Litt om folkerepublikken Donetsk og opprettelsen av den

Jeg har skrevet mye om problemene i Ukraina og med det nye regimet i Kiev. De problemene er alvorlige nok, og blir ikke bedre av at den vestlige verden bagatelliserer dem, eller ignorerer dem. Folket i Ukraina merker dem utmerket godt. De ser at de har mindre penger og færre muligheter enn de hadde, den ukrainske stat har ikke råd til kaoset og krigen som har fulgt med omveltningene etter Maidan, og hjelpen fra IMF og EU er begrenset, og kommer med strenge krav. Regimet i Kiev har også store problemer med å få innført en sunn økonomisk politikk, et sunt økonomisk system i Ukraina, der er det veldig langt frem. Og det kan synes som flere blant styresmaktene er mer opptatt av å ta knekken på all opposisjonen og annerledes tenkning, fysisk med vold og drap, og legalt gjennom vanvittige lover som like frem forbyr denne tenkning, og også vedtar historien – i beste Sovjet-stil. Nettopp den epoken de vil vekk fra.

For Ukraina er det dumt å være optimist. Da har man ikke skjønt hvor alvorlig situasjonen er. At de forsøker å bygge den nye nasjonen på hat og fiendskap mot Russland gjør ingenting bedre. Uansett hvor sterkt man mener Russland selv er skyld i det, så er det nå en gang slik at Russland er Ukrainas suverent viktigste handelspartner, og vil være det i uoverskuelig fremtidig. Ukraina vil ha veldig store problemer med å eksistere uten et normalt forhold til sin store nabo. At ganske nøyaktig halvparten av Ukrainas befolkning også har veldig sterke bånd til Russland, språk, historie, kultur, familie, identitet, gjør også at regimet diskvalifiserer veldig store deler av egen befolkning. Selv i Norge går det ikke an å bygge en nasjonal identitet på hat mot muslimer. Vi har nå en gang noen hundretusen muslimer her, vi er nødt til å få dem til å føle seg velkomne. Ellers så går det ikke.

Men all kritikken man kan gi til regimet i Kiev og veien Ukraina forsøker å gå, så er det ingenting i mot den i Donbass. Det er to, en i Folkerepublikken Donetsk, en i Lugansk. Det har slått meg at det nesten aldri er informasjon fra Lugansk. Det er ingen journalister der, kommer ingen intervjuer, ingenting. Alt som kommer ut er fra Donetsk. Det er to forskjellige systemer. Man kan få innreisetillatelse til Donetsk, uten å få det til Lugansk. Det er nye runder med byråkrati for å komme dit, særlig hvis man har tenkt å gjøre noe der. Jeg kjenner ingen av politikerne derfra, ingen med makt, det er ingen profilerte, ingen som jeg har oppdaget.

I sommer traff vi imidlertid en vanlig kvinne fra Lugansk. Jeg skrev en bloggpost om det. Det var en interessant samtale vi hadde med henne, hun satt på en benk ved lekeparken utenfor blokken, familien til min kone Olia kom i kontakt på grunn av at de hadde barn i samme alder. Hva hun sa har farget mitt syn. Hun sa at «vi trodde det skulle gå med oss som med Krim», «vi hadde folkeavstemning, og nå skulle vi bli en del av Russland». Hun hadde ingen illusjoner om hva det ville innebære, men det var i hvert fall bedre enn den situasjonen de befant seg i nå, forlatt av alle. Dette var i begynnelsen av august i fjor, med Kievs styrker på offensiven, daglige bombinger, og hun hadde en mor igjen i byen, uten vann, elektrisitet og gass, og uten telefonforbindelse.

Dette er virkeligheten. – Vi vil ikke bli behandlet som tredje sorts mennesker. Dette er også virkeligheten, sånn tror de Kiev ser på dem, og i det har de nok mer enn rett enn vi i Vest, som ikke ser eller helt kan tro på de rasistiske motsetningene som finnes i Ukraina, øst og vest. Hun mente Kiev stjal 70 % av verdiskapningen i Donbass, en allmenn utbredt oppfatning. Faktum er nok heller at gruvene i Donbass ikke klarer seg uten subsidier. Det er slik oligarken Akhmetov har fått sine veldige rikdommer. Statlige subsidier til ineffektive bedrifter.

Så det er mye som er vanskelig. EU og IMF tillater ikke subsidier, så med deres tiltak og krav vil mange bedrifter og gruver ikke kunne gå med overskudd, og bli nedlagt. Folk vil miste jobben. Tanken er at de som mister jobben da kan finne seg en bedre jobb i en mer effektiv bedrift, på sikt. Slike tanker fungerer alltid best for de som ikke er oppe i situasjonen. Vi kan jo se på norske oljefolk som mister jobben i verdens beste velferdsstat. Det mangler ikke på dem som sier «nedbemanningen er forhastet», som mener jobbene burde vært beholdt, i vente på bedre tider. Journalister som mister jobben har nok også et og annet å si om disse tingene.

Gruvene i Donbass har også problemet med at dette var Sovjetunionens stolthet. De var heltene i propagandaen, arbeideren i tungindustrien, det var toppen. De gjorde en skikkelig innsats, for landet og for samfunnet. De var viktige. Og de tjente godt. Etter Sovjetunionens fall har de blitt fattige. Etter Maidan arbeidsløse, og tredjerangs mennesker. De blir ikke respektert. Partiet deres blir til og med forbudt, det samme blir det å snakke positivt om landet som verdsatte dem, Sovjetunionen.

I vest liker vi ikke Sovjetunionen. Men vi burde ha tankekraft nok i hodet til å skjønne at det finnes dem som levde i denne unionen, som likte den, og livene de den gang hadde. Det var mye som var vanskelig, men det var en stabilitet som ikke kan sammenlignes med den de har nå, og folk var relativt rikere. I Ukraina var folk reelt rikere, og rikdommen var bedre fordelt.

Dog skal det sies at systemet ikke var levedyktig, ikke den gang, og ikke nå. Sovjetunionen råtnet på rot, og hadde ikke pengene til å finansiere de ineffektive systemene sine i lengden, regnskapets time måtte komme, og det kom med Gorbatsjov. Glasnost og perestrojka var en politikk, men også en nødvendighet. Det gikk ikke an å late som lenger. Sånn var det med gruvene i Donbass i et selvstendig Ukraina også, de levde på subsidier, men subsidier må også finansieres. Og staten Ukraina gikk hele tiden tom for penger. Det ser det for øvrig ut til at den har tenkt å fortsette med.

Boris Litvinov er leder for det kommunistiske partiet i Donetsk. Han er intervjuet på en nettside som kaller seg NewColdWar. Det er selsomme saker. Han snakker om hvordan opprøret i Donetsk kom til, hvem som stod for det, og hva det gikk i. Han nevner ikke Russland med et ord, det var andre grupper som stod for protestene, og han nevner disse gruppene. Han er opptatt av å få frem at det er mange forskjellige, og at det var vanlige folk, nesten at det var genetisk betinget. Folket i Donbass ville ikke være med på dette Maidan-prosjektet, de så det som fascistisk og monoetnisk. Det siste er for øvrig interessant, det er helt i tråd med bildet professor Richard Sakwa tegner i sin bok, Frontline Ukraine, et bilde av et delt Ukraina i en monokulturell og multikulturell del. Litvinov sier Donbass er internasjonale, alle er velkomne her, så lenge de vil jobbe. Det går inn i den gamle, kommunistiske tradisjonen, som et internasjonalt prosjekt. Det er arbeideren som er viktig, og hans situasjon er den samme i alle land. Her er enda en motsetning mellom vest og øst i Ukraina, det høyrevridde, nasjonalistiske vest, det venstrevidde, «internasjonale» – i hermetegn – øst. Sangen Internasjonalen er blant de mange ting nasjonalforsamlingen i Ukraina har forbudt, den er kommunistisk, en forbudt ideologi.

Så det kan neppe være snakk om noen gjenforening. Motsetningene er enorme. Og det er ingen som forsøker å bygge broer.

Men om det er demokratiske problemer og økonomiske vanskeligheter i hovedukraina, området under Kievs kontroll, så er det ingenting mot sånn det er i Donbass. Der er den økonomiske situasjonen håpløs. På grunn av krigen, på grunn av sanksjoner, handelsrestriksjoner, blokade, sabotasje, alt som er vondt og vanskelig, og banden i styre og stell fortjener langt mer betegnelsen Junta enn regimet i Kiev gjør det. Så her er det en ironi at flere russiske medier har brukt betegnelsen junta som en av mange nedsettende om det nye Kiev-styret.

Det var Litvinov som i følge ham selv skrev uavhengighetserklæringen for folkerepublikken Donetsk. Jeg har tidligere sett tekster om hvordan han søkte på Google for å finne ut hvordan det skulle gjøres, han rasket sammen alt som var de siste 200 år, og laget et slags minste felles multiplum. Hvordan uavhenighetserklæringen ble opplest og vedtatt er til å smile av, om det ikke var for at det var så virkelig, og så reelt. Det er Litvinovs egen beretning, og det står i lenken jeg la ved. Det er en helg de okkuperer den regionale administrasjonsbygningen (den innenriksminister Avavkov ved en senere anledning foreslo at de bare burde skyte ned på dette tidspunktet, bombet det rebelske statsprosjektet i senk fra starten av, i en av hans mange forsøk på å strekke ut en hånd med en håndgranat i, til motparten), og bestemmer seg for bare å skrive denne erklæringen. Litvinov går hjem og gjør det. Dagen etter blir den opplest og vedtatt, 3 av 179 medlemmer av forsamlingen er til stede.

Så det er ikke bare i Kiev overtakelsen av makten er tvilsom. Donbass er helt ute å kjøre. Og som vanlig var dette Donetsk, og folkerepublikken der. Hva som skjedde i Lugansk står det ingenting om, den historien blir ikke fortalt. De følger med som et slags haleheng, ser det ut for, men det er ingen personer som står frem, ingen historier som blir fortalt, i hvert fall ikke av hva jeg kan se.

Det er ikke godt å si hva slags stat de egentlig tenker på å bygge der, i Donbass, eller Novaja Russia, som de også forsøker å kalle det. Det er nok ganske sprikende hva de ser for seg, de ulike gruppene og maktpersonene som er involvert. Det gjør ingenting lettere at mange av dem nok er ganske virkelighetsfjerne. Noen av dem har nok en ide om å bygge opp et slags Sovjetunionen på ny, ikke i størrelse, men i den ideale drømmen, der arbeideren var helten, og det alltid var penger nok. Jeg legger ved en lenke til hvordan det gikk med kommunistpartiet i de ulike regionene ved forrige parlamentsvalg (2012). Samlet fikk de 13,8 % av stemmene, mesteparten i øst, men heller ikke her mer enn 1 av 5 (i Donetsk) og 1 av 4 (i Lugansk).

Ukraina er et land med enorme problemer. Ingen steder er problemene større enn i utbryterregionene.

Avslutningen av Sotsji-OL

Det er mye å si om dette. Etter alt som har skjedd i Ukraina i det siste, og all den velfortjente kritikken som er rettet mot OL i Sotsji, så er det klart det blir spesielt å sitte og se den overdådige avslutningsseremonien. Min ukrainske kone fra Kiev gjorde dette. Og det var mange følelser for henne, mange tanker for meg.

Jeg tenkte jeg skulle boikotte dette OL. Jeg mener det har gått for langt, både OL og det meste av idretten er forvokst, det er kommersielle interesser og tull som styrer. Jeg liker det ikke. Og det tok selvfølgelig fullstendig av når landet som er så disponert for ekstravaganse, Russland, skal arrangere de mest ekstravagante av alle leker, de olympiske. Jeg har skrevet en bloggpost, Fakta om OL i Sotsji. Jeg mener det som står der.

Samtidig klarer jeg ikke mene det fullstendig heller. Jeg er jo glad i og reiser gjerne til alle berømte kirker og palass rundt om i Europa, enda disse er bygget under langt verre betingelser enn OL i Sotsji. Den russiske opposisjonspolitikeren og bloggeren, Aleksej Navalnij, har rett når han kaller OL i Sotsji Putins moderne monument. Det er hans minnesmerke, som Peter den store bygde St. Petersburg, og enhver skikkelig tsar bygde seg et ordentlig palass. Det var overdådig luksus mens det meste av befolkningen var lutfattig, slik situasjonen på mange måter fremdeles er i Russland og med Sotsji-OL.

Likevel fulgte jeg altså ganske nøye med på ishockey-turneringen, og var så vidt innom noen av de andre øvelsene. I dag ble datamaskinen stående på etter ishockeyfinalen, og det gikk over i avslutningsseremonien. Min kone, Olia, var der også. Hun hadde nettopp snakket med sin mor i Kiev. De er svært usikre på hvordan dette her kommer til å gå, og deler langt fra optimismen og gleden som ser ut til å råde overalt ellers. Mange av de som deltar i demonstrasjonene og uttaler seg er vest-Ukrainere. Deler av Olias familie har også røtter i vest, men hun identifiserer seg med Russland, og bryr seg ikke om man kaller henne russer eller ukrainer. – Hva er forskjellen? spør hennes familie. Mange har militante meninger i dette spørsmålet, og nå er motsetningene skjerpet enormt. Vest-Ukrainerne har overtaket, de ser ut til å ha en samlet vestlig verden bak seg, og det er ingen som ser ut til å bry seg om at de har fått dette overtaket gjennom protester mot en avtale mange russer-ukrainere er for. De har tatt seg til rette, kan man si, og har fått veldig sympati, siden protestene er møtt så vanvittig av Janukovitsj. Det er vanskelige tider for de som synes Russland er ok, som er glad i og stolt av Russland, som føler at Russland og Ukraina har felles historie, og hører sammen.

Kanskje jeg kan si bent ut at jeg er blant dem. Min russofile legning har tatt overhånd. Jeg har kanskje mistet min dømmekraft når det gjelder Russland. Jeg elsker dem, og skjønner ikke selv hva jeg er villig til å tilgi dem. Det er ekte lidenskap, ekte kjærlighet, man ser ikke den elskedes feil.

Så sånn er det. Derfor syntes jeg for første gang i mitt liv at en avslutningsseremoni i en olympiade var flott. Jeg pleier ikke engang se slike seremonier. I dag så vi hele, fra start til mål, og trykket på pause og fant tilbake til plassen vi stoppet, om det var noe vi gikk glipp av, eller hadde et ærende, og ikke fikk sett. Og jeg tenkte tanken at dette var verdt 300 milliarder. Det bygger en stolthet som Russland trenger. Jeg holdt med Russland i femmilen i dag, og på stafetten i går, og var så glad når de vant. Det var kjempekjekt å se fornøyde russere nede i OL-byen, så fornøyde med alt, og stolte av landet sitt og av Putin. Det pleier jo gå så dårlig for dem hele tiden, de har så sjarmerende dårlig selvtillit, er så herlige pessimistiske, men likevel så glade og humoristiske. Endelig klarte de noe som verden fikk se.

Olia tenkte ikke så mye, hun gråt. De er jo følelsesmennesker, og det ble rent for mye, med førstesats av pianokonsert av Rachmaninov, ballett fra Scheherazade, og den fabelaktige seansen med alle forfatterne. Det er virkelig et utrolig land som har gitt verden mye, og nå skal liksom vi lære dem å tenke, de som har gitt oss så mye, og hatt bruk for så lite tilbake. Første gang Olia gråt var når alle barna sang nasjonalsangen, da ble det allerede litt mye. Og rent alt for mye ble det da Misjka kom, bamsen, sammen med kaninen og leoparden, men det var Misjka, som også var med i 1980, da fløy han vekk, og det måtte han gjøre nå også, sa Olia, og så viste de klippet, fra den lille bamsen som fløy med alle ballongene den gang i Moskva i 1980, og Olia gråt sine tapre tårer over alt som er vondt og fælt og stolt og fantastisk.

Det var en maktdemonstrasjon av russisk kultur. Ydmykt og humoristisk, og storslått og vakkert, og bare helt skikkelig gjort. Dette her kan russerne. Sånn feiring og oppvisning kan russerne. 300 milliarder er brukt verre i det landet der.

Og så er det en annen dag på jobben for Putin og hans menn i morgen. Ukraina står på programmet. De har en vestlig del, der mange ikke føler seg som en del av programmet som ble vist under avslutningsseremonien (sånn rett fra hukommelsen er i hvert fall Bulgakov og Gogol ukrainske, men blir kalt russiske, og hva er forskjellen?), og en østlig del der mange likte bedre hva Russland fikk til under OL, enn hva demonstrantene fikk til på uavhengighetsplassen i Kiev. Disse håper at Russland kommer inn enda en gang og redder situasjonen, slik de har gjort så mange ganger før, i deres øyne. Mens ukrainere i vest mener Russland aldri har gjort noe godt for Ukraina, bare unyttet det som en mann som forgriper seg på en dame igjen og igjen.

Så det er mange tanker og følelser i sving. Det er virkelig utrolige tider. Og urolige tider. OL i Sotsji endte i hvert fall godt, og enda så kritisk jeg var til arrangementet og til OL generelt, så er jeg glad for det. Hvordan det ender i Ukraina, vet ingen.

Og så var vi tilbake i Bergen igjen…

Det er alltid noe eget med å være tilbake i Norge etter et opphold i Ukraina eller Russland. På nyhetene i dag morges var en av hovedsakene at Samferdselsdepartementet hadde en milliard kroner fra i fjor det ikke hadde fått brukt. Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa var på plass og måtte svare for seg. Rett før hadde vi altså vært i Kiev, der vår faste sjåfør Andrej var mer destruktivt pessimistisk enn noensinne, nå var det omtrent ikke humor igjen lenger da han kritiserte landet sitt og fremfor alt regjeringen sin, og det var ikke antydning til spøk da han sa at om han hadde sjansen, hadde han reist fra landet med en gang. Som han sier og som jeg selv kan se har de nå i Kiev europeiske priser, det er ikke billigere der enn hos oss, men lønningene er ikke engang en tjuendedel av hva vi tjener. Og prisene går bratt oppover, spesielt av det man ikke slipper unna å betale, som skatter, kommunale avgifter og andre utgifter til bolig, mens lønningene står stille. I Norge blir alle ting hele tiden bedre, slik føler vi det og tar det for gitt at det vil fortsette, i Ukraina er disse forholdene det motsatte. Andrej sammenlignet med Libya, der har de revolusjon. Ukraina hadde sin oransjerevolusjon i 2004. Mannen som ble kastet da – Viktor Janukovitsj – er nå landets demokratisk valgte president. Hvem skal de revolusjonere mot nå? Hvem skal de få i stedet? Og vi føler oss plaget av en milliard, ikke fordi vi mangler den, men fordi vi ikke får brukt den.

Det er også vårt privillegium å okke oss over det jeg over har beskrevet. Jeg føler i alle fall en helt særegen glede over å være i Kiev, da føler jeg at jeg befinner meg i verden, mens hva som har skjedd med Norge ikke er så godt å forstå. Kiev har også en puls og en rytme, den krever noe av deg, mens i Norge er alt mykt og slapt, her kan du bare flyte med i velstanden. Olia blir jo et lite pustehull for meg, en ventil, som jeg kaller henne, når det blir for dumt med det vi her kaller «skandalesaker». Og jeg får mange fine turer til landet som er min kjærlighet og besettelse, med ekte innfødt veiledning. Det er helt topp.

Men i går var det altså på tide å reise hjem – enten bort fra eller hjem til virkeligheten. Olia kom til meg lørdag kveld, etter min herlige dag jeg beskrev så detaljert her på bloggen, hun banket så koselig på ruten og stod der utenfor i toppluen sin. Hun hadde jo ikke nøkkel, og ringeklokke finnes ikke eller virker ikke. Heldigvis bodde vi i første etasje. Hun hadde alt klart, alt var ordnet for morgendagen. Taxi var bestilt, moren hadde laget mat, og kofferten var medbrakt fra leiligheten i Petsjersk.

Et passe grumsete bilde av pakkeprosessen i leiligheten vår i Kiev.

Søndag morgen fikk jeg lest ut «Mortvije dusji», aldri har jeg lest noe så vanskelig og så mye på så liten tid på russisk, allerede det var en seier for meg. Og jeg blir i godt humør av seire. Frokosten var god, Plov, selv om vi ikke hadde noen mulighet til å varme den opp. Så var det å kjøpe varer å frakte til Norge, pakke kofferten, og der var allerede Andrej. På vei til flyplassen svippet vi innom Petsjersk, så Olia fikk en gripende avskjed med familien. Det kan bli en stund til neste gang, siden hun muligens skal få seg sommerjobb i Norge i sommer.Olia går inn i leiligheten i Petsjersk for å ta avskjed med familien.

Flyturer har jeg beskrevet mange av her på bloggen, hver eneste gang beskriver jeg dem. Det var litt småting og småirritasjoner denne gangen også, vi hadde ikke fått betalt for bagasjen gjennom reisebyrået, men bagasjen veide fem kilo for mye, så det var ingen problemer for meg å godta at jeg måtte betale den hos Baltic air. Sikkerhetskontroller er en pest og en plage, både i Borispol og i Riga som vi reiste via måtte vi gjennom dem, alltid med vrenging av lommer og ordning med sekk og PC, og gjerne en ekstra sjekk, for det er alltid et eller annet.Vi i vesten er splitter pine sprø når det gjelder sikkerhet.

Køen bak Olia virket til å være av irer og briter, et snodig system gjorde at vi måtte gå gjennom dem motsatt vei for å komme til transferhallen. Derfra gikk imidlertid alt fint (bortsett fra at Olia brukte klart lenger tid enn jeg i passkontrollen).

I Riga hadde og jeg en koselig pizza og hver øl. Det er tradisjon at jeg besøker pizzarestauranten der på flyplassen, dette var første gang jeg gjorde det med noen, og veldig hyggelig. Olia var også henrykt over at alle snakket russisk der, og fikk et veldig godt inntrykk av både Latvia og Riga, kun av å se flyplassen. Rike nordmenn på vift var det også mange av, velstanden er veldig tydelig, også for dem vi vil oppfatte som helt vanlige. Olia og jeg snakket konsekvent russisk, så de skulle høre godt etter for å høre min Rogalandsdialekt igjennom dem. Slik kunne vi høre og forstå alt de sa, uten at de kunne forstå at de ble forstått.

En liten nær uhell opplevelse hadde vi på grunn av klokken min. Den er en arv fra min far, og fryktelig vanskelig å stille. Så jeg har lenge levd med at den er helt fullstendig gal. Nå så jeg imidlertid at min klokke var 1200 når det var en halvtime til vi skulle møte for boarding (egentlig 1840, lokal tid), så da regnet jeg ut at min klokke ville vise 1230 når det var på tide å gå til gaten. Så jeg tok det veldig rolig, veldig rolig, spiste rolig opp min pizza, drakk min øl, og resten av Olias, og gikk fra den ene butikken til den andre, så rolig, kjøpte først etter lenge ølkvoten, og ble litt forundret over min klokke da bare så vidt viste over 1210. Jeg sjekket klokken på tableten min, måtte med det trekke den opp av lommen og skru den på, og så at den var blitt 1852. Det var på tide å løpe.

Men det gikk helt fint. Vi kom trygt ombord i flyet, reiste trygt hjem, fikk bagasjen vår med en gang, fant oss plass på flybussen, reiste hjem. Ingenting var knust eller ødelagt i bagasjen. Ingen problemer fantes i våre liv. Det var til og med ikke altfor sent på kvelden, 2100 og litt over var klokken, norsk tid. Jeg kunne lese noen aviser fra uken som gikk, de lå alle utenfor døren vår. Olia kunne strikke litt, snakke litt. Alt var ok, alt var i orden. Vi er tilbake igjen i Norge, i Bergen, og vil kanskje ikke være tilbake i Kiev igjen før i oktober. Akkurat det får vi se hvordan blir. Fremover har vi andre ting å tenke på, og om det er det for tidlig å skrive om her.

Den lange historien om kjøp av en kontorstol

Jeg begynte onsdag på  å skrive hvordan vi begynte på stolkjøpet vårt, og feilte fra starten. Denne skal handle om hvordan prosjektet fortsatte, men tro ikke den vil føre frem til mål. Den er så langt vi kom denne fredagen, og fortsatt er kommet søndag 4. juli hvor posten blir skrevet.

Saken begynner egentlig med romflyttingen tirsdag, jeg så da veldig tydelig at Olia har to fine skrivepulter men ikke en eneste skikkelig kontorstol. Vi flytter ut og inn på kjøkkenstoler, som blir stående på kjøkkenet, balkongen og rommet til Olia helt vekselvis. Det er heller ikke noen skikkelig god stol å sitte i her nede, det er trestoler, foruten en stol med et slags mykt overtrekk, det er liksom godstolen. Jeg tenkte jeg kunne spytte i med litt penger, og foreslo en kontorstol. Det ble straks vedtatt, ved siden av en rekke av de andre tingene som ble foreslått utbedret, og forsøkt gjennomført den fryktelige dagen onsdag. Kort fortalt for de som ikke gidder sjekke opp posten, var vi i butikker i timevis, og endte opp med å bli mistenkt for tyveri, og ikke få kjøpt noen stol. Butikken vi hadde prøvesittet mange stoler i, og som Olia hadde foreslått som den beste, var nå også utelukket.

Så begynte Olia arbeidet med å lete på internettet. Og her fremviste hun en tålmodighet som gikk over min fatteevne og tålegrense. Hun fant ganske snart samme stol vi hadde bestemt oss for i en annen butikk, billigere, og med levering og montering inkludert. Denne butikken, som het Mebelini, og hadde fine og pålitlige nettsider, hadde også flere stoler, hvor vi bestemte oss for en som var enda bedre (i hvert fall så den bedre ut), og bestilte den.

Det virket for godt til å være sant. 1200 hryvna, gratis levering og montering, betaling cash kontant til den som leverer. Det kom bekreftelse på mail, og neste dag ringte de. Det var noen problemer. Butikken befinner seg i Dnjeperpetrovsk, omtrent 40 mil fra Kiev. De var ikke så ivrige etter å kjøre opp en stol uten å få betalingen på forhånd. Og Olia ville på ingen måte betale på forhånd. Dette er ukrainsk tillit, den er lik null. Jeg prøvde meg med at om det er mulig å betale med visa, så er firmaet ganske sannsynlig til å stole på, men Olia ville verken stole på firmaet eller på visa, og under ingen omstendighet betale på forhånd. – Dette er Ukraina, sa hun.

Dermed ble telefonsamtalen forlatt med at de sa de ikke ville komme om vi ikke betalte på forhånd, og Olia sa vi ikke ville betale om de ikke kom. Vi veddet hun og jeg, en flaske vin mot en øl, på at de ikke ville komme, mot at de kom. Olia mente at når de måtte levere for å få pengene, så kom de.

Siden kom hun mer i tvil om sitt eget veddemål, og fortsatte å søke på internett etter kontorstoler torsdag kveld og fredag formiddag. Fredag formiddag bladde vi oss gjennom et firma som sikkert hadde tusenvis av kontorstoler til øynene våre ble store og altfor våte, vi måtte kort sagt ut og lufte oss litt. Olia forsøkte å lede oss til enda en møbelbutikk, som om vi nå var viljeløse zoombier under en fremmed makt, som om det nå var demonisk bestemt vi skulle kjøpe den fordømte stolen. Det er noe av det nærmeste vårt ekteskap har vært en krise.

Vi bestemte oss for å roe oss. Vi er lykkelige. Solen skinner. La oss glemme stolen for en stund. La oss gå litt hvert til vårt, slappe av. Olia reiste opp til Petrovka (stedet med bokhandelen) for å kjøpe en spansk-russisk ordbok, jeg spaserte fra Petsjersk metrostopp oppover mot Arsenalnaja for å ta meg en lang spasertur i en by jeg liker godt. Jeg kunne selvsagt vært med Olia og kjøpt ordboken, men jeg er en mann, og liker ikke å handle. Selv bøker kan jeg av og til få nok av. Av og til vil jeg bare ha litt fred.

Det var ingen problemer. Olia reiste opp til Petrovka, og jeg gikk min spasertur og fikk spist meg en god lunsj på veien. Ja, jeg var i riktig så godt humør og alle gryende kriser var tilbakelagt da jeg kom tilbake.

Olia kom en stund etter. Sint som et uvær. Hun hadde glemt mobiltelefonen sin, og lånt min, men jeg hadde tatt nøklene, og kommet hjem mye senere enn henne. Hun hadde gått lenge rundt og ventet, og til og med ringt på en gang uten at jeg hadde hørt det (jeg oppfattet rett og slett ikke at det var lyden til ringeklokken). Hun hadde også funnet stolen vi trengte. Nettopp der oppe på Petrovka, der finnes også et stort varemagasin. Hun hadde prøvesittet stolen, den samme vi hadde bestilt, «Konsul», heter den, og den var god og alt i orden. Det var bare å reise opp og kjøpe den.

Jeg hadde flere ganger under den manglende handelen vært på nippet til å godta en hvilken som helst stol for å få saken ut av verden. Men jeg hadde tatt meg i det, denne stolen skulle jeg sitte i i årevis. Det ville være dumt å gjøre en dårlig jobb i innkjøpet.

Nå skulle imidlertid alt være klart. Det var et siste lite offer. Sette meg i metroen med Olia, reise opp til butikken, og så få fraktet stolen hjem igjen. Det var drøye to timer igjen til Brasil – Nederland. Vi ville akkurat rekke det om vi gikk med en gang.

Ved fotgjengerovergangen før metrostoppet Petsjersk sa vi til hverandre at nå skjer det, nå får vi stolen. Jeg tok imidlertid det forbehold at den er ikke i hus ennå, vi hadde vært sikre før.

Vi kjøper metrotalonger, legger inn i automaten, kommer igjennom. Vi kjører ned rulletrappen. Olia har hele tiden forsøkt å komme i kontakt med firmaet Mebelini, der vi hadde bestilt stolen. Hun hadde endt opp med å skrive en tekstmelding til dem, om at vi ikke ville ha stolen allikevel. På vei nedover rulletrappen ringer de, og kommer med et konkret tilbud. Det er hundre hryvna lavere enn stolen vil koste der vi er på vei. Det er levering i løpet av neste uke.

Og Olia og jeg står overfor et vanskelig valg. Skal vi fortsette til varemagasinet, kjøpe stolen, og få saken ut av verden og stolen på plass? Eller skal vi skifte til tilbudet som vitterlig er bedre. «Vitterlig bedre» er et godt argument, for Olia ble det avgjørnde at denne stolen var hundre hryvna billigere. Så hun forsøker der nede i metroen å få kontakt med Mebelini, fortelle dem at vi tar stolen deres likevel. Men mobilen virker ikke.

Så Olia skriver en tekstmelding i stedet. Hun skriver at deres tilbud er best, og at vi vil ha stolen fra dem.

Og der står vi nå. Det hører bare med til historien at vi har ikke fått svar på denne tekstmeldingen. Moren og søsteren ler, og sier at vi vil aldri få stolen før vi har reist til Krim. Jeg er langt mindre optimistisk, kanskje vil vi aldri få stolen overhodet.

Jeg har i løpet av uken blitt noen erfaringer rikere hva det egentlig vil si å bo i et land som Ukraina.

Aldri mer butikksenteret metro, og andre ubehageligheter her nede i Ukraina

Det går litt i surr i dagene her nede, og jeg legger ut midlertidige utkast så jeg vet hva jeg skal skrive i de forskjellige postene. Denne skal handle om hvordan Olia ble anklaget for tyveri, og jeg resolutt bestemte meg for å boikotte butikken som gjorde det for alltid. Det skal også handle om andre ubehageligheter her nede, og om et begynnende stolkjøp. For den som liker orden i tingne (det vil si jeg selv), er posten i hovedsak skrevet søndag 4. juli.

Jeg har så vidt sneiet innom den lille saken om sjakkbrettet som måtte leies for penger i parken, ubetydeligheten i kelneren som var så ivrig etter å ta i mot bestillinger og fylle opp vinglassene våre og den enda litt mer irriterende saken med kelneren som anbefalte en skål peanøtter til 40 hryvna (4 ganger dyrere enn ølet). Nå skal jeg som oppvarming skrive om hvordan jeg ble fratatt de siste ti minutter av kampen Spania – Portugal, og helt hårreisende hvordan Olia og jeg ble holdt igjen i en halvtime i et butikksenter på grunn av at de mistenkte Olia for tyveri der.

Oppvarmingen skal være snart gjort. Den handler også om min tidligere favorittrestaurant Hatinkas fall. Denne tirsdagen må det ha vært gikk jeg rundt i Kievs gater på jakt etter et passende sted å se kampen. Jeg hadde tidligere på dagen vært et sted og kikket litt på Japan – Paraguay, en helt håpløs kamp, jeg trodde det var Brasil – Chile som skulle spille. Etterpå virret jeg bare rundt i gatene, og hadde veldig god tid. Jeg kom forbi Hatinka nedover Krasnaja armejskaja ulitsa, og så at de et TV-apparat der og reklamerte med FIFA-fotball. Klokken var blitt ni da jeg spurte om det gikk an å se VM der, og fikk svaret «selvfølgelig». Jeg gikk rundt kvartalet en halvtime, og kom tilbake for å se kampen, bestilte både mat og øl, og satt og koste meg med en god kamp og en fin nerve. Etter hvert dukket det imidlertid opp tegn på at restauranten skulle stenge, nye gjester fikk ikke komme inn, og de få som var forlot stedet. Til slutt var praktisk talt bare jeg igjen (jeg opplevde til overmål at de slokket lyset et øyeblikk). Ti minutter før slutt kom kelneren – den samme som hadde sagt at jeg kunne få se kampen der – og ba meg gå, de var stengt. Dermed kommer jeg ikke tilbake til restauranten mer. Skal man se fotballkamp, så skal man se fotballkamp. Det hadde kostet dem lite å la meg se de siste ti minuttene, de kunne jo også se kampen. Skulle det bli ekstraomganger, kunne jeg heller forstått det og funnet meg et annet sted. Det ble det ikke. Og det blir det heller ikke for Hatinka.

Neste morgen foreslo moren at jeg måtte drikke vodka. Sånn som dette går bare ikke an. Det skjer bare i Ukraina og vodka er løsningen, det er derfor vi drikker sa hun både med og uten smil. Vodka hjalp som bare juling mot denne ergrelsen, det var bare ti minutter av en fotballkamp. Verre skulle det bli allerede samme dag.

Vi skulle ut på storhandel, og hadde masse å gjøre. Delen som handler om internett skal jeg skrive om i morgendagens post. Det tappet allerde krefter, som ble påfylt igjen av en god lunsj på Pervak restaurant. Så var det ut for å kjøpe møbler og ting og tang til leiligheten.

Det varsler allerede fare. Jeg kan ikke fordra å tilbringe mye tid i butikker, og i slike stormagasin er det vanskelig å bli ferdig raskt, i hvert fall når man reiser med en kvinne (som er ens kone). Det var også usannsynlig varmt akkurat denne dagen. Jeg skal ikke skrive så mye om de tingene og plagen med å være timevis i to forskjellige stormagasin, det vil drukne hovedpoenget i posten, som er en helt utilbørlig oppførsel fra stormagasinet Metro. Det ligger ved Poznajky metrostopp langs grønn linje, et lite stykke utenfor bykjernen.

Olia hadde allerede handlet en del småting i et stormagasin like ved, der hovedhensikten vår med å gå dit var å se etter tepper til vår leilighet og eventuelt vask og andre forskjellige ting ved en eventuell renovering av farens. Det endte opp med at vi var der veldig lenge, men kun kjøpte for 65 hryvna, som skulle tilsvare 60 norske kroner.

Deretter var det tid for metro, hvor hovedsaken var å se etter en kontorstol (denne letingen skal også bli en sak, som jeg skal skrive om i overimorgen). Vi brukte lang tid på å finne den riktige, men var også jeg interessert, siden jeg sannsynligvis ville komme til å bli den som brukte den mest. Til slutt fant vi frem til en veldig flott stol, som også var den dyreste, og vi var godt fornøyd med oss selv som hadde gjort vårt første virkelig ekteskaplige kjøp.

Det viste seg imidlertid å være en del problemer med akkurat denne stolen. Den fantes ikke innpakket, og den som stod utstilt var brukket i armstøtten. Så Olia fikk en lapp med telefonnummer, slik at hun kunne ringe om en dag eller to, hvor stolen ville være på plass.

Slitne (jeg), men fornøyde (Olia), gikk vi så etter enda en stund ut av denne butikken uten å kjøpe noenting. Ved å forsøke samme vei vi kom inn, fikk vi beskjed om at all utgang skjer gjennom kassen, så vi måtte til andre enden av bygget. Det var jo litt spesielt å gå gjennom kassen når vi ikke skulle kjøpe noe, så vi gikk forbi køen og forsøkte å passere en av kassene, der det satt en gammel kjerring etter sovjetisk mønster. Hun ble rasende på Olia, og forlangte å få se posen hennes. Der lå vaskebørster, malingskost og et malingsspann, stort sett, 60 kroner var verdien. Hun forlangte å se kvitteringen, den hadde jeg.

Man skulle tro dette var nok, men på dette tidspunktet tilkalte hun forsterkninger i form av vaktmannskapet. De kom også og interesserte seg veldig for Olia, kikket gjennom varene hennes og kvitteringen. De forsøkte til og med å la noen av varene gå gjennom magnetstripen i kassaapparatet. Det gav selvfølgelig ikke signal, de var jo kjøpt i en annen butikk.

Man skulle tro dette var nok. Det var det ikke. De snakket også noe om at de skulle ringe den andre butikken og undersøke om vi virkelig hadde vært der, samt undersøke TV-kameraene i butikken om vi virkelig ikke på finurlig vis likevel hadde stjålet noe. Teorien deres var at vi kunne kjøpt en del varer i den andre butikken, lagt dem bort, tatt med kvitteringen og stjålet de samme varene her. For 65 hryvna, mine damer og herrer. Vi skulle kjøpe en stol for halvannet tusen, og ble mistenkt for tyveri av varer til en sum av 65 hryvna.

Olia tok dette ganske med ro, men jeg ble aldeles rasende. Jeg bestemte meg med en gang for at denne stolen kom jeg aldri til å kjøpe, ei heller kom jeg til å sette mine ben mer i denne butikken. Uten at jeg kunne se det skjedde noe som helst, holdt de oss ennå et kvarter før de gav oss varene tilbake, og lot oss gå med beskjeden om at vi neste gang måtte låse varene våre inn i sikkerhetsskapet. – Det blir ingen neste gang, sa Olia. – Dette er siste gang, sa jeg. Min kone og jeg går ikke steder hvor vi blir anklaget for å være banditter, kunne jeg sagt, om jeg var mer veltalende på russisk.

Hjemme ventet vodka.

Russland setter grense med Norge og sikrer Svartehavsflåten på Krim

Det har vært en aktiv dag for Russland. Her i Norge er vi naturlig nok mest opptatt av delelinjen i Barentshavet. Den er da også en bragd, i over 40 år har norske og russiske myndigheter  forsøkt å sette denne grensen, uten at man har klart å få det til før i dag. Oppgaven har selvsagt blitt forvansket at det er sannsynlig at det finnes store verdier der oppe, både olje og gass er godt mulig, og det står om store beløp om grensene blir satt her eller der. I Norge har vi jo gode minner fra en lignende grenseoppdeling med Storbritannia, praktisk talt all olje i Nordsjøen kom inn under våre grenser den gang da, og resultatet er rikdommen vi i Norge nå velter oss i. Kanskje vil vi oppleve noe lignende med grensen i Barentshavet?

Historisk er det uansett, og regjeringen Stoltenberg med utenriksminister Støre i en viktig funksjon fortjener alle gratulasjonene de får, jeg slutter meg opp om dem og gleder meg over at dette spørsmålet endelig er løst.

I russiske nyheter er det nok allikevel kanskje en annen nyhet som overskygger denne. Ingen land i verden grenser til flere land enn Russland, og med en riktig god del av dem er det grensetvister og uenighet om hvilke områder som hører til hvem, Norge utmerker seg bare med at dialogen med oss alltid har vært fredelig. Jeg tror sant å si russere flest ikke er så altfor opptatt av at de har nordområder og at det finnes gass der oppe, det finnes gass så mange steder i Russland. For russere flest og kanskje også for landets øverste myndigheter utsiktene for Svartehavsflåten på Krim viktigere.

Denne flåten er et resultat av en stat som aldri skulle oppløses allikevel ble oppløst. Det var så å si en del av limet i Sovjetunionen, det at de ulike republikkene var så vevd sammen, at det var helt utenkelig at noen av dem plutselig skulle ut og klare seg på egen hånd. Derfor gjorde det ingenting da den ukrainske partisekretæren, Nikolaj Khrutsjov, i jubileumsåret 1954, 400 år etter 1654 hvor Stenka Razin herjet, om ikke hukommelsen nå spiller meg et puss. Jubileum var det i alle fall, og Khrutsjov gav like godt hele Krim i gave fra den russiske Sovjetrepublikken til den ukrainske. 37 år senere skjedde det utenkelige, Sovjetunionen ble oppløst, og Ukraina stod igjen ikke bare med Krim, men også med den sovjetiske svartehavsflåten som var stasjonert der.

Det var mange problemer med denne flåten. Et av de større var at den hadde atomvåpen, og det hadde tatt seg ut om Ukraina gjennom det skulle bli et nytt land med atomvåpen. De avsto heldigvis, og lot alle atomvåpnene blir flyttet tilbake til Russland, og lot også Svartehavsflåten bli stående, den var nå en gang russisk, som Krim også hadde vært det.

Men det er selvsagt problematisk å ha et fremmed lands flåte stasjonert i sin havn. Det gjelder særlig i et såpass betent og spesielt forhold som det mellom Ukraina og Russland. Her skal man nesten være litt forsiktig med å uttale seg, om man ikke er direkte involvert i striden. Og er man direkte involvert i striden, skal man i alle fall la være å uttale seg. De er strengt tatt gode venner, og du vil finne mange ukrainere som vil føle seg like mye som russere og slett ikke vil være opptatt av forskjellen mellom landene, som du også vil finne ukrainere som hater Russland til en slik grad at alt annet er bedre.

Kort og godt gikk avtalen om stasjoneringen av Svartehavsflåten ut på dato om få år, jeg lurer på om det var i 2012. Russiskvennlige Viktor Janukovitsj ble i så måte valgt i grevens tid i det betente presidentvalget som jeg også har skrevet om her på bloggen. Han har nå forlenget avtalen med Russland frem til – 2042. Det er en mannsalder. Man kan forestille seg reaksjonene til de som hater Russland verre enn alt. Eller som nordmann kan man kanskje ikke forestille seg en slik reaksjon, vi har levd for lenge i freden og velstanden. På NRK-radio hørte jeg opptak fra nasjonalforsamlingen i Ukraina, der kastet de egg mot presidenten, altså det var opposisjonen som kastet, ikke demonstranter. Demonstrantene stod utenfor, og banket blant annet opp en russisk TV-fotograf.

Det hører med til historien at Russland ikke fikk den lange avtalen gratis. De forplikter seg til å selge russisk gass til Ukraina til 70 % av markedspris i den samme perioden. For gassavhengige Ukraina er dette svært store penger, og slik jeg kan se det uten å ha satt meg altfor godt inn i det, en ganske god avtale. Ukraina trenger penger.

Men for de som protesterer er det ingen trøst å være fattig slik at man er tvunget til å gå med på avtalen. Stoltheten sitter mye dypere for den jevne russer og ukrainer enn pengebegjæret. De avskyr at de er avhengige av russisk gass og av å få rabatt på den.

Fra russisk side må med at de ikke har så altfor mange alternativer til en flåte på Krim. Kystlinjen de selv har til Svartehavet er grunn, og ikke noe sted for svære krigsskip. Det er også litt som kreves for å bygge opp en marin flåtebase av verdensformat, for det er det denne Svartehavsflåten er, det er ikke mange land i verden som har flåte til å matche denne. Russerne var nokså avhengige av å få beholde flåten sin i Sevastopol de også. Og Krim er en autonom stat i staten i Ukraina, det er vel så vidt jeg vet vel så mange russere som ukrainere der, og språket er helt utelukkende russisk. Det er ikke på Krim den russiske Svartehavsflåten blir oppfattet mest provoserende, etter hva jeg har registrert.

Som man ser er det fredeligere forhold mellom Norge og Russland. Det er kjekt å se at også dette fører frem. Det er også en historisk begivenhet. Endelig har Russland og Norge etter alle de år en klart definert grense. Det er verdt en liten feiring, om man finner gass der oppe eller ikke.