Kald regnværsdag i botanisk hage

Tidligere er søndager i Kiev forbundet enten med lange turer langs venstre bredd av elven, eller turer i den botaniske hagen. Søndager er fridag, og selv om vi alltid har fri her nede, er det som om vi liksom vil ha litt ekstra fri søndager. Da vil i alle fall jeg gjøre noe skikkelig fritidsaktig, slik de gjør det de som bor her nede fast. Søndagen i den botaniske hagen i dag, ble imidlertid ikke minneverdig som de pleier å være søndager der.

Vi er vant til å ha det veldig sommervarmt når vi er i Kiev. Den ene gangen vi har fått være her over lengre tid, uten at det er sommer, var når vi var her nede i forbindelse med pappapermen min i 2015. Da også var det vinter som gikk mot vår, kaldt, men ikke surt. Ellers har vi vært her vinterstid.

Nå er det høst. I dag lå tåken tjukk som smog over byen og elven. Innenriksministeren, Arsjen Arjakov, postet på engelsk på Twitter, og brukte det vanlige navnet på byen, og ikke den ukrainske transkripsjonen ukrainske styresmakter insisterer på. Jeg reiste ut til treningsanlegget i Hydropark i denne tåken. Over broen i metroen var det ikke mulig å se ned til vannet i elven under. Det var nok et mektig syn fra høydene rundt.

Mens jeg trente gikk det i forelesninger om gamle bysants, eller det østromerske riket, som det nå kanskje er i ferd med å bli kalt. Etter å ha vært i Kiev, går turen for meg videre til Aten, så det er greit å være litt forberedt. Senantikken er også hovedfaget mitt, så her er det en del repetisjon og påminninger for meg, i tillegg til en god oversikt og innsikt. Som de fleste andre i Norge, kan jeg mye bedre hva som videre skjedde i den vestlige delen av riket, det som ble til Europa som vi kjenner det, enn til de østlige, som det bysantiske riket var. Treningen gikk trått. Kroppen er ikke forberedt for alle repetisjonene jeg har tenkt å gi den, og går ikke med på det. Heller ikke i dag fikk jeg gjennomført programmet som det var tenkt.

Da Olie og jeg var på Krim første gang i 2009, første året vi var sammen, så fant vi et busskur der det stod skrevet Predatel. Slik lærte jeg meg ordet, som betyr «forræder». Olia satte seg i busskuret, og jeg fotograferte. Det er stor humor, her borte, sånn de liker det. Hun hadde jo også det helt riktige blikket, til å sitte i et slikt busskur, med predatel skrevet over hele. Siden har det vært en referanse, hver gang hun har gjort noe «forrædersk».

Det gjorde hun også nå, på vei til botanisk hage. Olia ville heller til kjøpesenteret, Arsjan, og få byttet klærne hun hadde kjøpt til meg, og som ikke passet helt. Jeg syntes ikke det var noe å gjøre på en søndag, jeg ville gjerne ha henne med, og sa at dette måtte hun vente med. Vi kunne gå mandag, eller en senere dag i uken, så kunne til og med jeg være med, slik at jeg fikk prøve klærne. Til botanisk hage ville jeg uten ekstra poser med klær å drasse på. Men Olia er ustyrlig. Da hun kom ut til oss på lekeplassen utenfor, så hadde hun med seg tre bæreposer med klær i hånden. Og da vi kom til nest siste busstopp, før botanisk hage, forsvant hun ut. Predatel.

Dermed ble det Irina og jeg alene. Og vi hadde ikke vært der mange minuttene, før Tasia kom med Vova. Det er en dårlig erstatning, for Olia. Tasia er søt og snill, men hun eier ikke tålmodighet, så med henne blir det et race fra den ene aktiviteten til den neste. Irinas nye onkel, Vova, henger med så godt han kan, men også for ham var det nok ganske guffent i regnet. Det var slik håpløst, kaldt regn, helt hvit himmel, 7-8 grader, og lett regn som aldri gav seg. Min plan var å få sett gjennom noen gloser på mobilen, men det var ikke så lett å stjele seg tid til det nå. Heller ikke er det så lett, når mobilen blir våt.

Det er vanskelig å si hvordan Irina hadde det. Hun var godt kledd i tykk og stor allværsjakke, den holdt vær og regn og væte ute, men buksen var dongeri, og den ble våt og skitten som dongeri blir. Jeg kunne jo ikke la det være noen hindring for Irinas aktivitet, hun fikk sitte på alle disser og krype rundt, som hun ville. Og hun løp etter Tasia, og hang med. Men det var ikke de kontinuerlige smilene og elleville ropene vi er vant med, når Irina er i sitt ess. Kanskje er hun også plaget litt av været? Eller kanskje er ikke disse lekene så fantastiske, lenger, som de var da de var nye? I alle fall følger jeg mer enn frivillig med, da Irina setter kursen mot utgangen etter et par timer.

Om sommeren ville det ikke vært noe snakk, da hadde vi tatt turen ned til sentrum, 62 til Kontraktova, og gått på georgisk restaurant, før dagen hadde fortsatt opp en tannbane eller noe annet moro. Nå føltes det bare dumt å gjøre noe slikt. Irina var jo våt og skitten, mens jeg var våt og kald. Dette var en innedag, så vi reiste hjem. Sånn måtte det bli.

Hjemme ventet babusjka med en stor tallerken suppe. Jeg hadde på morgenen kjøpt inn rikelig med øl å kose meg med, selv om jeg aldri koser meg så rikelig som jeg kjøper inn, jeg vil gjerne ha hjernen pigg og rask, men lite grann til maten og kort etterpå gjør bare godt. De ekstra timene brukte jeg på å fordype meg i nyheter, det mest motstandsløse å lese, ulikt meg har jeg satt meg godt inn i groteske kriminalsaker som den amerikanske massemorderen i Las Vegas og han danske oppfinneren, og den parterte kvinnelige journalisten. Det er BBC og Guardian som er mine viktigste nyhetskilder, da det begynte å bli tomt der, leste jeg også litt i Der Spiegel, for å få inn litt tysk, og New York times, fordi de hadde en omfattende bakgrunnsartikkel om livet og personligheten til han som skjøt i Las Vegas. Slike ting kan de, i New York times, bakgrunnsartikler som dette gjør de skikkelig. Det er når sakene blir politiske man kan begynne litt å lure.

Sent på ettermiddagen kom også Olia hjem. Hun hadde hatt det kjempebra, og var storfornøyd over å ha funnet flere klær til meg, der på Arsjan. Jeg må ikke tenke at hun svikter meg, med å gå dit, men at hun gjør det godt for seg selv. Der finner hun all rekreasjonen hun trenger, det er avspenning og komfortsone, det er det hun gjør der andre går på pub eller til psykolog, pengene hun bruker er ikke bare vel anvendt med tanke på klærne, men også hennes mentale balanse. Av de fire hele dagene jeg har vært i Kiev, har hun vært på dette kjøpesenteret fire av dem. Og i timevis hver gang. Ennå er det kanskje ikke slutt, for ennå passet ikke alle klærne helt som de skulle.

Videre utover kvelden var det mye å slappe av, leke litt med Irina, og bare være inne. Mørket kommer allerede tidlig, og man ser også at Ukraina er et fattig land, i at lite er opplyst utenom hovedgatene og de viktigste plassene. Lekeplassen utenfor, er bekmørk, som alle lekeplassene er her. Irina liker alltid å gå ut, det skal vi være veldig glade for, men i mørket og regnet og høstkulden er det like greit å la være. Hun har det fint inne også, finner ting å pusle med, om det er film og spill på en skjerm, eller om det er biler eller dokker å leke med. Internett er litt ustabilt, det klarer ikke alle nettbrettene og telefonene vi har, med så mange folk og familier samlet, så det hender YouTube blir låst for henne. Det ser ikke ut til å plage henne nevneverdig. Vi har det fint i Kiev.

Regnværsdager, i tross og glede

I dag var jeg omtrent alene i treningsanlegget Katsjalka. Det var en håndfull som holdt seg inni skuret som fungerer som en slags garderobe, det er ikke vegger der, men det er blikktak, jeg var den eneste som var ute i regnet. Selv da jeg trente noen morgener og dager julen 2013, var det ikke så få her. Jeg var et øyeblikk i tvil selv, om jeg skulle gå, da jeg åpnet døren og så at værprognosen på iPhone denne gangen var helt riktig: 100 % regn.

I går kom jeg hjem etter morgenkaffe og morgenposter på det kaffestedet til en frokost bestående av pelemeni og hvitt (ufiltrert) øl. Jeg spiste i fortsettelsen av mitt gode humør, leste avis og nyheter når jeg ble sittende alene, og fikk på ny bekreftet hva jeg har hintet om i tidligere innlegg. Nyhetene er trettende om dagen, det er vanskelig å forstå hvor opptatt man er blitt av Trump og Putin, USA og Russland. I løpet av dagen kom meldingene om at Russland nå gjengjelder noen av sanksjonene USA har iverksatt mot dem, med å insistere på at USA reduserer sitt ambassde- og konsulatpersonell til størrelsen Russland får ha i USA. De har også lagt beslag på amerikansk eiendom i Russland, slik amerikanerne – uten at så mange har fått det med seg – har lagt beslag på russisk eiendom i USA.

Jeg tar meg i å tenke hvor lenge vi europeere skal være med på dette, før det blir en reell diskusjon om at vi her ikke har interesse i å være en del av en ny konflikt og kald krig mellom USA og Russland. Jeg har sett antydninger til at slik diskusjon har blusset opp i Tyskland, der er det satt offentlig at de siste sanksjonene er unødvendige. Tyskland taper penger på dem, de går glipp av kontrakter i Russland, og tyske selskaper får ikke tilgang til amerikanske lån og markeder, om de bryter sanksjonsregimet. Det er vel også et spørsmål om hvor indigernt man kan bli i Tyskland over det som nokså ullent kalles «meddeling in our election», når amerikanerne veldig nylig er tatt i regelrett avlytting av tyske toppolitikere helt opp til Merkel. Det amerikanerne kaller meddeling, er ikke i nærheten av hva de selv holder på med i så godt som alle land av betydning i hele verden. De kaller møter med russere meddeling, som om det skulle være meddeling å ha møter med utlendinger før et valg. De kaller det meddeling at russiske medier var kritiske til Clinton, som om det er meddeling å være kritisk til Clinton, men ikke å være kritisk til Trump, som resten av verdens betydelige medier var. Eller kanskje er det meddeling å være russer?

Jeg gremmes over disse tingene. Amerikanerne har brukt 5 milliarder dollar på det som har vært ganske utilslørte meddelings i ukrainske valg og politikk, også når det ikke har vært noe valg, som det ikke var i forbindelse med Maidan-protestene i 2013-14. Landet vårt er ødelagt, Ukraina er redningsløst fortapt, økonomien er verre enn noensinne siden Sovjetunionens fall, og det politiske kaoset er som det alltid har vært. Kanskje burde amerikanerne og resten av den vestlige verden se litt på seg selv, USA har andre problemer enn Trump, og de har skyld i dem selv. Trump er et symptom, ikke en årsak, og så lenge de slipper unna med å forsøke å gi russerne skylden for alt, får de heller ikke ordnet opp i problemene.

Kanskje jeg skal sitere en reklameannonse for de forhatte russiske mediene før jeg gir meg: Missed a plane? Lost an election? – Blame us! (RT – tidligere Russian Today)

For ordens skyld: Russian Today, eller TR, er nevnt – over flere sider – i den offisielle rapporten om den angivelige rusiske innblandingen i det amerikanske valget, rapporten er offentlig tilgjengelig, flere burde lest den)

Det gjelder å bare skru av disse tingene. Lese andre typer nyheter, eller andre typer ting. Eller komme seg ut. I går var det også meldt dårlig vær, og det regnet godt da jeg forlot kaffestedet mitt for å gå hjem. Utenfor blokken ble jeg stående uten nøkkel, den hadde Olia fra i går, og uten nøkkel kommer man seg ikke engang inn i bygget. Ringeklokke finnes ikke. Så jeg måtte pent stå og vente til det kom noen og skulle ut, eller inn.

På et tidspunkt av dagen var det oppholdsvær, og vår lille Irina tok på seg de hvite skoene sine og sa på sin barnlige russisk at nå var det på tide å gå ut. Jeg ble med. Klokken var mellom ett og to, slik den pleier å være når vi går ut. Buss 118 lot vente lenge på seg, kanskje på grunn av omfattende veiarbeid i deler av hovedveiene inn mot området hvor vi bor. Det førte også til at vi måtte kjøre en omvei for å komme til Patona broen, og at trafikken langs denne omveien (opp mot botanisk hage, og ned, for de som er godt kjent) korket seg veldig. Det tok kort sagt så lang tid, at det var på tide å spise da vi kom frem.

Spisingen gjorde vi unna på Kvartal, den lille kaferestauranten som får være alene på promenaden her på høyre side av broen. Det var ennå businesslunsj, og Irina spiste flittig av suppen som ble servert til den. Jeg spiste salaten og den lille hovedretten, koteletter og sånne gryn som er så vanlige her nede. Irina drakk også rikelig med «osvar», eller «usvar», jeg vet ikke hvordan det skrives, eller hvordan jeg skal forklare hva det. Jeg gjetter på det er forskjellige greier som blir kokt i en stor gryte, og så blir vannet fra denne gryten «usvar». Det ser ut til å være en slags kompott. Uansett gjorde denne drikkingen at Irina måtte tisse. Det går fint nå om dagen, inn på toalettet, jeg lar henne tørke seg og vaske hendene etterpå – men jeg glemmer det viktigste: å trekke opp trusen, og legge ned skjørtet igjen. Irina går ublygt ut for å spise, før feilen blir oppdaget. Kanskje kan jeg kalle det en hevn, for at hun klarte å låse opp døren og lukke opp, mens jeg stod der inne og tisset, også? Moralen er at det skjer ting alle veie, alltid noe gøy å skrive om, alltid et eller annet uvanlig og interessant som dukker opp.

Den lille kvartalrestauranten har også den fordel at den ligger like ved siden av noen slags treningsstativer, som også kan brukes som klatrestativ og lek for barn. Familien her nede er alltid skremt, når Irina klatrer høyt opp i disse og andre apparater, mens jeg ser at hun har kontroll, og tar det med ro. På øverste trinn, med rompa ut, er balansen ivaretatt. Hun kommer ikke til å falle. Jeg kan spise i ro og mak. Men så finner hun plutselig på et nytt triks, hun slenger seg ut i en ring, og blir hengende der i én hånd. Få voksne klarer å henge etter noe i én hånd, det er vanskelig nok med to, bare prøv, men for barn er det annerledes. De kan holde seg lite grann, styrke og vekt er mer i samsvar, og det er også vanligere for dem å leke og trene seg, jevnt over er de bedre enn voksne til å henge, og til å bevege seg i stativ bare ved hjelp av armene. Selv ikke jeg klarer dette, vil jeg tro, enda så mye jeg trener og løfter meg selv opp og ned etter begge armene.

Nå er det frokost. Skrivingen blir naturlig avbrutt 🙂 Frokosten varte hele dagen, fortsatt smilefjes, først nå, søndag morgen, kan jeg skrive posten ferdig.

– Papa, pomogi, hørte jeg Irina si. Far, hjelp. Så jeg måtte bort, og lirke henne ned.  Om hun hadde falt eller sluppet seg selv, ville det ikke være mer enn 30-40 centimenter ned, men det er ikke greit å falle ned på bakken når man ikke vil. Det er skummelt å henge, og merke at det glipper. – Papa, pomogi, sa Irina, tillitsfullt. Og selvfølgelig fikk hun den hjelpen hun ba om.

Det gjorde også at jeg ikke fikk spist resten av maten min i fred. Hele tiden måtte jeg bort i lekeapparatet, og hjelpe Irina ned fra et eller annet hun hadde klatret opp i, og hang fra.

Etterpå var det bort for å bade. En utrygg regnværsdag som dete, var det ikke mange på stranden. Irina hadde med baderingen til Tasia, litt større enn den jeg hadde funnet i elven, og som var hennes. Jeg vet ikke om jeg tok den hendelsen med, i innlegget om dagen jeg tilbrakte alene, en unødvendig fridag. Da lå det og fløt en liten badering i elven, jeg plukket den opp, og Irina hadde mye glede av den, før vi glemte den, slik at den gikk videre til nye eiere. Også nå, med baderingen til Tasia, hadde Irina det så kjekt at vi nok må kjøpe én til henne vi også, også til å ha i Norge. I fjor fikk hun det ikke til, og likte det ikke, i år storkoser hun seg. Som hun gjør uansett, når hun er i vann, for øvrig.

En litt eldre jente kom bort, mens Irina satt i en liten og lunken pytt elven hadde laget til oppe på stranden. Eller det var nok noen folk som hadde laget til en liten grop, der det hadde samlet seg litt vann, og dette vannet var blitt lunkent av solen. Der satt Irina. En litt eldre jente kom bort, pen i ansiktet og hele seg, men med armbevegelser som gjorde at det kunne se ut som hun var litt hjerneskadet. Det samme kunne det tyde på, at hun ville leke med lille Irina helt på Irinas nivå. Hun hadde det samme ansiktsuttrykket som Irina har, når hun observerer jevnaldrende barn, og forsøker å finne ut av hva de holder på med, og hva de venter av henne, slik at hun også kan være med. Jenta var syv år, minst fire år eldre enn vår, så de burde ikke leke på likefot, noe de gjorde. Jenta snakket imidlertid helt rent, og med godt ordforråd, og hun kunne selvsagt langt flere triks hun ville vise ute i vannet, enn Irina kunne. Hun var litt av mysterium, kan man si. Foreldrene, eller bestemødrene, to litt eldre damer, satt på stranden og fulgte med, øyensynlig godt fornøyd med hvordan jeg lekte med henne og Irina i vannet, og skjøv dem av gårde og snurret dem rundt i baderingene sine.

Denne stranden har en liten ølkiosk jeg liker godt. Jeg har fått sympati for han som jobber der, kanskje på grunn av at han ligner på folk jeg kjenner i Norge? Lasse Grüber, av alle. Som for så mange andre her nede, er det vanskelig å se for seg hvordan han får livet sitt til å gå rundt. Han har denne bitte lille kiosken, der han selger øl og drikke fra fire kraner, i tillegg til annen drikke i et kjøleskap, og noen enkle hyller med chips og godteri. Så har han en fryseboks med is. Han har en enkel høytaler, hvorfra han spiller radio, radio Nostalgia, som det heter. Jeg ser sjelden andre enn jeg, kjøpe noe, og jeg kjøper øl til 25 griven, under 15 kroner. Denne gangen kjøpte jeg til sammen to øl til meg, og en øl til Irina. Annen omsetning så jeg ikke, den tiden jeg var der.

Utenfor boden hans er en gammel mann med grått skjegg og slitte klær, en sån en som hadde passet godt inn i en roman eller en film. Han snakker til meg, men jeg forstår ikke hva han sier. Jeg tenker at han kanskje er full, og snakker snøvlete, og tenker også et øyeblikk at jeg bør avbryte ham, og fortelle ham jeg er norsk. Til meg må man snakke tydelig. Jeg later imidlertid som jeg henger med, og venter til han er ferdig. En ung, flott mor kommer med et lite barn. Barnet smiler og håndhilser på ham, rart hvis han er en fyllik. Min lille Irina går ned på stranden, fra betongavsatsen boden er på, og den gamle forteller meg et eller annet om noen rør, der på stranden. Han ser nå at jeg ikke skjønner ham, og går ned på stranden for å vise meg disse rørene. Jeg ser rørene, de stikker så vidt opp fra overflaten, men hva han vil med dem, aner jeg ikke.

Til slutt skjønner jeg at han spør hva Irina heter, jeg sier hun heter Irina, og så gjentar han det med andre ord. Kanskje han snakker ukrainsk? Da han går, spør jeg verten i boden, om denne mannen som var her snakket russisk eller ukrainsk? Verten smiler, og sa det var ukrainsk, han er litterat, opptatt av ukrainsk litteratur. Jeg er også litterat, sa jeg, det er derfor jeg har lært russisk, men ukrainsk litteratur kjenner jeg ikke. Jeg forteller verten jeg er norsk, og at jeg ikke forstår noen ting på ukrainsk. Ofte når jeg hører ukrainsk, tenker jeg at min russisk er skikkelig dårlig, men så forstår jeg etter en stund at det er ukrainsk det blir snakket. – Jeg så på deg at du er skandinav, sa verten.

Irina og den lille jenta fra tidligere, leker litt til, som regel med Irina springende først, den andre etter, og så samler de mørke skyene seg mer overbevisende enn før. Det varsler regn, men det er bare smådrypp som kommer. Likevel reiser de fleste av de få som er her, hjem. Irina og jeg går foreløpig bare opp på den lille lekeplassen, like over. Jeg kjøper meg en kaffe, sjekker gloser på anki, kjøper Irina og meg en is. Tidligere har jeg kjøpt en liten slikkepinne, et at av ordene som har straks har festet seg hos Irina, men som ikke vil feste seg hos meg. Jeg kan det så dårlig at jeg ikke engang klarte å forklare verten ved boden på stranden, hva det var.

Himmelen blir stadig mørkere, og det begynner etter hvert å lyne og tordne. Sånn som dagen før. Irina synes det er veldig spennende, russerne har et kjekt ord for torden, grom, for Irina blir det «gjom». – Gjom! sier hun, nada bezjit v meto! – Vi må løpe til metroen. Koselig sier hun også metro, uten ‘r’. Nå er det ikke metro, men buss vi må ta hjem. Vi rekker ikke bort til den før regnet blir så kraftig at vi blir klisvåte, og det blir umulig å unngå dammene som samler seg på bakken. – Sjto ty delaesj? spør Irina irritert, der hun sitter på skuldrene mine. – Hva er det du gjør? Hun irriterer seg over at jeg går ut i regnet, slik at hun blir våt. Men det er noen hundre meter til bussholdeplassen, vi vil gjøre lurt i å komme bort til den, tenker jeg. Så kan vi heller vente der. Dessuten er vi jo nordmenn, vestlendinger. Litt regn – eller mye regn – skal ikke stanse oss.

Gårsdagen endte litt grettent, helt til slutt. Jeg har – ganske typisk meg – satt i gang et litt for ambisiøst glose- og læringsprogram i tysk, jeg skal liksom igjennom mine selvpålagte oppgaver hver dag, og i går holdt det hardt. Det er ingen hemmelighet hva jeg gjør, ingen skjulte triks, det er Ordnett.no sine sider, minigrammatikken der, jeg tenker jeg skal pugge den inn før sommeren er slutt. Og så er det et sett med eksempelsetninger, preposisjonsuttrykk, funnet i den tyske ordboken til Ordnett.no, som igjen tilsvarer kunnskapsforlagets blå ordbok. I går kveld ble jeg sittende, og lot meg forvirre av endelsene i de tyske adjektivene, slik at jeg bare ikke klarte å bli ferdig i rimelig tid, og roet meg ned til kvelden. Øl hadde jeg også drukket, lite grann, til kveldsmaten, og barna og de andre løp vanlig rundt og laget lyder, og bråkte. Det gikk litt for langt for lille Irina også, som ble det vi på norsk kaller overtrøtt, et uttrykk jeg ikke har hørt her nede, og en idé jeg ikke tror de har på sitt repertoar. I hvert fall gråt Irina også, og det var hva jeg vil kalle et lurveleven, før vi endelig fikk kommet oss inn på hvert vårt rom, og lagt oss til å sove.

Etter å ha roet oss ned og vært glade i hverandre, alle sammen, Ira, Olia og jeg, var det eventyrtid, og jeg hørte selv hvordan jeg i mitt eget eventyr om de tre bukkene bruse, endte med et eller annet om at nå kunne vi kjøpe brød. Hjernen hadde gått på sin egen vandring, slik den gjør når man sklir inn i drømmeland, bare at jeg fortalte hva jeg så, og selv i et siste, uvanlig øyeblikk koblet inn vanlig fornuft, og skjønte at dette ikke hang sammen.

I dag, da jeg så over de samme glosene og grammatikken på vei til og fra treningen, så satt de som et skudd. Det gjelder bare å klarne hodet. All grettenhet og uro fra kvelden før var også vekk, for alle i huset, som om den aldri hadde vært der. Noe den heller ikke trenger å ha vært.

Værskifte

På russisk heter nedbør Osadki (осадки), regnbyge er liven (ливен) og prøsregn er prolivnoj dozjd (проливной дождь). Om det virkelig øser ned kan man prøve seg med sipletsja dozjd (сыплется дождь). Det meste hadde vært riktig i går. Vi var på stranden, Olia, Irina og jeg, sammen med Babusjka og Tasia, da mørke skyer samlet seg og gav oss en leksjon i hva kraftig regn kan være. Gromit grom, er også noe det går an å si på russisk, – det tordner torden, er det direkte oversatt.

Frem til dette skiftet kom var været helt fint. Vi badet helt vanlig, som vanlig var barna ivrige etter meg, så ivrige at babusjka forbarmet seg over meg, og gav meg en hundrings så jeg kunne gå bort og kjøpe øl. Det var nok også et middel for å holde barna oppe fra vannet, de var jo kaldere enn man liker å ha dem her nede.

Det ble to runder med bading, så var det å hoppe litt på trampolinen, og så var det å spise mat på restauranten Kvartal. Det var mens vi satt her, regnet kom. Og det var mildt sagt kraftig. Selv med parassoller som dekke var det uaktuelt å sitte ute, alle gikk inn. Vannet la seg i elver og dammer langs bakken. Det var så ille at vi måtte spise mer, Det var ikke vær å gå ut i.

Til slutt regnet det så lite at det gikk an å gå. Siden vi var barbeint i badesko, kom vi oss også over eller gjennom regnpyttene, de dekket hele veien noen steder. Egentlig ville vi ringe etter taxi, sjelden i denne familien, selv om en taxi for oss neppe ville kostet mer enn 25 kroner hjem. Det ble imidlertid ikke noe av. Vi gikk og tok bussen, som vanlig.

I forbifarten kan jeg ta med at det er veiarbeid i Kiev, langs gaten som ennå og forhåpentligvis uten problemer fremover, heter Druzjba naroda, vennskap mellom folkene, og gjennom veiarbeidet fikk bare busser passere. Privatbiler – og sannsynligvis taxi – måtte kjøre rundt, i en trafikk som korket seg veldig.

I dag har det ikke vært regn. Men det har vært 10-15 grader kaldere. Etter dager med rundt 30, er vi nå nede mellom 15 og 20. Det var såpass kaldt at vi snudde, Olia og jeg og Irina, lettkledde som vi var, var det ubehagelig å være ute. Jeg hadde selvfølgelig overvunnet det, jeg blir ikke sendt hjem av været. Olia, derimot, hun insisterte.

Så her sitter jeg.

Ny busslinje 118 fra Tsjernigovskaja til Politeknitsjeskij institut

På overflaten lever folk ganske godt her i Kiev og i Ukraina. Men fasaden skjuler en vanskelig tilværelse i et av Europas fattigste land, kanskje det landet i Europa med lavest lønninger, og et land der utviklingen går i økonomisk feil retning. Det er også mange andre ting som kan irritere her i Ukraina, men hva og hvordan kommer nok litt an på hvor man står politisk, og i Ukrains forhold til omverdenen og til Russland. Jeg irriterer meg over at jeg skal følge en lenke til et intervju med den russiske sjakkspilleren Kramnik. Jeg har en engelsk oversettelse, men når jeg vil klikke meg videre til den russiske originalen, så klarer jeg ikke å åpne siden. Er det fordi den russiske avisen er blokkert, sånn som så mange andre russiske medier, filmer og bøker? Kona vil sjekke en gammel mail, på mailkontoen hun brukte her nede, mail.ru, men den er blokkert her nede, og lar seg ikke åpne. Det samme er søkemotoren Yandeks.ru, og det store sosiale mediet Vkontakte.

Sånt setter meg bare i dårlig humør, og det vil jeg ikke være her nede. Det er kommet en ny bussrute, en fantastisk rute for våre behov, en rute som vil gjøre mye reising lettere og raskere for oss. Vi oppdaget den helt tilfeldig. Vi var til og med litt gretne da vi gjorde det. Olia styrte med en lisens til et dataprogram hun kjøpte da hun kjøpte en PC i 2015, lisensen varte i to år, og nå ville hun sjekke opp det gikk an å fornye den. Irina og jeg ventet på en lekeplass i nærheten. Men Olia kom aldri. Til slutt mistet vi tålmodigheten, og gikk opp etter henne, bare for å se at også hun var litt irritert, siden hun ikke fant ut av denne lisensen. Og Irina blir irritert når mor og far er irriterte. Så kommer altså denne bussen like for øynene våre, nummer 118, og den går til Polyklinisk institutt (Политехнический институт).

I det området liker Olia seg veldig godt. Men det er litt brysomt å komme seg dit. Det lar seg ikke gjøre uten å bytte buss, eller gå fra buss til metro, buss til trikk, eller metro med bytte av linje. Vanligvis unngår vi metro, metro er for nybegynnere, lett som det er å finne frem i rutene. Men det er kjedelig å reise under jorden der man ikke ser noen ting, og den er virkelig treig, med kort mellom stoppene, og lang tid på å komme seg opp og ned rulletrappene. For kjennere er det bedre å bruke buss, trikk og marsjrutka, så man i det misnte får se byen mens man reiser. Som regel er det ikke så vanskelig med dem heller, men man må kjenne kyrillisk skrift, så det går an å lese skiltene i ruten.

Uansett, nå fikk vi en buss som tar oss strake veien, i én tur. Og bedre enn det, den går fra Tsjernigovskaja, på andre siden av elven, og over Patona-broen. Det vil si at det er dette som er bussen til strendene vi pleier å bruke. Nå går den praktisk talt like utenfor leiligheten vår! Det betyr slutt på tiden vi måtte kave oss til Druzjba Naroda, eller sjanse på en overfylt buss 55 (også en ypperlig buss).

På et blunk var all vår irritasjon vekk. Olia kom som vanlig i snakk med de andre passasjerene. Og som så ofte ellers går det ikke lang tid før frustrasjonen begynner å bryte seg frem. Denne kvinnen jobbet som tannpleier, forstod jeg det som, og var i likhet med oss veldig glad for denne bussen, som sparer henne mye reisetid. Ellers var hun ganske lei av Kiev og det meste, virket det som. Hun fortalte oss lønningene før Maidan-revolusjonen, eller den såkalte Maidan-revolusjonen, i tiden med den gamle presidenten, Janukovitsj, og hun fortalte oss lønningene sine nå. Den var redusert til en tredjedel, målt i dollar.

Så i den grad amerikanerne var med på denne revolusjonen, de forsøker jo å si at det var «det ukrainske folket» som ønsket endringene, men da kunne de jo kanskje ventet til året etter, da det var valg? Amerikanerne var så absolutt med på å presse frem endringene der med en gang, regimeskift, som det kalles. Den gamle presidenten ble jaget bort, ny president ble valgt, og nytt parlament ble også valgt, og det er denne presidenten og dette parlamentet landet har nå, som det mer eller mindre er glemt igjen av den vestlige verden. Men folks lønninger er gått drammatisk ned, økonomien har fått en alvorlig knekk etter allerede å ha vært ganske desperat, og det er fritt frem for sensurering av russiske medier og nettmedier, til fordel for amerikanske. Jeg har mistet litt troen på det vestlige prosjektet, etter dette.

Men det gjelder jo om å ha det fint, og å være glad. Vi kommer oss av denne herlige bussen, og er rause med å kjøpe allslags godsaker og søtsaker til Irina, og til oss. Kaffen vi kjøper er helt håpløs, selv etter min standard, jeg drikker jo det meste som heter kaffe, og ikke er pulver, men dette var vann med svart farge og skitten smak. Olia får det for seg at vi vil spise lunsj, så hun finner en litt merkelig, liksom hypermoderne og cool restaurant, der maten serveres i krukker og det henger BH-er i baren. Maten er bare sånn passe, og blir raskt kald i syltetøykrukkene.

Dessuten begynner det å regne. Mildt sagt kraftig. De tapre parasollene som er satt opp, og liksom skal dekke uterestauranten, må snart gi tapt. Det samme må vi og restaurantpersonalet, vi må bære alt sammen inn. Olia styrer for å finne ut av dette med autocad, og få komme seg rundt sperringen av mail.ru, mens jeg følger glad med mens Russland banker USA 4 – 0 i sjakk VM. USA kommer faktisk tredje sist, på plassen like over Norge. Kina vinner, etter seier mot Polen i siste runde.

Irina blir ganske utålmodig, og er egentlig ganske tapper, her. Dette er jo ikke noe ferie for henne. Først lang tid i buss, så å gå på vanlig fortau, deretter sitte lenge på restaurant. Hun og jeg beveger oss over gaten, til krigsminnesmerket ved det polytekniske instituttet. Der har vi hatt det gøy før, da hun var mindre, og så vidt klarte å gå, så vi kunne løpe rundt og rundt dette minnesmerket og liksom gjemme oss. Nå ble vi forstyrret av et nytt, kraftig regnskyll, så vi måtte søke ly i et lite kaffehuss. Der kostet espressoen 8 griven mer enn vanlig, uten å være det spor bedre. Men innehaveren tok flere bilder i smug, av Irina, i døråpningen, kikkene på regnet hun ville ut til.

Å kjøre metro er kjekt for Irina, så det fikk hun lov til. Turen gikk til Arsenalnaja, der det er lang tur opp rulletrappene til høydene over Dnjepr. Så hadde jeg håp og tro om endelig å få Irina til en lekepark, men Olia ville heller hjemover, og lekeapparatene i parken vi passerte var uansett våte av regnet. Så det ble mye gåing og sitting og transport for Irina, denne dagen her. Noe hun ikke ser ut til å plages nevneverdig over.

Rundt Melsvatn for første gang!

Å kjøre ut til Melsvatn med lille Irina i baksetet, lukke døren, og stenge verden ute. Ingen telefon, ikke noe nett, ikke noen lyd på øret. Irina og meg. Rundt vannet. Hun er 2 år og 7 måneder, nå i går. Målet var å gå rundt det omtrent 4 km lange vannet, og at hun skulle gå alene.

Det har vært et tema for oss, dette Melsvatnet, oppe ved Lye, på feil siden av Jæren for oss. Før vi fikk Irina, var jeg der nesten aldri, bare når jeg syklet omvei hjem fra jobb på Bryne. Da jeg var i fedrepermisjon med henne, var vi der omtrent hver fredag, gjennom hele året. Det er et herlig vann å gå rundt, med de skiftende årstider. Her er det passende med trær som får skudd, slår ut sine blader, og lar bladene bli gule og røde og falle, om høsten. Om vinteren pleier det være litt is på vannet, om sommeren går det an å bade. Hele året er det mange små bekker og småelver som forsyner det store vannet med vann, og som frakter vann vekk. Rundt er Jærfjellene og saueheiene.

Siden vi kom fra Bryne, parkerte vi på parkeringsplassen med badeplassen, den nærmest Bryne. Vi gikk også mot venstre på veisiden, altså motsatt vei enn vi pleier. Fra den parkeringsplassen tenkte jeg det ville være lurt, så fikk vi mange kjekke ting mot slutten, og kunne gjøre unna litt transportetapper først.

Irina har lært seg at når jeg går i turjakke og vi er på tur, så er det sjokolade i lommen. Vanligvis skal det bare være på søndagen, men nå er det påske, og søndag hver dag. Og jge er ikke knipen med sjokoladen, det får hun når hun spør. Hun får spise til hun blir lei.

Det går sakte de  første meterne, med mange pauser og sjokoladepauser, ofte la hun seg ned eller satt seg ned, slik hun har for vane. Jeg har en mistanke om at hun da er for varm, at det er det det skyldes, og etter en stund foreslo jeg å ta av strikkejakken under kjeledressen. I den prosessen føk hele kjeledressen av. Irina er i ferd med å utvikle sin egen vilje, og i den vilje ligger det ofte av med klærne. Når far har styringen, er det fritt frem. Irina fikk gå som hun ville, i genser og tynn joggebukse, lue og vanter. Pussig lite klær i 7 grader og påskevind, selv måtte jeg ha jakke – men i disse klærne ble Irina rene energibomben. Hun løp av gårde.

Med nytt sony fotoapparat og ganske ny sony mobiltelefon fotograferte jeg enormt. Irina er et herlig motiv, og det jærske vannet og omgivelsene tilbyr mange vakre bakgunner. I voksen alder er jeg blitt så opptatt av trærne, også, hvordan de skyter nye skudd og greiner, og hvordan de forandrer seg gjennom året. Det er nesten alltid en spennende periode med trærne, nesten alltid noe spennende å se.

Og for lille Irina er alt overmåte spennende å se på og å lære. Faren, som er jeg, vil gjerne lære henne navnet på alt, bjørk og gran og furu, kjøttmeis, bokfink og linerle, mens Irina nok var mer opptatt av de store vindmøllene i bakgrunnen, de faren er litt i mot. Her i landet har vi nok strøm, og vi trenger ikke subsidiere vindmøller og annen såkalt grønn energi, for å transportere den til utlandet. Da kunne vi heller subsidiert dem der, i så fall. Men for Irina spiller det ingen rolle, hun løper av gårde, lett og fri i de myke klærne.

På kortsiden i sør er det en liten port. Der var vi lenge, lenge, lenge. Lille Irina ville først klatre over den, så lærte hun å åpne den. Og da åpnet hun dem opp og igjen, opp og igjen, for seg selv, for meg, og for folk som kom tilfeldig forbi. Jeg fotograferte og filmet, maste ikke et øyeblikk. Det er viktig å være tålmodig med barn. Da går turen lettere. Da kommer man seg rundt.

To små hunder kom forbi, med to små barn som holdt dem i båndet. – Nei, nei, nei, sa Irina, og holdt hendene frem.  De små hundene hoppet opp på henne, de små barna hadde ingen kontroll, og foreldrene var langt unna, så det ikke og brydde seg ikke. Irina er ganske rolig av seg, det samme er jeg. Etter det hadde pågått en tid, tok jeg Irina i hånden, og leide henne bort. Da vi senere passerte et voksent par med en litt større liten hund, var Irina skeptisk, og trakk seg unna til motsatt side. Kanskje er det bare sunt hun lærer seg litt skepsis til fremmede dyr. Hun er tidligere straffet for å overdrive med en katt som klorte henne opp.

Her var også et kritisk øyeblikk da Irina satte av gårde i motsatt retning, tilbake mot bilen, i full fart. Vi hadde ikke kommet halvveis til halvveis engang, det ville blitt en ikke-tur, og jeg ville gjerne ha henne med. Men Irina sprang av gårde, – nei, sa hun, da jeg ville ha henne til å snu. Jeg gikk rolig etter henne. Og plutselig ombestemte hun seg, og løp bort til meg igjen, riktig vei. Heretter var det få forsøk på å snu, heretter gikk det stort sett i riktig retning.

Stadig vekk ville hun over gjerdet, riktignok, og stadig ville hun opp i terrenget. Jeg mener for så vidt at dette er riktig retning, og er stolt over at hun slekter på faren, eller tar etter ham. Det gjelder i både direkte og overført betydning, på sti er det kjedelig, det er der alle går. Det er når man går av stien, ting skjer. Det er da det blir interessant.

Særlig interessant ble det da vi fant en liten elv, eller en stor bekk, alt etter hva man vil kalle det. Den er selvsagt godt kjent, det er den største av bekkene som renner ned i Melsvatn, det går i noen småfosser nedover, og så strømmer vannet inn i noen rør, og ut. Da vi var rundt med søsken-familien i høst, klatret sannelig søskenbarn Sara gjennom røret. Jeg ble litt skeptisk da lille Irisjka satte seg fore å gjøre det samme, jeg skulle ikke ha noe av at hun satte seg fast inni der, med bare svære meg til å prøve å få henne ut igjen. Men lille Irina skulle ikke inn, hun skulle bare ha en stein der inne.

Vann er kjekt. Med rennende vann kan man være i timevis. Det er livgivende, på så veldig mange måter, også moderne, i og med at det gir elektrisk strøm mye bedre enn disse vindmøllene man vil sette opp over alt, og som ødelegger landskapet. For naturen er det rennende vannet som blodårene, det er her næringen renner og transportere, det er det rennende vannet som holder ferskvannene rene og friske. Og for små barn er rennende vann det aller kjekkeste å leke med. Jeg identifiserer meg med små barn. Jeg forlater ikke rennende vann i utrengsmål.

Dette her var sjarmøretappen. Lille Irisjka formelig fløy rundt vannet, Melsvatnet, fant steiner og pekte, løftet og romstrerte, nysgjerrig på alt og ivrig på å finne ut hva som ventet videre. Da vi var litt over halvveis begynte hun å ville holde meg i hånden, da vi begynte å nærme oss andre kortside begynte det å bli nødvendig med litt overtalelseskunst. Men ikke verre enn at Irina kom med frivillig, jeg måtte aldri dra eller slepe, og slett ikke bære.

Her hadde jo også Irina gode grunner til å bli litt motløs. Ikke bare hadde de små bena fraktet henne sikkert 3 kilometer. Det begynte også å blåse opp, det var mindre le på denne siden, og det var i ferd med å bli mer enn halvkaldt. Jeg hadde smurt litt niste og hadde med kaffe i termokopp, og god juice til Irina. Men det var ikke snakk om å sette seg ned og spise niste, ikke en gang på kortsiden med gresset og steinene, der det er så kjekt og så mye å finne på. Irina kunne ikke dy seg fra å kaste et par steiner i vannet, men hun skjønte nesten med en gang dette ikke var noe sted å bli værende, det var jo så surt og kaldt. Hun løp tilbake til stien. Helst ville hun snu, og løpe tilbake andre vei, men det ville jo være mye lenger enn å fortsette, så langt vi var kommet.

Plutselig var det som hun skjønte vi var ved den parkeringsplassen vi pleier å parkere, den ved Ålgårdsenden av vannet, og hun fikk på ny farten opp. Hun løp bort til broen over den lille elven med vann ut fra vatnet, de fleste bekkene renner jo med vann inn, og hun åpnet og lukket porten flere ganger, for meg og for seg selv og for ingen, det hadde hun overskudd til i den kraftige vinden. Men hun ble lei seg da hun skjønte bilen ikke var på denne parkeringsplassen, da gråt hun.

Og verre ble gråten da det begynte å regne. Da var det tøft for et lite barn på 2 år og 7 måneder, i ferd med å gå sitt livs hittil lengste marsj, allerede 3-4 kilometer, men ennå 500 meter til 1 kilometer igjen, det er vanskelig å anslå. Og nå ventet en værhard slette, uten beskyttelse av trær eller noe, med vinden og regnet ubeskyttet rett i mot. Da gråt hun, og virket ganske motløs.  Og denne sletten er som sletter flest, mye lenger enn man forestiller seg dem i hodet. Med lille Irina virket den endeløs. Og hun var tynt kledd, sliten, sulten og trøtt.

Da nyttet jeg kunnskapen jeg har fra militærtjenesten. Nå har jeg nok utviklet meg til å bli en god pasifist, ingen våpen i min hånd, sterkt skeptisk til begrepet rettferdig krig, ingen tro på humanitær krigføring, sint på omskrivinger som «humanitær aksjon» eller «militær operasjon». Den gang avtjente jeg verneplikten, og lærte jo noe av det, deriblant at det var ekstra viktig å gjøre tingene riktig når det er surt og kaldt ute i felt. Det er når vinden tar, kulden sitter og regnet høljer uten ende det gjelder å skru på hodet, og finne ut hvordan man kan få det litt bedre. For Irina var det opplagt, det var bare å ta på kjeldedressen igjen. Man trenger neppe militærtjeneste for å skjønne det. Poenget der er at man må motkjempe apatien som oppstår, når det regner og er surt, har man bare lyst å stå og lide, hate maks, som det het, da vi stod i tjenesten litt før midten av 90-tallet. Fristet er man jo til å ta Irina på armen, og bare løpe til bilen, og droppe å styre med påkledning i regnet, av og på med støvlene, alt styret. Eller, jeg var ikke fristet til det. Jeg skulle ha Irina rundt.

Med kjeledressen på kviknet Irina til som en hund som blir løst fra bånden, eller blir kvitt en smerte eller plage. Hun ble vill av glede, knurret frem en latter, vilt smil, i herlig tross til været og til alt. Nå var det også på tide å finne frem matpakken. Det er når det røyner det gjelder å spise og drikke, «gjøre det godt for kroppene våre», som løytnanten sa, i sol er alt lett, da spiller det ingen rolle hva man gjør. I regn gjelder det å spise og særlig drikke, så man skjønner det går an å få det bedre også i slike forhold. Vi kunne ikke sette oss ned, selvsagt, det var altfor kaldt. Men vi kunne gå og spise. Og Irina spiste som hunden hun nå var, vilt og knurrende, med knurrende smil og latter, varm av kjeledressen, mat i munnen, plutselig ble det så mye bedre å være henne.

Alt ble selvsagt litt lettere også da vi kom inn i skogen ved enden av sletten, den mellom de to parkeringsplassene. Veien går like ved siden av, så vi kunne kuttet turen betraktelig ved bare å følge den, i stedet å følge skogsstien med alle svingene. Sånn er ikke vi, vi gikk på stien. Irina løp frem og tilbake på første broen, spiste stadig mer av skiven jeg serverte, drakk litt juice. Jeg drakk kaffen min. Alt mens vi gikk.

Så var det å lokke henne hundre meter, og hundre til. Først opp til de få treningsapparatene, som for henne er lekeapparater. De gikk hun gjennom et par ganger, litt lek hjelper alltid på, når kreftene tar slutt. Her kunne hun balansere og klatre litt, og gå fra stein til stein, så lenge hun holdt meg i hånden. Deretter er det tre og stein og stubber å se på, rundt svingen er bilen, jeg kan vise henne parkeringsplassen, med bilen, det er bare noen få svinger til, det er synlig alt, nå. Det er en stein å klatre opp på, alt slikt gir krefter, det koster ikke, det er her mange voksne og familier tar feil, tror jeg, når alt går ut på å komme seg fremover, blir man lei, særlig blir barn leie. De må få litt tid til å utforske og til å leke seg, så kan de gå veldig, veldig langt. Mennesket er jo laget for å gå hele livet, vi er veldig energieffektive, det koster oss ikke mye å spasere, det kan vi bare gjøre hele tiden, om vi vil. Problemet – særlig for barn – er at vi slutter å ha lyst.

Og så kom vi ut i lysningen, så Irina kunne se bilen. – Bilen! sa hun, og strålte opp! Nå kunne hun ta noen skritt litt raskt, og være med på at jeg filmet de siste metrene, det spiller forresten ikke så stor rolle for henne, om jeg filmer eller ikke. Helt til bilen kom hun, tok på den, og så var vi fremme, så var vi rundt. Slik lille Irina gikk, med sekvenser av frem og tilbake og opp og ned i terrenget, kan man trygt si hun gikk en halv mil, på egne ben, denne dagen. Så sovnet hun også straks, da vi satte oss i bilen for å kjøre til bestemor.

Melsvatn, Barn, Jæren, Jærheiene, Jærlandskap

På dette bildet får man en idé om hvor stort vannet er. Turen er nettopp i gang.

Rør, Vann i rør, Barn og lek, Barn og vann, Melsvatn, Bekk

Litt lek ved vann og utforsking av rør, hører med.

Bekk, Lek, Pinne, Lek med pinne i bekk

Lek i vann hører også med. Her kan hun få sitte så lenge hun vil.

Melsvatn

Omtrent her er hun akkurat halvveis. Vi ser bilen på andre siden, men bildet gir ingen idé om hvor langt vannet er. Det er lengre enn det er bredt.

Melsvatn,

Mot slutten blir det desto viktigere å leke, og å kaste stein og annet i vannet.

Irina, kjeledress, Tur

Her har hun sett bilen. Stilen holder hun som vi ser, helt frem til mål.

 

Kald regnværsdag innendørs

Denne posten blir tilbakepostet fra lørdag ettermiddag. Jeg sitter utenfor restauranten Prego, lille Ira sover ved siden av meg, og når hun våkner skal vi inn og spise. Det er hun og jeg i dag, mor Olia har fri fra oss, og sysler med de tusen ting som stadig opptar henne.

Jeg vet ikke om det er innlandsklimaet i Kiev som gjør at temperaturen kan svinge så mye fra den ene dagen til den neste. Hos oss på Vestlandet i Norge kan også værskiftene være plutselige og dramatiske, som utlendingene setter på t-skjortene sine: disappointed about the weather? Wait five minutes! Men hos er det været som skifter, regn og sol, skyet og pent, temperaturen pleier være ikke så verst stabil. Når det først er kaldt eller varmt, pleier det være det en stund.

Ikke i Kiev. Der kunne jeg gå i kortbukse og bar overkropp torsdagen. Det var sol og over 20 grader, sommer i Rogaland, men neste dag var det under 10 grader og regn. Pøsregn.

Jeg startet dagen grytidlig ved å løpe til Hydropark, i kjent stil, kortbukse og t-skjorte. Det er et litt autistisk trekk hos meg, jeg følger kalenderen og hva jeg har bestemt meg for. Har jeg først begynt med kortbukse, kan jeg ikke ta hensyn til været og begynne å skifte og styre etter hvor kaldt og vått det er. Iphonen viste også at det skulle være opphold på morgenen, frem til klokken ni. Rikelig med tid for meg, som løp av gårde før klokken var seks.

Værmeldingen var altså feil. Det var 7-8 grader, uopphørlig regn, og så ufyselig at jeg løp til metroen heller enn til parken. I treningsanlegget var det 3 stykker som trente, inkludert meg. De to andre var selvfølgelig godt kledd, tykt i flere lag, lue og vanter. Og de holdt seg konsekvent under tak.

Ikke jeg. Jeg smøg meg bare under taket mellom øktene, alle apparatene jeg skulle bruke var ute i den frie luft. Mange av dem måtte jeg sitte eller ligge på. Klissvåt ble jeg, selvfølgelig, og iskald. Men jeg strevde med ikke å vise det med en mine, og undertrykke skjelvingen jeg sterkt følte for.

I metroen hjem ble det dirkete tåpelig. Den er stappfull om morgenen, selv om det går under minuttet mellom hver avgang. Man må virkelig presse seg inn. Og der kom jeg, klissvåt og i kortbukse, tydelig fra trening. Mellom tørre og velkledde damer og herrer, ærbødig på vei til jobb. Min oppgave var å la være å hakke tenner.

Jeg tok en laang, vaarm dusj da jeg endelig kom hjem. Så mye kan jeg si. Helt ulikt meg tok jeg på meg en tøyjakke utenpå genseren, innendørs, og gikk slik hele dagen. Jeg lukket vinduer vel så ofte igjen, som opp. Med andre ord var jeg ikke til å kjenne igjen.

Sammen med de andre var jeg inne hele dagen. Sov mye, eller lå på sengen. Spiste lange måltider. Brukte tid på å oppdatere meg i nyhetsbildet, ta igjen litt av det tapte, der. Hele dagen regnet det. Først helt på kvelden kunne lille Ira og jeg ta en tur ut, i lekeparken, frem til det ble mørkt. Det ble det etter en halvtimes tid.

Regnværsdag i Alusjta

Regnværsdag i Alusjta

I dag er det pøsregn. Det regner så kraftig, at jeg tenkte ut uttrykket: det regner aktivt. Man blir aktivt våt av dette regnet. Det er slik, at hadde vi vært i en tegnefilm, ville fisker svømt rundt i luften.

I dette regnet var jeg ute og gikk. Dagen begynte med at vi våknet langsomt. Olia liker å legge seg mye tidligere enn jeg, når dagen er slutt og det ikke er mer å gjøre, vil hun bare gå til sengs. Så da gjør jeg også det. Og siden jeg ikke trenger så mye søvn, blir det med det tidlige morgener. Jeg vekker henne selvsagt, mer eller mindre aktivt.

Etter en langsom oppvåkning og ingen overivrige bevegelser i det å stå opp, stod vi opp. Gamle Barin, som vi kaller ham, huseieren, var også oppe, og gav oss straks en gave for gammelt vennskaps skyld: fersk honning, enda ikke rent ut av voksen. Det kommer godt med til frokosten vi var på vei til å kjøpe.

Her på Krim gjør vi det helt russisk. Jeg kjøper all maten, mens Olia lager den til. Etter at alt var kjøpt inn, var det bare for meg å ta plass ved bordet vårt ute på plassen. Snart kom det tre påsmurte skiver, med salat fra i går som tilbehør. Lavasj – georgisk brød – med honning, var dessert. Til drikke var te og eplejuice.

Etter å ha hvilt oss litt etter frokosten, slik god mat tar på, fikk jeg Olia med ut til en kafé med WiFi, helt uvanlig her på Krim. Der fikk vi ordnet mye. Viktigst var at vi fikk kontakt med mor, slik at vi fikk ordnet med posten, og Olia gjennom mor fikk ettersendt dokumenter til samordnet opptak.

Så gikk vi ned til sjøen for å bade. Olia ville se på denne gangen, og det er sikkert vakkert, i moderate mengder, å se meg bade – men etter en kort stund ville hun hjem.

Og jeg var overlatt til meg selv. Det har jeg vært før. Da tar jeg ut på langtur. Ingen liker å gå så langt til fots, som jeg gjør, og når jeg går alene, benytter jeg anledningen. Her gikk jeg fra strand til strand, eller, fra det ene komplekset til det andre, fra der vi kan gå til fots, til dit vi pleier å ta buss. Så badet jeg litt der også. Og fikk løftet kroppen litt i noen treningsapparater de har plassert der.

Det var på turen tilbake igjen det aktive regnet kom. Alusjta ligger i likhet med hele det sørlige Krim mellom Svartehavet i sør, og en lang fjellkjede i nord. Her er godt og varmt, noe som gjør at solen får fordampet mye av havvannet. Dette driver nordover, der det blir løftet opp av fjellene. Så skjer en adiabatisk prosess, der vanndampen utvider seg uten at det blir tilført energi, varmen må den ta fra seg selv, og dermed blir det regn. Vi fra Vestlandet burde vite et og annet om dette, og om vi ikke vet det, merker vi det. Det regner jevnt. På Krim regner det ikke like ofte, det er så varmt at luften blir ikke tilstrekkelig avkjølt, men det kan regne riktig kraftig når det først setter i gang.

Sånn som i dag. Det hadde jo vært naturlige varsler ved at det skyet til, og at det lynet og tordnet. Men vi har jo denne optimismen i oss, vi mennesker, vi tror det skal gå bra. Det blir ikke noe pøsregn på oss.

Så ble det det allikevel. Først forsøkte jeg halvhjertet å søke ly, så lot jeg det stå til. Noe av det som gjorde vikingene så umulige, var jo nettopp det at de ikke tok hensyn til vær og til årstider, de kunne seile og krige hvordan det enn stod til nede på kontinentet. Det var jo uansett ikke verre enn der i nord.

Og jeg tenkte der jeg gikk, regnet kom i tjukke dråper, med ekstra kraft fra vinden, og så tett at det øyeblikkelig ble oversvømmelse, jeg tenkte at det er ikke verre dette, enn å gå når det er altfor varmt. Klissvåt ble jeg med en gang, og da blir man ikke våtere. Varmt er det uansett her nede, kald blir man ikke. Det var ekkelt å trå i vanndammene som rakk til anklene. Lunkent, og med sigarettsneiper og graps. Avløpssystemene er ikke all verden, og veiene er ikke jevne.

Likevel gikk jeg forbi alle kafeer og steder med mulighet for ly, for å komme til den samme kafeen vi var i i morges, og som jeg er i nå. Den med WiFi. Riktignok virket ikke nettet, det var antagelig slått av pga lynet og uværet, men øl og mat fikk jeg. Da skal det ikke mye mer til, enn si noe mer til. Etter en stund var jeg ganske tørr, og Internett kom på igjen, slik at jeg poste hva jeg har sittet og skrevet. Og det skal jeg nå gjøre.