Kjøretur frem og tilbake Kristiansand (Dagen da Helge Ingstad nesten kantret)

Det er spesielt å kalle opp militære farkoster etter personer, synes jeg. Helge Ingstad kjenner jeg som en slags mellomkrigstidens Lars Monsen, bare mye mer. Ingstad var pelsjeger, vitenskapsmann, sysselmann på Svalbard og Grønnland, jurist og forfatter, en ordentlig eventyrer. Jeg kjenner ham ikke inngående, men mener å huske noe om en forfrossen tå, som han skriver om som noe han like godt kan kvitte seg med, helt usentimentalt. Arbeidet hans med vikingbosettinger i Newfoundland er vel kjent. Jeg vet ikke om det er ham til ære at han har gitt navn til et krigsskip.

Nå krasjet dette krigsskipet veldig passende med en oljetanker, på vei ut Hjeltefjorden utenfor Bergen. Min halvrussiske kone (fra Kiev) kaller det Karma, etter at skipet hadde vært med på den gigantiske NATO-øvelsen vi nettopp gjennomførte her, den største i historien på norsk jord. Det var noe symbolsk over det, at dette påkostede skipet, laget for å være så fryktinngytende at det aldri trenger å komme i bruk, at det skal krasje en stjerneklar stille natt, med en oljetanker som slepes ut fra Stureterminalen. Flere oljefelt ble stengt ned i timevis på grunn av problemene. Skipet, som liksom skal forsvare oss, gir nå en gigantisk regning på flere hundre millioner kroner, og en rekke med problemer vi ikke hadde trengt.

Det var surrealistisk å høre det på radioen, mens jeg kjørte til Kristiansand, der jeg skulle delta på en forelesning, og holde et lite innlegg. Mitt innlegg var om Anschluss, det skulle være på tysk, og jeg tenkte jeg skulle få pugge det litt på veien. Men det var ikke så lett, for det går ikke å lese manuskript mens man kjører bil, og jeg kunne det ikke godt nok, til at jeg bare kunne gå gjennom det i hodet. På norsk hadde det nok kanskje godt, men tysk er ikke et språk jeg behersker, så da trenger jeg mine skrevne formuleringer, som jeg har kontrollert og sjekket opp.

I kjent stil, som absolutt alltid, ble jeg kraftig forsinket ut dørene. Jeg skulle liksom komme meg av gårde klokken syv, så jeg hadde 4 timer til Kristiansand, + 1, siden jeg kjører elbil. Da ville jeg være der klokken 1200, og så begynner forelesningen klokken 1315. Da har jeg god tid. Vekkerklokken stod på klokken seks, og så skulle jeg liksom bare skrive innlegget mitt ferdig. Jeg kan, eller trodde jeg kunne, Anschluss ganske godt, men sånn er det her i verden, at når man virkelig setter seg inn i sakene man trodde man kunne, så ser man at her er atskillig mer. Her var problemet at jeg kunne veldig lite om hvordan Østerrike så på Anschluss, generelt om hvordan de politiske forholdene var i Østerrike, og når jeg så hvor innfløkt dette var, så så jeg også at innledningen på innlegget mitt, ikke stod helt i stil med avslutningen. Og så måtte jeg endre og pusse, og så kom jeg meg ikke av gårde før godt, godt over åtte, og egentlig nærmere halv ni.

Så var det nyhetene, med denne fregatten. Det som var så fint, var at jeg fikk med meg nyhetene gjennom dagen, hvordan de ble endret, fra innslag til innslag. Det begynte veldig beroligende, at alt så ut til å gå bra, ingen drepte, ingen alvorlig skadde, ingen miljøødeleggelser, ingen trusler, ingen problemer, utenom økonomiske, og det er jo bagateller, i møte med liv og helse og miljø, og bla, bla, bla. Men at en oljetanker kolliderer med en militær fregatt, er selvsagt hinsides uaktuelt. Det er noen som har tabbet seg ut langt, langt utover det tilgivelige. Mellom linjene gikk det an å snappe dette opp, i kommentarene og intervjuene, og i forsøk på å besvare det veldig naturlige hvordan dette kunne skje? Her var det i kjent norsk stil alle forholdsregler tatt, fullt av teknikk og overvåkning, ingen ytre omstendighet som kan forklare, ikke noe stress, press eller dårlig vær. Bare en ufattelig og uakseptabel kollisjon, en stille natt.

Å kjøre langtur med elbil er i seg selv en ekspedisjon. Dette er min fjerde, og nå begynner jeg å bli godt vant. Jeg har skrevet ned adressen til alle ladestasjoner mellom Sandnes og Oslo, og skrevet ned noen viktige avstander for meg, slik at jeg kan beregne. Jeg visste nøyaktig hvor jeg skulle lade, ingen fomling i bilen, ikke noe 4G internett, alt forberedt på forhånd. Min Kia Soul Electric har ladestasjoner innlagt, og avstanden til dem, men den skiller ikke mellom hurtiglading og vanlig lading, og de skiller heller ikke mellom min leverandør, og andre leverandører. Det gav oss gigantiske problemer da vi forsøkte å kjøre til Oslo, forleden. Nå ladet jeg på Ben’s Cafe, den sagnomsuste på Helleland, den som gjorde nytten da vi som alle andre reiste til sørlandet på 80-tallet, og så ladet jeg i Lyngdal. Da hadde jeg mer enn nok strøm for å komme meg til Kristiansand, og så lade på ny i Søgne på vei hjem igjen.

Mens jeg kjørte, hørte jeg at skipet nå var sikret, det var ingen fare for at det skulle kantre. Reporteren som intervjuet, sa ganske passende at det så jo ikke slik ut, det hadde veldig kraftig slagside, men det var visst ikke noe problem, i følge redningsmannskapet. Det var også en litt spesiell «sikkerhetssone», på over en kilometer, og også i luftrommet. Så ingen utenforstående fikk lov til å nærme seg. Og det viste seg også at skipet fikk kjempeproblemer, også etter dette, med ytterligere å velte over mot siden. Det var med nød og neppe man fikk berget det, og slept det inn mot land, og lagt det mot noen steiner. Det var absolutt ingen kontroll. Og det var utslipp, av olje, og fare for mer utslipp.

Jeg kjørte feil vei til universitetet. Jeg er fæl til å overvurdere meg selv når det gjelder å finne frem. Nå har jeg reist opp til dette universitetet 2-3 ganger, så nå skal jeg jo vite det. Men jeg svingte av for tidlig, og måtte skru på 4G på mobilen, for å finne adressen, eller et eller annet, som kunne vise meg til rett vei. Det er også å utsette på kartet i bilen, det er kun adresser, også for store og kjente steder som universiteter, der ingen bruker adressen. Nå var det en tidligere kommandørkaptein som snakket på radioen, en som virkelig hadde peiling, og han forklarte hvordan disse båtene er bygget opp, og hva som er meningen med dem. De er jo laget for å tåle en trøkk, de skal jo i teorien kunne delta i krig, og bli beskutt, så det gjelder å lage det slik, at båten ikke tar inn vann, og synker, om enn deler av skroget blir revet opp. Her hadde det imidlertid kommet vann helt inn i maskinrommet, og da var det kjørt, da er synkefaren akutt og reell.

Så fikk jeg ikke høre noe mer, dessverre. Det var et kort mellomspill på universitetet. Her drakk jeg opp min liter med kaffe, kan jeg skrive, og sett hvordan universitetet er og fungerer nå, til forskjell til hvordan det var i min egen studietid på 90-tallet, og i etterutdanning med ujevne mellomrom fra 2000. Tidene forandrer seg raskt, og ikke alltid til det bedre, men i tiden og i systemene er det jo ennå levende mennesker, som vil det beste for seg selv og andre, og som forsøker å innrette seg som best de kan. Jeg trives jo med slike korte besøk i forskjellige miljøer, litt innsyn i hva som foregår. Og så ut.

Klokken fire var båten sikret på den nye måten, mot fjæresteinene. Jeg var også i rushtrafikken ut av Kristiansand, det gikk sakte, jeg stod tidvis stille, og det begynte å mørkne. På Søgne var ladestasjonen ved en Coop Extra. Det er virkelig som hele Norge blir prikklikt, de store kjedene er overalt, i akkurat de samme butikkene i akkurat de samme omgivelsene. Coop Extra, Kiwi, Coop Mega og pizzabakeren, var det her. I tillegg til et eldresenter, noen rekkehus, og et byggefelt, for mer rekkehus, antagelig. Jeg kjøpte meg et par skoleboller, og forsvant.

Jeg liker ikke så godt å kjøre i mørke, og ikke så godt i regn. På radioen begynte Her og nå, der de spiller den evinnelige norske musikken, i alt vår mangfold skal man ha norsk pass, for å ha noen forhåpninger om å komme på radioen. Jeg skrur over til min egen radio, Theme Time Radio Hour, med Bob Dylan, det er jo skikkelig. Så er det jevnlig tilbake til norsk radio, for å høre om det er noe interessant. På Dagsnytt 18 var det også noen tunge deltakere, som virkelig visste hva de snakket om. Men NRK var ennå tilbakeholdne med de kritiske spørsmålene, de svever bare i bakgrunnen. Og det er på en måte sivilisert, før situasjonen er under kontroll, og man begynner å få oversikten. Dog må jeg si jeg er skuffet om det ikke er noen som er forbannet, og som skjuler det godt, i de runde uttalelsene de er medietrenet til å komme med.

På Flekkefjord ladet jeg på ny, og kjøpte meg en sjelden pizza. Selvfølgelig er akkurat de samme kjedene her også, akkurat de samme butikkene. Det er ikke lenger noe poeng i å kjøre den ene plassen eller den andre, for å se og oppleve forskjellige ting. Det er et veldig ensrettet mangfold vi har fått.

Fra Flekkefjord skrev jeg dessverre ikke inn min egen hjemmeadresse, så jeg visste hvor langt jeg hadde igjen. Normalt vet jeg det rekker med en ladning fra Flekkefjord til Sandnes, men nå måtte jeg ha på varmen, og vindusviskere, litt mer strømforbruk, ganske mye mer høst. På skiltet til Stavanger stod 126 km, eller noe slikt. Jeg hadde 119 (med 80 % lading). Da jeg så et skilt til Sandnes, med 85 km, der jeg hadde 86, tenkte jeg at jeg ikke burde ta noen sjanser. Det ble en ekstra, kort, lading på Ben’s cafe, for å fylle på en sikkerhetsmil.

Den var ikke nødvendig. Jeg kom hjem med rikelige kilometere til overs, og fikk se igjen min kjære kone, og kjære barn. Allerede i morgen er det ny kjøretur, nå til Oslo.

Ska det ver… Så ska det ver!

De siste ukene har jeg hørt en del på en av Norges beste rockeplater. Det er gode, gamle Stavangerensemblet. Jeg husket min far hadde platen på kassett, jeg må ha vært 7-8 år den gammel den gangen, og har ennå minner fra at far og jeg sang med på dem og danset til dem. Nå er jeg 30 år eldre, har funnet platen igjen på Spotify, og merket at platen har gjort godt både for platen og meg. Dette er kvalitetsrock, det er rock med mening, rock til å bli i godt humør av.

Jeg har som vanlig når jeg blir litt interessert i noe satt meg litt inn i historien. Da får jeg historien om hvordan vokalist Frode Rønli stilte seg på torget i Stavanger for å selge «Fersk råkk», skrevet på den måten. Det var som om selve livet stod på spill, det var å lykkes eller tape for alltid.

Mange av tekstene er skrevet av den gang unge Gunnar Roalkvam, en kapasitet som gjør seg best når han har noen som skikkelig kan fremføre tekstene hans. Denne noen er nettopp nevnte Fråddien. Han er et medium. Han kan fremføre hva budskap som helst, uten filter. Her er det ingenting som holder igjen, ingenting som antyder at dette kanskje kan være dumt, at det går an å være uenig, eller å mene noe annet.

Roalkvams tekster er gjerne ganske enkle, det er hvermannsfilosofi og mildt politiske tekster litt til venstre. Akkurat sånn god rock skal være. Det skal være litt protest, men ikke så mye at det ødelegger festen.

Platen begynner med klassikeren Radio, en sang som må være en av Norges beste rockesanger. Vokalist Frode Rønneland synger som om selve livet står på spill, og det gjør det kanskje også, det er å lykkes eller gi tapt. Alternativer finnes ikke. Hør bare hvordan første refreng fraseres, om man kan bruke et så lærd ord om noe som er så tøft sunget. Sangen er også riffbasert, et riff som sitter fra første øyeblikk, og etterpå bærer gjennom hele sangen.

Andresporet har det herlige dialektnavnet Kvelden va kalle, med tekstlinjene i første vers:

Kvelden va kalle og månen va halle og eg sto i snøen og frøys. /Eg stod der og stirde mens tankane stirde, då hørte eg nogen så nøys./ Då såg eg ei jenta så var ude og henta litt ved før hu steig det køys/ Eg sa eg va sterke, så skred eg te verke’ og bar opp ei heile røys!

Se og lær alle som skriver rocketekster. Sangen har også ellers alt som god rock skal by på, tøffe bassriff, hvinende gitarsoler og som vanlig vokalist Frode Rønneland som begynner der alle andre ville sagt de gir alt, og tar det videre derfra.

Tredje sang fortsetter å kjøre løpet. Smått e godt er et eksempel på hvordan riktig innspilling kan løfte en sang som ellers bare ville være helt grei. Jeg var sikker på teksten var skrevet av Svein Tang Wa, men litt graving i materialet viser at denne i likhet med de fleste andre har teksten skrevet av Gunnar Roaldkvam.

De ese ud og breie seg som om de var fodle av gass.

La-la, la-la-la-ka, oh-oh!

Smått e godt!

Vi kan vinkle det slik at det er en grunn til at det ikke er noen som har gjort coverversjon av denne sangen. Det går ikke an å ta den mer ut enn Stavangerensemblet gjør det

Bill mrk. «God plass» lar intet humør synke. Dette er Stavangerrockens rockesang for samlivsbrudd, med Froddien som fortsatt aldri holder igjen på en enste note, men verken ham eller tekstforfatter Gunnar Roalkvam eller noen andre i bandet ser egentlig ut til å ha gått gjennom følelsene de synger om. Det er sånn det går når man setter seg inn i en annens samlivsbrudd.

Hu tog me seg kjærler, hu tog med seg kler/ Og plutseligt blei det så romsligt her.

For eg sa at jeg forstod/ eg forstod koffor hu drog/ Så jeg sidde og spekulere koss med konne gjort det bere/ Eg sa at eg forstod, men me sko jo våre to!/ Så eg sidde og fantasere i ei seng så e for svere!

I Bergen må vel kanskje kalles platens første bremsespor. Denne sangen er skrevet av Svein Tang Wa, mestertrubaduren, men den er kanskje litt vel eksperimentel til å være ordentlig rock.

I Bergen e Brann fo’ballaget/(…)/ Har du en slange på tage, kan du spyla de lengar tebage.

Nå finne eg’kje noge så rime/ Eg trur det e best eg besvime.

Tittelsporet Ska det ver… så ska det ver… er platens korteste. Hele teksten består av setningen De e nok av de som ikkje forstår, at de snakke seg i hjel mens tiå går. Det er jo tøft nok.

For den smått anonyme Får meg kje te må man legge merke til gitarlicken i starten. Selv om den kanskje er noe halvhjertet laget, er den ikke halvhjertet utført. Uniumet Frode Rønlien synger med nøyaktig samme innlevelse enten det er en superhit eller platefyll han har å gjøre med.

Den smått hjemmesnekrede og spesielle Vareulf er skrevet av Salomonsen og Tang Wa. Da er det nok Salomonsen som har melodien, mens Tang Wa har teksten. Kanskje kan man si at tekstene til Tang Wa er litt mer dristige enn de til Roalkvam. Roalkvams tekster er enkle og direkte, de uttrykker rockens fortvilelse, fest og opprør, mens Tang Wa forsøker å uttrykke noe mer kompliserte. Etter min mening blir Vareulf for oppkonstruert, jeg mener denne er platens dårligste.

Ud i det grå er ingen hit for de fleste, men for meg er de et ugjendrivelig minne fra min aller yngste barndom. Helt til slutt i denne sangen er det snakkesekvenser, der Fråddien ber ei Åse – eller Åsta, som jeg trodde det var – om å lukke opp døren. Lokk opp, då, Åsa! er kanskje den tekstlinjen jeg merkelig nok husker aller best og har sagt aller mest av alle til Stavangerensemblet.

Vent på meg er laget for å avslutte konserer.

Ikkje gå fra meg, for her kjenne eg ingen/ Og eg vet ikkje kor eg e.

Superhiten Foggel i dag er noe av det beste som er laget i Norge. Det er mange detaljer som løfter denne sangen. Teksten er selvfølgelig førsteklasses, og Fråddien synger som om han selv er født foggel.

Eg hette Markus Trost, og eg fyge rondt omkring/ Og synge triste sanga om alt og ingenting.

Loftå den e fodle av skrig og larm og lig/ Og seint når alt e stilt, så synge eg øve et lig/ For magne e dei så blør/ Og når det friska dør, då e det ingen enkel sag/ Det e’kje greit å vera foggel i dag.

Eg hette Markus Trost og eg fyge øvealt/ (…) Eg fryse nok i hjel, i både kropp og sjel/ Mens du tar det med ro og mag/ Det e kje greit å vera foggel i dag.

Nei, det e jammen ikkje greit å vera foggel i dag.

Ei sjel og ei skjorta avslutter en flott plate. Dette er også en av sangene jeg husker fra barndommen. Det er klassisk rockeriff, en bassgang hvem som helst kan spille, og Fråddien som enda en gang vrenger sjelen i tekstlinjer som om det ikke hadde vært for han aldri ville vakt oppsikt. Hør bare hvordan han uttaler ordene Eg har for mange plassar å gåååååå.

Eg lige å fyga, men ikkje å landa!

Om ikkje dette e rock kan de ta seg ei pera.

Lykkelige de i livet som har vært unge slik at de har fått være på vorspiel  Jeg kunne reist langt og betalt mye for en gjenforeningskonsert.

Vi som elsket radioen

I 1984 gav den britiske poprockgruppen Queen ut albumet «The works». Første sang på den platen heter «Radio Gaga», og er en av de sangene flere kjenner uten å ane at det er Queen som har laget den og i alle fall ikke at det er trommeslageren Roger Taylor som er kreditert den. Jeg kjøpte min første Queen-plate, det vil si en kassett . Live magic – 5 år senere i 1989, da jeg var på utveksling i Tyskland. Der kjøpte jeg også CD-spiller og 6 CD-plater – 5 av dem Queen, deriblant nevnte «The works». Også jeg var overrasket over at det var Queen som hadde denne sangen far hadde på opptakskassett fra AGFA eller BASF, og som jeg allerede likte godt. 15 år var jeg, og mitt møte med Queen ble et fire år langt kjærlighetsforhold der jeg rakk å skaffe meg alle platene og lære meg det meste utenatt.

Den gang syntes jeg Queen var best i alt og bedre enn alle andre til sammen. Nå har jeg forandret musikksmak en god del, men Queen har fått en posisjon i midt liv mye større enn de fire årene jeg var ung storfan skulle tilsi. Radio Gaga, stadionslageren med de karakteristiske trommeslagene i refrenget, kom meg derfor med en gang i hodet når jeg tenkte ut hvordan jeg skulle legge opp dagens post. Denne sangen er en hyllest til radioen, den gang i frykt for TV-mediet som skulle være i ferd med å overta, ubetalelig understreket i det som må være en påkostet musikkvideo av sangen, der de fire Queen-medlemmene flyr rundt i romskip og frontfigur Freddie Mercury dreier på digre visere i et futuristisk landskap. Av de få tekstlinjene i sangens vers det er mulig å få noe ut av (Sangen har sin tekstlige styrke i refrenget, som består av All we hear is/ Radio Gaga/ Radio GooGoo/ Radio Gaga med variasjonen Radio BlahBlah i gjentakelsen) er So stick around, cos we might miss you/ When we get tired, of all this visual (særlig viktig fremført under konserter, forresten, der vokalist Mercury snakkesynger siste linjen der).

Jeg vet ikke om det er riktig å gi TV skylden for hva som nå skjer med NRK radio. Det måtte i så måte være at NRK lanserer så mange rare kanaler for tiden, at det kan ikke være mulig å fylle dem med skikkelig innhold, det gjelder både TV og radio. På radio kunne jeg vært en svært trofast lytter. Mye av det beste som har gått på NRK har gått på radio, som det gamle Revolvermagasinet, nyere Hallo i Uken, og også debatt- og aktualitetsprogrammene på radio går utenpå tilsvarende på TV, for de er ikke så avhengige av å være så innbitt underholdene. På radio kan man ta det med ro, snakke ut, forvente at den som hører på vet ting og er interessert i å få vite mer, og ikke bare er nødt til å bli underholdt. Underholdning finnes det nok av rundt omkring.

Det er lenge siden nå jeg skrev en post om P2s nyhetsmorgen, som ble slått sammen med nyhetssendingene til Alltid nyheter, og har fått en programleder for alle nyhetskategorier. Tidligere hadde hver redaksjon sine tilmålte minutter, og gjorde en innsats for å lage noe skikkelig. Nå er det mer et spørsmål om å få tiden unna, sende innslag om igjen, pøse på jingler og «teasere», og den eneste ordentlige reportasjen er noen minutter utenriks fra 0740. Det er ikke engang verd å høre på. Heldigvis blir nettradio stadig enklere å få rask tilgang til, så man kan høre skikkelig nyheter fra verden.

Etter det kuttet NRK nyhetene 1230. Det var et kvarter nyheter, følgt med 3 minutter økonominyheter fra børsen. Dette er nå kuttet ned til syv minutter fra klokken 1200, og ingen spesialredaksjon med egen tid. I protest har jeg aldri noensinne hørt disse 1200-nyhetene.

Nå har NRK kuttet nyhetene også 1730. Tidligere gikk disse frem til 1800, altså en halvtime, om det var noe spennende på gang, fikk man tid til å høre om det. Og etterpå fulgte Dagsnytt 18 med debatter. Nå er 1730 nyhetene kuttet ned til ti minutter, og blir fulgt av «P2 artisten». Når jeg vil høre musikk har jeg musikk selv, eller kan gå til alle andre radiokanaler. Skal jeg høre radio her, må jeg skru på 1730, skru av 1740, og skru på igjen 1803 til Dagsnytt 18. Jeg kommer selvsagt ikke til å gjøre det.

Og så virker det på meg som om NRK har begynt å kjøre «samsending», det vil si at de stoler så lite på radioen sin og på at folk har evne til å danne seg bilder i hodet, at de legger hele radiosendingen ut på TV. Og det vil si at de sparer penger. Kursorisk er at da jeg var med i Studentradioen på slutten av 90-tallet var vi på et radiokurs, der vi fikk spørsmål om det kanskje var lurt å legge ut ansiktene våre på plakater når vi annonserte for sendingene våre. Vi mente at det kunne det kanskje være, men fikk den gang som kurssvar at det var det absolutt dumme man kunne gjøre. Noen hadde prøvd, og fått ras i lyttertallene da folk endelig skjønte hvordan programlederne ser ut. Det er noe eget med en stemme man ikke har sett ansiktet til, det blir litt som når karakterer i en bok man kjenner godt blir spilt av skuespillere, det blir liksom aldri riktig. Mange ser kanskje på disse TV-sendingene av radio-sendingene (kan det skrives annerledes), slett ikke det dummeste man kan se på sikkert, men for oss som hører radio blir det dårligere radio.

Det gjelder særlig med hun som akkurat nå driver og slår inn spikrene i kisten til min radiokjærlighet. Hun heter Anne Grosvold, har helt sikkert vært på TV, men har nå gått over til NRK P2 der hun leder både nyhetsmorgener og Dagsnytt 18. Min vekkerklokke er nyhetene som slår seg på klokken syv, er det henne, bråvåkner jeg for å skru dem av igjen. Tidligere markerte programlederne i P2 seg med å være godt informerte, skikkelig forberedte og velformulerte, Anne Grosvold er kanskje det første, men skjuler det godt. Velformulert er hun ikke. Hun vil gjøre morgennyhetene som en prat i sofakroken, som Frokost-TV, med et forerdelig muntlig språk, og med å sette sin ære i å være litt dummere enn lytteren. » Døh, kan’ke du forklare litt for mæi hva disse budsjettforslagene vil innebære for vanlige folk». Tidligere var det journalister som interesserte seg for økonominyheter og som kunne litt som både spurte og svarte, vi som lyttere ble mye bedre informert. Nå er det bare som om alt skal være koselig, og Anne Grosvold liker seg best om hun kan småle litt sammen med intervjuobjektet. Det høres ut som hun har fått for mye skryt i sitt liv, nettopp for å være så uhøytidelig i noe som skulle være så høytidelig som radionyheter.

Hun er stadig vekk på Dagsnytt 18 også, og gjør akkurat det samme der. «Kan’ke du forklare dette litt nærmere, a’, for jeg er så dum at jeg skjønner det ikke helt». Det skulle selvsagt heller være: «Kan ikke du forklare dette litt skikkelig, for jeg er så intelligent at jeg skjønner det du sier der uten at du trenger å si det».

Hver lørdag klokken 1100 har utenriksredaksjonen Verden på lørdag. Utenom det har ikke vi som ønsker å bli opplyst og bedre informert stort mange andre steder å flykte til. Dagsnytt 18 har fortsatt noen gode programledere som gjør en skikkelig jobb der de har noen ordentlige saker å ta opp, de samme programlederne kan gjøre en god jobb i Søndagsposten på søndagene. Ellers virker det som om også NRK P2 nå har gjort  det til sitt fremste mål å få folk sløve og få tiden til å gå, og spare nok penger til å gå i overskudd av det. Da vil det også miste en lytter som meg.

Eller som trommeslagerpoeten i Queen, Roger Taylor, sier det i avslutningen på sin suverent største hit:

All we hear is Radio ga ga
Radio blah blah
Radio what’s new?
Radio, someone still loves you!
Loves you

Jeg skriver ikke lenger under på det.

 

 

Lite nyheter til bloggen

Det er lenge siden jeg har skrevet en bloggpost om nyhetsbildet. Jeg skylder på nyhetene. Det har vært lite å skrive om. Det er nesten utrolig at det går an å fylle så mange aviser og nyhetssendinger og debattprogrammer med så lite å melde.

Jeg vet ikke om jeg skal kalle det godt eller begredelig hva norske medier skriver om for tiden. Det er begredelig at så mye spalteplass og tid går med til ting som burde være så uinteressante, og at journalister får betalt for å finne frem til dette stoffet og skrive om det, og kommentere det. Det er godt at det ikke skjer noe mer alvorlig i Norge og i verden, enn at det vi nå er opptatt av, skal være hovedsaken.

Jeg regner meg som en av NRK-P2s fasteste lyttere. De programmene jeg hører, hører jeg omtrent hver dag. Det er P2s nyhetsmorgen, som er mye dårligere enn det en gang var, men gode nyhetsalternativer har jeg ikke på morgenen, og om morgenen vil jeg høre nyheter. Ellers hører jeg nyhetene 1830 og Dagsnytt 18. Verden på Lørdag og Søndagsavisa får jeg også som regel med meg. Men i det siste har det vært en pine, og jeg har endt opp med å droppe det.

Den store og altoverskyggende saken er Svineinfluensaen. Jeg har skrevet en post tidligere, Svineinfluensa for oss uten frykt, den var fra 27 april. Jeg var helt rolig da, og er helt rolig nå. Tallene jeg sist hørte, var at noe sånt som 175 000 nordmenn var smittet, og 12-13 var døde. Det skulle være noe sånt som 0,074 promille av de smittede. Av 100 000 smittede vil da 7 stykker dø, det vil dø en person per 15 000 smittede. Sjansen er svært, svært, svært stor for å overleve om du skulle bli smittet.

Da svineinfluensaen oppstod i Mexico ble den hauset opp til det vanvittige. Var det noe man ikke skulle dø av her i verden, så var det svineinfluensa, akkurat som alle tenkelige tiltak ble satt inn mot fugleinfluensaen og kugalskapen. Det er noe eget med sykdommer med dyr i navnet. En liten stund forsøkte noen ansvarlige å gjøre noe med dette, og heller kalle sykdommen H1V1. En liten stund var mediene også med på dette. Men nå er det slutt, nå er det bare svineinfluensa. Og mediene pøser på med artikler og kommentarer om hvor farlig og eventuelt ufarlig dette er, og følger opp med sin egen debatt om de kanskje bidrar til panikk, og konkluderer som vanlig at de ikke gjør det.

I Trøndelag døde en person av hjernehinnebetennelse. Legen hennes fulgte instruksjonene han skulle, han trodde det var svineinfluensa på bakgrunn av symptomene hun beskrev, og gav henne beskjed om å holde seg hjemme for å redusere smittefaren. Konsultasjon var ikke nødvendig. Dermed fikk hjernehinnebetennelsen utvikle seg i fred uten behandling, og når det endelig ble oppdaget, var det for sent. Denne personen ville vært i live i dag, om det ikke hadde vært for svineinfluensaen, og panikken for den.

Det er for mange som er interesserte i at det skal være kaos i saker som dette. Mediene og opposisjonen er ikke interessert i at de ansvarlige skal gjøre en god jobb, det blir det ikke en sak av, og de er nådeløst og hodeløst på jakt etter ansvarlige som har gjort for mye, eller for lite, eller eksempler på at informasjonen ikke har vært god nok. Eller at man ikke har vært forberedt godt nok. Jeg gremmes. Mediene og opposisjonen bidrar jo selv til desinformasjonen. Sjelden har så store forholdsregler vært tatt for en ventet epidemi, som for denne. Man var først forberedt på det aller verste, så lot det aller verste vente på seg, og så slappet man litt av, og så kom den, og viste seg å være ganske ille. Akkurat dette «ganske ille» var akkurat det man ikke hadde forberedt. For det fører til at man kanskje bør ta vaksine, kanskje ikke.

Ja, jeg har ikke så lyst til å skrive så mye om denne influensaen, og bidra til hysteriet. Jeg hørte vel en kritiker si forleden at «man rekker ikke å få vaksinert alle før epidemien er over», og han mente det kritisk, han kritiserte tiden det tok å få ut vaksinene. Vanligvis er det jo en vits, dette her, når legen klager over pasientene som blir friske før han rekker å komme i gang med behandlingen. Fire av fem ville ikke vaksinere seg, til å begynne med. Det var et tall som gjorde meg i godt humør. Dessverre ble skremslene skrudd opp en del etter det, og nå rapporteres det om kamp og utskjellinger på legekontorene, om hvem som skal få vaksinen først.

Jeg gleder meg til denne epidemien er over. For meg har dekningen av den vært en større plage enn epidemien.

Den andre saken mediene har vært opptatt av er de norske eventyrerne i Kongo. Den saken fikk endelig et snev av alvor av seg da det viste seg at Tjostolv Moland virkelig var syk, og det viste seg at Dagbladet – antagelig for å repetere suksessfotoet av en smilende Moland som vasker blod i bilen – hadde plassert rare bilder av ham på forsiden med tittelen: «Se hvor syk han er!» Det er som å sette bilder av barn med downs syndrom på trykk for å vise hvor morsomme de er. Her i Norge har denne saken fra første stund vært ren underholdning. Først når deltakerne mistet sin psykiske helse, skjønte man at det kanskje ikke er så underholdende allikevel.

Jeg kunne skrevet om flere ting, om flere saker som har nådd frem til debattene i det siste. Men jeg nekter å nevne boktitler jeg forakter, og med det bidra til at bøkene får ytterligere publisitet. NRK har derimot ingen skrupler her. Jeg vil heller ikke si noe om Bjarne Håkon Hansen.

Det hadde vært fint å ha en sak av alvor, noe skikkelig å skrive om her til slutt. Så kunne jeg skrive at vi her i Norge er sjokkert over at folk dør av sykdommer, og har fylt opp avisene med det i ukevis, mens det ellers i verden foregår sånn og sånn. Men det er ikke noen slike saker jeg kjenner til. Verden ruller og går som før om dagen. Så det er kanskje det som er problemet, at det er ikke kvaliteten på mediene, men kvaliteten på nyhetene det er noe galt med. De som ikke skjønner at dette siste er en spøk, har heller ikke skjønt hva jeg ellers her har skrevet.

Gitar og sjakk

I går var en dag som dager skal være, en skikkelig dag fra start til mål. Hvis noen plukket ut en slik dag og sa «Dette er livet ditt», så ville jeg sagt at det er helt allright.

Den begynte tidlig, det vil si, det var sjakkturnerning hvor første runde skulle starte klokken 1100, men alle måtte møte opp og registrere seg og betale deltakeravgift senest en halv time før. Og jeg hadde sittet oppe om natten og forberedt gitarkvelden, som jeg skal skrive mer om senere i posten. Nå var det sjakkturneringen, og jeg satset på at jeg ville klare å våkne uten vekkerklokke, selv om det var blitt en lang natt, og det gikk jo veldig fint, jeg våkne vel halv åtte eller noe, og skjønte at her kunne det bli problemer med søvnmangel. Men dager hvor så mye skal skje, nytter det ikke å bli liggende og tvinge seg til å sove utover morgenen, det er bare å komme seg opp til lørdagens frokostrutiner: Ferskt brød, ferskt pålegg og rikelig med kaffe.

Som alltid kom jeg meg av gårde litt etter at jeg skulle være fremme, altså litt etter halv elleve, men det gikk greit, jeg var allerede påmeldt, og når jeg kom ti minutt før tiden, var det bare å betale og være med. Og det gikk riktig så fint i starten. Vanligvis når man er med i slike turneringer, pleier man å se på litt åpninger og triks, men denne gangen hadde jeg ikke gjort noe som helst, kun gitar. I tillegg hadde jeg en uke hvor jeg hadde tapt hvert eneste parti jeg spiller på internett, jeg spiller ett parti til dagen, så det ble en rekke på 5-6 tap. Det var hurtigsjakk, 25 minutt på hver for hele partiet, og 6 runde. I første runde skulle jeg møte en storspiller, eller en mesterspiller som det heter i sjakkspråket. Det er 5 klasser fra 1 til 5 der 1 er best, og så er det mesterklasse. Jeg er i klasse 3.

Jeg må bare si at jeg i starten av partiet hadde fullt av R.E.M-sanger i hodet, i tillegg til at jeg konsekvent tenkte på at jeg burde nok ha sovet litt mer, min motstander brukte imidlertid ganske mye tid og så ut til å konsentrere seg veldig. Han spilte en åpning jeg kan godt, så jeg kunne kjenne igjen når han gjorde et uvanlig trekk, og jeg kunne også spille trekk jeg husket, og ikke tenke noe særlig. Tydeligvis husket jeg ikke særlig godt, for før åpningen egentlig var overstått så jeg at nå kom stillingen min til å rakne helt sammen. Jeg skiftet taktikk, i den grad jeg hadde hatt noen i starten, til bare å holde ut så lenge at vi ikke var det første partiet som ble ferdig i alle fall, det er så pinlig liksom å forlate spillelokalet, mens de andre spillerne knapt har begynt. Så nå tenkte jeg og konsentrerte meg veldig, og prøvde virkelig å finne trekk som kunne forsvare meg mot alle truslene han hadde, og gjorde ikke trekk før jeg hadde forsikret meg om at dette trekket i hvert fall ikke tapte med en gang. Og det gikk riktig bra, snart begynte de andre partiene å bli ferdige, det ene etter det andre, og snart var det også slik at vårt parti begynte å tiltrekke seg oppmerksomheten og folk stod rundt og så på, til slutt riktig mange folk, for det var ikke andre partier igjen. I en stilling hvor jeg egentlig hadde en fordel, tok han evig sjakk, det vil si at han gjentok samme posisjon tre ganger, og dermed var det remis. En flott start.

En flott start. Og i neste parti møtte jeg en guttunge fra klasse 5. Han kom likevel best ut og fikk med en gang et farlig angrep som gjorde at jeg måtte tenkte i 6-7 minutter før han hadde brukt et eneste av sine. Heldigvis så han ikke selv hvor farlig angrepet hans egentlig var, og det enkle trekket jeg fryktet mest og som jeg regnet med var hovedpoenget i hans plan, spilte ikke han i det hele tatt, men derimot et helt passivt og tøysete trekk. Dermed var stillingen lik igjen, og da var det for meg bare å spille, da vant jeg som ingenting. For den som kan sjakk var åpningen spansk der han hadde sort, og fikk en springer frem til g5 og sammen med løper på c5 press mot f2, mitt tårn stod på e1. Jeg forsvarte meg med d4, og trekket jeg fryktet var Df6 etter avslagene på d4 med e-bonde og springer for ham, c-bonde og springer for meg. I siste runde før pause møtte jeg en spiller i klasse 2, der jeg strengt tatt burde høre hjemme, og han spilte jeg rett og slett bedre enn. Ettre at jeg hadde presset hele partiet, bestemte han seg for å gjøre kort prosess med å ofre alle brikkene i et angrep som riktignok var farlig, men som ikke førte frem.

Dermed lå jeg helt i teten etter de tre første partiene. Sånn skal det være. Etter pause møtte jeg først en spiller fra klasse 1, jeg fikk inn et lite triks, og presset ham gjennom hele partiet, men i et tårnsluttspill endte det opp med at han vant i en stilling som skulle være remis (uavgjort), og som jeg skulle vunnet siden han tok for store sjanser, for ikke å somle bort poeng mot en spiller fra klasse 3, og det gjorde han heller ikke. Jeg hadde litt dårlig tid mot slutten der, og gjorde en feilvurdering, et skikkelig irriterende tap. Men det var ingenting mot det neste irriterende tapet, mot en spiller fra klasse 4. Slike spillere skal jeg jo slå, og det irriterer meg bare å spille mot dem, og han her har taket på meg, ved at han alltid får opp så kjedelige stillinger, der jeg øyeblikkelig mister tålmodigheten og gir ham gavepakker av muligheter. Han knuste meg rett og slett, i dette partiet her, og han var selvfølgelig veldig, veldig fornøyd. Dermed vant denne spilleren klasse 3, og klasse 4, samme hva jeg måtte finne på i siste parti. Jeg møtte en liten unge fra klasse 5, som spilte i hytt og vær og gikk ned på en dundrende tabbe i en stilling der jeg riktignok hadde press, men som vanlig var for utålmodig i å få det realisert. Altså endte jeg opp med 3,5 poeng, og åttende plass alt i alt.

Så var det gitar. Jeg var fast bestemt på at nå gjaldt det å få sove litt, det ville bli en lang natt. Men jeg greide jo ikke å slappe av, jeg skulle jo snart drikke vodka og spille gitar, og dessuten irriterte jeg meg over tapet mot han fyren. Jeg fikk ikke det ut av hodet. Jeg satt i godstolen og hørte på R.E.M fra IRS-årene, de fem første platene, akkurat de sangene vi skulle spille, og jeg hadde øynene igjen og prøvde liksom å sove, samtidig som jeg også prøvde å lære meg sangene, særlig teksten, da, og om det var noen detaljer jeg ikke hadde fått med meg, og så var det altså denne sjakken i hodet og hvor irriterende det var, og tanken på at jeg nok burde sovet.

Men allright, min kamerat kom litt over åtte. Til denne kvelden hadde vi lært oss samtlige av sangene på de fem første platene. Tidligere har vi sagt vi kunne dem, i hvert fall har jeg sagt det, men det har alltid vært noen unntak av sanger vi ikke kunne, alltid noen obskure sanger vi ikke kjente grepene på. Men nå hadde vi lært dem, alle som en, og jeg hadde også lært teksten, slik at jeg nå er en av de få i verden, sikkert, som kan alle tekstene til alle sangene på de fem første platene av R.E.M. Det kan i hvert fall ikke R.E.M, selv. Og siden dette er en post folk kommer til å lese, må jeg nok også si at det er noen hull i sånn jeg kan teksten også, hvis det hadde vært kontroll, hadde jeg nok ikke kunnet det ordrett på alle. Men sånn cirka, sånn helt i overkant av cirka, kan jeg dem, og jeg kan spille dem.

Så var det bare å gå i gang. Nye perler er «Kohoutek», «Auctioneer (Another engine)» og «Old man kensy» fra Fables of the reconstruction, i tillegg til alle andre sangene der, «Pilgrimage» og «West of the fields» og egentlig «Catapult» som mer er en nyoppdaget gitarperle, fra Murmur, «Pretty persuasion», «Letter never sent» og «Little America» fra Recokning, og «Just a touch» fra Lifes rich pagant. De satt som et skudd alle i hop. Pang. Noen av dem måtte vi til og med spille litt ekstra på, siden det var så gøy. Og min kamerat hadde også seriøst forslag om å spille «West of the fields» en gang til, noe som ville vært første gang noensinne vi spilte samme sang to ganger samme kveld.

Til alt dette hadde vi rikelig med ukrainsk og polsk vodka. Det er en sterk drikk man skal være forsiktige med, vi var selvfølgelig ikke forsiktige i det hele tatt, vi gav bare gass så lenge det var gass å gi. Sånn et godt stykke utpå kvelden forlot vi IRS-årene, og skulle spille «Pop song ’89» fra Green, der jeg spiller akkordene, og han en liten trille som er så karakteristisk for sangen, jeg spilte i vei jeg, og syntes det gikk riktig så fint, da jeg oppdaget at min kamerat hadde tatt plass i horisontalen borte ved oppvaskmaskinen. Et sikkert tegn på at kvelden nærmer seg slutten. Vi avsluttet med å lytte til sangene vi hadde spilt, og var veldig enige om at dette var veldig bra musikk, det var helt riktig av oss å ha spilt dette, dette var originalen, veldig bra, veldig bra, eller så mente vi det hver for oss, kommunikasjonen fløt litt ut på dette tidspunkt. Så gikk min kamerat hjem, og nok en dundrende gitarkveld var gjennomført. Neste gang blir i mai.

I dag har jeg brukt tiden på å høre radio og til rett og slett vaske. Rett og slett vaske. Det var gått en stund siden sist, og ettersom jeg gikk rundt barbeint, var det ingen sak å merke det, her var rett og slett skittent. Jeg brukte støvsuger, mopp, fuktigmopp og vaskeklut, jeg gikk gradene, kan man si, tenkte først jeg bare kunne ta det verste, men så at her var så mye av det verste, at jeg like godt kunne ta alt. Så nå er ryddig og reint i leiligheten min, utenom ryddig, da, det er det ikke. Og P2 hadde spesialdag om Kina i dag, det skal jeg ikke skryte av, noen av programmene hadde en litt anstrengt forbindelse til landet, sånn som Språkteigen og forbindelsen mellom inntrøndersk og kinesisk, og klar en klassiker med et eller annet kinesisk, og morgenkonserten med kor fra indre Mongolia (det er jo så nærme Kina…), og radioteateret med et helt teit teaterstykke fra Kina, fra det sovnet jeg heldigvis, men hva jeg skulle si, var at på internett kan man nå høre tidligere radioprogrammer. Og radiodagen i går var veldig bra, med Verden på lørdag og noen artige debatter i Ukeslutt.

Nå er det kaffe og vestlandslefse, som alltid på en søndag.

P2s nyhetsmorgen

I dag var det fridag for meg, og da pleier jeg å ha klokkeradioen på radiovekking, i stedet for radio og uling som jeg har på begge deler når det virkelig gjelder å stå opp og gå på jobb. Med radiovekkingen har jeg pleid å våkne til P2s nyhetsmorgen klokken 0700, og så er det ikke så farlig om jeg blir liggende å høre hele programmet til klokken åtte.  Disse nyhetene har jeg likt så godt, at jeg ofte har blitt liggende å høre hele sendingen, selv når det virkelig gjelder å stå opp og gå på jobb, enda arbeidsdagen begynner til første time klokken 0815. Så har jeg da også bare 200 meter til jobben, og det er virkelig deilig å ligge og slappe av litt.

Men akk, det er ikke så deilig som det var. Midt mens vi var i Polen for noen uker siden og ikke fikk det med oss, la NRK om morgensendingene sine, uten å endre navnet. Og de endret ikke til det bedre. De slo i praksis P2 sammen med NRK alltid nyheter denne timen, slik at vi får runddansen NRK alltid nyheter kjører dagen lang, det vil si økonomi-nyheter, utenriks, kultur og sport, og så har vi morgenkåseriet, lokalnytt og politisk kvarter sånn på morgenen, det er som før, og halv åtte er nyhetene lengre enn de vanlige tre minuttene hver time, det er også som før. Forskjellen er økonomi, utenriks, kultur og sport. Der ble tidligere de tilmålte minuttene gitt til hver redaksjon, som selvsagt gjorde sitt ytterste for å fylle dem med meningsfylt innhold. Nå er det samme programleder i alle delene, og denne skal intervjue om økonomi, utenriks og kultur, i hvert fall introdusere innslagene, og vi får denne evinnelige egenreklamen gjennom hele sendingen, der nyheten som skal slippes om et kvarter blir nevnt med pling og plong, og på toppen har vi tjukt av jingler og pausemusikk mellom innslagene. Alltid nyheters varemerke, det er ikke nok nyheter i Norge, så derfor fyller de ut tiden med elektronisk, umelodiøs musikk, eller kanskje vi skulle kalle det lyd. En time er ikke så lang tid, med godt arbeid som de gjorde før, kunne vi få dagens konsentrerte nyheter gjennom denne nyhetestimen, og være noenlunde oppdatert innen de forskjellige nyhetssektorene. Nå er vi ikke stort mer oppdatert, enn vi er ved å høre på Alltid nyhetere en hvilken som helst time på dagen, det vil si ikke særlig oppdatert, men med en sterk følelse av at vi har hørt det samme flere ganger innen kort tid.

Som om NRK visste jeg kom til å skrive denne posten og ville hjelpe meg (jeg tror ikke egentlig journalistene der er glade for omlegging), så har de siste par dagene hatt noen markant dårlige nyhetsinnslag. I dag var det nyheten om at kvinner betaler mer for forsikring mot uførhet, enn menn, og jeg tror det var Hordaland-lokalen som hadde den, jeg er ikke så sikker, i morges slumret jeg ekstra hardt på fridagen min. Men jeg fikk med meg det, at en journalist var sendt på kafe for å høre med en gruppe kvinner hvor opprørte de var over denne nyheten, som jo ikke kan være en større nyhet, enn at det må stå i forsikringsselskapenes prislister. Og så fikk journalisten dette problemet her, at denne gruppen kvinner, var ikke noe særlig opprørt, de var bare sånn helt greit opprørt, journalisten måtte mellom intervjustikkene fortelle oss lyttere hvor opprørte de var, men når kvinnene svarte, hørte vi helst latter og sånn folk svarer, når de på et blunk må svare på noe de overhodet ikke har tenkt gjennom på forhånd, og attpåtil må svare inn i en mikrofon. – Er dere litt provosert? spurte journalisten til slutt. – Nei, ja, vi er overrasket, svarte de. Da lo jeg.

Og tirsdag var det økonomiseksjonen som hadde funnet ut at det var oppkjøpsrykter rundt den børsnoterte papirkjempen Norske skog, det er jo et gammelt, ærverdig norsk industriselskap, innen en god norsk kjernevirksomhet som tømmer, og nå er de litt i nyhetsbildet og har vært det en stund, fordi de driver og legger ned fabrikker som går med overskudd, og så går de selv med dundrende underskudd, sliter med gjeld, står vel delvis i fare for konkurs, og på toppen av alt har sirkusinvestorene Petter Stordalen og Øystrein Stray Spetalen, tenk at jeg nevner hans navn i min blogg, de har gått inn i bedriften med store beløp og skal liksom redde selskapet, arbeidsplasser og sikkert hele Norge, hvis de selv får formidle nyhetene. Det var en lang, fin setning. Så hadde altså NRK funnet ut at det forelå konkrete planer om å kjøpe opp hele Norske skog, nå som det ligger nede og er billig, og konkrete planer må her leses som et konkret rykte, og det var noen utlendinger som stod bak. Som følge av denne nyheten, steg norske skog 10 %, og de måtte innføre børspause, de måtte stoppe kjøp og salg av aksjen, til de fant ut av hva denne kursoppgangen skyldes, om det kanskje var noe selskapet burde informert om, om det fantes innsideinformasjon, alle slike ting. Og økonomiredaktøren, eller han fyren som hadde laget innslaget, så stolt på intervju på NRK senere på dagen, han skulle kommentere kursutviklingen på Oslo børs, og nevnte dette Norske skog, og 10 % og børspause, og rykte og oppkjøp, og så spurte programlederen om det ikke var ham som hadde laget dette innslaget hvor ryktet oppsto, og han så stolt bare voksne menn kan være, sa at jo, det var det. Problemet var bare at det ikke var hold i ryktene, hehe, det er morsomt. Norske skog gikk rett ned igjen neste dag, og i dag også, forresten. Det er noen hundre millioner kroner, det, som har kommet og gått, som følge av denne morsomme nyheten.

Det er sikkert noen som er provosert som har tapt penger på feilaktige opplysninger (og noen som er glade, som har tjent), og sikkert noen som er provosert over at kvinner betaler mer enn menn for uføreforsikring, slik menn i alle år betalte mer for bilforsikring, de krasjer jo mer, de menn som har bil, og risikoen for kvinner å bli ufør, er visst høyere, i følge forsikringsselskapet. Allright, samme for meg, jeg lever mitt bekymringsløse liv og forsikrer meg mot så lite som mulig, men jeg blir provosert, eller la oss kalle det irritert, det er jo det jeg blir, jeg blir irritert over at NRK har lagt om nyhetssendingene fra det bedre til det verre, slik at det egentlig ikke er verd å høre dem lenger. Det irriterer meg.

Men jeg har et kort på hånden og tar siste stikk med et smil, for jeg har ikke TV og betaler ikke en krone i lisens, så i min egen lille verden har jeg krevd pengene tilbake – og fått det rungende innvilget! Så det har jeg tenkt å feire lite grann denne helgen, slik det stort sett alltid finnes noe å feire for oss som leter.