Å komme til Ukraina fra Norge

Jeg tenker på det, å komme til Ukraina og Kiev etter en intens høst og vinter i Norge, er å komme til virkeligheten. Hva er det egentlig som har ridd diskusjonene og fylt forsidene på avisene våre? Jeg vet ikke om jeg ville klart å forklare folk her nede hva som er problemet engang. Hvorfor det gikk sånn i kok da KRF valgte høyre eller venstre, hvordan abortspørsmålet kom opp igjen, og hva det egentlig var med abortspørsmålet vi diskuterte. Å kalle det diskusjon er å være diplomatisk, folk ble rasende sinte, og kledde seg ut på Slottsplassen. Så er det klimakrangelen, for lengst sklidd ut in absurdum, med folk som ikke kan nok fysikk til å forklare termodynamikkens lover, i panikk over at verden vil gå under før 2050, om vi ikke får gjort noe så vi når 1,5 graders målet. Nå sist er det Giske-saken, eller ikke-saken, som jeg som en anstendig blogg har lyst til å kalle det.

I Kiev står en enslig, liten vindmølle, rett ved flyplassen. Det er ikke monstrene som ødelegger utsikten i mils omkrets, slik vi setter dem opp i Norge, liksom for å redde verden. Folk som praktisk talt ikke får lønn, har begynt å smile i passkontrollen. Man kommer seg raskt gjennom. Jeg husker da jeg var i Moskva i 2005, da det tok lenger tid å komme seg ut av flyplassen, enn det tok å komme seg fra flyplassen til sentrum. Taxi-sjåførene i avgangshallen er mindre aggressive, det er ikke lenger sånn at den som får kunden, får pengene, de er organisert, og neste i køen kjører kunden dit man skal, til fast pris, eller med taksameter.

Vi har ikke taxi denne gangen, men Sergej, en mann min kones søster er med. Han og Tanja, konas søster, kjører oss hjem i ei bomma, som vi kaller det i Rogaland, en varebil. Den er gammel og slitt og tung på rattet. Ingen heisan-hoppsan elektronikk som alle biler man setter seg inn i, har i Norge. Den fyller bensin på bensinstasjon, der det finnes en kar som har som jobb i livet, å sette bensinpumpa inn i bensintanken, sånn vi for lengst har effektivisert bort hos oss. Pengene blir betalt kontant, inne i butikken, eller bensinstasjonen. Det er ennå uvanlig å bruke kort, nettbank er veldig lite i bruk, om det finnes, og regninger betales fysisk, med at man oppsøker den man skal betale til, og betaler. Det er en annen verden. Men det er en sånn verden som er hverdagen, for langt flere mennesker, enn den rike og ubekymrede boblen vi lever i i Norge. Da må man kanskje hisse seg opp over sakene vi gjør, og få panikk over at kloden blir varmere?

Jeg bagatelliserer ikke klimaendringene. De er et reelt problem verden skulle ta høyst alvorlig. Men de blir ikke løst av at man blir hysterisk i Norge, og legger ned all økonomisk aktivitet, og tapetserer villmarken vår med vindmøller. I Kiev blir man møtt av røyken til et av de seks kullkraftverkene, i det man kjører over Patona-broen, og inn til sentrum. Dette er verden. I Norge vil man helt seriøst betale milliarder av kroner for å sette opp vindmøller i vår vakre og verneverdige natur, og frakte strømmen langt til havs, slik at vi kan pumpe opp olje og gass med strøm fra land, i stedet for å bruke gassen til å lage strøm direkte. Det skal liksom være klimavennlig å frakte utslippene ut av Norge.

Ukraina har som alle østblokklandene ingen problemer med å nå klimamålene i Kyoto-avtalen og Parisforhandlingene. Hvert land skal forplikte seg til å redusere utslipp, og året de skal redusere fra, er satt til 1990. Det året var Ukraina del av Sovjetunionen, klimautslippene var himmelhøye, de blir redusert uavhengig av alle møter og forhandlinger, med det at ineffektiv sovjetisk tungindustri blir faset ut. Norge hadde praktisk talt ikke utslipp i 1990, siden all vår strøm den gang kom fra ren vannkraft. Så når vi er hysteriske hos oss, og som alltid skal være best i klassen og redusere mer enn alle andre, så må vi ta av det som gav utslipp i 1990. Og det var transportsektoren og oljeutvinningen. Derav elbilene og landstrømmen, folkens.

Å ta bort kullkraftverk og å erstatte det med gass er tiltak som monner. Å erstatte med kjernekraft, monner enda mer. Vindkraft er kosmetikk. Det trengs temmelig mange vindmøller for å gi strøm til en by som Kiev, og den leverer bare strømmen når det blåser. Kiev kommer ikke til å fase ut kullkraftverkene med det første. For i den virkelige verden er det økonomien som avgjør, og Ukraina er ikke i nærheten av å ha pengene som skal til for å få bort kullkraftverkene, og få inn noe annet. Kullkraftverk forurenser så det blir rent komisk å snakke om bilturer og kjøttspising, men de har den fordelen at de er billigst. Og når de først er bygget, sørger de for at fattige folk får strøm de har råd til å betale for. Dessuten er det arbeidsplasser i kullindustrien, noe også selvgode Norge har fått merke, da det ble spørsmål om vi kanskje burde legge ned gruvedriften på Svalbard? Å legge ned kullgruver er å legge ned hele lokalsamfunn. Det har også en kostnad.

I Kiev har de andre bekymringer enn den globale oppvarmingen. Man skal være ganske rik og velutdannet for at det skal være den største bekymringen. Det finnes dem som har nådd opp dit her også, og kan skrive om det i tidsskrift og på sosiale medier, slik vi gjør det i Norge. Men for de fleste andre handler livet om å komme seg gjennom latterlig lange arbeidsdager, for latterlig lite lønn. Folk kunne prøve å jobbe mer for en tidel av lønna, i måned etter måned, år etter år, liv etter liv, og se hvor mye engasjement man har igjen for spørsmålene som setter sinnene i kok i Norge.

Ikke hjemme enda

Det er skummelt å sende familien ut på tur, og ikke være med selv. I 2015 gikk det galt, de kom seg ikke hjem igjen, på grunn av en filleting med oppholdstillatelsen. Olia slapp ikke ut av Kiev. Denne gangen kom de seg helt til Norge før det ble stopp, og også denne gangen på grunn av byråkratiske regler.

Det er nesten enda mer irriterende, denne gangen, selv om det forrige gang hadde større konsekvenser. Den gangen tok det et par uker før de endelig fikk det i orden, og kunne reise. Nå kommer de i morgen. Men til i morgen er en evighet, jeg skulle sove med dem i dag, våkne med dem i morgen. I stedet blir det en ulidelig natt, de i Oslo, jeg her.

Problemet var at i Norge må man som kjent hente kofferten sin og gå gjennom tollen, når man kommer med fly fra utlandet og skal skifte til innenlandsreise. Det var det ikke tid til. Så mens Olia og Irina stod og ventet på bagasjen, fløy flyet de skulle være med.

Helt sykt. Dermed må Olia og lille Irina på 3, ta inn på hotell for en kort natt. De får lagt seg nå klokken elleve, tolv, når de kommer seg i seng, og så må de opp og rekke flyet klokken syv. Hadde de hatt litt mer erfaring med å fly, kunne de bare droppet bagasjen, og fått den ettersendt, når de så hvor liten tid det var. Flyselskapene må jo skjønne at det er viktigere menneskene kommer frem, enn bagasjen. Det går ikke an å sende mor og et lite barn på hotell, bare for at de skal få gått gjennom tollen.

Slik er altså reglene i Norge. De ringte, akkurat mens jeg var på beina for å gjøre meg klar til å reise ut til flyplassen altfor tidlig, så mye ventet jeg på dem. Olia sa de var i Oslo, flyet var gått, og nå skulle de inn på hotell. Det var allerede for sent med andre løsninger. Fire bagasjer har de, to håndbagasjer, og to kofferter. Mye for Olia å drasse på, når hun også skal passe på Irina.

Jeg skulle så gjerne vært med dem. Det går ikke an at de må styre med dette selv. Jeg vet jo at mellomlandinger i Norge må unngås når man kommer fra utlandet, det var en kortslutning at en slik reise ble bestilt. Flyreiser er noe herk, og det er så ofte det blir problemer med dem, men vi har ikke noe valg når kona er fra Kiev, og dette er feriestedet vårt.

Dette uhellet her, skulle det da være mulig å unngå. Lufthansa/SAS skulle selvfølgelig bare sendt Olia videre, skjønt at den bagasjen var det nytteløst å plukke opp, den kunne bli ettersendt til oss. Gjerne gjennom all toll de bare måtte ønske. De kunne for eksempel scannet kofferten, det har de utstyr til.

Men nei, regler trumfer menneskelige hensyn. For at Olia skal kunne gå gjennom grønn sone uten å bli sjekket, må hun miste et fly, overnatte på hotell, og ta et tidlig fly i morgen. Natten blir ødelagt for oss, morgendagen også. Vi har et lite barn, tre år, som denne natten skal sove fra klokken 2330 til 0530, hvis hun får det til. Så skal hun fly til meg, og være her klokken 0800, om det ikke er enda flere problemer i vente. Med flyreiser skal man ikke ta noen ting for gitt.

I morgen blir det ikke det samme når de kommer. I stedet for den rolige morgenen vi skulle ha hatt, etter en god natt sammen, blir det styr om hvordan vi skal legge opp dagen, og ad hoc hele greiene. Veldig kjedelig. Veldig unødvendig. Dumt.

Langhelg i Bergen – og hjem igjen

Det var deilig å være en langhelg i Bergen. Fjernt fra nyheter, fjernt fra internett. Men man savner sin familie og særlig sitt barn. Før i livet var det alltid kjekkest å reise ut, ut på eventyr. Nå er det vel så kjekt å komme hjem til en glad kone og et strålende barn. Da er det bare ikke å la nyhetene som rir verden om dagen ødelegge for én.

Først besøkte jeg en gammel venninne fra studietiden, teatertiden. Hun har delvis holdt frem med livet vi levde. Men virkeligheten innhenter henne også, med voksen alder følger en del ting. Det er ikke bare å la det stå til på scenen og på fester, som vi kunne før. Vi rakk å besøke to restauranter mens vi var der. Den første hadde kelner til oss med deler av slekten fra Ukraina, så jeg kunne teste russisken min – og hans. Dette gjorde at jeg tok i også i bestillingen, helflakse vin, og både primo og secundo på den italienske restauranten, skikkelig opplegg.

Deretter skiftet jeg beite, til en venn som har funnet seg kjæreste fra Brasil, slik jeg har fra Ukraina. Det var femårs jubileum for hennes opphold i Norge. Jeg var der da hun kom. Nå var jeg der igjen. Min venn og kjæresten snakker portugisisk, slik jeg og min kone snakker russisk. Så når  kona ringer, blir det russisk på meg og henne, portugisisk på min venn, og hans. Hvem skulle trodd det da vi gikk ut videregående sammen for snart 25 år siden?

Lørdagen reiste jeg og min venn jeg besøkte til Kvamskogen på skitur. Det er lenge siden! Men veien dit føltes som jeg har kjørt den hele tiden, nesten hjemmekjær. Skituren var flott, fint vær, men dårlig snø, og dårlig kropp, kan man legge til. Man blir vel kanskje litt stiv og støl med årene. Eller var det bare at jeg ikke har stått på ski på noen år, som gjorde at jeg følte meg ustødig og klønete nedover. Selv ploging var vanskelig.

Tvillingtoppene

Opp Tvillingtoppene på Kvamskogen

På kvelden var det middag hjemme i anledning femårsjubileet, og rikelig med vin ut over kvelden. Vi snakket om alle de tingene vi pleier å snakke om. Og et par nye, siden tiden går, og vår livssituasjon endres.

Både opp og ned kjørte jeg med kystbussen. Prisen er mer enn doblet fra sånn det pleide å være. Jeg vurderte alternativ, kjøre selv i min elektriske bil, eller ta danskebåten opp, kanskje med min bil inni. Det endte altså med kystbussen. Fly ville kommet på opp mot 3000 kroner denne helgen. Dyrt, for en tur til Bergen.

Jeg klarer å lese, og få gjort ting på bussen. Oppover hadde jeg tilgang på Internett, men det kan også være en forstyrrelse for meg. Facebook klarer jeg å holde meg unna, men jeg må liksom sjekke Twitter. Så går tiden. Og så blir jeg engasjert, og provosert. Det er krig i Ukraina igjen, i Donbass. Avdiivka, heter byen. Det er best å holde seg unna, ikke tenke på det, ikke snakke om det. Det finnes en filmsnutt fra begynnelsen av januar, der John Mc Cain og en annen amerikansk senator er i Ukraina, og snakker til ukrainske soldater. De snakker om en offensiv som skal begynne 20 januar. De har det kanskje best, de som ikke vet. Jeg skulle gjerne vært en av dem.

Så jeg leser heller gamle bøker, gamle dikt. Edith Södergran er en poet jeg har oppdaget. Hun ble tidlig rammet av tuberkolose, samme sykdom som faren døde av. Og da den russiske revolusjon kom i 1917, mistet familien Södergran formuen sin. De kunne heller ikke reise mer til St. Petersburg, fra hjemmet sitt i Raivola. Plutselig var det grenser i verdenen hennes. Hun hadde da seks år igjen å leve, med stadig mer sviktende helse. Likevel skriver hun noen av de mest livsbejaende dikt som er utgitt, hun insisterer på å leve og å skrive i triumf. Det er imponerende og suggererende gjort. Den andre boken jeg leste var Et mord i Kongo, av Morten Størksnes. Han og Kongo har jeg skrevet om i en eldgammel post, jeg vet ikke om jeg vil stå for det jeg skrev den gang, nå. Boken om mordet i Kongo var ikke så verst. Jeg lånte den av min venn, eller fikk den.

Og hjemme har lille Irina vokst noe så ubegripelig på de få dagene jeg har vært vekke. Hun snakker og snakker og snakker, en rekke med nye ord, og stadig oftere setninger på tre ord, stadig mer komplisert. Stadig oftere har hun også en egenvilje, som at hun ikke vil ha på bleie og sier njet, eller skjønner hva som er på ferde, og har andre forslag. Noen ganger tar hun også initiativet, ikke bare med å gripe hånden vår, og føre oss dit det skjer, men også med å snakke og å foreslå. Hun synger i vei på sanger hun har hørt på YouTube, og av meg. Hun er helt etter trykket og uttalen av ordene, men hun klarer ikke å skille dem, og det går ikke an å skjønne hva hun synger, om man ikke vet det fra før.

Andre ting har også skjedd, til minne fra denne posten til ettertiden. Mandag var temaet manglende strøm, ganske kritisk, med null respons fra bilen, mistet lader til en PC, og et eller annet som har skjedd med stereoanlegget, så det ikke slår seg på. Gradvis blir alle disse problemene løst. KIA-eiere som forviller seg bort til denne posten, kan få vite at problemet med manglende strøm er kjent, med meg var det min egen feil, men jeg fikk likevel gratis hjelp uten problemer av noe slag. Hjelpen var en liten sjokkstart av 12-volts batteriet, en boost, som de kalte det, og så var alt i gang. Det har det også vært siden.

Etter bilen hadde fått tilbake strømmen sin, reiste vi alle sammen i vår lille familie ut og stod på skøyter på Jærhagen. Vi kjøpte til hele familien, Irina, Olia og meg, under tusen kroner. Irina med sine to år og fire måneder er selvsagt altfor liten til skøyter, hun fant ikke ut av det, men vi holdt henne, og hun skøytet. Enda har jeg ikke helt funnet ut av om hun syntes det var mest kjekt, eller mest skummelt. Det får vi snart se når vi hører om hun vil ut dit igjen. I alle fall har hun snakket litt om katatasja, som er å stå på skøyter på russisk. Også før hun fikk seg skøyter selv, så hun med stor forundring og nysgjerrighet på de som allerede hadde, og skled rundt på isen. Snart gjør hun det selv.

Babmi! Jærhagen, Barn på skøyter

For første gang på isen!

Enda en morgen hjemme

Jeg bestemte meg for å vente med morgentreningen i den kalde luften her i Kiev til jeg helt har sluttet å hoste. Våren med sine tosifrede varmegrader fortsetter å være en uke unna. Værmeldingene forskyver seg, kulden klamrer seg fast. Hver natt er det frost, og nå en tidlig morgen er det 3 grader ute, skyet og grått.

Da Olia reiste ut til datsajen på mandag satt hun i bilen til en i fra Azov-bataljonen. Det var uklart om han hadde vært med dem å krige i Donbass, eller han bare støttet dem. Olia sa det var Azov-flagg i bilen, de er karakteristiske, med det ukrainske flagget og symbolet som ikke så rent lite minner om nazisistiske. Det var arbeidsfolkene hun hadde funnet til å hjelpe henne, som var slike ukrainske nasjonalister. De snakket bare ukrainsk hele gjengen.

Min kjære kone var litt ute av seg, da hun kom hjem. Ikke noe alvorlig, og ikke bare av denne grunnen, det er også stort stress for henne med mye penger hun må ta ut for å betale, og mye å styre og ordne. Selv om de er nasjonalister og snakker ukrainsk, snakker hun russisk. Selv om hun kan ukrainsk, kommer hun aldri til å bruke det. Azov-karen i bilen sa at hans plan var et Ukraina som var ukrainsk, ikke noe å gjøre med Russland, ikke noe å gjøre med Europa. Han er neppe den mest utdannede og beleste i verden, og har nok ikke fått med seg at Ukraina er avhengig av hjelp for å få det til å gå rundt. De er bankerott, og vel så det.

Samtalen kom også inn på Krim, han ville selvsagt ha tilbake Krim, det var ukrainsk. Olia er uredd som få, ikke redd for å gå inn i en diskusjon, heller ikke når hun sitter alene i en bil med en fremmed mann. De hadde nok en saftig diskusjon, der i bilen, og mens de arbeidet på datsjaen. Hun på russisk, han på ukrainsk.

Også jeg fikk en liten opplevelse av at alt ikke er som det skal i Ukraina, da jeg tok en tur gjennom sentrum med lille Irina samme dag. Lite er som det skal, hva man ser på overflaten skjuler hva som egentlig foregår. Fattigdommen er ikke synlig, folk går i ordentlige klær, det er flust av biler på veiene, man får inntrykk av at dette er en storby, der folk har det og lever greit. Men nesten hver dag ser vi folk komme og rote i søppeldunkene våre, mon det kan være noe der. Vanlige folk, ikke alkoholikere. Det gjorde vi aldri før.

Oppover Mikhaila Hrusjevskovo ulitsa langs Marinskij-parken i Marsjrutka så jeg også en demonstrasjon utenfor parlamentsbygningen. Det var satt opp telt i det ukrainske flaggets farger, blått og gult, det så ut til å være velfinansierte protester. Jatseniuk må gå, var meldingen. Nok nå med Jatseniuks tariff. Presset mot statsministeren er stort. Min gjetning er at det ikke er så viktig for de som trekker i trådene at Jatseniuk virkelig må gå av, men at han vet å oppføre seg og lydig gjør som han blir fortalt. Han lengter nok tilbake til tiden da vestlige statsledere i hopetall reiste til Kiev for å smilende la seg avbilde med ham. Det er en annen tid nå.

I Brussel var det terrorangrep i går. Det er ganske uhyggelig, selvfølgelig, med enda mer muslimsk terror. Europa ser overhodet ikke ut til å være i stand til å ta den diskusjonen som må følge. Få dager etter at hovedmannen blant de gjenlevende etter Paris-terroren ble tatt, er de i stand til å slå til på ny, og det i samme by som han oppholdt seg i. Det er også byen der både EU og NATO har sitt hovedkvarter, der makten er samlet. Mitt første skritt ville være at Europa innrømmet at vi har et problem, at noe har gått alvorlig galt for oss, og at tiden for enkle, ideelle løsninger for lengst er forbi.

I Kiev hadde de en original vri på hva dette kunne være. Sikkerhetssjefen i landet ville ikke se bort fra at dette kunne være del av Russlands hybride krigføring. Det må ha rablet for ham. Også vestlige journalister og menigmann er i ferd med å innse det, fra Ukraina kommer det mye rart, og det er ikke nødvendigvis samt selv om offisielle representanter for landet sier det. Europa må adressere sine reelle problemer, de er ikke Russland. Selv om Ukraina sammen med de baltiske landene og Polen til enhver tid er klar til å skrike at russerne kommer, så betyr ikke det at det er slik. Europa og NATO har gjort lurt i å ikke la Hellas styre sikkerhetspolitikken mot Tyrkia. Det ville være dumt å lytte til Pakistan for å gjøre seg opp en mening om hva India pønsker på. Men for Russland, gir vi megafon til landets fiender, og innretter vår sikkerhetspolitikk og våre budsjetter etter det. Det er veldig dumt, og veldig farlig.

Jeg har ingen illusjoner om at det vil bli noen endring i dette. Vi går inn i en tid med økte forsvarsbudsjetter og tegning av fiendebilder for år fremover. I stedet for å bli venner og allierte med Russland, skal vi på ny være fiender med dem og redde for dem. Det kommer aldri til å bli noe russisk terror på europeisk jord, de kommer aldri til å angripe noen av de baltiske landene, enn mindre andre land i Europa. De er ikke i krig med oss, og vil ikke være i krig med oss. De er ikke noen trussel. Trusselen og problemene kommer fra andre steder, og om det ikke blir håndtert skikkelig, vil det ta knekken på Europa som vi kjenner det i dag.

Vi får se. EU har et par folkeavstemninger nå fremover som vil vise hvor populære de har blitt. Nederland skal stemme over Ukrainas forhold til unionen, om det skakkjørte landet skal tilbys partnerskap, mens britene skal stemme over om de vil forlate unionen. Særlig den siste avstemningen er kritisk. EU har gapt over for mye og hatt for mange storslåtte prosjekter på en gang. Nå kommer regningen, og den har de veldig store problemer med å betale.

Da er det bedre å skrive om hyggeligere ting. Konsentrere seg om seg selv og sine. I vår lille familie blir vi nå friske, og kan begynne å fungere som vanlig igjen. Olia og jeg tok med vår vesle Irina i den lille, rosa vognen i vår. Den store blå er forsvunnet. Stjålet eller fjernet – hvem vet? Den står ikke i oppgangen lenger, som den gjorde. I den lille vogna sovnet veslejenta vår raskt, hun var nok veldig trøtt, det var blitt ettermiddag. Vi gikk nedover Lecu Ukrainka, uten noe egentlig mål om hvor vi skulle. Ved første regndråpe ville Olia snu og hjem, null stayerevne, ingen motstandskraft.

Vi snudde, og gikk oppover igjen. Mot oss kom en svart afrikaner, veldig mørk, ingen innblanding av hvite gener her, og han spurte oss på russisk hvor nummer 7a, var? Det var jo ganske spesielt. Det var blokken jeg bodde i vinterferien 2009, da Olia og jeg traff hverandre for første gang. I storbyen Kiev ville tilfellet at vi skulle bo i samme gate, jeg i nummer 7, hun i nummer 11. Det var klart det måtte bli oss. Den mørke afrikaneren fikk forklart hvor han måtte gå.

 

 

 

 

Min første bil – En Kia Soul Electric

I går kjøpte jeg min første bil. Jeg tok med meg min lille datter, såvidt over ett år, og gikk de omlag 8 kilomteterne det er til bilforhandleren Kia Sørvest i Bedriftsgaten, Sandnes. Den lille vognen jeg hadde henne i var kjøpt på Finn.no for et par hundre kroner, og den var i tillegg løsnet i et feste, slik at det ikke gikk an å stille den inn. Lille Irina måtte sitte helt oppreist. Jeg øvde også russiske gloser fra Anki, i tillegg til å snakke med henne, og forklare henne alt vi ser, slik jeg alltid gjør.

Mot slutten mistet lille Ira tålmodigheten. Jeg var selvfølgelig veldig sent ute, skulle vært der klokken 1100, gikk hjemmefra nærmere halv tolv, og visste selgeren hadde avtale med ny kunde klokken 1300. Med i historien er at jeg tenkte å plukke med meg et barnesete på veien, på Coop Mega, Brueland, for de som er lokalkjent. Setet var imidlertid så stort at det var aldeles upraktisk å bære det med meg, sammen med vogna, og barnet. Der Irina var utålmodig og sikkert ville sove, eller i hvert fall hvile, skifte stilling, så gikk jeg på for å komme oss frem, slik at jeg kunne ta henne ut av vognen. Flere ganger forsøkte jeg å fikse vognen, slik at jeg kunne legge den ned.

Plutselig smatt Irisjka ut av hele vognen. Ramlet ut, er riktigere å si. Min østeuropeiske kone liker å bygge opp vognene med tepper og madrasser, slik de gjør der hun kommer fra, og det gjør det vanskelig å feste selene som vi i Norge er så opptatt av. Det er en illustrerende forskjell der, vi er fanatsik opptatt av sikkerhet, de av at barnet skal ha det mykt og varmt og godt. Jeg festet selene likevel, sånn noenlunde, for den lille vognen er lett å skli ut av, og det gjorde hun, på tross av selene. Rett på pannen. Smokk i asfalten.

Så Irina hylgråt de siste par hundre meterne, og hadde en stor, stygg, blå og rød kul i pannen, med et lite, åpent sår, og en liten stein i det, den samme steinen som laget såret.

Sånn foregikk handelen.

Irina sluttet å gråte, jeg fant meg litt Espresso, som de tilbyr, og ventet riktig så tålmodig, til selgeren hadde god tid for oss. Vi ville ikke trenge oss på, siden vi uansett var forsinket. Vi fikk en rekke instruksjoner, om knapper og utstyr, som jeg sikkert har betalt for, men aldri kommer til å bruke, og allerede ikke husker.

Da klokken ble ett, overtok en annen selger instruksjonsrunden. Særlig viktig er det jo at jeg klarer å skru motoren av og på, og klarer å bruke alt som er nødvendig, blinklys, fjernlys. Et minstemål av det store displayet ville jeg også vite om, skifte fra kart til radio, for eksempel, og få instruksjoner om hvor mye strøm som var igjen, og hvor langt jeg kunne kjøre.

En litt klein situasjon oppsto da all informasjon var gitt, og det ikke var mulig å utsette noe lenger. Vi kunne jo ikke kjøre noe sted. Lille Irina hadde jo ikke noe barnesete. Til overmål var det ikke plass i baksetene. Der lå reservehjulene. Med i historien hører det at jeg fra Coop Mega ringte Kia Sørvest, for å høre om de hadde barneseter der, noe en dame i en slags sentral sa hun trodde de hadde. Men hun klarte ikke å sette over til noen som visste for sikkert, og jeg gikk sedvanlig bekymringsløst på, sikker på at jeg ville greie å fikse meg ut av ethvert problem som kunne oppstå.

Med lille Irina på armen gikk jeg den knappe kilometeren opp til Kvadrat, det store handlesenteret, der måtte de vel ha barnesete? På veien gikk vi til og med forbi Biltema. Der sovnet Irina, på armen, og gav enda en ting for meg å tenke på. De hadde barneseter på Biltema, men ikke for Irina, bare fra 4 år og oppover. På Clas Olsson traff jeg en gammel kjenning, gammel venn, Espen, vi hadde mye med hverandre å gjøre da jeg gikk på ungdomsskolen, en tid med store forandringer for meg, men nå hadde jeg ikke tid og anledning å snakke med ham igjen, jeg hadde ting å ordne, sovende barn på armen. Barnesetene på Clas Olsson var ikke noe for oss.

Neste forsøk var Coop Obs. Der håpet jeg også å finne en handlevogn med barnestol, så Irina kunne ligge ned. Det fant vi ikke. Det var allerede i bruk, ingen visste hvor.

Jeg satte meg ned på en Cafe like ved, hurtigmat, plaststol, rød. Irina på armen, sovende. Jeg øvde noen russiske gloser, ulike betydninger av ordet «stoff», ulike betydninger av ordet «sting», tømmerhogst og å «flotte seg», mange ord og mange betydninger, men fant vel ikke helt konsentrasjonen. På nettet sjekket jeg hvor lenge Kia var åpent. Det var til fire, halvannen time til. Irina med det stygge såret i pannen. Tung og trygt i søvn.

Det var en del problemer. Selv om de skulle ha barnesete på Obs, ville det bli tungvint å bære det sammen med barnet, og uansett ville det ikke være plass i baksetet.

Jeg ringte min mor, som var opptatt, noe jeg visste. Det var bursdagen hennes, og jeg tenkte å overraske henne med å komme på besøk i bil for første gang. Ellers pleier jeg jo å spasere de 8 kilometerne fra Ganddal til Klepp Stasjon. Før jeg fikk Irina løp jeg, eller syklet. Vanligvis måtte mor alltid kjøre meg hjem igjen. Noen ytterst få ganger har jeg tatt toget ut, aldri hjem, faktisk. Det vil være en stor lettelse for mor å slippe å være involvert i våre transportproblemer, trenger vi bil, låner vi hennes. Mor tipset om Tonje, min søster.

Tonje kunne hjelpe, hun og mannen hennes, Espen, var på jobb i Stavanger-området, og skulle snart hjem. De regnet med å slutte rundt halv fire. De kunne godt plukke meg opp.

Men det skal ikke være lett. Telefonen jeg bruker er en iPhone 5, overtatt fra min mor, fordi det var en del problemer med den. Knappen til å skru av skjermen er veldig treg, vanskelig å få til å virke, batteriet er dårlig. Den nye Kiaen kan koble seg opp med telefonen gjennom Bluetooth, noe vi gjorde. Så glemte jeg å skru av batteriet, og skru av skjermen, slik at begge deler sugde batteriet ned mot null. I lommen lå den og gned seg, og startet programmer og tull og tøys, som nesten tok knekken på batteriet. Fra halv fire i Stavanger-området er det akkurat ikke tid nok, kanskje, til å rekke å hente meg på Kvadrat, og kjøre til Kia, før de stengte.

Irina med det store stygge såret i pannen. Min søster Tonje er lege, sånn i halvtankene tenkte jeg det ville være fint om hun fikk se på såret. Kanskje sovnet Irina vel lett, og vel tungt, hun ramlet jo ut av vognen, praktisk talt rett på pannen.

Jeg gikk ned til Kia igjen, så de kunne hente oss der. Da kunne vi kjøre ut bilen, om det ble stengetid. Jeg drakk ytterligere en del Espresso. 3-4 stykker. Ble høy i hodet av det.

Klokken fem over fire kom de, Tonje og Espen, og lille, nyfødte Noah. Irina kan sitte i barnesetet til David, som er i barnehagen. Såret til Irina måtte tørkes. Tonje, Espen og de to barna satte av gårde hjem til oss, mens jeg hadde ytterligere et par ærender.

Først nå kunne jeg kjøre min nye bil, min første.

Foreløpig er det som å kjøre en bil man låner. Man er livredd for å krasje, at det skal skje noe. Jeg er ikke vant med bilen, ikke vant med automatgir. Bremsene hogger til. Giren har en innstilling som skal lade batteriet i nedoverbakke, det er lurt å bruke den, selvsagt, men jeg er ikke vant med hvor fort eller sakte det går, og kjørte rykkete, og uvant. Hver brems var bråstopp. Den hogger til.

På Kvadrat fikk jeg ikke til å starte bilen. Det hadde også skjedd da jeg prøvekjørte. Jeg måtte ringe forhandleren, faktisk. Nå hadde jeg verken batteri eller telefonnummer. Men jeg husket hva det var, man måtte trykke bremsen inn. Så starter den.

På Coop Mega, Bygg og bo, var barnesetet utsolgt. Så det kunne ikke bli noe besøk til mor på bursdagen hennes.

Hjemme var min kone Olia med Irina. Jeg laget spaghetti i en fart. Vi spiste alle sammen. I garsjen er så mye verktøy og utstyr til oppussingen av huset at bilen måtte stå ute i gaten. Jeg kjenner ikke bilen, rygget som en snåling, og satte bilen så langt ut, at jeg måtte starte den på ny, og parkere bedre.

Foreløpig er det en hvit elefant. Det er sikkert en veldig bra bil vi vil få veldig mye glede av, den er mye kjekkere å kjøre en mors polo, men ikke har vi barnesete, og ikke har vi plass til den, ennå. Så den står uti veien. Jeg har liksom lyst til å kjøre et sted.

Ny bil, Kia, Elektrisk bil

Her står bilen på veien utenfor huset.

 

Når splittelse kan føre til redning

Vi har gode dager i Kiev, Olia og jeg, og vårt lille barn som ser ut til å være storfornøyd over å lære verden å kjenne her nede. Ingen kan se noe på dem, men situasjonen til Olias familie er tøff, med Olias mor som må oppdra et lite barn, mens søster Tanja er på jobb. Barnets far er ute av sagaen, som de gamle norrøne forfatterne så godt og ordknapt formulerte det, der det egentlig er mye mer å si. Her på bloggen nøyer jeg meg med å si at også for Tanja er arbeidsmarkedet tøft. Hun har fått redusert stilling, og det er selvsagt ikke snakk om noen økonomisk kompensasjon for det.

Ukraina var i store økonomiske vanskeligheter også før Maidan. Det var nesten noe sovjetisk over det, hvordan Janukovitsj og hans forgjengere førte en økonomisk politikk som ikke var bærekraftig, men som de tynet ut i det lengste likevel. Da Janukovitsj forhandlet med EU var landet i akutt pengenød, men EU hadde ingen penger å tilby, bare krav om reformer og vage løfter om en bedre fremtid.

Russland hadde løfter om penger, lån på 3 milliarder dollar, og trusler om økte gasspriser og økonomisk katastrofe om Janukovitsj underskrev avtalen med EU. Russiske forhandlere viste også Janukovitsj hvor tett viklet sammen ukrainsk og russisk økonomi egentlig var, og hvor avhengig Ukraina er av sin store bror i øst. Det overbeviste Janukovitsj. Men ikke demonstrantene på Maidan. Og ikke den vestlige verden.

Resultatet er verre enn noen kunne forestille seg. Fra en elendig økonomisk situasjon har den ukrainske økonomien falt som en stein. Saakashvili skal ha sagt at om den ukrainske økonomien nå årlig vokser 4%, så vil det ta 15 år å nå tilbake til nivået under Janukovitsj. Disse tallene har ikke jeg sjekket opp, og heller ikke om Saakashvili virkelig har kommet med en slik uttalelse.

Ved siden av de økonomiske problemene har Ukraina mistet Krim, og de har hatt krig i Donbass, der det fortsatt er trefninger, og der sentralmakten har mistet kontrollen. Landet er også i en forferdelig konflikt med sin store nabo, Russland, en konflikt Ukraina står nokså maktesløse i. Konflikten har gjort at en stygg, militant nasjonalisme har fått vokse seg stor og farlig. Den er rettet mot Russland, men kan også vende seg mot ukrainere som ikke er tilstrekkelig «patriotiske». Denne nasjonalismen kan bli en trussel mot statsmakten. Kanskje har de ytterliggående nasjonalistene allerede større kontroll over sentrale begivenheter og veivalg, enn president Porosjenko, og resten av statsapparatet. Det er for eksempel et åpent spørsmål hvor god kontroll Porosjenko har over de militære styrkene som kjemper i Donbass.

Ut over dette har vi også sett antydninger til en ny kald krig, særlig mellom USA og Russland, men USA har Europa godt på slep. USA har store problemer med å innfinne seg med at et land så åpenlyst motsetter seg verdensdominansen de har hatt siden Sovjetunionens fall, og klarer ikke å akseptere at de mot en atommakt som Russland står rimelig maktesløse i en konflikt over Ukraina. Som så mange kjennere av situasjonen har påpekt, Ukraina er ikke av vital interesse for USA, men er det for Russland. Russland vil risikere alt. Det vet USA. Dermed står de rimelig maktesløse.

Det betyr ikke at de ikke forsøker. Men forsøkene veksler mellom å være skummel lek med ild og ren symbolpolitikk. De har også fått ansvaret for Ukraina, et konkursbo i brann, og de strever med å late som ting «går i riktig retning» og at «Ukraina har gjort et riktig valg».

Den reelle situasjonen forteller en annen historie. Ukraina lever på stadige lån fra IMF og andre finansinstitusjoner. Gjelden øker, samtidig som økonomien krymper. Alle vet at sånt ender i økonomisk dommedag. Jo lenger det får fortsette, desto vondere vil det bli. Ukraina burde vært konkurs allerede, men blir holdt kunstig i live gjennom lån fra IMF. En institusjon som nå har vist seg å være så politisk som alle har beskyldt den for å være.

Ukraina har brutt en rekke betingelser som IMF har i sine statutter for å gi lån. For eksempel skal ikke IMF gi lån for å finansiere krigsinnsats, noe Ukraina åpenbart har brukt pengene til. Et argument jeg har sett er at om IMF ikke gir lån, vil Putins seier bli for lettkjøpt. Da vil Ukraina bli den feilslåtte staten han visstnok ønsker. Slik snakker ikke en nøytral finansinstitusjon. Resultatet har blitt at Russland – riktignok etter mye om og men – sammen med Kina og andre har opprettet rivaliserende tilbud til IMF og verdensbanken. Det var neppe målet med USAs politikk.

Over alt dette har vi sanksjonene og andre tiltak rettet mot Russland, for å isolere dem og å øke kostnadene for politikken de fører i Ukraina. Begge deler er offisielle uttalelser fra USA, fra presidenten selv. Kostnadene har nok økt, det er riktig, økonomien i Russland har krympet, rubelen har falt kraftig, og vanlige og uvanlige folk i Russland har fått reduserte realinntekter og redusert kjøpekraft. Kostnadene har økt. Men det har ikke endret Russlands politikk. Det har heller ikke gjort den jevne russer mer fiendtlig innstilt til Putin og hans regime. Tvert i mot, den jevne russer er blitt mer fiendtlig innstilt til Vesten.

Det var vel neppe målet. Men det var en konsekvens det skulle være mulig å se på forhånd. Det er aldri, aldri, aldri slik at sanksjoner mot et land fører til at folket i landet blir kritisk til regimet i landet, de blir alltid, alltid, alltid kritiske til de som påfører dem sanksjonene. Sanksjonene mot Russland og propagandaen mot Putin har gjort situasjonen for den liberale opposisjonen og andre – såkalte – demokratiforkjempere helt håpløs. Regimet lukker seg inne i seg selv, de paranoide tendensene får fritt spillerom, og folk aksepterer uten å mukke de nye restriksjonene som blir innført. Også vi i Vest aksepterer enorme innskrenkelser i vår personlige frihet og rett til privatliv, når vi blir fortalt og lar oss overbevise om at vi er truet av terrorister, eller andre fiktive og reelle trusler.

Den gedigne fiaskoen Ukraina har blitt for alle involverte viser seg også i at vi – forbannet nok – har fått et nytt våpenkappløp. Haukene i Washington får endelig sitt påskudd til å spre NATO-baser i de tidlige Østblokklandene, helt opp til Russlands grenser, og hykler overraskelse når Russland svarer med å bruke mer penger på militæret og forsøke å vise muskler også overfor oss. Den militære tilstedeværelsen i Arktis øker, militære øvelser tett opp til landegrensene øker, styrken i skremselspropagandaen og kraften i retorikken øker, alt som var så godt som ikke-eksisterende før Ukraina-krisen, er nå synlig, truende og økende. Sannelig øker også satsningen på atomvåpen – på begge sider.

Det er som en vond drøm. Aldri i min levetid har forholdene i verden blitt så forverret på så kort tid. Kun halvannet år har gått siden forhandlingene mellom Ukraina og EU gikk inn i avslutningsfasen, og vi alle krasjet inn i krisen vi nå ikke kommer oss ut av.

Professor Stephen Cohen har i lang tid hatt sine ukentlige radiosendinger på nettstedet The nation, sammen med verten John Batchelor. De har stort sett vært negative, dystre forvarsler om hva som kan skje, og med lakoniske kommentarer når forvarslene slår inn. Professor Cohen er en av dem som frykter at dette kan ende med full militær konflikt mellom USA og Russland, og årsaken er nettopp den at amerikanerne ikke forstår at Ukraina er av vital interesse for russerne, og at de ikke kommer til å backe unna for noen av tiltakene USA og dets allierte måtte finne på. Kostnadene ved å gi slipp på russiske interesser i Ukraina vil alltid være større. For russerne – og særlig for Putin – er det en eksistensiell trussel. – Nei, sier vi i vest, og kjører på med vår destruktive politikk.

Nå i siste program var det imidlertid noen lyspunkt. Cohen har en stund snakket om at det er splittelse i Washington, der det er krefter som ønsker en mer diplomatisk linje, og veldig sterke krefter som arbeider for økt konfrontasjon. Lite kommer ut om tankene bak den offisielle politikken. Men det er spor av at særlig president Obama og utenriksminister Kerry har tonet ned retorikken, og for eksempel snakket positivt om russerne i forbindelse med Iran-avtalen. Obama går jo mot slutten av sin andre presidentperiode, selv om det ennå er drøyt halvannet år igjen, og han vil nok sikre ettermælet sitt med noen gode internasjonale avtaler og diplomatiske seire. Løftene han vant valget på var nå en gang store nok til at han fikk fredsprisen for dem. På hans vakt har verden blitt et mye verre sted å leve, når det kommer til kriger og konflikter.

Splittelsen i Washington er imidlertid neppe nok til å få en reell bedring i Ukraina, og i de diplomatiske relasjonene for landene involvert i krisen. Samtidig som Kerry og Obama toner ned retorikken, trapper amerikanerne opp treningen av den ukrainske hæren, de vil – i følge Cohen – levere våpen, noen radarsystemer, og de beholder en fast og stødig hånd på rattet i ukrainsk politikk. Støtten der er fremdeles uforbeholden. Og amerikanerne vil alltid være halvhjertet til Minsk-avtalen, en avtale de selv ikke var med på å forhandle frem.

Da er det mer håp om en splittelse innad i Europa, og mellom Europa og Washington. Den siste splittelsen har vært der lenge, og burde være mye større enn den er. Omkostningene for Europa for å kjøre en aggressiv politikk mot Russland er mye større enn den er for amerikanerne. Sanksjonene svir i Europa, og for et EU som har gapt kjeven ut av ledd. Flyktningeproblemene i Calais skyldes også at franske bønder protesterer, og deres problemer skyldes også tapte inntekter på grunn av gjengjeldelsessanksjoner fra Russland. Gjeldsproblemene og særlig behandlingen av Hellas viser et mer delt Europa enn vi liker å innrømme. En stormakt som Storbritannia ønsker å delta i en slags light-versjon, med på godene, men uten å ta noen av regningene, verken med pengestøtte til EU-land i nød, eller ved å ta i mot det nødvendige antall flyktninger. I situasjonen som er nå er det helt urealistisk å ta opp ytterligere tre problemland, Ukraina, Georgia og Moldova.

En delegasjon franske parlamentarikere besøkte nylig Krim. Dette var ikke fra noen av de ekstreme partiene til høyre eller venstre, der Putin vanligvis finner mest støtte, men i et såpass stuerent parti som republikanerne til Sarkozy. Alt dette blir snakket om i den siste sendingen til John Batchelor og Stephen Cohen. De franske politikerne skal ha uttalt at vi må ikke gjøre samme tabben med Krim, som med Cuba, å isolere landet i 50 år, for så å ta landet inn igjen i varmen uten innrømmelser på noe sett og vis. Det er også franskmenn som skal ha uttalt at vi ikke kan straffe befolkningen på Krim for å ville tilhøre Russland, heller enn Ukraina. Det er akkurat det som skjer nå. Sanksjonene rettet mot Krim rammer helt vanlige mennesker, som får ødelagt sin viktigste næringsvei, turismen, ved siden av andre problemer som manglende visa-forbindelser, nekting av visum, og kursoriske sanksjoner som utestengelse av populære, nettbaserte dataspill.

Franskmennene går her lenger enn tyskerne, men også tyskerne ønsker normale forbindelser med Russland. De er ikke interessert i maktkampen som amerikanerne fører, Europa skulle ikke være interesset i å «sette Russland på plass». Russland er en del av Europa, og skulle trekkes inn i varmen, heller enn å skyves over i Asia og Kina. Det tjener ikke Europas interesser, og i alle fall ikke ukrainske. Krisen i Donbass er en fullkommen tragedie, en krig som absolutt ingen tjener på, og som splitter et allerede splittet Ukraina ytterligere. I en ideell verden er den ikke så vanskelig å få slutt på. Det er bare å gi dem det selvstyret de ønsker, overlate dem til seg selv, og gjenopprette normale handelsforbindelser med dem. Det vil både de og Ukraina tjene på. Opprinnelig var et av målene angivelig å bruke opprørsregionen til å hindre ytterligere ukrainsk tilnærming til EU og NATO. Det målet er allerede oppnådd. EU har andre ting å tenke på enn Ukraina, og et tettere partnerskap er urealistisk i overskuelig fremtid.

Ukraina kan kanskje gråte over tapt land, men landet som gjenstår er større enn Hviterussland og større enn de tre baltiske statene til sammen. Befolkningsmessig er forskjellene enda større. Det er ingen grunn til at Ukraina ikke skal kunne klare de økonomiske prestasjonene som der har skjedd, uten hjelp fra Donbass og Krim. Maidan skulle være en protest mot økonomisk uføre, politisk vanstyre og korrupsjon. Det er ingenting som skulle hindre Ukraina i å bekjempe dette og innføre reformer i området landet står igjen med. I stedet ser prioriteringene ut til å være å «vinne kampen om Donbass» og å vise fingeren til Putin. Det kommer det ingenting godt ut av.

Paradoksalt nok kan det være splittelse innad i Europa og særlig mellom Europa og USA som kan tvinge Ukraina inn i den løsningen som kan fungere på sikt. Ukraina vil ikke overleve en evigvarende kamp mot Russland, Russland er rett og slett større og mektigere. USA og Europa vil aldri hjelpe Ukraina så mye som landet trenger for å klare seg i denne kampen. De vil bare kunne gjøre kampen lengre, og vondere. Det er bedre å få slutt på den så raskt som mulig. Det skjer bare gjennom innrømmelser som virkelig svir. Å la være å komme med dem, svir mer. Sjelden ville jeg tro jeg skulle skrive noe slikt, men nå er det å håpe at splittelsene vil tilta.

 

Hybris

Nå har høstregnet kommet til Rogaland. Det pøsregner utenfor, og i lyset fra gatelyktene kan vi se greiner på trærne svinge seg hit og dit i vinden. Høstjevndøgn har vært, selv om klokken er 2028 akkurat nå, er det helt mørkt ute. I dag var min første dag på jobb etter fødselspermisjonen.

Jeg var full i lykke. Alt går bra, bra, bra, sa jeg, veldig bra, sa jeg. Laget mitt vinner i fotball, til og med bedriftslaget har vunnet alle kampene i høst, og kapret tredjeplassen i serien, og vår vesle Irina er bare gull og kjærlighet, velstand og glede.

Så kjører jeg hjem fra jobb, jeg har lånt bilen av mor, fikk låne den for å reise på Potetfestivalen på Bryne. Olia var med, enda hun sa hun var trøtt og sliten, og neppe orket å gå i noen butikker. Lille Irina var også med, trygt plassert i bilstolen, og siden i Bebeto, som vi kaller den, overdelen til en vogn, der vi hadde med overdelen, ikke vognen, fra Kiev. Den la vi i en handlevogn, og så kunne vi tusle rundt på M44 på Bryne, med veslegullet trygt i søvn, og ennå ukjent med jenters merkelige glede i handling. Jeg trenger knapt nevne at Olias trøtthet forsvant øyeblikkelig med en gang hun kom i kontakt med en butikk, og kom tilbake for fullt straks handlingen var overstått. Men hun var glad, hun fikk gjort mange kupp. Som jeg sa til henne etterpå, – du vil ikke ha 30 % rabatt, du vil ha 30 % av prisen.

Olia i sitt ess.

Olia i sitt ess.

70 prosent rabatt er interessant for henne. Da slår hun til gjengjeld til som en hauk. Ingen vare er trygge, når de er på godt nok tilbud.

På vei til jobb i dag lugget det liksom litt i bilen, den rant liksom ikke i nedoverbakkene, det var som om håndbrekket hadde hengt seg opp, eller den på andre måter var gått i brems. På motorveien var det ubehagelig, det var like før jeg valgte å ikke kjøre inn på den. Men i morgentrafikken er det leit å måtte svinge av veien unødig, og måtte komme seg inn på den igjen. Dessuten var det bare et kort stykke på motorveien. Jeg kjørte forsiktig. Det gikk heldigvis rimelig bra, til jobb.

Hjem igjen skulle jeg ikke hjem, men til mor. Da er det et lenger stykke på motorvei. Oppe på toppen, like før det går ned til den nye rundkjøringen på jærveien, lugget det skikkelig i femte gir. Nå var det ikke snakk om annet enn å komme seg til side, og få sjekket hva som var galt. Jeg hadde jo sjekket på jobb også, men ikke funnet noe (og åpenbart ikke lett godt nok!).

Det var ikke bare punktert. Dekket var flerret av. Det var guffent.

Så måtte jeg i kast med fullt av ting jeg ikke kan. Jeg har ikke skiftet dekk på bil siden jeg var tenåring, ikke siden jeg flyttet hjemmefra. Med mor på telefonen til å forklare, var det også så som så med håp om å få det til. Det ville nok være lurt å satse på en hvilken som helst annen kombinasjon, enn at mor skulle forklare meg, over telefon, hvordan man skifter dekk.

– Spør etter hjelp, var kanskje det mest fornuftige hun sa. Jeg liker ikke det heller, jeg synes det er svært ubehagelig, det er mye bedre å gi hjelp, enn å be om det.

Heldigvis hadde jeg fått kjørt inn like ved grønnsaksboden på Skjæveland, den som heter Skjæveland, ikke det større gårdsutsalget på andre siden av veien, og litt lenger borte. Uansett, så var det folk der. Og jeg måtte jo spørre, jeg stod jo helt fast der, med bilen. – Vet du hvordan denne jekken, spurte jeg en kar, en østlending. Det visste han, og det forklarte han meg. Det var så opplagt, at det var pinlig å ha spurt.

Meg hjalp det selvfølgelig ikke så enormt å vite hvordan jekken virket. Jeg greide uansett ikke å feste den noe særlig, og måtte på ny ringe til mor, som på ny heller ikke greide å forklare det noe særlig.

Gudskjelov kom karen fra Østlandet kjørende til meg, for å hjelpe. Gudskjelov, han var sendt fra høyere makter, helt nødvendig. Som det så ofte går, prøvde jeg å gjøre tingene selv, ikke være helt håpløs, men det endte opp med at han gjorde praktisk talt alt, uansett. Han skiftet hjulet, man kan si det så sterkt. Jeg tenkte jeg måtte be om navn og adresse, og sende ham blomster, det var det verdt. Men jeg var nok for sjenert til å spørre, så jeg sa bare takk, og tok ham i hånden. Det så nok i det minste ut som jeg mente det.