Ukraina sier nei til hjelp fra EU

I dag stemte Ukrainas nasjonalforsamling, Verkhovna rada, ned et forslag om å en frihandelsavtale med EU. Avtalen ville nok trolig også kunne åpne for lån fra IMF og pengestøtte fra EU. Begge deler nødvendig. Betingelsen for å få være med på avtalen og for siden å kunne motta støtte, var at Ukraina måtte løslate den tidligere statsministeren og presidentkandidaten Julia Timosjenko fra fengsel, så hun kan få medisinsk behandling i Tyskland. Vestlige medier fremstiller dette som et nederlag, de har alltid vært på Timosjenkos side, jeg vil skrive et innlegg som kanskje vil vekke litt oppsikt, og vise at det ikke er så enkelt å mene riktig i saker som angår Ukraina og Russland.

Kanskje vil innlegget også hjelpe med å illustrere noen av problemene ukrainske og russiske innvandrere kan møte når de kommer til Norge. Min kone er fra Ukraina. Hun jublet da hun fikk høre nyheten. Hun ringte straks sin mor på Skype. Så ringte hun meg på jobb. Endelig har Ukraina vist EU fingeren, hun sier det på russisk, eller jeg sier det for henne, idi nafig! det er en stolthet og en nasjonalisme som vi ikke er i nærheten av å skjønne her hos oss. Hos oss er nasjonalisme et belastet begrep. Det er ikke pent å være for stolt av landet sitt. Vi skal ikke mene vi er bedre enn andre.

Russerne og ukrainerne vil veldig gjerne mene at deres land er noe helt spesielt, og at folket er noe helt spesielt. Men de ser jo at både landet og folket har store problemer. De har helst ting å skamme seg over. Den russiske folkesjel har jo også en svært velutviklet evne til å føle skam. Skammen og stoltheten, det er nøkkelen til å forstå dem, mener jeg. Begge deler er ubegrenset.

Derfor er det absolutt helt pyton når dette vestlige EU skal komme og hjelpe Ukraina med avtaler lokket frem av pengenød. Som om det var et fattig u-land som ikke klarer seg selv, slik situasjonen de har havnet i nok kanskje viser at de er. Men skal jeg bruke min kone som eksempel, går hun heller sulten i ukevis, enn å ta i mot et brød som blir gitt henne som en almisse. Hun vil samle sammen alle pengene sine og ta opp lån for å kjøpe ti brød, bare for å gi tilbake til den idioten som behandlet henne så nedlatende at han trodde hun trengte noe. Som hun kanskje gjorde.

Betingelsen var også ydmykende. Vel er det en rettsfarse av en annen verden, det som har skjedd med Timosjenko. At hun, av alle, skal bli dømt for å undertegne en gassavtale til fordel for Russland, og med det forråde Ukraina, det er hylende for dumt. Bakgrunnen for oransjerevolusjonen i 2004 var jo nettopp at Russland sørget for å få inn nåværende president Viktor Janukovtisj, det er han som er Russlandsvennlig, Timosjenko spiller på ukrainsk nasjonalisme. Timosjenko er nok ganske skyldig i mye rart, men akkurat den gassavtalen hun er dømt for, er for dum til og med til å late som om man tar den alvorlig.

Likevel er hun dømt i en ukrainsk rettssal. Det er det ukrainske rettsvesenet som har dømt henne. Det er korrupt og statsstyrt, rettssikkerhet er vel knapt et honnørord der borte, men det er nå en gang det de har. Skal de liksom bare innrømme at «her dømmer vi folk i hytt og vær», og overlevere Timosjenko til EU? For å motta penger?

Dette er prinsipene. Jeg mener man må ta dem alvorlig. Man kan godt være uenig i dem. Men man må skjønne at de er der. Og vi må skjønne at det oppleves veldig nedlatende når vi tror de vil skifte mening bare fordi vi sier de tar feil. Det er ikke slik at resten av verden beundrer idealene våre og verdiene våre, selv om vi oppfører oss som om de gjør det.

Prinsipper kan man likevel gi slipp på, når situasjonen krever det. De økonomiske problemene i Ukraina er akutte, de trenger virkelig pengestøttene, vel så mye som alle landene i EU trenger støtten som de har fått. Det var også realpolitiske forhold som spilte inn, når Ukraina nå stemte nei, og når min kone ble så glad for det.

Russland liker ikke at Ukraina knytter seg tettere opp til EU. De har satt hardt mot hardt, og truet med å sette opp gassprisene, om Ukrainerne finner på noe tull. De tidligere sovjetrepublikkene lever ennå godt på billig gass fra Russland, om enn prisene allerede er skrudd en god del opp fra Sovjettiden og tiden like etter. Men det er fremdeles langt under markedspris, og Ukraina er helt avhengig av disse prisene og av gassen for at landet skal fungere.

Så hva er viktigst, forholdet til EU eller forholdet til Russland? Å få penger som almisse fra EU, eller få billig gass for gammelt vennskaps skyld fra Russland? De ukrainske nasjonalistene hater Russland, de er nå ute i gatene og protesterer. Mange av dem støtter også Timosjenko, og de vet de har støtte i vesten. De forsøker å lage en sammenheng til oransjerevolusjonen i 2004, for å få ytterligere støtte. Men det er slett ikke sikkert disse representerer flertallet i Ukraina. Det er mange der som er glade for at nasjonalforsamlingen endelig gjorde et vedtak som viser at Ukraina er noe, at de er i stand til å bestemme selv og ikke lar seg diktere, og i alle fall ikke for penger – og at de er sikret gass som ennå ikke er så altfor dyr, og som kan hjelpe dem å lage mat og holde varmen gjennom vinteren.

Vi i vesten må starte med å prøve å skjønne at ikke hele resten av verden tenker som oss.

Osama Bin Laden – Død eller levende

Mandag morgen kom nyheten om at amerikanske styrker hadde drept Osama Bin Laden. President Barack Obama kunne erklære at Al Qaidas leder var drept, og at de hadde liket. Bedre blir det ikke. Ti års jakt etter angrepene 911 i 2001 var endelig avsluttet, amerikanerne hadde fått has på erkefienden.

Vår utenriksminister Jonas Gahr Støre uttrykte i likhet med resten av verden glede over nyheten, og utsiktene til en tryggere verden. I USA ble det regelrett feiret. Det tok imdlertid kort tid før man i alle fall her i Norge begynte å stille spørsmålet om det var riktig å glede seg over at en mann var blitt drept, ville det ikke være bedre om man hadde fått ham i live og kunne stilt ham for retten? Og er det ikke litt problematisk at amerikanske styrker på amerikansk ordre dreper en muslimsk mann på Pakistansk jord? Man benytter seg kort sagt av den vestlige retten til både å begå handlingen og ta avstand til den – og slippe unna med det.

Det går selvfølgelig ikke an å glede seg over at en mann er død. Det gjelder om han er aldri så ettersøkt. Man er nødt til å ta forbehold, nødt til å si at det var dumt det skulle ende slik, nødt til å mene at det denne gangen ikke gikk på en annen måte, at det ble skuddveksling, at dessverre gikk det ikke an å få tak i Osama Bin Laden i live. Om den umiddelbare følelsen er glede eller lettelse over at Bin Laden er tatt, så skal man dekke over den, og uttrykke seg som det forlanges i tiden.

Det er imidlertid et par ting her. Osama Bin Laden er verdens mest ettersøkte mann. Han har stått frem og påtatt seg ansvaret for noen av historiens verste terrorhandlinger. Han er direkte og indirekte skyld i mange titusener menneskeliv. Dette er alvor, det er ikke teoretiske utlegninger om at «enhver har rett på en sikker rettergang, også den verst skurk», og slikt noe. Hva som skjer med Bin Laden får betydning for hva som skjer i verden.

Jeg er av den oppfatning at det er mange, mange, mange som er udelt glade for at Bin Laden nettopp ble drept, at han er død, og at han ikke får fortsette å plage verden med langvarige rettsrunder. Verdens rettssystemer har jo ikke akkurat clean score mot forbrytere av dette kaliberet. Eller er det kanskje Saddam Hussein og hans henging etter domfellelse i Irakiske domstoler man vil ha som modell? Eller kanskje man foretrekker noen av de mange krigsforbryterne i krigene i det tidligere Jugoslavia, og deres rettergang i Haag? Det ville i det minste blitt måned på måned der Bin Laden støttet av en hærskare stjerneadvokater ville fått rikelig anledning til å utfolde seg, og sverte vesten og USA.

Det siste der ville mange sikkert sette pris på. Kanskje er det derfor feiringen var mest uforbeholden i USA. Det er også et par andre problemer med å stille nettpp Bin Laden for retten. Nå holder vi utenfor den gamle barnelærdommen, at farlige fiender tar man knekken på og ufarlige fiender er man storsinnet med. Bin Laden gjør seg mye bedre død enn levende. Det ville vel kanskje også bli et problem at USA har sendt løpeguttene til Guantanamo uten rettergang. Det er forkastelig, selvsagt, men det er alvor, og det ville sett rart ut omUSAs erkreterrorist ble stilt for retten – akkurat han som kunne lage mest ugagn der – mens småterroristene som kanskje ikke engang er skyldige blir straffet uten å ha blitt dømt. Det er ikke likhet for loven.

Osama Bin Laden i live ville betydd kolossale utgifter og kolossal beredskap. Strengt tatt er dette utgifter verdenssamfunnet skulle tatt på seg, heller det enn å skyte en mann uten lov og dom. Men når han nå likevel er skutt, løser det en god del problemer med at det ikke er mulig å befri ham lenger. Det kommer ingen terroraksjon, gisselaksjon, med mer eller mindre realistiske krav om å få Bin Laden løslatt. Verdenshistorien viser ganske entydig at det har gått best med dem som har gjort kort prosess med hovedfienden, og ikke har latt ham (eller i noen tilfeller henne) leve av «høyverdige prinsipper».

Det er realpolitikk. Bismarck ville vært fornøyd. Kanskje skulle det være lov for noen flere vestlige politikere å være det også. Og folket kunne kanskje begynne å kreve at de som bestemmer slike ting tok konsekvensen av at verden er blitt tryggere, og lot folk reise på en vanlig flytur uten å bli sett på som terrorister. Så lenge overvåkningen, sikkerhetskontrollene og terrorberedskapen er så omfattende som i dag, kan ikke konklusjonen bli annen enn at kampen mot terror langt fra er vellykket.

Om enn operasjon Geronimo i Abbottad var det.

Flyforbudssone over Libya

Det er dramatiske dager på nyhetene for tiden. Det har vekslet fra opprør og regimevelt i Tunisia og Egypt, spredt til resten av den arabiske verden med oppstand og kamper, nesten borgerkrig i Libya, og så kommer jordskjelvet i Japan med påfølgende tsunami og deretter atomkraftulykken på toppen. Det er nok stoff å fylle nyhetssendingene med, og det av saker som vil være interessante i årevis.

Demokratiseringen av den arabiske verden er verdenshistorie, om det nå er den veien det kommer til å gå. Selv ikke Tunisia og Egypt, der demonstrasjonene kan regens som vellykkede, har fått på plass noe stabilt og dramatisk regime ennå. De har bare fått veltet det sittende, og skiftet det ut med ulike former for overgangsstyrer. Utenom disse to landene, som skiller seg ut ved å være blant araberverdens minst brutale, er det i Libya demonstrasjonene har kommet lengst og protestene har vært mest intense. Det har vært meget interessant å følge nyhetsdekningen og kommentarene.

Kommentatorene har det problemet at de skal komme med analyser før all informasjon foreligger. De har heller ikke tid til å lage noen ordentlig analyse av de mangelfulle dataene som foreligger. Det viktigste er at den kommer raskt, så den holder følge med utviklingen. Jeg skriver for eksempel denne bloggposten i ettertid, når flyforbudssonen er på plass, men det internasjonale samfunn ennå ikke konkret har grepet inn. Jeg kan derfor hovere litt over alle meningene som har vært underveist, før denne foreløpige fasiten har vært på plass.

Vi i lille Norge står i en litt spesiell stilling i forhold til de større språkområdene. De få ekspertene vi har rager ikke akkurat i internasjonal målestokk, men må likevel levere sine kommentarer til alle de nyhetsstasjoner, aviser og nettsteder vi har. Vi fikk tidlig høre at om Gaddafi brukte flyvåpenet mot sine egne innbyggere, så ville han aldri kunne ha lenge igjen. Historien som fulgte, viste vel snarere heller at nettopp det at han så brutalt forsøkte å slå ned opprørene, gjorde at han var på god vei til å greie det. Forsiktigere regimer i Egypt og Tunisia, som også hadde delmål om å se fine ut for resten av verden, de tok ikke i bruk de maktmidlene som i situasjonen kanskje var nødvendige. Det er vel strengt tatt ganske god historisk dekning for det, at regimer som virkelig tar i bruk alle midler for å bli sittende, de har større sjanser for å bli sittende enn dem som slapper på tøylene. Det er aldri de strengeste diktatorene og herskerne som har blitt veltet. I alle fall ikke når de har vært på sitt mest hensynsløse. Det er svake og svekkede ledere som mister makten i diktaturets verden.

Den siste setningen må modereres med at det finnes unntak når opprøret får støtte utenfra, eller til og med hovedtyngden av det kommer utenfra. Her er ragende tyranner som Adolf Hitler, Pol Pot og Saddam Hussein eksempler fra moderne tid, i Afrika finnes mange flere, og nå kan kanskje Muammar Gaddafi føye seg inn i rekken. Han er en villmann og en erkeskurk, han har kjørt løpet med de verste som har regjert land i verden etter kolonienes frigivelse på 1960-tallet, og han har glatt og prinsippløst manøvrert seg i skiftende tider og storpolitisk verdensbilde. De siste årene har han flottet seg litt for Vesten, det er jo ikke så mange igjen fra det som pleide å være hans side. Og i en verden der realpolitikken råder, har ikke den vestlige verden hatt vanskelig for å ta ham inn i varmen, sånn noenlunde. En slesk og motbydelig og smått komisk Gaddafi er bedre enn den krigerske varianten som plaget verden på 70- og 80-tallet.

Men så er det nå en gang slik, da, her i Vesten, at når protestene først kommer mot en av verdens gjenlevende diktatorer, så går den moralske fanen raskt og høyt til værs. Da skal han isoleres, land og selskap som har drevet business i landet får kritiske spørsmål å svare på, diktatorens midler i utenlandske banker blir frosset. Særlig det siste der er jo ganske spesielt, og gjaldt også Mubarak i Egypt, som plutselig ble kriminell og ikke hadde rett på pengene sine, men som så lenge han satt med makten og utførte disse kriminelle handlingene sine, så var det fritt frem både å plassere penger og å bruke dem.

I Libya ble tidlig kampen mot regimet mye mer voldelig enn i de andre landene det ble oppstand. Det så likevel ut til å gå opprørets vei, de tok kontrollen over by etter by, mens flere av regimets maktmennesker og høyerestående embetsmenn skiftet side, det siste et sikkert tegn på at det går rette vei. For å komme seg opp i et sleipt regime må man selv være sleip, for å leve blant ulver må man selv være ulv, mange av disse skiftet nok side for å kunne ta plass i toppen av det nye regimet også, hva nå det kom til å bli. Heia vinneren. Det mest spektakulære av slike skifter er alle dem som må ha klart å tjene først det nazistiske regimet til Hitlertyskland, og så det kommunistiske regimet i Øst-Tyskland.

Det viste seg imidlertid at Gaddafi hadde de største ressursene. Og i en moderne krig, er det de som har de største ressursene som vinner. Å bruke utenlandske leiesoldater er selvsagt så moralsk forkastelig som det blir, men Gaddafi kjemper ikke om noen moralsk premie. Da viser historien at utenlandske leiesoldater nettopp er tingen, det er alltid verre å skyte på sine egne. Soldater fra Tsjad har derimot ingen skrupler med å skyte på folk fra Libya. De har heller ingen problemer med at regimet blir sittende. Og de vil ikke skifte side, så lenge Gaddafi betaler best.

Slik fikk Gaddafi snudd bølgen som til å begynne med så ut til å rulle mot ham. Noen vestlige ledere kom dermed i en lei skvis, det gjaldt særlig Sarkozy i Frankrike, som har gjort mange rare ting i det siste. De hadde allerede anerkjent «opprørerne i Bengazi» som det legitime styret av Libya, og uttalte de ville gå i gang med å opprette en ambassade i byen. Jeg vet ikke om det noensinne har hendt at et styre er anerkjent av en utenlandsk stat før dette styret engang har anerkjent seg selv, før det i det hele tatt finnes noe styre.

Med Gaddafis flyvåpen, artelleri og leiesoldater falt den ene opprørsbyen etter den andre. Viljen er sterk, men bomber er sterkere. I moralske verden ble det nå plutselig meget viktig å være for en flyforbudssone i tide. Jeg så ingen som med tyngde krevde noe slikt, ingen. Det ville jo også være svært rart, om USA og NATO også her skulle kjøre sololøp, og gå inn i sin tredje krig i den arabiske verden for å slåss mot enda en arabisk tyrann. De som krevde det litt sånn forsiktig, eller stilte litt sånn halvkritiske spørsmål hvorfor flyforbudssonen ikke kom, er nettopp av dem som kraftigst har gått ut mot USAs tidligere kriger. Slik jeg ser det, er det helt opplagt at en aksjon i Libya måtte være støttet av FN. Noe må man jo ha lært av Irak og Afghanistan.

I natt kom imidlertid meldingen om at FN vil opprette en slik flyforbudssone. Landene man fryktet ville nedlegge veto, Russland og Kina, avholdt seg fra å stemme, og dermed kunne man få enstemmighet med det at det var ingen stemmer i mot. Det blir likevel USA som må ta hovedtyngden av å håndheve flyforbudet, det viser seg at for å bli president i USA, må man ta på seg ansvaret for å starte en krig. Det ligger mange mennesker drept bak slike vedtak. Det er ikke slik at man bare kan vedta at Gaddafi ikke skal føre fly over Libya. Man kan ikke bare vedta at opprørerne skal vinne.

Det siste som har skjedd er at USA med Barack Obama har krevd umiddelbar stans av kampene i Libya. Verden vet at USA følger slike ord opp med handling, Gaddafi vet det meget godt, det var vel i 1986 han virkelig fikk kjenne det. Jeg husker det på den tiden kom dataspill på commodore 64 som var «ulovlige» fordi de var så voldelige, det gjaldt om å skyte libiere, og de ble skutt med tjukke strimer blod i elendig grafikk. Kampene er også innstilt, det er i hvert fall uttalt at de skal innstilles. Men det er klart, situasjonen i Libya kommer ikke til å ende med dette, og det er heller ingen naturlov som tilsier at dette kommer til å ende godt.