Ny president i USA

I dag får amerikanerne en ny president. Jeg tenkte ikke å skrive så mye om det.

Den gamle presidenten, Barack Obama, var en mediekjæledegge, en president for en ny tid, alltid i stand til å si de riktige tingene og snakke så det inspirerer. Den nye presidenten, Donald Trump, er hatobjekt, alltid i stand til å si noe ufølsomt og feil. Stikk i strid utviklingen mot en mer tolerant og mangfoldig verden.

Det har vært veldig mye støy om dette. Og når støyen blir for stor, slutter folk å tenke. Det har passet Trump bra. Han har nå i mange måneder fått dominere mediene gjennom Twitter-kontoen sin. Man kan gjøre det godt for seg selv ved å unngå nyheter med Trump eller Putin i overskriften. Da får man være i fred. Trump er klikkvennlig. Kanskje er det det som er den nye tid? Mens ideen om toleransen og mangfold står sterkere blant vestens skriveføre, enn blant vestens øverige innbyggere og resten av verden?

Jeg skrev litt om Obama da han ble valgt (Barack Obama blir USAs 44 president og Velkommen Barack Obama). Den gang kom han som en frelser, medier og eksperter la all kritisk sans til side, i Norge klarte vi ikke å bremse i det hele tatt, og gav ham fredsprisen før han hadde gjort noe som helst. Siden er det jo ikke bare pent, alt han har gjort. En god taler skal ha samsvar mellom det man sier og det man gjør, samsvar mellom ordene og det de beskriver, det skal være hold i dem. Det går an å argumentere for at det har vært en mangel hos Obama, og at han derfor som retoriker og taler ikke når opp blant de aller største. Det er nesten som om han har likt å dyrke sine egne talegaver bedre, enn å være president.

Harward professor Stephen Walt skriver litt om Barack Obamas regnskap som utenrikspolitiker i Foreign policy. Overskriften Barack Obama was a Foreign-Policy failure er ikke hans, den er journalistisk. Professor Walt er en realistiker, en pragmatiker, og går mot den veldige idealismen som har preget USAs og vestens utenrikspolitikk både under Obama, og under Bush, ja, helt siden Berlin-murens fall og den kalde krigens slutt. Argumentasjonen kan for eksempel gå med at amerikanerne, som resten var vesten, var altfor optimistiske til den arabiske våren, og slengte seg på med støtte og oppmuntring. Det siste er eufisme også for våpen, penger og bomber. Interesserte kan lese artikkelen selv, jeg deler Walts syn på at idealismen er gått for langt og er for dyr, og ofte bare gjør vondt verre. En realistisk og nøktern vurdering om hva som er mulig å oppnå ville vært bedre for alle parter, i Libya, Irak, Afghanistan og Ukraina, for å nevne bare noen få. John Pilger, plassert godt ute til venstre, skriver atskillig røffere i This week the issue is not Trump. It is ourselves.

Det er noen tall og opplysninger der og andre steder som gjør at man kanskje skulle holde litt igjen med den panegyriske omtalen av Obama. De uavhengige Council on foreign relation survey oppgir at amerikanerne i 2016 slapp 26 171 bomber, 72 bomber per dag. Barack Obama er også presidenten som godtok eller beordret utvidelsen av droneprogrammet. De har begynt å drepe folk med flyvende roboter, amerikanerne. Morderne som trykker på knappen sitter i en ørken i Nevada, bombene som faller faller særlig i Pakistan. Pakistan har godkjent at amerikanerne får fly droner over deres territorium, og drepe deres og andre lands innbyggere. Hver tirsdag har Obama fått listen over hvem som kommende uke skal drepes, og skrevet under på at det er greit. De kaller dem terrorister, og er vel ennå i sin krig mot terrorisme, slik at sivilsamfunnets regler ikke trenger å gjelde. Om den angivelige terroristen er i et bryllup, bombes bryllupet. Setter han seg i en taxi, bombes taxien, selv om den stakkars sjåføren ikke har noen som helst mulighet til å vite at passasjeren han nå får, er en terrorist som skal drepes. Så man kan si sjåføren dør uten å vite hvorfor. Begge disse siste eksemplene er konkrete hendelser, det har skjedd.

Dette siste har gjort at jeg har stilt meg litt undrende til det aller mest høylytte hylekoret mot Trump. Er det blitt viktigere hva man sier, enn hva man gjør, i dagens medieskapte virkelighet? Der alt blir ord og redigerte bilder? I kampen mellom Clinton og Trump var det litt slik. Clinton, som utenriksminister presset på for å bombe Libya. Hun vil ha flyforbudssone over Syria og levere våpen til Ukraina. Bombingen av Libya startet med en flyforbudssone, om man husker. «Beskyttelsen av sivile» endte med bombingen av dem, og fjerningen av statslederen, Mohamar Ghaddafi.

Det siste leder meg inn på det jeg egentlig tenkte å skrive om, og var det som gjorde at jeg håpet jeg skulle klare å begrense meg med ordene. Ledet at USA har den vestlige verden blitt veldig personfokusert i utenrikspolitikken. Det er nesten så det blir en variant av ordene som gjerne tillegges Stalin, en mann – et problem, ingen mann – ingen problem. Man tar livet av ham. Eller, om man vil gjøre det litt mer forsiktig, og han er en maktperson – skifter ham ut. Det var metoden som skulle ordne Irak, fjerne Saddam Hussein, det skulle løse problemene i Afghanistan, få bort Taliban, og det var problemt i Libya: Mohamar Ghaddafi. Nå i det siste har det vært Syria, Bashar al-Assad. I Russland er det Putin, i Ukraina var det Janukovitsj. Få dem bort, erstatt dem med noen nye. Regime change, kalles det på engelsk, regimeskifte.

Også med presidentskiftene i USA ser man sporene av dette. Det er som om USA skulle bli et annet land, under Barack Obama enn George W. Bush, og nå på ny skal bringe oss mot undergangen, med Donald J. Trump. Men den amerikanske utenrikspolitikken følger en ganske rett linje, samme hvem de har hatt som president og som utenriksminister. De er en militær gigant, og de er som et av ytterst få land i verden villige til å bruke denne militærmakten også utenfor egne grenser. De definerer seg som the indsipensable nation, den uunværlige, og de forholder seg retten til å sette lover og regler til side, for å opprettholde sin egen verdensorden. USA skal være lederne. Også Obama trodde på dette, med hvert fiber i min væren, som han formulerte det.

Trump bruker en annen retorikk i utenrikspolitikken. Han har i alle fall gjort det så langt. Han skal sette america first, og har uttalt ting i retning av at USA ikke bør bruke penger på konflikter som ikke tjener deres interesser. Han er ikke realistisk, som omtalte professor Walt, men isolasjonistisk, han vil trekke USA ut. Han sier seg fornøyd om Tyrkia, Iran og Russland kommer til en avtale over Syria, og har uttalt ting i retning som at han kan løfte sanksjonene mot Russland, mot for eksempel en avtale om atomvåpennedrustning. Men aller mest har Trump utmerket seg ved å være veldig sprikende. Og man kan spekulere i om dette er et gjennomtenkt forsøk på å være uforutsigbar, og holde mange muligheter åpne, eller om det bare er et uttrykk for at Trump er veldig impulsiv, og at USA har fått en president litt ute av kontroll.

Uansett er Trump et symptom, på USA som det er, og verden som den har blitt. Med deres måte å føre valgkamp på, hva er det egentlig de venter seg? Skal liksom ettertenksomhet og fornuft være det som trenger gjennom mediestøyen? Trump er klikkvennlig, vil du bli lest, setter du ham i overskriften, ønsker du litt oppmerksomhet, sider du litt om ham på sosiale medier. Trump er polariserende, som verden og medieverden også har blitt det. De som hater ham, hater ham som pesten, men tykkhudet som han er, lever han godt med det. Det er virkelig en tragedie at det er den slags politikere som skal vinne frem.

Men om vi tror problemet løses ved å få en annen president enn Trump, så er vi på ville veier. Det stikker dypere enn som så. Det er ikke personene som er problemene, det er systemene. Enten det er Putin i Russland, Bashar al-Assad i Syria eller Trump i USA. Kritikken bør ikke være så personifisert. Det gjør at man kan henfalle til enkle løsninger, som å skifte personen ut. Problemene som førte til at denne personen kom til makten, var som han var og gjorde som han gjorde, blir ikke løst med det.

Det var det lille jeg hadde tenkt å skrive.

Marked og tanker

Vi er fortsatt syke her i vår lille familie i Kiev. Det er ikke snakk om å løpe ut for å trene om morgenene for meg, jeg hoster og har snue, og i går kveld feberfrøs jeg meg i søvn. Lille Irina spiste lite grann i går til kvelds, bitte litt, kanskje et tegn på at hun blir bedre, bitte litt. Mama Irina går rundt og okker seg, hun styrer huset, og det er klart det er vanskeligere når hun selv er syk, og flere andre er syke.

Likevel forsøkte vi oss ut i går. Litt frisk luft tror i alle fall jeg vi har gått av, om enn vi langt fra er så energiske som vi pleier å være. Rett oppe ved metrostasjonen i Petsjersk er det markedsplass hver søndag, foran byens administrasjonsbygning. Det er bare noen hundre meter fra der vi bor. Og der går det an å gjøre gode kjøp, all slags mat, frukt, grønt, kjøtt, høner hvor føttene ennå ikke er kappet av, hjemmelaget rømme, syrnet agurk, kål, gulrøtter, tomater, de liker jo å legge alle ting i lake her nede, og det blir veldig godt, korn, krydder og frø, sopp, her er det alt sammen, og til en god pris.

Vi gikk opp dit, Olia, Ira og jeg. Det var en litt varmere dag i går, 5-6 grader, sol, men luften kjentes likevel stram og kald. Lille Irina satt i vognen mye lenger enn hun pleier å finne seg i, så lite som skjedde der, men til slutt løftet vi henne ut, og hun tuslet rundt på markedsplassen hun også. Olia stod for handelen, dette liker hun, du kommer alltid i snakk med torghandleren, du diskuterer produktene, får prøvesmake, dette er noe vi har mistet med den kapitalintensive effektiviteten vi har lagt oss til oppe hos oss. Selvsagt lønner det seg ikke å ha hundre boder med en til to stående i hver bod, det er mer økonomisk å plassere alle varene i et supermarked, og la kundene finne varene selv. Jeg er ambivalent med disse tingene, torghandlerne kan ikke ha rare timelønnen så billig varene er, og de står på plass fra tidlig morgen til sen kveld. Men det har en sjarm og en menneskelighet supermarkedene ikke er i nærheten av.
I går morges kom resultatene fra flere av primærvalgene i USA. Det er for meg blitt et slags vrengebilde av demokrati hva de holder på med der, hvordan er det mulig å gjøre valget av statslederne som skal representere folket så over alle grenser dyrt? De gamle grekerne i det opprinnelige demokratiet gjorde sitt aller beste for å unngå at pengene skulle få for stor makt, for å passe på at det ikke gikk an å kjøpe seg innflytelse. I USA er det stikk motsatt. Der er systemet endt opp slik at du ikke har en sjanse i havet om du ikke har enorme pengekrefter i ryggen. Den som ender opp som president vil fort ha brukt 1 milliard dollar. Det er en latterlig høy sum.

Jeg har lastet ned appen til BBC på telefonen og nettbrettet, og pleier gå inn å sjekke de 10 mest populære nyhetene. 2-3 av dem pleier å være om Donald Trump. I USA har han fått mer mediedekning enn Clinton, Cruz, Rubio og Sanders til sammen, mer enn dobbelt så mye. 371 minutter, eller noe slikt, Sanders har fått 20. Her snakker jeg om det som i Norge tilsvarer Dagsrevyen, slik jeg forstod det, «prime time» nyhetssendinger. Oppmerksomheten gjør ham til republikanernes kandidat, ikke sakene. Mediene skal også tjene penger og «få klikk» som det heter i cybermoderne vendinger. Da får grove og plumpe uttalelser og karakteristikker god plass, de politiske sakene og hva kandidatene står for får unngjelde.

For oss i Ukraina er imidlertid ikke Trump noen katastrofe. Han er vel den eneste av kandidatene som vil lage en avtale med Putin, strike a deal with him. Kanskje kunne det da la seg gjøre å opprette et fundament Ukraina kunne bygge seg opp videre fra, en slags form for stabilitet og enighet om hva som egentlig er situasjonen, sånn det er nå er de ulike aktørene stivnet i sine egne oppfatninger og prinsipper om hvordan tingene er og bør være. Det finnes en avtale, MinskII, men den er et godt stykke unna å implementeres. Ukraina har forpliktet seg til å gi opprørsområdene i Donetsk og Lugansk økt selvstyre, noe de blånekter å gjøre. Med det fortsetter den spente situasjonen der, med handelskrig, skittkasting og boikott, ødeleggende for Donbass, og det samme mot Russland, ødeleggende for Ukraina. EU og Russland har heller ikke noe fungerende samarbeid, og med USA og Russland har det gått helt i stå. NATO og Russland bruker milliarder på milliarder på milliarder av dollar på å ruste opp mot hverandre, inkludert opprustning av atomvåpen. Var det 1 billon dollar vi skulle bruke på atomvåpen som var mer effektive, og lettere kunne tas i praktisk bruk? Tusen milliarder, $1 000 000 000 000, på atombomber, der blant annet utslippet av radioaktiv stråling lar seg kontrollere, slik at våpnene faktisk vil kunne brukes (usable, er ordet amerikanerne bruker).
Hillary Clinton har ikke uttalt noe i den retning. Der skal det ikke lages noen avtale med Russland, med Putin. Hun er en del av den etablerte eliten, for krigen i Irak og pådriver av krigen i Libya, tilhenger av flyforbudssone i Syria, tilhenger av en sterk og militant linje i Ukraina. Putin lar seg ikke forhandle med, hun omtaler han på det groveste, sammenligner ham med Hitler, uttaler at han ikke har sjel, lager morsomheter på hans lave kroppsvekst. Da hun ble bedt om å komme med sin favorittkvinne sa hun «Pussy Riot», noe som vel i anstendighetens navn på kalles ganske spesielt. De hadde «en performance», en gang, Pussy Riot, gruppesex i et museum eller utstillingsvindu, eller hva det var, i en «kommentar» til at russiske styresmakter hadde oppfordret russerne til å få flere barn, slik at Russland kunne få opp befolkningsveksten litt. Favorittkvinne? Det er i alle fall ikke gjensidig, Pussy Riot støtter Sanders, selvfølgelig.

USA og Russland er nødt til å forhandle sammen i en rekke saker. Det er noe man simpelthen ikke kommer utenom, også Obama har måttet krype til korset, fredsforhandlinger med Syria, atomvåpenprogrammet til Iran, Nord Korea, det er grelt uansvarlig å forsøke å holde Russland utenfor slike samtaler, og det lar seg neppe gjøre heller. Clinton har ikke akkurat lagt forholdene til rette for et godt forhandlingsklima. Putin vil være president frem til 2030 om han blir sittende alle tre periodene grunnloven nå gir ham rett til, Clinton skal måtte forholde seg til ham alle årene hun vil kunne være president. Jeg tror det var tidliger president Eisenhower som sa noe sånt som at han var nøye på å vise respekt for andre statsledere, for han trodde ikke han ville kunne ha gode forhandlinger og finne gode avtaler med dem om han fornærmet dem. For meg er dette elementær menneskekunnskap.

Ekteparet Clinton har også noe som heter «Clinton Foundation». Det er et fond. Fondet kvalifiserer til det som kalles «en god sak», det driver forskjellige former for hjelpearbeid, jeg kan ikke alle detaljene her, og det interesserer meg ikke så mye heller. Her er det viktigere at dette er et fond som mottar penger og gaver fra «givere», jeg tror sannelig også Norge har gitt noen hundre millioner, og satt det på «bistandsbudsjettet». Problemet for meg er at ekteparet Clinton har personlige interesser i dette fondet, og at det var aktivt når Hillary var utenriksminister og nå som hun tar sikte på å bli president. Gavene er åpne, og det er vel det som gjør at det ikke blir kalt korrupsjon, som det vel må kunne sies å være. Eller tror man ikke Norge kjøper seg velvilje med å gi penger til fondet eid av det mektigste ekteparet i USA?

Ukraina er i alle fall rause bidragsytere. De ligger på topp over personlige gaver, jeg lurer på om det var 10 millioner dollar, gitt av oligarkene. Ingen land er i nærheten, ikke en gang Saudi Arabia. Den som har gitt aller mest er den Kievbaserte oligarken Viktor Pintsjuk. Nylig fikk Pintsjuk plass i Atlantic council, det atlantiske råd. Clinton er også blant dem som går lengst i støtten til Ukraina, og i hetsen av Russland og Putin. Hva som henger sammen med hva skal ikke jeg uttale meg om, men oppe hos oss i Skandinavia har vi tradisjon for å tenke at det ikke engang skal kunne være mulig med slike spekulasjoner. Selvsagt skal ikke en mulig og sannsynlig president av USA ha et fond som bærer hennes navn, og som hun har sammen med ektemannen.

Jeg synes det er skitne greier. Men hva kan et stakkars, lite menneske gjøre? Dette går langt over hodene på oss. Vi kan påvirke bitte lite grann med stemmesedlene våre, men når det kommer så langt som til valget er det meste ordnet for oss. Vi kan skrive, diskutere, protestere og engasjere oss, men når de politiske valgene skal tas, er det makten og pengemakten som rår. I Ukraina er det fullstendig slik, det nytter ikke engang å late som noe annet. Derfor er også en stor del av befolkningen her politisk apatiske, de tror ikke på egne muligheter til å påvirke, og har heller ikke noen slike muligheter.
Kanskje er jeg blitt integrert i dette? Så godt som vi har det i hverdagen, Olia, lille Irina og jeg, har jeg ikke så lyst til å skitne meg til og ødelegge dagene ved å engasjere meg for sterkt i debatten. Selv om jeg på magisk vis klarte å få hele Norge til å ønske å bedre forholdet til Russland, så ville det vært helt stengt med at Norge er en del av EU, underlagt EUs sanksjoner, og at EU igjen er avhengig av USA. I USA prøver de seg på en liten politisk revolusjon, eller hva det nå er de prøver seg på, med Donald Trump og Bernie Sanders, som skal være utenfor den politiske eliten og derfor representere noe nytt, slik også Barack Obama skulle gjøre.

Med Bernie Sanders har jeg det som med en ungdomsforelskelse. Jeg heier på ham, drømmer om at han skulle bli valgt, men jeg tar meg i å tenke at det nok heller er ideen om Bernie Sanders jeg liker så godt, hva folk sier og skriver om ham, hvilke muligheter det ville gitt om noen virkelig ville røsket opp i det amerikanske, politiske systemet. Ville begrense pengemakten. Begrense militæret, ikke gå til krig. Omfordele godene. Gjøre det enklere å være vanlig menneske, fattig eller fra middelklassen. Slik er det også med tidlige forelskelser, du legger alle ting du drømmer om i denne personen, får den til å representere det, men det er nå en gang vanligvis slik at personen du drømmer om vil vise seg ikke å stemme helt overens med drømmene.
Min kjære kone Olia er også helt annerledes enn jeg tenkte meg og drømte om. Vårt ekteskap er ganske annerledes enn jeg forestilte meg det ville være. Jeg kan formulere det slik at hun er drømmen jeg ikke visste jeg hadde. Og vårt lille barn, Irina, er det bare enda mye sterkere. Olia og jeg vil leve gode liv, men jeg er bekymret for fremtiden, hva slags verden vår lille Ira vil vokse opp i. Kanskje er det en naturlig bekymring for en far, slike fedre har hatt til sine barn i alle land til alle tider? Det blir alltid alltid verre enn det var. Jeg liker imidlertid å se på meg selv som en rasjonell, fornuftig person, og da er det slik at verden virkelig ser ut til å ha blitt et farligere og vanskeligere sted enn hva jeg selv vokste opp i. Hjemme i det private kan vi gi vårt lille barn den beste og mest kjærlige oppvekst vi kan tenke oss. Men verden kan vi dessverre ikke gjøre så mye med.

Petro Porosjenko president i Ukraina

Mens jeg tilbrakte dagen på Ulrikens topp i Bergen, gikk ukrainerne til stemmeurnene. Vi klarte oss godt der oppe i fjellet, om enn det var trangt om plassen til tider, da vår lille fjelltur falt sammen med den mer berømmelige 7-fjellsturen. Det viste seg også at ukrainerne klarte seg godt i valget, med å slutte godt opp om den mest moderate og troverdige kandidaten, og ved knapt å gi stemmer i det hele tatt til ytre-høyre-kandidatene og ultranasjonalistene. Mye med dette valget gikk så godt man har lov til å håpe. Men det er fremdeles håpet mer enn troen, som kan si at det nå kommer til å gå bra med Ukraina fremover.

På radioen i dag hørte jeg vår korrespondent i NRK, Hans Wilhelm Steinfeld – som nok jobbet hardere i sine yngre dager enn han gjør nå, hør bare hvor mange referanser han har til tiden da han virkelig fulgte med, han er langt fra like oppdatert og ivrig nå lenger -, si at han hoppet i stolen da han hørte kommende president Porosjenko på pressekonferansen sin si at han ville godta en hvilken som helst folkeavstemning i utbryterrepublikkene Donetsk og Lugansk. Steinfeld mente det kunne bety at de ville stemme for å tilhøre Russland. Det må vel være lov å innvende til utenrikskorrespondenten vår at en slik folkeavstemning ville vært en taktisk bommert, ikke fra Porosjenko, men fra utbryterrepublikkene selv. De vil nemlig neppe ha sjanse til å vinne en slik folkeavstemning.  Mange i disse områdene kunne nok tenke seg en løsere tilknytning til Kiev, de ser det slik at sentralmakten stjeler pengene fra dem, men det er nok mange som vil kvie seg om alternativet er Moskva. Også i Russland går soleklart mer penger fra regionene til hovedstaden, enn motsatt vei. Til tross for at Russland er en føderasjon, har det en svært sterk sentralmakt. Befolkningen i Donetsk og Lugansk vil nok kanskje være skremt av at det ikke finnes noen angrefrist, om de skulle velge å bli med Russland. En slik avgjørelse er ugjenkallelig. Jeg mener Steinfeld heller enn å hoppe i stolen, burde applaudert. Det er forslag som dette Ukraina trenger.

Mange har nok en overdreven tro på hva Porosjenko som president vil være i stand til å få til. Han er riktignok valgt, i motsetning til Turtsjenov, som i løpet av en uke gikk fra å være vanlig parlamentsmedlem til å bli formann i parlamentet, og i kraft av det å bli president da Janukovitsj stakk av. Så Porosjenko har bedre forutsetninger for å få folket med seg, særlig når valgseieren ble så overbevisende. Men også han vil mangle anerkjennelse i områdene der han trenger det mest, i utbryterregionene i Lugansk og Donetsk. Han må trå varsomt der borte, for å få dem med seg, eller trå til meget hardt, for å tvinge dem under seg.

På meg ser det vanskelig ut begge deler. Store deler av de 54 % som har stemt på ham, forventer også at han bruker makt for å få opprørsregionene under kontroll. Mange ukrainere i vest vil ikke godta at Porosjenko gjør innrømmelser i øst, at opprørerne – eller separatistene og terroristene, som de blir kalt – skal vinne noe på oppførselen sin. Ukraina er et splittet land. Det krever en stor statsmann, nå, å holde det sammen.

Jeg tror ikke Porosjenko er den store statsmannen. Men jeg tror heller ikke noen kunne gjort en bedre jobb enn ham, ingen det var realistisk kunne få makten. Porosjenko har etter hva jeg har registrert ikke provosert russerne eller ukrainske russere under valgkampen, han har vært jevnt over vært forsiktig i uttalelsene, ligget lavt i terrenget, vunnet frem med å være moderat. Han har forsikret om at Ukraina ikke skal med i NATO, eller EU, med begrunnelse at det  «ennå ikke er flertall for det i den ukrainske befolkning». Slik får han gitt litt til begge leire, de som ønsker demokrati og Europa, og vil lengst mulig unna Russland, og til de som frykter EU og NATO, og som ikke har lyst til å forlate Russland og det som vitterlig er en stor del av landets historie og identitet.

Men det er altså et dypt, dypt splittet land. Mange vil sikkert la seg provosere, av at jeg kaller Russland en stor del av Ukrainas historie og identitet, særlig de vestlige delene i Ukraina er jo tvunget inn i denne historien og denne identiteten, og har bare lyst til å komme seg lengst mulig bort fra den. Nettopp det viser hvor splittet landet er. For min kone er det ingen forskjell. Hun ser på Russlands historie som sin egen historie, og er stolt av Russlands kultur, som hun også føler seg som en del av. I passet er hun registrert som etnisk ukrainer, hun er altså ukrainer fra Kiev, men likevel føler hun seg mye mer knyttet til Russland, når det nå drar seg til.

Så vi skal nok være litt forsiktige, her i vest, med å ta som en selvfølge at alle i Ukraina ser på russerne som overgripere, slik som vi gjør det. Det er komplisert, der borte. Det er bare de som ikke har helt oversikten, som ser saken i svart og hvitt, og er kategoriske i hvem som har rett og galt, og i hva som skal gjøres. USA har vel aldri hatt helt oversikten i sin egen utenrikspolitikk, de går frem med sine supermaktkrefter, de er alltid kategoriske og prinsipielle. Mange i Europa, både politikere og mediene, følger etter. Vi i Norge har lite å være stolte av, synes jeg, og synes hun. Det er mange med som har sterke meninger, men som mangler kunnskapen å bygge opp under dem med.

Nå er hele den vestlige verden glad på Ukrainas vegne, over at de har fått valgt en president, og at valget gikk bra. Det er svært få av oss som har satt seg inn i hvem Petro Porosjenko egentlig er, hva han egentlig står for. Og nå som valget har vært, er det min spådom at medietrykket mot Ukraina vil avta, da det nå ikke lenger er så mange nyheter å se frem til. Det er ikke flere valg og folkeavstemninger i emning. Vestlig nyhetsdekning vil dreie seg om andre ting. Men problemene i Ukraina vil bestå, og de er nok nå større enn at noen president kan løse dem. Heller ikke Petro Porosjenko. Om enn han skulle være den beste ukrainerne har å sette til jobben akkurat nå.

Jeg ville aldri stemt på ham. Men det har heller ikke eksistert noen ukrainsk politiker noen gang, som jeg ville stemt på. Det viser litt hvilke enorme problemer landet har, politisk. I tillegg kommer alle de andre problemene. På toppen har Ukraina blitt en brikke i et storpolitisk spill, særlig mellom USA og Russland, noe som foreløpig bare har bidratt med bensin til katastrofen. Russland er vettskremt for at Ukraina skal glippe fra det, og er blitt helt krakilsk. USA skjønner seg ikke på det, men har ikke lyst til å miste sin selvforståelse av å være verdens ubestridte superstormakt.

Så det er ingen grunn til å være optimistisk. Men ukrainerne har som russerne en fabelaktig evne til å opparbeide seg en ukuelig optimisme uten minste rot i virkeligheten, den egenskapen kommer veldig godt med nå. Det er nemlig ikke så lett å finne optimisme det er saklige argumenter for. Som en nøktern nordmann kan ta del i.

Presidentvalg i Ukraina

I går ble andre runde i presidentvalget i Ukraina holdt. De to gjenstående kandidatene, Julia Timasjenko og Viktor Janukovitsj, konkurrerte om hvem som til slutt skulle få den nødvendige majoriteten av stemmene, og med det bli president i Ukraina for de neste fem år. Første runde skrev jeg om i posten Første runde av presidentvalget i Ukraina, fra 17. januar i år. Den gang skrev jeg om oransjerevolusjonen i 2004, og hvordan jeg opplevde den, og jeg skrev også litt om hvordan det siden gikk med heltene og skurkene fra den gang. Det er også historien om hvordan jeg gikk fra å være optimist til pessimist med tanke på Ukrainas fremtid. Denne posten skal ikke handle så mye om de forskjellige presidentkandidatene og resultatet av valget, det og dem kan dere lese om andre steder. Her skal jeg forsøke å skrive litt om hvordan det ukrainske politiske systemet fungerer.

Årsaken til at jeg velger en slik vinkling er at jeg har registrert norske medier allerede har brukt flere av poengene jeg tenkte å bruke. Ved tidligere valg i Ukraina har mediene her vært ganske tendensiøse i presentasjonen av de to blokkene, kort fortalt har den ukrainsk-nasjonalistiske, vestlig og Europa-orienterte vestlige delen blitt sett på som helter for fremtiden, mens den russisk-vennlige østlige delen har blitt sett på som skurker fra fortiden. Julia Timasjenko har vært heltinnen, mens Viktor Janukovitsj har vært skurken, og så sent som i dag kunne Bergens tidende melde i åpningen på sin ellers fyldige artikkel fra valget at «den volds- og ransdømte presidentkandidaten Viktor Janukovitsj» lå an til å vinne. Julia Tumasjenko ble presentert uten slike godt fargeleggende adjektiv, hun var her bare Julia Timasjenko (de kunne kanskje prøve seg med «vakre», for å fullføre helte- og skurkerollene?). Om hun ikke nettopp er dømt, så er hun i det minste beskyldt for ran, og det såpass alvorlig at hun har sittet i fengsel i en måned under etterforskning. Det er også i en atskillig større størrelsesorden enn Janukovitsj. Denne informasjonen er nå lett tilgjengelig på forskjellige nettsteder, og har også kommet frem i sendingene jeg har hørt på NRK.

Først en kort historisk gjennomgang.Ukraina fikk sin frihet i 1991, erklært på nasjonaldagen 24. august, oppnådd med den formelle oppløsningen av Sovjetunionen juletider samme år. Det var en umoden nasjon, forrige gang landet var fritt het det allerede Russland, dette var i middelalderen hvor Kiev var hovedstaden i det første russiske riket. Siden har Ukraina alltid vært underkuet, stort sett under Russland, men også under Polen, Litauen, mongoloer og for kortere stunder også andre. Andre land har nasjonalromantikk og frihetskamp, når Ukraina skal komme opp med tilsvarende, er det små saker. Selv da nasjonalromantikken blomstret på 1800-tallet skrev ukrainske diktere og forfattere stort sett på russisk, og elsket Russland. Et unntak er den store nasjonalpoeten Taras Sjevtsjenko, som har fått både et universitet og en hovedgate oppkalt etter seg, han skrev sine tekster på ukrainsk, før det ennå var et skriftspråk som het ukrainsk. Men han skrev på russisk også, og dermed skulle vi vel ha fått plassert ham i forhold til våre egne språkkjempere, vi kan vel tenke oss Aasen, Vinje eller Garborg skrive noe som helst på dannsk. Når det gjelder frihetskamp var det noen antydninger i tiden etter første verdenskrig, hvor flere nye nasjonalstater oppsto i Europa, og det russiske imperiet var i full krise med borgerkrig og kaos på vei mot opprettelsen av Sovjetunionen. I Sovjettiden var det antydning til ukrainsk nasjonalisme under andre verdenskrig, men den kan slik jeg se det ikke måle seg mot nasjonalismen i for eksempel de baltiske landene, og den hadde det problemet nasjonalisme får i Ukraina, det er rett og slett for mange der som er glade i Russland, som føler seg som russere, og som er russere. Det var heller ikke Ukraina som ledet an i oppløsningen av Sovjetunionen, de gjorde der lite fra eller til.

Den unge nasjonen var kastet ut i friheten slik man blir kastet på sjøen, før man kan svømme. De aller fleste velfungerende demokratiene her i verden har gått gradene fra ulike former for monarki med ulike styrkegrader av parlament, før det etter krav fra folket har latt parlamentet overta makten, og kongen bli avsatt eller redusert til en praktfigur. Ukraina fikk sin frihet direkte til demokratiet. Det var ingen der som visste hva demokrati egentlig var for noe, eller hvordan det skulle være. Derimot var det mange som så at det nye systemet, hva det enn måtte bli, gav gode muligheter for personlig vinning.

De første presidenter og den første konstitusjonen

Det tok fem år fra frigjøringen til Ukraina fikk sin første selvstendige konstitusjon. Frem til da hadde landet bare vært styrt videre med konstitusjonen fra Sovjettiden gjeldende, riktignok med atskillige tillegg og endringer, men likevel altså laget for å være en uselvstendig republikk under en kommuniststat. President i denne tiden var Leonid Kravtsjuk, en mann som på engelsk wikipedia er sitert med å ha beskrevet seg selv som en mann som går uten paraply i regnvær, fordi «han foretrekker å sli mellom regndråpene».Poenget er at han er konfliktsky og flink til å åle seg, akkurat de egenskapene som trengtes for en politisk karriere i de kaotiske årene etter Sovjetsammenbruddet. Det var en katastrofe for Ukraina, selvsagt, og den mest forhatte av alle perioder for de ukrainere jeg har kommet meg i posisjon til å snakke med. Det var i denne perioden de statsteide sovjetselskapene ble privatisert, og som i Russland, var det en håndfull oligarker som sikret seg det meste i egne hender. Ukrainere vil kalle det med sitt rette navn, verdiene ble stjålet. Nasjonalistiske ukrainere vil legge til at det var jøder som gjorde det, og det vil være et utsagn med god blanding av sannhet og antisemittisme.

Konstitusjonen av 28. juni 1996 ble til etter fem års arbeid fra en spesielt oppnevnt komite. Komiteen var opprettet av nasjonalparlamentet, som i Ukraina heter, Verkhovna rada (høyeste råd). I mellomtiden hadde Leonid Kutsjma blitt president, han var statsminister under Kravtsjuk, og vant presidentvalget mot nettopp denne. Om Kutsjma er min ukrainske kone meget positiv, hun sier han stjal 900 milloner dollar fra budsjettet, det er minst av alle, og dessuten var han kulturell og dannet. De er ikke storforlangende. Med til historien hører også at under Kutsjma fikk økonomien i Ukraina et voldsomt oppsving, som ikke behøvde å bety så mye mer enn at folk begynte å få utbetalt lønningene sine, og at det ble mulig for den jevne ukrainer å kjøpe seg mat og spise seg mette. Det er nå en gang dette som er det viktigste her i verden, så får det heller våge seg at vestlige, demokratiske verdier gikk det nedover med. Pressefriheten ble innskrenket, korrupsjonen økte og det forekom også flere voldsepisoder og dødsfall staten og presidenten virket til å være litt for innblandet i. Men det var altså ikke verre enn at president Kutsjma ble gjenvalgt i 1999, etter fem år, som den nye konstitusjonen sa det skulle gå mellom hver presidentperiode.

Den nye konstitusjonen, eller konstitusjonen i Ukraina

Med konstitusjonen av 28. juni 1996 ble Ukraina etablert med styreformen semipresidentalisme, som det vel blir kalt i samfunnsvitenskapene. I denne styreformen er den utøvende makten i varierende grad delt mellom presidenten og statsministeren, eller presidenten og regjeringen hans, om man vil. Systemet er slik at folket velger både presidenten og nasjonalforsamlingen, mens regjeringen blir valgt av presidenten, og står ansvarlig for parlamentet. Wikipedia har et flott kart over hvilke stater som hører til hvilken styreform her og en fyldig opplisting her, slike oppslag og lister er nettleksikonet gode på. Ukraina faller som man ser i selskap med Russland, Romania, Finland, Kroatia og Frankrike i Europa, ellers er Pakistan, Egypt og Algerie verdt å nevne som stater med denne styreformen.

Som man lett kan tenke seg blir systemet problematisk når folket velger forskjellig for presidenten og nasjonalforsamlingen, slik at de to representerer hvert sitt ståsted i politikken. Da må regjeringen utnevnt av presidenten stå ansvarlig for en nasjonalforsamling med et annet syn på tingene enn presidenten som har valgt den. I noen land har man løst dette noenlunde ved å la presidenten ta seg av utenrikspolitikken og forsvaret, mens statsministeren tar innenrikspolitikken, slik som for eksempel i Finland. Hvis ikke kan man enten få en fruktbar situasjon der president og nasjonalforsamling holder hverandre godt i ørene, og må jenke seg for å finne kompromiss og mulige løsninger. Eller man kan få en fastlåst situasjon, der president og nasjonalforsamling står steilt mot hverandre.

Ukraina har valg til både til nasjonalforsamlingen Verkhovna rada og for presidenten hvert femte år, etter at valgperioden for Verkhovna rada ble endret fra fire til fem i 2004. Presidenten kan også kalle til ekstravalg for Verkhovna rada, men valgdeltakelsen må da være på minst 50 % for at valget skal være gyldg. Dette ble gjort både i 2006 og i 2007, etter at det forrige regulære valget til Verkhovna rada ble holdt i 2002, og gav en nasjonalforsamling som det var mange problemer med, særlig etter oransjerevolusjonen i 2004. Valget i 2006 ble også gjort etter noen endringer i valgloven, deriblant at man skulle velge på partier heller på personen, og at representasjonen skulle bli jevnt fordelt for alle partier som fikk over 3 % av stemmene, i stedet for delvis representasjon etter region og tyngde på stemmeseddelen. Ukraina har altså prinsippet om èn person, èn stemme fullt ut. Valget i 2007 ble holdt etter den politiske krisen det året, da samarbeidet mellom Julia Timasjenko og Viktor Jusjenko – heltene fra oransjerevolusjonen – brøt fulltstendig sammen.

Situasjonen etter valget i 2010

Alle internasjonale og nasjonale medier melder nå at Viktor Janukovitsj har vunnet valget, og at ingen valgobservatører – verken ukrainske, russiske eller utenlandske – har noe å utsette på gjennomføringen. Den eneste som har snakket om noe annet er Julia Timasjenko selv og hennes leir, de snakker om at de har foretatt en parallel opptelling som viser et annet resultat. Ingen valgobservatør har lagt merke til en slik parallel opptelling. Hun ser ut til å søke mot en situasjon der hun får til en ny oransjerevolusjon, men hun skal etter min mening være forsiktig så hun ikke blir stående igjen som en simpel skurk som forsøker å jukse seg til et resultat hun ikke oppnådde på ærlig vis. Opinionen har nå en gang en tendens til å sympatsiere for den som ser ut til å drive med rent spill.

Jeg tror ikke noe på at hun kommer til å gå til rettssak for å få endret valgresultatet, slik enkelte medier har snakket om. Det er enkel realpolitikk, sjansene for å vinne er små, og hva hun har å tape er enormt. Hun bør innrømme nederlaget, og søke å manvørere seg i den nye situasjonen. Det kommer hun også til å skjønne selv, og den samme meldingen kommer hun til å få fra rådgiverne sine. Hun har sondert terrenget, og det viser seg å ikke åpne for noen ny revolusjon og helterolle for henne nå.

Viktor Janukovitsj har kommet tilbake etter det ruinerende valgnederlaget i 2004. Det er ikke mye som er verre enn både å tape valget, og bli tatt for juks samtidig, åpenbart synlig for en hel nasjon og en hel verden. Men nederlaget var nok tydeligere i vestlige øyne enn i de ukrainske. Det ble nå en gang holdt en ny valgomgang den gang i 2004, og i den fikk nå en gang Janukovitsj på ny en betydelig del av stemmene. Resultatet var i følge Wikipedia 52 % for Jusjenko og 44,2 % for Janukovitsj. Men også etter dette ledet Janukovitsj det største opposisjonspartiet, Партія регіонів, som det heter på ukrainsk, eller «Regionpartiet» på norsk. Allerede i 2006 vant dette partiet parlamentsvalget til Verkhovna rada, og også i 2007 ble dette partiet det største med 34,4 % av stemmene. Men blokken til Julia Timasjenko er derimot sterkere, og dermed er det hun som er den sittende statsministeren.

Situasjonen i Ukraina er dermed på ingen måte avklart. De bitre rivalene i presidentvalget skal nå fungere som president og statsminister i et system der de to har ganske så fordelt makt. Om Janukovitsj forsøker å utpeke en ny regjering, vil blokken til Timasjenko i Verkhovna rada selvfølgelig legge de nødvendige hindringer i veien for at det skal skje for mye til hans fordel. Janukovitsj har også uttalt at Timasjenko vil bli sittende inntil videre.

Denne umulige kombinasjonen skal altså styre et land der 84 % av befolkningen i følge en undersøkelse ikke stoler på dem som lager lovene. Den samme undersøkelsen viser at 78 % ikke stoler på regjeringen, og 76 % ikke stoler på politikiske partier.  Med svart russsk humor vil man også si at resten av dem sannsynligvis er politikere.