Det koker i Kiev

Det er deprimerende nyheter vi får fra Kiev om dagen. Da min kone og jeg var der i julen, virket det som om revolusjonen var i ferd med å ebbe ut, og at det ikke skulle bil til noe. Denne uken er det rapportert om kraftige sammenstøt mellom demonstranter og politiet, det er meldt om dødsfall, og oppstanden sprer seg til andre byer enn Kiev.

I Norge er ryggmargsrefleksen å være mot styresmaktene og for demonstrantene i slike situasjoner. Mediene finner i hvert fall ikke frem til noen som er villige til å forsvare det Janukovitsj og hans valg, og heller ingen som vil kritisere demonstrantene. Det er opplagte mangler i demokrati og menneskerettigheter i Ukraina. Derfor tar vi det for gitt at de som demonstrerer mot det sittende regimet må være de gode, mens de som forvalter makten er de onde.

Det er alltid spesielt å følge med i en sak der man har litt mer informasjon enn mediene som rapporterer fra dem. Jeg er gift med en kone som kommer fra Ukraina, og som gjennom de siste måneders hendelser har fått større tiltro til president Janukovitsj. Hun er part i saken, men representant for et syn som kommer dårlig frem både i norske og internasjonale medier.

Jeg har tidligere skrevet om avtalen som forårsaket urolighetene. Da Olia hørte om at Janukovitsj ikke hadde underskrevet den, jublet hun. Og det er vel litt rart at vi i Norge, som er så raske å kritisere alle mulige andre avtaler EU forhandler frem, er så sikre på at denne avtalen må være bra for Ukraina. Kanskje kunne i det minste i hvert fall noen medier, også stille kritiske spørsmål til EU, for her å ha gjort dårlig politisk håndverk. På meg kan det se ut som de her prøvde seg på en avtale uten å ta hensyn til Russland, Ukrainas viktigste allierte og samarbeidspartner.

Mange i Ukraina er kraftig i mot Russland. Det samme gjelder mange i vesten, særlig nå som Russland får økt negativ oppmerksomhet med det kommende OL i Sotsji. Vi tar for gitt at Russland må være den onde skurken, som legger utilbørig press på lille Ukraina, den svake part. Men det er en selvfølge at Russland kan og vil forsvare egne interesser. Det er heller ikke åpenbart at Russland har lagt noe mer press på Ukraina, enn det EU har gjort. De har lokket med belønning og truet med straff, akkurat som EU har gjort. På meg kan det rett og slett se ut som Putin og Russland har spilt kortene sine bedre. De har fått Janukovitsj og Ukraina på lag, akkurat som EU ønsket å gjøre. Vi kan til og med mene at plagede Janukovitsj her har gjort det bra, siden den akutte pengekrisen i Ukraina er løst, og Ukraina nå har en bedre gassavtale med Russland enn de hadde før.

Dette er legitime syn som kommer dårlig frem i vestlige medier. De er fylt opp av synet til opposisjonen, som nå vil ha Janukovitsj vekk. Det er mange gode grunner til å ønske ham vekk, det er vondt for oss som er glade i Ukraina at folk som ham kan sitte ved makten, men jeg er ikke så sikker på at det er det som nå skjer som han er mest å kritisere for. Det å la være å skrive under på avtalen med EU var en legal beslutning, som det til og med går an å argumentere for var fornuftig. Kravene fra demonstrantene om at han må gå av på grunn av dette, virker vel bare akkurat litt mer rimelig enn at Janukovitsj mente Timosjenko måtte arresteres, fordi hun skrev under en avtale han ikke likte.

Det må ikke være slik, selv ikke i Ukraina, at sittende presidenter skal bli straffet for avgjørelser de tar i embeds medfør. Det gjelder til og med når avgjørelsene er feil. Vi som er så glade i demokratiet her i vesten, burde huske på det. Demonstrasjonene i Kiev er vel så antidemokratiske som alt det Janukovitsj har funnet på. De forsøker å velte en demokratisk valgt president, for en demokratisk, legitim beslutning han har gjort.

Et av hovedkravene til demonstrantene er at det skal skrives ut nyvalg. Det er merkelig at ikke en eneste vestlig journalist ser ut til å ha stilt det opplagte spørsmålet, om ikke dette er litt overilt, når neste ordinære valg skal være i januar neste år? Hvorfor kaste Ukraina ut i en konstitusjonell krise, bare for ett år? Det er ingen fremtid i et land, der det etablerer seg en tradisjon om at man kan gå ut i gatene og kaste regimet, om det gjør noe man er uenig i. Det er ikke dette som er demokrati.

Etter mitt syn er det helt utenkelig at Januovitsj går av. I Ukrainsk og russisk politikk står altfor mye på spill. Om du vinner, kan du forsyne deg av det meste. Taper du, kan det vente deg et liv i fengsel, eller det som verre er. Janukovitsj kjemper for sitt politiske og personlige liv.

Det siste jeg vil peke på, i mangel av at mediene våre gjør det, er hva slags folk den ukrainske opposisjonen egentlig består av. Den mest spiselige av dem er Vladimir Klitsjko, en forhenværende proffbokser, og derfor populær, men naturlig nok med lite politisk erfaring. Vår egen Petter Northug er nok tøff når han går på ski, men det ville ikke være et kompliment til det norske folk om han var ønsket som president med utvidede fullmakter i landet vårt.

De andre er det vanskelig å si så mye positivt om. Vi i vesten liker godt Julia Timosjenko, siden hun er lys jente i en mørk mannsverden, men hun har allerede hatt makten og ikke gjort noe godt med den. Hun tapte også valget mot Janukovitsj i 2010, om enn det var knepent. Videre er det meste godt ute til brunhøyre. Allerede Tjahnybok er nasjonalist som vi i lykkelige vesten ikke skulle tro var mulig, de voldelige «Right wing» er ultranasjonalister som mener Tjahnybok ikke går langt nok. Ingen av disse vil selvsagt ha noe med EU å gjøre. Hvordan Ukraina skal få bukt med problemene sine er de ikke engang i stand til å gi teoretiske svar på.

Janukovitsj får kritikk for å være for voldelig med demonstrantene. Det er alltid lett å kritisere, ikke så lett å forklare hva han skulle gjort i stedet. Da vi var der i julen, stod trafikken rett som det var i timevis, fordi den viktigste hovedgaten nede i sentrum var stengt. Det var også veldig synlig at det var et område der i sentrum, der regimet ikke hadde kontroll. Skal dette bare få fortsette i ukevis og månedsvis, eller skal styresmaktene forsøke å gjøre noen grep?

Spørsmålet er ikke så enkelt som det kan se ut i våre vestlige medier. Det er tragisk det som foregår i Ukraina, og det er å håpe at uroen ikke eskalerer. At det skal komme noe godt ut av disse demonstrasjonene er det veldig vanskelig å tro på.

Ukrainas politikk

Denne posten skal handle om ukrainsk politikk siden løsrivelsen fra Sovjetunionen, og særlig etter år 2000. Jeg begynte så vidt på den med første setning, der, da jeg var i Kiev julen 2013/14, og fulgte med på demonstrasjonene på Majdan Nezavisimosti (uavhengighetsplassen), som den gang fremdeles var rolige. Jeg fikk ikke skrevet den ferdig før februar blir mars i 2014, regimet til Janukovitsj er styrtet, en midlertidig regjering er dannet med folk fra Julia Timosjenkos Fedrelandsparti i de viktigste posisjonene, og det er brennende spørsmål om landet vil holdes samlet, om det vil unngå konkurs, og i det hele tatt hvordan dette vil komme til å gå. Denne posten skal likevel være den historiske posten den opprinnelig var ment som, en innføring  Ukrainas politikk etter løsrivelsen fra Sovjetunionen, med vekt på å vise at de politiske problemene i likhet med de økonomiske sitter veldig dypt i den unge staten.

*

Ukraina startet sin historie som selvstendig nasjon da Sovjetunionen ble oppløst i 1991. Den gang var Leonid Makarovitsj Kravtsjuk formann i Verkhovna rada, det høyeste råd, og med det den mektigste mannen i den ukrainske sovjetrepublikken. Det var naturlig at han overtok som president, slik det gikk i alle de 15 sovjetrepublikkene. Riktignok var det presidentvalg i Ukraina i desember 1991, da ennå Sovjetunionen formelt eksisterte, menUkraina i likhet med de andre republikkene for lengst hadde erklært sin selvstendighet (bortsett fra Russland og Kasakstan, som erklærte seg selvstendige henholdsvis 12. og 16. desember det året). 26. desember ble også Sovjetunionen formelt oppløst, den tidligere partisekretær Mikhail Gorbatsjov stod helt uten makt.

Vi må kanskje ta med på veien at på veien mot sin selvstendighet, så var det demonstrasjoner og folk som samlet seg på uavhengighetsplassen, slik det også var med oransjerevolusjonen i 2004 og den som pågår nå. Ukraina var også den første republikken som erklærte sin selvstendighet, etter kuppforsøket i august 1991. Ukraina erklærte seg selvstendige 24. august, massivt støttet i en folkeavstemning i desember samme år, mens Hviterussland erklærte sin selvstendighet dagen etter. De baltiske statene erklærte seg selvstendige enten før kuppet, som Lithauen, eller mens det pågikk, som Estland og Latvia. Når vi først har vi slått inn på denne veien, kan vi også ta med at Ukraina kjempet hardt for sin selvstendighet også i forbindelse med og forlengelsen av begge verdenskrigene. Den gang var det imidlertid voldelig, og utkjempet i vest.

Som vi vet gikk ikke den videre historien særlig godt for noen av de tidligere republikkene (kanskje med et lite unntak for de baltiske statene). Det var svært mange problemer som hang igjen fra Sovjetperioden, politiske, økonomiske og territorielle. Kravtsjuk var nok ikke mannen til å stå opp for oppgavene som ventet ham. Et nytt politisk system skulle bygges opp fra grunnen av, med flerpartisystem og demokrati, tredeling av makten, konstitusjon, et nytt rettsvesen, alle de politiske institusjonene fra øverst til nederst. Samtidig skulle landet ta steget fra planøkonomi til markedsøkonomi. Det siste ledet til den største katastrofen. Som i Russland førte den økonomiske systemovergangen til at en liten gruppe utvalgte beriket seg på nasjonens bekostning. Vanlige folk slet med å skaffe seg mat å spise, folk med de riktige kontaktene ble styrtrike. Korrupsjon ble straks et mye større problem enn det hadde vært i Sovjettiden under Gorbatsjov, men ennå ikke så stort som det senere skulle bli i Ukraina. Derimot ble inflasjonen forferdelig, flere tusen prosent i året. Og det endte med at lån ble misligholdt, lønn uteble, og Kravtsjuk mistet presidentmakten i neste valg i 1994.

Etter min mening virker Kravtsjuk til å være en håpløs type, men ukrainere virker ikke til å være så sint på ham som sine senere ledere. Etter Sovjetunionens oppløsning var det så mange ting som gikk galt, alt kan ikke skyldes Kravtsjuk. Dessuten stjal ikke han så enormt fra budsjettene som statslederne på 2000-tallet. Vi kan kanskje ta med en detalj om at Kravtsjuk er fra de tidligere polske delene av Ukraina, og dermed ikke en del av klanene fra Don-bassenget, der så godt som hele den senere makteliten i Ukraina kommer fra.

I 1994 var det et valg Kravtsjuk var nokså dømt til å tape. Men han som skulle overta, Leonid Danilovitsj Kutsjma, skulle ikke vise seg bedre. På mange måter var han verre, for han var ikke bare udugelig, som Kravtsjuk, men også en som systematiserte korrupsjon, strengere sensur og også noen virkelig stygge saker med vold og mord.

Kutsjma kommer fra Chernihivprovinsen nordøst for Kiev på grensen opp mot Hviterussland. Han reiste til de østlige delene for å ta sin utdannelse ved universitetet i Dnepropetrovsk. Han ble siden boende der, og bygget opp sin maktbase i regionen, slik at han er en del av establismentet fra Don-bassenget. Han var statsminister under Kravtsjuk mellom 1992 og 1993, men sluttet for å kunne utfordre ham som president, noe han gjorde, og vant.

Kustsjma fikk orden på inflasjonen, han fikk gitt landet en konstitusjon i 1996, og han fikk undertegnet noen viktige avtaler med Russland, men sjokkprivatiseringen fortsatte i akselererende fart, og korrupsjonen økte i omfang. Journalister som våget å skrive om problemene, hadde det med å bli drept. Det var på denne tiden forfatteren, Andrej Kurkov, skrev sin berømte roman: «Døden og pingvinen», om han som får i oppdrag å skrive nekrologer om folk som ennå ikke er døde, slik at den er klar «når de nå snart dør». En uhyggelig beskrivelse av sånn det egentlig var på denne tiden (men boken er morsom, og anbefales varmt!).

At Ukraina allerede var langt ute å kjøre viser det faktum at Kutsjma ble gjenvalgt i 1999.

I denne tiden samarbeider han med Janukovitsj, som han i samarbeid med Russland skal ha inn som president i 2004. Slik går det altså ikke. Gjengen blir tatt i juks, både valgjuks, og forgiftning av rivalen Jusjtsjenko. Det blir holdt omvalg, og nå vinner Jusjenko. Man skulle tro Janukovitsj var ferdig for alltid, men det var han altså ikke. Allerede i 2006 kommer han inn som statsminister.

Og sånn har det vært alle årene. De utroligste konstellasjoner har vært. Julia Timosjenko var på parti med Kutsjma, som også hadde Jusjtsjenko som statsminister når han var president. De er alle styrtrike, og har alle nære forbindelser til businessmennene fra Don-bassenget.

Posten er ikke skrevet ferdig og skikkelig, men man skal ha en ide om hva det går i. Jeg skriver mer, får jeg tid.

Et statsbudsjett som rammer Olia og meg økonomisk

Det har vært spennende mandager de siste ukene, for oss som er litt interessert i politikk. Nå er ikke norsk politikk så veldig interessant å være interessert i. Det var spennende med valg, ganske spennende med regjeringsforhandlingene, og de forskjellige regjeringsplattformene, alt lansert eller avgjort mandager. Men det er jo egentlig litt grunn til å tro at det bare blir mer av det samme. Partiene er nokså like her i landet, og FRP klarer neppe sette større farge på Høyre, enn SV klarte på AP. De store lanseringene og dristige prosjektene, de har det med å koke ned til utredninger, komiteer og testsenter. Det blir liksom ikke noe av.

I dag var det statsbudsjettet. Det er jo egentlig spennende, særlig når det skal gå fra en regjering til en annen. Det er den siste hilsen fra den avgående, utøvende makt, her får de gjort sin siste maktutøvelse, og kanskje også laget det litt taktisk, med tanke på fremtidige valg. Det var jo kanskje litt påfallende at de nå, i det siste budsjettet, etter åtte år, endelig klarte å komme seg opp i at kulturen skulle ha 1 % av budsjettet. Etter åtte år. Så kan de si at de klarte det, når FRP og Høyre nå ganske sikkert komme til å kutte.

Men med våre vanvittige oljemilliarder er det liksom ikke noe å bråke over, uansett hva som skjer. Regjeringen kan bare pøse på med milliarder, uten at det går ut over handlingsregelen, siden det år for år kommer flere oljemilliarder inn, og alltid mer enn beregnet. Det er mer til alle, og mye mer til de fleste. Problemene i økonomien ligger mange år frem i tid.

Regjeringen med AP, SP og SV har vært veldig heldig med regjeringsperioden sin. De var der på toppen. Det vil komme problemer. Og problemene er at oljeinntektene nødvendigvis vil gå ned. Kanskje ikke så fort og så mye som man tidligere hadde forventet, men det er en økonomiens naturlov som gjør at prisene ikke kan fortsette å stige og stige, det er en naturens egen lov at vi kommer til å pumpe opp mindre olje, rett og slett fordi det vil finnes mindre av den. Vi har også problemene med fossilt brensel, som foreløpig utsettes til senere generasjoner. Det vil heller ikke kunne gjøres evig.

Samtidig som inntektene vil gå ned, vil utgiftene gå opp. Det er trygdeordningene som gjør det. Folk lever lenger, og er friskere mens de gjør det. Det er veldig gledelig, men det er også noe som koster penger. Og pengene må tas fra en plass. Selv folk som ikke liker matematikk skjønner at 30 år med pensjonsutbetalinger er dyrere enn 20. Det er forskjellen på 95 år og 85 år. Siden barnekullene heller ikke er så store lenger, blir det etter hvert en foruroligende stor andel av befolkningen som ikke jobber, og som må trekke veksler på tidligere oppsparte midler, eller skattepengene fra dem som gjør det. Regnskapet går ikke opp.

Derfor må regjeringen spare inn. Det har vist seg veldig vanskelig å røre sykelønnsordningen. Det er også svært, svært vanskelig å røre pensjonsordningene. De er jo en del av en slags kontrakt, vi jobber og arbeider nå, og betaler inn til vår pensjonskasse, og forventer å få igjen når vi en gang blir pensjonister. Hvis reglene vesentlig endres, sånn at vi får mindre enn vi er forespeilet, det er klart, dette er noe vi ikke lett vil gå med på. Siden mye av makten i samfunnet ligger hos menn og kvinner i femtiårene, akkurat i rette alder, så blir det ingen pensjonsreform som monner. Regningen utsettes.

De kunne imidlertid lett ta penger fra Olia og meg. Det gjør de ved å fjerne skatteklasse 2. Det rammer svake grupper som ikke har makt til å stå opp for seg selv. Kvinner som er hjemme er ikke fagorganiserte, det er ikke noe LO som kjemper for dem. Egentlig er det ingen som kjemper for dem. Det ligger i sakens natur at de ikke er godt representert rundt omkring, heller. De er jo hjemmeværende, eller har av ulike grunner lav inntekt.

Min kone Olia har lav inntekt fordi hun nokså nylig kom til landet. Hun har ikke rukket å få seg utdannelse, og god, ordentlig jobb. Så jeg må forsørge henne. Skattelettelsen ved å være i skatteklasse 2 kommer veldig godt med. Det kan være snakk om femsifrede beløp. Og alle som kjenner oss vet at vi slett ikke sitter godt i det. Femsifrede beløp merkes veldig godt hos oss. Hadde vi begge hatt stor og god inntekt, hadde det ikke vært noen stor sak. Men dette er jo nettopp pengene, vi har bare min inntekt, og den skal rekke for to, i et samfunn som nå er laget for doble inntekter.

Jeg spurte for øvrig Olia, om hva hun mente om denne loven. Hun var helt enig i den. Folk som ikke jobber, skal ikke ha penger, mener hun. Det er en annen kultur, der det ikke er om å gjøre å klage sin nød, men å gjøre noe med saken. Så nå studerer hun til ingeniør.

Full støtte til Støre

For mange år siden var jeg på en fest et sted jeg sjelden er. Der satt en perifer kjenning, han pleide å være kjæresten til en pen jente fra samme sted som jeg, jeg hadde ellers ingenting med ham å gjøre. På denne festen sa han noe veldig artig som jeg siden har husket, det var i forbindelse med en sak vi diskuterte, en eller annen for lengst glemt sak, og han sa i forbindelse med den at om jeg gjorde slik og slik, eller mente det og det, så ville han miste all respekt for meg. Men før han fikk sagt det, tok han seg i det, og sa at han riktignok skjønte at hans respekt ikke hadde all verdens betydning for meg, vi lever jo våre liv hver for oss med hver våre interesser. Det var flott sagt. Slik vil også jeg innlede, og si atom enn det ikke har noen betydning for ham, så har Jonas Gahr Støre min fulle støtte.

Det har vært en del bråk rundt statsråder i det siste. Noe har vært skikkelig, men det har også vært mye som bare har vært støy, og det er dumt når støy tar oppmerksomheten fra det som er skikkelig.

For eksempel har det helt siden Dagbladet fikk tatt knekken på Audun Lysebakken som likestilling- og inkluderingsminister vært et veldig jag etter å finne andre statsråder som har vært inhabile. Det etterlater at mediene driver bare på gøy, at de slett ikke er interesserte  å være noen egentlig vaktbikkje mot makten, de vil bare bjeffe og glefse mot hvem som helst. Flere medier har lagt ut lister over alle pengetransakasjoner og utdelinger i alle departement, for at internettbrukerne skal gjøre jobben for dem og finne frem til andre som kanskje har vært inhabile. Det er som tenkt ut i en Hallo i uken-parodi.

Nå i går måtte Jonas Gahr Støre møte i kontroll og konstitusjonskomiteen. Det var en komite det tidligere gikk å ta på alvor. Nå kommer jeg bare på sitatet: Den gangen Satan fikk i sinn at intet skulle skje, så satte han i verden inn den første komite. Saken har vært behandlet der i ukevis, og i går var altså høringen. De skulle finne ut hvor nære venner Støre og denne Tschudi egentlig hadde vært, og om mulig det kunne være grunn til å mene at det kanskje kunne være tvil om Støres habilitet. At han virkelig skulle være inhabil er det ingen som har vært i nærheten av å ha ment, alt har gått på tvilen, og at han skulle fått tvilen eliminert ved å få habilitet av lovavdelingen i justisdepartementet. De hadde helt sikkert og som alle andre  ha konkludert med at alt var i orden, Støre var habil.

Jeg mener det står respekt av Støre som har holdt på sitt. Altfor mange statsråder og andre bøyer ryggen og snakker den veien vinden går. Det hadde vært en lettvint løsning å legge seg flat, som det heter,sagt at man selvfølgelig skulle fått habiliteten vurdert, at man tok feil den gang, men ser alt riktig nå, og ber så meget som nødvendig om unnskyldnig. Sånn liker mediene det, og det ville kanskje skapt raskere ro om saken. Men det ville være løgn.

Støre har også i denne saken vist at han er en av de beste statsrådene vi har. Han skulle ha bedre ting å bruke tiden sin på, enn å forklare hvor mange som kommer sammen med ham for å spise middag 17. mai. Det er ikke Støre, men de som har forfulgt ham som må ta selvkritikk. Og kontroll og konstitusjonskomiteen må passe seg så det ikke blir en pressekonferansekomite.

 

Valg i Russland

Det er presidentvalg i Russland. Og det kommer nok til å bli det siste på en stund. Reglene er endret, så det er valg hvert sjette år. Så når Putin nå vinner, kommer han til å sitte frem til 2018. Da er det meget mulig at han vinner en gang til, eller han har funnet en arvtager han frivillig gir makten til. Det er lite som tyder på at Putins regime – som har hatt makten siden år 2000 – skal gi den fra seg igjen. Slik er det det fungerer der borte.

Ved en feil ble innlegget lagret som kladd i stedet for postet. Så den blir hentet frem og redigert ferdig lenge etter at valget er over og resultatet kjent. Det ble ingen overraskelser. Putin vant med betryggende margin. Han fikk over 60 prosent av stemmene, godt over de 50 prosentene han måtte ha for å unngå en annen valgomgang, og selvfølgelig langt foran neste kandidat på listen.

Fra vesten kommer kritikken om at valget ikke var demokratisk. Det var det selvsagt ikke, det var russisk. Russland har aldri hatt noe ordentlig demokrati, og heller ikke noe egentlig i nærheten. Et vanlig mål for om en stat kan regnes som fungerende demokrati, er om det sittende regimet noen gang har tapt i valg, og frivillig gått av. I Norge og andre ekte demokratier er dette en selvfølge, det er ikke en gang et spørsmål om valgresultatet ikke skal bli akseptert. I Russland har det aldri noensinne skjedd at den som har hatt makten, har gitt den fra seg frivillig.

Det beste eksempelet er da kommunistene avholdt valg etter revolusjonskuppet sitt i 1917. De tapte valget, men beholdt makten likevel, og gikk til full borgerkrig mot motparten for å forsvare den. Fullt så vilt gikk det ikke for seg da Jeltsin overtok for Gorbatsjov. Riktignok var det valg, og riktignok flottet Jeltsin seg med demokratiske paroler og han kritiserte Gorbatsjov for ikke å være demokratisk nok. Men Jeltsin oppløste parlamentet, og han sendte tanks inn i Moskva og skjøt på dem som var uenige med ham. Ganske ulikt det Gorbatsjov gjorde i en parallell situasjon, da det var Jeltsin som stod på barikadene, og Gorbatsjov som kunne skyte ham ned.

Russland var ikke noe demokrati på 1990-tallet. Det var knapt nok en stat. Det var kaos. Overgangen fra planøkonomi til markedsøkonomi var en fiasko av monumentale dimmensjoner. Det er bare i Russland man kan feile så grandiost. Korrupsjonen florerte. Det har den alltid gjort i Russland, særlig i Sovjettiden. Men problemet ble noe mindre under Gorbatsjov, og mye verre igjen under Jeltsin. Politiet var gjennomkorrupt, og gav slett ikke den beskyttelsen man forventer i en fungerende rettsstat. De var en del av problemet. For å sikre lov og orden og beskytte egne interesser måtte man henvende seg til mafiaen. Det var dem som mot en klekkelig sum kunne garantere at butikken din stod trygt.

Putin overtok dette landet her ved århundreskiftet. Det var demokratisk valg, på russisk vis, full kontroll hos statsmakten. Likeledes gikk det i neste valg, og da Putin fulgte konstitusjonen og overlot makten til Medvedev i en periode. Presidenten kan bare sitte to perioder etter hverandre. Mens Medvedev var president, var Putin statsminister, en veldig synlig statsminister. Og nå er han president igjen.

Selv om dette er typisk for Russland og ingenting annet enn en forlengelse av en tradisjon de alltid har hatt, så er det kanskje grunn til å bli litt deprimert om man er glad i landet. Siden Putin satt første gang er presidentperioden forlenget, den er nå 6 år, slik at han over to perioder kan sitte til sammen 12 år. Det er frem til 2024. Putin vil kunne stivne i makten, som de gamle sovjetiske statslederne. Da han kom til makten første gang hadde han noe å bevise. Det har han ikke lenger. Nå ser det ut som det å holde på makten er blitt det viktigste. Stagnasjon er ikke et erklært mål, men det ligger der som det naturlige målet, siden fremgang vil det ikke bli, og nedgang er verre.

Ta for eksempel en ting som disse motkandidatene Putin hadde under valget. Selv jeg ville stemt for Putin i dette selskapet. De nærmeste rivalene, eller hva man nå skal kalle dem, «de mest seriøse» blir i hvert fall helt feil, det er bajasen, ultranasjonalisten Sjirinovskij og kommunisten Zjuganov. Ingen av dem vil du ha til å styre et land. De to andre var Putins tidligere venn, Sergej Mironov, og Russlands nåværende venn, Mikhail Prokhorov. Sistnevnte er en av Russlands aller rikeste menn, og som hos alle Russlands rikinger er pengene tjent på det ville 90-tallet, da det var plent umulig å slå seg opp på redelig vis. Men det var gode muligheter for skruppelløse kjeltringer. Vi har sett hvordan det gikk med en av dem, Mikhail Khodorovskij, da han utfordret Putins maktapparat. Khodorovskij sitter i dag i fengsel, høyprofilert, og selskapet hans, Yukos, er revet fra hverandre etter russiske rettsprinsipper. Altså: Retten er hos den som har makten. For meg er det utenkelig at en luring som Prokhorov har utfordret Putin uten enten å være sikker på å vinne, eller det er avalt spill. Jeg går for det siste, underbygget av det at Prokhorov ikke er i nærheten av å vinne, og at han ikke med et eneste ord har kritisert Putin gjennom hele valgkampen.

De egentlige motkandidatene er satt ut av spill før valget kom i gang. Man har denne elegante regelen, to millioner underskrifter. Det er kravet for å få lov til å stille. Det er statsmaktene som kontrollerer underskriftene, altså Putins menn, og da kan man lett og greit avvise enhver brysom kandidat med at underskriftene ikke er ekte. Hvem gidder vel kontrollere? Og hvordan skal man gjøre det i praksis? To millioner er nesten halve Norges befolkning.

Så er det alle formene for valgjuks. Det blir knapt forsøkt skjult. Og det er en vanvittig åpenhet i ting som ikke er viktig, som for eksempel det absurde webkameraet i alle valglokaler, og film som skal bli tatt vare på i 500 år. Hvem forsøker man å lure? Og hvorfor ha juks på toppen, når det allerede i det lovlige jukset lenger nede i systemet allerede er garantert at Putin vil vinne?

Det er skumle greier. Putin er blitt konform med makten. Protestene i storbyene plager ham selvfølgelig, det samme gjorde utbuingen han nylig opplevde. Det er klart for ham at han ikke har den samme støtten han hadde før. Og selv om han er en mann etter russisk stil, han liker harde virkemidler, så er han ikke i posisjon til å sende militæret etter demonstrantene. Han kan banke dem opp, men han kan ikke skyte dem. Sånn har også det russiske samfunnet blitt noe utviklet.

Å sykle til jobb i Rogaland

En grytidlig, mørk morgen der min kone har satt seg på sykkelen for å sykle i regn og vind fra Ganddal til Sandnes for derfra å ta bussen videre til Stavanger og en bydel der, skal jeg skrive en post om hvordan det er å sykle til jobb i Rogaland. Vi bor på jærsiden av Sandnes, midt mellom Stavanger og Jæren, min kone og jeg, og vi har syklet i begge retninger. Jeg har gjort det frivillig, min kone har gjort det i helgene når det ikke finnes alternativ. Det er bare lørdager alternativet om å sykle til Sandnes og ta buss videre derfra finnes. Søndager er det ingen bønn. Da må hun sykle den lange veien inn til Stavanger, samme hva vær det er, minst halvannen time før jobben starter klokken halv åtte.

Særlig Sandnes har forsøt å opparbeide seg et navn av å være sykkelbyen. Det går en stund tilbake i tid. Jeg mener det var i en konkurranse med Sandefjord eller en annen by på S. En bestemt dag skulle de to byene se hvem som klarte å mobilisere flest syklister. Sandnes vant helt overlegent. Dermed var vi sykkelbyen.

Det er også lagt litt arbeid i å gjøre seg fortjent til navnet. Det gjelder ikke bare i Sandnes, men i hele regionen. Jeg lurer på om det ikke finnes en målsetting om at alle veier skal ha sykkelsti ved siden av, eller i hvert fall at det på alle strekninger skal være mulig å ta seg frem på sykkel uten å måtte sykle i bilvei. Målsettingen er til og med sånn passelig fulgt.

Likevel er det lett å la seg irritere når man skal ta seg frem på sykkel. Det gjelder kanskje særlig fra Sandnes til Stavanger, men også fra Sandnes til Bryne. Til tross for at fylket kan opprettholde skrytelisten sin, det er lagt til rette for sykkel overalt, så er tilretteleggingen mange steder lagt slik at det passer bedre å skryte av den enn å bruke den.

For eksempel er det dette med underganger. De er de aller fleste lagt helt vinkelrett på kjøreretningen, og med en krapp sving nederst i en bakke for å komme inn i den. Ofte er de lagt midt i en lang, flat strekning der man kan få god fart, for så å måtte bremse helt ned for å komme seg inn i undergangen. «Komme seg inn i undergangen» – det høres ut som en dødsdom. Noen steder kan det også føles slik. For disse undergangene er det mest trafikkfarlige man møter som syklist. Det er svært fristende å holde en litt større fart enn man egentlig burde når man svinger inn i dem, det er jo så sjelden man møter noen. Om man likevel gjør det, venter kollisjonen. Slik er det de fleste knall og fall jeg har hørt om har skjedd. Vi er gærne etter sikkerhet nå om dagen, og bruker både lys foran og bak, i tillegg til hjelm, refleksvest, refleksbånd, fullforsikring, alt som kan betales med penger, bare for ikke å utbedre den største egentlige risikoen. Det er bare å lage undergangene litt mer oversiktelig. Den nye undergangen ved Foss Eikeland viser at det ikke er umulig. Hvorfor er ikke alle underganger lagt slik?

Et annet problem man møter som syklist er kryssende bilvei. Kjører man bil fra Sandnes til Bryne kan man kjøre hele strekningen uten å bremse, man har alltid forkjørsrett. Det er selvfølgelig, man kjører på hovedvei. Sykkelstiene er svært sjelden hovedveier. Der har man også fått til å lage krysningspunktet et stykke inn på den møtende veien, ofte så kraftig at man til og med må bremse for å klare svingen. Det gjør at biler selv om de stopper for møtende trafikk, det vil si møtende biler, ikke trenger stoppe for oss. Da må de i så fall være oppmerksomme flere meter før innkjørselen. Mange bilister er det, ære være dem for det, men det er deres og ikke myndighetenes fortjeneste. Og så lenge ikke alle er det, kan man som syklist ikke oppføre seg noe i nærheten som en bil, motorsykkel eller moped gjør det – bare holde farten når man er på forkjørsvei.

Jeg har ikke nevnt et ord om kvaliteten på sykkelstiene. Rogalendingene er blitt mer bortskjemte enn jeg husket dem fra før jeg flyttet tilbake, jeg synes alle mennesker har godt av å finne seg til rette med at ikke alt er tipptopp alltid. Det hadde vært veldig kjekt om vi syklister kunne forvente samme standard på våre veier, som bilistene på sine, men det er en stor utgiftspost jeg ikke ville stemt for, om man stemte på slikt.

Jeg synes likevel det kanskje kunne vært mer oppe i transportdebatten i Rogaland, nå som økonomiske grenser er til for å flyttes i spørsmålet om bybane, lyntog og Rogfast. Det er skryteprosjekt for politikere som ønsker å peke på seg selv som en som satte spor etter seg. Det er det samme som i sykkelprosjektene, det er viktigere å vise dem frem at de blir brukt.

For en brøkdel av summene disse prosjektene krever kunne man oppnådd fantastiske forbedringer i sykkelforholdene mellom Bryne og Stavanger. Til Stavanger kunne man forkortet reisetiden på sykkel med et kvarter om det fantes en «motorvei» for oss. Et kvarter ekstra har mye å si om morgenen, og vil gjøre sykkelalternativet aktuelt for litt flere enn fanatikerne. Det ville være et skryteprosjekt å føle seg vel med, og ikke bare til å late som om man har gjort noe bra. Det er heller ikke så brautende som de andre skryteprosjektene er, der vi egentlig skryter av å ha funnet olje og har penger til å gjøre alt vi vil og alt det andre ikke har mulighet til, haha.

Gaddafi er skutt

Torsdag kom meldingen om at Libyas statsleder Muammar Gaddafi var skutt og drept av opprørsstyrkene i Libya. Det het seg at han ble drept i kryssild, men det ble straks etter lagt ut bilder på Youtube og vist på verdens TV-stasjoner at han slett ikke ble drept i kryssild. Han ble henrettet. Fra Norge kommer som vanlig protestene. Selv en despot som Gaddafi har rett på en rettferdig rettergang, hans sak skulle vært prøvd for en domstol, og overgangsregjeringen i Libya stryker nå på sin første prøve, siden de ikke klarte å oppfylle Gaddafis grunnleggende rettigheter. Alle norske politikere som uttaler seg må selvfølgelig uttale seg i disse baner, det er politisk selvmord å mene noe annet. Noen skulle i så fall da konfrontere dem med at den norske regjeringen med støtte fra Stortinget har deltatt aktivt i denne krigen, de har sammen med NATO vært på lag med opprørsstyrkene for å beskytte sivilie. Hvis målet var å beskytte sivilie, er det ganske rart at NATO måtte være på på å bombe Gaddafi ut av hjembyen sin, Sirte. Hvordan kan norske politikere slippe unna med å delta i krigen samtidig som de kritiserer den?

Det er også et problem at vakre spørsmål om demokrati og menneskerettigheter alltid er et teoretisk spørsmål hos oss. Vi kan lett si at alle har rett til å leve, alle skal bli dømt rettferdig, de grunnleggende menneskerettigheter skal bli oppfylt for alle. Det har ingen konsekvenser for oss å mene dette. Vi har heller ikke blitt terrorisert, ydmyket og plaget, slik at vi har fått lære med kropp og sjel at det finnes en verden verre enn den vi leser om i skolebøkene. Det er lett nok å ønske forsoning på vegne av andre.

Vi i Norge har levd i fred og fordragelighet så lenge at vi egentlig har glemt at det finnes noe alternativ. For befolkningen i svært mange land i verden er alternativet veldig nærliggende. Folk flest i denne verden har enten selv levd i diktatur, eller så har foreldrene deres gjort det. For dem er despotismen en reell trussel, og ikke en teoretisk som den er det i Norge. I Libya har despotismen og vanstyret vært svært omfattende. Gaddafi og hans klan har styrt omtrent uten statsinstitusjoner. De har mer eller mindre vilkårlig pekt ut hvem som skal være utenfor og innenfor systemet, og dem som har vært innenfor har fått temmelig omfattende fullmakter. Det er klart, når et demokrati eller hva nå slags styreform Libya ender opp med, når et nytt statsstyre skal bygges opp fra grunnen av, så vil Libya verken ha institusjoner eller tradisjoner å bygge på. Alle som har hatt viktige posisjoner med viktige statlige oppgaver, har hatt det i kraft av at Gaddafi har pekt de ut for dem.  De satt godt i det, i årene med vondt styre. Det kunne jo tenkes at de ville tilbake til denne tiden.

Så lenge Gaddafi er i live vil han ha støttespillere som kan være villige til å ta opp kampen igjen. Historien er entydig, når man voldelig skal kaste et gammelt statstyre, så må man henrette representantene for det gamle, for virkelig å kunne begynne på ny. Kanskje skulle man si at vår tid er ny, at nå er det menneskerettigheter og rettsstaten som gjelder. Det er lettere å finne eksempler på dem som har vunnet sin rettsstat med krig og vold, enn dem som har gjort det fredelig. Ubetydelige Norge er vel et mulig unntak. Vi fikk vår frihet som følge av en krig vi strengt tatt selv ikke var en del av.

Det er selvfølgelig riktig å være for menneskerettighetene, og det ville selvfølgelig være aller best om internasjonale konvensjoner følges. For de fleste land i verden er det imidlertid et stykke igjen til vi er der ennå, og da synes jeg det tar seg dårlig ut når vi i søkkrike, velstående og fredelige Norge kritiserer dem som ikke håndhever menneskerettighetene like godt som oss. Det gjelder spesielt når vi selv har vært med i krigen som førte til det vi nå kritiserer. Vi kritiserer de vi er på lag med. Men de har vel aldri uttalt andre mål enn at de ønsket å gjøre det av med Gaddafi og hans klan? Det er det vi som har gjort.