Lyntog og fly

Det var som om de hadde samkjørt publiseringen. På en gang får vi den store utredningen om lyntog, den som et utvalg nedsatt av regjeringen har arbeidet med et par år, og meldingen om at flyselskapet Norwegian kjøper over 200 nye fly. Rapporten om lyntog konkluderer negativt, det er ikke lønnsomt, verken økonomisk eller i klimautslipp. Klimaregnskapet vil ikke gå i null før et halvt århundre, frem til da vil det være positivt for klimaet at en slik jernbane ikke blir bygget. Fly er å foretrekke. Og nå ser det ut som det skal bli enda flere flyreiser, de 200 flyene må jo settes inn et sted. Likevel mener jeg det er gode nyheter vi er blitt servert i dag.

Jeg mener det mange ganger er sunt å tenke hvordan vi hadde sett på tingene om Norge ikke hadde vært en egen stat, men en del av Europa. Vi hadde ikke hatt usannsynlig med oljepenger å bruke på oss selv, disse pengene måtte fordeles over hele Europa, eller hele verden. Når det kommer til klimaspørsmålet er ikke denne måten å se tingene på så dum, temperaturøkningen vi har i vente henger jo ikke sammen med hvor i verden utslippene kommer fra.

Hvis oljerikdommen vår fantes i et europeisk fellesskap, og man skulle vurdere hvor det kunne være lurt å utrede mulighetene for lyntog, så er ikke akkurat fjell- og fjordlandskapet i det tynt befolkede Norge som faller oss i øynene. Det vil være dyrere å bygge, både pengeøkonomisk og klimaøkonomisk, og det vil være færre som vil få glede av det. Det er tjukt av storbyer i Europa som ikke har lyntogforbindelse, og hvor landskapet er flatt og fint som om det var tenkt ut til å brukes for lyntog. Vi har for eksempel St. Petersburg og Moskva, millionbyer med større befolkning enn Norge og Sverige til sammen. Landskapet er paddeflatt, det går fly noe sånt som en gang i halvtimen, i tillegg til vanlige tog og busser. Her er det lurt å bygge lyntog. Å bygge mellom Bergen og Stavanger er ekstravagant.

Den norske regjeringen liker utredninger. Godt er det, for det hadde tatt seg ut om beslutninger ble tatt uten skikkelig bakgrunnskunnskap. Men noen utredninger ser nyttigere ut enn andre, og av og til kan det se ut som om regjeringen setter i gang utredninger bare for å vinne tid, eller for å skaffe seg ryggdekning for upopulære avgjørelse som uansett må komme. Jeg mener også å huske at det var et nokså samlet storting som gikk for lyntogutredningen.

Akkurat når det gjelder tog, har vi imidlertid her i landet nok av problemer med de helt vanlige togene. De går ganske sjelden, er veldig dyre og holder altfor ofte ikke rutetabellen. Det er rart hvordan subsidierte NSB tar mer for billetten enn de ganske godt skattlagte flyselskapene for samme strekning. Er det togets elektrisitet som er dyrere enn flyenes bensin, kanskje? Vårt eneste lyntog i dag går frem og tilbake til Gardermoen flyplass, og tar mer for billetten enn mange flyreiser for å komme dit. Jeg har vanskelig for å se hvordan lyntog over større strekninger skulle klare det bedre.

Jeg håper debatten om lyntog nå raskt blir lagt død, det er en blindvei i diskusjonen. Samferdselspengene bør heller gå inn i den ordinære jernbanen. Den entydige konklusjonen i rapporten om lyntogene skulle gjøre det umulig å argumentere videre for den.

At flyparken er så ny og moderne som bare mulig er gunstig for både klima og lommebok. De nye flyene har mindre utslipp, og er billigere i drift. De vil konkurrere ut gamle fly som ikke er effektive. Det er også finansiert av ærlige og redelige penger, og ikke gratispengene vi har funnet i Nordsjøen. Det er god butikk, mens lyntog bare vil være flottenfeieri og vifting med rikdommen vi har.

Skandale i Norge (Overvåkning)

Hvis det var jeg som bestemte hva ord i språket skulle bety, så ville jeg gjerne at en betydningsmoderasjon i overskriften. Jeg vil gjerne at «Skandale i Norge» skal bety noe som ikke er skandale i det hele tatt, noe som ville fått resten av verden til å smile, og folk fra land med ordentlige skandaler til å lure på når vi kommer til poenget, når vi skal prøve å forklare dem hva skandalen ligger i. Med rette har jeg satt «overvåkning» i parentes.

Det var onsdag nyheten «sprakk», som var uttrykket mediene selv brukte når de skulle omtale den. Det er altså Forsvarets etterretningstjeneste som skal ha overvåket regjeringskontorene, det ble varslet om det i et internt notat, og det var vel TV2 som fikk snusen i det, og «sprakk» nyheten.

Jeg får avsmak i munnen over hvordan mediene i Norge digger en sak som dette. De skriver og sier det er en skandale, dette er alvorlig, det må stoppes, man må finne ut av det, men det skinner så overtydelig gjennom at de digger det. Det er midt i blinken for dem, de får ta på seg en rolle som «vaktbikkjer» (sjelden jeg skriver en tekst med så mye hermetegn, men sjelden bruker jeg så mange ord jeg umulig kan ta alvorlig, heller), og de kan både snuse opp ytterligere «overvåkning» som kan ha skjedd, og de kan gi historisk bakgrunnsstoff over tidligere overvåkning. Det siste skal ikke ha hermetegn, det var overvåkning

Det er et par ting her. For det første (og de som foretrekker et saftigere språk, kan erstatte kraftuttrykket med for eksempel «i helsiken», men ikke noe verre): Hva i all verden er så farlig med at noen holder oppsyn med hva offentlig ansatte, endog embetsmenn, holder på med i arbeidstiden? Hvis de ikke gjorde noe dumt, ville ingen få vite noen ting, og alt ville være helt greit. Var det opp til meg, skulle logfilene til alle offentlige datamaskiner bli lagt ut til offentlig beskuelse, så vi kunne følge med på hva de driver med. På meg ville ikke det være mer unaturlig, enn at for eksempel skattelistene blir lagt ut.

For det andre: Etter hva jeg forsår, drev denne ansatte i justisdepartementet og surfet på pornosider. Det var årsaken til at etterretningstjenesten slo alarm. Og de slo slett ingen stor alarm, de gav bare beskjed om at dette burde man ikke gjøre. Jeg er pussig nok helt enig med dem. I motsetning til et samlet medienorge, synes jeg at det er verre at en ansatt i justisdepartementet surfer porno i arbeidstiden, enn at noen finner ut at han gjør det, og ber om at han lar være. Det er noe eget med det moderne mennesket, at det er de som tar deg i å gjøre noe galt, som er de egentlige skurkene, for du er jo i den fulle rett til å gjøre hva du vil, i en fri verden med relativ moral.

Jeg skal argumentere litt, hvis det er noen som fortsatt mener at pornosurfing er en soleklar rett i arbeidstiden for ansatte i justisdepartementet, og ingen midler må være mulig for å oppdage dem motta lønn for å se på noe som strengt tatt er ulovlig i Norge. Det er vel så sent som i år at det ble vedtatt at det skulle bli straffbart å kjøpe sex i Norge. Det vil si at en mann som betaler en kvinne for å få sex med henne, blir straffet. Men om han filmer eller tar bilder av seansen, og legger dem ut på nettet eller distribuerer dem på andre måter, så blir han ikke straffet, men kan tvert i mot tjene penger på det han også. Jeg er av dem som ikke ser så enorm forskjell på porno og prostitusjon. Jeg synes ikke noe om at regjeringen og deres embetsmenn lager alle mulige slags forskrifter mot sexkjøp både i Norge og i utlandet, samtidig som de forlanger å surfe porno i fred på offentlige datamaskiner i arbeidstiden.

Jeg vil også trekke frem et annet argument om hvordan pressen fungerer. I dag kom høyesterettsdommen mot Arfan Bhatti, han som skjøt en del skudd mot den israelske ambassaden og om det var en synagoge, eller hvordan det var, men som ikke ble dømt for å være terrorist (mens enhver norsk borger og alle andre i den vestlige verden blir sett på som en mulig terrorist hver eneste gang han eller hun vil sette foten i et fly), og helt nøye har jeg ikke fulgt med på saken hans. Han passer fint inn i mønsteret, han ble dømt, men vil ha vekk hele juryordningen, for så farlig kan det da ikke være at man har et gevær og skyter litt og uttaler seg truende om jøder. Han ble av høyesterett ytterligere frikjent, men vant ingen full seier, for juryordningen består.

Grunnen til at jeg trekker frem ham, er at da saken om ham dukket opp, så var det også noen underlige rykter om at han stod i noe mer enn et vennskapelig forhold til en kvinnelig ansatt i TV2. De hadde til og med utvekslet tekstmeldinger før ugjerningen, der han temmelig utvetydig hadde gjort klart hva han kom til å gjøre, og TV-journalisten hadde ikke løftet en finger for annet enn å svare på tekstmeldingen. Denne saken ble noe så til de grader tonet ned, journalisten – som var en halvkjendis – ble tatt av luften (sykemeldt, folkens, hvem betaler regningen for sykemeldte), og er aldri siden sett der. Det er jo temmelig grumset. Her er en journalist i et forhold til en fyr med ganske så ekstreme holdninger, det må være lov til å si, selv om han altså ikke er formelt dømt for å være terrorist. Det må jo si litt om hvordan hun dekker slike saker? Det må jo si litt om hvordan de som ansatte henne og hadde henne i jobbintervju, ser på slike saker? Mediene har ganske mye makt, en journalist kan uttrette vel så mye som en ansatt i forsvarets etterretningstjeneste. Jeg har alltid siden lurt på hvorfor det ikke var noen som gikk hardere på TV2 den gangen, og fikk noen ordentlige svar på hva dette her var for noe.

Pikant nok ble navnet på denne journalisten lagt ut på Wikipedia – av en annen ansatt i TV2. Og nettleksikonet Wikipedia svarte snart etter med å fjerne denne endringen, og stenge denne siden som altså omhandlet denne journalisten, for redigering.

Jeg mener makten til forsvarets etterretningstjeneste er en vits i forhold til makten til mediene. Mange viktige mediefolk ble selv overvåket i den kalde krigens dager, den gang overvåkningen var skitnere, men truslene mot landet også mer reelle. Det er kanskje derfor et samstemt – de er jo fullstendig samstemt! – mediekorps blir ville i blikket når de får høre om «overvåkning» (her må hermetegn igjen) i våre dager. Det er ingen andre enn mediene som skal overvåke i dette landet her.

Hva som ikke er aprilsnarr

I dag og i går har jeg fått en rekke treff på søkeordet «Aprilsnarr», og den fine posten jeg skrev i fjor på denne dagen, og som også heter: Aprilsnarr. Da tenkte jeg å narre litt her på bloggen, og kom opp med den fine, oppdiktede historien om aprilsnarrens historie. Jeg skal ikke prøve på noe lignende i år. Jeg skal i stedet skrive ned 5 ting som har hendt og er et faktum, og som avisene skriver om, men som burde være aprilsnarr. Ja, om jeg satte 5 fine narrehistorier ved siden av de 5 virkelige, så ville det ikke være lett å skjelne hvilke som var hva, om man kom utenifra, og ikke kjente igjen de virkelige historiene som – nettopp – virkelige.

1. Det er nå bestemt at det ikke skal være lov til å ha med tannkrem ombord på fly. Det er heller ikke lov til å ha med shampo. En flaske vann er heller ikke lov, og heller ikke noe annet å drikke. Det er ikke lov til å ha med middagsrester heller, såfremt den ikke er frossen. Alt som er flytende eller omtrent flytende, er forbudt. Kaviar og majones er for væskeaktig. Dette skal nå være forbudt, på grunn av terrorfaren. Man kan bruke tannkrem, shampo, flaskevann, middagsrester (ikke frossen) og alt som er flytende (eller omtrent flytende, sånn som kaviar og majones) til å sprenge flyet, om man for eksempel tar en flytur fra Oslo til Bergen, der det aldri noensinne har vært et tilnærmet forsøk på kapring, eller noe som overhodet kan minne om terror. Det er selvfølgelig ikke kaviaren i seg selv man er redd for, man er redd for at det som ser ut som kaviar, ikke skal være kaviar allikevel. Denne frykten skal kun gjelde på fly. Overalt ellers er kaviar og blir kaviar, og man kan spise det og frakte det med god samvittighet, uten å bli mistenkt for å være en terrorist.

2. Justisministeren i Norge er nå sykemeldt. Det kommer av at han har vært under sterkt press i det siste, og presset kommer av at han først har tillatt muslimske politikvinner å gå med hijab til uniformen, og så visst ikke har tillatt det allikevel, eller hvordan det var. Det er uansett ikke noe særlig med muslimske polikvinner i Norge, heller ikke særlig med muslimske menn, forresten, og de som er, har ikke akkurat krevd å få gå med hijab. Det er kanskje en og annen som har gjort det, en og annen som kunne tenke seg å bli politi, eller en og annen som kunne tenke seg at en muslimsk kvinne med hijab kunne tenke seg å bli politi, og da må få lov til å gå med hijaben. Jeg smører kanskje for tjukt på når jeg skriver at det var røster som krevde justisministerens avgang på grunn av denne fadesen. Men akkurat i Norge er ikke det med ministeres avgang så lett å smøre tjukt på, da ministere ellers er falt som følge av stabbur i hagen og venner til middag, eller hva det var.

3. Den mest sleipe erkekapitalisten vi har i dette landet her, Øystein Stray Spetalen, en mann som har tjent seg rik på aksjer og ingenting annet enn aksjer, som kjøper og selger helt skruppelløst, og som i det minste har vært ærlig og redelig med det at han står fast på at han bare ønsker å tjene mest mulig penger. Han har kritisert regjeringen, som består av AP, SV og SP, altså en småborgerlig, sosialistisk regjering, han har kritisert dem for å satse for mange av våre oljepenger på aksjer, på utenlandske aksjer. Og finansministeren, Kristin Halvorsen, fra Sosialistisk venstreparti, har sagt at aksjer gir best avkastning over tid, og at man heller burde satse mer på aksjer, enn mindre. Oppsummert: Kapitalisten Øystein Stray Spetalen vil ta penger ut av aksjemarkedet, og kaller det gambling å ha pengene der, sosialisten Kristin Halvorsen mener aksjemarkedet er det aller beste stedet å plassere penger, om man har det. Jeg bare tuller, har jeg lyst til å skrive.

4. Det er forslag – ja, om det var støttet av Anniken Huitfeldt eller Inga Marte Torkildsen, det skal jeg ikke si jeg husker så godt, og alt jeg husker om denne saken, husker jeg ufrivillig – om at alle norske jentebarn skal foreta underlivsundersøkelse for å teste om de er kjønnslemlestet. Jeg bruker det ordet de selv liker å bruke. Det er en avskyelig tradisjon som foregår i Afrika, fra øst til vest i et belte et stykke nord for Ekvator, fra Somalia og bort mot Senegal, Gambia eller så, i varierende grad i ulike land, heldigvis, det er avskyelig. Men nå skal vi gjøre vårt også her i Norge, og teste absolutt alle jentebarn, enten de er i risikogruppen eller ikke, og det skal man gjøre litt sånn i forskjellige legekontroller opp gjennom årene. I samme slengen skal en slik kontroll gi jentene et mer naturlig forhold til egen kropp, og fjerne skammen, av alle ting. Man skal ikke spøke med avskyelige ting, så et forslag som dette kunne de godt unngå å komme med.

5. Utdanningsdirektøren i Hordaland (om det da var utdanningsdirektør hun var, Kjellbjørg Lunde, det er jo så mange titler i skoleadministrasjonen) har gått offentlig – virkelig offentlig, landets aviser og NRK radio – ut, og erklært at lærerne har ingen rett til å gi skoleelevene lekser. Og elevene kan – og bør – med loven i hånd, nekte å gjøre hjemmearbeid lærerne pålegger dem. Hun hadde vel kanskje også noe forskning som viste at mer arbeid ikke nødvendigvis gav bedre resultat, eller hva slags forskning hun hadde å vise til, og hvordan denne forskningen var gjort, med eller uten hjemmearbeid.

6. Man er godt fornøyd med forslaget om at styrene i aksjeselskap må ha minst 40 % av hvert kjønn representert i styret. Det er forresten ikke et forslag, det er en lov, og det er Karita Bekkemellem som ikke har noe med Orheim å gjøre, som har fått det gjennom, det er en lov. Selskapet blir intet mindre enn tvangsoppløst, om ikke man finner frem til flere representanter fra det underrepresenterte kjønn, om det så er en aldri så flink person som må gå, og en aldri så elendig tulling som kommer, det er kjønnet som teller. Og det har fungert, nå er det 40-60, og i tillegg finanskrise, men det skyldes jo noe helt annet. Imidlertid har de nå bestemt seg for å gå lenger, slik at det ikke bare er aksjeselskap som må ha 40-60 minimum, og ikke bare i styrene, det skal også gjelde enkeltpersonsforetak, her skal ikke være unntak fra regelen. Personen skal minst være 40 % av det underrepresenterte kjønn.

Jeg kunne ikke dy meg, og snek inn en oppdiktet også. Så kan dere jo gjette hvilken det er.

Navarsete til avhør

I dag blir det meldt at samferdsminister Liv Signe er kalt inn til avhør av politiet. For å sitte på i en bil som har kjørt for fort? Hva skjedde egentlig med likhet for loven? Eller skal kanskje journalister være likere enn andre, slik at de kan få hvem som helst gjennom køen som skal behandles av et politi som klager over manglende ressurser til å utføre oppgavene sine, og politikere så lite lik at de ikke engang kan være i nærheten av et mindre lovbrudd, før de må svare for seg som om det var de som hadde begått det. Eller hva om en lærer hadde kjørt bak en rørlegger?

Den norske medieuken (eller: hvorfor jeg mener NRK bør betale oss penger)

Det er sjelden jeg har skrudd av radioen så ofte som denne uken her. At jeg har skrudd den av like ofte som jeg har skrudd den på, er kanskje ikke så uventet, men at jeg har skrudd den av midt under program, kunne kanskje være det. Jeg mener at norske nyheter, bør man alltid forestille seg at man forteller til folk i utlandet. I en uke der det har vært naturkatastrofer på Haiti og i India, regjeringskrise i Ukraina med brudd både innad i regjeringskoalisjonen, og mellom president Justsjenko og statsminister Julia Tymosjenka, i Thailand er det regjeringskrise av typen demonstranter har beleiret bygningen statslederne holder til, og krever statsministerens avgang, i Pakistan er det presidentvalg med litt av hvert på spill, og i Angola er det skandalevalg, ja – i en slik uke, la oss se på hva man har lagt vekt på i Norge.

Vi begynner med et lite sidespor til all politikken, til dekningen av naturkatastrofene rundt om i verden. Samtidig som 500 000 ble rammet av flom i staten Bhahir i India, var norske medier helt og fullt opptatt av en orkan med et navn, som muilgens ville ramme New Orelans. Kanskje burde vi kalle den indiske flommen Olav, eller noe sånt, slik at mediene får lettere for å finne overskrifter, slik de så fint greide med Gustav? Det bor 180 000 innbyggere i New Orleans, om absolutt alle ble rammet av flommen, ville det blitt sånn cirka en tredjedel av dem som ble rammet i India. Som kjent nådde aldri orkanen frem til New Orleans, til tross for alle forberedelsene både i Norge og i USA, og det var akkurat så man kunne registrere en skuffelse over det. – Nei, men ble det ingenting? Få dager senere rammet en annen orkan Haiti, det fattigste landet på den vestlige halvkule, her er det omkomne og ødeleggelser, men det får langt mindre dekning enn katastrofen som aldri kom til New Orelans.

Når vi først holder oss i USA. Siste to ukene har det vært landsmøte både hos demokratene og republikanerne. Her har norske medier, nyhetene på NRK, hatt daglige reportasjer om hva som foregår. Hver dag, i nyheter på radio, 3 minutter, blir det et innslag med korrespondent Annete Grot, som forteller om siste taler og «begivenhetene i natt». Ikke engang norske partier kan gjøre seg håp om lignende oppmerksomhet, ikke i nærheten, ikke engang i forbindelse med valgkamp, no way, for å si det på amerikanernes språk. Og talerne og begivenhetene blir uten unntak møtt med begeistring, fra Hillary Clinton hos demokratene til Sarah Pailin hos republikanerne, alle som én, de har etter rapportene holdt fantastiske taler. Hæ? Har norke journalister og kommentatorer virkelig latt seg rive med av festen? Jeg har lagt merke til at de også er nokså opptatt av showet rundt, om salg av pins og t-skjorter, om valg av musikk, om John McCain som var i Lousianna for å konsentrere seg om Gustav (ser dere hvor flott det er med navn, vi burde kalle flommen i India Olav), og om hvordan han eventuelt skulle snakke til landsmøtet via satelitt. Jeg er jo av den oppfatning at valget i USA er viktig, men dekningen så vel som valgkampen er blitt mer show enn nyheter, nettopp det vi kritiserer amerikanerne for å være. Det er jo ikke å selge t-skjorter og velge musikk det gjelder om, som president i USA.

Det får være nok utenriks. Medieuken har (bortsett fra alt som har skjedd I USA, eller har noe med USA å gjøre) har vært fullstendig dominert av innenrikssaker. Og der har det jo skjedd litt av hvert. For eksempel – og nå må jeg merke at jeg må smile når jeg skriver det – har regjeringspartiene SV og AP vært uenige i asylpolitikken. Igjen vil jeg henvise til det jeg skrev i innledningen, forestill dere at vi må fortelle dette til utlendinger, for eksempel i Ukraina, Thailand, Pakistan eller Angola. La oss se hvor rystet vi blir, når vi skriver at to partier i vår regjeringskoalisjon var uenige i en sak. Og de var ikke bare uenige sånn i drøftelsene, de var uenige helt frem til vedtaket, det ble dissidens. – Ok, vil Ukraineren kanskje si, vil regjeringen gå av nå? og vil det bli skrevet ut nyvalg? – Nei, nei, nei, må vi si, vi har aldri skrevet ut nyvalg noensinne i vår demokratiske historie, og regjeringspartiene forsikrer at de fortsatt er gode venner og enige i alle andre saker, så godt som, og at de til og med understreker at litt uenighet bare er sunt. – Jaså? Legg til at vi i Norge overhodet ikke har noe innvandringsproblem, for det første har vi svært, svært få innvandrere her, om noen skulle tro noe annet, de fleste land har byer med flere innvandrere enn Norge. For det andre har vi ingen problemer med rasisme, og de som mener noe annet, burde reise til et land der de har slike problemer, for eksempel til Italia. For det tredje har vi råd til å ta i mot så mange innvandrere som bare vil komme, og for det fjerde har vi bruk for dem, vi er jo omtrent alene i verden om å ha mangel på arbeidskraft. Så man må virkelig fyre på for ikke å la denne saken koke ned til det den virkelig er for noe, en mindre uenighet i en mindre sak, og den som mener noe annet, kan jo ta en tur til Luanda i Angola, og overbevise noen der.

Men saken som kroner alle verk og er selve årsaken til at jeg skriver denne posten, er den saken som fullstendig dominerte NRK-radio i går, og som de slett ikke har sluttet å diskutere i dag. jeg skal skrive den i en setning: Samferdsminister Liv Signe Navarseter har sittet på i en bil som kanskje kjørte litt for fort. Kanskje kjørte litt for fort, ja, som om det fantes noen her i dette land eller hele vide verden, som ikke har kjørt litt for fort en gang i blant, kanskje. Og hun kjørte ikke engang selv, hun satt på. De som er kilden til denne saken, er noen oppvate journalister fra avisen Nationen, alltid på vakt, alltid på jobb, og her kritisk kjørende etter bilen til samferdsministeren, mens de selv holdt seg innenfor fartsgrensen, eller hva? Maken til ikke-sak. For å si det rett ut synes jeg sånne folk, enten de er journalister eller hva de er, fortjener et bokseslag i trynet. Et lite og forsiktig bokseslag, for å få dem til å tenke litt. Jeg tror ikke det nytter med ord og argument, her. Dette er regelrett, god, gammeldags drittslenging. Man skulle fått et bokseslag i trynet for å slenge sånn drit. Jeg vil knapt nok kalle det å komme med påstander. Dette er løgn, sladder og drit.

Dette er løgn, sladder og drit. Og selv om det hadde vært sant, selv om journalister var av et slag folk som aldri løy, selv om bilen virkelig kjørte så fort som de sier, så vet de ingenting om hva som skjedde der inne. Kanskje samferdselsministeren sa i fra som bare juling? Hva vet vel de? og hva bryr det vel oss? Jeg synes samferdselsministeren skulle bruke tiden sin på viktige saker, enn å måtte snakke om at hun satt på i en bil som noen øyeblikk overtrådte fartsgrensen, i følge noen journalister i en bil bak. Og jeg vil bruke tiden min på bedre ting, enn til å høre på dette og måtte gjøre meg opp en mening om dettte, og skrive om dette.

Derfor mener jeg NRK burde slutte med lisens, og heller betale ut penger for å være folkefordummende. Ved å følge for mye med i norske medier, får man et helt fordreid bilde av hva som er viktig her i verden. For dette kunne vi godt fått en liten symbolsk sum, slik at vi i hvert fall slapp følelsen av at vi kastet bort tiden vår gratis, når vi hører NRK-nyheter.

Mitt kontonummer er: 9710 20 48087.