Fortsatt vinter

I helgen ble barnevognen vår stjålet. Den stod nede i oppgangen. Noen må ha irritert seg over den, at den tok for mye plass. Og i stedet for å henge opp en lapp, eller finne ut hvem den tilhørte, har de fjernet den. For oss i fjerde etasje er det drøyt at vi skal ta den opp alle trappene, gjennom gangen vår og ut på balkongen, eller hvor vi kan ha den, når vi bruker den hver dag. Forrige uke gjorde vi ikke det, naturligvis, da lille Irina var syk. Mama Irina fortalte at det har stått vogner der nede i alle år, alltid når noen har trengt det, aldri har det blitt stjålet eller fjernet noe.

Vi våkner til et teppe av snø i dag. Det er en kuldegrad. Skal opp til 3-4 pluss. En spurv har bygget seg rede under vindusplatene på rommet vårt. Det er en gammel kjenning, den var her i sommer også. Da husker i hvert fall jeg den spesielle opplevelsen da ungene plutselig en dag hadde forlatt redet. Kvitringen var der ikke lenger. Kanskje får vi denne våren oppleve at kvitringen plutselig en dag blir mer intens, når ungene kommer seg ut av egget? Foreløpig er det bare foreldrene som styrer og romstrerer. Vi hører det trippe og dunke i platene utenfor.

Det har kommet en meningsmåling her i Ukraina som viser at bare 16 % fortsatt tror på drømmen om EU. Det er demonstrasjoner i Brasil også om dagen, mot korrupsjon, kameraderi og vanstyre, men der er ingen amerikanske topper med demonstrantene i gatene og deler ut småkaker og lar seg fotografere. Der er det heller ingen euorpeiske ledere som krever at det valgte styret må gå av, slik det var i Ukraina, da demonstrasjonene var her. Demonstrantene i Kiev lyktes i å kaste den sittende presidenten, men uten at det med det ble slutt på korrupsjonen, kameraderiet og vanstyret. Situasjonen i Ukraina er nå betraktelig verre enn den var. Andelen i den ukrainske befolkningen som mener styresmaktene gjør en god jobb, er lavere enn den var før den såkalte «revolusjonen».

Verden har gått skikkelig på skjeve etter dette. Ukraina er dødsdømt, de seiler videre som vrakgods, og det er uvisst hva landet vil ende opp som. De kan selvfølgelig ikke fortsette å dekke opp underskuddene med utenlandske lån for evig og alltid, de utenlandske kreditorene vil en eller annen gang ha pengene sine tilbake, og det går vel kanskje an å gjette på at det vil føre til greske tilstander her også. Nasjonalistene i landet splitter det, og setter kreftene inn på å rive ned statuer av Lenin og skifte navn på gater og byer og fabrikker. Krim er tapt, Donbass utenfor kontroll. Og Russland og NATO er blitt fiender igjen.

Bravo.

Å sette seg inn i disse tingene gjør en bare deprimert og desillusjonert. Det er bedre å vende seg til de tingene som gir håp og glede. Olia skal reise ut til datsjaen i dag også. Hun har kjøpt tak. Siden vi kom hit har hun vært opptatt på telefoner og nettbrett, lett seg frem til verktøy og utstyr, søkt etter materialer, bestilt og tenkt og ordnet. Hun har fått lagt inn vann og strøm. Kanskje er det ennå tidlig med overnatting der ute, men når alle er helt friske skal i alle fall lille Ira og jeg bli med ut dit. I dag blir en ny dag der vi skal være barnevakt her hjemme. Nå som lille Irisjka er frisk og rask igjen, så skal nok det gå bedre enn på lørdag, da hun ikke ville spise og vi ikke kunne være skikkelig ute.

Heller ikke i dag kan vi være ute lenge. Det er kaldt, snø, slaps, og vi har ikke engang barnevogn lenger, annet enn den lille, rosa som egner seg til lite annet enn bagasje på fly. Selv hoster jeg kanskje lite grann mindre i dag. Jeg håper i alle fall det, slik at dette kan bli en vanlig uke, og ikke enda en syk inneuke.

Pravyj sektor viser muskler

Det var godt jeg ikke gikk ned til sentrum av Kiev i dag. Min tur med lille Irina gikk sideveier til venstre for Lesu Ukrainy boulevard, gjennom et stort sportsområde i Sovjetisk stil og tid, men også med hovedkvarteret for det ukrainske fotballforbundet, et tydelig nybygg. Ved et tidspunkt kom jeg inn på et område jeg åpenbart ikke skulle være, for en security vakt (security stod skrevet på uniformen hans) kom mot meg og sa her var det ikke lov å spasere. Jeg unnskyldte så meget, og ba ham vise meg raskeste veien ut. Det gjorde han uten problemer, og Irina og jeg fortsatte vår lille runde.

Jeg har skrevet litt om at noe var på gang i sentrum av Kiev disse dagene, moren ville ikke ha oss ned dit. I dag fikk vi altså svaret, det var på ny en stor demonstrasjon fra den høyreekstreme, ultranasjonalistiske gruppen Pravyj Sektor. At jeg ikke kaller dem regelrette nazister skyldes at bruken av det ordet nesten forutsetter støtte til Tyskland og Hitler, det gjør ikke denne gruppen. Ellers er det meste oppfylt. Rasisme, voldelighet, sterk nasjonalisme (med ideen om at egen nasjon har en egen spesiell rolle å oppfylle, og at fiender av nasjonen har hindret dette), symbolbruk, massemønstringer, marsjering, propaganda.

Det ser ennå ikke helt ut til å ha sivet inn i vestlige medier og den vestlige oppfatningen av hva som foregår i Ukraina, at denne gruppen er stor og sterk, og at den har påvirkningskraft. Også dagens demonstrasjoner blir forsøkt bagatellisert, at det var ikke «så mange», at de har ikke «så stor oppslutning». Det er riktig Pravyj sektor får få stemmer under valget, men det skyldes jo også at Pravyj sektor primært ikke er noe politisk parti og de i alle fall ikke er demokrater. Det er ikke gjennom valg de vil vinne makten.

Kravene til Pravyj sektor nå er at det nåværende regimet i Kiev må gå av, de støtter ikke Porosjenko. Videre må det erklæres full krig mot Russland, med alt det innebærer, inkludert nasjonalisering av russisk eiendom i Ukraina.

Disse folkene er galne. Vi må ikke late som de ikke eksisterer.

Dette er fra BBC. Pravyj sektor demonstrerer i gatene i Kiev.

Regjeringen i oppløsning i Ukraina, som hele landet er på randen av å være

Det hørtes nettopp smell utenfor vinduet her nede hos i sentrum av Kiev. Vi hadde nettopp spist, Olia og jeg, jeg hadde drukket meg et glass vin fra Krim, mama Irina og Tais hadde nettopp kommet hjem. Så disse smellene. Tais er et barn, hun var den første til å være litt skremt, litt forventningsfull. – Hva er dette? Jeg skal være fornuftig, og tenkte det må være fyrverkeri. Olia var tydelig skremt. – Har de begynt å skyte her? er det bomber? Vi så ingenting fra vinduet, og det var ikke hviningen og sprakingen som følger med fyrverkeri. Det var smell og dunder.

Heldigvis var det en liten dose fyrverkeri. Vi fikk øye på det etter hvert, og så var alt glede igjen. Men det er tydelig at det er en viss spenning, til og med her i Kiev, under alt som skjer. Til og med jeg må innrømme at jeg ble litt urolig. Det er urolige tider.

I dag tok jeg turen ned til uavhengighetsplassen, Maidan nezavisimost, eller Maidan, som den er blitt kjent som. Olia tør ikke gå ned dit lenger, og vil ikke at jeg skal gjøre det heller. – Du er for dyrebar til det, sier hun, og mener det. Det er veldig søtt. Så jeg går alltid ned når hun ikke vet det. Og jeg ville aldri gjort det i det hele tatt, om jeg ikke visste at det var helt, helt trygt.

Dette er teltrekken opp mot selve plassen. Det røde flagget er Pravij sektor, de militante ultranasjonalistene.

Jeg vet godt hva som venter meg der nede. Teltplassen er ikke forlatt. Hele Maidan er dekket av telt og folk som bokstavelig talt har slått leir. De er svært mange, det går ikke an å telle teltene uten videre. Man må gjøre det systematisk. Å si det er 30-40 av dem er ikke urimelig. Og rundt er barrikadene, i fall styresmaktene skal prøve seg på noe, og liksom ville fjerne dem med makt.

Sentrum av Kiev, hovedstad i Ukraina.

Dette opprøret har nå nesten blitt vrengebildet av seg selv. Mange av dem var helter, som stod i mot politistyrkene Berkut, og holdt ut demonstrasjoner i månedsvis i vinter, til daværende president Janukovitsj forsvant, og det nye regimet overtok. Hva skal man kalle dem nå, som de ikke gir seg, selv om det gamle regimet er falt, nyvalg er holdt, og landet har fått en ny president? Kanskje bør man endre begrepene litt, og ikke holde det som så heltmodig å delta i demonstrasjoner og opprør. Det krever kanskje ikke så mye å ofre alt i en dramatisk kamp, enn å bygge livet og landet dag ut og dag inn, uke for uke, måned for måned, år etter år. Større forfattere enn jeg har skrevet fint om dette.

Er det noen som husker Vitalij Klitsjko? Det er bokseren, verdensmesteren, som også var en av lederfigurene under Maidan-protestene. Særlig hos oss i vest fikk han mye oppmerksomhet. I Norge ble det skrevet mye om ham. Bokseren som også hadde en doktorgrad, og som nå skulle bli president. Eksperter langt inni NUPI og andre forskningsinstitusjoner mente at hans store fordel var at han var ny, at han ikke var skitnet til av ukrainsk politikk. Og at det var klart for alle hvor han hadde pengene fra. Han var ingen svindler.

Men han var håpløst naiv. Virkelige kjennere mente han ikke hadde noen sjanse. Han var for ærlig, for åpenhjertig. For enkel å utmanøvrere. På Youtube var det lett å finne videoer av ham, der han dummer seg ut. Han hadde aldri folket med seg. Episoden der han blir sprøytet ned med et brannslukningsapparat etter å ha manet til fred, er godt kjent. Det samme er da han skulle presentere avtalen fredag kveld, 21 februar, der de selvutnevnte lederne for demonstrantene var blitt enige med representanter fra EU, fra Russland og Janukovitsj selv, om en plan for å få slutt på opprøret og få i gang nyvalg i desember, var det vel. Klitsjko ble ledd ut, en kar tok mikrofonen fra ham, og brølte til den nå ville folkemassen, at Janukovitsj skulle trekke seg innen i morgen klokken ti, ellers ville de angripe. Vi vet godt hvordan dette endte. Mindre kjent er da Klitsjko uken etter reiste til Donetsk (eller om det var en annen by i øst) for å «forene folket». Han ble møtt av buing, egg og tomater, og kom ikke til orde.

I dag er han borgermester i Kiev. Det har selvfølgelig ikke vært noe valg. Det er ikke sånn det fungerer her. Det er presidenten som peker ut borgermesterne og guvernørene. Som interesserte husker, gav Klitsjko opp forsøket på å bli president, og valgte i stedet å støtte Porosjenko. Her har han fått belønningen.

Klitsjko er ikke noe dårlig menneske. Han vil oppriktig at alt skal bli bra, men vet nok ikke helt hvordan han skal få det til. Doktorgraden hans er i et idrettsfag. Han har nok noen mangler i økonomi og i politikk, og særlig mangler han praktisk erfaring i hvordan det politiske spillet i Ukraina utøves. Han forsøkte å fjerne demonstrantene på Maidan ved å oppfordre dem til å reise hjem. Han er nok for godtroende. Erfarne ukrainske og russiske politikere utsetter seg ikke for slike nederlag som Klitsjko stadig vekk gjør. At demonstrantene stadig er der, er et synlig bevis på at Klitsjko ikke har lykkes. De er også et symptom på hvor dårlig det står til med den politiske situasjonen i landet.

Et enda tidligere symptom er hva som har skjedd i parlamentet og med regjeringen denne uken. Kommunistpartiet er oppløst, det er gjort forbudt. Det er et horribelt eksempel på manglende respekt og forståelse for demokratiet, når flertallet i parlamentet vedtar å forby et parti som er valgt inn der og sitter der. At høyreekstremistene i Svoboda ikke bare er lovlig og akseptert, men faktisk sitter i regjering, gjør at den russiske propagandaen om fascistene og banderasene (etter Stepan Bandera, den kontroversielle ukrainske frigjøringshelten, eller nazistiske krigsforbryteren og landsforræderen, alt etter hvilken side man står på) ikke er så latterlig som den blir fremstilt i ukrainske og vestlige medier. Det er ukrainsk tradisjon for gjeldende makthavere å politisk forby og straffeforfølge og undertrykke sine motstandere. Nåværende regime er ikke noe unntak.

Nesten samtidig som dette kom melding om at fungerende statsminister, Jatseniuk, trekker seg. Med det bryter hele regjeringen sammen. Folk som følger nøye med har kanskje reagert på at den midlertidige regjeringen som kom i stand etter flukten til Janukovitsj, har fortsatt mer eller mindre uforandret etter at Porosjenko overtok presidentmakten. Betegnelsene «fungerende» og «midlertidig» regjering fadet liksom ut. Nå er det i alle fall ingen tvil om at regjeringen skal skiftes ut, og det ligger an til nyvalg i parlamentet, om enn det er vanskelig å vite.

Regjeringen var sammensatt på grunnlag av en koalisjon mellom fedrelandspartiet til Timosjenko, UDAR (slag) til bokseren Klitsjko og høyreekstremistene i Svoboda. UDAR støttet regjeringen, men hadde ingen medlemmer i den. Til gjengjeld var det en del uavhengige representanter. Nå har regjeringssamarbeidet brutt sammen, og koalisjonen er splittet. Også dette er etter god ukrainsk tradisjon, der skiftende maktstrukturer og allianser gjør det vanskelig å holde oversikten. For eksempel var nåværende president, Petro Porosjenko, sentral i opprettelsen av Regionspartiet – til Janukovitsj. Hoppsan. Den er det ikke mange som skriver om lenger.

Så hvorfor brøt koalisjonen mellom UDAR, Svoboda (Frihet) og Fedrelandspartiet sammen? Min kone Olia har snakket litt om det, hun har sett det på TV, men jeg har tenkt det for dumt til å være sant. Arsenij Jatseniuk er sett på som en politiker som søker makt. Det er rart han trekker seg, når han har den. Så det må være gode grunner.

Årsaken er lånene som kommer fra det internasjonale pengefondet, IMF. De kommer med tøffe betingelser, kutt i energisubsidier og andre offentlige utgifter. Grekerne kan sikkert si litt om disse tingene. Noen av betingelsene er vanskelig å være uenig i. Energisubsidiene i Ukraina og Russland fører til et sløseri uten like. Det vil være veldig bra om EU og IMF klarer å gjøre slutt på det, og andre enn de vil neppe være i stand til det. Strømforsyningen i Ukraina kontrolleres som det meste annet av oligarkene. De er godt fornøyd med tingenes tilstand, der de kontrollerer hele markedet, inkludert prisene, og kan suge ut enorme summer fra subsidier og bedrifter og vanlige folks gass- og strømregninger. Vanlige folk er også dypt skeptiske til kutt i energisubsidiene, det er drepen for enhver valgt politiker, for det vil føre til kraftig økning i helt nødvendige utgifter. Jeg har skrevet flere ganger at kommunale utgifter her i Kiev er nesten doblet dette året.

Med i betraktningen kommer selvsagt også at Russland har økt eksportprisen for gass til Ukraina voldsomt. Kombinasjonen vil gjøre det svært vanskelig for ukrainere som ikke har hjelp fra slekt og venner i utlandet, å klare de vanlige, faste utgifter, om det ikke skjer et mirakel ellers i økonomien. Også for ukrainske bedrifter vil det bli vanskelig å gå med overskudd, og beholde arbeidsplassene.

Så parlamentet stemte rett og slett nei til IMFs krav, lagt frem av statsminister Jatseniuk og hans regjering. Dermed blir det ikke noen nye lån.

Det var rett etter dette Jatseniuk trakk seg. Kraftsalvene som vanligvis er rettet mot Russland og deres ukrainske støttespillere, rettet han nå mot sitt eget parlament.

Hvem ønsker å gå til valg og samtidig steme for upoulære loverr? Historien vil ikke tilgi oss. Vår regjering har nå ikke noe ansvar for spørsmålene: hvordan skal vi betale lønninger, hvordan skal vi i morgen tidlig kunne sende bensin for våre pansrede kjøretøy, hvordan skal vi betale familiene som har mistet soldater, se etter hæren?

Sitatet er hentet herfra (men er også blitt meg gjenfortalt andre steder). Merk at Globalresearch ikke er en kilde jeg liker å bruke, men det er vanskelig å finne andre engelskspråklige medier som referer til regjeringsoppløsningen.

Ukraina kan ikke si nei til både EU og Russland samtidig. Det virker som om de ikke er i stand til å ta inn over seg situasjonen de er i. De er i akutt pengenød. De trenger frisk kapital for å få det til å gå rundt. Ingen er villig til å gi dem det gratis. Det kommer til å gjøre vondt, uansett hvor pengene kommer fra. Jeg skulle gjerne holdt det ukrainske folket utenfor denne karakteristikken. Men teltleiren på Maidan viser at det er noe alvorlig galt der også. De er steile og harde på å protestere mot alt, men ikke en kjeft vil si hvor pengene skal komme fra.

Så lenge det er sommer er det veldig god stemning her i Kiev. Når vinteren kommer med sitt iskalde alvor vil det ganske garantert snu.

Ellers melder den utmerkede avisen New York Times at støtten fra Russland til separatistene har økt. De refererer og intervjuer kilder i Obama-adminstrasjonen, som sier de har etterretningen, men legger ikke frem bevis. Så mye for sanksjonene, som liksom er trappet kraftig opp denne uken. Når sanksjonene ikke hjelper, hva er da hensikten?

Samtidig har Human rights watch offentliggjort en rapport som kritiserer Ukraina for å bruke Grad-raketter i boligstrøk. Dette er raketter som ikke er presise, som produserer 3150 fragmenter, og som det kan være en krigsforbrytelse å bruke i befolkede områder. Bare les rapporten, det er ganske grusomt. Selvfølgelig har slike raketter allerede truffet vanlige folks boliger, tatt livet av vanlige mennesker, og det med en helt latterlig skjev nyhetsdekning mellom russiske og vestlige medier. Russiske medier dekker det fullt og bredt hver eneste gang, vestlige medier knapt i det hele tatt.

President Petro Porosjenko uttalte at krigen i øst snart vil være slutt, om ikke separatistene får ytterligere støtte fra Russland. Det dreier seg om 2-3 uker. Den samme Porosjenko sa vel det dreide seg om timer, ikke måneder, da han tiltrådte som president i slutten av mai. 2-3 uker med krig er også for lenge, for landet Ukraina, som er i ferd med å gå dundrende konkurs, og for menneskene som hver dag blir drept og lever i frykt for å få en bombe inn stuevinduet. 2-3 uker forutsetter også at opprørerne ikke får ytterligere støtte fra Russland. Både ukrainsk og amerikansk etterretning melder at støtten fra Russland heller tiltar, enn avtar.

Så hva skal man gjøre? Det er en ærlig sak å klandre Russland for det som skjer, de blander seg inn i en annen stats anliggender, og de gjør det med våpen, og kanskje med mannskap. Man kan godt mene at det riktige er at Russland trekker seg tilbake. Men har man denne meningen, må man ha med i betraktningen at dette kommer Russland ikke til å gjøre. Det må også med at mange i disse områdene har vel så sterk tilknytning til Moskva, som til Kiev. Russiske medier melder om flyktningstrøm til Russland. Det er ikke antydning til å være tilsvarende i Ukraina. BBC melder tvert i mot (i en Podcast fra Newsroom, jeg tror det var mandag 21. juli, eller deromkring) at Ukraina får kritikk for overhodet ikke å legge til rette for flyktninghjelp.

Hvis man gjør dette til en kamp om å tvinge Russland i kne, vil det ha en veldig dyr pris. Jeg tror ikke det er verdt det. Jeg tror heller ikke Ukraina, med den begrensede hjelpen det vestlige samfunn er villig til å gi, er i stand til det. Kanskje vil de økonomiske realitetene tvinge frem en løsning, før eller siden. At menneskelig fornuft skal gjøre det har jeg vondt for å tro. At medmenneskelighet og gjensidig forståelse skal gjøre det, i disse tider ser det ut til å være bare til å glemme.

 

Selvmordsregjeringen i gang i Kiev

Husker noen intervjuet midlertidig statsminister i Ukraina, Arsenij Jatsenjuk, gav da han nettopp hadde tiltrådt helt i begynnelsen av mars? Han sa det var mange tøffe tak som ventet, mange upopulære avgjørelser. Dette var en regjering for politiske selvmordere. Så, velkommen til Helvete.

Det sa han på engelsk.

Jeg tror han var meget konkret i hva han mente. Han hadde hatt de første samtalene med EU, USA og det internasjonale pengefondet, han visste hva som ventet. Dette var på den tiden Russland ikke hadde slått til, man ante ikke at de skulle forsyne seg av selveste Krim, at den midlertidige regjeringen skulle få også dette problemet i fanget. Det har tatt det meste av oppmerksomheten i mars. Men saken som vil gjøre denne regjeringen til politiske selvmordere, den er ikke løst. Den åpnet seg i dag.

Ukraina er helt avhengige av lån for ikke å gå konkurs. Dette er ikke en abstrakt størrelse, det er så konkret som om offentlig ansatte skal få utbetalt lønnen sin, om Ukrainas gamle skal få sin pensjon. Pensjonene forsvant på 90-tallet, og har vært forsinkede også nå, man kan ikke betale ut om man ikke har noe å betale med. Russland tilbød et lån på 15 milliarder dollar, det blir ikke noe av nå. EU og USA har fått samlet sammen lån på 2-3 milliarder sammenlagt, etter hva jeg har sett i mediene. Det strekker ikke til. Og verken i EU eller USA er det særlig populært å gi usikre lån til Ukraina, de trenger begge pengene selv, til egne lån.

Så Ukraina må til Det internasjonale pengefondet, IMF. De har penger, de gir lån. Men de stiller strenge betingelser. For eksempel skal landene ha legitime regimer, valgt av folket, noe Ukraina vel ikke helt kan stille med nå. Så IMF bryter sine egne regler. Videre stiller de krav om at det ikke skal være korrupsjon, og ikke subsidier. Det er riktig av dem, det er klart man skal ikke gi lån for at kjeltringer skal berike seg gjennom korrupsjon. Og subsidier, det er et greit prinsipp å ha å unngå det. For eksempel fremmer subsidier sløsing. Oppvarmingen i ukrainske og russiske hjem er beryktet ineffektiv. Siden oppvarmingen er subsidiert, gjør man ikke nok med det. Kan man argumentere.

Men for folk flest i Ukraina, så er ikke dette et spørsmål om argumentasjon. Det er et spørsmål om å ha nok penger å leve for. Om gassprisen øker, ryker budsjettene, da går det ikke. Ingen ukrainske regjeringer har noensinne våget å røre gassubsidiene. Nå er den midlertidige regjeringen tvunget til å gjøre det. 50 % skal prisene øke, har jeg sett. Selv i Norge kunne det ført til opptøyer, om ikke annet så i sosiale medier, om strømprisen plutselig gikk opp 50 %. Og vi har råd til det.

Det har ikke alle i Ukraina. De som ikke selv deltok i Majdan-protestene, og selv ikke støttet den, vil nok ha problemer med å skjønne hvorfor de nå skal betale dyrt for gass de er avhengig av. De skjønner seg ikke på og bryr seg ikke om politikk, men skjønner godt når de ikke har mer penger igjen. Det kommer til å bli bråk.

Jatsenjuk og de andre luringene i Fedrelandspartiet vet utmerket hva de gjør. Det er ikke de som er presidentkandidatene. Det er det Julia Timosjenko som er. Hun er klokelig holdt utenfor regjeringen, hun går ren av de upopulære avgjørelsene. Hun kommer til å betale dem tilbake når hun er valgt. Sånn er det ukrainsk politikk fungerer, sånn er det den har fungert alle de år landet har vært selvstendig. Det er tjenster og gjentjenester.

Ukraina har sjansen til å velge en annen vei nå. De må i så fall stå av krisen med høye strømpriser, som er konsekvensen av høye priser på gass, de må tåle lange tider med svært tøffe økonomiske kår. Og de må velge en annen enn Timosjenko, en annen enn de som har representert maken hittil.

Jeg er imidlertid pessimistisk. Det er ikke så mange andre å stemme på. Og Fedrelandspartiet har den suverent beste partiorganisasjonen, og de kjenner spillet best. Jeg tror ikke de nye har noen sjanse til å vinne frem. Fedrelandspartiet får også all støtte de kan be om i det internasjonale samfunn. Her tenker jeg på at det meste som er av vestlige statsledere villig lar seg avbilde sammen med det meste som er av politikere i dette partiet. Slikt gjør seg jo i valgkamper. De har manøvrert seg inn i en posisjon for å cruise inn til seieren. Det er vanskelig å se hvem som skal kunne ta kampen opp.

Dermed vil man ikke ha kommet så langt. Man vil bare erstattet et korrupt parti med et annet, og en udugelig, vinglete og egeninteressert president – Janukovitsj – med en hevngjerrig, beregnende og vel så egeninteressert president – Timosjenko. Jeg mener dette er ordene som betegner henne best. Blir hun valgt, fortsetter ulykkene for landet.

Og når sant skal sies, kan det nok fort være det vil være nok å være ulykkelig over i Ukraina, også om hun ikke blir valgt. Det er mange mulige veier videre for landet, få av dem lystige.

Utviklingen i Ukraina

Det går fort i Ukraina om dagen. For to dager siden skrev jeg et innlegg, Kaos i Kiev, der jeg var bekymret for hvordan dette kom til å gå, og uttrykte sterk tvil for hva opposisjonen hadde å fare med. I løpet av helgen har mye skjedd til opposisjonens fordel, slik at president Janukovitsj nå er atskillig mer presset, uten at det gir så enorm grunn til optimisme. Kanskje vil vi få et regimeskifte. Men det nye regimet vil arve alle problemene, og de sitter mye dypere enn at de lar seg løse av standhaftige demonstranter.

Også før jeg giftet meg med Olia var jeg sterkt interessert i Øst-Europa, og fulgte veldig med på utviklingen der. Jeg er barn av den kalde krigen, jeg var 15 år da Berlin-muren falt, 17 da Sovjetunionen ble oppløst, jeg har levd i dette og studert dette. Hva jeg har forsøkt å lære fra meg, er at slike demonstrasjoner er avhengige av at politiet eller hæren skifter side. Når de som skal slå ned på demonstrasjonene i steder støtter demonstrantene, så har ikke regimet noen maktbase, og de er tvunget til å gi fra seg makten. Et viktig poeng er at også politiet og hæren har grunn til å være misfornøyde i vanstyrte regimer, men de vil vanligvis være litt mer lojale, og ha litt mer å tape.

I konflikten som pågår i Ukraina nå, så stemmer ikke dette så godt. Det er ikke demonstrasjoner mot et sittende regime, slik det var i fløyelsrevolusjonene i 1989, eller den gang i 1917, eller forsøket i 1905. En av tragediene i Ukraina er at nåværende president, Janukovitsj, også var den man demonstrerte mot under oransjerevolusjonen i 2004. Etter det har han kommet tilbake, og fått makt, faktisk fra den samme Jusjtsjenko som ble forgiftet den gangen, og nå sist i 2010 så vant han presidentvalget. Enda den ukrainske befolkningen skulle vite hva slags slyngel han er, så har de altså valgt ham. Nå vil de som ikke vant, ha ham vekk.

Ingen av dem som står klar til å overta vil komme med store forandringer. Arsenij Jatsenjuk representerer partiet til Timosjenko, Fedrelandsforbundet, eet parti som hadde makten mellom 2005 og 2010, og som ikke akkurat klarte å lede Ukraina på den riktige vei i den perioden der. Vladimir Klitsjko, og hans Udar (som betyr «Slag»), er nykommer, og i så måte uskyldsren. Han må få lov til å gjøre feilene før han blir dømt. Men det er liten grunn til å være optimistisk. Han er jo nå med på å kaste en lovlig valgt president, for å komme til makten selv. I vestlige medier står det helst om ham at han er «veldig for EU». Det er langt fra nok til å løse Ukrainas problemer. Dessuten er oppslutningen han har i det ukrainske folk noe sånt som 15 %, har jeg hørt. Han ser ikke ut som noen redningsmann. Han har det neppe i seg.

Den tredje av de synlige revolusjonslederne er Oleg Tjahnybok. Han er kort og godt fascist. Han er farlig, og vil være langt mer uspiselig for vesten, enn Janukovitsj er.

Felles for særlig Klitsjko og Jatsenjuk er at de forsøker å stikke seg frem, og liksom være litt i styringen. De står på denne scenen på uavhengighetsplassen og snakker, og blir referert i vestlige medier. Men de har ikke kontroll på folkemassene. De har oppfordret til fredelige demonstrasjoner, men alle kan se at demonstrasjonene er voldelige. Og det er ikke bare politiet som provoserer, her bygges katapulter og lages brannbomber, en farlig stor del av demonstrantene er ikke ledet av noen, og kjemper for et uklart «fritt Ukraina». Det er folk som står til høyre for Tjahnybok, brunere enn fascistene. Det er ikke akkurat folk med utdannelse. De spylte Klitsjko med brannslokningsapparat da han oppfordret til fredelige demonstrasjoner.

Klitsjko og Jatseniuk er tilbudt plasser i regjeringen, statsminister og visestatsminister, og har takket nei. Det er mange spekulasjoner, både om hvorfor de ble tilbudt disse postene og hvorfor de takket nei. Med Ukraina – og Russland – er det vanskelig å vite. Det skjer mye der, under bordet. Jeg tror ikke Janukovitsj ikke gjør noe Putin ikke har godkjent. Og jeg tror ikke at Russland vil gå med på at Janukovitsj gir fra seg makten, uten at det er helt trygt for dem. Derfor tror jeg ultimatet demonstrantene stiller – gjennom Klitsjko og Jatsenjuk – er veldig uspiselig for Janukovitsj og hans regime. De kan ikke gi fra seg makten. Da faller alt.

På den annen side kan Janukovitsj heller ikke fortsette å være formell president i et land han ikke har kontroll over. Det er for synlig at demonstrantene kan gjøre som de vil, nå også i andre byer enn Kiev, og at han ikke klarer å få slutt på dem, verken med det gode eller vonde. Nå som en ny uke snart skal begynne, er overtaket på opposisjonens side. Det er likevel ingen grunn til å være optimistisk. Det er ingen vei ut av dette som ser lovende ut. Derimot er det en del mulige veier som leder inn i katastrofen.

Begeistringen man følte i 1989 og 2004 er ikke på sin plass, her. Den riktige følelsen her er bekymring.

Nettopp ankommet revolusjonært Kiev

Det er morgen lørdag 21. Desember, en dag etter innlegget ble postet, jeg sitter på rommet etter en stor og tung frokost, med kraftige kjøttkaker og solid, russisk øl. På øret er juleplaten til Bob Dylan, akkurat nå «I’ll be home for christmas», kanskje den beste julesangen jeg vet, (you can plan on me, den linjen kan ikke synges bedre enn her), og jeg har denne platen her, siden Wimp har kommet med et nytt, beleilig tilbud, 3 måneder til prisen for 1, og dermed er jeg klar til å skrive innlegget om hvordan ankomsten hit ned var.

Etter en god siste dag hos mor var jeg ivrig etter å reise. Jeg hadde gjort alt i min makt for å bli sliten og trøtt, og greie å sovne, jeg hadde løpt langt og fort, jeg hadde til og med latt være å drikke kaffe. Likevel var det slik at det kroppslige jeg ikke skjønne vitsen med å sovne da jeg la meg litt over elleve. Og da jeg endelig gjorde det, våknet jeg igjen ved den minste lyd, eller uten hjelp av lyd. Vekkerklokken halv fire fikk jeg aldri bruk for. Kvart over tre fikk det være nok. Jeg stod opp, gjorde meg klar, og ble kjørt av mor til flyplassen.

For en gangs skyld gikk flyreiser ned helt fint, uten problemer eller ergrelser av noe slag. Ivrig var jeg fremdeles. Matpakken spiste jeg på sola flyplass, i tråd med det herlige prinsipp å alltid spise alt opp før reisen begynner. Til Riga kom vi 20 minutter før tiden, og det er nå slutt på tullet med at vi må gjennom en ny sikkerhetskontroll for å reise ut av EU. Fra Riga til Kiev hadde jeg sete ved nødutgang, og dermed bedre beinplass. Bare velstand.

På Borispol, flyplassen i Kiev, suste jeg rett gjennom passkontrollen, ingen problem av noe slag. Bagasjen kom kjapt og greit. Tullete måtte vi sende den gjennom røngtenstråling, men vaktene som sjekket virket til å synes dette var like dumt og kjedelig som oss. Noen gikk rett forbi uten å sende bagasjer på dette båndet. De som ble sett, fikk beskjed om å legge bagasjen på båndet de også. Men vaktene var nok gladest for dem som ikke ble sett.

Revolusjonært Kiev

Ved ankomst var det ingen som ventet meg. Jeg var forberedt på at Olia ikke skulle være der. Hun sa det var blitt dyrere, så det var ikke nødvendig for vår faste sjåfør, Andrej, å kjøre innom og hente henne, før de sammen hentet meg på flyplassen. Jeg var ikke helt forberedt på at ikke Andrej skulle være der heller. Og på flyplassen i Kiev gjelder det å ikke se forvirret ut. Det må ikke se ut som du ikke helt vet hva du skal gjøre. Da er taxisjåførene over deg. De var straks over meg.

Heldigvis fant jeg Andrej, før jeg virkelig ble nødt til å tenke gjennom alternativene mine. Han var blitt merkbart tynnere. Kanskje et tegn på at alt ikke er som det skal være i Ukraina for tiden. Og da tenker jeg ikke på demonstrasjonene. Det er vanskelig å tro det skal komme noe godt ut av dem. Og hittil kan det nesten se ut som folk bryr seg mer hjemme hos oss, enn her nede. Jeg tenker på økonomien. Ukraina har gigantiske pengeproblemer, og det blir verre. Det når for noen et punkt der det ikke engang er mulig å late som man lever et normalt liv.

Vi kjørte hjemover, selvsagt med mindre prat enn når Olia er i bilen. Men jeg fikk nå ymtet frempå om at det er revolusjonære tilstander i byen, hvorpå Andrej smilte, som jeg også gjorde det. «Folk har fått nok av Janukovitsj», sa han. Og det kan jo være troverdig nok. Andrej pekte også på en bil med ukrainsk flagg, en del av revolusjonen. Det virket ikke til å være noe stort trykk. Mitt førsteinntrykk er at folk bare vil bli ferdige med hele greiene.

I sentrum var det trafikkork. Det kan forklare hvorfor Olia ikke kunne være med og hente meg. En kjøretur som til vanlig tar fem minutter, tok nå to timer. Det stod bom stille. «Det er revolusjonen», sa Andrej. Og nå var det han som hadde fått nok av den. Det var en tålmodighetsprøve han ikke besto, dette her. Ikke så rart, han var jo på jobb, og tok bare fri lite grann for å hente meg, for litt ekstra inntekt. Det var ikke med i beregningen at flere timer skulle gå med.

Flere enn Andrej var åpenbart utålmodige. Man kan trygt si folk ikke oppførte seg i denne trafikkorken. Det viste seg å være politiet som forårsaket den, som Andrej formulerte det. De dirigerte i hvert fall uten at det var helt forståelig hva hensikten var. Det kunne virkelig føles som de skapte mer brems, enn flyt. For meg gjorde det ikke så mye, bare litt kjedelig at jeg kom senere frem til Olia, og dumt at det plaget Andrej så mye. For Ukrainerne må det være fryktelig, hvis dette er hverdagen. Som om de ikke har nok å bekymre seg over, om de ikke skal kaste bort timer av sitt liv og arbeidstid også.

Ankomst leiligheten

Til slutt kom vi frem. Andrej hjalp å bære koffertene, fikk betalingen sin, og forsvant. Der var jeg med Olia og familien. Som vanlig var det dekket overdådig på, rikelig med mat og drikke. Det var forrett med russiske grønnsaker, og hovedrett med borsjtsj, som det skrives. Tilbehør var grovt, russisk brød, svart brød, som det heter der, «brødet som biter tilbake når du spiser det», som en amerikansk professor en gang formulerte det. Senere på kvelden ventet det potetkaker, «drainiki», og forresten var det satt frem en skål kylling også. Så det var nok mat.

Olia mente en stund at jeg ikke så nok på henne. Så hun fant etter en stund frem matematikkbøkene. Denne forklaringen fikk jeg senere. Aldri kunne jeg gjettet det da. Men sånn er det. Det er vel halvannen uke siden vi så hverandre sist, og enda lenger siden vi var med hverandre i fred og ro. Så denne ferien vil bli kjærkommen.

Den er startet nå.

En idé om hva slags overflod som blir servert ved russiske måltid.