Regnværsdag uten pepp,.. men med romantisk tur om kvelden

I går spiste jeg så mye frokost at jeg var mett hele dagen. Først var det kyllingvinger, en diger skål, og så var det russiske pannekaker til dessert. De samme pannekakene (nylagde) sitter jeg og spiser nå, så jeg vet ikke hvordan denne dagen kommer til å gå. Det er vanskelig å stoppe når man først er kommet i gang med dem. Og først etterpå, skjønner man hvor mett man er. Selv klokken seks, 1800, klarte jeg ikke å spise noen ting av en velsmakende og lettspist rett som plov, frokosten satt ennå i. Det ble en lat dag, med hvile og lite.

Nyhetene jeg leste bekreftet det jeg skrev i går, de er trettende å lese, og de kverner om det samme. Det ser ikke ut til å være mange motrøster mot at USA og Russland skal gli inn mot en ny kald krig, og at vi i Europa skal være med USA mot et truende Russland. Her nede i den ukrainske hverdagen vi lever i, så er det aldri noe snakk om dette, det blir ikke nevnt, er ikke noe tema. Så hadde ikke jeg selv valgt å følge med på internasjonale nyheter, særlig i britiske medier, så hadde jeg fått fred for disse tingene. Men jeg skal liksom «se gjennom» The Guardian, BBC, og så har jeg et seks ukers abonnement på Dagens Næringsliv, jeg pleier å gå gjennom Twitter-feeden. Så går timene.

Heldigvis har jeg god frokost og øl, mens jeg holder på med dette. Jeg har alltid likt å ha noe å lese på, når jeg spiser alene, jeg liker jo å trekke måltidene ut, spise lenge. I studitiden og årene etterpå, før jeg giftet meg, var det Bergens Tidende det gikk i, og da jeg sluttet å abonnere, da de ble tabloide, forskjellig annet. Nå har vi tilgang på all verdens ting, på små skjermer, mobiltelefon og nettbrett.

Jeg ble sendt ut etter frokost, for å være litt med de to barna, på lekeplassen like utenfor. Olia var ute på et ærende, hun skulle hente noe hun hadde kjøpt, som så mange, mange, mange ganger før. Babusjka og tante Tanja, relatert til vår datter Irina, ville ha litt velfortjent fred i huset. Så det fikk de få. Jeg tok med meg glosene mine på mobilen, på Anki, og fikk gått gjennom mengder av russiske gloser i de forskjellige systemer jeg har organisert dem i. De fester seg bedre nå, synes jeg, russisken min går opp til et nytt nivå, får jeg en følelse av, jeg ser sammenhengen mellom hvordan ordene er satt sammen, og skjønner mer av finessene med små betydningsforskjeller for ord som ligner. Folk som er interessert, kan slå opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok i en bokhandel, og se hvordan det er organisert. Norsk og russisk er ikke 1 til 1, det er ikke slik at ett norsk ord tilsvarer ett russisk, slik er det aldri mellom noen språk, men mellom norsk og russisk er forskjellene store. Et ord som det norske slå, har 21 forskjellige oppføringer i ordboken, hver av de 21 oppføringene har flere forskjellige forslag, og de aller fleste av disse forslagene har en perfektiv og en imperfektiv utgave av verbet. Så selv om jeg har snakket russisk siden før jeg traff Olia, min kone, og vi har snakket russisk sammen det meste av ekteskapet vårt, og nå har det som hjemmespråk, så snakker jeg det i en litt primitiv utgave. Gjennom de fleste av årene jeg har pugget russiske gloser, siden 2004, har det vært vanskelig å få ordene til å feste seg, de glir liksom ut av hjernen. Først nå føler jeg det er ganske lett å lære nye ord, og jeg i løpet av en dag som den i går, kan rase gjennom de ulike gloselistene mine på anki. Akkurat nå er det større problem å få system over tysken. Mange ord der er lette å lære, selvsagt, men når jeg skal prøve med på tyske setninger, så er det for mange sjanser til å trå feil. Enten bommer jeg på kjønnet av substantivet, på en bøyning av verbet eller på nøyaktig skrivemåte. Jeg har ennå ikke noen god følelse av hvordan det være, slik jeg omsider, omsider er i ferd med å få, så smått, på russisk.

Det er en regnværsdag, dagen i går, en gråværsdag, og jeg venter vel helst på at regnet skal bli såpass merkbart at det gir meg et påskudd til å ta med meg ungene inn igjen. Jeg har tanker om å skrive litt, lese litt, og å organisere glosene mine og skrive inn nye. En kjølig dag ute, skulle gi muligheter inne. Men det er bare duskregn, så vi blir værende ute, ungene får leke. Jeg ser på de ukrainske barna, vår niese, Tasia, har et par venner hun er mye med i år. De er på denne lekeplassen, hver bidige dag, hele året, men ser ikke ut til å være i nærheten av å tømme den for muligheter. De finner alltid på noe gøy. Denne dagen gjaldt det å grave kanaler for regnvannet, og å spa det unna. Den lille gutten, Vanja, er ivrig med. Han skjønner ikke at han om få år vil være jentenes helt, at jentene som nå leker med ham, snart vil kjempe om ham. Han er veldig snill og kjekk, lys og med tykt hår i lette krøller, også vår Irina på snart tre snakker om Vanja, også på henne har han gjort inntrykk.

Olinka, et annet av kjælenavnene for Olia – Olga – kommer tilbake fra ærendet hun har hatt. Som vanlig har hun kjøpt litt ekstra også, ballonger til barna, sandaler til meg. Etter mange, mange år i godt bruk, er sandalene jeg kjøpte på Krim i 2009 nå på vei mot slutten. Det har gått hull i dem. De er utslitt. Jeg har brukt dem hver eneste sommer, hele tiden, ute og inne, og ellers i året har jeg brukt dem som tøfler hjemme i Norge. Jeg kan ikke forestille meg at jeg har hatt noe fottøy mer velbrukt enn disse sandalene. Nå kommer Olia med nye, men de er for små. Vi går straks for å bytte dem, og tar med Irina.

Dette var vårt første lille forsøk på å være ute denne dagen. Olia var i butikkene, på markedet, mens Irina og jeg ventet på en annen av de mange lekeplassene som er her nede. Deretter gikk vi hjem, hvor ungene fikk mat, og Olia og jeg rett og slett sovnet lite grann. All skrivingen, lesingen og organiseringen som jeg så friskt hadde sett for meg, ble ikke noe av. Ikke i det hele tatt.

I stedet leste jeg flere nyheter, mer Twitter. Det har blitt en sånn sløv, farlig ting, dette, det er så lett å se over noen overskrifter, lese noen artikler. Det forplikter ingenting, krever ikke noe. Tiden vår, som så mange av oss i vesten klager over at vi har for lite av, går med i dette sluket. New Yorker hadde en lesverdig artikkel om sjakkspilleren Aronian, det er for å komme over artikler som dette man henger med, men det er mye støy og mas på veien før man finner disse virkelig gode og interessante artiklene, de man virkelig føler man har utbytte av å lese. I alle fall er det sånn for meg. Artikkelen om Aronian gikk i dybden om en av de mest interessante sjakkspillerne som er, en person det er verdt å gå i dybden i, fordi det er noe der. Man får også et innblikk i hvordan det er å vokse opp i et fattig land, i konflikt med nabolandene, og hvor ingenting kommer lett eller gratis. Vi liker å presentere historien om vår egen Magnus Carlsen som et eventyr, noe utrolig, hvordan denne gutten fra lille Norge kan hamle opp med verdenseliten. Men sammenlignet med mange andre har han kommet lett til det, foreldrene har hatt råd og anledning til å ta ham ut av skolen, og å spandere reiser på seg selv og ham til internasjonale turneringer. Han har også fått invitasjoner til slike turneringer, gjennom hele karrieren. For en spiller fra de tidligere sovjetrepublikkene er det ikke så enkelt. Aronian har hatt en langt, langt tøffere vei til toppen, en langt, langt tøffere vei i livet. Artikkelen i New Yorker gav god innsikt, også for en som meg, som har fulgt med på Aronian og de andre sjakkspillerne i verdenstoppen gjennom mange år.

På kvelden var det et nytt forsøk på å spise, men jeg hadde ingen sjanse. Jeg pirket bare litt i maten, ennå stappmett etter frokosten. Olia og Irina greide imidlertid å få i seg en del, og så var det ut på det vi kaller «romantisk tur». Jeg liker at de romantiske turene våre om kvelden går til høydene langs elven, der helteparken og klosteranlegget Lavra ligger, og der det er fredelig og god utsikt. Olia liker seg bedre i sentrum. Så da reiste vi dit.

Planen var opprinnelig å tusle rundt i hovedgaten, Khresjtsjatik, men da det var buss 118, og ikke 14, som kom først til busstoppet vårt, så åpnet det seg nye muligheter. Den kjører helt til polyklinisk institutt, et område der Olia liker seg veldig godt, men som kanskje er litt langt unna for en kveldstur? Dessuten kjørte den forbi Park Sjevtsjenko, en park Irina kjente igjen, og straks ville til. Så da ble det dit.

Der fikk jeg kjøpt meg en kaffe, og sett gjennom enda flere gloser. Selvfølgelig gikk det meste av tiden med til å være med Olia og Irina, snakke med dem. Av og til tar jeg meg i å tenke at det er rart jeg ser gjennom disse russiske glosene jeg har funnet frem til selv, i stedet for å følge med på samtalene og delta i dem, omringet som vi er av dagligdags russisk, her nede. Selvsagt er det siste prioriteringen, jeg ser ikke ned i mobiltelefonen når det er samtaler å delta i, folk å være med.

Men det er jo Olia som kommer mest i snakk med folk, hun finner alltid noen interessante mennesker, og veldig, veldig ofte ender det med at de utveksler kontaktinformasjon. Så også denne dagen, en mor til ei søt jente Irina leker litt med, men der det er vår Irina som går over grensen, og forsøker å gjøre krav på all sanden den andre jenta har. Hun tar den fra henne, – moi, sier hun, – den er min. Den andre jenta er fire år, og kan forklare Irina at det er den ikke, men da Irina er snart tre, og enten ikke vil eller ikke kan forstå, så dropper den andre jenta til slutt hele både sanden og Irina. Når man ikke er snill og finner ut av det, får man leke alene. Irina, vår, har nok litt å lære her. Som stolt far tenker jeg kanskje hun er så søt, at hun kanskje slipper unna med litt for mye.

Det er klatring som er tema denne helgen. Irina har klatret bra siden før hun lærte å gå, hun har kommet seg opp i høye lekeapparater siden hun lærte å bevege seg. Nå er oppgaven å klatre over dem, komme helt opp, og så ned på andre siden. Det er litt vanskelig, for helt oppe på toppen er man veldig høyt, og man har ikke noe skikkelig å holde seg i. Dessuten må man snu seg rundt, slik at man får magen mot apparatet, og kan føle seg frem med foten hvor det er trygt å sette foten. Skummelt, og vanskelig. Denne lørdagskvelden knakk Irina koden på en rekke av appartenene. Oppmuntret og veiledet av faren, og med en mor som helst bare vil løfte henne ned igjen. Men Irina skriker og blånekter for å bli løftet ned, hun klamrer seg fast med en uventet styrke i de små hendene, det er slett ikke lett å få henne løs. Og hun har jo full kontroll, der oppe, holder seg godt fast, er ikke uforsiktig.

En svenske er også på plassen, med sin lille sønn. – Nå kan du leka i sanden, sier han, med det helt karakteristiske tonefallet, den svenske musikken i språket. Jeg er nysgjerrig på ham, hvem han er, og hva han gjør her nede i Kiev, men jeg tar ikke kontakt. Hans lille gutt er rundt året, kan knapt gå, vår Irina er snart tre, så det er ikke helt naturlig at de to barna finner frem til hverandre. Da gjør ikke vi voksne det heller.

Til slutt reiser vi hjem, uten å ha vært der altfor lenge. Buss 118 kommer med en gang, og frakter oss nesten helt hjem til døren. Og nå, sent på kvelden, er jeg også i stand til å spise litt Plov, spise litt kveldsmat. Så lenge satt frokosten i. Det var en stille, rolig dag for oss, men Irina fikk likevel lekt med og trent seg med andre barn, Olia fikk snakket med nye bekjente, jeg fikk sett gjennom flere hundre gloser, og hatt morgentrening med 300 repetisjoner, så til å være en dag uten pepp, var den ikke så aller verst. Og den romantiske turen knyttet oss godt sammen, som vi jo også var på forhånd. Denne kvelden sovnet vi rolig og avslappet. Fra i morgen er det meldt bedre vær.

Regnværsdag hjemme

I dag kom regnet. Det er underlig å skrive sånn på vestlandet, som om det er lenge siden regnet har vært her. Men nå har vi hatt den kaldeste, tørreste og mest solrike mars måned vi kan huske, og det har fortsatt inn i april. Graset ligger brunt på Jæren. Det er april, og ikke orden på noen ting.

Her ser vi hvor brunt Jæren ligger, Vagleskogen til venstre, Figjoelven rett frem. Brunt. Bilde fra fredag.

Men i dag kom regnet. Det gjorde det også forsvarlig å ha en innesøndag. Det er kjekt å gå tur, og solskinnet lokker, men det er noe avslappende med søndager det også er godt å nyte hjemme av og til.

Jeg har alltid tenkt at den sinnsykdommen jeg ligger nærmest er manisk depressiv, med bare manisk som nummer to, men i de siste tiden har jeg blitt mer moden og forstått at jeg kanskje ligger nærmere å være litt autistisk. Være litt asberger, om det kunne blitt en kul ting å si. Ting klistrer seg i hodet, faktahukommelsen er upåklagelig, og i visse hverdagslige gjøremål må det være en viss rutine. For eksempel søndags frokost, da skal det være te og kokt egg.

Så dere kan tenke dere hvor endevendt alt ble hos oss da jeg stod opp litt tidlig, og bare begynte å spise av pizzaen Olia hadde laget for i går til frokost. Så stod Olia opp, og hun er det mest antiautistiske man kan tenke seg. Være null asberger, om det kunne blitt en kul ting å si. Hun har ingen rutiner i det hele tatt, ingen system, hun kan spise kokt egg hver dag hele uken, morgen og kveld, åpne vin på tirsdager og drikke vann på lørdager. Plutselig slår hun til med fløtegratinerte poteter på en tirsdag. I studieårene gikk ikke en tirsdag hos meg uten fiskepinner eller fiskepudding til middag.

Olia bare begynte å spise frokost av seg selv i dag. Hun laget te, det gjør hun alltid. Men ellers skar hun bare opp litt brød, la det i brødfatet, spiste rett fra det, og tok med litt pålegg hun satte ved siden av og spiste litt forskjellig. Mens hun pratet i vei, som alltid, som alltid. Ingen tallerken, kniv, glass, eller noe. På det samme bordet vi spiste middag eller om det var frokost eller noe annet i går, og som nok ikke var helt ryddet, også av andre ting enn mat. Gradvis frokost, kan det kalles. Også jeg spiste av skivene etter hvert. Men jeg måtte ha tallerken, og kniv, og glass. Og jeg fant det frem til Olia også. Først når vi var ferdig å spise hadde vi dekket på.

Formiddagsoppgaven i dag var et problem som angikk differensialligninger. Vi kranglet, rett og slett kranglet (Diskusjon er en utveksling av kunnskap, krangel en utveksling av uvitenhet – Sitat fra sitatboken jeg fikk en tenåringsbursdag ikke langt fra 1990, et eksempel på min autistiske hukommelse) over Eulers identitet, e^i Pi = -1. I læreboken stod det i = e^i pi/2, så det er klart, det var jo litt å heve stemmen etter. Olia er en spesiell student med det at hun ikke bare lytter etter det som blir sagt, hun er mer uenig enn enig. Dette var bare en bitte liten del av et større problem, en generell løsning til ligningen Y»» + Y = 0, altså fjerdederiverte til Y + Y = 0.

Det var bare å sette seg ned ved skrivepulten, gå i gang. Olia tok den kaotiske søndagsformiddagen til sitt høydepunkt, da hun også laget kaffe – på en søndagsmorgen! Jeg hadde til overmål nettopp pusset tennene, etter frokosten. Men kaffen kom godt med til løsningen av den omstendelige ligningen. Det var virkelig kjekt, jeg måtte innom imaginære og komplekse tall, få en liten repetisjon på det, jeg måtte forsikre meg om hva de riktige, eksakte verdiene til cosinus- og sinusfunksjonene er, og jeg måtte være helt stødig på regneregler med potenser. Det var ikke så imponerende at jeg fikk det til, som at Euler gjorde det, den gang han fant det ut. Jeg kan bare forestille meg hvor berusende det må ha vært, når man ser at alt bare løser seg, ideen fører frem, man kommer i mål. Man har funnet løsninger til ligningssystemer ingen i hele verden er i stand til å lese. Det er virkelig briljant enkelt, når man bare har funnet den riktige metoden. Og sammenhengen mellom reelle og imaginære tall, størrelsen e og de trigonometriske funksjonene cosinus og sinus, det er noe som skulle skape begeistring i matematikkretser.

e^xi = cos x + i sin x

De som ikke forstår seg på det, har gått glipp av en glede. Dette er ligningen sin.

Olia var veldig glad for at jeg fant løsningen på dette, og med det hele oppgaven. Hun kysset meg skikkelig for det.

Jeg gikk i gang med dagens andre hovedgjøremål: Titus Andronicus, av William Shakespeare. Det er sikkert hans minst kjente og minst vellykkede tragedie, men det er hans første, og i dag og i resten av helgen har jeg gjort skikkelig arbeid med den for å skrive om den i litteraturbloggen. Så det var liksom det jeg ville gjøre noe med i dag, da. Det er bare det, at akkurat dette stykket her, er det neppe noen som har særlig interesse av å lese noen om. Og de som er så interessert i Shakespeare at de vil bruke tid på dette stykket, de finner nok andre kilder for kunnskap om emnet enn en norsk blogger.

Men jeg kan ikke ta hensyn til sånt. Jeg liker når det blir kombinasjon av ting få folk gjør, det er ikke så veldig mange her i Norge som på samme dag er i stand til å løse differentialligningenY(4) + Y = 0, og greie ut om stykket Titus Andronicus av William Shakespeare, arbeide og finne interesse i begge deler samme dag. Det er et veldig merkelig stykke, det har store svakheter, men ikke sånn at det helt går an å avvise stykket. Karakterene er litt flate, det er ikke helt lett å finne motivasjonen for handlingene, utviklingen er nok litt tilfeldig, det er en ganske komisk avstand mellom den overdådige veltalenheten og den helt groteske handlingen. For det er i det Titus Andronicus utmerker seg. Her er voldekt, lemlestelser, drap og kanibalisme, det å drepe et menneske er som å drepe en flue – bokstavlig talt, det blir slått i hjel en flue i stykket, og det blir reagert på det, «den har en far og en mor», som det sies. Første gang jeg leste det syntes jeg bare det var fascinerende, og kunne egentlig ikke helt tro på at handlingen var sånn som det vitterlig stod at den var. Den er virkelig ekstrem. In yer face er ikke bare 90-tallet, dette er blod og gørr. Men nå har jeg lest stykket på ny, og også lest mer om det, og sett at stykket tross sine svakheter også har kvaliteter. Stykket er fremdeles fascinerende, men ikke bare fordi det er så dårlig og rart.

Nåvel, denne dagen tenkte jeg også å ha lunsj, siden frokosten ble så merkelig. Også her grep Olia inn, og begynte å skrelle poteter når klokken var bare litt over tolv. Tidlig middag. Vi fikk også tid til å avvise fryseren denne dagen, det tok jeg meg av, og der fant vi også dagens middag. Laks. Det ble overdådig. Russisk potetmos, jeg vet ikke hva hun gjør, jeg vet bare at den er litt annerledes, god laks, sitron og agurk- og tomatsalat. Kjempegreier. Olia toppet det med litt «Sirniki», som vi kaller det, en slags «ostelapper», som det kanskje kunne hete på norsk. Cottage cheese er en viktig ingrediens.

På kvelden tok vi oss en liten rusletur i regnet. Det var Olia, hun gikk rundt og sparket hit og dit, rastløs. «Jeg må bevege meg», sa hun, hun søkte jobb, begynte å få lemmings i blodet. Hun ville ikke ut i pøsregnet, hun ville vente til det stoppet. I overimorgen, sa jeg.

Vi gikk ut. Det blåste og var kaldt, det regnet. Hun fant plutselig ut at hun ville jogge (null asberger, det er i hvert fall helt sikkert), så det var bare å henge seg på i langbukser, genser og ytterjakke. Etter en stund sluttet joggingen, og vi gikk igjen, i det som lå an til å bli rundt vannet. Men så oppdaget Olia at jeg var klissvåt på buksen, det var jo en vanlig langbukse i regnet. Da var det ingen bønn, da måtte vi hjem. Jeg har gått med våte bukser og klær hele mitt liv, det hjalp ingenting, hjem.

Jeg stjal meg til et bilde av Olia da vi kom hjem. Kul, som alltid.

Hjemme var det fremdeles kaffe på trakteren. Det var fremdeles litt vin siden fredag. Jeg kunne spille dagens sjakkparti, et kvarter hver, siden det var helg, en artig seier mot en som kalte seg «Dnieper», altså fra Ukraina, og med en uvanlig åpning 1. e2 – c5 2. b4. Det ble kaotisk, og akkurat i rette, feile øyeblikk, i den kritiske fasen, da alt skulle avgjøres, og jeg gjorde en dum feilberegning som forlenget partiet en stund. Men med alle mine lette offiserer i behold, og et tårn, ble det ganske greit mot hans to tårn og løper. Stillingen var helt åpen, jeg hadde h,g, a og b bonden, han f, g og h. Så løperne og springerne mine stod og passet på hverandre, og det viste seg umulig for ham å flytte rundt på tårnene sånn at de ikke snart ble rammet av en gaffel.

Nå er det kveld, og det venter en ny arbeidsuke. Forhåpentligvis vil regnet føre til at det blir litt grønnere og friskere her. Vi vil gjerne at naturen rundt oss skal stå i stil med hvordan vi føler oss.

Snøklokker. Skinnende hvite i regnet.

For øvrig: Bildene i denne posten er lenker til Googles fototjeneste, Picasa. Det er første gangen jeg prøver det. Det ser ut til at bildene blir litt små, men det er veldig praktisk, siden bildene blir lastet opp automatisk fra Sony Xperia. Det sparer også plass på WordPresskontoen, der jeg begynner å nærme meg grensen.