En forsiktig tur ut (vinter, sykdom, godhetstyranni og sjakk)

Vi er fortsatt kraftig forkjølte i den lille storfamilien vår her i Kiev. Jeg hoster og har snue, mama Irina tusler rundt og har feber, lille Irina er heller ikke helt seg selv, og spiser lite og sover mye. Sånn har det vært nesten siden vi kom hit. Det vil si, til å begynne med var det bare lille Tasja som var syk, tantebarnet. Men Irina er smittet, og vi har derfor måtte tilbringe mesteparten av tiden inne her i leiligheten vår.

Vinteren har også kommet tilbake. Da vi kom var det 10-11 dager, jakker, handsker og lue gikk av, i solen kunne jeg til og med gå i t-skjorte, og være komfortabel. Men omtrent samtidig som vi ble syke, ble det 10 grader kaldere, og slik vil det fortsette så langt prognosene på værappene går. Om nettene er det kuldegrader, morgenene er iskalde. Det er ingen antydning til vår, ennå.

Jeg følger litt med på debattene hjemme i Norge, har begynt å gå innom Facebook på nyhets- og informasjonsrunden min. Det gjorde jeg aldri tidligere, det kunne gå uker og måneder mellom hver gang jeg sjekker inn der. Nå har jeg fått med meg at det går en diskusjon rundt ordet «Godhetstyranni», en diskusjon som vel kan være vanskelig å se for seg andre steder enn i Norge og Skandinavia. Her i Ukraina vil den være utenkelig, og det av veldig mange årsaker. I Norge kaster politikere, kommentatorer, samfunnsdebattanter og hobbyintellektuelle seg inn i den, til og med akademia har engasjert seg.

Jeg vil helst holde meg unna, det ender jo helst opp med skittkasting når man diskuterer spørsmål hvor moral er involvert, det er vel det som var noe av planen med den opprinnelige bruken av ordet «Godhetstyranni». Den som mener seg å være på siden av den gode moral, altså representerer godheten, tyranniserer dem som måtte finne på å ha andre meninger. Ordet blir imidlertid forstått og brukt på en annen måte, kan det se ut til, som om det var «tyrannisk å være god». Dette er også et dumt kjennetegn ved våre dagers debatter, og det gjelder ikke bare i Norge, i stedet for å forsøke å sette seg inn i og forstå hva motparten egentlig mener, tolker man det inn i det mest idiotiske, umoralske og latterlige man kan få til, og argumenterer mot det. Meningsmotstanderen blir en idiot, en umoralsk klovn det ikke går an å ta alvorlig.

Eksemplene er mange på dette. I USA blir det brettet ut i grell synlighet i den vanvittige presidentkandidatvalgkampen, den som koster milliarder og varer i månedsvis, og som jeg har sett treffende bli karakterisert som et realityshow. Resultatet er Donald Trump, og et splittet USA der hans motstandere mener det er noe i veien med tilhengerne hans, og vice versa. Det har utartet til at man har begynt å ta nevene fatt, idioter som meningsmotstanderne går det ikke an å diskutere med, det er bedre å gi dem en saftig omgang bank. Donald Trump har selv fyret opp, og sagt han skal dekke advokatutgiftene (legal cost) til de som får problemer etter slik vold.

Jeg følte også mye på dette den tiden jeg skrev om krisen i Ukraina, i 2014 og 2015, da folk som knapt hadde satt seg inn i hva det gikk i beskyldte meg for å være Putin-troll, antidemokrat,og det som verre er, om det er mulig å være noe verre. Det var noe i veien med deg hvis du i konflikten i Ukraina støttet den onde siden, Russland, i stedet for den gode siden, oss i EU og NATO. Det nyttet ikke å komme med argumenter i denne diskusjonen, for det var jo en diskusjon mellom rett og galt, Russland er jo ikke noe godt demokrati og de respekterer ikke menneskerettighetene, hvordan kan de da ha rett i noe som helst? Hvordan kan jeg da finne på å insinuere at også vi i Vest kan gjøre noe galt, at det hadde vært bedre om vi holdt oss unna, at i Ukraina har vi gjort veldig vondt veldig mye verre. Og vi har beveget Russland fra å være en partner til å bli en motstander på kjøpet, med alt det har å si for vår følelse av trygghet og sikkerhet, og den reelle faren for at dette kan gå galt.

Diskusjonen gikk da også i stå. Slik den har gjort det også hjemme i Norge når det gjelder godhetstyranniet, flyktningekrisen og alt som følger med. For lesere i Oslo og omegn er det møte i Litteraturhuset i kveld, Kjetil Rolness skal være ordstyrer i en diskusjon mellom Terje Tvedt og Thomas Hylland Eriksen. Terje Tvedt er den som i følge ham selv lanserte begrepet godhetstyranni, tilbake i 2003, og da for å karakterisere problemene ved å kritisere norsk bistandspolitikk. Thomas Hylland Eriksen er professor i sosialantropologi, og skal vel da representere godhetstyrannene, da, tenker jeg. Av en eller annen grunn tenker jeg Star Wars, og kamp mellom Luke Skywalker og Darth Vader, som det var i den første filmen. Luke Skywalker er den lyse mannen i de lyse klærne, den lyse og gode siden, Darth Vader er helt svart, og den rene ondskap. Hylland Eriksen går inn i dødsstjernen når Rolness skal være ordstyrer. Det begynner klokken 2000 i kveld.

Jeg er fan og Twitter-venn av Sergej Karjakin. Sjakkspilleren fra Krim, som for noen år tilbake ble russisk statsborger, og som var utilslørt glad da Krim på ny ble russisk i 2014. Det gav ham mange, mange problemer, fullt av hatmeldinger og stygge karakteristikker. Etter å ha vunnet eliteturneringen NorwayChess i Stavanger to år på rad, ble han ikke engang invitert i fjor, han måtte i så fall spille en «kvalifiseringsturnering». «Putin-venn» ble han kalt i norske medier. Det skulle vært et bedre ord enn godhetstyranni til å karakterisere sånt. I motsetning til alle som på et øyeblikk har skjønt hva dette går i, og aldri har satt sin fot verken i Ukraina, Russland eller Krim, er Karjakin født der og vokst opp der, han skulle vel strengt tatt få et ord med i laget om hva Krim skal være, eller hva? Det er hans sak, personlig, mye mer enn det er en sak for kritikerne og skittkasterne.

I alle fall, disse tingene har roet seg nå, tid er gått, Sergej Karjakin er tilbake i varmen. Han er nylig gift, og paret venter sitt første barn. De er lykkelige sammen, og det er absolutt ingenting i veien med ham moralsk. Han er et godt menneske, autentisk, som det nå har blitt så populært å være. Nå gjør han det også godt i kandidatturneringen i Moskva, der vinneren skal møte Magnus Carlsen til tittelmatch i New York i november. En match mellom Karjakin og Carlsen vil være svært interessant, de er begge supertalenter, Karjakin er den yngste stormesteren i sjakkhistorien og også den yngste som har vært sekundant i en tittelkamp (han var vel bare 13 år da han var på laget til Ponomariov i kampen mot Ivantsjuk på begynnelsen av 2000-tallet, de var alle ukrainere den gang, og tittelmatchen var i den mindre prestisjetunge FIDE-kategorien, altså ikke den klassiske der man blir ny mester ved å slå den gamle), Carlsen var også som alle vet en barnestjerne. De er også omtrent like gamle. Spillestilen står også godt til hverandre, med Carlsen som den litt late improvisatøren, den som frivillig går inn i litt dårligere stillinger for å lokke motstanderen ut av teorien og hjemmeforberedelsen, i den tanke at han rett og slett er bedre og vil vinne om motstanderen ikke kan bruke trekk han har pugget på forhånd. Karjakin er i den russiske og sovjetiske skole, svært godt forberedt, teoritung, profesjonell til fingerspissene. Karjakin har også mange ganger vist at han har kontroll på nervene. Han er svært vanskelig å slå, tar få sjanser og gjør få feil, men slår nådeløst til om motstanderen skulle gi ham en mulighet.

Nå leder Karjakin med to seire etter fire runder i Moskva. På andreplass ligger armeneren Aronian med én seier, resten har like mange seire som tap, eller flere tap enn seire. Det er ti runder igjen, og mye kan ennå skje, men starten har vært meget lovende for de to spillerne jeg her har nevnt, og som jeg begge liker godt. Jeg heier på dem, og følger turneringen ganske tett, skrur på liveoverføringen klokken 1400 ukrainsk tid, da partiene starter. Etterpå leser jeg det meste som er av rapporter, omtaler og diskusjoner på nettet og på sosiale medier. Siden vi uansett må være inne, har jeg tid til det. Lille Irina tusler omkring for seg selv, og hvis hun vil være med meg eller jeg trengs, legges selvfølgelig sjakken og alt annet vekk, der er det ingen tvil og ingen diskusjon.

I går gikk vi ut litt før klokken tre. Fjerde runde var godt i gang, partiene mellom amerikaneren Nakamura og nederlenderen Giri var allerede ferdig, en spennende remis (der begge spillerne nok hadde gått gjennom hele partiet på forhånd, hver for seg, og kjente spillet helt ned til sluttstillingen), og i de andre partiene var det ennå ikke skjedd så mye at det gikk an å si hvem som lå bra an. Selv om vi er småsyke, trenger vi frisk luft, og Olia ville gjerne hente en pakke på posten. Lille Irina ble kledd opp etter alle kunstens regler, hun hadde så mye klær at det ble vanskelig å bevege seg, særlig når hun var litt syk i tillegg.

«Romantisk tur», kaller vi alltid disse turene våre, når vi er ute og går i Kiev, Olia og jeg. Denne gangen gikk det ned mot gaten som før het «Den røde arme», jeg vet ikke hva den heter nå, metrostasjonen kulturpalasset, mellom den og Lesu Ukrainka, som er gaten vi bor i. Det var en vei jeg aldri hadde gått før, enda jeg virkelig har gått på kryss og tvers i det jeg trodde var alt som er i nærområdet, men her var det altså noen veier jeg ennå ikke hadde prøvd. Så veldig minnerik var veien imidlertid ikke, grå vei, grå sand og ukrainske betongblokker, i en stilblanding som ville gitt gode arkitekter vondt i hodet.

På posten hentet Olia en pakke med verktøy hun hadde bestilt, og ble veldig glad for den. Hun måtte åpne pakken og se hva det var, før vi kom hjem. Jeg fikk kjøpe meg en kapputsjino (som det heter her) på en av de veldig mange rullende kaffekioskene i byen, Irina tuslet omkring som den klumpen hun var i alle klærne hun hadde på. Det er asfalt og biler, og ikke noe koselig. Eller sin helt spesielle måte å være koselig på. Irina sovnet til slutt i vognen da vi gikk hjemover, og Olia og jeg kunne snakke om alle de tingene vi snakker om.

 

 

Russisk sjakkamp mellom Karpov og Iljumzjinov

Jeg spanderer en post i en travel tid på en ganske spesiell kamp som utspiller seg i sjakkverdenen for tiden. Normal rapporterer ikke denne bloggen så mye om sjakk, det finnes nok av nettsider som gjør det, men denne gangen er det nyheter som skrenser bredt innom russisk kultur og måte å gjøre tingene på, og det er denne bloggen opptatt av. Jeg skal i denne posten skrive om presidentvalgkampen i det internasjonale sjakkforbundet, FIDE, kampen står mellom den gamle, ærverdige verdensmester Anatolij Karpov og den sittende presidenten både i FIDE og den russiske republikken, Kalmykia, Kirsan Iljumzjinov. Man trenger ikke akkurat være sjakkinteressert for å finne glede i den valgkampen. Tvert i mot inneholder den allerde så mange utrolige hendelser, at det hjelper å ikke interessere seg noen ting for sjakk, slik at man får betraktet det hele på avstand og med sinnsro.

Begge kandidatene kommer fra Russland, og skal være godt vant med russiske spilleregler. Anatolij Karpov har kjørt løpet, han var partiets yndling under Sovjettiden, partiboken var i orden og han representerte partiet og staten forbilledlig både i personlighet og opptreden. Han skrev oppgave på universitetet etter han var blitt verdensmester i sjakk, om «Arbeiderenes fritidsproblemer i den fullendte kommunismen», eller noe i den stilen. Boken hans «Den niende rad», om hans vei til tittelen, er rett og slett førsteklasses lesning om hvordan en sovjetborger med tro på systemet fremstiller det for sine egne. Man skal lese mye vestlig skrevet litteratur for å oppnå samme innsikt. Karopv var også godgutten innen det internasjonale sjakkforbundet FIDE, og møtte blant annet utfordrer Kasparov til kamp om verdensmestertittelen under ganske de samme betingelser som han nektet å stille opp mot den gamle verdensmesteren, Bobby Fischer, med. At Karpov ble forfordelt er ikke engang kontroversielt å skrive. Så brøt som kjent Sovjetunionen sammen, og Karpov har som mange andre vist seg dyktig i å snu seg fort, og fremstår nå som en sann og evig demokrat. Presidentvalgkampen hans og nettsiden hans låner ikke så rent lite fra en mer berømt og kanskje også sannere demokrat, Barack Obama.

Kirsan Iljumzjinov er fra den autonome republikken Kalmykia i det norvestlige hjørnet av Det Kaspiske hav. Som Kalmyker flest ble hans foreldre deportert av Josef Stalin, og lille Kirsan vokste opp i hovedstaden Elista da de fikk lov til å vende tilbake. Han bygde opp sin vanvittige rikdom i de begivenhetsrike årene fra 1990-93, da Boris Jeltsin skulle innføre markedsøkonomi, og i stedet innførte et system der folk i rette posisjoner kunne forsyne seg grovt av statsrikdommene. Iljumzjinov brukte sin rikdom som mange andre også brukte den, til å skaffe seg politisk makt. I 1993 ble han president i Kalmykia, og han har vært det siden, til tross for at konstitusjonen uttrykkelig forbyr ham å sitte så mange perioder som han har gjort. Det er tunge spekulasjoner i at han har hatt en god hånd over republikkens statseiendommer i løpet av presidenttiden. Han har i alle fall blitt ustyrtelig mye rikere, og det er ikke lagt frem noen andre gode forslag om hvor pengene skulle komme fra. Og på beste russisk vis finnes ikke noen innsyn i det hele tatt. Det samme gjelder for sjakk, hvor Iljumzjinov har vært president i FIDE siden 1995, og rundhåndet har delt ut enorme pengebeløp i deltakerpremier og andre utgifter i forbindelse med store sjakkturneringer. Til gjengjeld har han fått turneringene akkurat som han har ønsket dem, og ingen kritikere har evnet å stable tilsvarende pengesummer på beina.

Dette er altså presidentkandidatene i det kommende valget. En nokså samlet sjakkverden stiller seg bak Karpov, forståelig nok, siden det har vært nok av skandaler og kontroverser i løpet av Iljumzjinovs langvarige presidenttid. De største kontroversene knytter seg til VM-syklusen, der vår egen Magnus Carlsen også er involvert. Reglene om hvordan man spiller seg frem til en tittelkamp blir gjerne forandret flere ganger underveis i kvalifiseringen. Det har flere ganger hendt at hele tittelkampen blir avlyst, ofte er en annen utfordrer enn den som vitterlig har kvalifisert seg hentet inn, og folk som vitterlig er utslått får visst lov til å være med igjen allikevel. Utenom dette har det vært innført en del regler som faktisk har vært med på å gjøre at jeg selv ikke spiller aktivt lenger, men som det kan være delte meninger om, alt etter hva man legger i at sjakk skal være en seriøs og profesjonell sport. Blant annet er det innført doingtester, hva nå sjakkspillere skal dope seg etter eller med, og det er strenge regler om at man må møte i tide og ha mobilen av, og fullt av ting man må sette seg inn i om man ikke skal tape partiet. Men det er greit, det er for spesielt interesserte.

Som en liten apertif til valgkampen vil også jeg hente inn historien om at Iljumzjinov på 90-tallet ble hentet av romvesener fra sin leilighet i Moskva, og tilbrakte noen timer med dem i romskipet hvor de «utvekslet ideer» på et språk Iljumzjinov ikke vil gjøre helt rede for hva var. Slike historier går langt over grensen for hva jeg finner alldeles pinlig, og bare vil late som ikke eksisterer. Men den finnes over hele internett, og den blir brukt av Karpov i valgkampen, «hvordan skal noen ta sjakk seriøst, om de finner ut at sjakkpresidenten har vært bortført av romvesener?» Historien har også fått en viss politisk betydning i Russland, hvor et medlem av dumaen har skrevet til presidenten og bedt ham undersøke saken nærmere. Om en høyerestående politiker har vært bortført av romvesener kan han ha avslørt statshemmeligheter, og generelt bør det utformes retningslinjer for hva en politiker skal gjøre om han blir bortført av romvesener. Det er for dumt.

Da er det mer interessant ut i fra et russisk perspektiv hvordan Iljumzjinovs viktigste støttespiller i det russiske sjakkforbundet, Arkadij Dvorkovitsj, tidlig gikk ut og sa forbundet nå hadde valgt sin kandidat: Iljumzjinov. Det ble regnet som et hardt slag for Karpov, for hvordan skal en kandidat vinne støtte fra sjakkverdenen når han ikke engang er støttet av sitt eget forbund? Det ble sågar reist tvil om Karpov i det hele tatt kunne stille, om det var gyldig kandidatur om et annet forbund nominerte ham. Karpovs støtteapparat hadde imidlertid et rimelig godt forsvar mot dette tilsynelatende harde slaget. Det russiske sjakkforbundet hadde nemlig ikke foretatt seg noe som helst, og erklæringen fra Dvorkovitsj var et rent soloutspill. Det ble nå nylig holdt et møte i forbundet, hvor 17 av 32 medlemmer nominerte nettopp Karpov som sin kandidat. Etter hva jeg har forstått var det enstemmig blant de fremmøtte. Nå var det imidlertid Dvorkovitsj som kontret, og hevdet møtet var ugyldig siden det manglet formann, og han selv hadde avholdt et tilsvarende møte på samme tid, men et annet sted. På dette møtet ble Iljumzjinov nominert. Dvorkovitsj erklærer selv at også hans møte og nominasjon var ugyldig, siden det var for få fremmøtte medlemmer. På møtet deltok bare han selv.

Slik foregår politikk i sjakkverdenen, og i Russland. Man kan bli forundret over å følge med. Iljumzjinov og støttespillerne hans fører et språk så grovt at det minner om skoleelever som nettopp har lært noen retoriske triks, mens Karpov helt klart har bedre rådgivere og skribenter til å forsvare seg. Iljumzjinov har nettopp gått ut med en offentlig erklæring der han fordømmer vedtaket i møtet hvor Karpov ble nominert. Etter sigende skal dette møtet ha blitt avholdt mer eller mindre i hemmelighet, møtested og tidspunkt ble flyttet like før avholdelsen, og ikke alle ble informert. Han angriper i samme slengen Karpov og støttespilleren hans, Kasparov, for på ny å ville splitte sjakkverdenen, slik de gjorde på 90-tallet, og får elegant flettet inn at den ene av dem vil bli president i Russland, den andre i FIDE. Karpovs leir har allerede forsvart seg, og tilbakevist påstanden om at møtet ble flyttet og hemmeligholdt. Tvert i mot var det Dvorkovitsj som plutselig forandret møtetid og møtested, og således altså holdt sitt eget møte inne på sitt kontor.

Alle disse tingene kan altså se ganske morsomme ut. Men det er altså presidenten i en republikk i den russiske føderasjonen som deltar, og jeg mener mye av det som skjer her er representativt for hva som skjer i russisk politikk, også på det aller høyeste nivået. Jeg har i posten ikke skrevet noen ting om korrupsjon. Samtlige vet det foregår, men ingen er i stand til å bevise noe, siden pengestrømmen er så ugjennomsiktig og ingen vet verken hvor pengene kommer fra eller går. For å vinne frem i dette systemet må du spille samme spillet, og det er vanskelig å se hvordan en ordentlig «good guy» skal kunne klare det. I valgkampen om presidentvervet i FIDE ser det ut som gamle Karpov har klart å ikle seg rollen, noe som bare viser at han er i stand til å kjøre løpet helt ut: Den tidligere sovjetyndlingen er nå fullt ut amerikanisert.