Alle tiders mandag

I går hadde vi en fantastisk dag i Kiev. Det hadde vi dag også, men det skal jeg skrive om i morgen. Her kommer hvordan Olia, Ira og jeg satte oss i en marsjrutka ned til Kontraktovaja plosjad, hadde et rolig måltid mat på en restaurant med lekerom, før vi ruslet over gangbroen til paradis for Irina. Hun er alltid veldig aktiv, men denne dagen tok alle kaker. Hun var konstant løpende, øynene vidt oppspilt, her var så mye å se å gjøre, sansene må være vidåpne for å få med seg alt!

Morgen og leker

Det var treningsdag for meg igjen. Jeg våknet grytidlig, og rakk både 450 repetisjoner og en morgenøl før jeg tok metroen tilbake. Slik fikk jeg skrevet et par bloggposter på iPhone, noe som går ulidelig sakte, vanskelig som der er å treffe bokstavene med tykke voksenfingre. På Arsenalnaja Ⓜ har de Internett nå, så der får jeg lastet opp det jeg har skrevet, og sjekket morgennyheter på BBC.

Hjemme er de ennå ikke i gang. Olia er våken, men Irina sover. Til frokost er det pelemeni, en slags russisk pasta. Jeg spiser den, følger med på samtalene rundt bordet. Og når jeg er alene, er det nyheter igjen. Jeg har jo til og med en avis å lese, nå som jeg er digital sommerabonnent på Dagens Næringsliv, men jeg havner på etterskudd også her.

Når Irina våkner er det som om teppet går opp. Da begynner dagen og livet. Hun våkner fiks ferdig om dagen, strålende glad, klar til å løpe rundt og leke med Tasia, som hun kaller Dadia, noe jeg artig nok var den første i familien til å få med meg og forstå. Babusjka får lurt i henne litt mat også, og så er det å løpe litt igjen, eller finne seg en skjerm og se YouTube. Akkurat disse dagene her klarer hun også for første gang spille et spill der hun skal flytte dyr over i former som passer dem, så det gjør hun også en del.

Så er det ut å gå for oss alle. Olia vil legge veien om markedet vi har her i nærheten. Der kjøper hun leker til Irina, noe som heter Ninja, en etterligning av Lego, til en brøkdel av prisen. Helt i Olias stil. Hun handler en hel bærepose full av små plastesker med legoaktig byggesett, mens Irina og jeg har oss en kaffe og en juice. Det er første gang, forresten, litt merkelig, at jeg kommer på at også Irina må få noe godt, når jeg får kaffe. Tidligere har jeg jo bare gitt henne lokket og sugerøret til å slikke skummet av kapputsjinoen. Nå kjøpte jeg selvfølgelig en hel liten juice, på to desiliter og med sugerør, slik at vi begge tålmodig kunne vente.

Vi kom oss ikke med buss 62, som går fra botanisk hage til Kontraktovaja plosjad, men fikk en fin marsjrutka i stedet, til samme pris. Tre griven, én krone.

Gulrotkjærlighet

Temaet er ofte for oss om vi skal spise nå, senere eller ikke i det hele tatt, og om vi skal benytte av oss businesslunsjen mange restauranter har mellom 1200 og 1600. Med de kraftige frokostene vi pleier ha er det ikke alltid vi rekker å bli sultne til den tiden, men å gå helt til kvelden uten mat er også lenge. Vanligvis er det jeg som presser på for å få spist, og jeg som vinner. Sånn gikk det denne gangen også, sånn cirka, vi ble enige om å se om en av restauantene mellom kontraktovaja og postovaja hadde businesslunsj. Men vi gikk ikke opp til vår gamle favoritt, Kievskij, som vi visste hadde det.

I enden av gaten fant vi en restaurant som hadde businesslunsj, litt dyrere enn andre, men grei. Den heter noe sånt som Liubov Markovka, ord som betyr «kjærlighet» og «gulrot». Det er en litt hipster restaurant, eller litt retro, jeg kan jo ikke helt forskjellen, og er ikke sikker på om det går an å være hipster og retro på en gang. Det var i hvert fall tilgjort enkelt og uhøytidelig der inne, og litt for høy musikk. Irina og jeg var der i vår, da jeg bare var mellomfornøyd. Nettopp på grunn av musikken, og at maten var litt dyrere og litt dårligere enn andre businesslunsjer. Litt dyrere er snakk om 10-20 UAH, ikke så mye mer enn en femmer. Så det er ikke noe å snakke om.

Denne restauranten hadde også lekerom for Irina. De hadde gjort det meget smart og flott, helt inners i restauranten, i et eget rom, litt atskilt fra de andre, var det plass for voksne å spise på, og et forheng og plass for barn å leke. De hadde lagt ut mange ballonger, og bamser og dukker og biler og forskjellig. Klokt hadde de lagt ut leker som ikke bråkte så veldig. Litt eldre barn hadde tegnesaker og papir. Irina var straks i hundre, så i hundre at vi fikk ikke i henne særlig med mat, men Olia og jeg var mer enn enig i at det var det verdt, når hun og jeg kunne spise helt i fred. Det var også WiFi, så når måltidet gikk mot slutten, leste Olia litt fysikk til fremtidige eksamener, mens også jeg kunne fikse frem en telefon og sjekke mitt. Hyggelig ble vi stadig vekk avbrutt av Irina, som hadde en ny leke å vise oss.

Som det ideelle barn Irina er, så hun her på restauranten sitt snitt til å lage en bæsjebleie, slik at vi kunne skifte med tilgang til toalett og vann. Mens Olia og Ira var ute, så jeg mitt snitt til å bestille en øl til. Jeg synes det er viktig å slappe av til måltidene, ikke noe hastverk, ikke noe rusj. Businesslunsjen besto av en enkel salat eller suppe og en enkel hovedrett, ikke noe å snakke om. Men i varmen var vi ikke all verdens sultne uansett. Liubov markovka havner på listen over restauranter vi vil besøke igjen. Vi er rett og slett i ferd med å bygge oss opp et nytt reservoir, etter at mange av restaurantene vi besøkte jevnlig tidligere nå ikke eksisterer lenger.

Ny strand

De har laget en ny promenade mellom Postovaja plosjad og gangbroen. Det er et arbeid som har pågått noen år, og som ennå ikke er helt ferdig, men resultatet er veldig bra. Det er god plass å gå, pent å se, og avslappet og rolig stemning. Oppe på plassen har de laget en fontene for barn å leke i, en kjempeide i alle varme byer, men denne gangen fikk vi lirket Irina forbi, så vi kunne komme oss til stranden før det ble kveld. Hun har jo lekt noen ganger i denne fontenen før, og protesterte ikke nevnerverdig.

I gangbroen fra 1957 var det noen galninger som lekte i spennet, eller hva det kalles, det som holder broen. Det går høyt til værs, og denne dagen var det visst populært å klatre opp for å la seg fotografere. Det er noe vi ikke har sett før. Olia føler et veldig ansvar i sånne situasjoner, og har en veldig trang til å si i fra, få en stopp på det. Det er jo farlig, ramler de ned, er det slutt, men folk som tør å klatre opp pleier ha såpass kontroll at de ikke ramler ned. Temmelig forbudt er det, uansett, og jeg ser de har satt opp piggtråd og stengsler for at ingen skal få ideer. Klatrekyndige har imidlertid andre ruter å komme seg opp, noe de demonstrerte ved å være der.

Vanligvis er vår strand til venstre for gangbroen, men denne gangen ville Olia prøve noe nytt, og vi gikk til høyre. Her bygger de opp et nytt anlegg for vår tid, her er det en businessmann som vil gjøre det skikkelig. Alt er laget av tre, skikkelige planker, snekret sammen. Det er over et enormt område, og de umalte plankene binder det sammen. Det er planker på marken, så man slipper å gå og trille vogn på den myke og humpete sanden. Det er salg av øl og drinker, litt dyrere enn andre steder i Kiev, men latterlig billig i forhold til alle andre steder i Europa, eller steder hvorfra folk har råd til å reise som turist. De har også WiFi, og rikelig med stikkontakter, så folk kan sitte med computerne sine eller lade sine duppeditter. Møblementet er tilgjort laidback, det engelske ordet relax, og de har åpent kjøkken, som hippe restauranter skal ha det om dagen. Hele anlegget er under arbeid, så i løpet av året eller til neste år blir det sikkert råflott. De trenger noe å lokke med for å få folk over broen, og så til høyre, den soleklart mest populære stranden er til venstre. Rett over broen er det også tjukt av barer og kafeer hvor man kan få kjøpt sin øl og sin sjeberaska (her skriver jeg det feil, jeg må spørre Olia hva det er). Kanskje er det regelrett markedsmekanismer som gjør at eieren av dette fancy anlegget legger seg sånn i selen for å få kunder? Eller er det grunn til å være mistenksom til en som har fått rettighetene til å få drive på et så stort område av stranden?

De har det enklest som ikke tenker på det, kjøper sin øl eller drink, og surfer laidback i vei på nettet, slik meningen er man skal gjøre. Denne dagen var PC mest populært, og forbausende mange var på Skype.

Olia og jeg går imidlertid aldri på fancy steder som er litt dyrere, ikke når vi er sammen. Vi la oss ned på stranden, på et fint teppe Olia har med. Et sengetrekk er det vel, strengt tatt. Der slengte Olia ut den ene Ninja-lego-leken etter den andre, helt ubekymret for at mange «detaljer» som det heter på russisk, nok gikk tapt i sanden. Irina syntes hver eneste én av dem var fabelaktige, laget billyder når det var biler, holdt delene i været, og kastet dem i sanden.

På denne stranden var det færre folk. Vi hadde praktisk talt elven for oss selv. Jeg badet med Irina, snurret henne rundt i vannet, løp med henne, holdt henne i svømmestilling, kastet henne opp i luften, lot henne stå på føttene mine, lot henne selv måtte holde seg fast mens jeg gjorde forskjellige ting, satte henne på bakken med vann til haken, responsen var uten unntak 100 %. Dette var helt topp. Av alt ville hun ha mer. Jeg unner verden å bade med Irina. Det er en smittende glede den trenger om dagen.

Fastboende?

Litt lenger borte satt et par karer utenfor et «telt», i hermetegn. Det var ikke telt, det var vanskelig å se hva det var, men funksjonen var som et telt, og størrelsen var som et telt. De hadde satt opp et slags rør, et halvt rør, helt åpenbart til å sove i, vi kunne skimte soveposer eller madrasser eller hva det var, i åpningen. Det var klær til tørk, kjøkkenutstyr, og det røk av mat som ble laget. Karene beveget seg i ferietemp, langsomt, og satt stort sett på stoler ved siden av hverandre. Rett som det var hadde han ene noe nyttig å gjøre, skrubbe en stamp, servere maten. På et tidspunkt tok den andre på seg klær, en t-skjorte og en dongreibukse. Ellers satt de i kortbukse og bar overkropp. Den eldste av dem leste en bok. Senere kunne jeg se enda en, ligge inne i teltet, eller hva det var.

– Bor de der, eller er det ferie? spurte jeg Olia. – Jeg vet ikke. Antagelig er de boende.

Irtsjik

Denne ettermiddagen var Irinas. Hun hadde ikke klær på, og kunne når hun ville løpe ned til vannet, så kom jeg etter, og det var bading. Når hun var ferdig, kunne hun løpe opp til Olia på teppet, og leke med Ninjalego eller få melk fra brystet. På et tidspunkt bestemte hun seg for å løpe langs kanten av elven. Frem og tilbake, i stor fart for et barn på ennå ikke to år, som om hun bare hadde energi og glede hun måtte få utløp for. Jeg løp etter henne, og det syntes hun var så morsomt, så morsomt. Hun løp rett inn i snøret til en gubbe som satt og fisket, ingen sak, vikle foten ut igjen, løpe videre. Hun hadde en legoninjabil i hånden, og kastet den i sanden og i vannet. Hun tok av hjulene og kastet dem også. Så godt jeg kunne forsøkte jeg å finne igjen delen, så vi kunne få dem hjem. Men det er jo ikke så farlig, når leken koster en knapp tier. Som alltid, som alltid sjarmerte hun alle på stranden. Flere kunne ikke la være å se på henne. Hun så forundret og nysgjerrig tilbake, før hun fortsatte med sitt, løpe videre, vifte med hendene, juble.

Så var det på tide å bevege oss hjemover, sakte. Irina måtte vi lirke med oss, lure henne på rett vei, der hun løp. Å sitte i vognen var selvfølgelig ikke noe som kunne komme på tale, det var VM i uaktuelt, som var et uttrykk en vennine av meg pleide å bruke på 90-tallet. Olia så på folkene som snekret, det var platået til å gå på som var arbeidet, veldig konkret og direkte, 4-5 planker på små bjelker til å holde, og så var de klare til å legges på bakken. Det var tre stykker som jobbet i en rasende fart. Kanskje er det karakteristisk at de ikke alle hadde hammer, han ene brukte baksiden av en øks å spikre med.

En familie med små barn kom gående langs plankene, og Irina prøvde seg på dem. Hun har ikke noe ordentlig språk ennå, men hun prøver seg med triksene hun kan, smiler og legger hodet på skakket. Det er sjelden hun helt skjønner hva en eventuell lek eventuelt går i, men hun vil gjerne være med allikevel, og leker i vei på sin måte. Hun fikk lov til å gå sammen med dem, Olia kom litt i snakk med dem, eller noen andre, mens jeg gikk rundt og fotograferte. Så var Irina videre til neste eventyr.

Det var utrolig for henne. Plutselig var det en haug med katter, kiska mau, som de sier på russisk, «pusekatt mjau». Så kommer en hest gående, kon(j)i-go-go. Trapper har hun lenge likt, opp og ned, inn på kafeene, rundt omkring, opp og ned. Inni her får Olia kjøpt noe mat å lure inn i henne også, ukrainske pølser, i pølsebrød to voksne hender vil slite med å få armene rundt. Irina ville bare ha pølsene. Jeg fikk min øl, Olia sin kaffe. Det var virkelig en bra dag, virkelig en bra dag.

Hjem

Vi svidde av litt penger der på kafeen, men tingene er så billig at det merkes ikke. Olia fulgte med på en kvinne fra Thailand, eller et annet land i Asia, et sjelden syn på disse trakter. Plutselig smalt det i kaffekoppen borte hos henne, hos Olia. Den thailandske kvinnen hadde satt seg på fanget til en blond herfra. Det er virkelig sjelden, det mangler ikke på tilbud fra ukrainske kvinner til ukrainske menn som er noe å satse på. Her kommer man ikke langt om man er kvinne fra andre steder i verden. De ukrainske og russiske mennene satser på sine egne, forståelig nok.

Olia syntes dette var så utrolig at hun satte seg fore å finne ut hva det var noe. Den thainlandske kvinnen var eldre enn gutten, eller mannen, eller hva vi skal kalle ham, og hun var tykkfallen og ikke noe man til vanlig vil kalle vakker. Det var en mismatch i forholdet, om det kan kalles et forhold, også jeg er enig i det. En tredje mann i 20-årene var der også. Det viste seg at den blonde gutten var schnydens full, og at den asiatiske kvinnen hadde vært så lenge her at samtalen gikk på russisk, men om hun snakket russisk flytende kunne ikke Olia avgjøre ut i fra det lille hun sa.

I mellomtiden løp Irina frem og tilbake overalt. Ramle gjorde hun også, hun har skrubbet seg helt opp på knær og albue, men en dag som denne går det ikke an å tenke på sånt. Det var opp igjen, gråte et blunk, og så videre.

Det begynte å mørkne. Og som det ofte skjer med Irina, og sikkert de fleste andre barn. Etter full aktivitet, når de settes i vognen, så sovner de straks. Det gjorde Irina nå. Det tok anslagsvis 15 sekund.

Dermed hadde Olia og jeg god og avslappet tid til å komme oss tilbake til hovedgaten, og buss 62 hjem igjen. Tidligere på dagen hadde Olia en romantisk plan om å avslutte ved klosteranlegget Lavra. Men nå som det var mørkt og klokken nærmet seg ti og vel så det, ville det blitt rart. Vi reiste hjem. Irina ble spylt og dusjet, jeg tror Olia fikk lurt i henne litt grøt, og så var målet hun skulle sovne videre i søvnen fra barnevognen.

Det gikk ikke.

Rolig kveld på Rubl

Like ved dervi bor ligger en pub jeg aldri har vært på. Den heter Rubl. Her får man lokalt øl til under 20 kroner (Lvoskoe koster 19 hryvna), her er rolig musikk og rolig stemning. Ideelt.

Både Olia og moren er slitne i dag. Det var bare så vidt de orket å sette frem en rekke småretter, rester fra i går, kalde. Jeg hadde både hatt kraftig lunsj med borsj (på twitter ble jeg rettet til at det heter borsjtsj, men hvordan si noe sånt på norsk – altså borsj), og mellommåltid med tykke pannekaker. Jeg sultet ikke. Tvert i mot, jeg pirket bare i maten.

Men det var stusselig å sitte på kjøkkenet alene. Dessuten var det Champions league i kveld, med Juventus mot Celtic. Den kunne jeg nå se på, med en billig ukrainsk øl.

Nå viser de ikke kampen her jeg er. Men de har WiFi, så jeg kan følge stillingen på mobilen. Og Juventus leder allerede 1-0. På bortebane er det bra.

Den rolige stemningen gjør meg godt. Uvirkelig er det ingen til stede her, utenom servetrisen og jeg, og mannen bak baren. De er i et annet rom, og forstyrrer ikke meg. Kanskje skulle jeg slå av en prat med dem? Høre hvordan det er å holde et sted gående, når det ikke kommer gjester?

Sjansene er større for at jeg vil bli sittende og taste på mobilen. Men det er også gode sjanser for at jeg vil vende tilbake hit igjen. Om de da innleder en samtale med meg, vil jeg ikke nøle med å svare.

20130212-224720.jpg

En svipptur innom Riga

Riga er hovedstaden i Latvia. Den ble grunnlagt, og har egentlig aldri vært hovedstad i noen stormakt. Men den har likevel sitt gamle historiske sentrum, som mange av de østeuropeiske byene har, og den gikk gjennom store prøvelser under andre verdenskrig og under Sovjetregimet som fulgte under Stalin. I dag er den hovedstad i et fritt Latvia, et land som da jeg var der for ett år siden var et optimistisk land, men som nå har fått møte finanskrisen verre enn de fleste.

 

Da jeg gikk omkring her noen dager for litt over et år siden var jeg ugift, og gikk rundt alene. I dag går jeg også rundt alene, men nå har jeg giftering og ei som tenker på meg. Hun er igjen i Kiev, og jeg tenker også på henne hele tiden. Jeg har gjort det som jeg aldri har gjort før, men alltid har sett på som en interessant mulighet: Benytte en mellomlanding til å besøke en ny by.

 

Flyet fra Kiev gikk klokken 1530 i dag. Før den tid rakk vi å spise en god frokost, suppe igjen, hele tallerkenen fylt. Vi drakk også en flaske champagne til ære og meg, mamma Irina, søster Tanja, min kjære kone Olia og jeg. Forresten var suppen bare forretten, det ventet en hovedrett med potetstappe og speilegg. Ingen må tro det dreide seg om ett speilegg.

 

Jeg var lykkelig og stappmett da jeg la meg for å hvile. Olia ble igjen på kjøkkenet for å lage nistemat. Jeg hadde ymtet frempå da vi satt på toget fra Simferopol til Kiev at slik niste som vi spiste der, ville være fin å ha på flyet også. Det var nemlig lenge fra jeg reiste til jeg kommer frem. Flyet vil ikke lande i Bergen før 0025 norsk tid, og jeg vil ikke være hjemme i huset mitt før langt utpå natten.

 

Olia tok meg fullstendig på ordet, og styrte på i kjøkkenet hele formiddagen. Jeg har sikkert mange lykkelige feminister blant leserne mine, og de har sikkert mange gode argumenter for meningene sine, men som mann og som meg selv må jeg si at det er herlig å bli servert rikelig med mat. Og tingene er så viselig innrettet at Olia blir lykkelig når jeg blir glad over maten hun lager. For meg er det en enkel sak å bli glad for mat.

 

Klokken ett var det ut av huset. Jeg hadde gjort noen runder i butikken for å kjøpe flere matvarer, og jeg hadde vært litt på rommet og pakket mens hun laget mat, så det tok litt tid før det gikk opp for oss at jeg faktisk kom til å reise og nesten to måneders samvær ville bli erstattet av halvannen måneds atskilles. Fryktelig.

 

Ikke før hadde dette gått opp for oss, så måtte jeg gå. Så noen stor sentimentalitet ble det ikke. Vi fikk alle tingene på plass i håndbagasjen i en fart, kofferten hadde jeg allerede pakket, og så var det tradisjonen tro å sette seg på koffertene og tie stille for en stund. Det må til av gammel overtro, og for å roe nervene.

 

Jeg hadde jo ikke gjort alt korrekt, for etter denne stille stund og etter jeg var ute av huset, så kom jeg på at jeg hadde glemt (den ukrainske) mobiltelefonen. Det er strengt forbudt å gå inn i huset etter å ha forlatt det, så telefonen måtte de andre finne, og det gjorde de ved å ringe til den. Vel ute av huset viste det seg at jeg hadde glemt noe atskillig mer alvorlig – ledningen til datamaskinen.

 

Men jeg har lang erfaring i å glemme ting og i å somle ting, og et veldig nyttig tips er å erkjenne det, glemme det og ikke å tenke på det. Det blir ikke bedre av å gå rundt og ergre seg,

 

Jeg var også veldig spent på om kofferten ville bli for tung etter å ha kjøpt 2 liter honning i en tung krukke, og rikelig med andre ting å frakte. Kofferten veide 21,1 kilo, men AirBaltic lot det klokelig gå. Pripne flyeselskap på vektgrensene er ikke å foretrekke.

 

Etter dette var det å kysse og klemme på Olia, oioioi, jeg blir trist når jeg tenker på det, det blir en stund til neste gang. Men der på flyplassen hadde vi så mye å tenke på, at det ble ikke så følelsesladd som det kunne. Jeg skulle nemlig gjennom sikkerhetskontrollen. Og Olia hadde sendt med meg gaffel og skje for å spise maten hun hadde laget. Jeg hadde protestert mot gaffelen, men Olia hadde sagt det var et elendig kinesisk produkt uegnet til kapring av fly.

 

Men den verdensomspennende skrekken etter terrorangrepet som nå er 8 år siden, er ikke plaget av fornuft. Gaffelen måtte i søpla.

 

Så var det pass- og immigrasjonskortkontroll, og Olia og jeg kunne endelig ringes og snakke med hverandre ordentlig. Det må forresten med at under avskjeden stod taxien hennes og ventet, og det er måte på hva selv private taxisjåfører vil finne seg i for 150 griven frem og tilbake 40 minutter til Borispol. Oioi, det er trist å reise fra henne.

 

Under flyturen prøvde jeg å sove lite grann, det blir en sen natt, og jeg har litt å gjøre når jeg kommer frem til Bergen også. Men det ble som det pleier å bli med soving på fly; sovingen uteblir.

 

Riga

Jeg var likevel opplagt og målrettet da vi landet i Riga. Jeg kom meg raskt ut av flyet. Jeg hadde sjekket valutakurs og flybuss på forhånd, verdien er 1 lats er 12,5 kroner akkurat nå. Flybussen koster 0,50 ls, og tar cirka en halv time. Flyet lander 1710, og nest fly går 2230. Alt er allerede sjekket inn, så jeg har bare håndbagasjen. Det skulle bli et par timer i sentrum.

 

På flybussen ble jeg overbevist om at jeg hadde gjort det riktige. Om det så hadde vært bare å ta flybussen tilbake igjen, ville det vært riktig. Alt er bedre enn å kope på en flyplass, og 12 kroner frem og tilbake er ingen pris.

 

Da jeg kom frem til Riga ble jeg enda sikrere. Jeg kjente meg selvfølgelig straks igjen da jeg så elven, og vi kjørte inn i gamlebyen. Jeg gikk av med en gang, og begynte å gå meg i vill i de trange og svingte gatene.

 

Et delmål var bare å være litt i Riga. Et hovedmål var å finne en slags pub med internettilkobling, hvor jeg kunne ta en øl og oppdatere hva jeg holder på med på nettet. Etter en drøy havtimes gange endte jeg opp på Paddy Whealan, den irske puben, hvor det til overmål viste seg at Premier league hadde begynt. Og det med storkamp Tottenham – Liverpool. Jeg kom akkurat i tide til å se Tottenham sette det første målet (og juble over det), og akkurat nå er stillingen 2 – 1.

 

Jeg kommer ikke til å forlate puben før kampen er slutt, selv om det kan medføre aldri så lite grann nerver med tanke på flyet jeg skal ta hjem. Jeg tenker at alt etter åtte er kritisk, og kampen slutter åtte. Så er det å ta den forsiktige gamblingen om at bussen til flyplassen går fra sentralstasjonen som jeg vet hvor er, og at veien bort dit fra Paddy Whealan ikke er så lang, og at jeg går riktig med en gang, og også finner bussen. Backup plan er Taxi kl ni, om alt skulle gå riv ruskende galt.

 

Men sjansene for det er lik null. Jeg sitter glad og fornøyd med min øl og ser Tottenham lede 2 – 1, og jeg er helt overbevist om at jeg gjorde det riktige med å ta turen innom Riga.