Hvordan det egentlig står til i Ukraina

Mens jeg sitter utenfor kafe Skyberry og venter på den skal åpne, hører jeg det romstrere i søppeldunkene like ved. Det er en gammel, tynn pensjonist som leter etter om det er noe han kan bruke.

Turister i Ukraina vil ganske sikkert få et galt inntrykk hvordan det egentlig står til her nede. På overflaten er alt ganske bra, som man kan forvente i Øst-Europa, litt falleferdige bygninger her og der, dårlige veier og mange steder og ting modent for reperasjon, men folk går skikkelig kledd og alt er etter standarden rent og pent. Folk vandrer omkring og ser ganske glade ut i sommervarmen, på lekeplassene er det barn som leker, strender og parker har folk som koser seg, og i butikkene er folk og handler matvarer. Det ser helt vanlig ut.

Men under overflaten er alt mye, mye vanskeligere. Gå hjem til folk, og se innom kjøleskapene deres. Ta en titt på lønningene, og se på utgiftene. Særlig de faste utgiftene. Ukraina konkurrerer med Moldova om å være Europas fattigste land, det er et spørsmål om hva man måler etter, hvem som kommer dårligst ut. Omregnet i dollar er ingen lønninger lavere enn i Ukraina, de var i hvert fall ikke det sist jeg sjekket. Og Ukraina har problemer med arbeidsledighet, manglende sosial sikkerhet, og alt man forbinder med land med svak økonomi.

Det er beinhardt. Og alle TV-kameraer ble slått av, straks det var innført en vestvendt president i landet, sjokoladeoligarken Porosjenko. Under ham er landet blitt fattigere, og mer nasjonalistisk. Det går under raderen her hos oss, hvor alle er mer opptatt av hvor vanskelig og fælt det er i Russland, mens sannheten er at folk i Russland er mye mer fornøyd både med styret sitt og økonomien sin enn folk i Ukraina er. Med god grunn.

Fredag spaserte jeg langs strandgaten Rusanivskaja på andre siden av elven. Jeg hadde nettopp sett Frankrike – Urugay, og tatt noen øl i en bar som utenom meg og to andre, besto av de ansatte. En gammel dame står med en gåstol, og sier noe jeg ikke klarer å oppfatte. Jeg lurer på om hun trenger hjelp, kanskje skal hun over veien, eller noe, så jeg går og forhører meg hva det er. Hun sier noe på det som må være ukrainsk, for jeg skjønner ingenting, og jeg ber henne snakke russisk, for jeg skjønner ikke ukrainsk. Hun svarer på engelsk, tre ord: HELP ME, MONEY.

Pensjonsalderen ble i Russland nettopp satt opp fra 60 til 65 år. Protestene var i kjent stil større i Vest, enn i Øst. Putin mistet noen prosentpoeng oppslutning, det var noen demonstrasjoner, men skulle man finne de sterke følelsene og opprørte stemningen, måtte man søke etter engelske tekster på nettet. Ikke russiske. Som planen var, var russerne mer opptatt av VM i fotball, og drømmestarten med 5 – 0 over Saudi Arabia. I Vesten ble dette fremstilt som et lumsk triks av Putin.

Samtidig ble pensjonsalderen hevet i Ukraina også. Pussig nok fra 60 til 65 år. Det finner man ikke informasjon om, i alle fall ikke på engelsk, men folk her nede vet det, selvfølgelig, for det berører deres liv. Jeg har ikke tallene, men fra hva jeg har hørt er pensjonen i Russland fire ganger større enn i Ukraina. Kanskje har pensjonen i Ukraina steget nå, men da jeg hørte for et par år siden, var den under 1000 griven. Det er ukrainske penger, som før var jevngodt med norske, men nå, etter Maidan, skal deles på tre. Pensjonistene her har altså hundrelapper å leve for i måneden. Og i en storby som Kiev, er allerede de kommunale avgiftene med vann, søppel og kloakk og alt som hører med, høyere. Det er ikke rart de ber om penger.

15. juli stiger nok en gang prisene på offentlig transport her i Kiev. Det er vanlig med prisstigning, etter økonomisk teori skal det til og med være å ettertrakte med en viss inflasjon. Her i Ukraina er imidlertid stigningen 100 %, prisene på buss blir doblet, fra fire til åtte griven. Metroen skal også koste åtte, nå koster den fem. Etter norske forhold er det småpenger, umerkelig, et par kroner for hver reise, men for folk som bor og jobber her, og er avhengig av reise, blir denne femmeren hver dag en del av utgiften som spiser av inntekten.

I går, da vi kjørte hjem fra stranden med linje 118, kom det ombord en spesiell skapning. Han minnet litt om en professor, av den typen man sier om, at dette er en professor som ser ut som en boms. Klærne var gamle, slitte og falmede, hår og skjegg bustet og ustelt, slik det er når man har andre ting å tenke på, om det er viktige professorale emner, eller hvordan man skal klare seg gjennom de neste 24 timene. Han hadde også et plastskilt på brystet, et slik man får som identifikasjon når man er på kurs, og han hadde poser og en veske. Billetselgeren kom og ba ham kjøpe billett, og da var bløffen avslørt. Dette var nok ingen professor. De fire griven han trengte, hadde han ikke. Billettselgeren så ham kjøre de par hundre meterne til neste stopp, der han gikk av.

Solen skinner, Kiev presenterer seg fra sin beste side, overalt hvor turister kan tenkes å ferdes, er det lagt inn solide beløp for å gjøre det fresh og shiny, for å si de på engelsk. Det er imidlertid overflate, den overflaten vestlige turister og den vestlige verden liker å se, og den det offisielle Ukraina helst vil presentere. Det er ikke det riktige bildet. Det bildet består også av pensjonisten som graver gjennom søppelet, som står på gaten og ber om penger til tilfeldig forbipasserende, karen som kommer på bussen, og ikke har råd til kronen det koster.

Bilbombe og cyberangrep i Kiev

Det passet seg nesten litt godt at gårsdagens post omhandlet en del av problemene Ukraina etter Maidan sliter med. Mens jeg satt og skrev, var allerede nyheten om en bilbombe som drepte en ukrainsk offiser her kjent, og kort etter ble Ukraina hardest rammet av cyberangrepet Petya.

Jeg for min del hadde en fridag i går. Mama Olia og babusjka gav meg fri fra alt barnepass og samvær, så jeg kunne rusle rundt i Kievs gater som i ungkarsdagene. Ikke at det er så kjekt lenger, jeg har liksom gått fra meg, og det meste av tiden brukte jeg på å lese en tysk roman og plotte inn tyske gloser for å forberede meg til et nytt studium fra i høst. Bare sånn måtelig så jeg over nyhetene.

Den beste kilden for å lese om bilbomben er avisen en artikkel i avisen The Guardian, skrevet av Alec Luhn. Luhn er korrespondent i Moskva, han gjorde selv et stort nummer av han ble arrestert i forbindelse med demonstrasjonene mot Putins menn og korrupsjonen tidligere i vår, og han har fulgt Russland og de omkringliggende landene tett de siste årene. Artikkelen i Guardian er balansert, navnet på offiseren blir nevnt, oberst Maksim Shapoval, fra etterretningstjenesten, og ukrainske offisielle kilder ble sitert på at dette var terrorisme, og at Shapoval hadde vært med i kampene i øst, i Donbass. Den sedvanlige anklagen mot Russland blir lagt i munnen på en Jurij Butusov, redaktør av et nettsted Censor.net, det er han som i en post på Facebook skriver at Shapoval ledet en enhet som kjempet i Øst-Ukraina, og at russisk etterretning kan stå bak. Jeg har verken hørt om Butusov eller om nettstedet hans.

Luhn setter også drapet på Shapoval i sammenheng med flere andre drap i Ukraina de siste par årene, alle i Kiev, og både pro og anti det nye regimet i Kiev. De mest prominente som er blitt drept er journalisten Pavel Sheremet, også han drept av en bilbombe, det russiske parlamentsmedlemmet Dennis Vornonenkov, som ble skutt, og journalisten Oles Buzina, som også ble skutt. Særlig for Buzina er det utenkelig at det var russisk etterretning som skjøt, Luhn skriver selv Buzina var «pro russisk», noe som kanskje er en overdrivelse, men han var sterkt kritisk til det nye regimet. Det er langt flere enn disse tre som er drept, eller har dødd under mystiske omstendigheter, og langt flere som er mot det nye regimet, enn som er for det. Tar man med attentat begått i den rebelske regionen Donbass, så blir det riktig uhyggelig.  Men drap som kan knyttes opp mot Russland og særlig mot Putin, får mye større oppmerksomhet i vestlige medier. Sånn bygger vi, og opprettholder, fiendebilder.

For oss med familie i Kiev og bekjente i andre deler av Ukraina, er det bra at slike drap og attentat blir presentert også som et ukrainsk problem, og ikke bare et russisk. De siste par årene, etter Maidan, har det vært atskillig flere i Ukraina enn i Russland, atskillig flere enn i Russland under Putin, samlet sett, faktisk. Mye av det Russland med rette blir kritisert for under Putin, som sensur og politisk motivert vold og arrestasjoner, er mye her i Ukraina, under det nye styret satt inn etter Maidan-demonstrasjonene. Forfatteren Anton Khurkov er for Maidan, han støtter det nye Ukraina, og har skrevet mange artikler og gitt ut bok om endringene som har skjedd. Hans mest kjente bok er Døden og pingvinen, fra 1996, der han skriver om det nye Ukraina etter Sovjetunionens fall. På 90-tallet var Ukraina – som Russland – plaget av en sterk nedgang i levestandarden, og av mange høyprofilerte drap og attentat. Tiden vi er inne i nå, minner uhyggelig om den.

Cyberangrepet Ukraina ble rammet av stiller i en annen kategori. Her var Ukraina bare et offer blant mange. Kildene som skriver om dette angrepet er veldig mange, mine lesere kan google det frem like lett som jeg. Jeg har lest og fått med meg at det er metroen, flyplassen, sentralbanken, elektrisitetsverket og atomkraftanlegget i Tsjernobyl som er rammet, blant annet. Her er det også hintet til at Russland kan stå bak, men den beskyldningen er anstrengt, siden det russiske oljeselskapet Rosneft er rammet, blant flere russiske virksomheter. På meg ser det helst ut til å være økonomisk motivert. Siden de som står bak angrepet krever løsepenger for å frigjøre de rammede datamaskinene. Borer man seg litt ned i materien, og sjekker ryktestrømmen og diskusjonene på sosiale medier, ser man at en kar som Edvard Snowden mener at feilen som gjør at dette angrepet virker, er en åpning amerikanske NSA brukte for spionasje, en feil i Windows som ikke er blitt rettet. Feilen har et navn: Eternal Blue.

Her er nok også en del storpolitikk, og anklager i flere retninger. Amerikanerne vil gjerne ha skylden på noen de er i mot, som Russland, Nord Korea, Kina eller Iran, mens de som er mot USA gjerne vil ha skylden på dem. Angrepet er i alle fall virkelig nok, og det andre store angrepet bare på noen måneders tid. Så det virker som vi har å gjøre med et veldig reelt problem, som det bør komme reelle løsninger på, og man ikke burde bruke tiden på å slå hverandre i hodet med beskyldninger. For folk med bare vanlige datakunnskaper, er det veldig vanskelig å skjønne hvordan disse angrepene virker, noe som gjør dem desto skumlere, og noe som gjør at det kan danne seg ideer om litt av hvert. Jeg liker å få tingene forklart på en måte så man kan forstå dem. Det bør man forsøke med disse cyberangrepene også. Foreløpig synes jeg diskusjonen rundt dette består av mye støy.

Vi som er her nede merker ikke stort til det. Min kone Olia hadde ikke engang hørt om det da hun kom hjem for kvelden (derimot hadde både hun og moren hørt om bilbomben, like i nærheten der Olia, barnet og jeg var i går, så det syntes de var skummelt). Min kjære mor uttrykte bekymring for at en SMS hun sendte på iMessage ikke ville komme frem. Jeg kunne ikke betale regningen for et måltid på restauranten Pervak med visa, visa virket ikke, så jeg måtte betale kontant. Kanskje var dette på grunn av hackingen? På BBC leser jeg at metroen ble rammet slik at det ikke gikk an å betale med kort, der, noe jeg sant å si ikke visste gikk an å gjøre i det hele tatt. Alle bruker det sjetonger, og sjetonger kjøper man for småbeløp det er meningsløst å bruke visa for. Så her vet jeg ikke hva ellers så etterrettelige BBC har hatt i tankene. At de skriver som de gjør, indikerer imidlertid at metroen sannsynligvis har virket, noe jeg ikke visste om den gjorde, og noe som heller ikke spilte noen rolle, siden jeg ikke hadde bruk for den.

Antagelig virker alt sammen helt fint i dag. Går det lang tid før banksystemene begynner å virke, får vi problemer med at kontantene løper ut. Men det tror jeg skal mye til. Så vi er ikke bekymret. Vi er forbannet, frustrert og irritert over det som skjer i Ukraina, alle drapene og volden, krigen, korrupsjonen, sensuren og den elendige økonomien, men vi forsøker å holde også disse negative følelsene i sjakk. Det er jo sommerferien vår. Vi vil gjerne glede oss i den.

Fred i Syria?

Det pågår for tiden fredsforhandlinger for krigen i Kasakhstans hovedstad, Astana. Forhandlingene er ledet av Russland, Tyrkia og Iran, med Russland i førersetet. Amerikanerne er invitert til en observatørpost, og har sendt sin ambassadør i Kasakhstan. Fra Syria er flere av opprørsbevegelsene representert, alle sammen væpnede, i tillegg til den syriske regjeringen.

Så hva skal man håpe på?

Jeg skal ikke mene noe sterkt om krigen i Syria. Mange gjør det, og mange vet mer enn jeg. Normalt er det min erfaring at man skal være forsiktig med konfliktene i Midt-Østen. De pleier være ganske sammensatte, med dype historiske røtter og mange forskjellige interessegrupper, mange veldig sterke meninger. De er også voldelige, krever menneskeliv, og det skjer mye grusomt mange vil ha hevn eller oppreisning for. Frontene er sterke og harde.

Likevel håper jeg på fred i Syria. I våre medier blir det fremstilt som om tilfellet Syria er håpløst. Vi har støttet den såkalte moderate opposisjonen, men har jo hatt litt vanskeligheter med å gjøre rede for hvem denne moderate opposisjonen egentlig er, om den i det hele tatt finnes. Så vi har vært mot Assad, mot Russlands innblanding, og for opprørsgruppene, i håp om at det blant dem skal finnes noen som kan gi syrerne en bedre fremtid.

Så det er et nederlag for våre interesser at det nå er Russland, Tyrkia og Iran som forhandler om freden. Det er tre land det har stått mye negativt om, de siste årene, land det sjelden er en positiv vinkling mot i våre medier. Oppmerksomheten blir rettet mot manglende respekt for menneskerettighetene, manglende demokrati, og stadig mer autoritære styrer. Det er land som neppe kan ønske noe godt, eller gjøre noe godt, her i verden. At de – med unnta av Tyrkia – er villige til å støtte Assad, skulle være eksempel godt nok. De kommer til å sørge for at Assad blir sittende.

Kanskje er det det beste som kan skje. Krigen i Syria har så langt krevd 300 000 menneskeliv, og sendt over 10 000 000 på flukt, i følge FNs offisielle tall. Den begynte som en forlengelse av den arabiske våren, der den vestlige verden støttet arabiske opprørsgrupper og protestbevegelser, i håp om å gjøre slutt på autoritære styrer. I noen land ble protestene voldelige, eller ble møtt med vold, og Syria endte opp med å bli det aller verste eksempelet. Opprørsgruppene, som for en stor del er muslimske jihadister, fikk våpen fra Saudi Arabia og deres allierte, og noen fikk våpen og opplæring også fra USA og Vesten. De hadde rikelig med områder å boltre seg på, både i Syria og i nabolandet Irak, der statsmakten har store problemer med å holde staten sammen etter den amerikanskledede invasjonen i 2003. Som en konsekvens av krigen har vi fått konstruksjonen Den islamske stat, et litt merkelig og meget uhyggelig forsøk på å danne et nytt kalifat, og en av verdens ubestridt verste terrororganisasjoner.

Krigen har vært en dyp tragedie og en demonstrasjon av det internasjonale samfunnets avmakt. Som kriger fra tider vi skulle være ferdige med, har alle land med ambisjoner i regionen og i verden, blandet seg inn, og foret hver sine støttegrupper med våpen og utstyr. Vi Vest, ledet av USA, Storbritannia og Frankrike, har vært veldig klare på at president Bashar al-Assad må gå av, at det er den eneste mulige ende på krigen. Den muligheten fantes, i 2013, da Putin tilbød seg å bidra seg å sørge for at dette skjedde. Det ble avvist. Man ville avsette Assad uten russisk hjelp, og på egne premisser.

Nå ser det ut til at Assad får beholde makten, og at krigen har ledet til ingenting. Det er dog bedre enn at krigen fortsetter. Om fredsforhandlingene i Astana gjør at det blir fred i Syria, så må det være av det gode. Det er ganske spesielt om vi i Vesten, langt unna, skal ønske at krigen fortsetter, for å få en fred som mer tjener våre interesser. Og som vi kan være med på å forhandle frem, slik vi liker så godt.

Trump vs Russland

Jeg vet mange som følger denne bloggen er mest opptatt av hva som skjer i Russland og Ukraina, og forholdet mellom disse landene og resten av verden. Blant alt det negative som blir sagt om USAs nye president, Donald Trump, blir det også lagt vekt på at han er «Putins mann» og at han vil svekke NATO og den vestlige alliansen på bekostning av et nærmere vennskap med Russland. Jeg skal her, i all støyen, forsøke å gi min nøkterne vurdering av hva et slikt vennskap eventuelt består i.

Helgen har vært ganske spesiell. Trump har fortsatt sine første dager som president, som om han fortsatt var i valgkamp, med sterke beskyldninger mot meningsmotstandere og utskjelling av mediene. Hundretusenvis har tatt til gatene i USAs største byer, og ellers rundt om i verden, i protest mot Donald Trump, og fortvilelse av at en sånn mann har inntatt verdens mektigste posisjon.

Kanskje skulle man gjenta at amerikanerne har seg selv å takke. De har gjort demokratiet sitt og valgkampene sine om til et sirkusshow. De skulle ikke være overrasket over at sirkusdirektøren vinner. Resultatet av valget og protestene viser dype strukturelle problemer i det amerikanse samfunnet. Merk at det er kvinner i byene som protesterer, det som var Clintons kjernevelgere, og de protesterer først og fremst mot Trumps nedlatende syn på kvinner og utlendinger. Det er idealistiske protester, mot at Trump er så grov og plump. Den slags protester vinner ikke over velgerne som stemte på Trump. De er uutdannede, landsens folk, vanlige arbeidere, og antagelig langt mer konservative enn de progressive kvinnene i byene. Det er et delt samfunn, i kjempeproblemer. Trump er selvfølgelig ikke noen løsning på disse problemene, han vil bare forsterke dem. Han er den polariserende kandidaten i et polarisert samfunn.

Jeg er av den oppfatning at USA i likhet med resten av den vestlige verden nå burde være mer opptatt av egne, ganske store problemer, enn å ville løse alle andres problemer rundt om i verden. Vår demokratiske, liberale kapitalisme har kjørt seg litt fast, systemet har utfordringer det ikke er gitt vi vil overvinne. Det er blitt en ganske stor avstand mellom eliten og folket, eller det er blant folket en sterk oppfatning av at det er en slik, stor avstand, og folket som er opplært til å ytre sin mening og stemme etter egen mening, gjør det. Det ble oppfattet som politiske jordskjelv at Storbritannia ville ut av EU, og at amerikanerne ville ha Trump. Det kan også være et uttrykk for at eliten – eller makten – ikke har folket med seg i sine prosjekter. Mange av prosjektene har da også vitterlig kjørt seg grundig fast.

Derfor mener jeg og er villig til å argumentere for at Trump ikke er så horribel utenrikspolitisk, som han er som person, og som han vil være for amerikanerne selv. Mye av det han blir beskyldt for å gjøre, er slik som alle presidenter også før han har gjort, bare ikke så eksplisitt og med så sterke ord om det. Selvfølgelig satte også Obama, Bush x 2, Clinton og Reagen, og alle de andre, America first. Det er naivt å tro noe annet. Alle amerikanske presidenter har også presset på for at NATO-landene skal oppfylle sine forpliktelser, deriblant bruke 2 % av nasjonalbudsjett til militære formål (les: kjøpe amerikanske våpen), og truet med at amerikanerne ikke vil stå ved sine forpliktelser heller, om de lar være. Det var et viktig tema i Obamas siste, store intervju, i magasinet The Atlantic. Free riders, kalte han dem, de som ville ha militær hjelp av amerikanerne, men ikke ville ta sin del av utgiftene.

Jeg har vondt for å få hodet mitt rundt at det ikke er mer debatt om dette. Hvordan har det kommet til at vi aksepterer og forventer at fattige land, som de baltiske og Montenegro, skal bruke 2 % av sine nasjonale budsjetter, til å kjøpe våpen og finansiere hæren? Som jeg har skrevet og sagt mange ganger før, disse våpnene blir ikke brukt til forsvar, de blir brukt i USAs angrepskriger rundt omkring i verden. Som regel mot fattige, muslimske land.

Folk er imidlertid så skremt av Russland, at de tror at det er nødvendig. De tror at Russland, med et militærbudsjett på størrelse med Storbritannia og økonomi med størrelse med Italia, vil kunne invadere vestover om ikke NATO-landene har skikkelige militærbudsjetter og en aggressiv retorikk. Eksempelet med Hitler og andre verdenskrig, der Vestens unnfallenhet gjorde han fikk drive det for langt og bli for sterk før han møtte motstand, blir husket. Eksempelet med skuddene i Sarajevo og første verdenskrig blir glemt. Der var det alliansepolitikk og opprustning og skremselspropaganda som kastet verden ut i storkrig, på grunn av en enkelthendelse ingen kunne ha styringen over.

Fra Trump ble valgt til Obama gikk av skjedde en rekke merkelige ting. Obama-administrasjonen skrudde til presset mot Russland, og en sedvanlig samlet vestlig medieverden fulgte villig etter. Når det gjelder Russland og Putin, ser det ut til at ellers intelligente mennesker kan miste sin kritiske sans. Noe er, eller var, påstander uten bevis, noe var blank løgn, eller helt feil, og noe var egentlig mest av alt ganske sykt. Til det siste hører påstanden om at «det skal eksistere en sex-video med Trump og russiske prostituerte», og at «russerne kan bruke det til å presse Trump».

Hva skal man si om noe sånt? Kanskje skal man hengi seg til konspirasjonsteoretikerne, som mente at dette var lagt ut fra vestlig side for å presse Trump om han ble for snill mot russerne, man kunne da påstå om han at han var truet med sexvideoen. Ellers forventer vi vel ennå fra mediene våre fnugg av bevis, fnugg av hold i påstandene. Det skal ikke bare være å si at «det finnes en sexvideo» om en statsleder, og så kunne påstå at dette brukes av fremmede makter til utpressing. Ryktet er for øvrig utspekulert, siden russerne og Putin har brukt slike sexvideoer før (nettopp med to prostituerte), og brukt det til å ødelegge karrieren til egne politikere. Det passer også til Trumps moralske mangler, at han skal ha kjøpt seg prostituerte. Men det er sykt å påstå, sykt at det har fått så mye oppmerksomhet. Putin måtte ut og kommentere selv, til og med, noe han med respekt å melde klarte bedre enn våre vestlige «eksperter».

Det har også vært mye snakk om russisk «hacking». Det er merkelig hvordan den intelligente verden plutselig har fått sånn tiltro til CIA, som at det skal være umulig den organisasjonen der skal komme usanne eller ubekreftede opplysninger, til deres egen og USAs fordel. Er liksom hele historien glemt? Det er ikke lenger siden enn 2003 samme organisasjon hardnakket hevdet det fantes masseødeleggelsesvåpen i Irak, noe som førte til en hel krig. Kanskje hacket russerne, kanskje ikke. Ingen vet. Bevisene som er lagt frem, for at det skal være russere og den russiske stat, er ikke tilstrekkelige. Rapporten som er offentliggjort, i samarbeid mellom CIA, FBI og NSA, er direkte pinlig. Les den selv. Den ligger fritt tilgjengelig. Stort sett hevder den med «high confidence» at russerne blandet seg inn i det amerikanske presidentvalget, og de bruker som eksempler sitat fra russiske nasjonalister og den statsfinansierede TV-kanalen RT (tidligere Russian Today).

Hvor pinlig det er, viser for eksempel at deler av rapporten er et par år gammel, og omtaler programmer på RT, som gikk av sending i 2014, eller noe sånt. De skal liksom vise at TV-kanalen fremmer et negativt bilde av USA. Som om ikke ethvert vestlig medium i verden nå om dagen fremmer et negativt bilde av Russland. Og å bruke en TV-kanal, om den er aldri så statsfinansiert, som eksempel på «innblanding i valget», det er jo ikke akkurat oppsiktsvekkende. USA har i årevis hatt sin Radio Liberty og Radio Free Europe, til forveksling likt både i mål og innhold med RT, bare der er det uttalte målet å fremme amerikanske interesser.

I hackehysteriet ble det også sagt at russerne hadde hacket seg inn på elektrisitetsanlegget i en delstat nordøst i USA. Mediene slo det stort opp, inntil det ble slått fast at det var det reneste tøv. Det var funnet skadelig materiale på en laptop til en ansatt i el-verket, fiendtlig kode, ellers kjent som virus, av og til. Forbindelsen med Russland var null. Hvem som helst kunne ha laget denne koden. Forbindelsen med el-anlegget var null, det var bare laptopen til en ansatt.

På grunn av den angivelige hackingen og den ulovlige innblandingen fra Russland i den amerikanske presidentvalgkampen – de forsøker å undergrave demokratiet vårt, som det ble hevdet, intet mindre – så utviste Obama om det var 35 ambassadører og ambassade-ansatte fra USA. De måte reise midt under feiringen av nyttår. Putin svarte, allerede berømt, med å invitere de amerikanske ansatte ved ambassaden i Moskva til nyttårsfest. Russerne ville ikke være med på en like for like, slik det har vært vanlig. En billig propagandaseier, for dem, og for Putin. Storsinnet gikk som alltid rett hjem i den russiske befolkning.

For meg med familie i Kiev er det også spesielt å høre amerikanerne snakke om innblanding i valg. De blandet seg jo inn i det ukrainske valget, før valget i det hele tatt kom i gang, med å arbeide for og støtte avsettelsen av den valgte presidenten Janukovitsj, for så å arbeide for og støtte at Jatseniuk og hans parti ble de nye makthaverne. Det var i 2014, når valget skulle vært i 2015. Ukraina er ødelagt på grunn av dette, sjanseløst fortapt. Det var toppene i amerikansk politikk som arbeidet for dette, i første rekke ambassadør Geoffrey Pyatt, viseutenriksminister Victoria Nuland og visepresident Joe Biden. Sistnevnte har en sønn, Hunter Biden, med styreplass i det ukrainske selskapet for utvinning av skiferolje. Kanskje er det derfor han har vært så ofte over i Kiev, talt i parlamentet, og også brukte sin siste helg som visepresident, nettopp der? Ukraina er bare et av veldig mange eksempler, men det er det jeg har fulgt på nært hold.

Obama-administrasjonen brukte også sine siste uker og dager til å meget offentlig og meget synlig utplassere stasjonere permanente tropper i Polen og baltikum, helt opptil Russlands grenser. Tanks i bevegelse, om det så er på jernbanevogner, jeg synes ikke det er noe pent syn. Jeg synes ikke det er noe fredsprosjekt. Jeg ville like om freden med Russland, kom på en annen måte.

Kanskje vil Trump være en løsning? Historien har vist at det lønner seg å være pessimistisk. Propagandaen har gått så høyt på begge sider, at det vil være vanskelig å ro den tilbake. Det er forunderlig hva man i vesten for tiden er i stand til å tro, om Russland og Putin, hvilken kontroll han og landet har, hvor langt blekksprutarmene rekker. Man trenger liksom ikke være så kritisk til negative påstander om Russland og Putin, det er bare å slenge ut. Man får oppmerksomhet og klikk, og skulle det vise seg å være feil, er det raskt glemt. Det er veldig uheldig, synes jeg. Stort bedre er det ikke på russisk side, der de har kjørt propagandaen ganske langt på at amerikanerne og vesten vil dem vondt. Der også har det blitt bred akspet for at det er nødvendig å ruste opp, for å forsvare seg.

Så om USA og Russland under Trump og Putin kunne kommet frem til en avtale som på ny gjorde nedrustning og avspenning til honnørordene, ville jeg støtte det så godt jeg kan, og på mitt ubetydelige vis. Trump har ymtet frempå at en slik avtale kunne være å lette på sanksjonene, mot en nedrustningsavtale om atomvåpen, for eksempel. Jeg har vært i mot sanksjonene fra første stund, jeg tror ikke de hjelper mot noe, og at det heller kan være de gjør vondt verre. Atomvåpen er jeg også sterkt i mot, og finner det skremmende at både USA og Storbritannia nylig har vedtatt opprustning og modernisering av atomvåpnene, begge i hundemilliardersklassen og vel så det, og praktisk talt uten debatt. Antagelig er folk så redde, for de tror Putin ikke er til å stole på. I Russland er de tilsvarende redde, for de har lært seg at vi heller ikke er til å stole på.

Det er såpass mange som står klar til å torpedere en eventuell avtale, at det skal mye til om det blir noe reelt løfterikt ut av det. Mange vil også finne det uakseptabelt at Russland får beholde Krim, noe som for russerne ikke er opp til forhandlinger, så der er situasjonsen allerede låst. Antagelig vil folk kunne folk leve veldig godt med at Krim er russisk, når ting bare får roet seg litt, slik det ikke vakte store debatten når de baltiske landene formelt ble akseptert som del av Sovjetunionen, så sent som i 1975. Men akkurat i det avtalen eventuelt blir inngått, kan det bli bråk. Mange har posisjonert seg for at en avtale ikke skal bli noe av.

Jeg tror det angivelige vennskapet og forståelsen mellom Trump og Putin er blåst ut av alle proporsjoner. Trump er erkeamerikansk, et oppblåst ego, stor i ord, korttenkt og impulsiv. Putin er nøktern, forsiktig, holder alltid kortene tett til brystet. Russerne er avventende skeptiske til hvordan dette kommer til å gå, men håper selvfølgelig på en bedring i forholdet til Vesten.Trump har også uttalt at en slik bedring ville være «wonderful». Men han er notorisk slepphendt med de store ordene.

Det gjenstår å se. Personlighetsmessig er Trump ingen match for Putin. Trump virker til å være enkel å manipulere, et par rosende ord går rett til hodet på ham. Putin får man aldri tak på. Han vet man aldri hvor man har. Teamet til Putin virker også mye bedre, særlig med utenriksminister Lavrov mot den tidligere direktøren, Tillerson. De russiske forhandlingsdelegasjonene er alltid godt forberedt, har alltid mye å spille på, og er dyktige til å skaffe seg initiativet i de viktige sakene for dem. Trump og hans team er mer forretningsmenn, vante og villige til å strike a deal, eller forlate forhandlingene med no deal. Det blir ikke referert så ofte i våre medier, men russerene har kommet frem til lassevis med bilaterale og multilaterale avtaler under Putin-administrasjonen, også med oss i vesten. Det var med Putins-menn vi endelig fikk en avtale om delelinjen i Nordishavet, for eksempel. De er ikke så umulige som vi forsøker å gjøre dem til.

Trump og Putin er blant verdens mest negativt omtalte mennesker, akkurat nå. Det vil neppe hjelpe dem om de klarer å komme frem til en avtale med hverandre. Det er også veldig langt frem for en avtale å bli inngått, mange hindringer som må overvinnes. Så det er grunn til å være nøkternt skeptisk, avventende. Jeg synes imidlertid at det er ganske spesielt å håpe at det ikke skal bli noen avtale, at misnøyen med Trump og Putin skal være så sterk at folk går rundt og håper at forholdet mellom USA og Russland ikke skal bli bedre. De som har det i mine øyne litt fåfengte håpet at NATO bare skal fortsette å ruste opp og sette soldater på grensen, inntil russerne skjønner at her er det bare å legge seg ned og gi opp.

Dit vil vi aldri komme. Alternativet er forhandlinger. Og det forunderer meg litt at jeg synes å være en av de få, som i hvert fall håper at disse forhandlingene går bra, om enn det er vanskelig å tro det.

 

Ny president i USA

I dag får amerikanerne en ny president. Jeg tenkte ikke å skrive så mye om det.

Den gamle presidenten, Barack Obama, var en mediekjæledegge, en president for en ny tid, alltid i stand til å si de riktige tingene og snakke så det inspirerer. Den nye presidenten, Donald Trump, er hatobjekt, alltid i stand til å si noe ufølsomt og feil. Stikk i strid utviklingen mot en mer tolerant og mangfoldig verden.

Det har vært veldig mye støy om dette. Og når støyen blir for stor, slutter folk å tenke. Det har passet Trump bra. Han har nå i mange måneder fått dominere mediene gjennom Twitter-kontoen sin. Man kan gjøre det godt for seg selv ved å unngå nyheter med Trump eller Putin i overskriften. Da får man være i fred. Trump er klikkvennlig. Kanskje er det det som er den nye tid? Mens ideen om toleransen og mangfold står sterkere blant vestens skriveføre, enn blant vestens øverige innbyggere og resten av verden?

Jeg skrev litt om Obama da han ble valgt (Barack Obama blir USAs 44 president og Velkommen Barack Obama). Den gang kom han som en frelser, medier og eksperter la all kritisk sans til side, i Norge klarte vi ikke å bremse i det hele tatt, og gav ham fredsprisen før han hadde gjort noe som helst. Siden er det jo ikke bare pent, alt han har gjort. En god taler skal ha samsvar mellom det man sier og det man gjør, samsvar mellom ordene og det de beskriver, det skal være hold i dem. Det går an å argumentere for at det har vært en mangel hos Obama, og at han derfor som retoriker og taler ikke når opp blant de aller største. Det er nesten som om han har likt å dyrke sine egne talegaver bedre, enn å være president.

Harward professor Stephen Walt skriver litt om Barack Obamas regnskap som utenrikspolitiker i Foreign policy. Overskriften Barack Obama was a Foreign-Policy failure er ikke hans, den er journalistisk. Professor Walt er en realistiker, en pragmatiker, og går mot den veldige idealismen som har preget USAs og vestens utenrikspolitikk både under Obama, og under Bush, ja, helt siden Berlin-murens fall og den kalde krigens slutt. Argumentasjonen kan for eksempel gå med at amerikanerne, som resten var vesten, var altfor optimistiske til den arabiske våren, og slengte seg på med støtte og oppmuntring. Det siste er eufisme også for våpen, penger og bomber. Interesserte kan lese artikkelen selv, jeg deler Walts syn på at idealismen er gått for langt og er for dyr, og ofte bare gjør vondt verre. En realistisk og nøktern vurdering om hva som er mulig å oppnå ville vært bedre for alle parter, i Libya, Irak, Afghanistan og Ukraina, for å nevne bare noen få. John Pilger, plassert godt ute til venstre, skriver atskillig røffere i This week the issue is not Trump. It is ourselves.

Det er noen tall og opplysninger der og andre steder som gjør at man kanskje skulle holde litt igjen med den panegyriske omtalen av Obama. De uavhengige Council on foreign relation survey oppgir at amerikanerne i 2016 slapp 26 171 bomber, 72 bomber per dag. Barack Obama er også presidenten som godtok eller beordret utvidelsen av droneprogrammet. De har begynt å drepe folk med flyvende roboter, amerikanerne. Morderne som trykker på knappen sitter i en ørken i Nevada, bombene som faller faller særlig i Pakistan. Pakistan har godkjent at amerikanerne får fly droner over deres territorium, og drepe deres og andre lands innbyggere. Hver tirsdag har Obama fått listen over hvem som kommende uke skal drepes, og skrevet under på at det er greit. De kaller dem terrorister, og er vel ennå i sin krig mot terrorisme, slik at sivilsamfunnets regler ikke trenger å gjelde. Om den angivelige terroristen er i et bryllup, bombes bryllupet. Setter han seg i en taxi, bombes taxien, selv om den stakkars sjåføren ikke har noen som helst mulighet til å vite at passasjeren han nå får, er en terrorist som skal drepes. Så man kan si sjåføren dør uten å vite hvorfor. Begge disse siste eksemplene er konkrete hendelser, det har skjedd.

Dette siste har gjort at jeg har stilt meg litt undrende til det aller mest høylytte hylekoret mot Trump. Er det blitt viktigere hva man sier, enn hva man gjør, i dagens medieskapte virkelighet? Der alt blir ord og redigerte bilder? I kampen mellom Clinton og Trump var det litt slik. Clinton, som utenriksminister presset på for å bombe Libya. Hun vil ha flyforbudssone over Syria og levere våpen til Ukraina. Bombingen av Libya startet med en flyforbudssone, om man husker. «Beskyttelsen av sivile» endte med bombingen av dem, og fjerningen av statslederen, Mohamar Ghaddafi.

Det siste leder meg inn på det jeg egentlig tenkte å skrive om, og var det som gjorde at jeg håpet jeg skulle klare å begrense meg med ordene. Ledet at USA har den vestlige verden blitt veldig personfokusert i utenrikspolitikken. Det er nesten så det blir en variant av ordene som gjerne tillegges Stalin, en mann – et problem, ingen mann – ingen problem. Man tar livet av ham. Eller, om man vil gjøre det litt mer forsiktig, og han er en maktperson – skifter ham ut. Det var metoden som skulle ordne Irak, fjerne Saddam Hussein, det skulle løse problemene i Afghanistan, få bort Taliban, og det var problemt i Libya: Mohamar Ghaddafi. Nå i det siste har det vært Syria, Bashar al-Assad. I Russland er det Putin, i Ukraina var det Janukovitsj. Få dem bort, erstatt dem med noen nye. Regime change, kalles det på engelsk, regimeskifte.

Også med presidentskiftene i USA ser man sporene av dette. Det er som om USA skulle bli et annet land, under Barack Obama enn George W. Bush, og nå på ny skal bringe oss mot undergangen, med Donald J. Trump. Men den amerikanske utenrikspolitikken følger en ganske rett linje, samme hvem de har hatt som president og som utenriksminister. De er en militær gigant, og de er som et av ytterst få land i verden villige til å bruke denne militærmakten også utenfor egne grenser. De definerer seg som the indsipensable nation, den uunværlige, og de forholder seg retten til å sette lover og regler til side, for å opprettholde sin egen verdensorden. USA skal være lederne. Også Obama trodde på dette, med hvert fiber i min væren, som han formulerte det.

Trump bruker en annen retorikk i utenrikspolitikken. Han har i alle fall gjort det så langt. Han skal sette america first, og har uttalt ting i retning av at USA ikke bør bruke penger på konflikter som ikke tjener deres interesser. Han er ikke realistisk, som omtalte professor Walt, men isolasjonistisk, han vil trekke USA ut. Han sier seg fornøyd om Tyrkia, Iran og Russland kommer til en avtale over Syria, og har uttalt ting i retning som at han kan løfte sanksjonene mot Russland, mot for eksempel en avtale om atomvåpennedrustning. Men aller mest har Trump utmerket seg ved å være veldig sprikende. Og man kan spekulere i om dette er et gjennomtenkt forsøk på å være uforutsigbar, og holde mange muligheter åpne, eller om det bare er et uttrykk for at Trump er veldig impulsiv, og at USA har fått en president litt ute av kontroll.

Uansett er Trump et symptom, på USA som det er, og verden som den har blitt. Med deres måte å føre valgkamp på, hva er det egentlig de venter seg? Skal liksom ettertenksomhet og fornuft være det som trenger gjennom mediestøyen? Trump er klikkvennlig, vil du bli lest, setter du ham i overskriften, ønsker du litt oppmerksomhet, sider du litt om ham på sosiale medier. Trump er polariserende, som verden og medieverden også har blitt det. De som hater ham, hater ham som pesten, men tykkhudet som han er, lever han godt med det. Det er virkelig en tragedie at det er den slags politikere som skal vinne frem.

Men om vi tror problemet løses ved å få en annen president enn Trump, så er vi på ville veier. Det stikker dypere enn som så. Det er ikke personene som er problemene, det er systemene. Enten det er Putin i Russland, Bashar al-Assad i Syria eller Trump i USA. Kritikken bør ikke være så personifisert. Det gjør at man kan henfalle til enkle løsninger, som å skifte personen ut. Problemene som førte til at denne personen kom til makten, var som han var og gjorde som han gjorde, blir ikke løst med det.

Det var det lille jeg hadde tenkt å skrive.

Brexit

Jeg ble helt satt ut i dag over at folkeavstemningen i Storbritannia endte med leave. De vil forlate EU. Det skaker unionen i grunvollene, og det er ikke sikkert den vil bestå som vi kjenner den eller hva som nå vil komme ut av det. Jeg våknet halv seks i dag morges, og har stort sett hørt på nyheter hele dagen, nesten lammet fra å gjøre noe annet. Ingen kan helt forklare hva som skjedde, eller si noe fornuftig om hva som nå må gjøres i EU og i Storbritannia. Meningene spriker, og det ser ut til å ville bli vanskelig å samles om noe. Hva som er klart er at David Cameron gir seg som statsminister i Storbritannia, og at statsledere og toppolitikere på kontinentet vanskelig kan skjule sin irritasjon over at denne folkeavstemningen ble hold, og at resultatet ble som det ble.

Avisen Guardian er en av dem som har en fin gjennomgang over hvorfor denne avstemningen ble holdt. Det var Cameron som ville stanse trusselen fra UKIP, United kingdom independence party, og som ville legge diskusjonen om Storbritannias plass i Europa død innenfor sitt eget parti, de konservative. Til det første var argumentet at det ikke var nødvendig å stemme på UKIP, Cameron ville uansett holde folkeavstemning, noe mer ville ikke UKIP kunne få til. Til det andre var argumentet at så fort en folkeavstemning ble holdt, ville det ikke være noe å diskutere, Storbritannia ville bli værende i EU i overskuelig fremtid. Planen var aldri at folket i Storbritannia skulle si Nei.

Det ødelegger Camerons ettermæle. BBC World Service var bra på dette i dag morges. David Cameron så for seg en rolle der han ville bli husket som en av de mest undervurderte britiske statsministere i etterkrigstiden, han som sørget for å holde Skottland inne i United Kingdom og vinne rent flertall med de konservative (i valget 2015), og nå skulle han holde Storbritannia i EU og avslutte en ødeleggende diskusjon der, pluss få en god avtale med den samme unionen, siden kontinentet måtte gi litt for at folket i Storbritannia skulle stemme ja. Gamblingen med folkeavstemningen i Skottland holdt, trekket med å love folkeavstemning før valget i fjor holdt UKIP langt unna reell makt, men nå raste altså hele prosjektet ned med at folket stemte NEI og Cameron må forlate sin post som en politisk fiasko.

Advarslene var mildt sagt mange på forhånd. Barack Obama i USA sa Storbritannia ved et nei ville stille sist i køen når nye handelsavtaler skulle forhandels, Donald Tusk i EU sa vel noe sånt som at et nei ville innebære slutten på Europa og sivilisasjonen, eller noe sånt, det internasjonale pengefondet (IMF) uttalte at det ville bety en varig svekkelse av britisk økonomi om det ble nei. Det samme sier så godt som en samlet økonomisk elite, om det er akademikere eller økonomiske aktører, finansfolk og businessmenn. Det var ikke måte på. Kanskje ble alle advarslene sin egen fiende, som om makten ville true folket til lydighet. Obama var for eksempel raskt ute etterpå med å si at forholdet mellom USA og Storbritannia ville bli som før. En kommentator på BBC newsour extra (tror jeg det var, eller vanlig Newsour) mente at EU drev med bullying, at det var sånn som mafiaen holder på, at om dette skulle være argumentet, var det like godt det ble nei.

Det er en grunn for at akademikere og folk med utdannelse overveldende stemte for at Storbritannia skulle bli. Argumentene for det er best. Det er tryggest, systemet fungerer rimelig bra, og problemene som er kan håndteres innenfra. Hva Storbritannia får ved å være med, som tilgang på EUs åpne og frie marked, oppveier problemene som følger med, for eksempel at de er med på fri flyt av mennesker også. Det er et argument som mye blir brukt, og er et tema også i Svetis sitt forhold til EU, de vil være med på det åpne markedet, men kvir seg for den frie flyten av mennesker, eller arbeidskraft.

Likevel sa altså folket Nei, og de sa det ganske klart og tydelig. Noen mener det skyldes fremmedfrykt, at det er et tegn på høyrekreftenes fremmarsj over hele Europa, andre at det skyldes mangelen på demokrati i EU, at det har blitt et nyliberalt teknokrati, at det meste skjer langt over hodene på folk. Symptomatisk er at det stort sett er folk som selv er for som forklarer hvorfor det ble nei, kommentariatet i mediene er selvfølgelig folk med utdannelse, folk som i hvert fall er i nærheten av å forstå det komplekse systemet EU er blitt. Kanskje har de også mistet litt av kontakten med folket, med grasroten som det heter i Norge, slik EU-eliten åpenbart har gjort det?

Jeg personlig mener det har litt med den nye medievirkeligheten å gjøre. På Facebook er det lettere å spre frykt og formidle enkle budskap, det er lett å få folk med seg på at de blir urettferdig behandlet og at det finnes en elite som utnytter dem og ikke bryr seg om dem. Remain kunne argumentere med økonomisk velstand og nye jobber, folk som frykter for jobbene sine eller har opplevd negative endringer i arbeidet sitt er lette å få med på en tanke om at de blir bløffet. Det er virkelig mange folkeavstemninger i det siste som har gått mot det makteliten ønsker, det gjelder kommunesammenslåinger i Norge, den merkelige folkeavstemningen om avtalen med Ukraina i Nederland, og avstemningen om Hellas skulle gå med på den økonomiske avtalen med EU. Spørsmålene i en folkeavstemning må formuleres enkelt, det komplekse forsvinner, det er risikabelt.

Det leder også makten inn i en veldig vanskelig situasjon. De må unngå folkeavstemninger. Men det gjør jo at folket får rett i at makten ikke respekterer dem, at de ikke bryr seg om dem, at det ikke er noe reelt demokrati. På Facebook og Twitter er det lett å lage memer, som det heter, som får frem dette. Noen politikere uttaler seg jo også ganske direkte. Andre kan ikke egentlig skjule at de ikke liker resultatet, og at de helst gjerne skulle sett bort fra det.

En god del er også frempå og mener at Storbritannias nei er til fordel for Russland, og at det var nettopp dette Putin ønsket. Også på forhånd var dette et argument for å stemme ja, stemte du «nei», stemmer du som Putin ønsker. Kanskje skulle EU slutte å gi Russland så stor rolle i sine egne problemer. Putin og Russland har tidd ganske stille i dette spørsmålet, i motsetning til en lang rekke andre statsledere, toppene i Russland har uttalt at dette er en sak mellom Storbritannia og EU.

EU har forspist seg, og det er ikke Russland sin feil. De har problemer med flyktningekrisen og de har problemer med euroen, og med mange land i gjeldskrise. Ingenting av dette har noe med Russland å gjøre. Til tross for problemene har EU forsøkt å gjennomføre et program, «Partnerskap mot øst», noe som har svekket Georgia og ødelagt Ukraina. De hadde en avtale med Ukraina som ikke var i nærheten av å være så god som den Storbritannia nå sa nei til, og heller ikke som den vi i Norge sa nei til. Det var en avtale som la en rekke krav til Ukraina, krav som minner om dem Hellas nå tynges av, og de lovet ingenting annet enn et mulig medlemsskap i fremtiden. Nå er dette medlemsskapet neppe noe å drømme om. Korrupsjonsproblemet i Ukraina er ikke løst, økonomien er mye verre enn den var, og motsetningene mellom den ukrainsk-vennlige og russisk-vennlige delen av landet er blitt mye, mye verre. Disse problemene er varige, og vil bestå selv om mediene i den vestlige verden ikke lenger bryr seg om dem.

Det var ikke trusselen om Brexit som skulle være det verste for EU. Flyktningekrisen og eurokrisen er verre og vanskeligere å løse. Nå som Storbritannia er på vei ut, kan det fyre opp under andre lands ønsker om også å melde seg ut. Det er ikke sikkert Frankrike, Nederland, Danmark og Italia ville overleve en folkeavstemning, for eksempel, folkeavstemning i de landene må simpelthen unngås. Så kan de som er i mot hele EU spre på sosiale medier at makten i EU forakter folket, og ikke vil høre på deres mening, ikke vil holde noen folkeavstemning, bare vil løse alt selv i det stille, og det skjulte. Det er reell fare for at EU kan rakne. Allerede uten Storbritannia står det sterkt svekket.

Dette er betente tema. Stikker man hodet frem og uttaler seg, får man høre det etterpå, diskusjonene kan være ganske skitne. Den sunne diskusjonen der man hører på hverandres meninger og forsøker å komme frem til et felles standpunkt er det slutt på om dagen. Det gjelder å sverte meningsmotstanderen, få han eller hun til å fremstå som en umoralsk idiot, skjerpe motsetningene, heller enn å dempe dem. Jeg håper at landene i Europa finner ut av det med hverandre, at det ikke er akseptabelt å snakke stygt om andre, at Russland blir inkludert i det gode selskap og at det at Storbritannia melder seg ut ikke får så mye å si for forholdet mellom Storbritannia og Europa. EU er egentlig en veldig god ide, men akkurat nå om dagen er det litt for mye som går litt for fort, og litt for mange som forsøker å tvinge egne ideer på andre. EU som det ser ut nå er ikke så sympatisk som det var, og burde være. Det er heller ikke gitt at de vil finne tilbake dit, og med det oppstår et farlig spørsmål om de kan fortsette å eksistere i sin nåværende form. De er avhengige av at medlemslandene og folket der er fornøyde, noe det nå for tiden er litt for mange grunner til ikke å være. Og altfor lett å hisse opp stemningen slik at folk blir i mot hele prosjektet, med de konsekvenser det nå har fått med det nesten ufattelige Brexit.

 

 

Bomber i Syria

Det er så fordømt virkelig. Jeg sitter her i Norge og leser og tenker, og gjør meg opp mine meninger om hvordan konfliktene og krisene i verden kan løses. Jeg skriver om det, og det blir en liten diskusjon her på bloggen. Ute i den store medievirkeligheten er diskusjonen større, og flere deltar. Også folk med makt og innflytelse. De har også sterke meninger, ofte annerledes enn mine. Mens vi holder på med disse diskusjonene, som i sin natur alltid vil være litt teoretiske, så er det hundretusener og millioner av mennesker som får sine liv ødelagt, fordi det blir noen løsning, eller løsningene som blir forsøkt ikke fungerer.

For meg har det mye å si hvordan jeg tenker om disse tingene, noen ord fra den gang jeg var språkstudent i Italia og hadde en ung kroatisk jente og en litt eldre serbisk i samme lille klasse. Det var i 2002, kort etter krigen. En gang satt vi der, samlet, og så sa kroaten «de slapp bomber på oss, fra fly – it was awful», så stoppet hun en liten stund. Hun var omtrent 20 år, pen, tydelig opptatt av Marlyn Monroe, og ville se ut som henne. Hun var ikke opptatt av politikk, eller krig, og var stort sett blid og fornøyd, og forsøkte å være sjarmerende. Så kom altså disse ordene.

Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hvordan det er når man sitter der i husene og leilighetene sine, ser flyene komme, og bombene falle. Men akkurat de ordene der gjorde at jeg så det på en annen måte, også den intense urettferdigheten de må føle, til flyene langt der oppe, umulige å forsvare seg mot, mennesker de ikke kjenner og aldri vil møte, og så faller det bomber ned. «Jeg har ikke gjort deg noe,» gråt vi alltid når vi var små, når noen var slemme mot oss uten grunn. Denne følelsen må være intens, mot bomber fra bombefly.

Nå er det russerne som har sluppet bomber. Stikk i strid med hva Putin sa i FN, og som jeg berømmet ham for, at Russland aldri ville handle uten FNs godkjennelse, slik USA så mange ganger har gjort. Så går det et par dager, og bombene faller.

På nytt er verden i villrede. Hva er det russerne vil? Hvorfor bomber de i nærheten av Homs, når de sier de vil ta IS, og IS ikke har fotfeste i disse områdene? Jeg har hørt alle nyhetssendingene på BBC de siste dagene, forklaringene har spriket fra «de bombet feil, de ville bombe IS, men ble ledet til feil sted, eller fløy selv feil», til at «Putin ønsker å få slutt på sanksjonene, og vil gjøre det vanskelig for europeerne å forlenge dem i desember». En av de mest sannsynlige forklaringene jeg har sett, er at Putin foretrekker en sterk forhandlingsposisjon, og nå vil sørge for at Assad får det i Syria. Men heller ikke denne forklaringen er tilstrekkelig, for det virker ikke som om det ligger til rette for noen forhandlinger med det første. Dette ser bare ut som en beinhard maktkamp, på bekostning av sivilbefolkningen i Syria, og alle andre berørte.

Det skal bli virkelig interessant når dagens klassifiserte informasjon en gang blir frigitt, og vi og historikerne får vite mer om hvem som til enher tid visste hva i forbindelse med Ukraina og Syria. Det er meldinger om at bombeangrepet fra russerne kom med en times varsel til amerikanerne, noe som kanskje er merkelig, all den tid de politiske toppene i Russland og USA har hatt kontinuerlige møter de siste par dagene. Utenriksministerne Lavrov og Kerry hadde møte så sent som i går, i motsetning til Putin og Obama har de to et godt arbeidsforhold til hverandre. Kanskje har vi nått forklaringen på hva Putin mente da han sa samtalene med Obama var «quite frank», sa Putin der at de hadde til hensikt å bombe? Er den amerikanske overraskelsen over angrepene tilgjort?

Ingen vet.

Mediene har vinklet angrepene i klar russisk disfavør, naturlig nok, man skal ikke vinkle bombeangrep til fordel for den som bomber. Men det er påfallende i hvilke angrep mediene finner frem til sivile, og i hvilke representanter for de som bomber får uttale seg, og hvilke som ikke blir rapportert i det hele tatt. På BBC var en kar som fikk si at det er ingen IS her, heller ikke andre militære, bare sivile. Tallene var høye, og ubekreftede. Hvor mange sivile drepte fikk vi høre om under bombeangrepene i Libya? Da fikk ingen sivile eller andre stå og si at det finnes ingen sivile her.

Men det går ikke an å legitimere den enes feilgrep med at andre har gjort lignende feil tidligere. Jeg er i mot den russiske bombingen, de skulle ikke ha blandet seg inn, de skulle lagt vekt på å snakke sant, og forsøkt den lange veien å vise de er til å stole på. Hvis man ikke blir enige innad i FN, bør man la være å bombe. Stormaktene må finne ut av det med hverandre. Bombing bør også alltid være siste utvei. Det er nok av eksempler på at krig gjør tingene verre, færre på at bombing og krig løser problemene.

Jeg ser frem til at mer stødige analytikere begynner å skrive om saken. Professor Stephen Cohen i the nation og John Batchelor show hadde sin sending på tirsdag, det var før bombene var falt, men etter Putin hadde talt i FN, og møtt med Obama. Det var svært interessant, enda mer interessant blir det å høre hva professoren har å si om russernes valg og handling nå.

Jeg har tidligere skrevet at Putin alltid er svært godt forberedt, sjelden tar risiko, og aldri gambler uten at han er sikker på å vinne, eller føler han er helt nødt. De som skriver at Putin ikke vil lykkes med flyangrep uten å kunne følge opp med soldater på bakken, glemmer at Putin og russerne har tilgjengelige bakkestyrker i hæren til Assad. De kan følge opp med fotsoldater.

Det beste å håpe på er kanskje at russisk bombing vil få slutt på den syriske borgerkrigen. Det er vanskelig å se hvilke andre interesser russerne kan ha. Jeg tror ikke de ville involvert seg i dette, uten å ha forsikret seg om at de har styrker nok til å slå ned opposisjonsstyrkene mot Assad, og få sørget for at han får beholde makten og kontrollen over Syria. De vil også ha forsikret seg om at forholdet til USA og Vesten ikke vil bli betydelig verre enn det allerede er, at særlig Europa har som viktigere mål å få slutt på krigen og flyktningestrømmen, enn å få slutt på Assad. Det vil i hvert fall ikke være risiko for trefninger mellom amerikanske og russiske styrker, eller at vestlige styrker skal delta aktiv i kampen mot Assad. Putin går ikke inn i kampen, uten å være sikker på å vinne den. Det har vært karakteristisk ved ham, hele hans regjeringstid, og også i hans karriere frem til han ble president.

Sentralt i konfliktene som utspiller seg mellom stormaktene, noe Stephen Cohen også klart uttrykker mot slutten av siste sending fra John Batchelor, er synet amerikanerne har på at demokrati uansett er bedre, og at det derfor er riktig å blande seg inn i suverene staters anliggende om de ikke er det. Russerne mener at staters suverenitet er viktigst, og at det skaper problemer heller enn å løse dem, å kaste statsstyret i selvstendige land for å presse demokrati ned over det. I dette er det en rekke forhold som kompliserer sakene, som at de udemokratiske regimene er korrupte og udugelige, og at de bryter menneskerettighetene, men det trenger ikke bety at de som vil overta, vil være noe særlig bedre. I Irak og Libya er det et åpent spørsmål om forholdene var bedre eller verre under Saddam Hussein og Ghaddafi, og med det er det heller ikke så opplagt at vi har rett, og russerne feil, i hvordan vi skal forholde oss til statsmakter som gjør overgrep mot egen befolkning. Det ser alltid fint ut å være for demokratiet og for respekten for menneskerettighetene, men det er ikke alltid de med best hensikt har de beste løsningene. Verden er mer komplisert enn som så.

Uenigheten har ført til at vi nå er i en verdenssituasjon verre enn noe som har vært i min levetid. Det uroer meg.

Putin (og Obamas) tale, og mottagelsen av den

I dag hørte jeg Dagsnytt 18 for første gang på lenge. Jeg synes det er svært spennende med talene Obama og Putin skal holde i FN, og møtene de skal ha med hverandre etterpå. I det norske debattprogrammet ble to saker viet disse talene, som legger grunnlaget for verdenssituasjonen de kommende måneder og år, resten var som vanlig lokale norske forhold. Jeg hørte ikke alt, jeg skiftet til BBC da de to sakene var ferdige. Den ene saken gjaldt Barack Obama, hans tale ble godt mottatt, og det var nå diskusjon om hans ønske om økt satsning på FNs fredsbevarende styrker, og om ikke Norge skulle delta mer (en debatt der Hilde Frafjord Johnson utmerket seg ved å bruke begrepet «imperfektum» om verbtiden stod, Norge stod i en god tradisjon, men imperfektum betyr ikke at handlingen foregikk i fortid, men at den ikke er avsluttet). Den andre gjaldt Vladimir Putin, hans tale ble dårlig mottatt, den ble ikke akkurat kalt aggressiv, men den ble omtalt som den var det, Putin gikk til angrep på USA, ville ikke fjerne Assad i Syria, og ville i det hele tatt kjøre sitt eget løp, hørtes det ut som. Det var positivt fra Obama, negativt fra Putin, det er bare å høre programmet, dette er ikke jeg som synser om vinklingen av Russland i norske medier. Det er helt konkret.

Dagsnytt 18 hadde Julie Wilhelmsen til å diskutere Putins tale. Hun er en av de beste vi har på feltet, og har tidligere vært en moderator i norske mediers Russlandsdekning, men sånn hun formulerte seg her var det ikke mye jeg kjente igjen fra andre kilder jeg følger med på. Hun snakket også som om Putin ikke har andre mål enn selv å bli sittende ved makten, og beskytte andre statsledere som ligner på ham selv. Det var også det jeg mener er typiske norske og vestlige spørsmål, sånn som om «talen gjør det bra i Russland», noe Wilhelmsen svarte bekreftende på, og la til at også i Kina ville den bli godt mottatt og forstått.

Ut i fra denne omtalen på det kanskje mest intellektuelle debattprogrammet vi har virket det som om Putin er løsrevet fra omverdenen, og at min optimisme at han og Russland ønsker løsninger på konfliktene de er involvert i, er dum og naiv, at Putin og Russland virkelig er umulig å jobbe sammen med. De er ikke engang i stand til å innse at Assad i Syria må gå, for eksempel, eller at det er de selv som er problemt, ikke USA. Sammenlignet med Putin, var Obamas tale invitasjon til økt satsning på fredsbevarende styrker, noe Farfjord Johnsen med sin erfaringer fra Sør-Sudan mente var altfor dårlig, og hun møtte vel egentlig ikke noen uenighet i det.

Så gikk vi til kilden. Vi så den min ukrainske kone og jeg, på hennes gamle iPhone, på en russisk TV-kanal, med endringene i dollarkursen som illustrerende sidebilde nå og da, og meldinger om at den ukrainske delegasjonen hadde forlatt salen, og at det var problemer med ukrainsk kjøp av russisk gass. Jeg er langt fra så stødig i russisk at jeg får med meg alt i en sånn tale, med offisielle vendinger, og på en liten iPhone-skjerm, med vårt lille barn sittende på fanget, men inntrykket var komplett forskjellig fra det jeg fikk da jeg hørte Dagsnytt 18. Talen ligger på den russiske presidentens hjemmesider, med engelsk voiceover, som jeg tror det heter, i tekstversjon finner jeg den foreløpig bare på amerikanske aviser, som for eksempel Washington post. Det er slett ikke det raseriutbruddet man kunne få inntrykk av på Dagsnytt 18, eller «skyld alt på vesten», som engelskspråklige medier som The Guardian refererer det med, svært mye i talen går på at man må jobbe sammen, koalisjonsstyrker, i regi av FN, i henhold til gjeldende lover og regler – veldig langt i fra at Russland hadde til hensikt å kjøre sitt eget løp.

Det hadde gjort seg om en stemme i den vestlige mediedebatten kunne målbært synet om at Russland under regimet til Putin genuint mener det beste for Syria og verden er at Assad blir sittende, at alternativet er IS eller andre terrororganisasjoner, at amerikanskledede forsøk på å bygge opp moderate opposisjonsstyrker er heidundrende mislykket, at det ikke eksisterer noen annen solid maktbase i Syria enn Assad, og hans menn. Putin og hans talsmenn og -kvinner sier også at Assad ikke er noen engel, at han ikke er den beste, kanskje ikke en gang god, men at han er det beste alternativet som er nå. Det er et syn man kan være uenig i, men det er ikke et syn man kan himle med øynene over, og karakterisere som håpløst, som for eksempel David Camerom gjorde. Det må også gå an å mene at Putin og Russland genuint irriterer seg over at USA og resten av den vestlige verden arbeider for å spre demokratiet til de land som ikke er det, og at dette ikke bare er et syn Putin kler på seg fordi det vil være en trussel også mot ham selv. Han sier disse revolusjonene leder til kaos, ordnede forhold er bedre, og i eksemplene han nevner har han de facto rett.

I talen brukte Putin også et eksempel han har brukt før, og som Russland er kritisert for ikke å drive med nok selvpisking for. Han kritiserte Sovjetunionens undertrykking av Øst-Europa i kommunismen, forsøket på å spre kommunismen til andre land, han sa det var galt, som han har sagt før. Nå er det ikke kommunisme, men såkalt demokratiske revolusjoner som eksporteres. Det er skikkelig formulert, og skulle være noe å tenke på, men i stedet for å ta tak i det, er det vel representativt både med versjonen i The guardian (blame it all on the west) og til Wilhelmsen (dette blir forstått og likt i Kina). Jeg hører til dem som tror at dette er noe Putin genuint mener, at han snakker oppriktig, og ikke bare er redd for sin egen maktposisjon. Å lese ham direkte og høre ham i omtale er vesensforskjellig. I omtale høres han ut som en skrulling, i originalen er han profesjonell og gjennomarbeidet som få andre toppolitikere.

Så hørte jeg talen til Obama. Retorikeren. Det slår meg også hvilken fordel amerikanerne har i at engelsk er det mest utbredte språket i verden, de som ikke har det som førstespråk, har det veldig gjerne som andrespråk. De aller fleste med kunnskaper og utdannelse nok til å være interesserte i den, vil også være i stand til å høre den i original. Det samme gjelder alt amerikanerne sier og gjør, det er ingen sak å sjekke originalen. Putin og russerne kommer i beste fall oversatt, men som oftest altså i omtale. Obama er en retorisk mester, legg bare merke til alle pausene han tar, og hvor han tar dem, det er finfølelse, men effekten var unektelig mer imponerende før han ble president, og ordene var lagt på et dekke av håp, ikke fakta.

Nå gjorde talen meg skremt. Ikke så mye fordi jeg er en gammel amerikahater, med et fast verdensbilde om at amerikanerne er skyld i alt, det har jeg ikke og har aldri hatt. Men det skremmer meg å se noen med så mye makt ha et så annerledes syn på hva som foregår i verden, enn jeg selv har. Jeg tror ikke det er mulig å bygge en bedre verden enn den vi nå har uten å ha Russland og gjerne også Kina med på laget. Russland er en begrenset stormakt med høyst begrenset innflytelse over det aller, aller meste av verden. Men der de har innflytelse, er den betydelig, og kan ikke ignoreres, selv om Putin og Russland ikke oppfører seg som USA vil. I talen var det veldig lite som tydet på noen ny amerikansk politikk. Derimot bar den bud om at amerikanerne var rede til å la denne konflikten vi nå lider under fortsette til de har fått tvunget sin vilje gjennom. Akkurat nå gjaldt det mest punktet om at Assad må gå.

USA er verdens suverent mektigste land, sammen med sine allierte mektigere enn alle andre til sammen, de er en økonomisk supermakt og enda mer en militært overlegen superstormakt. Når USA legger sin tyngde bak et politisk mål er det skremmende saker. Merk hvor mange ganger Obama brukte ordet «security», det sikreste landet i verden, ved siden av å ha den mektigste hæren, har de også to verdenshav å beskytte seg av. De er ikke truet i det hele tatt, men oppfører seg i virkelig store deler av verden som om de var det. Obama sa ordrett at de ville benytte den mektige hæren til å forsvare seg selv og sine allierte overalt hvor det er nødvendig. For meg er det en trussel, mer enn en beroligelse.

Jeg reagerer også på beløpet Obama oppgir å ha brukt i Irak, 2 billioner dollar, det er aldeles svimlende, mange hundre ganger mer enn de bruker i Ukraina. Og resultatet er intet mindre enn begredelig, som Obama selv innrømmer. Libya omtaler Obama som et prosjekt støttet av FN, om å fjerne Ghaddaffi, noe det ikke var, og mener feilen var at «vi ikke gjorde nok for å sikre et fungerende styre etterpå». Med erfaringene i Irak og Afghanistan skulle det være interessant å se hva «nok» skulle være. Retorisk pussig ble det da Obama omtalte enden på sanksjonene og oppmykningen mot Cuba som en «endring i politikk når vi ser noe fungerer», det var en endring som kom etter 50 år uten å fungere, så en sjelden amerikansk ydmykhet ville nok kanskje vært på sin plass.

En kommentar i russiske medier synes jeg var representativ: «det var som å bli undervist, om hvordan vi skal leve og hvordan USA er bedre enn alle andre». Verten i TV-programmet sa «Obamas tragedie er at han ikke forstår at hele verden ikke består av amerikanere».

Tross kraften i talene som var like sterk på begge sider, er det tegn på at USA og Russland er i ferd med å finne sammen i spørsmålet over Syria. Utenriksministerne Kerry og Lavrov har allerede hatt møter, Lavrovs ministerium rapporterer på denne måten, retorikken er i det minste at de håper på samarbeid og løsning. Putin og Obama skal møtes senere, bare det er et godt skritt i riktig retning.

Men det er veldig langt igjen. Det er to verdener. Det hadde vært bra for verden om kommunikasjon og forståelse mellom dem var mulig. Ved å gi Russland noen innrømmelser de få områdene de ennå har noe makt og innflytelse, vil det være mulig å samarbeide med dem for alvor, og forsøke å påvirke dem som en partner de ser vil dem vel, og ikke som noen som står utenfor og vet bedre. Det er amerikanerne som må endre politikk. Politikken de fører nå vil bare gjøre Russland verre.

Den russiske toppledelsen i svært viktige møter i New York

For lesere som kommer innom tilfeldig eller bare sjekker nye poster, uten å følge med på kommentarene i gamle, så kan det være en idé å ta en titt på diskusjonen i posten Rolig i Ukraina, urolig ellers, der står noe av bakgrunnen for denne posten her. Jeg hadde tenkt å kalle den «Putin i New York», en overskrift som i disse tabloide tider ville gjort seg, men jeg har tenkt å gjøre min lille innsats i å unngå den veldige Putinifiseringen av debatten, og la det se ut som det er en kamp mellom Putin og resten av verden som utspiller seg. Det er svært viktig at Putin reiser til New York, svært viktig at han skal tale i FNs hovedforsamling, svært viktig at han skal møte president Barack Obama, men Putin reiser ikke alene, og han utformer heller ikke den russiske politikken alene, så det bør heller ikke se ut som han gjør det.

Putin og Russland har virkelig gjort hjemmeleksen sin denne gangen. Som de alltid gjør. De stiller meget godt forberedt. Signalene er entydige på at Russland ønsker å finne en løsning i Syria, og at de ønsker et bedre forhold til det som vel ikke har noe bedre navn enn Vesten. De har ødelagt mye for seg selv i så måte gjennom sin politikk i Ukraina, annekteringen av Krim-halvøyen, og støtten til opprøret i Donbass. Men Krim-halvøyen har de ikke tenkt å gi fra seg igjen, og støtten til Donbass vil de fortsette med. Så de ønsker et best mulig forhold, gitt disse problemene som i overskuelig fremtid vil være der.

Her skal jeg være forsiktig med hva jeg skriver, så jeg ikke trør på noen miner og provoserer unødig. I Europa er synet delt på hvordan man skal forholde seg til Russland. De mektige stater i Europa, som nå er Frankrike og Tyskland, ønsker ikke Russland som noen fiende, de vil gjerne at tingene skal vende tilbake til noe som kan minne om det normale. Det er også de som har forhandlet frem Minsk2-avtalen, som var et febrilsk forsøk på å finne et minste felles multiplum mellom Ukraina og Russland. Hvor vanskelig det er, ser man for eksempel av at Krim ikke engang er nevnt. Akkurat nå holder våpenhvilen Minsk2 legger opp til, men det er langt frem til en politisk situasjon alle kan akseptere. Et åpenbart problem med avtalen er at makten i Kiev selv er i mot, og aldri ville underskrevet om de ikke var tvunget til det.

Den makten som sterkest støtter Ukraina er USA. I min verden er det slik at det mer skyldes at USA ikke kan tolerere et Russland som ypper seg, enn at de egentlig bryr seg så veldig mye om Ukraina. De fleste amerikanere vil vel ha problemer med å sette Ukraina på kartet, og selv maktpolitikere og de viktige meningspåvirkere i tenketanker og nyhetsredaksjoner vil ha vansker med å holde en samtale gående om Ukrainas kultur og historie, uten blødmer. I Europa er forholdene mye bedre, og derfor er også synet på Ukraina og situasjonen der, mer balansert. Utenriksminister Kerry møtte Russlands Lavrov i Sotsji i mai, var det vel, og ønsket å ta del i Normandieformatet, de fire som følger opp Minsk2-avtalen (de fire er Frankrike, Tyskland, Russland og Ukraina). Han fikk prompte svaret – njet.

Møtet Putin skal ha med Obama til uken er første møte dem i mellom på mange år. Det skulle være et i 2013, men det ble avlyst på grunn av – Edvard Snowden. Jeg har såpass respekt for taushetsplikten at Snowden først var en jeg ikke syntes mye om, slik det også tok veldig lang tid før jeg begynte å sjekke opp og sitere Wikileaks. De to er forskjellige, og Wikileaks er mer fishy, som de sier på engelsk. Hva Snowden har gjort, var riktig, og slik amerikanerne har forfulgt ham, er til å få hakeslepp av. Jeg har brukt en del tid på å finne ut av Snowden, og hva det egentlig er han har avslørt, og han kommer i mine hobbyundersøkelser mye bedre ut av det, enn de amerikanske styresmaktene som forsøker å få tak i ham og straffe ham for det. Russland gjorde det helt riktige i å tilby ham opphold, det som enhver anstendig stat burde gjort. Dessverre er det ikke mange anstendinge stater i verden, kan man lakonisk legge til.

Så USA var rasende på Russland allerede før krisen i Ukraina begynte å ta av. De har også en forhistorie i Syria, der USA lenge har hatt som mål å få avsatt president Assad, neppe fordi han er så udemokratisk, men heller fordi han er på feil side, den til Iran, og ikke til den riktige, som er Saudi Arabia. USA har presset på for å få lov til å bombe i Syria, slik de gjorde i Libya, og med det få fjernet Assad på den måten. Russland har sagt kontant nei. Og USA har dårlige erfaringer med å bombe uten å ha FN på laget, de trenger ikke noe nytt Irak, særlig ikke med en fredsprisvinner (!) som president. Så de var forsiktige, og sa de ikke ville bombe, om ikke Assad begynte å bruke kjemiske våpen i borgerkrigen.

Det gjorde Assad. Likevel klarte russerne å hindre amerikansk bombing, og de gjorde det ved det som må kunne kalles et briljant trekk fra Putin og hans rådgivere. De sa seg enige i at de kjemiske våpnene var uakseptable, at de måtte destrueres, og de la frem et omfattende program om hvordan det skulle gjøres. Russland skulle være med, USA skulle være med, FN kanskje også, i hvert fall var det skikkelig. Assad var også villig til å gå med på destrueringen. Så USA satt i saksen. De måtte enten bombe Assad for at han hadde brukt kjemiske våpen, men da på tross av at han hadde gått med på å fjerne dem, og uten støtte i FNs sikkerhetsråd, eller så måtte de gå med på Russlands forslag, og la Assad bli sittende. Det var den siste ydmykelsen før Ukraina, siste gang de ble tatt innersvingen på.

Jeg vil si dette er kalde fakta. Dette er ikke å være anti-amerikansk. Amerikanerne er irriterte over at Russland har Snowden, og de likte veldig dårlig at den røde linjen de hadde satt opp for Assad ble krysset, uten at de klarte å straffe ham for det. USAs rolle som enerådende superstormakt er alvorlig utfordret. Ukraina og Krim er bare et tredje eksempel. USA legger all sin tyngde bak, men får ikke sin vilje i gjennom.

Det er altså litt av en oppgave Putin og den russiske delegasjonen har foran seg når de skal møte representanter for amerikanerne. Amerikanerne er nødt til å innse at russerne ikke vil vike, og det er noe veldig sterke krefter i amerikansk politikk aldri vil gå med på. Det er bare å se på de vordende presidentkandidater, både på republikansk og demokratisk side, når de uttaler seg om Russland, er det om Putin, og det er ikke måte på hvor kompromissløse de vil være i forhold til Obama, og hvor hardt de vil kjøre på for å tvinge amerikansk vilje igjennom. I senatet er det samme stemning, som det også er det hos visepresidenten og viseutenriksministeren, om enn Obama og Kerry gudskjelov hører til de mer diplomatiske og moderate.

Så Putin møter et folk som hater ham, som ser på ham som ond, som ikke tror han kan si noe uten å lyve, som er en evig spion fra KGB, bare ute etter å manipulere, bare lure til seg mer land, og mer makt. Han har en dårlig sak, siden han vitterlig har annektert Krim, og der løy om måten det ble gjort på, og nå lyver om støtten Russland gir Donbass. At han støtter Assad kommer i tillegg, her er ikke amerikanerne så nøye på at de selv støtter Saudi Arabia, et regime som vel ikke står noe tilbake for Assads, før krigen.

Norge ligger vel ganske tett på USA, her, vil jeg si. I går hørte jeg utenriksminister Børge Brende på programmet som før het Verden på lørdag, «om bare Russland kan gi litt», sa han, «om de bare kunne gå med på å la Assad gå av på sikt«, som om Russland er problemet, og ikke løsningen. En journalist som gjorde jobben sin skulle kommet med oppfølgingsspørsmålet hvordan utenriksministeren kan tro at et splittet land som Syria kan samle seg om en annen president enn Assad, enn si enn president som styrte etter vestlige prinsipper som folkelig deltakelse og demokrati. Aldri skulle jeg tro at jeg så uforbeholdent skulle ende opp som Johan Galtung, Brende er et ekko av USA, Norge har ingen utenrikspolitikk.

Putin har en umulig oppgave når han nå skal forsøke å få Russland inn i det gode selskap igjen. Men til tross for all drittkastningen mot ham er han en usedvanlig dyktig politiker, i internasjonal sammenheng er det vel bare Merkel av dagens som kan måle seg, og han har virkelig gjort jobben denne gangen også. Han opptrer på amerikansk TV, 60 minutes på CBS, der utdrag fra intervjuet finnes her (For en utvidet versjon, med deler utelatt i den amerikanske omtalen, sjekk RT, som kan være lurt å følge disse dagene for alternativ vinkling på New York-besøket) Her omtaler han USA saklig, og positivt, uten at det ser ut til å bli løsrevet fra hva han egentlig mener.

Putin har også gjort en sjarmoffenstiv på en litt uventet arena. De som følger med på BBC World service har sikkert fått med seg at BBC intervjuet artisten Elton John, som uttrykte ønske om å få snakke med Putin om homofili. En russisk komiker ringte så Elton John, og utgav seg for å være Putin – og artisten gikk fem på, i likhet med BBC, og sikkert andre vestlige medier, før Putins pressetalsmann, Dmitrij Peskov, benektet at noen samtale hadde funnet sted. Nå har imidlertid Putin tatt kontakt, og avtalt å møte Elton John «en gang det passer for begge», og «alle tema vil være aktuelle å snakke om».

Denne sjarmoffensiven hadde Putin og Russland også i forbindelse med OL i Sotsji. Det krasjet med Edvard Snowden, og krisen i Ukraina. Russland er ikke interessert i å være landet alle hater, de ønsker ikke isolasjonen, og det er mulig å samarbeide med dem, om det blir vist velvilje også fra vestlig side. I Europa vil denne velviljen være på plass. De baltiske statene og Polen er ikke mektige nok til å forme europeisk politikk, og de Skandinaviske landene og Storbritannia gjentar USA, men ikke sånn at de vil blokkere noe Tyskland og Frankrike måtte få til. Sør-Europa og store deler av det sydlige Øst-Europa er ikke helhjertet med på sanksjonene, mange land her ønsker et godt forhold til Russland og har til og med brutt ut av folden for å holde møter med paria Putin. Det er USA som er problemet.

I Norge er den overveldende mening at Russland har forbrutt seg i Ukraina, og må straffes for det. Helst så de gir tilbake alt de har tatt, og lar makten i Kiev gjøre som den vil. Det er et annet land, Russland har ikke noe med det. Den faktiske situasjonen er imidlertid at Russland kommer til å holde på sine forbrytelser, og det er fint lite Norge og den vestlige verden kan gjøre med det. Vi må da velge om vi skal gjøre vårt beste for å skyve Russland fra oss, ha minst mulig med dem å gjøre, eller om vi skal tenke at et stort og mektig land som Russland er best å ha på lag. Noen god lagspiller er Russland ikke alltid, men de kan være en enda verre motspiller.

Jeg mener vi skal gripe sjansen som kommer til uken, få en løsning i Syria, få en løsning i Ukraina, og så begynne å bygge hverandre opp igjen. Situasjonen som er nå er til stor skade for både Europa og Russland, ingen er tjent med at det skal fortsette. I Syria må det åpenbart være bedre å få slutt på krigen, enn å få slutt på Assad. I Ukraina vil det være vanskelig inntil det umulige å få til noe som helst uten Russland på lag. Det er realitetene. De som er uenige har mye å bevise. Prisen er veldig høy.

Svartsyn

I går ble jeg syk. Det er noe jeg har for vane å bli, når det altfor lenge er altfor varmt, og du aldri får noe fred for klam svette og kroppens egne nedlkølingsporosesser. Det er som om organismen sier «Dette gidder jeg ikke lenger – her er min protest». Sykdommen gjorde at jeg nokså tidlig på dagen måtte til sengen, der jeg stort sett ble værende til i dag morges. Det gjorde også at jeg fikk god tid å høre på nyhetssendinger og gamle opptak på nettet. Det var en dyster opplevelse. Dømt etter kommentarene jeg får her og mine sveip over norske medier er folk flest nokså optimistiske til hvordan det kommer til å gå i Ukraina, og i konflikten mellom NATO og Russland. Det er det ikke dekning for.

Da George W. Bush ble president i USA fikk han og landet hans etter kort tid en voldsom sympati i verden, etter angrepene 11. September. Få kriger har vært mer støttet enn den de så startet i Afghanistand, og det som etter hvert utviklet seg til det nokså voldsomme «krigen mot terror». Sympatien han hadde greide Bush nokså effektivt etter hvert å rydde vekk, hatet og forakten mot ham nådde etter hvert høyder man må til dagens omtaler av Putin for å finne maken til. Motstanden mot Bush var så sterk at neste president, Barack Obama, fikk fredsprisen for ikke å være han.

Nå er det også sterke krigshissere i amerikansk politikk. De er den ene av to leire, den andre ønsker en mer diplomatisk linje, og vil være villige til kompromiss. Hvilken side står vi i Norge på? Støtter vi diplomatiet, eller støtter vi linjen fra Bush, den som ser verden slik at «the one with the biggest gun win»?

Tendensen er å nedtone betydningen krigshisserne i Wahington har. Det blir bagatellisert, oversett, man ser heller til Russland som aggressoren. Og Russland og Putin er aggressoren samme hva USA og NATO måtte finne på, slik det er bortimot umulig å få den engelskspråklige verden med Norge som del av den, til å mene noe negativt om det nye regimet i Kiev. Det er Russland som er skurken. Alle andre parter i konflikten kan gjøre som de vil.

Slik ha vi fått den vanvittige situasjonen at plutselig organiserer både Russland og NATO store militærøvelser like opp til hverandres grenser. Men i vest har det grodd fast et syn at de russiske øvelsene er «aggressive» og «ukloke», mens våre øvelser er «for forsvarets skyld» og «nødvendige». Det samme er plasseringen av nye baser og permanente NATO-styrker i Polen og Baltikum, stikk i strid med alle løfter og avtaler, og en åpenlys provokasjon mot Russland.

Også mine kommentatorer pleier å forklare meg at dette er «helt nødvendig» fordi Russland er en trussel, og NATO er en forsvarsallianse som må forsvare sine medlemsland. Det er en ganske utrolig måte å se verden på, helt uten forståelse for at andre land kan føle seg truet av vår «sikkerhet». Jeg har tenkt ut analogien at hvis naboen leier en permanent vaktstyrke med maskingevær rettet mot deg, din familie og ditt hus, så vil du ikke føle deg særlig trygg.

De siste dagene har vært riktig skumle, som jeg også skrev om i gårsdagens post. På mandag uttaler en russisk general at en ukrainsk offensiv mot Donbass for å ta tilbake områdene, vil føre til en full russisk invasjon. Rapportene fra fronten tilsier at kampene tiltar, og at ukrainsk side frakter tunge våpen inn i området der slike er forbudt etter Minsk-avtalen. Det er ingen garanti for at dette vil gå bra. Garantien begynner å nærme seg det motsatte, dette kommer til å gå riktig ille.

På BBC Newshour i går var det intervju med Ian Kearns, leder av European Leadership network, en engelsk tenketank. Han advarer mot den militære opptrappingen mellom NATO og Russland. Det øker sjansen for uhell og misforståelser, og man kan skli inn i en konflikt ingen av sidene egentlig ønsker. Rapporten har fått mye oppmerksomhet, det er bare å søke på nettet. Dette er skikkelige saker, og ikke naiv, norsk optimisme om at alt vil gå bra.

Det kommer ikke til å gå bra. Jeg tror jeg kan si det så sterkt nå. Det har vært forsøk på fredelig løsning, vi har Minsk-avtalen, forhandlet frem etter en diplomatisk kraftanstrengelse av Tysklands Angela Merkel, vi har noen initiativ fra John Kerry, og samtalene i Normandie-formatet (Russland, Ukraina, Tyskland, Frankrike) går sin gang. Problemet er at kreftene som ikke ønsker noen fredelig løsning eller noen avtale, er for sterke. De befinner seg i Kiev og i Washington, og de torpederer ethvert forsøk på kompromiss og tøvær. Det kan de gjøre i ly av et hylekor som sier Putin har skylden.

Syk som jeg var i går kunne jeg høre gjennom en rekke gamle programmer i serien til The nation, der programleder John Batchelor snakker med professor emiritus Stephen F. Cohen. Der var det mye destruktivt å finne, mye å miste nattesøvnen av, men saklig, faktabasert og informativt, som alltid når professor Cohen er involvert. Man kan rive seg i håret av at så lite av den informasjonen når frem til tradisjonelle medier, slik at folk flest fikk et mer balansert forhold til konflikten, og skjønte mer av hva som er på spill. Det ville også dempe den uforbeholdne støtten krigshisserne har, så lenge våpenopptrappingen er rettet mot Putin og russerne.

For eksempel var det et program i begynnelsen av juli, eller slutten av juni, der det ble annonsert at president Poroshenko hadde lagt frem et forslag i nasjonalforsamlingen om å erklære avsettelsen av Janukovisj ulovlig. Det er jo fint i tråd med det Russland og Putin alltid har hevdet, og med Ukrainas egen konstitusjon og egne lover og regler. Men det var kanskje litt uventet at dette var noe Ukraina selv skulle mene?

Årsaken var at president Poroshenko frykter for sin egen stilling. I perioden forslaget ble lagt frem var det varslet store demonstrasjoner fra den høyreekstreme gruppen, Pravyj sektor, og det kunne være en reell sjanse for at de eller senere demonstrasjoner vil velte Poroshenko, som Janukovitsj tidligere ble veltet. Poroshenko er heller ikke mer populær enn Janukovtisj var, han er mindre.

Det gjør jo noe med legitimiteten til hele dette vanvittige styret som har kapret Ukraina, og forvalter landet delvis som ren amerikansk vasallstat, delvis som en nasjonalistisk frisone. Bare ikke kall det demokratisk og liberalt, i de to størrelsene er Ukraina i klasse med Russland.

Noe annet som har fått passere i fred i massemediene er hva villmarken Saakashvili drive med i Odessa. Professor Cohen har fullt litt med på det. Han har også bakgrunnsinformasjon som tilsier at det er helt rett når russerne hevder han er plassert der av Washington. Det bærer fingeravtrykkene til John McCain og Joe Biden. Det har også vært en god del skriverier om ham i Washington Post, det nærmeste man kommer en lyttepost til det hvite hus. Her har amerikanerne litt av de samme mulighetene som russerne har med alle sine statsmedier. De kan annonsere nyhetene her, så blir det ikke så offentlig og kontroversielt.

Stygt over alle grenser er at Saakashivili vil erstatte huset til handelsforeningen, eller hva vi skal kalle det, huset der noen og førti pro russere ble brent inne mens ukrainske nasjonalister stod utenfor og sang den ukrainske nasjonalsangen, den bygningen vil Saakashvili gjøre til et sjøfartssenter. Så er det akkurat som om hele brannen aldri har skjedd. Ukraina setter strek over historien i beste Sovjet-stil, som Cohen formulerte det.

Den vandrende kanonen på dekk, Saakashivili, har også stengt russernes transportlinje til Transdenistria. Transdenistria er utbryterrepublikken i Moldova, den vestlige folk med sine moralske kompass straks kan fastslå er ulykkelig russisk, men der noen enkle fakta skulle justere det synspunktet. Transdenistria var dem første regionen som erklærte uavhengigheten fra Sovjetunionen, og de har lenge tettere tilknytning til Russland, noe russerne ikk vil gi dem. Det har vært en krig der på 90-tallet, og russerne har halvannet tusen fredsbevarende styrker i området. Disse trenger forsyninger, og de har blitt gjennom Ukraina, etter gjeldende avtaler Saakashvili nå har annullert.

Det kan han ikke gjøre uten amerikanernes velsignelse. Det er amerikanere som nå ønsker en full konfrontasjon med Russland, krigshisserne, de som følger i linjen fra George W. Bush, og som nå har frikort til å ture frem som de vil, fordi på forbausende kort tid har man fått det for seg at Russland er en aggressor og en trussel.

Russland har to alternativer for å kunne fortsatte å forsyne fredaatyrkene i Transdenistria. De kan enten lage en luften, som vestmaktene gjorde i Berlin (en sammenligning russerne selv bruker), eller de kan ta kontroll over Odessa med militærmakt, og sørge for at forsyningene får fortsette. Det siste er en reell trussel. Hadde krigshisserne i Moskva hatt samme makt som krigshisserne i Washington, så hadde dette blitt løsningen. Men Putin er riskioavers, stikk i strid med alt som blir skrevet og sagt om ham. Foreløpig har Spetsnats tatt seg av problemet.

Det går altså faretruende mot full konflikt mellom USA og Russland. Det er ikke Russland som styrer inn mot den konflikten, men Russland er nødt til å reagere når nabolandet Ukraina nær sagt over natten blir anti-russisk, og NATO kryper helt opp mot landets grenser. Russerne føler seg også dypt urettferdig behandlet, fullstendig forståelig når man kjenner historien, som russerne gjør, og amerikanerne ikke. Folk som føler seg urettferdig behandlet er farlige. De kan bli irrasjonelle.

Man kan også spørre seg hvor lurt det er å behandle en mektig paranoid nabo som for å vise ham at det er god grunn for hans paranoia. Etter konflikten startet har også Russland gått i antidemokratisk retning. Det er helt etter læreboka, Russland gjør alltid det, når hun føler seg truet. Den liberale opposisjonen i landet er nå så godt som eliminert. Well done, USA og EU.

I går kom også det nyeste programmet i samtalene mellom programleder John Batchelor og professor emiritus Stephen F. Cohen. Der blir de to alternativene diskutert, enten vil Kiev og Washington si fra seg de opprørskontrollerte områdene i Lugansk og Donetsk, de vil aldri få kontroll over dem uansett, og uten kan Ukraina bli med i NATO. EU er neppe noe tema lenger, de som satte i gang hele driten, ser nå hva Ukraina er for noe, og er ikke interessert i noe ukrainsk vrakgods. De har nok med egne problemer. USA vil selvfølgelig heller ikke gi Ukraina den hjelpen de egentlig trenger, der er konflikten med Russland viktigst. Og så er det andre alternativet, å forsøke å ta tilbake med opprørsområdene med makt, starte den krigen den russiske generalen advarer mot.

I Norge er sikker folk mest opptatt av sommeren som går mot slutten. Vi lever i en verden der ganske mye kan gå mot slutten om vi fremdeles lar generalene, machomennene (av begge kjønn) og krigshisserne styre showet. Foreløpig ser jeg ingen antydning til at man vil ta til fornuft, og satse på samarbeid og diplomati. Det ser ut til at man vil kjøre dette ulykksalige toget til endestasjonen. Det gir grunn for svartsyn.