Fredelig jul

Julaften i dag feiret vi hos Nygård på Kverneland. Det ble en veldig flott jul, en riktig barnejul, og dermed veldig fin for de voksne også.

Irina og jeg våknet borte hos mor etter lille julaftensmiddagen dagen før. For første gang hadde vesla julestrømpe å kikke i, og for første gang fikk hun følelsen av å eie store mengder sjokolade helt selv. Følelsen var overveldende, og vår vesle skatt reagerte med å pakke opp alle bitene på en gang.

Frokosten besto av restene fra dagen før, det vil si, for meg gjorde de det. Mor opprettholdt tradisjonen med en veldig pietistisk julaftens frokost. Det skyldes ikke noen religiøs overbevisning, heller en overbevisning om at det er viktigere ting å gjøre for en mor i det vi går inn i julen. Hun skal ha julegjester dagen etter, tradisjonell steik, og da må hun gjøre klar allerede nå. Jeg spiste fløtegratinerte poteter med fenalår. Mor spiste altså knekkebrød med aprikossyltetøy. Lille Irina spiste sjokolade. Og løp rundt.

Hjemme på Ganddal har vår egen kjære mor og kone julen best når hun slipper å være med på den. Olia er ikke vant med sånn overdådig feiring i dagevis, med julepynt og juledildal, hennes jul varer en kveld, en natt og en morgen, og kombineres med nyttår. Pynten er som man pynter til fest. Den varer så lenge som festen, og ikke i ukevis, som julen varer hos oss. I stedet for å tvinge henne inn i en integrering hun ikke ønsker, får hun være i fred. Og har det best med det.

Den siste julegudstjenesten i Frøyland og Orstad kirke varer bare en halv time nå for tiden. Det er nesten merkelig å være til stede, der jomfru Maria blir helt menneskeliggjort, og presten forsøker å sette seg inn i hodet hennes, hvordan hun må ha reagert over de store nyhetene hun ble til del, og alle hverdagsbekymringene og hverdagstankene hun måtte få over saken. Det er også hverdagshistorier fra en i menigheten, og musikk med band og mikrofoner. Så mye for den vakre akkustikken som finnes i alle kirkebygg.

Deretter var det å kjøre til festne. Lille Irina er så ivrig at hun dropper jakken og luen, der hun løper til bilen. Jeg tror sannelig vi kjører av gårde før vertsskapet også, men de svinger inn i gårdsrommet like etter oss, så det blir ingen problemer med låst dør eller noe sånt. Inne er det pyntet til fest, og barna er fininnstilt fra første stund. De løper rundt, tar av og på nisselue, og leker med hverandre mens de venter.

Middagen er pinnekjøtt, helt ypperlig laget, og med førsteklasses rødt, salt kjøtt. Alt er godt planlagt. Mens middagen skal skiftes ut med dessert, har barna i huset tenkt ut en aktivitet. Den foregår riktignok på skjerm, men er inkluderende og samlende, ikke sånn at hver av oss går inn i vår egen verden med vår egen skjerm. Jeg tror det heter «It’s you», eller noe sånt, og det gikk ut på å gjette hvem av oss som passet best til eller ville gjort forskjellige ting. Spillet var tilrettelagt barn, noe som alltid er lurt, siden gode voksne – som vi er – har det best når barna har det bra.

I vår familie har vi lagt oss til en litt merkelig tradisjon med å ha flere desserter enn gjester. Trude begrenset seg til tre, sjokoladepudding, gele og riskrem, til sin egen familie, min lille familie og mor alene. Barna til Trude er blitt såpass store at utålmodigheten til gavene er blitt håndterbar, mens min egen Irina ennå er så liten at hun ennå ikke helt skjønner hva det er å glede seg til. Hun har fått med seg dette med gaver og juletre, men det er ikke gitt for voksne å trenge inn i barnesinn hva konsept som «senere» og «etterpå» har å si for treåringer.

Det hører med å gå rundt juletreet. Irina og jeg har øvd inn Per Sjuspring, og nå er det så å si premiere. Det er veldig sjarmerende å se hvordan hun ivrig synger med og vifter med begge pekefingrene for tror du ei han danse kan,  og helt riktig rekkefølge med det var én, og det var to, og det var tre, og så videre, med stort sett de riktige bevegelsene til også. Uheldigvis lærte jeg henne feil første gang, og var nede med albuen allerede på tre, mens den ikke kommer før på fem. Den er vanskelig å avlære. Ellers er alt på plass. Og for Irina var det fantastisk å holde i hendene og gå rundt treet med alle.

De andre sangene var Et barn er født i Bethlehem, som hun nå har fått høre et par ganger, men ennå ikke har lært, Glade jul, som er ny for henne, og Å jul med din glede, som hun også har øvd på. Den siste satt, med bevegelse og det hele, fra klapper i hendene til svinge oss i kretsen og neie og bukke.

Så var det endelig tid for gavene. For Irina var det bare enda et ledd i alt som er kjekt. Lille Benjamin på snart ti stod for å lese navnelapper og dele ut gaver, med lille Irina på altså tre som mer enn velvillig hjelper. Benjamin var midt i blinken for oppgaven, og krasjet rett inn i problemet med bare å finne gaver til de samme folkene til å begynne med. Moren og faren hans er rutinerte foreldre, og så problemet i god tid, og sendte inn den store hovedgaven til Irina – en sykkel. Herlig trårig var hun ennå for liten å si hva den innpakkede sykkelen var for noe, så det kom som en stor overraskelse for henne – en sykkel! Dermed var hun opptatt for kvelden. Og det var ikke lenger noe problem at de samme folkene stadig ble forsynt med gaver.

Som far og mor er man mest opptatt av at barnet skal ha det bra i julen, og ellers. Jeg var sant å si ikke forberedt på hvor sterk denne følelsen er, og hvor sterk ekstra juleglede det gir. Irina fikk plastelin, eller Dough, som det kanskje heter, lego, kasseapparat, byggeklosser og sykkelhjelm til sykkelen, pluss kanskje litt til. Det var overveldende for henne. Hun lekte med alt, hele tiden.

Vesle Benjamin var ferdig med gaveutdeling da han selv fikk dronebil. Det var en fantastisk gave fra tante Tonje & Co. Den var radiostyrt, kunne kjøre, og fly, og begge deler råtøft. Det tok en god stund før han var i stand til å dele ut flere gaver etter den. Også storebror Daniel, var solgt. Og la bort alle sine gaver for å hjelpe lillebror å montere. Sofie hadde fått iPhone, og med det fått både julen og 2018 sikret.

Vi voksne småsmilte også over våre egne gaver, men det har jo virkelig ikke så mye å si lenger. Alt vi trenger kan vi kjøpe selv. Det er, vil jeg tro, viktigst at våre egne barn får oppleve den samme julegleden vi selv har opplevd.

Selvsagt er det ting som endrer seg. Tiden går, og det er ikke lett å få alle samlet over brettspill eller kortspill som det en gang var, dataspillene og teknologien tilbyr noe som ikke lar seg utkonkurrere. Men det analoge og virkelige har ikke tapt, det ble ennå gitt brettspill og kort, og Daniel fant også frem Bordhocky – eller ishocky, som jeg kaller det – og han og jeg hadde oss en match. Han er aktiv, faktisk, og reiser på turneringer og greier, så jeg var ikke noen egentlig motstand mot ham. Lille Irina fikk også være med, og til og med gamlemor.

Nei, dette var julen sin. Klokken var nærmree elleve da vi reiste hjem. Irina var supertrøtt og supervåken på en gang, vilt syngende i bilen, særlig Per Sjuspring, selvfølgelig, men også Bjelleklang, Å jul med din glede, og Haren uti gresset, Fader Jacob og En elefant kom marsjerende. Ingen diskriminering for hva som var julesang og ikke. Ved den minste motstand var gråten på plass, som da hun ikke fikk lov til å sykle straks da vi kom hjem, men i stedet måtte hjem. Den gråten lot seg lett overvinne med litt plastelin og litt andre juleleker.

Vi var ikke i seng før nærmere ett. En skikkelig jul. Takk til Trude og familien Nygård, og til mor, som alle var med på å lage den.

Godt nytt år, god jul og Olia med permanent oppholdstillatelse!

I går var det stor fest i Gaupeveien 5. Deltakere var Olia og meg på stedet, Olias mor og søster i Kiev via Skype. Det er den første festen her i Norge Olia har hatt fullt og helt kontrollen over selv, og den ble vel så bra som andre fester vi har hatt her. Den overgikk i alle fall tidligere nyttårsfeiringer, der jeg har forsøkt å ta styringen.

Den første overraskelsen fra Olias side var å slå til med middag allerede i fem-tiden. Jeg satt nede og hadde tent opp i peisen, og følte jeg nettopp hadde spist, litt brødmat, sånn midt på dagen. Det var på tide å spise igjen.

Olia hadde laget pinnekjøtt med en naturlig vri, som en følge av at hun aldri har vært oppdratt til å lage pinnekjøtt. Blant annet var kjøttet stekt i ovnen, hun hadde laget en salat vi nordmenn aldri har tenkt på når det gjelder pinnekjøtt, og hun hadde laget en ekstra, tykk saus.

Selv på nyttårsaften, leeenge før en eventuell eksamen, leser Olia på ingeniørstudiet.

Selv på nyttårsaften, leeenge før en eventuell eksamen, leser Olia på ingeniørstudiet.

Kjempegodt. Jeg ble mer og mer sulten etter hvert som jeg åt. Det ble 5-6 store poteter, godt gjort når man på forhånd er mett, og det ble en god flaske juleøl.

Deretter gikk Olia og tuslet med sitt, mens jeg fyrte opp kopp etter kopp med Espresso, som vi smart har fått installert her nede i kjelleren.

Akkurat da jeg var ferdig med å drikke espresso, kom Olia med forslag om en flaske vin. Eller kanskje var det litt tidligere forslaget kom. Det passet i alle fall veldig godt: Jeg sluttet å drikke Espresso, og begynte å drikke vin.

Omtrent på dette tidspunktet gikk vi også opp. Det er veldig kjekt å sitte i peisestuen, der vi har peis. Men på nyttårsaften er det også kjekt å være oppe, så vi kan se på rakettene.

Nyttårsaften

Vi kan ha det gøy også før vi har fått pyntet oss.

Det passer også så godt at nyttår i Ukraina er en time tidligere enn her i Norge. Så vi får markert det ordentlig to ganger. Klokken 2230 (ukrainsk tid: 2330) ringte Olia sin søster og mor på Skype, gjennom min fancy iPad-mini.

Der var det stor stas, siden jul og nyttår er ett og det samme for dem, de feirer begge deler samtidig. Det vil si, de er ikke så nøye med julen, men de gir hverandre gaver på nyttår. Og de kaller det nyttår, novij god.  Gratulasjonen er S novim godom.

Nyttår, Nyttår2012

Olia snakker med sin mor på Skype, og har fornuftig satt nettbrettet opp mot vinflasken sånn at alt er innen rekkevidde.

Oppglødd av dette og av vinen kom jeg på at jeg hadde gave til Olia. Jeg løp for å hente den med en gang, nå var det ingenting lenger å utsette, skjønt, vanligvis utsettes nok gavene til neste morgen. I hvert fall var det slik da Olia var liten. Men nå tilbød jeg å gi henne gaven med en gang, og hun ble nesten gråtende av lykke, enda jeg hadde sagt på forhånd at jeg kom til å gi gave og til og med hadde spurt om det var greit om jeg gav akkurat denne tingen.

Nyttårspresang

Olia pakket opp denne gaven i opp mot ti minutter. Det er en lang billedsekvens som følger med, men jeg har ikke plass til å legge dem ut på bloggen.

Om Olia husket dette eller ikke, vet jeg ikke. Ingen gavegiver kunne i alle fall bedt om mer oppmerksomhet rundt gaven som ble gitt bort. Hun hadde også bare denne ene, alle andre gaver ble gitt oss på vår julaften. Nå pakket hun forsiktig opp, forsiktig så forsiktig, fordi hun etterpå tenkte å pakke inn gaven til meg i det samme papiret.

Nyttårspresang, Nyttår2012

Nå nærmer det seg at presangen blir åpnet.

Underveis her hadde vi også fått tid til å skifte fra hverdagsantrekk til festanrekk. Det må også med.

Plutselig var det nyttår i Ukraina snart. Vi måtte få med oss talen til Janukovitsj, det er tradisjon. Om presidentene og statslederne er aldri så udugelige og kriminelle, så sitter det dypt i sjelen at tsaren er nasjonens far og naturlige leder, hans myndige ord kan få nasjonen inn på den riktige vei. Dette er min hobbyanalyse, jeg vet ikke om det virkelig er slik. For oss nordmenn er jo kongens og statsministerens tale på nyttår smått ironisk, jeg har aldri tenkt på dette som noe jeg må få med meg.

Nå fikk jeg altså med meg den ukrainske presidentens tale i det klokken slo tolv i Ukraina. Olie og jeg var lynraske i å skåle i rødvin, dette klokkeslettet kom brått på. Det kom så brått at hele vinglasset veltet, og ipaden med skypesendingen falt på gulvet. Det var et veldig uheldig tegn, i følge Olia, men i følge meg gjorde det ingenting, vårt nyttår skulle jo komme først om en time. Da skulle vi skåle i champagne.

Nyttår2012

Her sitter jeg i gaven min. Som alltid når jeg får klær av Olia,må jeg ta dem på med en gang.

I mellomtiden en eller annen gang var det plass til gave til meg også. Olia rotet litt om det skulle være nyttårsgave eller bursdagsgave. Det var sikkert i november hun kom med en diger bærepose med klær som skulle være gaver til jul og bursdag i årevis fremover, men hun klarte ikke å holde seg så mye som en time, og gav meg alt straks. Til jul gav hun meg en ny skjorte, og nå en ny genser. Alt sammen fint.

Og så var det nyttår også for oss i Norge. Vi begynte å tusle ut på terrassen og rundt omkring. Det ble sånn kaos som det gjerne blir på en fest, selv om vi bare var to stykker på den. Jeg måtte tenne fakkel, alle skikkelige folk har fakkel på trappen når det er fest. Og Olia snakket stadig med familien i Kiev. Og så hadde vi fotograferingen. Og vi hadde nå både champagne og rødvin vi måtte ta oss av.

Det er tradisjon i Olias familie, og sikkert rundt omkring i Ukraina og Russland, at man skriver ned et lite ønske på en serviettbit, og sluker denne med nyttårsskålen. Så blir ønsket oppfylt. Jeg har ønsket det samme hvert eneste år, det har aldri blitt oppfylt. Så denne overtroen er jeg skeptisk til. Men jeg ønsket det samme enda en gang, og tror det denne gangen vil gå.

Jeg ble etter hvert nå travelt opptatt med å drikke vin. Olie er en finfin festpartner, full av humør og innfall, men hun mangler stayerevne. Tidlig slutter hun å drikke vin. Og tidlig vil hun bare droppe alt i hop og legge seg. Klokken var sikkert rundt ett da det siste inntraff. Jeg er altfor gammel til å gå rundt og feste på egen hånd, jeg er tross alt 39 år, så jeg la meg jeg også.

Første nyttårsdag, og Olia er straks i gang med lesingen til eksamen laangt frem i tid.

Første nyttårsdag, og Olia er straks i gang med lesingen til eksamen laangt frem i tid.

I dag våknet vi til en praktfull dag på alle mulige måter. Jeg stod opp to ganger. Først altfor tidlig, for jeg uansett ikke vil klare å sove i sånn oppglødd stemning, så en gang til, for det er alltid kjekt å våkne med Olia. Vi spiste en herlig frokost. Olia kastet seg over ingeniørstudiene, og jeg kastet meg over henne, fikk jeg lyst til å si.

Rettere sagt er at jeg hadde en utedag i finværet. Jeg ryddet i garasjen, noe jeg aldri ville tro jeg ville skrive som et hyggelig gjøremål, og jeg plukket vodkaflasker fra hagen. Alltid et bevis på en solid fest. Jeg fikk også satt ut terrassemøblene, i hvert fall en stol. Solen har snudd, det vil våres, det er ingen ting å utsette. Jeg hadde på årets første dag årets første sjakkparti utendørs – på iPhonen.

Det begynner å bli en fast juletradisjon at min venn kaster vodkaflasken ut vinduet når den er tømt.

Det begynner å bli en fast juletradisjon at min venn kaster vodkaflasken ut vinduet når den er tømt.

Og Olia fikk i dag meldingen om at hun er innvilget permanent oppholdstillatelse i Norge. Hun er på vei til å bli norsk statsborger, og vi kan reise til Ukraina når bare vi vil. Middagen var i dag på ny pinnekjøtt, på ny med Olias vri, nå bare litt bedre, siden jeg begynner å bli vant til den. Og så var det kaffe, og så var det bra alt i hop.

Det har vært en nydelig nyttårsfeiring, jul og bursdag, nydelig alt. Om bare 2013 kunne fortsette som det har begynt. Det var ingen snubling i starten dette året her.

 

God jul på Klepp stasjon

Så var det julaften.Den kom i år også, selv om den i ingen år har humpet seg slik på plass som den gjorde i år. Først var det usikkerheten om hvor jeg skulle feire den, og om jeg skulle få min kone Olia opp hit i tide, og da det var var klar, ble spørsmålet hvordan julen da ville bli. Det var klart den skulle feires hjemme på Ganddal som vanlig, og jeg regnet ubekymret med at Olia lett og elegant ville finne seg til rette i vår måte å feire julen på, slik at alt ville forløpe sånn som det pleier.

Det skulle dukke opp noen problemer jeg aldri kunne forestille meg, som ikke alle hører bloggen til, og som alle nå er løst. Problemer som gjenstår er slike vi vil få løst med tiden, eller som vil høre til våre daglige konflikter resten av livet. Hun er viljesterk til det ubegrensede, og sper på dette med litt russisk irrasjonalitet, så jeg har fått meg en utfordring når det gjelder å få livet mitt til å fortsette som jeg alltid har ønsket å leve det. Hun krever alle mine talenter og ressurser, og jeg elsker henne for det.

Olia ved ankomsten til Klepp stasjon

Til bloggen kan jeg skrive at hun har et behov for å distansere seg litt fra den norske kulturen, og særlig den norske julen med all sin overflod av mat og pynt og gaver.

Julemiddag

Trude har reist seg opp for å holde en liten tale, eller hva hun nå skal.

Men når dagen endelig opprant gikk alt veldig greit. Hun var nede i kjelleren og så tre nøtter til Askepott, eller deler av den, og var etterpå med på å spise julegrøt. Etterpå dusjet hun og pyntet seg så fint hun bare kunne, og ble så fin som bare mulig i ny kjole og høyhælte sko lånt av Tonje.

Julegave

Mor har fått håndkrem av oss og virker godt fornøyd med det

I fjor reiste vi ut til graven til far, mor, Tonje og meg. Denne gangen var Olia med, og det ble en sterk opplevelse. Det vakre vinterværet med mye snø og litt frost var som man vet på julaften skiftet ut med mye snø, vind og regnvær. Det blir kaldt. Jeg hadde lagt igjen frakken i Bergen, og stilte bare med dress og paraply. Så stod Olia og jeg og så på når mor og Tonje uvirkelig sparket bort snø foran gravsteinen, slik at de skulle få plass til lysene. Det var så meningsløst hverdagslig slik de sparket bort denne snøen, helt i kontrast til ritualet vi skulle gjennom. Været gjorde også ritualet vanskelig. Lysene lot seg ikke tennene. Vinden blåste ut flammen fra tenneren hver gang, enda så godt mor og Tonje forsøkte å beskytte med kroppene sine. Og litt unna stod Olia og jeg og holdt hverandre, hun gråt. Det var fryktelig.

Etter lang tid var endelig mor og Tonje ferdige med sine lys. Så var det min og Olias tur. Armen min var nå søkkvåt, det var ingen måte jeg kunne holde paraplyen på, slik at den dekket oss begge når jeg og Olia holdt hverandre. Jeg var iskald. Også Olia og jeg hadde problemer med å få tent lysene, men vi måtte bare få det til. Mor gråt, og Tonje trøstet henne. Olia ble svært rørt av dette, og også jeg ble svært rørt over at Olia tok så sterkt del i denne familiesorgen. Det betydde mye for meg, og var en god opplevelse i et besøk til graven som var mye tyngre og verre i år, enn i fjor. Stemningen satt i hele veien hjem.

Ærendet hjemme var bare å hente en dessertis vi hadde glemt. Så skulle vi kjøre til Klepp stasjon og selve julefeiringen. Jeg forklarte Olia at denne vekslingen mellom sorg og glede er viktig for oss, og at det derfor er et poeng av vi besøker graven nettopp på julaften.Det er et poeng som har vokst seg litt frem av seg selv. Jeg som bor i Bergen har jo ikke anledning til å besøke graven så mange andre dager. Det er også fint å få minnet en kjær far som har betydd mye for oss, og som fortsatt betyr mye, selv om han ikke lenger er til stede. Det kommer til å følge oss resten av livet at han gikk bort så brått, og så ung.

Disse triste tankene blir øyeblikkelig avbrutt når vi kommer frem til huset julefeiringen skjer. Denne gangen var det altså hos Tone og Torben på Klepp stasjon, og de hadde som de pleier ikke lagt noen ting i mellom for å få laget det helt optimalt for alle. Ungene kan heller ikke løpe fort nok rundt på gulvet når det er jul. Det er også vanskelig å rope høyt nok til å gi tilstrekkelig uttrykk for gleden.

André har kledd seg som en liten russer, og er i full julestemning

Maten ble noen øyeblikk forsinket, siden vi allerede var litt forsinkede, og Olia måtte skifte der borte (hun hadde hatt varme klær ved graven).Men da maten først kom på bordet, gikk tiden fort og greit. I alle fall for oss voksne, og i alle fall for meg. Det var utsøkt pinnekjøtt Tone hadde laget. Det var ingenting å si på verken kjøttet, potetene, sausen eller kålrabistappen, her holdt både kvantitet og kvalitet mål, og mer har ikke jeg å ønske når det gjelder mat. Nå hadde jeg også fått lært meg hvordan Olia vil ha det, og fikk sett til at også hun fikk spist skikkelig.

Etter maten var det presanger. Et norsk julehjem med to barnefamilier, et nygift ektepar (oss!), en jente med kjæreste (Tonje!) og en mor (mor!), det blir selvsagt mange julepresanger. Treet var formelig løftet opp av presangene, og å gå rundt det kunne det aldri være snakk om. Etter et par timers oppakkinger var haugen der fremdeles, det var som om det ikke lot seg gjøre å gjøre innhogg i den. Bare søppelsekkene med innpakkingspapir etterpå kunne gjort en god gavehaug i volum.

Juleglede

Det første bildet tatt med mitt nye speilreflekskamera

Jeg vet Olia er litt kritisk til dette, men hun har her en litt vrien psykologi, for det er ingen som kjøper så mange gaver som henne. Kvinnen er komplisert. Jeg er imidlertid ikke mer komplisert enn at jeg synes det er veldig gøy med gaver, og ekstra gøy når jeg får dem selv. Denne julen kom jeg veldig godt fra det sammen med Olia, fordi jeg endelig hadde fått et påskudd til å kjøpe gave til oss selv. Det var til meg fra Olia og omvendt i forskjellige kombinasjoner, og dermed kunne jeg endelig unne meg et speilreflekskamera jeg har ønsket meg lenge. Flere av bildene på posten er tatt med det, og flere vil utvilsomt følge.

Tonje, julaften

Tonje virker godt fornøyd med julefangsten for i år

Ungene var selvsagt elektriske over alle presangene, slik flere av de voksne også strengt tatt var. Andreas hadde fått kurrong i julepresang fra Sara, når hun er fire og han fem, vil det nok være mulig å gjette at foreldrene har hatt mer enn en finger med i spillet i gavevalget. Uansett var det Lars og jeg som innviet spillet, rett til stadiet for viderkomne, hvor det bare er mulig å skyte fra en strek, og hvor man bare har lov til å skyte utover. Når Lars da snedig fikk lagt fire fem av mine brikker bakenfor min strek, og brettet ikke var smurt inn med potetmel, ble det svært vanskelig for meg å oppnå noe mer enn andreplassen i dette spillet. De som kjenner kurrong vet hva jeg snakker om.

Kurrong

Potetmel er på bordet. Men det er allerede for sent.

Det var blitt sent da vi endelig reiste hjem. Som vanlig hadde alle mer eller mindre glemt tiden, og om vi var hjemme før eller etter midnatt er fortsatt litt vanskelig å svare på. Men en fin jul hadde det vært. Der var svaret helt klart.