Kievs virtuose orkester som ikke var å finne

I dag, lørdag 15. juli, var det annonsert konsert i Kievs botaniske hage. Olia sa det var en jazzkonsert, så det tenkte vi jo at vi måtte gå på. Babusjka følte seg uvel, så vi tok med lille Tasia også. Så reiste vi av gårde alle fire, like etter frokost, på til opplevelser i botanisk hage og det vi trodde skulle være en jazzkonsert.

Denne dagen falt sammen med en annonsert pristtigning på Kievs offentlige transport. Bussene går fra 3 til 4 hryvnaer, metroen fra 4 til 5. Etter norske forhold er dette unaturlig billig, særlig når prisen skal deles på cirka tre. Men folk i Kiev er vant med å reise tilnærmet gratis, særlig eldre som husker sovjettiden, og økningen er i prosent formidable 33 % for buss og 25 % for metro. Økning med en tredjedel og en fjerdel. Da jeg begynte å reise til Kiev, kostet bussene 1,50.

Det er valutaen som har falt så kraftig. I norske kroner er det cirka 1,50 fremdeles, slik det var den gang i 2009 og 2010, og de årene der, da norske kroner og ukrainske hryvnaer var verdt omtrent det samme. Lønningene har på langt nær steget så mye som prisene, så resultatet av det hele er et ukrainsk folk som har blitt atskillig fattigere. Levestandarden er lavere enn i sovjettiden, noe som er smått utrolig, gitt ressursene Ukraina har, og den teknologiske utviklingen som har vært de snart 30 årene som har gått.

Vi norske og halvt norske her nede merker ikke så mye til det. Det er også godt skjult for lille Tasia, som nå skal opp i tredje klasse. Hun forteller oss at hun snart skal begynne å lære spansk, i tillegg til russisk og ukrainsk og engelsk, barna har altså fire språk i barneskolen. Hun er alltid veldig, veldig glad når hun får være med oss.

I botanisk hage er det ingen som vet når konserten skal være, eller hvor den skal være. Flere som jobber der, virker ikke engang å ha hørt om den. De rister bare på hodet når vi spør. Damen i billetluken sier det blir en eller annen gang, på et eller annet sted. Det skal liksom komme som en «overraskelse», som et «ekstra tilbud». Folk skal rusle rundt i den botaniske hagen, og så skal de plutselig høre musikk de kan gå og se på. Noe sånt.

På plakaten henger det annonsert fire konserter, denne dagen og fire andre. Det er bilde av en fiolin, så jazzen er kanskje ikke så godt representert som det klassiske. Jeg vet ikke hvor Olia har det fra, at det skulle være jazz. Navnet «Kievs virtuose orkester» er kanskje også mer klassisk enn jazz, hva vet jeg? De tre andre konsertene har orkester med andre navn, eller uten navn. På en av dem står navnet på tre komponister, alle fra rundt 1900-tallet, Saint-Saëns er den eneste jeg husker, men de andre var i hans kategori.

Vi var i parken mange, mange timer, uten å se snurten til noen konsert. Først var vi lenge i lekeparken, så gikk vi nedover det Tasia kalte en «labyrint», der mange brudepar benyttet den store dagen og de fine klærne til fotografering, og deretter var det vår lille Irina som presset oss videre ned til et nytt område med litt asiatiske assosisasjoner. På meg så det ut som Kina, men det var visst Korea, og et stort skilt med SAMSUNG gav kanskje en idé om hvor pengene kom fra.

Tiden var inne for en is og en øl. Barna ville heller ha slikkepinne enn is, så det fikk de. Deretter det litt tilbake til lekeparken, opp til en virkelig labyrint, så til en annen kiosk-kafe, ny slikkepinne og is, deretter rosene til Olia, og så fikk jammen barna avslutte med enda et opphold i lekeparken. Sånt er ikke Tasia vant med, så lange dager, og ekstra opphold i lekepark, når de voksne vil hjem, men jeg liker godt når barna er ute, og synes det er lettere å få dem med når de har lekt fra seg.

For de som følger med på pottetrening var dette den første dagen da lille Irina klarte å tisse ute. Det var den siste hindringen vi hadde. Frem til nå har hun alltid nektet når vi holder henne, og hun liksom henger og skal tisse. Trikset skjedde mens Olia var ute og kjøpte mer snacks og bensin til oss alle, det var far selv, jeg, som sørget for at både lille Irina og lille Tasia fikk tisset med godt resultat.

Hjemme hadde babusjka fått en etterlengtet og velfortjent fridag. Vi hadde også fått en grei dag i den botaniske hagen. Men noen konsert, det hadde vi altså ikke fått. Kievs virtuose orkester fantes for oss bare i navnet, og på plakaten.

Ny tur til venstre bredd i et Kiev hardere rammet av cyberangrepet enn vi trodde

Jeg skrev i går at vi ikke har merket så mye til cyberangrepet som har rammet Ukraina, og flere andre land og selskap. Det kommer vi kanskje til å gjøre. I dag, ute på lekeplassen for ungene fikk vi høre at bankterminalene ennå ikke virker. Det lar seg ikke gjøre å ta ut penger med kort, eller betale med visa, så vi utlendinger kan ende opp i vanskeligheter. Sant å si er jeg usikker på om det går an å ta ut penger manuelt heller, i bank, altså om vi kan få Olias familie til å ta ut deres penger, og låne av dem, om det skulle knipe. I dag, en varm dag det var nødvendig med mye drikke, gikk det raskt ned mot null for oss i kontanter. Vi klarer bare morgendagen før vi går tom, altså dagen dette innlegget postes. Det er skrevet om kvelden, dagen før.

Vi hadde en rolig morgen med selv til Kiev å være en lang og god frokost. Det var både plov – en sentralasiatisk ris- og kjøttrett – og blini – russiske pannekaker. Jeg spiste meg mer enn mett, og var sedat fornøyd da vi tok ut sånn litt over klokken tolv. Først var jeg alene litt med barna på lekeplassen, så kom Olia og babusjka. Babusjka tok seg av lille Tasja, tantebarnet vårt, og Olia og jeg tok med oss vår egen Irisjka over til venstre bredd. Den fantastiske buss 118 tok vi ikke ennå, litt tilfeldig slik vi forlot lekeplassen gikk vi heller til gamle, gode nummer 55. Begge er gode å huske for andre turister som vil komme til noen av Kievs vakre strender, og vil unngå kaoset og støyen i Hydropark, eller bare vil variere fra den folk flest drar til, siden den har en metrostopp. De fleste busser fra stoppestedet Druzjba Naroda (metrostopp, grønn linje) går også over hit.

Anyway, det var en varm dag, opp mot 30 grader, stekende sol, men Olia ville likevel gå litt rundt i boligområdene der på venstrebredden. Hun er nostalgisk, vet dere, hun er herfra. Og hun tåler nok varmen bedre enn oss bleke nordmenn. Jeg led i alle fall lite grann, med lille Irina på skuldrene, og forsøkte å komme meg inn i skyggen, der det var mulig. Disse boligområdene er egentlig ganske attraktive, nær sentrum og nær elven som de er, men sånn ser det ikke akkurat ut. Det kunne nok være en tanke for godt vante og god bortskjemte nordmenn å ta en tur bort hit, og se hvordan folk egentlig bor rundt om i verden. Det er heller ikke lett å komme på at alle de pent kledde og pent utseende menneskene vi møter på gaten, alle sammen bor i boligblokker som dette. Kaksene som bor bedre, viser seg aldri blant folk.

Irina lekte litt på noen av lekeplassene. Det var ikke så lett, apparatene stod midt i solen, og alt av metall og plast var så varmt at det ikke gikk an å komme i berøring med det med bar hud. Så hun satte seg heller på en huske, og ble husket frem og tilbake, slik hun liker så godt disse månedene mens hun nærmer seg tre år.

Klokken var nærmere tre da vi endelig krysset veien, og var over på strandsiden. Jeg ymtet frempå noe om businesslunsj, et måltid mat, men Olia klarte heldigvis å overtale meg. Vi var jo allerede gode og mette fra frokosten. Hva vi trengte, var bading. Og det fikk vi deilig, deilig på den langstrakte stranden langs denne delen av elven. Irina badet i hundre og ti, som hun alltid gjør, nå også syngende «Ro, ro til fiskeskjær», for virkelig å understreke at her er det et barn det er noe spesielt med. Og mellom øktene i vannet, hadde mama Olia et godt teppe for oss å hvile oss på. Is, juice og øl fikk vi kjøpt i en kiosk like ved, mye nyttigere og bedre enn businesslunsjen jeg hadde ymtet frempå om. Så var det uti vannet igjen, og igjen. Og enda en gang.

Så var det også stopp. På spørsmålet «vil du bade mer» svarer Irina for en sjelden gangs skyld, nei. Det er mor og far, altså jeg og Olia som har oss en siste dukkert. Hver for oss, selvsagt. I tillegg til verdisakene vi har i sekken, har vi en veldig stor verdisak i lille Irina, vår. En av oss måtte alltid være på land og passe på. Her var det lett å passe på Irina. Hun hadde fått seg en tube såpebobler, og for første gang i sitt veldig unge liv klarte hun å blåse boblene ut selv. Så var hun opptatt for en stund.

Dette var dagen babusjka kunne fortelle oss at også Olia nektet å gå på potte da hun var barn. Nå får hun det igjen, med Irina som blånekter, enda hun vet når hun må på do, og klarer seg uten bleie. En annen ting Olia hadde for vane, sagnomsust, da hun var barn, var å labbe i vei på egen hånd, midt i storbyen Kiev, og mye lenger unna foreldre og andre som passet på, enn alderen skulle tilsi. Det samme gjør Irina. Ikke så ille som andre barn, vil jeg tro, Irina er innen rimelighetens grenser, men det koster henne ikke stort å forlate stranden når hun er lei av den. Olia er på vei for å skifte, og får det ikke med seg, mens jeg i tillegg til å passe på tingene våre, også vil passe på Irina. Eller omvendt.

Det er den slags små utfordringer foreldrelivet gir. Oppe på paviljongen, eller strandpromenaden, er vel et bedre ord, kjøper vi kaffe til Olia og meg, og mer å drikke. Det er slik pengene går. Lille Irina prøver seg på alle lekeplassene som er der, disse er skikkelig fine, og noen av dem havner også gunstig i skyggen av trær og andre ting, slik at det ikke blir steinhett å være på dem. Her treffer vi også for første gang her i Kiev, et barn som bare snakker ukrainsk, som ikke kan et eneste ord russisk, og som vi dermed ikke har noen sjanse å kommunisere med. De aller, aller fleste er jo ellers tospråklige, og kan slå om og tilpasse seg.

Språkbarrieren gjør at Irina og han ikke får lekt skikkelig sammen. Det kan jo stå som et symbol på hele situasjonen i Ukraina.

Vi tar den fantastiske buss 118 hjem igjen. Det er ikke til å tro, den stopper 50 meter fra inngangen vår, det er ikke mulig å komme nærmere fra en bilvei. Vi går til den vante lekeplassen like utenfor blokka, der mange kjente barn leker. Her er språket utelukkende russisk, og Irina har allerede kontakt med mange, mange barn, og lærer seg å leke på den naturlige måten. De voksne, stort sett mødre og bestemødre, sitter på benker rundt omkring og snakker sammen og følger med, og griper bare inn når barna gjør noe galt eller noe skummelt. De med små barn, er på beina og følger med konstant. Større barn er også med på å følge med, og gripe inn om det er noe som skjer galt, for eksempel om noen griper en leke fra en annen på en urettmessig måte.

Da babusjka og Olia er godt forsynt med druer og frukt Olia har kjøpt, der forsvant enda mer av pengene våre, får jeg fri og tillatelse til å gå opp på rommet og skrive denne posten. Men ikke før jeg har fått høre at cyberangrepet ikke bare har rammet bankene, men selveste nærbutikken vår, supermarkedet Velika Kesjenia, som i går var stengt, og i dag bare solgte varer i et helt begrenset utvalg. Og bare med cash, selvfølgelig. Forhåpentligvis varer ikke problemet så lenge. Kanskje er det allerede løst når dette innlegget postes. Er det ikke løst i løpet av dagen, er vi i trøbbel.

Ingen bleier i Kiev

Noe av det vi skal forsøke her i Kiev er å få lille Irina til å slutte med bleier. Hun er to år og åtte måneder, så det er ganske på tide. Allerede er hun i stand til å sove natten gjennom uten bleie, og til å gå litt uten bleie, frem til hun selv ber om det. Her i Kiev har vi bestemt oss for å gjøre det brått. Vi lar Irina forstå at her i Kiev finnes det ikke bleier, så hun har bare å lære seg det.

Vi har forberedt henne litt. Lenge har vi sagt at vi snart skal reise til Kiev, der er babusjka og Tasja, der er hunden Mike, der er Samokat (sparkesykkel), der er ikke bleier. De første tingene har hun fått med seg, særlig at hun der har en samokat (eller masokat, som hun søtt kaller det), men det der med bleiene ser det ikke ut som hun har tatt helt alvorlig.

Straks vi kom ned hit, fikk vi babusjka også med i planen. Hun har jobbet i barnehage i sitt yrkesaktive liv, med ansvar for 30 små barn fra morgen til kveld, hun vet nok hva som kreves. Og hun er enig i å sette hardt mot hardt, bleier blir det bare ikke.

Så er det bare at vi har med lille Irina å gjøre. Hun har en viljestyrke som trosser selve naturen. Hun ber oss alle om pampers, russisk har ganske artig merkenavn for en del vanlige ord som bleier (pampers) og tape (scotch), men da verken far eller mor vil gi henne det, får det heller være. Alle er behjelpelige med å finne potten til henne, lille Tasja viser til og med hvordan det skal gjøres. Men ingen kommer noen vei. Blir det ikke pampers, så får det heller være.

Slik gikk faktisk hele dagen. Irina har ikke hatt bleie, og ikke gjort fra seg, verken vått eller tørt. Hele natten har hun sovet, også uten bleie, og nå neste natt skal hun også sove, uten bleie. – Hun holder ut til det siste, sier de her. Men det får så være. Bleier får hun ikke.

Neivel, er det som Irina sier. Så tisser jeg heller ikke.

Språklig og annen fremgang for lille Irina :)

Smilefjes i overskriften. Det setter stemningen for posten. Det er travle dager for far frem mot jul, travelt også fordi han har fått 12 dagers medlemsskap på et treningssenter, og nesten må benytte det mens det er der. Så gjelder det jo å styre skuta med familie, jobb, gaver og pynt og baking frem mot jul. For vår del er ikke gavene og pynten så overveldende, da, og bakingen blir gjort hos mormor.

I hvert fall, det er korte dager. Når jeg kommer hjem, er det ofte mørkt, og da blir det ikke tid til de daglige turene Irina og jeg har hatt gjennom hele året. Vi holder oss inne. Etter middag fyrer jeg opp i peisen, nede i kjelleren, og gir mama Olia avlastning for barnepass. Da er det lek med bamser, hunder og kaniner, det som i en fellesbetegnelse må alles kosedyr, og de er hos oss i alle størrelser. Leken begynte forsiktig med at de to bjørnene vi hadde da, og en kanin – Snurre Sprett – spiste grøt, drakk, gikk på do og sov. Om og om og om og om igjen. Nå skjer det mye, mye mer.

Irina har stor og rask fremgang. Riktignok ser jeg at det nå har gått mange måneder med denne store og raske fremgangen, og det vel er ganske likt nå og den gang, hun er liksom på nippet til en rekke med ting. Hun hadde sine første vellykkede turer på potte lenge, lenge, lenge før hun ble to år, men så tok det helt slutt, og vi må nå lære henne det på ny fra begynnelsen av. Det er et stykke frem. Men i går fant jeg henne plutselig selv sittende på potten, uten bleie og med buksa på knærne. Bleia hadde hun tisset i, og selv tatt av. Så visste hun det var noe med potte og tissing, og satte seg på den. Om det var skryt hun var ute etter, så fikk hun det – i bøtter og spann.

Jeg gikk også inn til mama Olia på rommet for å fortelle nyheten. Da kom Irina tuslende etter, med ren bleie i hånden. Den hadde hun funnet frem til selv. Sånne barn trenger vi. Mor og far kan lett bli litt opptatt. Det er bra om hun finner ut av tingene, og kan ordne opp på egen hånd når det kreves.

Jeg er rimelig sikker på at hun nå skiller mellom de to språkene, russisk og norsk. Det skjer aldri lenger at hun bruker russiske ord når hun snakker norsk, eller omvendt. Hun har også lært seg at hjemme i huset, er det russisk, mens ute er det norsk. Det blir litt problemer, om man kan kalle en uskyldig situasjon som dette, problemer, når jeg skal lese norske barnebøker for henne og snakke om dem på norsk. Irina svarer da konsekvent på russisk, og begir seg ikke ut på det norske. Om de samme eller tilsvarende bøkene blir lest hos bestemor på Klepp stasjon, går det selvsagt i norsk.

Hun er også i ferd med å få noen grammatiske strukturer på plass. På russisk er det avansert, med seks kasus, og komplisert bøying av verbet i kjønn og tall. Hun gjør ikke mye av kasusbøyingen, ennå, men er på sporet av entall og flertall. Hun sier ruka for hånd, og ruki for hender. Både på norsk og russisk har hun setningen Det er, eller det var, og ser Det er seu, det er tre, det er gran, på norsk, mye av det vi ser når vi er ute og rusler, mens på russisk er det eto, eller uttalt eta – eto tsvet (lys), eto svesda (stjerne). Hun tar etter omtrent alle ord vi sier til henne, de smeller bare på plass i hjernen. Skikkelig bra lim, der.

Tallene har hun lenge hatt bra kontroll på. Raz, dva, tri, sa hun i går, slik russerne teller til tre, (én) gang, to, tre, betyr det, og hun sa det da hun hadde lagt en liten bjørn i en liten mugge, og ristet på den før noe skulle skje. Hun tok også etter alfabetsangen, på en av lekene hun har fått, det er på melodi av Twinkle, twinkle, little star, eller blinke, blinke, stjernen der, som det heter på norsk, hos meg. Hun klarer ikke å skille bokstavene og lydene, selvfølgelig, det er jo ganske mange, men hun er etter det, og vet det slutter æøå, sånn cirka.

Og latteren helt til slutt – den tar hun fullstendig.