Ingen frelse i påsken

I dag er det den helligste dagen i året for alle ortodokse kristne. Det er selve påsken, søndagen som kroner påskeuken. Kristus er oppstanden, hilser man hverandre med. Det er en gledens dag, og en dypt hellig dag. Og det er en dag for Kiev igjen å bombe igjen i Donetsk.

Det er så dystert å følge med på disse nyhetene. Det er nye rapporter om at Kiev ikke klarer å ta vare på sine flyktninger, internasjonale hjelpeorganisasjoner bruker så sterke ord som at det ukrainske byråkratiet kveler forsøkene på å nå ut med hjelp til de som trenger det. Summen flyktningene får er 884 UAH for de med nedsatt funksjonsevne (disabled people), og 442 UAH for de som er i stand til å arbeide (abled-bodied people). Delt på tre får man det i norske kroner. Det er ingenting. Og det er ikke engang de lave summene som er hovedproblemet, det er at pengene ikke blir utbetalt.

Jeg tenkte jeg skulle benytte tiden da jeg er ufrivillig alene, til å få lest og skrevet mye, få gjort mye. Men i dag var jeg så plagsomt trøtt. Jeg fullførte gårsdagens post i dag morges, men etter så å ha spist frokost og lest litt, hadde jeg bare behov for å sove. Og jeg sov bort hele dagen. Jeg vet ikke hvorfor.

I boken til Richard Sakwa, Frontline Ukraine – Crisis in the borderland, så har jeg nå kommet til kapittel 9, Frontline politics. Det går saktere å lese boken enn vanlig. Jeg har den på nettbrett, på Kindle, noe som gjør det svært lett å sjekke fotnotene, og når det er lenke på nettet, sjekker jeg dem også. Det er ganske utrolig så mye som er skrevet, og som jeg ikke har fått med meg, enda så tett jeg har forsøkt å følge konflikten. Mange av kildene ligger åpne på nett. Hva Sakwa gjør, er å sette dem i system, og trekke av sine mange, mange år i faget, og ikke gå i fellen med å ha som forutsetning at Putin er en maktsyk tyrann, som forsøker å gjenopprette Russland som imperium, stikk i strid med alle internasjonale lover og regler.

Jeg skal gi hvert av kapitlene i boken hans en egen bloggpost, og jeg skal utrettelig jobbe for å spre dette synet om at Russland er bare en av partene som deler skylden for katastrofen i Ukraina. Og å gi Russland skylden alene, og å fortsette med den politikken vi nå er godt i gang med, den leder ikke så mye til en ny kald krig, men til Armageddon, i følge Sakwa. Og han argumenterer så overbevisende at det skremmer meg inderlig.

Professor emeritus Stephen Cohen er 76 år, og har jobbet hele livet sitt med Russland og Sovjetunionen, og forholdet landet har til USA. Han er svært anerkjent, med kontakter på aller øverste nivå i begge land, og var blant annet rådgiver for president Bush sent på 80-tallet. Han har nå trukket seg noe tilbake, men er aktiv i magasinet og nettstedet The nation, der han jevnlig legger ut tekster og intervjuer. Sakwa refererer til ham ofte, og jeg forsøker å ta litt igjen av alt jeg har gått glipp, etter først å ha blitt oppmerksom på Cohen en gang i fjor, i en sak som gjaldt problemene han fikk som følge av sine meninger.

Jeg så et av videointervjuene i dag, This is the last thing Putin wanted, et intervju som varer så kort at det går an å høre det i bakgrunnen en gang, det varer omtrent 20 minutter, men er skjemmet av latterlig musikk som bryter inn for at det skal bli reklamepause, midt mens Cohen snakker om en verdenssituasjon han kun vil sammenligne med Cuba-krisen. Det er den verste sikkerhetspolitiske situasjonen vi har vært i i vår levetid, vi som ennå er i arbeidsfør alder, det er første gang det er reell fare for at USA og Russland havner i krig, og i en slik krig er det reell fare for at det vil bli brukt atomvåpen.

Ingen ønsker selvfølgelig en slik krig. Men ingen ser heller ut til å gjøre det som er nødvendig for å unngå det. I vår verden er narrativen den at Russland ikke gjør det som er nødvendig, at det er de som ikke backer unna, men det er i anstendighetens navn høyst uklart hva våre politikere egentlig vil ha dem til å gjøre. Å kutte støtten til Donbass og respektere våpenhvilen, det gjør Russland som bare juling, i motsetning til Kiev, som verken respekterer de sivile eller militære forpliktelsene ved den. Å trekke seg ut av Krim, som også er et krav, er fullstendig umulig for dem. Det kan bare skje om Russland går i oppløsning, noe som fort kan være et mål for enkelte, men noe hele den vestlige verden kan gå med på?

Det må være lov å minne om at verden ikke har noen gode erfaringer med stater i oppløsning. En stormakt med atomvåpen, i oppløsning, er ikke noe man skulle ønske.

Stephen Cohen har en artikkel fra 30. juni, De amerikanske haukers taushet om Kievs ugjerninger, der han saklig, etterrettelig og nøkternt gjør rede for hva galt Kiev har gjort så langt, han siterer en student, Pietro Shakarian, som har en blogg, der man finner ytterligere informasjon (Siste post: Ekvalisering og dehumanisering i Øst-Ukraina). Det blir igjen veldig beklemt, at vi liksom bare skal overlate Donbass og Krim til nasjonalistiske ukrainere som kaller dem umennesker og undermennesker? Det er med respekt å melde rent tøys at dette hadde gått helt fint, om det ikke hadde vært for russisk intervensjon, eller invasjon, som enkelte heller velger å kalle det. Det er enorme problemer også når det kommer til Ukraina, alene for seg selv, med dype, rasistiske holdninger, voldsforherligelse, og diskriminering. Dette er ikke Ukraina i nærheten av å ta noe oppgjør med, og heller ikke er vi det, vi som støtter dem. Vi reagerer bare på volden, når det er russere eller russisk-støttede opprørsstyrker som utfører den.

I artikkelen til Cohen reagerte jeg særlig på denne uttalelsen fra president Porosjenko, han som liksom skal være en av de moderate:

Han har kalt beboerne i de bombede byene «gjenger av dyr» og sverget på å ta «hundreder av liv for hvert liv av våre tjenestemenn»

Sånn snakker ikke en europeisk leder. Ikke om sine egne landsmenn. Putin får sine uttalelser klippet og vridd så de ikke er til å kjenne igjen, de blir tatt ut av sammenheng, mistolket, feiltolket, alt for å gjøre ham og Russland onde og uberegnelige, alt for å forsvare politikken vi fører mot ham og landet hans. Fra ukrainske ledere strømmer det ut mye verre ting, som knapt nok blir registrert, her hos oss. Det blir imidlertid oppfattet i opprørsområdene i Donbass og Krim, og er med på å gjøre en gjenforening ukrainerne ønsker, både umoralsk og umulig.

Det var særlig en del i kapittelet til Sakwa som opprørte meg, underkapittelet som kalles «The two united states». Ideen er at USA på den ene siden er erke-eksponenten for fri og liberal handel og internasjonal liberalisme, konkurranse og åpne økonomier, stabilitet og orden, en modell de fleste av verdens land har akseptert, inkludert Russland og Kina. På den andre siden er USA senteret i et geopolitisk maktsystem, der landets lederskap blir utfordret av såkalte rising powers. Ukraina-krisen faller ikke så mye i den første, som i den andre kategorien. Det er ikke snakk om at Ukraina skal inn i det vestlige systemet, at de skal ta del i vår velstand og økonomiske liberalisme, det må de gjerne gjøre, men det er ikke det som er poenget. Det her er beinhard maktkamp, og det er mye, mye viktigere for USA å vise Russland – og Europa! – hvem som er Sjefen, enn det er å hjelpe Ukraina. Hadde målet for alle vært det beste for Ukraina, så hadde dette vært løst for lenge siden. Delvis selvstyre for regionene, normale valg, det hadde latt seg løse som ingenting, særlig siden Ukraina ikke har noen vital betydning for verken Europa eller USA. Men her er det hauker i det amerikanske systemet, som kan benytte anledningen til å svekke Russland litt, kanskje til og med få satt dem på plass. Det er anledning for militæret, og NATO, å gjøre seg relevante igjen, gjennom å skape seg en trussel som er litt reell, i motsetning til alt det andre tullet NATO har kriget mot og villet forsvare oss mot.

Det er nok av lenker om dette også, sjokkerende, oppsiktsvekkende. Vi likte jo å se på oss selv som fredselskende, her i Europa, jeg likte i hvert fall av at vi forsøkte å være det. Og så er vi nå igjen på full fart mot randen av storkrig, over en konflikt og en krise, som vi skjønner fint lite av, og bryr oss fint lite om. Det er for sent å redde Ukraina, det landet er fortapt, men det skulle fremdeles være mulig å gjøre resten av verden mulig å leve i, om man på begge sider gir seg med hatretorikken, om man satser på vennskap, ikke fiendskap, om man satser på samarbeid, ikke konfrontasjon. Det er bare to år siden vi var der, men de destruktive kreftene har vunnet frem. Og de er fremdeles i full sving.

I dag var det påske. Det blir ingen oppstandelse.

Den perfekte stormen – Geopolitikk

Denne posten kan jeg begynne på nå, men jeg rekker ikke å skrive den ferdig før i morgen ettermiddag. Den skal fortsette fra de to andre postene jeg har skrevet om kapittel 3 i boken til Richard Sakwa, Frontline Ukraina, der han overbevisende argumenterer med at en rekke av de kreftene som virker splittende og farlige var på sitt maksimale akkurat forhandlingene mellom daværende president, Viktor Janukovitsj, og EU-delegasjonen, gikk mot slutten, og Janukovitsj endte opp med å la være å skrive uder. Slik er det også når vi får den perfekte stormen, når alle krefter som forårsaker sterk vind, virker sammen, i samme retning.

I den første posten forsøkte jeg å vise hvordan forholdene i Ukraina var spente, den gang i 2013, mellom de som ønsket et pro vestlig enspråklig og nasjonalistisk Ukraina, det Sakwa kaller monistene, og de som ønsket et pro russisk flerspråklig og multikulturelt Ukraina, det vi kan kalle pluralistene. For ordens skyld: med flerspråklig og multikulturelt menes her først og fremst at russisk språk og kultur skal ha sin plass, nokså likestilt med den ukrainske, det er ikke flerspråklig og multukulturelt slik vi bruker begrepene som honnørord i Norge. I den andre posten fortsatte jeg denne argumentasjonen, men kom ikke så mye lenger.

Det gjør jeg altså ikke i kveld heller, det er allerede blitt natt, men det skal altså handle om de geopolitiske forholdene, og hvordan særlig forholdet mellom USA og Russland var blitt svært spent disse dagene sent på året i 2013, da krisen ble utløst.

*

Og så fortsetter jeg, på det punktet i boken som heter Russo-Ukrainian Relations, en del som begynner med oppløsningen av Sovjetunionen, og hvordan man den gang ikke helt skjønte hvordan denne oppløsningen ville bli, og dermed bar med seg noen prinsipp som ikke ville holde. For eksempel at grensene innen Sovjetunionen var ukrenkelige. Men det var så lenge Sovjetunionen besto, allerede Gorbatsjov at grensekrav ikke kan utelukkes for repubillker som vil ut av unionen (her har Sakwa note til Serhii Plokhy, The Last Empire: The Final Days of the Soviet Union (New York: Oneworld, 2014), p. 177). Ved møtet i Belavezja, Hviterussland, så var særlig Krim og Sevastopol et tema og problem, Sevastopol var flåtebasen, og hadde en spesiell status (av viktighet for hele unionen) i Sovjetunionen. Jeltsin tenkte at det var ikke så farlig, Russland hadde status som fortsettelsen av Sovjetunionen, ikke følgeren, og ville altså overta alle Sovjetunionens retter og plikter. Videre ville de tidligere sovjetrepublikkene ha omtrent samme status i Samveldet av uavhengige stater. Det var selvfølgelig ingen som den gang tenkte på noen utvidelse av EU og NATO, så det var ikke noe tema.

Et tema var imidlertid atomstridshodene. For Hviterussland og Kasakhstan var ikke det noe problem, de leverte atomvåpenarsenalet tilbake til Russland uten spørsmål, de sluttet opp om ikke-spredningsavtalen. I Ukraina, derimot, innså nasjonalistene at atomvåpen ville være bra å ha i fremtidige konflikter med Russland (og sannelig – det er et tema de stadig tar opp, at de leverte tilbake atomvåpnene den gang, og at hvis de bare hadde hatt dem, så skulle Russland fått sett!). Det er mange interessante detaljer her, for dem som vil lese boken, men det endte jo med at Ukraina leverte atomstridshodene fra seg, og fikk i bytte internasjonale garantier for sin sikkerhet og sine grenser, i det som ble hetende Budapest Memorandum, av 5. desember, 1994.

Sakwa skriver at memorandumet ikke hadde status av å være en internasjonalt bindende avtale, og han fremhever den felles uttalelsen partene kom med etterpå:

Accompanying the memorandum was a joint statement confirming the importance of commitments undertaken within the framework of the OSCE on countering the growth of aggressive nationalism and chauvinism, a point that Russia, following the February revolution, was quick to seize on as ostensibly invalidating the memorandum.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1663-1665). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Budapest-avtalen løste ikke problemet med Sevastopol, som nå hadde blitt en russisk flåtebase på det som ellers var ukrainsk territorium. Det er et et viktig poeng mange ikke får med seg at denne russiske flåten ikke har noen annen plass å være, Russland mangler helårshavner, og den russiske kysten langs Svartehavet er for grunn. Det er gjort forsøk på å grave ut bunnen, der ved Novorossijsk, men det går ikke an å grave ut bunn som får plass til en hel krigsflåte. Sakwa sammenligner betimelig med USA, som har skaffet seg en flåtehavn på Cuba, med Guantanamo, et rent ran, og britene, med Akrotiri og Dhekelia på Kypros, som er britisk territorium, tross Kypros’ selvstendighet. Russland klarte ikke å oppnå noe lignende, skriver Sakwa.

Her lå det en latent strid. Ukraina har jo i konstitusjonen sin forbud mot fremmede baser på eget territorium (artikkel 17), og det var store problemer og diskusjoner både i Russland og Ukraina hvordan man skulle håndtere dette. De forsøkte å komme frem til en avtale om Vennskap, Samarbeid og Partnerskap (Treaty on Friendship, Cooperation and Partnership), forhandlingene begynte i 1993, og ble ikke ferdige før i 1997 (Jeltsin og Kutsjma). Så tok det ytterligere to år før den russiske statsdumaen ratifiserte avtalen.

Dette kunne være vel og bra. Men både i Russland og i Ukraina er det nasjonalister, i Russland har de siden Sovjetunionens oppløsning og frem til nå stort sett vært marginalisert, i Ukraina er det en betydelig maktgruppe som vil gi Russland skylden for alt som er galt. I denne tradisjonen hører Julia Timosjenko og Viktor Jusjtsjenko, radarparet fra oransjerevolusjonen i 2004. Da de kom til makten, surnet forholdet mellom Ukraina og Russland betraktelig.

Det viktige i argumentasjonen til Sakwa er at disse to presset på mot Vesten og særlig USA, om å stå hardt på mot Russland, og ikke stole på at Russland hadde demokratiske prosesser på gang, og var blitt snille. Med andre ord var et godt forhold mellom Washington og Moskva sett på som en trussel for Kiev (og andre øst-europeiske hovedsteder. Her siterer han Wikileaks:

Ukraine’s relationship with Russia has remained tense and complicated. Since the August 2008 Georgia– Russia conflict, Ukrainian perceptions of the potential security threat presented by Russia have come into greater focus, particularly against the backdrop of continuing opposition by some NATO members to MAP status for Ukraine. Changing US policy toward Moscow has led to speculation that the US has softened its support of Ukraine as the price of improving US– Russia relations.

og

for the most part Ukrainian officials remain committed to pursuing Euro-Atlantic integration. How long they will continue to do so in the face of the continuing lack of Ukrainian public support (at only about 25%) for NATO membership is not clear.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1704-1706). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Sakwa peker på det motsetningsfulle i at medlemsskap i NATO ble sett på som demokratisk, enda et slikt medlemsskap langt fra hadde støtte i den ukrainske befolkningen, og heller ikke i den ukrainske grunnloven, der det står uttrykkelig at Ukraina skal være normalt. Det er jo finurlig og pussig. Mer alvorlig er at det overhodet ikke er noen refleksjoner over hvordan NATO-ekspansjonen vil bli sett på for andre parter, ja, det vil si Russland, og det er her det bygger seg opp til den perfekte stormen.

Da Barack Obama kom til makten i 2009 forsøkte han en berømt reset med russerne, han ville normalisere forholdet, og gjøre godt igjen skadene som måtte ha fulgt av en nokså aggressiv George W. Bush. Forsøket fra Obama var genuint nok, på denne tiden var Medvedev president, og Obama og Medvedev fant fint tonen (med Obama og Putin var det en annen sak). Problemer som stod på på den tiden var rakettskjolden Bush ville sette opp i Polen, det gikk Obama vekk i fra. Og så var det krigen som hadde vært i Georgia året før, da Russland hjalp Abkhasia og Sør-Ossetia å bryte ut. Obama ville slå en strek over det gamle, og starte på ny frisk, time for change, som han formulerte det i valgkampen sin.

I Ukraina ble dette sett på som at USA gikk bort fra sin tidligere uforbeholdne støtte om Ukrainas orientering mot vest. For disse kreftene i Ukraina, var det slik at jo verre forholdet var mellom USA og Russland, desto bedre var det for Ukraina. Ukraina hadde grunn til å frykte en lignende operasjon på Krim, som den Russland hadde utført i Georgia, og særlig president Jusjtsjenko var ram på kritikken av hva Russland gjorde her. Timosjenko sa på sikkerhetskonferansen i München det året, 2009, altså, at Ukraina måtte ta større del i Europas sikkerhets- og forsvarsstrategi. Sakwa kaller det sjokkerende at i ingen av de lekkede dokumentene på Wikieleaks er det noen refleksjoner over hva alt dette har å si for Russland, og ingen forståelse for Russlands legitime krav. Utvidelsen av NATO blir et hermetisk prosjekt, skriver Sakwa, ingenting kunne ha påvirke rasjonalet den var bygget på. Det var denne logikken som brakte Europa i krig i 2014, skriver Sakwa.

Opptegnelsen av grensene mellom Russland og Ukraina var et annet problem. Den dag i dag har ikke Russland og Ukraina noen synlige grenser overalt, det er som to fylker i Norge, man vet gjerne ikke når man er i det ene, og når i det andre, om man ikke kjører på noen hovedvei.

Vi må også ta det med som viktig at Janukovitsj (som ble president i 2010) og Medvedev tegnet en avtale som sikret Russland bruk av Sevastopol frem til 2042,  med opposisjon på nye fem år (den gamle avtalen gjaldt til 2017 – og Timosjenko, for eksempel, hadde tatt kraftig til orde for at deretter skulle den ikke bli fornyet). Som kompensasjon skulle Ukraina få billig gass i samme periode, eller, billig gass var med i avtalen, Russland betalte virkelig godt for seg, her, $100 i avslag per tcm, prisen Timosjenko hadde avtalt (og siden ble satt i fengsel for) var på $486,50 per tcm – nettopp den prisen som oppsto på ny, etter Maidan, og har vært gjenstand for harde diskusjoner i hele 2014, og de fortsetter nå.

Eurokrisen

Det blir en lang post dette. Så er det også viktige saker. Janukovitsj overtok makten i 2010, med det ble regimet i Ukraina ikke så åpenbart anti-russisk som det hadde vært under Timosjenko og Jusjtsjenko, skjønt, Janukovitsj aldri var noen russisk nikkedukke, som han av og til har blitt beskyldt for å være. Janukovitsj kjennetegnes nok mer av han spilte med og mot alle mulige maktkonstellasjoner, i den ene og ærlige oppgave å berike seg selv, og sine. Han var en katastrofe, og gjennom boken til Sakwa ser jeg at jeg har undervurdert hvilken katastrofe han var. Den ukrainske utviklingen hadde vært ille siden Sovjetunionens oppløsning, med Janukovitsj gikk det helt i stå. Sammen med Kirgisistan er Ukraina det eneste landet av de tidligere Sovjetrepublikkene som ennå ikke har kommet seg opp på det økonomiske nivået landet lå på – da Sovjetunionen ble oppløst. I 1991. Det er intet mindre enn ufattelig. Og enda verre blir det av at rikdommene er svært ujevnt fordelt, folk flest er blitt atskillig fattigere enn de var det i Sovjettiden, Ukraina er på linje med land som Irak og El Salvador i brutto nasjonalprodukt (dette er i 2012, siden har det gått nedover).

Det skulle virkelig ikke være slik. Sakwa bruker litt tid på å gå gjennom Ukrainas økonomiske potensiale, med en godt utdannet befolkning, stor og god tilgang på teknologi, og kunnskap om teknologi, store naturressurser, og til og med – som et av få land i det tidligere Sovjetunionen – per definisjon et demokrati. Men det er alt sammen bare på overflaten, det er oligarkene som styrer alt. Og de driver ikke businessen sin på å produsere bra og effektivt, de henter ut profitten gjennom statssubsidier. Det finnes et mål som heter Energibruk per dollar av BNP, altså hvor mye energi et land bruker sammenlignet med størrelsen på økonomien. England (UK) har her 3,8 (British termal units, btu), Tyskland 4,7, USA 7,5, Polen 10,6, Kina 26,3, Russland 32,4 – verdens gjennomsnitt er 10. Ukraina har 56,3.

Det er statssubsidier alt i hop. Det går i lommene på oligarkene (og det fortsetter nå, men den diskusjonen tilhører en annen post, og siden Ukraina ikke har råd til å betale disse pengene, svekker det statsfinansene, og vanlige folks lønninger. Det hører med til den perfekte stormen som var i emningen, og som så få forutså. Levestandarden i Ukraina sank, og bitterheten steg, mens Janukovitsj som president satte i gang med metodene han hadde brukt da han var guvernør i Donetsk, arrestasjonen av Timosjenko var bare toppen av isfjellet, metodene Janukovitsj brukte var mye verre enn noe av det Putin har foretatt seg. Parlamentsvalget i 2012 var i følge Sakwa det mest ufrie Ukraina har hatt. Det var i dette valget høyreekstreme Svoboda fikk så mange stemmer, 10,4 %. Sakwa skriver at det tradisjonelle partisystemet langt på vei var brutt sammen ved dette valget, og nevner partiet til Medvedtsjuk (Det sosialdemokratiske partiet i Ukraina, SDPU), som tidligere hadde vært et slags moderat sentrumsparti, men som nå var forvandlet til et slags pro russisk oligarkparti.

Det var politikerne ved makten etter dette valget som skulle håndtere assosiasjonsavtalen og forhandlingene med EU. President var altså Viktor Januvkotisj, alltid på jakt etter å berike seg selv, helt fremmed for landets interesser, og helt udugelig og ukvalifisert i den enorme oppgaven som lå foran ham. I Ukraina vet man hva man har, men fra EU skulle man kunne forvente noen skikkelige politikere. Sakwa er imidlertid ikke nådig:

In keeping with the EU’s traditions, this was integration by stealth. At the heart of the agreement was the sweeping liberalisation of EU– Ukraine trade, with the Ukrainian economy reducing and in due course removing tariff and non-tariff barriers to become more open for goods and services from the EU. Unlike the equivalent agreements with the Central and Eastern European states, there was no promise of eventual membership. Ukraine would not gain ‘candidate status’, and thus the AA/ DCFTA was very much a second-tier agreement, offering many of the sticks but few of the carrots.

og videre

The agreement was about far more than just free-trade but required Ukraine to adopt a large part of the EU acquis communautaire, the 100,000-odd pages of law and regulations, which were economically exclusionary towards Russia. In addition, the agreement’s foreign policy and security protocols meant that Ukraine would have to align its foreign and security policy towards the West.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1788-1792). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Som om ikke dette var nok, en avtale med kolossale forpliktelser, og bare vage formuleringer om fremtidig nytte og gevinst, så stod USA på andre siden av Atlanterhavet og uttalte rett i fleisen på Russland:

Looking over the EU’s shoulder, the president of the National Endowment for Democracy in Washington, Carl Gershman, declared in September 2013 that Ukraine represented ‘the biggest prize’, but beyond that was an opportunity to put Putin ‘on the losing end not just in the near abroad but within Russia itself’.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1794-1795). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Som Sakwa skriver, så er Ukraina på det nærmeste 480 kilometer fra Moskva, og ved siden av dermed å være et eksistensielt spørsmål, et spørsmål om overlevelse, så har Russland og Ukraina også tusen år med felles sivilisasjon og historie – ,mens det for Washington og Brussel bare er enda et land på veien. Dette har også jeg skrevet fra første stund, for Russland er Ukraina deres viktigste naboland, for USA og EU er det bare neste på listen etter å ha fått inn landene i Warszawapakten og de baltiske statene. For Russland er størrelsen på landet årsak til historiske seire mot Napoleon og Hitler, sterkt i den russiske bevissthet, og viktig i russisk, militær strategi, uten Ukraina vil denne være fordelen være tapt, skriver Sakwa, helt direkte.

Sakwa går videre med å beskrive de dype handelsforbindelsene mellom Russland og Ukraina, med Russland som deres største handelspartner, 24 % av eksporten og 30 % av importen, med gass inn, og metaller, maskiner og agroprodukter ut.

Russia bought Ukraine’s industrial goods that could find no market in the West. The Ukrainian and Russian economies are highly complementary, having been part of a single unit for so many centuries and shared patterns of Soviet industrialisation. Ukrainian manufactured exports include railway equipment and a whole range of military-related items, notably helicopter engines, produced at the Motor Sich plant in Zaporozhia. Almost all the helicopters produced in Russia use these engines, as does most of the Afghan fleet.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1811-1813). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Dette er bare et lite utdrag, mens handelen med EU ikke er så lett å få øye på, og slett ikke er livsviktig, verken for EU eller Ukraina. For Ukraina er Russland markedet for deres viktigste eksportartikler, og for Russland vil de få store problemer med å få sine maskiner til å gå uten ukrainske deler. Det er ikke slik at Russland bare kan sitte stille i båten, og se Ukraina tegne en avtale med EU, som vil få store økonomiske konsekvenser, også for dem.

Så har vi det viktigste: Sikkerhetsspørsmålet. I likhet med amerikanerne har vi europeere en forbausende evne til ikke å se at det som for oss føles som sikkerhet og forsvar, for andre oppfattes som trusler og angrep. Jeg har tenkt litt på det, for meg selv, om vi virkelig mener det at rakettskjold i Polen og NATO-baser i baltikum ikke er truende for Russland, eller om vi bare ikke ser det. Prosjektet med det videre Europa, det som slår seg ut i stadig større sirkler, med Brussel i sentrum, og Russland utenfor, det er forener ikke bare økonomiske og politiske interesser, men går også inn i det Euro-atlantiske sikkerhetssamarbeidet. Man er ikke forpliktet til å gå inn i NATO, men, som de sier i artikkel 4

political dialogue in all areas of mutual interest shall be further developed and strengthened between the Parties. This will promote gradual convergence on foreign and security matters with the aim of Ukraine’s ever-deeper involvement in the European security area.

og videre

Article 7 called for EU– Ukrainian convergence in foreign affairs, security and defence, while Article 10 on ‘Conflict prevention, crisis management and military– technological cooperation’ notes in section 3 that ‘the parties shall explore the potential of military and technological cooperation. Ukraine and the European Defence Agency (EDA) will establish close contacts to discuss military capability improvement, including technological issues.’ Thus the EU asserted exclusivity in security matters, which would have become operative as soon as Ukraine signed up at the Vilnius summit.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1829-1832). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Lakonisk skriver Sakwa at forpliktelsene er pakket inn i sedvanlig europeisk språk om fred og utvikling, men man skal være bra ivrig etter å se i andre retninger, om man ikke ser at dette går rett i konflikt med Russlands interesser. Når Ukraina går «stadig dypere ned i den europeiske sikkerhetssfæren (area)», så går de også stadig lenger bort fra den russiske. Dette er midt i blinken for den nasjonalistiske delen av Ukraina, den monistiske, som Sakwa kaller den, men det har utålelige konsekvenser for den russiske sikkerhetspolitikken. Sakwa skriver – og ikke uten sprengkraft – at EU med dette går fra å være et fredsprosjekt (de fikk jo fredsprisen, EU og Obama, som en god illustrasjon for hvor vanvittig denne prisen er), til å bli et prosjekt som lager nye former for konflikter. På den måten underminerer det hele det europeiske prosjektet.

Det er sterke ord. Det er på tide noen sier dem.

Russland har protestert, de har protestert på alle mulige måter, og de har foreslått alternative løsninger, men

Such ideas were repeatedly rebuffed, with for example Barroso being quoted by news agencies as late as 29 November 2013 as saying: ‘Russia’s inclusion in the talks on setting up an Association Agreement between the EU and Ukraine is wholly unacceptable.’ It is in this context that Moscow expended an extraordinary amount of effort to dissuade Kiev from signing the agreement, including various sanctions and trade bans.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1838-1841). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Russland gikk til og med så langt som å advare – ved Sergej Glazyev, Putins rådgiver for europeisk integrasjon – om at hvis Ukraina signerte avtalen, så kunne det provosere frem sosial uro og seperatistbevegelser i pro russiske regioner. Her har Sakwa en note, Shaun Walker, ‘EU “remaining vigilant” as Ukraine signs on dotted line’, Guardian (27 June 2014), men oppgir ingen lenke til artikkelen.

Russland drev på denne tiden og opprettet sitt eget eurasiske prosjekt, et prosjekt vi bare ler av her borte hos oss, særlig nå som de ikke engang fikk Ukraina med i det, men vi skulle kanskje åpne for at også Russland tar sine egne prosjekt alvorlig. Štefan Füle, kommisjonæren for utvidelsen (enlargement) og europeisk naboskap, ville ikke høre snakk om noe slikt. Ukraina måtte velge, en eurasiske unionen var ikke kompatibel med partnerskapet de nå skulle undertegne med EU. Og – i kjent EU-stil – kom han med utsagn om lands «suverene valg», og at enhver trussel fra Russland i forbindelse med undertegnelsen er uakseptabel. Hele talen hans kan dere lese her.

Så EU var parat til å gå på uavhengig av Russlands protester, med henvisning til universelle prinsipper som valg og suverenitet. Som Sakwa skriver, dette er vel og bra i ideelle verdener, men her stod man altså for første gang overfor en stormakt som motsatte seg utvidelsen deres. Det var kommet et «hit, men ikke lenger», uten at EU så ut til å bry seg med det, eller å ha metoder til å klare å håndtere det.

På toppen var et par vanvittige ting. EU krevde befrielsen av Julia Timosjenko, kraftig symbolpolitikk, men la gå. Janukovitsj nektet, og sannelig var ikke denne løslatelsen så viktig likevel, EU ville fremdeles undertegne. Og det med en president som var ganske vanvittig, ganske udemokratisk, ganske mye verre enn Putin, men ikke så ille at EU ikke kunne gjøre noen avtale med ham.

Putin protesterte nå kraftig, og på ny skal man være Russlandsfiendtlig for å mene at han ikke har noen poeng (det er i Sakwas gjengivelse, dette – originalen ser dere på engelsk, her):

Ukraine was supposed to sign an Association Agreement with the EU. Using absolutely modern diplomatic tools, we proved that the document is at least inconsistent with Russian interests since the Russian and Ukrainian economies are closely intertwined. We have 245 Ukrainian enterprises working for us in the defence industry alone.

The ‘diplomatic tools’ were on the rough side, yet sought to register Russian concerns. Instead, as Putin put it:

They told us to mind our own business. Excuse me, I don’t want to hurt anyone’s feelings, but it’s been a while since I heard anything that snobbish. They just slammed the door in our face telling us to mind our own business.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1876-1882). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Så dermed stod Ukraina, ledet av sin håpløse president, Viktor Janukovitsj, overfor det umulige valget å gå til enten EU eller Russland. Begge deler ville innebære døden. Janukovitsj var under kolossalt press om å undertegne avtalen, fra store deler av Ukrainas befolkning, og han var under stort press fra Russland om ikke å gjøre det. Han visste at om han undertegnet med EU, ville han ikke få penger nok, og han ville ikke like lett kunne fortsette med systemet som har tjent ham selv så godt. Han var også skremt av Putin som hadde vist ham arbeidet til Glazyev, om hvor tett integrert den ukrainske økonomien egentlig var med den russiske. Og han så – eller, det er vel heller riktigere at han ble vist – hvor lite EU egentlig hadde å tilby, og hvor ødeleggende reformene EU krevde ville være for det ukrainske systemet. Det gjelder ikke bare for oligarkene, men også for vanlige folk, som ville blitt offer for EUs velkjente sparepolitikk for å kvitte seg med underskudd på statsbudsjettet. Janukovitsj var ikke i posisjon til å kunne skrive under dette dokumentet. Det var umulig. Og EU burde sett det.

Det er kun fra Tyskland det i ettertid har kommet tegn på samvittighet og beklagelse. EU stilte Ukraina overfor et umulig valg, og sendte det med det ut i katastrofen.

Russland tilbød $ 15 milliarder og billig gass, fra $410 til $268,5 per tcm. Det er reinspikka tullball og si at Janukovitsj var i lommen på Russland, at Russland brukte skitne triks, at det var den onde Putin, det er rett og slett slik at Russland hadde en bedre avtale, og det hadde de fordi de kjente Ukraina bedre. Mange i Ukraina ville velge EU, store deler av folket ville det, men det må i anstendighetens navn kunne sies at de hadde liten forståelse for hva EU ville innebære for dem. Det var beinharde krav, stramme inn beltet, og så, kanskje, på sikt, medlemsskap, men ikke noe gratiseventyr a’la et Polen hadde vært med på. EU av 2013 hadde nok av egne problemer, om de ikke skulle invitere inn enda et.

Og så kommer de elendige forholdene mellom USA og Russland inn, på toppen. Det er er her Sakwa selv kommer frem til formuleringen om den perfekte stormen. Nullstillingen til Obama gikk ikke noe bra, og de hadde tapt utenrikspolitisk med at Russland hadde Snowden, og Russland hadde blokkert dem i Syria, og USA fikk det rett og slett ikke helt til. I toppmøtet i 2013, St. Petersburg, så begynte amerikanerne å ta til orde for å boikotte OL i Sotsji. Husker dere det? Det var noen argument om Pussy Riots, som var arrestert for å spille luftgitar i en kirke – og med det krenke noe som er hellig for russerne, og så var det noe om forbud mot homopropaganda rettet mot barn, eller hva det var. Rart, fra land som valfartet til begravelsen til Saudi Arabias kong Abdullah, et land som vel har dødsstraff mot homofili, eller hva?

OL i Sotsji skulle være Russlands prestisjeprosjekt. De satte til og med fri fanger, for å vise seg fra sin beste side, de gav etter for press, Khodorkovskij ble satt fri. Målet for Putin var å vise et annet Russland. Den sjansen kunne vi jo kanskje ha grepet tak i, men nei, vi gikk heller inn for å lattergjøre både OL og Putin og Russland, akkurat samtidig som EU drev og skulle undertegne avtale med Ukraina, til Russlands voldsomme protester som vi ganske enkelt avfeide.

Det var å be om trøbbel i søknad med stempel og underskrift. Det er å gå i blinde inn i katastrofen, og den katastrofen er liten for oss, i forhold til hva den er i Ukraina. Russland slo til, slik de sa de skulle, og vi burde skjønt de ville, og sannelig har vi ikke også feilberegnet hvor sterk nasjonalismen er i Ukraina, og hvor sterkt oligarkstyret er der, og hvor fullstendig kjørt det økonomiske systemet er, og hvor folket lider, særlig i krigsområdene, men i hele landet. Det er en dyp, dyp tragedie. Og geopolitiske forhold og propaganda som har tatt av på sin egen galei, gjør at vi bare på ny og på kritiserer Russland, som om det var dem som initierte denne katastrofen.

Jeg blir følelsesladd når jeg skriver. Sakwa selv formulerer det mer kjølig og elegant:

All the conditions were in place for the ‘perfect storm’ that hit Europe in late 2013. There was a deepening ‘Ukrainian’ crisis, with a president who had already destroyed civil society when he had been governor in Donetsk, and who was now generalising these corrupt practices to the country as a whole. The bureaucratic– oligarchic system of rule was also being destabilised by the greed of his ‘family’. This provoked a radicalisation of public opinion, as reflected in the 2012 parliamentary-election results. At the same time, the ‘Ukraine’ crisis was also gathering pace as the Atlantic and Eurasian integration poles radicalised their positions. The catalyst was the Association Agreement with the EU, but this was only the culmination of a broader failure to negotiate a mutually acceptable structure to post-Cold War European international politics. The country’s central position meant that when the two crises intersected there would be a rapid escalation of both.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1911-1913). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Tony Woods skriver det silk (‘Back from the edge?’, London Review of Books xxxvi/ 11 (5 June 2014), p. 37).

For the US and Europe, the aim has all along been relatively straightforward: to wrest the country from Russia’s sphere of influence and continue the joint eastward expansion of NATO and the EU. […] For Russia, the basic goal has until recently been a symmetrical pushback: to keep Ukraine out of Western security and economic structures, leaving it as at the very least a neutral state, if not an active member of a ‘Eurasian Union’ dominated by Russia.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1919-1922). I.B.Tauris. Kindle Edition.

«De to togene raste mot hverandre», er siste setning i kapittelet. Det var bygget opp til Maidan.

Richard Sakwe skriver i the Guardian

De siste dagene har jeg skrevet en del om og fra en ny bok jeg har kjøpt, Frontline Ukraine – The borderland of crisis, av professor Richard Sakwe, universitet i Kent. Sakwe er polsk, med en far som tjente i den polske hæren i andre verdenskrig (og senere den britiske, i Nord-Afrika). I går skrev Sakwe i The Guardian, en tekst der avsnittene er hentet rett fra boken hans, men satt sammen på en annen måte. Sakwe argumenterer for at den nye inndelingen av Europa etter den kalde krigen er feilslått, og at dette slår ut for fullt i krisen i Ukraina, som selv er en stat med store spenninger. Han mener at om vi ikke klarer å løse denne krisen på en skikkelig måte, så vil det gi problemer for hele den kommende generasjon. Dit er vi på vei, mot problemene og den tapte sikkerheten, «zombie aktig», som han skriver det, fordi ingen klarer å komme ut av spiralen med verre og verre retorikk, og handlinger. Jeg er så hjertens, hjertens enig med ham, og kommer til å skrive om det og jobbe med det all den ledig tid jeg har.