Ukrainsk nyttårsfeiring

Jeg poster innlegget tilbake til nyttårsaften klokken fem på tolv, jeg jukser litt der. Det er allerede kveld første nyttårsdag, så mye har skjedd som ennå ikke hadde det, på det tidspunktet innlegget er postet. Det som hadde skjedd i minuttene før fem på tolv, den siste dagen i 2013, var at vi fire som deltok på festen, forlot middagsbordet, og gikk inn på rommet til Tanja og skrudde på TV. Der rotet vi rundt på de forskjellige kanalene, redd for å miste det vi var kommet for å se. Så, klokken fem på tolv, tropper han inn, selveste Viktor Janukovitsj, og holder en tale til det ukrainske folk. Olia, mama Irina og søster Tanja, og jeg, satt der og så på.

Før det hadde allerede skjedd mye, selvsagt. Jeg var forberedt på feiring fra morgenen av, og hadde kjøpt rikelig inn av alle sorter godt å drikke. Men det er jo noe godt å drikke, og noe godt å spise, til alle måltider her, så det er ikke noe uvanlig. I anledning dagen droppet jeg løpeturen til treningsanlegget i Hydropark, det tar jo en del tid av dagen med skilting og dusjing, og det blir jo sent lyst og for mørkt på denne tiden av året. Så Olia og jeg tok ut i dagligklær, bukse og jakke. Jeg hadde et ærende hos fotografen, av alle ting, og så skulle vi handle inn enda flere matvarer, og drikkevarer.

Det ble en liten katastrofe. Jeg utholder ikke kjøpesentre. Og denne dagen. Da store deler av Kiev var sent ute for den store nyttårshandelen, med støy og mye folk og altfor lyst, og Olia som mister følelsen av tid i butikker. Det ble en påkjenning. Det må jeg si. Det var den verste halvannen time og vel så det, så langt i ferien.

Jeg trodde også vi ville komme på etterskudd i feiringen. Det var blitt helt mørkt da vi tok en marsjrutka (russisk drosjebuss) hjem, vi hadde reist til et kjøpesenter langt unna, fordi det var billigere der. Da vi kom hjem, var det disket inn med flere salater og kylling, og suppe også, viste det seg. Jeg hev inn med stor appetitt, også av godt, nyinnkjøpt øl. Men det vi holdt på med her, hadde ingenting med selve festen å gjøre. Dette var lunsj. Obed, som det heter på russisk.

Og etterpå skjedde absolutt ingenting som skilte dette fra en helt vanlig dag. Jeg tok med meg et glass russisk cognac, et glass øl, satt der på rommet, holdt på med mitt. Tais var det også, så tegnefilm. Og Olia var der, og så russiske TV-serier på nettet? Skulle dette være nyttårsfeiringen?

Klokken ti var det på tide for Tais å legge seg. Da hadde jeg blitt en sånn som jeg ikke har lyst til å bli, en av de, som bruker festene til å legge ut ting på sosiale medier, og litt for ofte sjekke oppdateringer. Ingen i huset viste tegn til utålmodighet. For nye lesere, må jeg her ha med at lille Tais har en litt uvanlig døgnrytme til lite barn å være, fordi de gjerne vil at hun skal være våken når moren kommer hjem fra jobb, sent på kvelden, så kan de heller alle sammen sove litt lenger.

Først klokken elleve ble det kalt inn til middag. Det var det som var startskuddet til den virkelige festen. Det var ingen seremoni, alle gikk i hverdagsklær, utenom jeg, som gikk i klærne jeg hadde blitt fotografert i. Til gjengjeld var det veldig mye mat, og veldig mye drikke. Og øyeblikkelig veldig god stemning.

For første gang i sitt liv hadde mor til Olia kjøpt inn reker, kongereker. Olia og til dels jeg hadde snakket i vei om hvordan reker skulle tilberedes og danderes, men utpå kvelden, da alle var fulle, lo vi godt av det. – Dette er Ukraina, lo moren, – og så skal vi liksom kutte opp ett enkelt salatblad, og egg og sitron… Hahaha! Nei, her var det fire kraftige salater, og rekkene på bordet, rykende varme og ferdig kokt. Ellers var det laks og kylling å velge mellom.

Lesere på jakt etter hvordan ukrainere og russere feirer nyttår, finner her absolutt ikke representativ mat. De tradisjonelle rettene tar lang tid å lage. Og moren ville gjøre det enkelt, med reker, og med kylling og laks som allerede var laget og servert en gang. Slik fikk vi den overfloden som alltid hører hjemme, uten at noen trengte å slite seg helt ut allerede før festen begynner.

En litt koselig ting som var satt frem var en kornkvast. – Den skal ta vekk all det negative fra fjoråret, sa moren, i en slags tale, som innledet den første skålen, – alt som har skjed og vært dumt her i huset, skal legges igjen i 2013, mens alt som har vært godt tar vi med videre til det nye året. Man trenger kanskje ikke en kornkvast som symbol for disse vakre ordene, men det er jo fint når det står noe konkret som representerer disse ordene, om man tror kvasten er i stand til å oppfylle den store oppgaven den er tillagt eller ikke.

Vi spiste og drakk i god fart, alltid med et blikk på klokken. Ikke så at vi ikke skulle gå glipp av selve nyttåret, men at vi skulle gå glipp av talen til Janukovitsj. Olia er jo seg selv lik, hun setter i gang å spise, lykkelig og usystematisk. Bare reker. Kokte og varme. Og i veldig godt humør. Altså ikke rekene, men Olia. Jeg åpnet med laks, i en skjult finte å få ventet til rekene hadde kjøpt seg litt.

Jeg vet ikke om det er en russisk tradisjon, akkurat, men her i familien til Olia bruker vi ikke kniv når vi spiser. Det er gaffel eller skje, eller – for tullinger – begge deler på en gang. Jeg strevde jo litt med å spise laksekotelett uten kniv å skjære vekk bein og skinn med, og forsøkte diskret å skjule hvor klønete jeg egentlig er i disse tingene. Man skal bruke fingrene, Nåt det trengs, det et sånn det er. Og jeg bruker flittig fingrene, jeg får bort hele remsen med skinn, og lagt det i avfallsskålen. Jeg er optimistisk med tanke på resten. Det er ikke jeg som mister tålmodigheten, det et moren. – Kom skal jeg hjelpe deg med avfallet, sier hun, får tallerkenen min, og kaster bare alt sammen i søpla, salat og det hele.

På tide å begynne med rekene. Dem kommer jeg ikke langt med. For nå er det talen til Janukovitsj! Vi løper inn til Tanjas rom. Blant alt det andre vi har rukket å få gjort, er å skrive et ønske for året som kommer på en serviettbit. Den skal vi sluke når det nye året er der. Og så sitter vi da og venter, på denne merkelige Janukovitsj, som har ord på seg for å være en banditt og mindre begavet, og som nå leder et land der demonstranter har tatt kontroll over hovedgaten i hovedstaden.

Men han er presidenten, landets leder, og i russerne er det nok en sterkere tradisjon i å lytte til landets leder enn det er hos oss. Det er den gamle, opphøyde tsar, som taler til folket, og har som hovedoppgave å si at alt kommer til å bli bra. Så kommer han, skrittende inn på en åpen plass, men innenfor vegger. Det er grus og rød løper, og et juletre i bakgrunnen. – Hvor kan det være? Hvor kan det være? spør Tanja, og de tre i familien diskuterer hvor mon nå i Kiev han er.

Talen er på ukrainsk, så den skjønner jeg svært lite av. «Det er som når italienerne skal snakke latin», sier Olia. Her tar hun kanskje hardt i, men russisk og ukrainsk er absolutt ikke samme språk, sånn det kunne vært mulig å hevde norsk og svensk og dansk er det. Våre skandinaviske språk ligner sånn på hverandre at de kunne kalles varianter av det samme, eller dialekter, om det ikke var for statsgrensene og at vi nå en gang er blitt vant med å kalle norsk norsk, og svensk svensk. Olia sa det var en fin tale, han har fått profesjonell hjelp til å skrive den, og de hadde visst fått et godt resultat i en vanskelig situasjon.

«Godt nytt år!» slutter talen. S novom godom, som det heter på russisk. Og når Janukovitsj sier det, så er det nytt år, 2014 er allerede her! Det haster å få skålt, og slukt lappene med ønskene. Vi reiser oss opp, skåler, ønsker godt nytt år, og svelger lappene.

Så er det inn å spise mer. Men nå er det ikke mye tid. Nå er det også gaver. Først til meg, som i tillegg til å være her på den russiske gaveutvekslingsdagen, de har lagt også julefeiringen og de verdslige tradisjonene derfra til nyttårsaften, etter at Stalinkommunismen forbød sånne kristne høytider, også blir 40 år. Det ble en lang setning. Hang alle med? Jeg fyller år første januar, og skal ha bursdagsgaver denne dagen. I tillegg gir alle gaver til hverandre denne dagen, slik vi gjør det i vår julefeiring.

Det ble jo veldig koselig. Jeg fikk lastet opp med gaver i fanget. De skålte også, og sang Happy birthday to you, på russisk. Fra moren fikk jeg en sportsgenser og en toalettveske med innhold, fra søsteren fikk jeg etterbarberingsvann og fra Olia fikk jeg en tykk genser av typen hun liker så godt. Det skal være «toplinka», som hun sier – varmt.

Og så var det gavene til alle de andre. Olia og jeg hadde kjøpt en veske til moren. Det var ikke måte på hvor mye oppmerksomhet denne gaven. Vi var ikke så mange, så det ble ikke så mange gaver. Desto mer oppmerksomhet ble det mot hver enkelt. Det tok sikkert et kvarter med denne vesken. Til søster Tanja gav vi en pengesum. Stor glede der også, så kan hun selv velge hva hun vil kjøpe for dem.

Deretter løp Olia og hentet gaver hun har fått tidligere. Tanja har strikket. Og så tok de tre, ukrainske damene helt av. Det var frem med klær og sminke. Pynte seg og gjøre seg fine, langt på natt var det blitt, men det er helt typisk. For en gangs skyld stilte de også opp til fotografering. De er jo ellers så fulle av komplekser, som de sier det. Men her var det å jålete seg til, og komme på både film og foto, fra skikkelig kamera og fra mobil, og til hvin og latter og kommentarer.

Hele tiden måtte vi spise og drikke også. Vi hadde to flasker sjampanskoje til nyttår og rekene, så var det fritt frem. Tanja mente jeg måtte drikke vodka, og ikke kaste bort tiden på annet. Har var festen på sitt maksimum der de fysiske lover opphører, menneskelige begrensninger gjelder ikke lenger. Tiden finnes ikke, annet enn at den har brakt oss til et nytt år. Vi kan bare feste og drikke og spise i det uendelige, uten å ta skade av det.

Det er festens maksimum. Flasker åpnes. Akkurat i det man begynner å kjenne at man er visst litt trøtt allikevel. Det er langt utpå natten. Olia er minstejenta, alltid den som blir trøttest først. Det er på tide du legger deg, sier moren. Og Olia er enig. Hun vil gjerne rydde litt av bordet, sette bort mat så den ikke blir dårlig. Jeg får ikke dette med meg. Får bare vite det i dag, når vi ser at det er ikke satt bort noen ting, og brødene er knallharde. Jeg har klokelig lagt et shotglass oppned over en åpnet flaske øl, så ikke kullsyren skal gå ut.

Sånn er det på maksimum. Det man ikke får til å drikke i dag, har man helt sikkert lyst til å drikke i morgen.

Dette var min første nyttårsfeiring i Ukraina. Det ligger i kortene at det vil bli mange, mange flere. 40 år er jeg også blitt. Det ser ut som alt går min vei nå for tiden. 2014 kommer til å bli et år jeg virkelig vil være i. Kanskje vil det både starte og ende i det som nå langt på vei er blitt mitt andre hjemland, Ukraina. Jeg hilser også til alle hjemme!

Bilder fra festen finnes på min engelske blogg. Det begynner å bli problemer med plassen på min norske.

Fjerde juli med russisk-amerikanere

Dennis og konen Ela har levd i USA, New York, så lenge, at de nesten er som amerikanere å regne. Det var derfor med forventninger om enda en fest jeg startet denne dagen, fjerde juli.

Tredje juli var jo festlig nok. Det var ankomstdagen. Etter den hadde jeg nok behov for å sove litt utpå morgenen.

Men så var det ut på rusletur. Jeg ville denne dagen ta treningen i Hydropark før businesslunsj, det har jeg aldri greid før.

Jeg greide det ikke denne dagen heller. Det var ikke bare min feil. Klokken var 1545 da jeg troppet inn på Patrick pub i Lavraskaja Ulitsa, der skulle de ha businesslunsj til 1600. Men jeg ble ikke servert. Kanskje var det på grunn av at jeg var svett og nybadet fra skitne Dnjepr, og gikk i kortbukse og singlet, sannsynligvis hadde det ingenting å si. Det er et fritt land i så måte, man kler seg som man vil, og jeg har aldri vært i denne puben annet enn i singlet.

Uansett, jeg forlot stedet. Jeg hadde håp om mat hjemme i Petsjersk. Og det fikk jeg, mama Irina holder sin hånd over meg, borsjtsj og vodka. Herlig med en ettermiddagshvil etterpå.

Jeg hadde ikke stort våknet fra den før det var mer mat. Pizza og øl. Og dette er pizza fra mama Irinas kjøkken, dette er ikke flatpresset bunn med litt tomatsaus og forsiktig kjøtt oppå. Dette er kraftig. Tømmerhoggerpizza. Jeg greide bare spise halvparten, det sier sitt.

Olia hadde sine ting. Hun ville kjøpe symaskin, for lettere å sy gardinene hun – og jeg, forsåvidt, – kjøpte i går. Akkurat da var ikke jeg så ivrig på å kjøpe symaskin, det var kveld, jeg var nydusjet, mett, og mente denne symaskinen godt kunne kjøpes i morgen. Det mente ikke Olia. Hun forsvant.

Jeg satt på balkongen med Tsjaikovskijs opera, Jevgenij Onegin, på øret. Jeg leste elektroniske aviser, fulgte med på Internett, BBC og sjakknyheter, hadde roen.

I Russland – og Ukraina, som jo må regnes som en del av det russiske kulturområdet, nasjonalistiske ukrainere får ha meg unnskyldt, det er godt ment – er det ingen tid på døgnet som ikke passer for et par drinker. Halv elleve ble jeg invitert inn på kjøkkenet. Moxito (jeg tror jeg holder meg til den russiske stavemåten, den passer her, mojito, skal det visst være på norsk).

Der på kjøkkenet satt Mama Irina, Dennis og kone Ella, i veldig godt humør. Det var Moxito og øl, og veldig godt med mat. Som vanlig.

Etter et par drinker antydet jeg at dette kunne være feiringen av USAs nasjonaldag, frigjøringsdagen, men det ville ikke Dennis høre snakk om. Dette var en helt normal dag, med litt Moxito og øl til slutt.

Tanja kom også etter hver, som vanlig slutter hun jobb sent på kvelden. Hun tok også del i markeringen, hva det nå var vi markerte. Drakk gjorde hun, gladelig. Det er sikkert kjærkomment for henne med litt avveksling fra hverdagen. Passende ville hun da hun kom skåle med alle, men moren tok det ikke så nøye å klinke i glasset, «jeg ser deg jo hver dag».

Alle var litt bekymret for Olia. Klokken nærmet seg midnatt. Det var helt mørkt ute. Jeg hadde ikke tatt så nøye hva hun hadde sagt, hun skulle ut etter symaskin, hva klokken nøyaktig var da hun gikk, visste jeg heller ikke. Nå ble det litt dumt. Moren hadde prøvd å ringe henne, men hun svarte ikke, hadde ikke telefonen med seg.

Allikevel var det vanskelig å bli ordentlig bekymret. Det vil jo helst gå godt. Og det var så hyggelig å sitte der og drikke Moxito og være glade. Dennis ville først være høflig og snakke engelsk med meg, men det gjorde det vanskelig for meg å innlede samtale med ham og konen. Jeg ville snakke russisk. Begynte jeg å snakke engelsk, ville det bli etablert som språk. Skulle jeg snakke russisk, måtte første setning være korrekt grammatisk. Men jeg kan russisk mye bedre nå, enn for fire år siden, da han var i bryllupet vårt. Og når jeg med par moxitoes hjelp kom over startkneika, gikk russisken flytende. Helt flytende.

Så kom endelig Olia hjem. Hun var rasende. Symaskinen veide flerfoldige kilo, det var en gammel, ærverdig, av merke Verias, og det var klart for tungt for henne å bære denne helt alene. Men hvem kunne vite at det var så nødvendig å kjøpe den akkurat denne kvelden? Hun er et unikum. Nå vil det ta noen dager å bli venner med henne igjen.

Ute på kjøkkenet var alle veldig gode venner. Vi hadde kjøpt inn en ny flaske rom, i fall den første helt urealistisk skulle gå tom. Og som det alltid er på gode fester, blir drinkene sterkere og sterkere utover kvelden. Den siste var så sterk, at det var fristende å påpeke det. Likevel ble den forsterket av ytterligere rom, da jeg var i ferd med å drikke den opp. Blandevann var allerede bortkastet tid. Vi snakket om det meste. Russisk var ingen hindring, det var en glede. At det var fjerde juli ble ikke mer nevnt, ingenting om USA, annet enn at Olia og jeg ville være hjertelig velkommen, om vi skulle til New York en gang. Det garanterte jeg. Og inviterte dem også til Ganddal, som de også var interessert i, etter først å få sett Oslo, noe jeg frarådet, med begrunnelse av at dette var østlandet.

Klokken 0130 la vi oss. Det vil si jeg gjorde det. De andre satt oppe om mulig enda litt lenger.

Besøk fra New York

I dag kom Dennis med familie fra New York. Dennis er søskenbarnet til Olia, han har vi ikke sett siden bryllupet vårt. Den gang var han et veldig hyggelig bekjentskap. Nå har han fått sitt andre barn, det har rukket å bli 3 år, det første er 6, og konen heter Ella og kommer fra St. Petersburg. De kom alle fire, og skal være her i 14 dager.

Forberedelsene var upåklagelige alt var vasket og rent. Det var kjøpt inn enorme mengder mat. Og etter å ha spist frokost, skulle Olia og jeg ut og kjøpe tilsvarende mengder drikke.

Det var pøsregn. Det var også den kaldeste dagen, 19 grader sier Yr, og jeg har jo selvsagt ingenting annet enn kortbukse og kortarmet. – Ta på deg noe langt, sier Olia. Det går jo ikke.

Dette og andre ting gjorde at vi kom litt sent ut. Jeg fulgte ikke med på klokken i det hele tatt, hadde all ro i verden, men Olia skulle være i bilen til Andrej og på vei til flyplassen halv ett. 1226 var klokken da vi kom tilbake.

På denne tiden var det moren til Olia bestemte det var på tide å fore meg. De har et skjønt ord, russerne, «kormit», det betyr å mate, og de bruker det hele tiden.

Flyet skulle lande 1315, det tar minst en time og vel så det å komme seg inn til sentrum etterpå, så det ville bli to og en halv time til vi alle kunne spise samlet. For lenge, i følge mama Irina. Og det er klart, når frokosten var for et par timer siden, og besto av stusselige fire speilegg, en tung salat, tre massive kjøttklumper jeg ikke vet hva er, og to skikkelig grove skiver, så kan det jo være på tide å bli matet på ny.

Jeg var ikke sulten i det hele tatt, jeg var mett, det er det riktige å si. Men jeg stilte villig opp. Moren serverte også vodka, sånn på forhånd, typisk medisin mot stress. Jeg var jo ikke stresset i det hele tatt, for meg var alt under kontroll, men jeg drikker gjerne vodka når det blir tilbudt. Jeg er ikke vanskelig når noen vil servere meg noe.

Og så skjedde det pussige, at mens jeg spiste, så ble jeg liksom mer sulten. Det var som om suppen ikke talt, at den ikke var å regne med. Det nærmet seg fire timer siden frokost, og alt jeg hadde spist i mellomtiden var mellommåltid, sånn som må holdes utenom. Jeg har hørt noen snakke om at akevitt har en slik virkning, at den liksom åpner en ny mage, man kan spise litt til. Jeg hadde håpet på samme virkning fra vodka. Og jammen kom den.

Det samme gjorde gjestene. Jeg hadde drukket vodka som en russer, det var ingenting å si på stayerevnen her, men nå måtte jeg ut og bære koffert. Det var veldig trivelig å treffe Dennis igjen, og hilse på familien hans. Dennis har vi ikke sett siden bryllupet, familien har jeg aldri sett.

Jeg hadde bare vært forsøkskanin for all maten. Nå ble det servert alt i hop. Suppe, kjøtt (gratinert, må det vel kalles, egg og mel), salat, potetmos og snacks. Snacks var ikke noe tull, det var skikkelig mat det også. Kjøttkuler, tomat, agurk, det meste. Til min store glede så jeg at jeg uten sammenligning spiste mest av alle, etter rett og slett å ha spist (og drukket) kontinuerlig i halvannen time. En tilfredsstillelse som fullt ut kan sammenlignes med å løpe fra alle på 3000 meter, etter først å ha løpt en halvmaraton på bra tid. De andre ba stort sett om å la være, jeg ba stort sett om påfyll.

Plutselig skulle vi ut. Sånn er det her nede, man er aldri i tvil, det er aldri å prøve seg frem, som vi er så fulle av i Norge. Å være i tvil, vise usiklerhet, det er svakhet, det gjør man ikke. Vi skulle ut.

Det var først og fremst for ungene. Tais er 4, Evan og Dmitrij til Dennis og Ella 3 og 6. De var naturligvis fulle av energi, det var gjemmeleken og å hinke, det var alle triks man kan. Nå skulle vi ut. Like utenfor er en lekeplass. Ungene løp bort. Det var å disse og å vippe og å klatre, alt som går an.

Uventet for meg skulle Olia og jeg kjøpe gardiner. Det var nok helst slik at Olia skulle kjøpe, jeg bli med. Butikken var like ved. Jeg kan jo ikke gardiner så godt, jeg vil alltid ha mest mulig like de som allerede er der, eller mest mulig ubemerkede. Olia har spissere smak, og gir seg ikke før hun har funnet nøyaktig det hun vil ha. Ekspeditrisene anbefalte en rekke forskjellige gardiner, jeg var enig i de fleste av dem, men Olia endte opp med et sett jeg aldri ville tenkt på. Og som helt klart var finest.

Nå var det på tide for meg å gå hjem og hvile. Dette var jo nesten som en ungdomsfest, bare at dagtidene hadde overtatt for nattidene. Klokken nærmet seg fem, det var på høy tid med litt søvn. Jeg fikk nøkkelen, og løp hjem.

Dennis og familien skal bo i samme leilighet som alle oss andre. Det er tre familier, tre rom. Samlingsstedet vil bli kjøkkenet. Det kommer til å gå helt fint. De reiser tilbake til New York 14. Juli, samme søndag Olia og jeg reiser videre til Krim.

Liten rundtur med Olia, to restaurantbesøk og en misset russisk prazdnik

Som jeg sa da de skjenket i vodka til meg: for to dager siden var det bryllupsdagen vår, i går var det grunnlovsdagen deres, i dag er det lørdag, kom igjen!

Det over skrev jeg inn da festen var ferdig. Her er det som ledet frem til den.

Olia likte godt dette vinduet, der det både var en rolig anmodning om å forlate Ukraina, og et langt fra rolig skrik fra Munch.

I dag ville endelig Olia bli med meg på den lille rundturen jeg pleier å gjøre. Nå for tiden går den til Hydropark, hvor jeg trener i det fantastiske treningsanlegget, og så hjem igjen, som regel med noen avstikkere og omveier til eller fra. Det blir kjedelig å gå samme vei hver gang. Hittil har Olia vært opptatt med noen dataprogram hun ville kjøpe, en telefon hun ville fikse, en datsja å reparere, matematikk å lese, en mor å lese, listen stopper ikke, heller ikke Olia.

Men i dag ville hun bli med meg. Det var jo veldig kjekt. Vi er litt romantiske, særlig i Kiev, hvor alle gater og steder vi har vært liksom blir «våre». – Husker du da vi var her sist, spør vi, der vi går hånd i hånd. Denne dagen gikk vi nedover en av sidegatene til Moskovskaja ulitsa (som er den store tverrgaten som krysser Lesu Ukrainka ved Petsjersk metrostopp, Lesu Ukrainka er gaten vi bor i, Petsjersk er navnet på området). Gaten er ikke mye brukt, bortsett fra av bilene, for det er ikke butikker der og det er et lite stykke før man kommer til Lavraskaja. Det er en praktgate på høydene ved Dnjepr. Her er er det gamle, ærverdige klosteret Lavra (som betyr laurbær), et av de aller første i den russisk ortodokse kirke.

Planen min var å få spist lunsj et sted, helst pizza. Mitt sted er Al Forno, nede i sentrum, men Olia synes dette er for dyrt, og går aldri med på det. Vi gikk derfor og surret litt på jakt etter et spisested. Eller, jakt og jakt, jeg hadde jo Patrick i tankene, stedet der jeg hadde vært dagen før, men ikke fått min businesslunsj, fordi det var Ukrainas grunnlovsdag. Nå var det lørdag, og heller ingen businesslunsj (som bare selges hverdager), men vi kunne jo se om de hadde noe annet. Og det hadde de: pizza. Slik fikk jeg pizzaen jeg ønsket meg, slett ikke verst, til 89 hryvnaer, og vi kjøpte også hver vår øl, hvor jeg som vanlig drakk begge.

Olia leser differensialligninger overalt.[/Caption]

Etterpå gikk vi bort til Arsenalnaja metrostopp, og tok banen til Hydropark. Der gikk jeg til treningsanlegget, mens Olia hadde et ærende på Petrovka, det store bokmarkedet nord i byen. Hun hadde noen matematikkprogram på data hun måtte ordne med. Så hun satte seg på metroen igjen, i motsatt retning. Jeg sa at jeg blir her en stund, hvis hun ville komme tilbake, det hadde jo vært kjekt om hun kom tilbake, men hun var ikke sikker på hvordan det ville bli. Vi ble enige om å se det an. Var hun der ikke når jeg var ferdig med å trene, så fikset jeg meg hjem selv, med min vanlige, 5 km lange spasertur.

På treningsanlegget.

Halvveis har jeg alltid en badepause i elven. Jeg stuper fra den provisoriske broen de har satt opp mens de ordner den skikkelige, og svømmer litt nedover strømmen. Denne gangen var jeg spent på om Olia var her, og så etter henne, uten å finne henne. «Hun har nok gått hjem», tenkte jeg, stupte, og svømte nedover strømmen som vanlig. Ofte kaver jeg litt motstrøms, for å forlenge badeseansen, jeg har – litt skuffet – lagt merke til at jeg svømmer omtrent akkurat så fort som denne lille sideelven av Dnjepr renner.

Jeg skal liksom fotografere hester.

Så hører jeg noen rope på meg. Det er Olia. Hun er slett ikke gått hjem. Hun er her og bader, vakker i bikini. Strålende av lykke bader vi litt sammen. Det er jeg som er lykkelig, og hun som stråler, kan man si. For henne var det jo ikke så overraskende at jeg fremdeles var her i Hydropark. Og det er hun av oss som har skjønnhet å stråle ut.

Olia fotograferer hester.

Etter badingen (og lykkeutstråling), har jeg halvdelen igjen av mitt treningsprogram. Jeg gjennomfører det så fort jeg kan, og orker – mens Olia sitter på en benk og leser differensialligninger. Hun tillater seg selv ikke mye dødtid.

Vel trent og godt belest er vi glade og fornøyde. Olia snakket om et godt tilbud på pizza hun hadde sett, 65 hryvnaer, inkludert øl, like her borte. Dette skiltet hadde jeg også lagt merke til. Så dit gikk vi.

Vi venter på pizza og øl.

Stedet het noe med BBQ i navnet, og lå i Hydropark. Musikken var satt på så høyt, at det ville passet i et diskotek, som stedet strengt tatt så ut til å være, med dansegulv i sentrum, og baren, en forhøyet miksepult for diskjockeyen, og sofaer i skinn rundt. Det var ingen andre enn Olia og jeg til stede av gjester, så den dundrende musikken virket noe upassende. Vi bad dem skru den ned, noe de gjorde.

Jeg forventet på dette stedet en noe daff pizza, noe plastgreier, dårligere enn mat folk kaster, fordi den har gått ut på dato. Men pizzaen var helt skikkelig. Den stod ikke noe tilbake for den vi hadde fått på Patrick’s pub, tidligere på dagen. Tynn og fin, var den, nystekt i skikkelig ovn. Olia og jeg kjøpte hver vår pakke av dette tilbudet, pizza og øl, begge ørene var som vanlig til meg. Det eneste å utsette var at ølet var svart. Sommerøl skal være lyst. Så hvorfor de forvirret oss med dette svarte ølet, skjønner jeg ikke. Kanskje var det billigere.

Etter dobbeltrunden med pizza og øl, kjøpte vi like godt en til. Det var jo så billig og godt. Serveringsdamene lurte på om jeg ville vente på ølet. Vi hadde jo to udrukkede. Jeg så ingen grunn til det. Vi var jo på fest.

Jeg har fått øl.

Mette og lykkelige gikk vi hjem etterpå. Det var metro til Arsenalnaja, og raskeste vei hjem, langs Moskovskaja. Denne raskeste veien tar sin halvtime, så det var blitt ganske sent da vi kom frem.

Og der hjemme fant vi alt disket opp til en ny fest. Moren og søsteren ventende svært sultne, tørste og utålmodige på oss. Hvor har dere vært, hvor har dere vært, var spørsmålene, Olia hadde ikke med seg telefon, så de kunne ikke ringe oss. Vi forklarte hvor vi hadde det vært, vi hadde jo hatt det veldig godt, og ante ingenting om denne ekstra festen, som vi allikevel satte stor pris på. Vi var jo allerede på forhånd i godt humør.

Men vi var alvorlig mette. Den tredje pizzaen var i overkant, og her var det disket full russisk prazdnik. Vi skålte i vodka og sjampanskoje, det var øl og vin, moren holdt en flott skåltale over mitt og Olias ekteskap, om at det var kjekt det var, og måtte det vare, og måtte alle være lykkelige, og slike vakre ting. Med litt vodka og noen timer til hjelp, går det også an å få ned litt av den overdådige maten som er servert. Jeg husker ikke hvor lenge vi holdt på, men det spiller heller ingen rolle.

Ukrainsk velkomst

Flyet landet cirka i rute på Borispol flyplass i Kiev. Det tok imidlertid en god stund å komme seg fra flyet og ut i verden utenfor flyplassen. Først var det en anselig busstur fra der flyet parkerte til terminalen vi skulle gjennom kontroller og hente bagasjen, det var som flyplassen ikke helt holder tritt med sin egen utvidelse. Det virket unødig langt å kjøre. Det samme gjaldt åpenbart tro bagasjen, for vi måtte stå over en halvtime og vente på den. Selve passkontrollen går jo mye fortere nå, som de ikke lenger styrer med «imigration-card», en levning fra Sovjettiden.

Mens jeg stod der og ventet, hørte jeg plutselig «Eivind Salen»! Det var Olia som stod utenfor i ankomsthallen, og kunne se meg når dørene gikk opp. Jeg var så ivrig å komme meg ut til henne da bagasjen endelig kom, at tollerne ble mistenksomme og lurte på hva jeg hadde i bagen. Det var jo litt dumt, siden jeg hadde liten peiling. Det var Olia som hadde pakket den og tapet igjen, stort sett var det gaver. Det tok litt tid å forklare på russisk, men de skjønte jo snart at her var det lite å hente, verken av kriminalitet eller bestikkelser.

Så var jeg endelig ute og kunne omfavne Olia. Hun hadde en ny taxisjåfør, vår faste Andrej kunne ikke denne gangen, og hadde skaffet en venn. Eller en venn av en venn, som det viste seg å være. Av en eller annen grunn ville Olia betale straks, straks vi satte oss i bilen, «så jeg ikke glemmer det», som hun spøkte. Men det ble trøbbel. Sjåføren mente avtalen var å kjøre til flyplassen, og ikke vente der og så kjøre tilbake. Nå ville han ha dobbel betaling.

Det er pyton for Olia. Og det spolerte jo kjøreturen. De to satt og tok forskjellige telefoner, for å finne ut hva dette her var, hva som hadde skjedd, og hva som var riktig betaling. Det er synd å melde ganske typisk for Ukraina. Det blir så mye bråk og krangling. Folk er grådige, og noen hundrelapper fra eller til spiller en betydelig rolle i hverdagsøkonomien. Jeg kunne jo godt bare la dem møtes på halvveien, og betale halve beløpet ekstra, men jeg hadde ikke kontanter nok. Jeg kom jo nettopp fra flyet. Dessuten er det viktig å stå på prinsippene her nede. Man skal ikke betale ekstra til svindlere.

Mens jeg satt og overhørte kranglingen, så jeg en syklist, ivrig syklende på den firefelts motorveien vi var på. Fire felt i hver retning. Sånt er hverdagslig her. Det er ikke uvanlig med syn som ville fått godt med treff på YouTube om det ble lagt ut, når man er ute på veiene her. Det er vel kanskje delvis derfor så mange biler i Ukraina og Russland har et videokamera som permanent ruller og går på dashbordet.

Mor til Olia ordnet kranglingen om taxiregningen på voksent vis da vi kom frem. Hun har lang erfaring med å leve i Ukraina. Sjåføren skjønte nok at her nyttet det ikke å krangle videre. Dessuten var jo Tais der, og hun skjønte jo ingenting av dette bråket. Hun var bare glad for at onkel hadde kommet, og at han sannsynligvis hadde gaver.

Ergrelsene kan være store her nede, men man vet også hvordan man skal håndtere den. Det var bare å komme seg opp i leiligheten, for meg som hadde reist var det å dusje og skifte klær, og så var det russisk prazdnik. En god russisk sammenkomst, eller fest, som vi vel ville kalt det. Det var rikelig med mat og drikke. Av erfaring vet jeg at etter tre vodka er selv den største ergrelse noe man føler man ikke trenger ta helt alvorlig, og for meg var det jo ikke noe problem med denne kjøreturen. Det er en del av opplevelsen.

Av mat hadde de flere salater, en slags kjøttrett på grensen til suppe, eller hva det var, kjøttkaker på ukrainsk vis, og ellers mye snacks og forskjellig. Som vanlig var det meste til meg. Det gjaldt også vodkaen.

Nytt denne gangen var at søster Tanya kunne være med fullt og helt. Vanligvis slenger hun seg inn i ti-elleve-tiden, når hun kommer hjem fra jobb. I dag var hun der hele tiden, hun måtte bare legge barnet sitt først. Og så var det Moxito, eller hvordan det skrives. Rom og en rekke med ting. Det spares ikke på noe når det er gjester.

Damer kan avslå å drikke vodka, men det tar seg ikke ut for menn å avslå å drikke drinker. Det skal ned begge deler. Og Tanya var ivrig etter å fylle på nytt, når det var antydning til å bli tomt.

Så var det gaveutveksling, og prøving av klær. Olia kjøper klær i Norge, Tanya strikker her. Det var nydelige gensere. Selv jeg måtte prøve en, for foto, med et hjertelig smil som på ingen måte står i stil til antrekket jeg står i, og en uforskammet friskhet som ikke står i stil til alt jeg har drukket. Jeg fotograferte også Olia i genseren og skjerfene hun fikk. Nydelige bilder, syntes jeg, men ubrukelige i følge de tre damene, siden jeg hadde fotografert buksen. Og den var jo ikke noe. Derfor blir disse bildene privat.

Hvor kjekt det var, viser det karakteristiske faktum at da jeg våknet dagen etter, stod to fulle glass med Moxito på pulten. Begge fra dagen før. Sånn er det, man må ikke slå ut noe. Hva man ikke får ned denne kvelden, smaker sikkert godt i morgen…

Dette er ukrainsk velkomst.