivillig medlem av EU ser polakkene mer optimistisk på fremtiden, enn det landet har hatt grunn til å gjøre på mange, mange hundre år.


[1] Bortsett fra Krakow som var en egen, fri bystat.


 [ES1]For å skjønne maktforholdet mellom konge og adel må man vite bitte litt om godsøkonomi. I grove trekk gikk det ut på at kongen styrte landet og riket, og kunne legge ut skatter på alt som var i det. Men det var adelen som eide jorden og organiserte driften av den. Her stod han temmelig fritt til å tyne bøndene til å arbeide for seg som han ville. Lavadelen eide kanskje noen gårder og et jordstykker, dette ble kalt godset, mens høyadelen disponerte hele grevskap, baronier eller hertugdømmer og kunne nærme seg til å bli like mektige som kongen, i hvert fall hvis flere av adelen slo seg sammen. Adelen ønsket altså å være mest mulig i fred, styre seg selv og betale minst mulig i skatt, mens ambisiøse konger ville bruke ressursene adelen disponerte til krigføring, byggeprosjekt eller andre ting.