Velkommen Barack Obama!

I går hadde USA en av sine minst populære presidenter noensinne, i dag har de en av sine mest populære. I går var presidenten hvit erkeamerikaner, født i Connecticut, oppvokst i Texas, foreldre fra Massachutes og New York, overrklasse, faren var president, broren guvernør, bare velstand. I dag er presidenten svart, halvt andregenerasjons innvandrer, født i Hawaii, oppvokst i Indonesia, med foreldre fra Kansas og Kenya, stefar fra Indonesia, nedre middelklasse, skilte foreldre, og en far som flyttet tilbake til Kenya, for der omtrent ikke å bli sett. Kontrastene er mange, og slående. Og de aller fleste går i favør den nye presidenten, Barack Hussein Obama!

Samlingen amerikanere og utlendinger i Washington da tiltredelsestalen skulle holdes, var rekordstor. Det var flere millioner til stede, og enda flere som fulgte med på radio og TV, og alle hadde enorme forventninger til hva talen skulle inneholde. Bergens tidende klinket til og spekulerte allerede på forhånd om talen ville plassere seg inn blant topp hundre i historien, eller var det dette århundret (veldig sjelden store taler blir annonsert på forhånd, forresten), Dagsnytt 18 på NRK hadde viet hele sendingen til begivenheten. Og TV-snutten BBC hadde lagt ut på sine sider, brøt sammen og lot seg ikke vise.

Jeg ble rørt av talen, men jeg er nå en gang følsom, også da, og syntes det var stort at han begynte med å takke avtroppende president, George W. Bush, for å ha tjent landet sitt, og for å ha vært generøs og hjelpsom gjennom overtakelsesperioden. Man skal ikke sparke dem som ligger nede, og en stor brobygger, rekker ut hånden til dem man har slått. Det var også flott når han henvendte seg til hele verden, deriblant den lille landsbyen i Kenya, hvor han har sine røtter fra. Og han la ikke skjul på at det var tøft arbeid som ventet for å komme ut av problemene som nå gjelder i landet og i verden, men at ingen måtte tvile på at problemene ville bli møtt, og overvunnet, og at håpet skulle seire over frykten, samhold om felles mål over konflikter og uorden. Ellers er jo større ord tillatt og påkrevd i amerikanske taler, enn i norske, (Are Kalvø har jo godt demonstrert hvordan det ville gått, om Erna Solberg skulle kopiert ordene fra talen Obama holdt da valgseieren over Mc Cain var sikret, «om noen der ute, fortsatter tviler, om alt er mulig i dette landet her, (…) som fortsatt stiller spørsmål ved vårt demokrati, så er i kveld svaret,» forestill dere den med Erna Solbergs stemme) og jeg må nok si amerikanerne går for langt for min smak noen ganger. Talen på engelsk – med video – kan dere finne her.

Dagsnytt 18 rotet for en gangs skyld lite grann, og greide ikke å fylle en skikkelig sending, selv om de hadde et historisk øyeblikk å sende fra. Å la hele talen gå direkte var utmerket og en god ide, men Annete Groths panegyriske kommentarer på forhånd begynner å bli litt parodiske, etter hvert, hun har skiftet fra å være journalist, til å være fan som skal dekke siste konserten til Robbie Willaims, og synes han er såååå fantastisk. Godeste Petter Stordalen ble også intervjuet, fordi han har milliarder nok til å komme seg til Washington, og levere den innsiktsfulle kommentaren at dette er den største og viktigste nye presidenten siden Lincoln. Det er mulig å tenke seg en og annen annen viktig også der, innimellom.

Det er et historisk øyeblikk, og et begeistret øyeblikk, og det er ikke sikkert at det er så dumt at media lar seg rive med i begeistringen. Jeg synes det er flott sånn som Barack Obama sa det selv, da han midt i den tøffeste valgkampen, den mot Hillary Clinton, ble beskyldt for å bare bruke ord og ikke ha noe konkret å komme med. – Bare ord? spurte Barrack Obama. Hva med «Jeg har en drøm», av Martin Luther King, og han nevnte flere slike eksempler, – er dette bare ord? Hva hvis disse ordene virkelig kan forandre noe? Skal vi ikke bruke dem? Skal vi ikke tro på dem?

Jo, vi skal. Yes, we can. Velkommen Barack Obama!

Siste dag med George Bush som president i USA

I dag er det 19. januar, og tradisjonelt siste dag for sittende presidenter i ferd med å gå av i USA. Nå er det siste dag for uvanlig upopulære George W. Bush, og i morgen er det den første dagen for den uvanlig populære Barack Obama. Her kan vi uten å rødme snakke om uvanlig stor kontrast. Denne posten skal gå med til å skrive min vurdering av George Bush som amerikansk president, målt opp mot tidligere presidenter og feil også andre har gjort. Konklusjonen vil ikke slutte seg inn i hylekoret.

George Walker Bush ble født 6. juni 1946 i New Haven, Connecticut, og vokste opp i Midland og Houston, i Texas. Foreldrene var George Harold og Barbara Pierce Bush, den senere presidenten George H. Bush var den gang jagerpilot, og helt fra andre verdenskrig der han ble skutt ned av japanerne. George W. Bush studerte først historie ved universitetet i Yale, hvor han tok en bachelor i 1968, deretter ble han som sin far, jagerpilot (tjenesten var riktignok ikke så ærerik), før han avsluttet utdannelsen sin med en mastergrad i økonomisk administrasjon ved Harvard-universitetet. Så de som synes president Bush er så idiotisk dum, kan ta en titt på sin egen utdannelse. Det er få som kan matche den til den 43’de amerikanske presidenten, George W. Bush.

Sin politiske karriere begynte George W. Bush i presidentkampanjen til faren, George H. Bush, i 1988. George W. Bush fulgte opp med å involvere seg i politikken i hjemstaten, Texas, hvor han ble valgt til guvernør i 1994. Han ble den eneste guvernøren i Texas’ historie frem til da, som har blitt gjenvalgt. Den andre perioden som guvernør ble imidlertid avbrutt da republikaneren George W. Bush i år 2000 vant et meget jevnt og også meget kontroversielt valg mot sittende visepresident, demokraten Al Gore, om å ta over presidentembetet etter Bill Clinton i 2001. Dermed kunne den første av George W. Bush’s presidentperioder begynne, og vi er fremme ved det posten egentlig skal handle om.

Da George W. Bush kom til makten hadde han uttalt at han skulle være mest opptatt av innerikspolitiske spørsmål, og la USA være mindre dominerende på verdensarenaen. Det klang godt, i USA, hvor man som alle andre land i verden er mest opptatt av seg og sitt, og i resten av verden, hvor USA med la oss si vekslende hell hadde blandet seg inn i konflikter i Irak, Jugoslavia og Somalia, for bare å nevne krigene siste ti år. George W. Bush fremstod allerede den gang som en erkeamerikaner fra Texas, med bestemte oppfatninger om eget land, og med null interesse for resten av verden. Han kunne sikkert ha holdt løftet sitt, om det ikke hadde vært for terrorangrepene mot World Trade Center og andre mål i USA 11. september 2001. Det er det verste angrepet mot amerikanske mål på amerikansk jord i USAs historie, og det formelig tvang USA til å slå tilbake. George W. Bush fikk vist frem en annen sentral side ved erkeamerikaneren fra Texas, den som setter handlekraft som et høyere ideal enn tankekraft.

Krigen mot terror

Krigene i Afghanistan og i Irak er kanskje det president Bush har fått aller mest kritikk for. Men krigen i Afghanistan hadde i begynnelsen unison støtte i hele verden, inkludert FN, og et samlet norsk storting, inkludert SV. Det var svært få som benektet USAs rett til å forsvare seg, terrorangrepet ble erklærrt som et krigsutbrudd, og Bush hadde støtte for ideen om en krig mot terror. Og et Afghanistan styrt av Taliban, et av de mest religiøst totalitære regimene verden har sett, og i hvert fall det verste regimet i verden som den så ut den gang, hele verden viste full forståelse for at man kunne angripe Afghanistan, fjerne dette regimet, og kanskje få fanget noen terrorister med det samme. På hjemmebane hadde George W. Bush på denne tiden 90 % oppslutning, mer enn noen president noen gang har hatt.

Krigen mot Irak var ikke like godt begrunnet. Verdens sympati for superstormakten etter terrorangrepene var kjølnet litt ned, og Bush-administrasjonen fikk ikke verden med på at det var verdt å fjerne et regime til, det til Saddam Hussein i Irak, og kanskje få fanget noen terrorister her også med det samme. FN så ikke forbindelsen mellom terrorangrepene og Irak, og uten FN på laget, måtte USA kjøre et sololøp og kunne ikke holde sin moralske fane så høyt som under Afghanistan. USA ble etter hvert nokså desperate etter å få støtte til krigen mot Irak, og skiftet oppmerksomheten fra terrorister til masseødeleggelsesvåpen, mens det kom stemmer om at det Bush egentlig ville, var bare å fullføre jobben faren George H. Bush aldri fikk gjort ferdig, nemlig å få fjernet Saddam Hussein. Enden på den historien var at USA samlet sammen alt de kunne få frem av bevis og insinuasjoner om at Irak hadde slike masseødeleggelsesvåpen, og fyrte opp med en veldig skremselspropaganda om hvor farlig det var, og gikk til angrep på egen hånd, da FN ikke ville være med.

Denne saken endte meget pinlig for USA og president George W. Bush, om pinlig er et riktig ord å bruke, når det koster tusenvis av mennesker livet. USA vant som vanlig krigen til å begynne med, omtrent uten å miste en eneste soldat, fikk fjernet Saddam Hussein fra makten, og George Bush kunne lande på et amerikansk slagskip utenfor California og i full uniform erklære «Mission accomplished», eller «oppdraget utført». Vanskelighetene var ikke engang begynt.

Som kjent fant ikke USA et eneste masseødeleggelsesvåpen på Irakisk jord, skjønt gudene skal vite at de prøvde, og med det hadde de gått til hele denne krigen på en bløff, enn si løgn. Den gamle amerikanske oppfatningen om at problemer er noe som kan løses, fikk også et godt baugskudd, det var slett ikke så enkelt at det bare var å fjerne en diktator, og holde et valg, så var demokratiet innført. Irakerne var forståelig nok slett ikke fornøyd med å måtte akspetere et regime amerikanerne hadde påtvunget dem, om det var aldri så valgt. Og man hadde også – ikke helt uventet – problemet med at hele det sittende statsapparatet, med hæren, politiet og små og store ledere på alle nivå over hele landet, bestod av folk valgt av og satt inn av Saddam Husseins menn. Skulle det forhatte politiet, for eksempel, nå plutselig holde ro og orden innenfor et styre de ikke hadde noe å gjøre med? Et helt nytt politikorps måtte utdannes, det tar tid, til det trengs folk, både til å utdanne og til å bli utdannet, og i mens var det amerikanske forsvarstyrker som måtte holde ro og orden. Og fra nå av gikk flere ameikanske liv tapt, enn under hele selve krigen.

Samtidig var utviklingen i Afghanistan heller ikke helt i henhold. Heller ikke her gikk det slik, at om bare et ondt regime ble fjernet, og et slags demokrati ble innført – les: påtvunget – så ville alt bli bra. Taliban og forskjellige motstandsgrupper flyktet opp i fjellene, og innledet en geriljakrig det er umulig å slå ned. Og jo større problene er, dess større oppslutning får disse motstandsgruppene. Med Irak og Afghanistan har president George W. Bush etterlatt seg litt av en hengemyr til sin etterfølger, Barack Obama. Verst er det i Irak, der USA så lenge de oppholder seg der får sterk og berettiget kritikk, men hvor det ikke er så lett å trekke seg ut heller, da de vil etterlate seg et land uten et fungerende statsapparat.

Finanskrisen

Et annet problem tidenes mest upopulære avtroppende president etterlater tidenes mest populære påtroppende, er problemene i økonomien. De er store. Vi må tilbake til stakkars Herbert Hoover, som 4. mars 1929 overtok etter populære Calvin Coolidge, fikk Den svarte tirsdagen, «The black Tuesday», i fanget 29. oktober samme år, og styrte landet i fire år med den verste økonomiske depresjonen i USAs historie, før han overlot embetet til Fanklin D. Roosevelt, som fikk landet ut av krisen, og ble en av fire store presidentene i amerikansk historie. Og Roosevelt gjorde det gjennom aktive grep og aktiv politikk, det var ikke bare et utslag av svingende konjunkturer at økonomien bedret seg. Det var «New deal», en aktiv stat, og rett og slett en mer sosialistisk styring av økonomien som gjorde utslag. Den fri og hodeløse kapitalismen som regjerte særlig på 1920-tallet, der presidentene Harding, Coolidge og til slutt Hoover styrte etter prinsippet om at staten gjør det best, når den ikke gjør noen ting, og at når problemer oppstår, bør man vente til de går over av seg selv. Det er mulig å trekke paralleller til dagens situasjon, med Bush som en «marked oriented guy», en tradisjonel erkeamerikansk kapitalist, og med Barack Obama som den som skal utføre mirakelet til Roosevelt, men jeg mener at slike paralleller her ikke blir helt dekkende.

Jeg har sett enkelte kritikere på at George W. Bush har operert med store handelsunderskudd, og med store underskudd på statsbudsjettet, og at det har forverret krisen. Det første er riktig, USA har alltid hatt levd med stort statsunderskudd, og Bush har ikke akkurat gjort det bedre. Men dem som kritiserer Bush for dette, bør kanskje da også kritisere løsningen på problemet, som ser ut til å være å ta opp enda større lån og trykke enda flere penger, altså gjøre mer av det som forårsaket problemet. Godeste Barrack Obama har også dette som løsning på krisen. Verden kjenner vel ikke noe bedre middel mot en økonomisk krise, enn at staten trår til med penger.

Det gjenstår å se hva Barack Obama får gjort. Hva Bush har gjort, gjenstår også å få litt på avstand, for å bedømme skikkelig. Det ser i alle fall urettferdig ut å gi ham skylden for finanskrisen. Han har holdt skattene lave, og med det fått smurt en overopphetet økonomi ytterligere, og kanske gjort smellen enda litt større, men det skulle godt gjøres av ham å se krisen komme, når det omtrent ikke finnes økonomer på denne jord som så den. Krisen begynte med de såkalte subprime-lånene, eller lånene med høy risisko, gitt til folk  som egentlig kanskje ikke kunne betjene dem, men som likevel trengte et sted å bo. Disse lånene ble særlig gitt av holdingbankene Fannie Mac og Freddi Mae, og her var det demokratene, mer enn republikanerne som presset på. Denne artikkelen i New York times, fra 1999, under Bill Clinton, er interessant. Legg særlig merke til denne passasjen:

In moving, even tentatively, into this new area of lending, Fannie Mae is taking on significantly more risk, which may not pose any difficulties during flush economic times. But the government-subsidized corporation may run into trouble in an economic downturn, prompting a government rescue similar to that of the savings and loan industry in the 1980’s.

Dette er omtrent 10 år før krisen for alvor slår ut. Det blir fremstilt som noe positivt, at flere får et sted å bo og eie det selv, og så lenge økonomien går bra, vil det ikke være problemer, men den dagen det snur, vil bankene risikere å gå på store tap. Bankene blir altså oppmuntret til å ta denne risiskoen. Og i 10 år tjener de gode penger på den, Og tilgangen på kreditt i alle typer markeder, blir nærmest bunnløs, det er alltid kunstige penger å ta av. Det smeller absolutt over hele verden. Terrakommunene i Norge – alle pussig nok styrt av Arbeiderpartiet – er også helt med på spekulasjonen, med å låne penger de ikke har, for å invistere i produkter de ikke forstår. Jeg mener det er urimelig å gi Bush skylden for dette. Det er vanskelig å se hva han skulle gjort annerledes, når ikke et eneste land i hele den rike verden har klart å komme seg unna. 

Positivt med George W. Bush som USAs president

Det er klart at man skal grave litt for å finne frem til hva godt president George W. Bush har gjort for USA og for verden. På de offisielle nettsidene for det hvite hus blir det fremhevet at han har senket skattene for «at arbeiderne selv skal få beholde mer av sine hardt opptjente penger», og at han har fått gjennomført en utdannngsreform, «No child left behind act», der resultatene i grunnskolen (primary og secondary shool) skal bedres, og foreldrene skal bli gitt større valgfrihet om hvilke skoler barna deres skal gå på. En viktig bestanddel av reformen, er at alle skolene skal måtte gjennomgå en felles, nasjonal test, der de enten består og havner på en liste over «Tilfredsstillende progresjon (Adequate yearly progress)», eller «Ikke bestått (Failing school)». På meg kan det virke som en amerikansk versjon av kunnskapsløftet, og ikke en lovbestemmelse som vil bli stående som en bauta gjennom historien. Skattelette er heller ikke blant det som gjør at en statsleder får skrevet sitt navn inn med gullskrift i historiebøkene.

Hva han i alle fall har gjort er å ha en svart utenriksminister i Dick Cheny, og en kvinnelig utenriksminister i Condolezza Rice. Han er den første amerikanske presidenten som har valgt en svart og en kvinne i denne viktige rollen, og det var kanskje et skritt på veien til at USA nå får sin første svarte president i historien. Og om det ikke hadde blitt den første i Barrack Obama, så hadde det ganske sikkert blitt den første kvinnelige, med Hillary Clinton.

Negeativt med George W. Bush som USAs president

Det er klart det her er mye å velge mellom. Jeg vil trekke frem noe som ikke så ofte blir trukket frem, men som illustrerer Bush som person og som president. Han vant valget mot Al Gore i 2000 med den knappeste marginen siden Rutherford B. Hayes i 1877 slo demokraten Samuel J. Tilden, med 8 mot 7 stemmer i kommoisjonen som skulle bestemme hvilke stemmer som skulle telle med. I det ordinære valget, vant Tilden med 250 000 flere stemmer enn Hayes, og 184 mot 165 kandidater fra delstatene. Det var imidlertid 20 kandidater fra statene Florida, Lousianna, Sør Carolina og Oregon det var tvil om, og valgkommisjonen gav alle disse 20 kandidatene til Hayes, som dermed vant med én stemmes overvekt. Mellom Geroge W. Bush og Al Gore var det bare Florida det var konflikt om, og bare denne staten som ble gitt til Bush etter en avgjørelse i høyesterett.

Men det Hayes etter å ha vunnet det kontroversielle valget, gikk inn mot sentrum og forsøkte å finne kompromiss, og styrte vel vitende om at valget av ham var omstridt, så gjorde George W. Bush det stikk motsatte, han gikk strake veien mot høyre, vekk fra demokratene, og fikk gjennom en rekke kontroversielle tiltak. Han hadde fordelen av å være den første presidenten som styrte, og hadde kontroll over begge kamrene i kongressen.

Slik han har kjørt over motstanderne på hjemmebane, har han også kjørt over motstanderene ellers i verden. Han har selv etter amerikansk standard vært en kompromissløs president, kjent for uttrykket «er du ikke med oss, er du mot oss», og det har gitt USA flere fiender enn de kanskje ellers ville hatt.

Han sier han har gjort USA til et tryggere sted, men verden har aldri vært reddere. Under hans presidentperiode har det blitt slik at man ikke kan kjøre fly med en flaske vann i håndbagasje, og sikkerhetspersonale verden over er redd for shampoo. I denne frykten er det USA som har ledet an, og verden som har fulgt etter. Og Bush har stått i spissen og næret opp under den, både med måten han snakker på og måten han har oppført seg på. Det er hva som har irritert meg mest med President George W. Bush.

Konklusjon

George Bush forlater det hvite hus som en av de mest upopulære presidentene. Han sier at historien får dømme meg. Det er ikke sikker den vil dømme så negativt, som det nå ligger an til. Det er flere presidenter enn Bush som har vært uopulære mot slutten av presidentperioden. Truman er ofte nevnt, jeg vil også trekke frem Reagen, som en av dem som hadde noen riktige skandaler umulige å forsvare, som for eksempel Iran-Contras skandalen, men som nå ettter at han er død av flere har fått æren for å ha avsluttet den kalde krigen. Da kan vel kanskje Bush få æren for å ha skapt fred i Irak? George W. Bush og Ronald Reagen ligner hverandre som presidenter, kanskje vil ettermælet også ligne.

 Det gjenstår å ønske lykke til til Barack Obama. Han vil uten sammenligning bli en bedre president enn George W. Bush. Om ham skal jeg skrive i morgen.

Barack Obama blir USAs 44 president

Den 22. president var Grover Cleveland fra 1883 til 1887, og han satt også som den 24. president fra 1891 til 1895, slik at det med George W. Bush Jr. har vært 43 presidentperioder og 42 presidenter siden George Washington vant med 100 % av stemmene i 1789. 15 av presidentene har vært demokrater, 18 har vært republikanere. Den første demokraten var president nr 7, Andrew Jackson, som satt i to perioder fra 1829 til 1837. Den første republikaneren var Abraham Lincoln, president nr 16, som satt fra 1861 til 1865. Siden 1853 med president nr 14, Franklin Pierce, har det bare vært demokrater og republikanere i presidentstolen. Den siste som var noe annet, var Milard FIlmore, som satt fra 1851 til 1853 og tilhørte det gamle partiet Whig.

Barack Obama blir den første presidenten med afrikansk opprinnelse. Han blir også med sine 47 år en av de aller yngste, tangert med kjente presidenter som Ulysses Grant (1869-1977) og Bill Clinton (1993-2001), men tre år eldre enn demokraten John F. Kennedy (1961-1963), og fire år eldre enn republikaneren Franklin Roosevelt (1933-1945). Hadde John Mc Cain vunnet, ville han med sine 72 år blitt den eldste noensinne, to år eldre enn republikaneren Ronald Reagen (1981-1989).

Den amerikanske valgkampen i år har fått en bent frem utrolig interesse, både i USA og i resten av verden. Først fulgte vi alle nominasjonskampen mellom Barack Obama og Hillary Clinton, og kampen mellom den første fargede og den første kvinnelige presidentkandidaten. I Norge var det nok hele tiden en stemning om at det ville være vanskeligere å vinne denne kampen her, eller selve presidentvalget. Kandidatene til republikanerne virket ikke like skarpskodde. Og nå som høsten også har gitt en verdensomspennende finanskrise med utspring i USA, så har det nok kanskje vært litt vanskelig for Cain og republikanerne å forklare hva de egentlig vil stå for. Jeg tror Clinton også ville vunnet mot Mc Cain, men jeg er glad det ble Obama. Jeg likte aldri tanken på at presidentene i verdens mektigste land siste 20 år bare skulle være fra familien Bush og Clinton. Obama representerer noe virkelig nytt.

Men jeg tror dem som forventer et USA som plutselig fremstår vennlig vil bli skuffet. Siden andre verdenskrig har alle presidenter i USA gått til en eller annen krig eller større militær operasjon utenfor egne grenser, og jeg tror ikke Obama vil endre på denne tradisjonen. Jeg tror bare ikke det. Og jeg vil bli glad over å ta feil.

Jeg tror også at endringene i verden kanskje blir viktigere enn endringene i USA fremover. Finanskrisen har avslørt et økonomisk svekket USA. De er ikke bare holdt oppe av billig asiatisk arbeidskraft, men også av boblepenger og luftige verdier, det er nå avslørt. USA er i gjeld, de har negativ handelsbalanse, og de er for en stor del holdt oppe av at dollar fortsatt er verdens valutareserve. Så de kan trykke opp dollar, uten å svekke verdien (i motsetning til for eksempel Island, som jeg har skrevet om i posten «Hva er det med krona?»). Det er ikke sikkert andre potensielle stormakter som Kina, India og Russland vil finne seg i dette for evig.

Så nå blir det spennende å se hva Obama kan få til. Det skal mye til å gjøre det verre enn det har vært.

Valg i Usa og i Russland

I dag er det valg i de to viktige delstatene Ohio og Texas i USA, og de to mindre viktige Rhode Island og Vermont. Etter at Barrack Obama har vunnet elleve delstater på rad, blir dette regnet som Hillary Clintons siste sjanse til å slå tilbake. Hun må vinne i folkerike Texas, delstaten som hvis den var flyttet til Europa ville vært en stormakt både økonomisk og i geografisk størrelse, og hun må vinne industristaten Ohio, en av de viktige vippestatene der det ikke er klart på forhånd om velgerne stemmer på demokratene eller republikanerne. Hun må også vinne med klar margin, for å kunne forsvare å fortsette valgkampen, både av hensyn til pengebruken, men også av hensyn til at rivalisering demokratene i mellom kan virke ødeleggende for den endelige kampen mot republikanerne i høst. Der er John McCain allerede klar, i hvert fall klar nok til at han har kunne begynne å konsentrere seg om å rakke ned på demokratenes kandidater, i stedet for å bruke energien på sin nå mest symbolske motkandidat, Mike Huckabee. 

Change We Can Believe In

Søndag var det valg i Russland. Som ventet vant Putins kandidat, Dmitri Anatolevitsj Medevedev, som ventet vant han med mistenkelig klar margin, og som ventet blir valget kritisert både i Russland og i utlandet. Det vil si, i Russland kommer kritikken fra konkurrentene som mener det har foregått valgfusk, media og det som skal være nøytrale kommentatorer, klager ikke på noe. Valgdeltakelsen var noe sånt som 70 %, langt mer enn kandidatvalgene i USA klarer å oppnå, og det til tross for at man rapporterer om et uvanlig sterkt engasjement.

Det er to forskjellige kulturer som utfolder seg i de to valgene. Russerne har lang tradisjon for å være dypt skeptisk til alt som har med styre og stell og øvrighet og adminstrasjon å gjøre – utenom den aller øverste, til ham har de tvert i mot dyp tillit. Det er jo virkelig bemerkelsesverdig at en president da han er nødt til å gå av, kan lansere sin neste kandidat og fortelle folket at ham skal de stemme på, og så gjør de det. Riktignok stod han praktisk talt uten motkandidater, jeg er jammen ikke sikker selv hvem jeg kunne stemt på, og når denne kandidaten i tillegg får overlegent mest TV-tid, og slipper kritiske spørsmål, så er det klart at det blir vanskelig for andre kandidater å vinne frem.

Hva som skjer i Russland er skummelt, men det har det alltid vært, og jeg tror den nye Medvedev vil vise seg som en bedre president enn Putin i mange saker vi i vesten og Norge er opptatt av. Der Putin har en fortid som offiser i beryktede KGB, er Medvedev en intellektuell som utdannet seg til jurist ved universitetet i Leningrad i 1987, og som støttet borgermester Sobtsjak der før Sovjetunionen falt. I norske media er det mye fokusering på at han er håndplukket av Putin, og det er bekymringer for at han bare vil bli en nikkedukke for ham. Til det er å si, at den russiske presidenten er en mektig mann, og han er bare blitt mektigere etter endringene Putin fikk gjennomført. Så når Putin er statsminister og Medvedev president, er det klar at det er Medvedev som har makten, og jeg tror den formelle makten her vil vise seg sterkere, enn den uformelle Putin vil beholde. «Vi vil fortsette i samme spor,» har Medvedev uttalt, og det er det nok grunn til å tro ham på. Russland er alltid spennende å følge med på, og de har synes jeg en keitete sjarm, som USA mangler.

Send Hillary a Message of Support

Hillary Clinton kritiserte Russland for manglende demokrati, og det gjør hun selvsagt med full rett. Mektige Russland fortjener all den kritikk de kan få for mediekontrollen, korrupsjonen, undertrykkingen av opposisjonen og en rekke andre politiske disposisjoner, eller hva man skal kalle det, de har gjort under Putin. Men når Clinton snakker om fungerende demokrati, så gjør hun det i et land og i et valg, der hvis hun selv vinner, så vil hver eneste president i USA så lenge dagens Russland har eksistert, vært i den innerste krets av familien Bush og Clinton. Far og sønn, mann og kone, det blir ikke tettere enn det. Og den kritiske presse, de frie ytringer og åpne valgdeltakelse i USA, har ført til en endeløs rekke filmer på youtube og like endeløs rekke reklamefilmer på nasjonal tv, der kandidatene i løpet av 30 sekunder forsøker å se så vellykkede ut som mulig foran en jublende menneskemengde, og kritikerne kommenterer ansiktsuttrykk, kroppspråk og klesdrakt, like ivrig som hva kandidatene står for. Og for å delta i den åpne, frie valgkampen, må du være aldeles søkkrik.

John McCain - Donate Today

Demokrati er vanskelig, og det er på sitt vis fascinerende å se hvordan de gjør det i USA. Bildene jeg har av Obama og McCain, er velkomstbildet fra deres egne offisielle hjemmesider, mens bildet av Clinton på siden hennes er et bilde man kan klikke på, for å skrive en «personlig støttemelding» til henne. Hvis man tar en titt hvem som sitter som demokratisk president eller statsoverhode rundt omkring i verden, så kan man neimen ikke være sikker på at dette er den beste måten å gjøre det på. Nøkternt sett kommer kanskje ikke Russland så mye dårligere ut av det, med sin versjon, de sittende president når han er ferdig med sin periode, viser frem neste kandidat, og forteller folket at han skal dere stemme på.

Eller synes dere kanskje Mr. George Bush har gjort mer godt for sitt land, enn Mr. Vladimir Putin har gjort for sitt?

Фото пресс-службы Президента России