Helaften på byen med torden og gratiskonsert

Skal du se på tyskerne i dag? Dette spørsmålet fikk søster Tanja på jobb, og det var også spørsmålet min kjære kone Olia spurte henne da hun kom hjem. Det skulle vi.

Jeg hadde tenkt at nå skulle den forbaskede forkjølelsen og det mindre forbaskede dårlige været være over. Men jeg våknet med skikkelig trykk mot øyne og panne, ikke helt bra, og på treningen ville jeg heller sovne, enn å løfte noe. Det var så ekstremt at jeg droppet kaffen på vei hjem.

Babusjka er frisk igjen, og hadde laget skikkelig frokost. Oksekjøtt. Jeg spiste, men det jeg ville, var å sove. Det gjorde jeg like etterpå, og hele dagen.

Det ble rett og slett en helt ekstrem hviledag, dette. Irina ville selvsagt ut, men ikke så insisterende som hun pleier. Hun slo seg til ro med mobilen i sengen, hun også. Eller med å leke med lekene sine på gulvet. Olia sier aldri nei takk til en dag med søvn, hun lå formerlig og smilte. – Den beste dagen i ferien, sa hun.

Og om vi skulle ha forhåpninger om større sprell, var det rikelig med lyn, torden og regn utover ettermiddagen, som holdt oss fra det. Irina fant her en ny lek, og sa simit grom, i stedet for grimit grom, som er det riktige for «tordner torden», eller bare tordner. Hun lo høyt da vi rettet henne, og holdt på sitt, simit. Særlig da jeg kilte henne som straff. Da hadde vi en lek gående.

Tordnet varte i timevis, og var en kort stund så nær at vi trodde det var nabobygningen som ble rammet, et skikkelig brak. Og på kveldingen kom regnet, som pleier å følge med. Klokken var 1806. Vi hadde ikke gjort noe som helst hele dagen. Og nå var det snart konsert.

Vi hadde jo tenkt å få spise litt før konserten. I alle fall hadde jeg det. Men nå begynte det å bli knapt tiden og veien. Konserten skulle begynne klokken 1900, trodde vi først, 1930, viste det seg etterpå, og den ekstra halvtimen gjorde oss godt. Vi hadde trengt ytterligere en time, skulle det senere vise seg.

Da Olia skjønte klokken var over seks, fikk hun litt bevegelse i seg. Irina ble gjort klar, mer eller mindre. Det er ei skjønn, lita jenta, og hun har mange kleskombinasjoner som får meg til å smelte helt. I dag var det konsert, så da var det litt røff, med kortbukse og t-skjorte, og pannebånd. Tre og et halvt år, er hun.

Sminke tok hun ansvaret for selv. Om det er kulturelt betinget, vet ikke jeg, men Olia tar det veldig piano når lille Irtsjik går i voksne sminkesaker. Resultatet kan man selv tenke seg. Det er sminke både her og der. Men Olia tar og glatter det ut, sånn at det ser ikke så verst ut. For ei nydelig jente som Irina vil uansett sminke gjøre mer skade enn nytte. Naturen klarer dette best selv.

Alt dette her førte til at klokken ble sju, og Tanja kom hjem. Nå var det pøsregn, og Tanja frarådet oss sterkt å gå. Hun var selvsagt ivrig med at vi skulle se tyskere, det er det som har vært snakket i vår omgangskrets, det kommer tyskere til Kiev! Det er det deilige russiske mindreverdighetskomplekset: Tenk at det vil komme tyskere til byen vår!

Olia har en egen forkjærlighet for tyskere, hun var absolutt med på å få meg til å studere faget, og hun er alltid på jakt etter tyske bekjente i sin omgangskrets. Så vi skal gå på denne konserten. Jeg har hatt det for meg at det er noe tysk pop, et eller annet band, men nå blir det klart at det er orkestermusikk, vi får besøk av et tysk, lite symfoniorkester.

Da blir jeg bare desto mer interessert, og presser skikkelig på for å komme oss av gårde. Konserten begynner jo vitterlig snart. Den skal være oppe ved historisk museum, litt klønete beliggende for oss, ikke sånn at det er en god buss, og så er vi der. Og regnet pøser ned.

Moren kommer hjem, og vil servere oss mat. Da vet jeg det raskt går en time, så dette vil jeg unngå. Jeg har også lyst til å spise ved den georgiske restauranten Zhinkali, som opprinnelig var planen. Bare etter konserten, og ikke før den. Så nå presser jeg på for å få oss av gårde, går hvileløst omkring, litt redd også for at det hele ikke skal bli noe av. Det ville ikke vært moren i mot. I dette været. – Metroen er stengt, sier hun, med den ukrainske skråsikkerheten jeg har lært meg ikke alltid betyr at det som blir sagt er uomtvistelig.

På nettet finner jeg ingenting om at metroen er stengt. Metroen er én av tre måter vi kan reise til dette museet på, det ligger oppe ved Andreiskij spusk, ikke så langt fra der taubanen ender, nær utenriksministeriet. Hadde taubanen virket, hadde buss 62 og bane vært en god reisevei, men det ser ut til at det er fast at den stenger noen uker i sommermånedene for reperasjon og vedlikehold. Det samme gjaldt i fjor.

Vi endte i buss nummer 14. Planen om å vente til oppholdsvær, holdt ikke. Med to paraplyer skulle det liksom hjelpe, men Irina tok den ene, og så måtte Olia eller jeg bli våt. Bussen tar oss bare ned Lesu Ukrainka, og så må vi går rundt hele det bessarabiske kvartalet, og over hele Khresjtsjatik. Når lille Irina har paraply, er det ikke så lett å leie henne, eller bære henne, så det er hun som bestemmer tempoet. Klokken er 1950. Konserten begynte for tjue minutter siden.

Og som om det ikke var vanskelig nok fra før, måtte Olia på do. Det må hun aldri, det er alltid jeg som må på do, jeg som drikker så mye øl og kaffe, Olia drikker ingenting, literally, som de sier på engelsk. Alle med ukrainsk eller russisk familie kjenner dette fenomenet, det er som om de ikke trenger væske. Men nå hadde hun altså et eller annet som måtte ut, og sedvanlig nok for oss, stakk hun av, før vi hadde gjort en skikkelig avtale hvor vi skulle møtes. «Vi hadde jo telefon».

Dette var i undergangen under Maidan, uavhengighetsplassen der alle revolusjonene skjer. Det er den mest håpløse plassen, for det finnes minst to utganger, og fra dem er det 3-4 veier å gå opp mot museplassen der konserten skal være. Det er ingen steder for oss å stille oss, der Olia helt sikkert vil gå forbi.

Jeg har lyst på kaffe, det vet Olia, det har vært et tema, om jeg skal kjøpe meg en kaffe, og nå er det naturlig vi kjøper, mens vi venter. Irina får en kopp varm sjokolade. Kaffebaren vi kjøper på, heter Aroma Kaffe, en kjede, den finnes over hele byen, blå og oransje er fargene, og den vi sitter i, er rett ved utgangen der det går en rulletrapp opp. Det var også den Olia så eller burde sett, Irina og jeg gå opp, da vi forsvant fra hverandre. Fra denne kaffebaren, holder jeg konstant oppsyn med denne utgangen. Ingen Olia.

Ingen Olia.

Ingen Olia. Irina og jeg får drikkene våre, lovlig sent. Det er tre stykker som jobber der, fem gjester, men det ser ikke ut til å være prioritert å få gjestene servert. Han som ekspederer oss er lynrask med penger og bestilling, og med informasjon om hvordan vi kan få rabatter. Han ekspederer straks alle som kommer til. Men ingen får servert. Det tar en stund. Og at Olia kommer opp, tar enda lenger stund. Jeg ringer en gang, ingen svar. En gang til – rasende Olia.

Hun er gått opp på plassen. Hun har tatt det for gitt vi har gått opp til konserten, slik vi alltid gjør, i følge henne. Hun har et godt, østeuropeisk temperament, uvant for oss, men vant for meg, som har vært gift med henne alle de årene. Koselig vile Irina sitte igjen for seg selv i kaffebaren, og drikke sjokoladen sin, mens jeg var ute og så etter Olia og ringte henne. Hun tar alt med stoisk ro.

Nå må hun ut å gå. Med kakao i hånden og litt for stor jakke, blir det litt søl. Stadig må hun ta pause, for å drikke sjokolade i sugerøret. Så det går ikke noe fort. Litt økt fart blir det, når jeg overtar sjokoladen. Men det er tung oppoverbakke for et lite barn, opp på høyden. Da hun vil sitte spå skuldrene, må jeg ta gulltrikset: kappløp.

Oppe på toppen hører vi musikk. Det er fin, klassisk musikk, og jeg blir desto ivrigere etter å komme dit konserten er. Nå kan vi også gå etter lyden, og finne enklere frem. Akkurat dette historiske museet er litt tricky, det var noen år jeg rett og slett ikke var i stand til å finne det, så jeg fikk ikke besøkt det på ny, etter å ha vært der første gang jeg var i Kiev, i 2007. Det ligger liksom litt bakom.

Omsider var vi på plass. Klokken var 2030. Vi var én time for sent ute, ganske utrolig, en dag vi hadde gjort så lite, men veldig typisk oss, egentlig. Olia var blid som en sol, og kunne fortelle at hele den første timen hadde bare presentert hverandre, «typisk tysk». Dette var det første verket de spilte. Det var akkurat ferdig i det vi kom, så Irina fikk med seg applausen. – Spasibo! ropte hun, veldig, veldig glad for å være på konsert. Veldig rørerende og kjekt.

Oppe på skuldrene ble det selvsagt raskt klart at dette gikk litt i sakteste laget for Irina. Men de hadde laget til to tegnebord for barn, med hver sin vakt. Der fant Irina seg øyeblikkelig til rette. Hun ble sittende hele konserten, og gråt vilt da vi skulle gå. Dette var kjekt! Her ville hun være.

Konserten var et samarbeid mellom et tysk og et ukrainsk ungdomsorkester. Veldig fine greier, akkurat sånn verden trenger mer av, samarbeid og samspill. Tyskerne var glade over å være i Kiev, mens ukrainerne var glade for å ha tyskere på besøk. Det var tjukt av folk på plassen, de kjenner sin besøkelsestid, når noe er gratis. Av verker mener jeg å dra kjensel på noe av Haydn, jeg har melodien i hodet, men er rimelig tonedøv, så jeg aner ikke hva tonearten er, og har ingen mulighet til å kontrollsjekke hvilken det kan ha vært. Haydn har 108 symfonier, så det er litt å velge mellom. Det andre som ble spilt, kjente jeg ikke igjen.

Artig nok ble jeg også intervjuet. Jeg er ikke sikker på om det var for TV, eller hva det var, kanskje noen nett-greier? Kameraet var et fotoapparat, speilrefleks, så det ut som, men det var en som filmet, og en dame som intervjuet, med mikrofon, så jeg tror ikke det var privat. Hun lurte på om jeg hørte mye på klassisk musikk, og i hvilken stemning jeg gikk til konserten i. Det første var enkelt å svare på, et rungende ja, for det andre har jeg jo gjort ganske godt rede for det her i blogposten, hvordan det var for oss på vei til konserten.

Russerne har et godt ord, nanja, for folk som passer barn. Det er ikke blitt belastet, som vårt barnehagetante, og det virker ikke så oppkonstruert som «barnepasser». Det var en nanja ved hvert av barnebordene, ett der det ble tegnet og farget, ett der det ble klippet og limt. Hun på tegnebordet kilte Irina lite grann, og dermed var det gjort. En grense var overskredet, og barna skjønte at det var lov å ta på hverandre. Irina kilte noe så til de grader tilbake, og flere barn kom til, krøp opp på fanget hennes, og omfavnet henne. Irina også.

Som alltid fikk hun god kontakt også med de andre barna. Hun ene hadde en liten bror, de kunne prøve å lære å gå. – Ja, det var rett og slett kjempegreier. Hver gang vi prøvde å snike oss av gårde, ba Irina oss om å være litt til, tsjut-tsjut, som det heter på russisk. Da det ikke var noen vei utenom, og hele konserten var over, gråt Irina sine modige tårer, slik hun alltid gjør når det er oppbrudd.

Vi rakk innom den georiske restauranten også. Klokken var over ti da vi gikk inn, konserten sluttet 2200, og det var 10-15 minutter å gå. Vi var ikke ferdige å spise før stengetid, 2300, og så var det den tungvinte veien hjem. Helt bort til Lev Tolstova, metro, hele Khresjtsjatik med Irina på skuldrene, hun falt vondt på det harde fortauet, og var ferdig med å gå selv. Hjem gikk det i metro. Ingen busser går så sent.

Klokken 2330 var vi hjemme, etter det som må kalles en helaften. Ingen problem å sovne da, lykkelige hele gjengen.

Regnværsdag i Alusjta

Regnværsdag i Alusjta

I dag er det pøsregn. Det regner så kraftig, at jeg tenkte ut uttrykket: det regner aktivt. Man blir aktivt våt av dette regnet. Det er slik, at hadde vi vært i en tegnefilm, ville fisker svømt rundt i luften.

I dette regnet var jeg ute og gikk. Dagen begynte med at vi våknet langsomt. Olia liker å legge seg mye tidligere enn jeg, når dagen er slutt og det ikke er mer å gjøre, vil hun bare gå til sengs. Så da gjør jeg også det. Og siden jeg ikke trenger så mye søvn, blir det med det tidlige morgener. Jeg vekker henne selvsagt, mer eller mindre aktivt.

Etter en langsom oppvåkning og ingen overivrige bevegelser i det å stå opp, stod vi opp. Gamle Barin, som vi kaller ham, huseieren, var også oppe, og gav oss straks en gave for gammelt vennskaps skyld: fersk honning, enda ikke rent ut av voksen. Det kommer godt med til frokosten vi var på vei til å kjøpe.

Her på Krim gjør vi det helt russisk. Jeg kjøper all maten, mens Olia lager den til. Etter at alt var kjøpt inn, var det bare for meg å ta plass ved bordet vårt ute på plassen. Snart kom det tre påsmurte skiver, med salat fra i går som tilbehør. Lavasj – georgisk brød – med honning, var dessert. Til drikke var te og eplejuice.

Etter å ha hvilt oss litt etter frokosten, slik god mat tar på, fikk jeg Olia med ut til en kafé med WiFi, helt uvanlig her på Krim. Der fikk vi ordnet mye. Viktigst var at vi fikk kontakt med mor, slik at vi fikk ordnet med posten, og Olia gjennom mor fikk ettersendt dokumenter til samordnet opptak.

Så gikk vi ned til sjøen for å bade. Olia ville se på denne gangen, og det er sikkert vakkert, i moderate mengder, å se meg bade – men etter en kort stund ville hun hjem.

Og jeg var overlatt til meg selv. Det har jeg vært før. Da tar jeg ut på langtur. Ingen liker å gå så langt til fots, som jeg gjør, og når jeg går alene, benytter jeg anledningen. Her gikk jeg fra strand til strand, eller, fra det ene komplekset til det andre, fra der vi kan gå til fots, til dit vi pleier å ta buss. Så badet jeg litt der også. Og fikk løftet kroppen litt i noen treningsapparater de har plassert der.

Det var på turen tilbake igjen det aktive regnet kom. Alusjta ligger i likhet med hele det sørlige Krim mellom Svartehavet i sør, og en lang fjellkjede i nord. Her er godt og varmt, noe som gjør at solen får fordampet mye av havvannet. Dette driver nordover, der det blir løftet opp av fjellene. Så skjer en adiabatisk prosess, der vanndampen utvider seg uten at det blir tilført energi, varmen må den ta fra seg selv, og dermed blir det regn. Vi fra Vestlandet burde vite et og annet om dette, og om vi ikke vet det, merker vi det. Det regner jevnt. På Krim regner det ikke like ofte, det er så varmt at luften blir ikke tilstrekkelig avkjølt, men det kan regne riktig kraftig når det først setter i gang.

Sånn som i dag. Det hadde jo vært naturlige varsler ved at det skyet til, og at det lynet og tordnet. Men vi har jo denne optimismen i oss, vi mennesker, vi tror det skal gå bra. Det blir ikke noe pøsregn på oss.

Så ble det det allikevel. Først forsøkte jeg halvhjertet å søke ly, så lot jeg det stå til. Noe av det som gjorde vikingene så umulige, var jo nettopp det at de ikke tok hensyn til vær og til årstider, de kunne seile og krige hvordan det enn stod til nede på kontinentet. Det var jo uansett ikke verre enn der i nord.

Og jeg tenkte der jeg gikk, regnet kom i tjukke dråper, med ekstra kraft fra vinden, og så tett at det øyeblikkelig ble oversvømmelse, jeg tenkte at det er ikke verre dette, enn å gå når det er altfor varmt. Klissvåt ble jeg med en gang, og da blir man ikke våtere. Varmt er det uansett her nede, kald blir man ikke. Det var ekkelt å trå i vanndammene som rakk til anklene. Lunkent, og med sigarettsneiper og graps. Avløpssystemene er ikke all verden, og veiene er ikke jevne.

Likevel gikk jeg forbi alle kafeer og steder med mulighet for ly, for å komme til den samme kafeen vi var i i morges, og som jeg er i nå. Den med WiFi. Riktignok virket ikke nettet, det var antagelig slått av pga lynet og uværet, men øl og mat fikk jeg. Da skal det ikke mye mer til, enn si noe mer til. Etter en stund var jeg ganske tørr, og Internett kom på igjen, slik at jeg poste hva jeg har sittet og skrevet. Og det skal jeg nå gjøre.

Første 17. mai på Ganddal

En vestlending klager aldri på været, det kunne heller aldri falle meg inn. Men vi er villige til nøkternt å konstatere fakta, og det er at det har pøsregnet de siste par ukene, og at dette regnet har vært lett å merke på kroppen for den som er ute, fordi det også blåser så kraftig og er bitende kaldt. Jeg har første hånds kjennskap til dette, siden jeg sykler og springer et par mil frem og tilbake til jobb hver dag, og tappert har kledd meg etter kalenderen. Jeg tåler vann og kulde, bortsett fra at jeg har blitt forkjølet av den og noen dager har brukt noen timer på å få varmen i meg igjen etter å ha kommet hjem, men tre øretelefoner jeg har tåler det ikke, og er blitt ødelagt av alt vannet. Det er tøffe tider.

I dag var det 17. mai, og det var meldt akkurat samme været som alle andre dager i det siste. Jeg hadde løpt bort til mor på Klepp stasjon for å hente bilen i går, og kjørte min kone Olia til jobben i Stavangerområdet i dag morges. Deretter sprang jeg rundt Stokkavannet som en start på dagen. Også det var i kortbukse, også det en kald opplevelse. Vant er jeg med det, merkeligere var at det var så liten 17. mai-stemning rundt omkring på morgenen. Jeg hadde sett for meg at folk ville  være tidlig ute med flagggene, at det ville være folk i fine klær på vei hit og dit, at det ville være litt liv.

Så kjørte jeg til mor, for å begynne på den egentlige feiringen av dagen. Som vanlig ble vi sent ute, vi skulle reise i 9-tiden, jeg var hos mor fem på ni, og måtte også dusje. For meg er dette 9-tiden. Men alright, jeg dusjet og fikk på meg dressen i en fart, frokost hadde jeg allerede spist lite grann, og så kunne vi kjøre. Vi hadde rukket det med god margin, om det ikke var for at denne dagen var det ganske mange som hadde valgt å ta bilen på Kverneland, det gikk ikke å finne parkeringsplass i noenlunde nær avstand. Så vi måtte parkere et stykke unna, og med det var toget begynt når vi kom frem til det.

Det var en selsom opplevelse å se på dette toget. Det regnet ganske jevnt, vind var det hele tiden, og temperaturen lå på en fem-seks grader, vil jeg tro. Det var som det pleier å være julaften og nyttårsaften, bortsett fra regnet og vinden. Jeg hadde på ny kledd meg etter kalenderen, jeg stod i dress. Heldigvis fikk jeg låne en paraply av min svoger, Lars, ellers kunne kulden blitt mer enn påtrengende.

Nå stod vi der og så på barna fra Orstad, Frøyland og Kverneland, barnehager og skoler, det var familien Nygård som var vår forbindelse. Det var mange voksne som så ut til å være ute på et pliktløp, et pliktløp ingen kan kritisere dem for ikke å oppfylle. De stod og så hele toget passere på to forskjellige steder, og etterpå kjøpte de is og pølser og kaffe, 17. mai må gå sin gang, samme hva vær det er. Vi vestlendinger klager ikke på været, vi konstaterer det bare, nøkternt. I dag var det kaldt, og vind, og regn.

Det var kjekt å være på en barnesyttendemai igjen, det er mange, mange år siden. Men vi var der ikke lenge, mor og jeg, vi så toget til det kom i mål, vi sang nasjonalsangen, og vi slo av en liten prat med de få vi kjente, hilste og nikket litt. Så reiste vi hjem.

Der hadde mor forberedt 17.mai-lunsj. Jeg har ellers snakket om 17.mai-frokost, det passer godt når man er i Bergen og er student og studentaktig, i Rogaland når man er familieaktig passer det bedre med lang og god lunsj. Mor brukte tre kvarter på å lage den, og kalte det å lage «håpløst mye mat». Det er for meg et oksymoron, en direkte selvmotsigelse, ingenting gir så gode håp som når det er håpløst mye mat.

Jeg hogg inn. Mor hadde virkelig disket opp, og hadde kaffe, te, juice, melk og whisky. Særlig det siste der kommer jo inn som en god dytt over toppen, her blir situasjonen alt annet enn håpløs. Det var hjemmelagde frokostbrød, boller og rundstykker, spekemat og ost, kylling og eggerøre, frukt og grønnsaker. For mye av alt. Håpet var selvoppfyllende.

Av alle ting skulle vi også se på TV. Mor hadde tatt opp et program med min gamle favorittgruppe, Queen. Man skal ha respekt for hva man likte i ungdommen, også den pure, og her fikk jeg et nostalgisk gjensyn med en gruppe jeg den gang kjente ut og inn. Det skal mye til å finne frem klipp jeg ikke har sett, eller informasjon jeg ikke visste om. Det var likevel kjekt å se igjen, virkelig kjekt.

Så ble det av alle ting ishockey. Det er også en ting jeg har hatt litt interresse for, det er den sovjetrussiske hockeyen som er inngangsporten, og jeg har brukt noen timer på å se gamle kamper som nå kan lastes ned fra internett, og lest meg litt opp på historien. Nå er det ikke så spennende lenger, også fordi sporten har forandret seg. Det er ikke så lett å være stjernespiller lenger, man blir kroppstacklet før man får driblet noe særlig, og det er sjelden vi ser raske angrep som tar pusten fra deg, slik stjernerekkene til Sovjetunionen på 1970- og 80-tallet kunne gjøre. Det var saker.

Nå ble det imidlertid veldig gøy på ny. Det var Canada – Slovakia. Slovakia er miniputtnasjon, de er ingenting mot NHL, Canada er selveste stormakten, superstormakten. Men nå var det 3 – 2 til Canada når vi begynte å se, så ble det 3 – 3, og før vi visste ordet av det hvor nær Slovakia var, så fikk Canada en spiller utvist for resten av kampen, og Slovakia scoret øyeblikkelig. Dermed var Canada sjanseløse, og ble utslått.

Det var jo ganske gøy, siden søster Tonje bor i Slovakia og vi har litt forbindelser dit, det var fine greier. Så kunne vi se Norge mot Russland etterpå. Det var også gøy, og langt jevnere enn man skulle tro. 5 – 2 ble resultatet, til Russland, men ikke uten at Norge hadde yppet seg og utliknet både til 1 – 1 og 2 – 2. Da siste periode begynte, kunne det egentlig vippe begge veier.

Ok, det er jo Russland som er laget mitt i ishockey, så det er greit de gikk videre. Jeg likte dem bedre da den raske, uovervinnelige stilen var gjeldende, nå er det ikke så lett, lenger, å se forskjell på lagene. Men skal jeg velge meg et lag, må det bli Russland, jeg er ikke russofil for ingenting.

Etter kampslutt var også Olia ferdig på jobb, og hadde kommet hjem til Ganddal. Da kjørte mor meg hjem, og lot Olia og meg ha en rolig avslutning på nasjonaldagen.

Badetur til Blåmannen

Eller en bomtur til Sandviksfjellet. Mulighetene for overskrift er mange for denne bloggposten, som er plassert dagen turen fant sted, men skrevet dagen etter.

Olia har en del ting å tenke på om dagen, så vi bestemte oss for å ta en liten rekreasjonstur til fjellet. Eller vi bestemte oss kort og godt for å ta en tur i fjellet, det er uansett veldig bra. Det skulle ikke være noen stortur, liten sekk, noen middagsrester til meg, noen brødrester til Olia, ikke noe kokeapparat, ikke noe varm drikke, vann. Men Olia var fra første øyeblikk klar på at vi måtte ta med oss badetøy. For virkelig å forsikre meg om at hun kom til å gjøre det, veddet jeg en liten øl med henne, bader hun, får hun den.

Min plan var Sandviksfjellet. Der er det et det et lite vann, ikke altfor lite vann, det samme vannet jeg bader i etter løpeturene mine opp Stoltzekleiven, forresten, og like ovenfor dette vannet er det enda et vann, virkelig lite. Et av de to vannene kunne vi bade i, gjerne det øverste, siden det ville være færre folk der, og siden jeg er en konservativ mann, som mener tingene skal være rett. Det er steder for løping, og steder for tur.

Av noenlunde samme grunn gikk vi ikke opp Stoltzekleiven eller den såkalte Skredderdalen, vi gikk opp Fløyen, men til venstre like ovenfor Skansen. Jeg hadde det håp at vi da skulle komme godt inn på Sandvikssiden. Men vi må nok ha gjort et eller annet feil, om det håpet i det hele tatt kunne blitt oppfylt, for vi befant oss plutselig like ved Granebo barnehage hvor Olia har jobbet, og det er vitterlig på Fløysiden. Da vi etter en tids og en streknings videre gange enda ikke hadde kommet oss vestover mot Sandviken, åpnet det seg for oss et valg. Vi kunne insistere på Sandviken, eller fortsette veien vi gikk til den naturlige og vakrere enden, Blåmannen.

Heldigvis var Olia med på det. Dette er noe av det viktigste i mine personlige integreringsforsøk, jeg er jo selv villig til å bli litt uintigrert, det er ikke alle måtene vi gjør tingene på jeg er like enig i, og måten vi skal mene tingene på kan jeg også stille meg på siden av, av og til. Men hun må lære seg å gå tur. Det er godt for kropp og sinn, og noe vi har drevet med her i landet siden vi lærte å bo her. Olia blir villig med ut, og synes alt er vakkert, men kan plutselig finne på å å ville snu, eller raste på de aller mest urastmilde steder, for å lage et nytt ord i en ny post. Denne gangen var hun imidlertid med, uten en eneste pausestopp, hele veien forbi der vi stoppet opp forrige prakttur, opp til Brushytten (som nå kunne hete Bruskomplekset, så fancy de har gjort det der oppe nå), og videre den vakre stigningen langs med skrenten opp til selve Blåmannsplatået.

Der oppe på toppen ligger det et veldig vakkert vann, som var mitt mål for turen, som den var blitt. Olia hadde da allerede lenge vært nokså utålmodig, og foreslått enhver vannpytt som mulig badested på veien. Hun ville gjerne bade mens hun var varm etter oppstigningen til Fløyen, og måtte nå bade etter varmen fra en ny oppstigning.

Jeg er en erfaren turmann, og vet det er bedre å gå litt ekstra, for å komme til et enda litt bedre sted å være. Det er fint på den siden vi var, men det er enda finere på andre siden, og spesielt var det et lite nes av en stein jeg hadde merket meg. Dit skulle vi. Og dit gikk vi.

Den første som badet var Olia. Hun hadde hatt badetøyet under hele veien opp. Og var nå sporty nok til å få av seg tøyet i en fei, gå ned til vannet, kjenne på kulden, men ikke nøle et sekund før hun dyppet hele kroppen oppi, og ikke nøle neste sekundet heller før hun var oppe igjen. Det var bading nok for henne. Vi har det hele festet på film, med norske og russiske kommentarer.

Så var det min tur. For meg måtte litt mer omstendelig skifting til, og det ble lagt merke til på andre siden av vannet. – «Skifter de? Skal de bade? Er det derfor de skifter?» Det var herlig å høre, særlig siden alt ble sagt på umisskjennelig østlandskdialekt. – «Det har da ikke vært noe badevær i Bergen i sommer.»

I det hele tatt trakk det til med tilskuere på andre siden, og jeg skjønte at her var ikke tiden inne for pysetakter. Det var om å gjøre å bade, som om det var den selvsagteste ting av verden, og noe alle gjorde like naturlig som de satte seg ned og spiste en appelsin. Jeg gikk rolig ned til vannet, ene foten uti, andre, og gled av gårde med hele kroppen. Det var iskaldt selvfølgelig, men det kunne jo ikke de på andre siden vite. Og det kunne ingen se på meg.

Jeg svømte. Jeg svømte frem og tilbake, på magen og ryggen, dukket under, lurte på å gå opp igjen, men valgte å være uti enda litt til, før jeg på ny lurte på å gå opp, og på ny ble lenger. Det var i det hele tatt ikke så verst, etter at kroppen først var blitt avkjølt.

Da jeg endelig ville opp igjen, ville jeg opp på et noe tøffere sted enn jeg hadde gått uti. Og da dette stedet ikke var så lett som det burde, var Olia etter meg og forlangte at jeg skulle ta hånden hennes, slik at hun kunne dra meg opp og kaste på meg et håndkle. Akkurat som med mor, hadde jeg latt være å ta med håndkle selv, men hun hadde tatt med, og insisterte på at jeg skulle bruke det. Hun brukte det til og med på meg. – Mama, sa jeg på russisk.

Så var det matpausen. Den falt beleilig sammen med en ordentlig regnværsbyge, som til å begynne med slett ikke så ut til å være noen byger. Himmelen ble rett og slett dekket av mørke skyer, og det var ingen retning med håp om bedre vær. Det ble en glimrende anledning å lære Olia å være ute i regnvær også. Vi hadde ingen mulighet til å komme hjem på det blunket hun ønsket, vi var oppe på Blåmannen. Og vi var midt i matpausen. Jeg spiste boksen med kald kjøttdeig og spaghetti, rart å spise kaldt, selvsagt, men himmel og hav, vi var til fjells, godt var det. Først etter det kunne vi begynne å bevege oss nedover i regnværet. Og vi hadde ikke kommet langt før det var sol igjen, og hele stresset var bortkastet.

Nedturen fikk jeg overtalt Olia til å ta på oppsiden av Blåmannen. Altså vi gikk over ryggen på den, ned i øst, og så rundt tilbake til Brushytten. Det er en klassisk og kjent tur for alle som går i Bergensfjellene. Og selv om jeg etter hvert har vært der oppe en del, slutter det aldri å overraske meg hvor mye det egentlig er plass til der oppe på Blåmannsryggen. Den ser jo ganske beskjeden ut nedenfra. Og fra alle retninger, egentlig.

Nedover kom også Olia skikkelig i gang med fotograferingen. Bloggposten vil bli utstyrt med rikelig med bilder, når jeg får tid til det. Det er fryktelig langt fra Brushytten og hjem. Til og med fra Fløyen og hjem, og fra byen og hjem er det langt, når man ellers har vært ute på en lang tur, og føler turen er ferdig når man forlater naturen. Strengt tatt forlater man jo ikke naturen og det vakre før man er godt nede i bykjernen, og selv der nede er jo havet å hvile øynene på. I det hele tatt. Da vi kom hjem gikk jeg i dusjen, og Olia i gang med matlagingen. Herlig Plov. Og rekreasjonen og behovet for den var helt glemt.